Ønsker dere alle en hektfri sommer!
Hilsen Nora
fredag 1. juli 2011
onsdag 30. mars 2011
tirsdag 22. mars 2011
WHEN GOOD DOGS DO STOOPID THINGS
Anonym sa ...
Jeg er en mann som har fått et hekt på en tidligere kollega som jeg hadde en kortvarig, ikke-seksuell affære med. Jeg har aldri før vært så forelsket, så dette var ganske overveldende for meg helt fra starten. Og det har nå vart i snart fire år. Jeg vet at følelsene var gjensidig fra hennes side til å begynne med, men siden vi var i hvert vårt forhold (hun var gravid, jeg hadde fått en baby) så ble det vanskelig å holde et vennskapsforhold ved like. Hun kuttet meg ut på den langsomme måten, ved å hinte om at dette nå var over fra hennes side, og aldri ta kontakt selv. Å fortsette et vennskapsforhold ble helt og holdent mitt ansvar. Å ta kontakt ble etter hvert vanskelig fordi det ble så stigmatiserende, jeg orket aldri enda en avvisning. Jeg savnet henne selvsagt, men følte meg dum og patetisk som en 13-åring.
Fortellingen burde ha sluttet der. Vi har ikke hatt noe kontakt siden annet enn et par utilsiktede streif, og det har nå gått over tre år. Men savnet, lengselen min, den har ennå ikke gitt seg. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og periodevis er det veldig smertefullt og slitsomt. Det kjennes ut som om det blir mer slitsomt med tiden. Jeg blir mer trøtt av det nå enn før.
Jeg har det bra i mitt eget forhold, jeg tør nesten si at jeg har det perfekt. Jeg elsker familien min og har verdens herligste og flinkeste unge. De problemene jeg og min kone hadde for fire år siden er ikke en gang spesielt relevante i dag. Men hvis pendelen står feil kan jeg tilbringe en hel helg med familien min mens tankene mine egentlig er hos hun andre. Dette gir meg egentlig ikke så dårlig samvittighet, jeg har etter hvert slått meg til ro med at det er tvangsmessig blitt en del av meg som jeg ikke kan gjøre så mye med annet enn å forsøke å ignorere. Men det er selvsagt ubehagelig både for meg og antakelig de rundt meg. Jeg blir fjern. Min nåværende samboer vet for øvrig om at dette er tilbakevendende problem, men dette er ikke noe vi fokuserer mye på.
Det som gjør dette ekstra vondt er vissheten om at jeg egentlig ikke gjorde noe galt den gangen, jeg hadde ingen egoistiske hensikter eller baktanker om en elsker på si. Det jeg savnet i mitt liv i 2007 var en trygghet på framtida, at jeg kunne dele livet med en som var positiv og trygg på seg selv, som jeg kunne stå opp og ta en kaffe med – også var dette bra nok. Man kan kanskje beskylde meg for at jeg var naiv og litt godtroende, og det var sikkert en smule irriterende at jeg titt og ofte tok kontakt i den tiden før jeg påla meg restriksjoner. Imidlertid kan jeg ikke se at jeg fortjente the silent treatment, jeg kan ikke se at noe jeg gjorde rettferdiggjorde det at jeg skulle ignoreres av hun andre i resten av mitt liv.
Hvorfor betydde hun så mye for meg? Grunnen til hektet er nok ikke håpet om at vi skulle kunne komme tilbake til hverandre. All fornuft og alt jeg vet sier meg at hun andre ikke tenker spesielt mye på meg i det hele tatt. Livet går videre. For meg handlet det nok mer om at hun ga meg en indre trygghetsfølelse, av at jeg nå var bra nok. Det ga meg en slags ro, som jeg ikke visste jeg trengte tidligere. I mitt liv har jeg dessverre hatt en del personer som har hatt sine egne ting å stri med. Fra jeg var barn lærte jeg meg å klare meg selv, og jeg lærte meg å tåle at folk kunne være litt egostiske og ekskluderende innimellom. Antakelig har dette bidratt til at jeg er såpass selvstendig og disiplinert som jeg er i dag. Jeg var vant til at JEG hele tiden skulle ta støyten, fordi jeg var mest stabil og sterkest, og jeg skulle gi mest. Dette mønsteret har gått igjen i familien, i kjærlighetsforhold og arbeidsforhold i hele mitt liv. Men denne forelskelsen og den langsomme avvisningen av meg, fra denne siste personen i rekken som – av en eller annen grunn – betydde så mye for meg, den vippet meg fullstendig av pinnen. Nå henger jeg og svinger etter et bein. Disse tankene stjeler så mye av tiden min – selv om alt annet i livet mitt ligger til rette for at jeg skal ha det bra.
Er det virkelig håp for å befri seg fra et hekt som dette?
Hilsen "good dog"
Jeg er en mann som har fått et hekt på en tidligere kollega som jeg hadde en kortvarig, ikke-seksuell affære med. Jeg har aldri før vært så forelsket, så dette var ganske overveldende for meg helt fra starten. Og det har nå vart i snart fire år. Jeg vet at følelsene var gjensidig fra hennes side til å begynne med, men siden vi var i hvert vårt forhold (hun var gravid, jeg hadde fått en baby) så ble det vanskelig å holde et vennskapsforhold ved like. Hun kuttet meg ut på den langsomme måten, ved å hinte om at dette nå var over fra hennes side, og aldri ta kontakt selv. Å fortsette et vennskapsforhold ble helt og holdent mitt ansvar. Å ta kontakt ble etter hvert vanskelig fordi det ble så stigmatiserende, jeg orket aldri enda en avvisning. Jeg savnet henne selvsagt, men følte meg dum og patetisk som en 13-åring.
Fortellingen burde ha sluttet der. Vi har ikke hatt noe kontakt siden annet enn et par utilsiktede streif, og det har nå gått over tre år. Men savnet, lengselen min, den har ennå ikke gitt seg. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og periodevis er det veldig smertefullt og slitsomt. Det kjennes ut som om det blir mer slitsomt med tiden. Jeg blir mer trøtt av det nå enn før.
Jeg har det bra i mitt eget forhold, jeg tør nesten si at jeg har det perfekt. Jeg elsker familien min og har verdens herligste og flinkeste unge. De problemene jeg og min kone hadde for fire år siden er ikke en gang spesielt relevante i dag. Men hvis pendelen står feil kan jeg tilbringe en hel helg med familien min mens tankene mine egentlig er hos hun andre. Dette gir meg egentlig ikke så dårlig samvittighet, jeg har etter hvert slått meg til ro med at det er tvangsmessig blitt en del av meg som jeg ikke kan gjøre så mye med annet enn å forsøke å ignorere. Men det er selvsagt ubehagelig både for meg og antakelig de rundt meg. Jeg blir fjern. Min nåværende samboer vet for øvrig om at dette er tilbakevendende problem, men dette er ikke noe vi fokuserer mye på.
Det som gjør dette ekstra vondt er vissheten om at jeg egentlig ikke gjorde noe galt den gangen, jeg hadde ingen egoistiske hensikter eller baktanker om en elsker på si. Det jeg savnet i mitt liv i 2007 var en trygghet på framtida, at jeg kunne dele livet med en som var positiv og trygg på seg selv, som jeg kunne stå opp og ta en kaffe med – også var dette bra nok. Man kan kanskje beskylde meg for at jeg var naiv og litt godtroende, og det var sikkert en smule irriterende at jeg titt og ofte tok kontakt i den tiden før jeg påla meg restriksjoner. Imidlertid kan jeg ikke se at jeg fortjente the silent treatment, jeg kan ikke se at noe jeg gjorde rettferdiggjorde det at jeg skulle ignoreres av hun andre i resten av mitt liv.
Hvorfor betydde hun så mye for meg? Grunnen til hektet er nok ikke håpet om at vi skulle kunne komme tilbake til hverandre. All fornuft og alt jeg vet sier meg at hun andre ikke tenker spesielt mye på meg i det hele tatt. Livet går videre. For meg handlet det nok mer om at hun ga meg en indre trygghetsfølelse, av at jeg nå var bra nok. Det ga meg en slags ro, som jeg ikke visste jeg trengte tidligere. I mitt liv har jeg dessverre hatt en del personer som har hatt sine egne ting å stri med. Fra jeg var barn lærte jeg meg å klare meg selv, og jeg lærte meg å tåle at folk kunne være litt egostiske og ekskluderende innimellom. Antakelig har dette bidratt til at jeg er såpass selvstendig og disiplinert som jeg er i dag. Jeg var vant til at JEG hele tiden skulle ta støyten, fordi jeg var mest stabil og sterkest, og jeg skulle gi mest. Dette mønsteret har gått igjen i familien, i kjærlighetsforhold og arbeidsforhold i hele mitt liv. Men denne forelskelsen og den langsomme avvisningen av meg, fra denne siste personen i rekken som – av en eller annen grunn – betydde så mye for meg, den vippet meg fullstendig av pinnen. Nå henger jeg og svinger etter et bein. Disse tankene stjeler så mye av tiden min – selv om alt annet i livet mitt ligger til rette for at jeg skal ha det bra.
Er det virkelig håp for å befri seg fra et hekt som dette?
Hilsen "good dog"
mandag 21. mars 2011
SPIONASJEVIRKSOMHET
Kjære kikkere,
Hele poenget med å kikke er å finne ut om man er forrykt eller ikke. Manges selvfølelse er så tilsjasket etter et langt liv i et hekt at de ikke lenger stoler på egen vurderingsevne. Å få visshet kan være den dytten du trenger for å komme ut av en ødeleggende tilstand. Når man ikke vet sin arme råd og har sterke mistanker om at man blir lurt, er det lov å sjekke kildene. Mange gjør det, og de fleste skammer seg, slik "voksen dame" gjør 20.03.2011 under innlegget FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN? Men hun fant bekreftelse for sine bange anelser, og det var bra. Problemet for mange når de har funnet slik informasjon er: Hva gjør jeg med dette?! Skal man konfrontere den andre, holde munn på grunn av skammen, bortforklare de klare fakta (som mange hekta personer dessverre gjør), si takk for seg, eller hva? Mitt råd er: Du VET - når bekreftelsen kommer - at det er sant. Dette har både følelser og fornuft forsøkt å fortelle deg lenge. Bruk informasjonen til å komme deg videre i livet, ut av hektets grep. Aksepter at du måtte kikke, i det godes tjeneste.
Beste hilsen
Sissel
Sissel
HEVNLYST
Flere brukere av bloggen har vært innom temaet hevn, og vi har bedt folk være uhyre tilbakeholdende med dette, fordi hevn ikke er for amatører! Det er meget vanskelig å hevne seg på en elegant måte som er lovlig både i juridisk og etisk forstand. Hevn blir gjerne plumpt og hjelpeløst og slår vanligvis tilbake på en selv.
Vi har også bedt alle om helt å avstå fra å hevne seg på uskyldige tredjeparter (hekterens uvitende partner og barn). Det er bare uetisk, lusent og billig å straffe mennesker som ikke kan holdes ansvarlige for hva en partner eller forelder holder på med i hemmelighet.
Den beste "hevnen" er at du løsriver deg, viser at du klarer deg godt og ikke lenger lar deg vippe av pinnen av den personen du tidligere trodde du ikke kunne leve uten. En solid "si fra hevn" kan du selvsagt unne deg: Smell i såfall til med en kort og kraftfull verbal salutt (skriftlig eller muntlig) om hvor ynkelig du synes vedkommende har oppført seg, at all din respekt er som blåst bort og liknende. Men gjør dette KUN dersom du vet at du ikke kommer til å vikle deg inn i en sørgelig disputt med ham eller henne der du trekker det korteste strået til slutt og blir stående igjen som taperen.
Vi har stor forståelse for at noen bærer på et sterkt hevnønske. Mange opplever at de har vært ført bak lyset i årevis, de føler seg brukt, lurt og utnyttet, holdt for narr og holdt på gress. Å få lyst til å ta igjen er naturlig, etter å ha vært overtilpasset og underkastende over lang tid - til ingen nytte. MEN - i Hekta understreker vi at du som er/har vært hekta, ikke må falle for fristelsen til å betrakte deg selv kun som et uskyldig offer. Du har også vært en jeger som har jaktet på hengivenhetstegn, vrengt og vridd på virkeligheten for å få den til å passe med kartet ditt, og du har ignorert alle råd og advarsler fra gode venner som har sett skriften på veggen i lang tid.
Og så er det dette: Mange hektere aner ikke at de driver med det vi har kalt "franking" - altså utilsiktet hekting. De har aldri ment å manipulere eller skade, de er slett ikke psykopater, som mange her på bloggen forveksler "frankere" med. De bare ER uforutsigbare, utydelige og ambivalente uten noen intensjon om å såre eller lure deg. Noen av dem sliter faktisk med å si nei og sette grenser, og mange av dem er også styrt av håp om at dette forholdet vil de virkelig få til! Problemet er at de bare periodevis er oppriktig begeistret, og da særlig idet du trekker deg unna. DA kommer de etter deg og får lyst til å være din for evig. Det er fraværet som trigger deres kjærlighetsønske, mens nærværet gjør at det slukner i dem. Hva dette kompliserte av-og-på-mønsteret handler om fra deres side, må vi lete etter i deres egen historie. Men fortjener de din hevn? Jeg synes ikke det. Klar tale, ja, men ikke hevn.
All avhekting begynner som vi vet med akseptering, og det handler det også om når det kommer til hevn. Aksepter ditt hevnønske, snakk gjerne om det til dine trofaste venner, skriv om det, fantaser om det, utbroder gjerne filmmanus med replikkutvekslinger og hevnplot i hodet og på papiret, men ikke hevn deg i virkeligheten. Men MÅ du, fordi din hekter var beregnende og slem og fordi du ikke får fred før du har tatt igjen, så gjør det - elegant, uten blod, innenfor loven, og uten å skade noen uskyldig tredjepart.
Beste hilsen
Sissel
mandag 7. mars 2011
HEKTA-RELASJON ELLER ET HALTENDE FORHOLD?
Torsdag 3. mars la "Forvirret og fortvilet" inn en kommentar (og en til 7. mars) under innlegget REDUSERT SELVFØLELSE? FREMMEDFØLELSE? DU ER I FARE!
Hun har fått et reflektert og varmt svar fra en annen på hektabloggen, men jeg vil føye til noen ord til henne, og til dere andre som kjenner dere igjen i historien hennes. For dette dreier seg ikke om et hekt, men et parforhold som er veldig likt mange av de de forholdene vi parterapeuter møter.
Kjære fortvilet og forvirret,
Du og mannen din startet "på feil fot", med ambivalens og frem-og-tilbake-manøvre, og slik har det fortsatt. Når vi løper altfor fort fra ett forhold til et annet, er vi egentlig svært sårbare. Vi håper så sterkt på redning og en trygg havn at vi kan gjøre store feilvurderinger. Kanskje du gjorde det. Mannen din skuffet deg tidlig. Han var ikke den du trodde. Og sannsynligvis var ikke du den han trodde, heller. Så har dere haltet videre, for bordet fanger, og med felles barn og mye å tape, gjør man jo gjerne det. Det er mulig dere hektet hverandre etter tur, som du sier, for i begynnelsen var det du som holdt igjen, etterhvert ble det hans "privilegium" å trekke seg unna. Men hovedproblemet synes å være at dere har ulikt syn på hva et forhold skal være, dere praktiserer kjærlighet ulikt, og det har dere gjort hele veien. Altså har dere ingen solid grunnmur som forholdet hviler på, med like drømmer, felles hverdagslivsorientering og sammenfallende verdier. I tillegg kommuniserer dere mot hverandre istedet for med hverandre og har havnet i en klassisk repeterende grunnscene som vi kaller "pågående-unnvikende": (Du kan lese mer om dette i boken Kjærlighet i hastighetens tid) Jo mer du har anklaget, grått og konfrontert, jo mer har mannen din unnveket, forsvart og lukket seg, og jo mer han har beskyttet seg på denne harde måten, jo mer har du hamret og strevd for å få kontakt osv. En slik grunnscene setter seg gjerne fort og blir til slutt forholdets fiende nummer 1. Begge blir på vakt og begge frykter det verste. Det nytter ikke å fortsette å kreve at mannen din skal love deg ting han ikke kan holde. Han faller jo uansett tilbake etter et par dager, han lever kanskje litt mer "der ute" enn du noensinne kan orke, og du blir skuffet og skammer deg fordi du stadig er godtroende og våger å håpe på forandring.
Jeg vil ikke kalle dette en hekt-relasjon, men det er selvsagt elementer tilstede, fordi det er så mye ambivalens her, og fordi du opplever forvirring og selvfølelse-tap. Slike vonde følelser finnes imidlertid i mange forhold, uten at vi kan snakke om hekt.
Jeg synes du skal invitere mannen din med til en terapeut, gjerne familiekontoret, det er en gratis tjeneste. Det ville være avklarende for dere å finne ut om dere har bygget forholdet på altfor uklare premisser, og hva dere i såfall kan gjøre med det i fortsettelsen.
Beste hilsen
Sissel
søndag 6. mars 2011
onsdag 2. mars 2011
TIL ALLE HEKTABLOGGERE FRA "K"
Det har gått noen dager etter Magasinet på lørdag, og jeg ser at reportasjen har nådd frem, i hvertfall til noen av dere. Så innmari bra!:)
Å stå i en hekta-tilværelse kan godt sammenlignes med å befinne seg i en labyrint; man finner ingen soleklar utvei, det gis ingen svar man kan stole på. Man øyner et håp, men i neste øyeblikk møter man veggen, igjen og igjen. Samtidig blir man mer og mer utmattet av å løpe rundt alene uten å nå et mål. Man mister kanskje grepet om hva som egentlig er målet også, og man blir isteden oppslukt av situasjonen.
Flere har vært hekta i mange år. Jeg også. Og mange av oss har ikke ant hva vi har stått i. Det har gått femten måneder siden jeg startet den konstruktive avhektingen, og da jeg startet hadde jeg ingen andre hjelpemidler enn min egen analytiske hjerne og et sønderknust hjerte. Hjernen jobbet sakte, det var så mye som måtte vurderes i alle retninger. Hjertet var fullstendig utkjørt etter flere år i fri dressur mellom savn, sorg, misforstått kjærlighet og sikkert mange andre følelser. Det koblet nærmest helt ut og ble likegyldig. Hjernen overtok styringen. Jeg ser helt klart at det var hjernen som tok beslutningen om at jeg MÅTTE komme meg ut av forholdet! Og det tok altså et helt år før jeg fikk ro nok til å la både hjerne og hjerte samarbeide igjen. Hekta-boken til Nora og Sissel fungerte som en slags veibeskrivelse ut av labyrinten. Jeg var allerede på vei, men det å få en "diagnose" gav meg ro nok til kunne se "min Frank" i et mer riktig og helt perspektiv, med både hjerte og hjerne tilstede.
Et lite råd til selvhjelp sånn på tampen: Når du leser på bloggen om andre som er i samme håpløse situasjon som deg selv, prøv å skriv ned et svar (gjerne for deg selv) der du gir vedkommende din egen vurdering av hva som kan være en konstruktiv løsning. Det å stå litt på utsiden i en løsningsorientert rolle, kan ofte være nyttig i jobben med å finne svar på egne problemer!:)
:) K
Å stå i en hekta-tilværelse kan godt sammenlignes med å befinne seg i en labyrint; man finner ingen soleklar utvei, det gis ingen svar man kan stole på. Man øyner et håp, men i neste øyeblikk møter man veggen, igjen og igjen. Samtidig blir man mer og mer utmattet av å løpe rundt alene uten å nå et mål. Man mister kanskje grepet om hva som egentlig er målet også, og man blir isteden oppslukt av situasjonen.
Flere har vært hekta i mange år. Jeg også. Og mange av oss har ikke ant hva vi har stått i. Det har gått femten måneder siden jeg startet den konstruktive avhektingen, og da jeg startet hadde jeg ingen andre hjelpemidler enn min egen analytiske hjerne og et sønderknust hjerte. Hjernen jobbet sakte, det var så mye som måtte vurderes i alle retninger. Hjertet var fullstendig utkjørt etter flere år i fri dressur mellom savn, sorg, misforstått kjærlighet og sikkert mange andre følelser. Det koblet nærmest helt ut og ble likegyldig. Hjernen overtok styringen. Jeg ser helt klart at det var hjernen som tok beslutningen om at jeg MÅTTE komme meg ut av forholdet! Og det tok altså et helt år før jeg fikk ro nok til å la både hjerne og hjerte samarbeide igjen. Hekta-boken til Nora og Sissel fungerte som en slags veibeskrivelse ut av labyrinten. Jeg var allerede på vei, men det å få en "diagnose" gav meg ro nok til kunne se "min Frank" i et mer riktig og helt perspektiv, med både hjerte og hjerne tilstede.
Et lite råd til selvhjelp sånn på tampen: Når du leser på bloggen om andre som er i samme håpløse situasjon som deg selv, prøv å skriv ned et svar (gjerne for deg selv) der du gir vedkommende din egen vurdering av hva som kan være en konstruktiv løsning. Det å stå litt på utsiden i en løsningsorientert rolle, kan ofte være nyttig i jobben med å finne svar på egne problemer!:)
:) K
mandag 21. februar 2011
REDUSERT SELVFØLELSE? FREMMEDFØLELSE? DU ER I FARE!
16. februar fikk vi inn følgende kommentar fra "T" under innlegget FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN?
Fikk nettopp KK i posten og der leste jeg en artikkel hvor bloggen deres ble nevnt. Kjente meg så igjen, så jeg kunne ikke gjøre annet enn å sjekke ut bloggen. Dette tror jeg kan bli min redning og min hjelp!
Jeg er bare 20 år, og å vite at jeg kan bli så oppslukt i et annet menneske skremmer meg. Alle vennene mine har alltid sagt at jeg fortjener så mye bedre, at han ikke er bra for meg. Han har gjort meg så mye vondt. Men gang på gang er det jeg som sitter og unnskylder meg. Jeg blir sittende med følelsen av at jeg har gjort det dumme og igjen tilgir jeg han.
Etter et år med en hekter inn og ut av livet mitt, ble jeg så stresset og glemte helt meg selv. Til slutt møtte jeg veggen og jeg ble veldig syk. I dag er det et år siden jeg ble syk og siden den dagen har han igjen vært flere ganger inn og ut av livet mitt. Men de månedene jeg var sykest og lå på sykehuset, da var han ikke der.
Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg er avhengig av å ha det vondt, siden jeg aldri klarer å gi slipp på han. Hvorfor kan jeg ikke bare gi slipp? Han forsvinner aldri, og da mener jeg aldri. Jeg kan stille klokken etter han. Etter kanskje 2-3 mnd uten å snakke sammen, kontakter han meg. Det er kanskje en melding eller et tapt anrop på mobilen min. Han skal alltid gjøre det klart at «hei, jeg er her fremdeles». Hvis vennene mine møter han ute, sitter han bare å snakker om meg til de og jeg får da selvfølgelig et referat...jeg føler meg så svak, og jeg er livredd for å møte han ute, fordi jeg blir så svak rundt han. Og ikke minst er jeg redd for å komme i kontakt med andre gutter. Han er den første jeg har åpnet meg ordentlig opp til og den første jeg har vært forelsket i. Jeg orker ikke å ha et slikt forhold til noen igjen! Jeg ønsker han ingenting vondt! Jeg vet at han innerst inne er et godt menneske og at han kan være en bra gutt. Vi ble aldri kjærester for han hadde alltid en grunn til å la være. Han har gang på gang knust hjertet mitt og her sitter jeg igjen. Og håper ting går bra med han, når han sikkert ikke sender meg en eneste god tanke.
Jeg ble til og med gravid med denne gutten og igjen var dette mitt problem alene. Jeg tok en abort og han av alle mennesker skulle vært der. Ingen har skuffet meg så mye. Og selv om han gjorde meg så vondt da dette skjedde sitter jeg fremdeles et halvt år senere og tenker på han. Jeg blir gal av meg selv og mine tanker! Jeg orker ikke mer, jeg orker virkelig ikke mer...jeg har nådd bristepunktet og jeg er livredd for at jeg skal bli syk igjen. Dette er bare en ond sirkel som har holdt på i to år. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Sånn jeg var for to år siden og sånn jeg er nå. Jeg har blitt så usikker og selvfølelsen er på bånd.
"K" svarer henne så klokt med:
Kjære T. Så bra at du har funnet frem til denne bloggen! Den er gull verdt for mange i samme situasjon som deg selv. Vi er nemlig mange som sliter med å komme oss ut av et hekt, og vi fins i begge kjønn og i alle aldre. Men tro meg - det er faktisk mulig å komme seg løs! Og det er mulig å finne tilbake til deg selv igjen!:)
Jeg blir oppriktig lei meg på dine vegne når jeg leser det du skriver. For det første må det være vondt for deg å oppleve at din første, store forelskelse er til en fyr som absolutt ikke gjengjelder dine følelser eller behandler deg med respekt. Alt du beskriver av vonde opplevelser i forholdet vitner om at du er hektet på en fyr som ikke vil/kan være en ansvarsfull, god eller empatisk kjæreste for deg. Men det som er MYE mer bekymringsfullt er at dette har gått så langt at du har blitt syk.
Du blir helt nødt til å spørre deg selv; Vil du virkelig ha en kjæreste som aldri er der for deg?? Vil du ha en mann som utnytter at du er forelsket i han, selv om han vet at han ikke vil ha deg som kjæreste? Og du, med hånda på hjertet...vil du virkelig være avhengig av å ha det så vondt..?
Jeg antar du vil svare "nei". Men med denne mannen har du erfart at du får du en som aldri stiller opp. Du har erfart at han egentlig ikke vil ha deg, men han utnytter at du er svak for han. Dette er en mann som kun gir deg den kjipe følelsen av at du er avhengig av å ha det vondt..
Han kan prate så mye han vil til felles venner om hva han føler for deg. Han kan kontakte deg hver uke om han vil, i håp om at du fortsatt er svak for han. Alt det betyr desverre INGENTING når han ikke kan vise i ærlig handling at det er deg han vil satse på! Vennene dine har helt rett når de sier at du fortjener mer enn dette. Alle fortjener å bli behandlet på en respektfull måte. Det mest respektfulle han kunne gjort mot deg var å holde seg unna dersom han visste hvor negativt han påvirket deg.
Han forsvinner aldri, sier du. Nei, han gjør kanskje ikke det så lenge han vet at du blir svak hver gang han kontakter deg. Det er en form for ubevist utnytting, det han driver med. En egoistisk handling, mest sannsynlig KUN fordi han vet at han kan! Han tenker neppe dette selv, men det gjør jo ikke saken noe bedre for deg. Med andre ord er det du som må ta ansvar og gjøre noe med situasjonen din. Du MÅ stille opp for deg selv!
Det mest viktige er å la være å svare på absolutt alle kontaktforsøkene hans. Ikke gi han et eneste lite innsyn i hva du føler. Selv om det gjør fryktelig vondt, selv om du føler at du blir gal...ikke gi han en mulighet til å oppdage at du er svak slik at han kan utnytte den situasjonen. Og du bør snakke med noen i din nærmeste omgangskrets om hva du står i akkurat nå. Det hjelper at folk som kjenner deg vet!:) Det hjelper også å skrive ned alt du sliter med av tanker og følelser. Skriv alt kaoset ned for deg selv, men gjem absolutt alt for han.Les på bloggen, kjøp boken(!) og følg rådene som gis. Og du...skriv her på bloggen om hvordan det går med deg. Det hjelper å dele med andre. Det kan også være at nettopp du hjelper andre som sliter i samme situasjon.Her på bloggen er du i hvertfall ikke alene!:)
Stor klem fra K.
Kjære T!
Alarmkokkene ringer i hodet mitt når jeg leser innlegget ditt! Du sliter med selvfølelsetap - hektets alvorligste symptom - du kjenner ikke deg selv igjen, du har satt livet ditt på vent, du har overtilpasset deg og visket deg selv ut i håpet om å oppnå kjærlighet fra en gutt som sviktet deg grovt da du du var syk og da du var gravid og tok abort i ensomhet. Det er usigelig trist at en 20-åring skal oppleve noe så vondt.
Samtidig blir jeg lettet når jeg ser at du er så klartenkt og at du har så god selvforståelse. Det vil hjelpe deg videre. Du er virkelig i oppvåkningsfasen, du er i bevegelse, men det er selvsagt smertefullt å begynne å forstå hva man er blitt utsatt for - og hva man har utsatt seg selv for.
Du må fortelle vennene dine at de ikke må hjelpe til å holde liv i dette tvangsprosjektet (som alle hekt er) ved å fortelle deg fine ting om hva din hekter sier om deg. De bør fortsette å være solidariske med deg og fortelle ham at han må ligge unna. Han mener ikke alvor med deg, han blir sikkert bare litt sentimental og revet av gamle god-følelser for deg når han treffer dem.
I boka skriver vi om "Å binde seg til masten" - å få hjelp av gode venner til å ligge unna sin hekter, holde avstand, pense tankene inn på andre spor, slutte å gi hektet oppmerksomhet. Og vennene dine høres jo absolutt ut til å være på din side! De har hatt rett hele veien når de sier at denne gutten ikke er bra for deg.
Et hekt er tankespor og følelser som setter seg fast og begynner å kverne i hodet. Det er hjernen din som henger seg opp. Et hekt blir en slags avhengighetstilstand som opprettholdes blant annet fordi hekteren fortsetter å dukke opp. Det er derfor du føler deg så svak når denne gutten plutselig kommer med en sms eller du oppdager et tapt anrop. Løsningen er å blokkere, avvise og slette alle spor etter forholdet til ham. Og du må gjøre det lenge, for det tar tid for hjernen å falle til ro og gå opp nye spor.
For noen er det tilstrekkelig å lese Hekta og følge "oppskriften" der, følge med på bloggen og snakke med venner. Hvis problemet vedvarer, ikke nøl med å søke profesjonell hjelp. På bloggen finner du en link til kognitive terapeuter som arbeider med å snu tankespor. Hvis du er student, kan du søke hjelp hos studenthelsetjenesten. Siden du har vært alvorlig syk, vil jeg tro at du har en fastlege som følger deg opp. Fastlegen kan evt henvise deg til Vinderen kveldspoliklinikk hvor terapeutene arbeider med angst-og depresjonsproblematikk for å forebygge at mennesker faller ut av utdannelse/yrkesliv. Innlegget du har skrevet på bloggen er godt nok som henvisningsgrunn.
Ikke gå alene med tankene dine og la dem fylle deg med mismot. Livet venter på deg, dette VET jeg, etter over 30 år som terapeut. Jeg har sett at mennesker kommer ut av de verst tenkelige situasjoner med nytt håp og nye liv. Du kommer til å få det bra igjen, du kommer til å treffe en gutt som du blir glad i og som blir glad i deg.
Du har fått et veldig godt svar fra K, en kvinne som har kommet seg løs fra sitt hekt, og som du ser av andre innlegg på bloggen, så er det fullt mulig å greie å gi slipp på en hekter. Man må bare forstå hva man har vært rammet av og deretter følge de små skritts prinsipp, én time eller en dag av gangen med ett mål for øye: Frigjøring og løsrivelse.
Jeg ønsker deg lykke til med starten på din avhektingsprosess!
Beste hilsen
Sissel
mandag 7. februar 2011
HEKT - MANIPULERING - PSYKOPATI?
Mange som skriver på bloggen lurer på hva de egentlig er blitt utsatt for, noen over flere år. Vi må huske at de fleste som havner i et hekt, surrer seg inn i en relasjon til en som driver med utilsiktet hekting, altså en som ikke har dårlige intensjoner, som ikke er ute etter å skade, men som har liten oversikt over hvordan han eller hun virker på andre. Denne formen for hekting har vi litt spøkefullt kalt for "franking" i boka vår. Andre har vært utsatt for den mer ondartede sorten hektere, der bevisst manipulering er en del av hans eller hennes væremåte.
I sin bok Manipulasjon- Forståelse og håndtering, trekker psykolog og jurist Grethe Nordhelle opp grensene mellom hverdagsmanipulasjon, påvirkning, overtalelse, farlig manipulasjon og psykopati. Den kan være nyttig lesing. Nordhelle sier at kjennetegn ved en "ekte manipulator" bl.a. er at vedkommende er bevisst strategisk og planlegger sine handlinger vis-à-vis "offeret". En manipulator endrer sine strategier underveis hvis han/hun blir avslørt eller ikke lykkes av andre grunner. En virkelig manipulator kontrollerer sinne, skjuler hensiktene sine og er vanskelig å avsløre. Personen spiller på andres følelser, er en god observatør og jobber for å holde andre i sjakk. En manipulator - liksom en psykopat - kan være vanskelig å unnslippe, men Nordhelle har råd for hvordan du kan gjøre det. (Du finner boken og andre nyttige linker under fanen LITTERATUR.)
En "Frank" eller "Frankine" må altså ikke forveksles med en manipulator eller psykopat - verstingutgaven av manipulatoren. Den gode nyheten er altså, at dersom din hekter er en "Frank" eller "Frankine", så er det lettere å sette grenser for ham eller henne og komme løs.
Beste hilsen
Sissel
I sin bok Manipulasjon- Forståelse og håndtering, trekker psykolog og jurist Grethe Nordhelle opp grensene mellom hverdagsmanipulasjon, påvirkning, overtalelse, farlig manipulasjon og psykopati. Den kan være nyttig lesing. Nordhelle sier at kjennetegn ved en "ekte manipulator" bl.a. er at vedkommende er bevisst strategisk og planlegger sine handlinger vis-à-vis "offeret". En manipulator endrer sine strategier underveis hvis han/hun blir avslørt eller ikke lykkes av andre grunner. En virkelig manipulator kontrollerer sinne, skjuler hensiktene sine og er vanskelig å avsløre. Personen spiller på andres følelser, er en god observatør og jobber for å holde andre i sjakk. En manipulator - liksom en psykopat - kan være vanskelig å unnslippe, men Nordhelle har råd for hvordan du kan gjøre det. (Du finner boken og andre nyttige linker under fanen LITTERATUR.)
En "Frank" eller "Frankine" må altså ikke forveksles med en manipulator eller psykopat - verstingutgaven av manipulatoren. Den gode nyheten er altså, at dersom din hekter er en "Frank" eller "Frankine", så er det lettere å sette grenser for ham eller henne og komme løs.
Beste hilsen
Sissel
fredag 4. februar 2011
UFRIVILLIG SENTRUM I ANDRES UNIVERS
29. januar fikk vi inn følgende kommentar under innlegget INFO TIL "GAMLE" HEKTABLOGGERE fra en kvinne på 37:
Jeg har lest boka, og skrekk/gru - funnet ut at jeg er en hekter! De to siste mennene som falt for meg, har oppført seg helt spinnvillt. Nora i boken er ingenting i forhold til krampaktig tilpasning og skremmende oppofring. Jeg har virkelig ikke ønsket å være i sentrum av noens univers. Jeg har ikke ønsket at voksne mannfolk skal miste helt grepet - kjøre tre timer kun for å legge en blomst på bilvinduer mitt, bistå med praktiske ting - osv. Jeg har ikke følt meg elsket, bare en brikke i noens mani. Og nå skjer det igjen.
Jeg fikk nok for mye oppmerksomhet i barndommen, og syns tette relasjoner blir skumle - derfor trigges nok på/ av - knappen min i starten av relasjoner.
Jeg vil gjerne endre det. Men det er vanskelig å handle mot instinkter.
Hva skal jeg gjøre?
Det føles ikke veldig sympatisk, men jeg mener ikke å gjøre noe feil.
Kjære du,
Jeg gjør dette helt klart i boka: Den som lar seg hekte, kan IKKE slå seg til ro med å betrakte seg selv kun som et offer, han eller hun blir også en jeger! Den som lar seg hekte, risikerer faktisk å bli en slitsom plageånd - slik jeg beskriver Goethes unge Werther som vokter på hvert minste signal fra den uoppnåelige Lotte, hun som er forlovet med en annen og slett ikke vil ha Werther som kjæreste. Men Werther gir seg ikke, han tolker alt som mulige tegn på hengivenhet og er altfor iherdig. Han dukker opp hver eneste dag, med alle mulige påskudd, til Lotte blir utmattet av hans nærhets-tørst og tilsynelatende kjærlighet. Dere som har lest "Hekta" (eller "Den unge Werthers lidelser") vet jo at Werthers "løsning" på Lottes endelige avvisning er å skyte seg, noe ingen på hektabloggen skal gjøre!
Takk for et viktig innspill "fra den andre siden". Det er veldig bra at du forteller litt om hvordan et hekt ser ut derfra. Du har funnet ut at du uten å vite det har en tendens til å trykke på av/på- knappen i starten av lidenskapelige forhold, og dermed bidrar du til å skape hekt hos romantisk orienterte menn. Og du liker ikke det du blir utsatt for! Jeg synes du beskriver veldig godt hvor ubehagelig deres kontinuerlige oppmerksomhet føles, at du slett ikke har opplevd dette som kjærlighet, du har snarere følt deg som en brikke i den andres mani.
Jeg tror din egen selvanalyse er riktig: Er man blitt emosjonelt invadert og blitt påtvunget alt for mye følelsesstyr og oppmerksomhet fra den ene eller begge foreldre i barndommen - noe du kanskje har opplevd - kan alt som minner om det samme trigge ens rygge-refleks. Så neste gang du møter en som kanskje kan bli en kjæreste, vær mer ærlig og tydelig. Hvis begge parter sørger for å gi seg mer til kjenne og ikke spille spill, kan man forebygge hekt og oppkonstruert kjærlighet.
Beste hilsen
Sissel
Jeg har lest boka, og skrekk/gru - funnet ut at jeg er en hekter! De to siste mennene som falt for meg, har oppført seg helt spinnvillt. Nora i boken er ingenting i forhold til krampaktig tilpasning og skremmende oppofring. Jeg har virkelig ikke ønsket å være i sentrum av noens univers. Jeg har ikke ønsket at voksne mannfolk skal miste helt grepet - kjøre tre timer kun for å legge en blomst på bilvinduer mitt, bistå med praktiske ting - osv. Jeg har ikke følt meg elsket, bare en brikke i noens mani. Og nå skjer det igjen.
Jeg fikk nok for mye oppmerksomhet i barndommen, og syns tette relasjoner blir skumle - derfor trigges nok på/ av - knappen min i starten av relasjoner.
Jeg vil gjerne endre det. Men det er vanskelig å handle mot instinkter.
Hva skal jeg gjøre?
Det føles ikke veldig sympatisk, men jeg mener ikke å gjøre noe feil.
Kjære du,
Jeg gjør dette helt klart i boka: Den som lar seg hekte, kan IKKE slå seg til ro med å betrakte seg selv kun som et offer, han eller hun blir også en jeger! Den som lar seg hekte, risikerer faktisk å bli en slitsom plageånd - slik jeg beskriver Goethes unge Werther som vokter på hvert minste signal fra den uoppnåelige Lotte, hun som er forlovet med en annen og slett ikke vil ha Werther som kjæreste. Men Werther gir seg ikke, han tolker alt som mulige tegn på hengivenhet og er altfor iherdig. Han dukker opp hver eneste dag, med alle mulige påskudd, til Lotte blir utmattet av hans nærhets-tørst og tilsynelatende kjærlighet. Dere som har lest "Hekta" (eller "Den unge Werthers lidelser") vet jo at Werthers "løsning" på Lottes endelige avvisning er å skyte seg, noe ingen på hektabloggen skal gjøre!
Takk for et viktig innspill "fra den andre siden". Det er veldig bra at du forteller litt om hvordan et hekt ser ut derfra. Du har funnet ut at du uten å vite det har en tendens til å trykke på av/på- knappen i starten av lidenskapelige forhold, og dermed bidrar du til å skape hekt hos romantisk orienterte menn. Og du liker ikke det du blir utsatt for! Jeg synes du beskriver veldig godt hvor ubehagelig deres kontinuerlige oppmerksomhet føles, at du slett ikke har opplevd dette som kjærlighet, du har snarere følt deg som en brikke i den andres mani.
Jeg tror din egen selvanalyse er riktig: Er man blitt emosjonelt invadert og blitt påtvunget alt for mye følelsesstyr og oppmerksomhet fra den ene eller begge foreldre i barndommen - noe du kanskje har opplevd - kan alt som minner om det samme trigge ens rygge-refleks. Så neste gang du møter en som kanskje kan bli en kjæreste, vær mer ærlig og tydelig. Hvis begge parter sørger for å gi seg mer til kjenne og ikke spille spill, kan man forebygge hekt og oppkonstruert kjærlighet.
Beste hilsen
Sissel
mandag 24. januar 2011
AVHEKTING FULLFØRT! MEN HVORDAN FYLLE TOMROMMET?
K. sier ...
Vi skriver mye om hvordan vi opplever selve hektproblematikken her på bloggen, og det kan være god terapi å få det negative frem i lyset.
Noe jeg imidlertid savner er ideer som friskemelder!:) Jeg tenker ikke på sånne "Jippi, jeg er endelig fri fra han/henne!", men kanskje litt mer om hva hver og en har gjort med friheten sin. Hva har dere gjort med dere selv og med alt annet som dere gradvis har tatt tilbake etterhvert som dere har ristet av dere det klamme hekta-grepet? Det kan være nyttig for andre å høre om dette.
Jeg opplevde nemlig et stort tomrom når avhektingsprosessen min startet for alvor. Jeg ble fryktelig ensom med kjærlighetssorg og forvirring. Og jeg ble nesten likegyldig og passiv når jeg ikke lenger skulle ha hodet (og hjertet) stappfullt av problemstillinger. Jeg fikk masse dødtid uten huske hvordan man egentlig slappet av. Jeg hadde ingenting som måtte analyseres, jeg skulle ikke vente på noen og ingen forventet noe av meg. Etter en periode med slitsomme "abstinenser" der jeg så spøkelser på høylys dag og nærmest levde litt utenfor meg selv, begynte så smått virkeligheten å komme til syne. Det har tatt over et år å bli helt "friskemeldt" fra frykten for tilbakefall. Ennå kjenner jeg snev av savn, men der jeg tidligere plasserte min hekter helt øverst på ønskelisten, har jeg nå begynt å se gleden ved andre. Venner og familie bl.a. De har blitt kraftig forsømt.
Underveis i avhektingen har jeg trent mye. Jeg var en aktiv jente før jeg ble hektet, men som alt annet forsvant også den siden av meg i hektkaoset. Mange vil kanskje mene at treningen kun er en erstatning for hektet, at jeg på en måte er avhengig av dette også. Men du verden så mye sunnere og artigere det har vært!:))
For tiden holder jeg på med nedtrapping, eller omorganisering, av treningsmengden min. Jeg er klar(!) for kvelder sammen med venner! Jeg trenger(!) å være der for familien. Og jeg trenger å ha en kveld der jeg bare steller pent med meg selv. Derfor har jeg satt av 3 faste treningskvelder, og da har jeg resten av uken fri til å være noe for andre og meg selv. Det kjennes godt å ha kontroll i livet sitt igjen. Og det er deilig å atter være en positiv støttespiller i vennegjengen.
Så jeg spør, jeg ... hvordan har dere det?
Klem fra K.
Vi skriver mye om hvordan vi opplever selve hektproblematikken her på bloggen, og det kan være god terapi å få det negative frem i lyset.
Noe jeg imidlertid savner er ideer som friskemelder!:) Jeg tenker ikke på sånne "Jippi, jeg er endelig fri fra han/henne!", men kanskje litt mer om hva hver og en har gjort med friheten sin. Hva har dere gjort med dere selv og med alt annet som dere gradvis har tatt tilbake etterhvert som dere har ristet av dere det klamme hekta-grepet? Det kan være nyttig for andre å høre om dette.
Jeg opplevde nemlig et stort tomrom når avhektingsprosessen min startet for alvor. Jeg ble fryktelig ensom med kjærlighetssorg og forvirring. Og jeg ble nesten likegyldig og passiv når jeg ikke lenger skulle ha hodet (og hjertet) stappfullt av problemstillinger. Jeg fikk masse dødtid uten huske hvordan man egentlig slappet av. Jeg hadde ingenting som måtte analyseres, jeg skulle ikke vente på noen og ingen forventet noe av meg. Etter en periode med slitsomme "abstinenser" der jeg så spøkelser på høylys dag og nærmest levde litt utenfor meg selv, begynte så smått virkeligheten å komme til syne. Det har tatt over et år å bli helt "friskemeldt" fra frykten for tilbakefall. Ennå kjenner jeg snev av savn, men der jeg tidligere plasserte min hekter helt øverst på ønskelisten, har jeg nå begynt å se gleden ved andre. Venner og familie bl.a. De har blitt kraftig forsømt.
Underveis i avhektingen har jeg trent mye. Jeg var en aktiv jente før jeg ble hektet, men som alt annet forsvant også den siden av meg i hektkaoset. Mange vil kanskje mene at treningen kun er en erstatning for hektet, at jeg på en måte er avhengig av dette også. Men du verden så mye sunnere og artigere det har vært!:))
For tiden holder jeg på med nedtrapping, eller omorganisering, av treningsmengden min. Jeg er klar(!) for kvelder sammen med venner! Jeg trenger(!) å være der for familien. Og jeg trenger å ha en kveld der jeg bare steller pent med meg selv. Derfor har jeg satt av 3 faste treningskvelder, og da har jeg resten av uken fri til å være noe for andre og meg selv. Det kjennes godt å ha kontroll i livet sitt igjen. Og det er deilig å atter være en positiv støttespiller i vennegjengen.
Så jeg spør, jeg ... hvordan har dere det?
Klem fra K.
lørdag 22. januar 2011
INFO TIL "GAMLE" HEKTABLOGGERE
Kjære dere,
Takket være historiene og rådene dere deler her inne, nærmer vi oss nå 31 000 (!) besøkende. Etter bare 11 uker på lufta er det postet bortimot 400 kommentarer/innlegg. Og stadig flere blir oppmerksom på at bloggen finnes. Det er godt nytt for alle hektafolk i nød! All ære til dere.
I tiden som har gått har det vært svært få kommentarer vi har sett oss nødt til å moderere eller fjerne på grunn av at innholdet ligger utenfor rammen av det vi definerer som et romantisk hekt. Med økende trafikk blir det imidlertid nødvendig for oss å legge inn en ørliten sikkerhetsventil. Så - fra i dag av vil dere få følgende beskjed når dere har skrevet inn en kommentar: "Kommentaren vises, etter at den er godkjent." Vi tar mål av oss til å legge den ut innen 24 timer.
Med ønske til dere alle om en god helg,
Nora
Takket være historiene og rådene dere deler her inne, nærmer vi oss nå 31 000 (!) besøkende. Etter bare 11 uker på lufta er det postet bortimot 400 kommentarer/innlegg. Og stadig flere blir oppmerksom på at bloggen finnes. Det er godt nytt for alle hektafolk i nød! All ære til dere.
I tiden som har gått har det vært svært få kommentarer vi har sett oss nødt til å moderere eller fjerne på grunn av at innholdet ligger utenfor rammen av det vi definerer som et romantisk hekt. Med økende trafikk blir det imidlertid nødvendig for oss å legge inn en ørliten sikkerhetsventil. Så - fra i dag av vil dere få følgende beskjed når dere har skrevet inn en kommentar: "Kommentaren vises, etter at den er godkjent." Vi tar mål av oss til å legge den ut innen 24 timer.
Med ønske til dere alle om en god helg,
Nora
OPPLÆRT TIL Å BLI HEKTA
Flere her inne lurer på om oppvekst og bakgrunn kan være en årsak til at man havner i et romantisk hekt. Blant annet har vi fått denne kommentaren under innlegget TOTALT UTSLITT OG SYKMELDT:
"Det er meg som har skrevet de to kommentarer over, og nå kommenterer jeg likegodt selv :) I går hadde jeg en lengre samtale med en god venninne, jeg er ganske sikker på at hun er en "hekter". Da datt tanken ned i hodet mitt: Vi blir jo like ensomme - de som hekter og vi som blir hektet, for ingen av oss kommer i noe forhold med likeverdige partnere. Etter å ha fundert over dette en stund kom jeg til å tenke på min Pappa. Min Pappa var en fjern mann. Vanskelig å bli klok på, vanskelig for meg å vite om han var glad i meg. Og jeg ser at jeg allerede som barn utviklet tilpasningsevne. Jeg var den som hjalp Pappa, hadde svære antenner for hva han trengte - og ga ham det. Min Pappa var en følsom drømmer som aldri realiserte drømmene sine. Jeg har nok noe med meg der. Ble gift med en mann som trengte meg og som sviktet meg etter mange år. Han sviktet også barna sine ved å flytte herifra med en ny kvinne til et nytt sted. Jeg har to jenter og ser at de begynner å tilpasse seg sin Pappa og hva de tror han trenger. Man kan bli kvalm av mindre. Imens har moren deres sittet her totalt hekta på en ny mann. UFF. Bokens tittel er genial ... hekta på et håp om kjærlighet. Jeg skal ikke gjøre meg fri til noen ny mann, jeg skal gjøre meg fri til min egen kjærlighet til meg selv, jeg skal dyrke den og lære mine døtre det samme ... jeg tror det er den eneste måte å komme ut av denne evige sirkel av lengsel etter kjærlighet."
Det er helt riktig at den som stadig hekter andre også har et problem. Kronisk ambivalens kan handle om en gammel frykt for å bli såret og forlatt, og derfor må man alltid ha bakdøren åpen, aldri forplikte seg helt. En væremåte Casanova praktiserte, såret som han var av sine omsorgspersoner.
Kvinnens kommentar over er relevant også fordi den peker på en viktig side ved vår bagasje. Her handler det om den fjerne, følsomme drømmeren av en far som aldri var helt påkoblet sin datter. Og hva vet vi om hva slike voksne steller i stand - uten at de nødvendigvis er klar over det? Jo, at barn som har vokst opp med slike selvopptatte, forbeholdne og uforutsigbare omsorgspersoner blir indirekte opplært til å adlyde denne beskjeden fra den voksne: Skal jeg være tilgjengelig for deg, må du henge på når det passer for MEG og oppføre deg på en måte som passer for MEG. Og barn tilpasser seg sine omsorgspersoner alt de kan. Det er deres tilknytningssystem (vår medfødt drift mot nærhet) som trer i kraft for å sikre barnets overlevelse. Barnet utvikler emosjonelle parabolantenner for hele tiden å kunne peile seg inn på den voksnes frekvens i håp om å oppnå kontakt og nærhet.
De som vokser opp med en mor eller far som oppfører seg som en PREMIE (se under avsnittet i boken som handler om sjekke-teori), vil streve og overtilpasse seg for å oppnå forelderens omsorg og kjærlighet. Når de senere i livet møter en mulig partner som også oppfører seg som en premie (litt utilgjengelig, ambivalent og uforutsigbar - men øm og varm innimellom når det passer), er det som om tilknytningssystemet deres slås på med full styrke: Dette mennesket MÅ jeg ha, for her finnes trygghet og lykke for meg, bare jeg knekker koden!
Husk dette hvis du kjenner hele systemet ditt vibrere når du møter din "hekter" - det kan være din gamle tilknytningsrefleks som slås på fordi hjernen og hjertet ditt forveksler denne personen med en mamma eller pappa som aldri var stabilt tilgjengelig for deg da du var liten.
Beste hilsen
Sissel
"Det er meg som har skrevet de to kommentarer over, og nå kommenterer jeg likegodt selv :) I går hadde jeg en lengre samtale med en god venninne, jeg er ganske sikker på at hun er en "hekter". Da datt tanken ned i hodet mitt: Vi blir jo like ensomme - de som hekter og vi som blir hektet, for ingen av oss kommer i noe forhold med likeverdige partnere. Etter å ha fundert over dette en stund kom jeg til å tenke på min Pappa. Min Pappa var en fjern mann. Vanskelig å bli klok på, vanskelig for meg å vite om han var glad i meg. Og jeg ser at jeg allerede som barn utviklet tilpasningsevne. Jeg var den som hjalp Pappa, hadde svære antenner for hva han trengte - og ga ham det. Min Pappa var en følsom drømmer som aldri realiserte drømmene sine. Jeg har nok noe med meg der. Ble gift med en mann som trengte meg og som sviktet meg etter mange år. Han sviktet også barna sine ved å flytte herifra med en ny kvinne til et nytt sted. Jeg har to jenter og ser at de begynner å tilpasse seg sin Pappa og hva de tror han trenger. Man kan bli kvalm av mindre. Imens har moren deres sittet her totalt hekta på en ny mann. UFF. Bokens tittel er genial ... hekta på et håp om kjærlighet. Jeg skal ikke gjøre meg fri til noen ny mann, jeg skal gjøre meg fri til min egen kjærlighet til meg selv, jeg skal dyrke den og lære mine døtre det samme ... jeg tror det er den eneste måte å komme ut av denne evige sirkel av lengsel etter kjærlighet."
Det er helt riktig at den som stadig hekter andre også har et problem. Kronisk ambivalens kan handle om en gammel frykt for å bli såret og forlatt, og derfor må man alltid ha bakdøren åpen, aldri forplikte seg helt. En væremåte Casanova praktiserte, såret som han var av sine omsorgspersoner.
Kvinnens kommentar over er relevant også fordi den peker på en viktig side ved vår bagasje. Her handler det om den fjerne, følsomme drømmeren av en far som aldri var helt påkoblet sin datter. Og hva vet vi om hva slike voksne steller i stand - uten at de nødvendigvis er klar over det? Jo, at barn som har vokst opp med slike selvopptatte, forbeholdne og uforutsigbare omsorgspersoner blir indirekte opplært til å adlyde denne beskjeden fra den voksne: Skal jeg være tilgjengelig for deg, må du henge på når det passer for MEG og oppføre deg på en måte som passer for MEG. Og barn tilpasser seg sine omsorgspersoner alt de kan. Det er deres tilknytningssystem (vår medfødt drift mot nærhet) som trer i kraft for å sikre barnets overlevelse. Barnet utvikler emosjonelle parabolantenner for hele tiden å kunne peile seg inn på den voksnes frekvens i håp om å oppnå kontakt og nærhet.
De som vokser opp med en mor eller far som oppfører seg som en PREMIE (se under avsnittet i boken som handler om sjekke-teori), vil streve og overtilpasse seg for å oppnå forelderens omsorg og kjærlighet. Når de senere i livet møter en mulig partner som også oppfører seg som en premie (litt utilgjengelig, ambivalent og uforutsigbar - men øm og varm innimellom når det passer), er det som om tilknytningssystemet deres slås på med full styrke: Dette mennesket MÅ jeg ha, for her finnes trygghet og lykke for meg, bare jeg knekker koden!
Husk dette hvis du kjenner hele systemet ditt vibrere når du møter din "hekter" - det kan være din gamle tilknytningsrefleks som slås på fordi hjernen og hjertet ditt forveksler denne personen med en mamma eller pappa som aldri var stabilt tilgjengelig for deg da du var liten.
Beste hilsen
Sissel
onsdag 19. januar 2011
SJALUSIENS VEKSTVILKÅR
Det er mange som skriver om sjalusi på bloggen, og det er bra! Sjalusi er en av de mest uverdige følelsene vi kan ha, så det er fint at den luftes ut!
Det er skambelagt å være sjalu, det betraktes av mange som et tegn på umodenhet. Derfor gjør det vondt å innrømme at man er sjalu. I psykiatrien er sjalusi tradisjonelt blitt sett på som et tegn på tidlige traumer og tilknytningsskade i barndommen, og det kan noen ganger være riktig. Er du blitt forlatt, sviktet eller blitt vilkårlig behandlet av omsorgspersoner som liten, kan du bli redd, sjalu og klamrete overfor en partner senere i livet. Eller verre, du kan bli voldelig og kontrollerende.
"Grunnløs" sjalusi kan ødelegge et parforhold helt, men så er det bare dette at sjalusi sjelden er helt grunnløs, følelsen oppstår sjelden i et vakum. Mange av de parene jeg arbeider med strever med sjalusi-følelse hos den ene parten, og når vi går nærmere inn på hva som ligger under, er følelsen ganske logisk. Sjalusi oppstår ofte når den ene opplever at den andre glipper unna, virker hemmelighetsfull, er blitt fjern, fremmed, jobber ekstremt mye, er alle andre steder enn hjemme, ikke prioriterer forholdet, ikke orker sex, ikke ser den sjalu partens emosjonelle behov og så videre. Da må vi nøste og prøve å finne den såre "underteksten" i den sjalu partens anklager, sinne og utbrudd, og "underteksten" er ofte slik: "Du er ikke her for meg lenger, jeg føler at du forsvinner for meg". Det er tristhet og frykt for å miste den andres kjærlighet som ofte ligger under sjalu atferd, ikke et behov for å kontrollere og dominere. Det er opplevelsen av selv ikke å ha noen kontroll i relasjonen som skaper denne fortvilte kavingen som kalles sjalusi. Sjalusien kan være grunnløs i den forstand at den andre slett ikke er verken utro eller på vei bort, men følelsen av å være forlatt stimuleres av partnerens bortvendte væremåte.
I hekt-relasjoner er sjalusi derimot IKKE grunnløst. Et hekt vedlikeholdes jo nettopp fordi den tilbedte ALDRI er forutsigbar, tydelig og stabilt tilgjengelig - Frank eller Frankine er faktisk ikke påkoblet, kun periodevis.
Både K og SLITEN SIRKUSPUDDEL forteller under innlegget FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN? at de ikke har vært spesielt sjalu av seg tidligere. De er himmelfalne over sin egen tilstand, men begge ser at det er deres personlige Frank som aktivt har bidratt til å skape sjalusifølelse hos dem. Derfor er det helt korrekt når K sier at et "hektmiljø er en fruktbar grobunn for absolutt ALLE dårlige egenskaper, og de eskalerer bare man blir værende lenge nok."
Så altså: Kuren er å bestemme seg for å hekte seg av, binde seg til masten når tvilen melder seg, bruke venner, bok, blogg, jobb og alle gode ting i livet for å roe ned sitt eget elektrifiserte system og finne mening et annet sted enn i den smertefulle hekt-relasjonen.
Beste hilsen Sissel
fredag 14. januar 2011
FRA HEKT TIL KJÆRLIGHET - ER DET UMULIG?
I dag fikk vi inn en kommentar fra JR. Den ligger under tråden VENNSKAPSDILEMMAET, men vi legger den ut som eget innlegg ettersom spørsmålet "hekt" -> "kjærlighet" alltid vil være et aktuelt tema. JR sier:
Kan et hekt gå over til et balansert og godt kjærlighetsforhold?
Jeg forstår at hovedhensikten med boka og bloggen er å hjelpe mennesker ut av problematiske og åpenbare hekt. Men jeg tenker at i hvert fall i en del tilfelle kan det være gråsoner og usikkerhet når det gjelder hva en faktisk stå overfor. Jeg tenker at en del såkalte ”hektere” ikke helt vet hva de vil og heller ikke vet hvordan de påvirker og ”virker” på andre mennesker. Derfor tenker jeg at det første en bør gjøre i en hektesituasjon (hvis en fortsatt har gode følelser for hekteren) er å forsøke å få til en god kommunikasjon og være mest mulig åpen om problemene.
Kunne ting for eksempel utviklet seg annerledes dersom Nora hadde turt og ta opp med Frank all den usikkerheten og frustrasjonen hun bar på? Kanskje vil Nora svare nei på dette, fordi Frank bare er slik eller sånn. Men ingen hektere er vel helt like, selv om mange sikkert har en del fellestrekk.
Sissel skriver i forbindelse med at en ikke må føle skam ved å ”sprekke” (kontakte hekteren igjen):” Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.”
Jeg er enig i at det er veldig viktig å eventuelt få den erkjennelsen til å sige inn for fullt, men det kan vel først skje dersom en virkelig har prøvd å få til et balansert og godt forhold? Og alle slike forsøk er vel ikke dømt til å mislykkes selv om relasjonen minner mye om/eller er et hekt?
Hilsen JR
Det finnes utvilsomt gråsoner. Og du har selvfølgelig rett i at man ikke alltid kan vite hvilket "dyr" man står overfor - om det er ens eget monster eller den andres uvitenhet, karakter/type - eller bakgrunn. Franker og Frankiner er like forskjellige som oss andre. Det paradoksale er at mange av oss som har vært hekta (er hekta eller kommer til å bli det), kan ha vært hektere selv en eller annen gang, uten å være klar over det. Det jeg vil frem til er at det er den som blir hekta som har den største utfordringen. Ikke Frank eller Frankine. Min Frank var på gli ut nesten før forholdet startet (se bokas epilog der han forteller sin historie). Jeg turte faktisk til slutt å ta opp min frustrasjon og usikkerhet (sceneskift, dag 132). Men jeg snakket for døve ører: Innerst inne ønsket han ikke å tilpasse seg meg og mine behov, endre sin væremåte, bli mer forutsigbar, hengiven, slutte med av-/på-kobling, bringe meg inn i sitt liv. Han var ikke nok glad i meg til å hengi seg på den måten jeg hadde behov for. Han oppfattet meg som pesete og komplisert. Og, det var jeg - en riktig pain in the neck. For insisterende og overtalelsessyk i min frykt for å bli avvist. Om jeg hadde visst det jeg vet nå, om hektets psykologi, ville jeg helt sikkert forsøkt å kommunisere nyervervet kunnskap til ham (alt for saka :) Jeg tror neppe det ville hjulpet. Mine behov kommer alltid til å være forskjellig fra hans.
Kan et hekt gå over til et balansert og godt kjærlighetsforhold?
Jeg forstår at hovedhensikten med boka og bloggen er å hjelpe mennesker ut av problematiske og åpenbare hekt. Men jeg tenker at i hvert fall i en del tilfelle kan det være gråsoner og usikkerhet når det gjelder hva en faktisk stå overfor. Jeg tenker at en del såkalte ”hektere” ikke helt vet hva de vil og heller ikke vet hvordan de påvirker og ”virker” på andre mennesker. Derfor tenker jeg at det første en bør gjøre i en hektesituasjon (hvis en fortsatt har gode følelser for hekteren) er å forsøke å få til en god kommunikasjon og være mest mulig åpen om problemene.
Kunne ting for eksempel utviklet seg annerledes dersom Nora hadde turt og ta opp med Frank all den usikkerheten og frustrasjonen hun bar på? Kanskje vil Nora svare nei på dette, fordi Frank bare er slik eller sånn. Men ingen hektere er vel helt like, selv om mange sikkert har en del fellestrekk.
Sissel skriver i forbindelse med at en ikke må føle skam ved å ”sprekke” (kontakte hekteren igjen):” Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.”
Jeg er enig i at det er veldig viktig å eventuelt få den erkjennelsen til å sige inn for fullt, men det kan vel først skje dersom en virkelig har prøvd å få til et balansert og godt forhold? Og alle slike forsøk er vel ikke dømt til å mislykkes selv om relasjonen minner mye om/eller er et hekt?
Hilsen JR
Det finnes utvilsomt gråsoner. Og du har selvfølgelig rett i at man ikke alltid kan vite hvilket "dyr" man står overfor - om det er ens eget monster eller den andres uvitenhet, karakter/type - eller bakgrunn. Franker og Frankiner er like forskjellige som oss andre. Det paradoksale er at mange av oss som har vært hekta (er hekta eller kommer til å bli det), kan ha vært hektere selv en eller annen gang, uten å være klar over det. Det jeg vil frem til er at det er den som blir hekta som har den største utfordringen. Ikke Frank eller Frankine. Min Frank var på gli ut nesten før forholdet startet (se bokas epilog der han forteller sin historie). Jeg turte faktisk til slutt å ta opp min frustrasjon og usikkerhet (sceneskift, dag 132). Men jeg snakket for døve ører: Innerst inne ønsket han ikke å tilpasse seg meg og mine behov, endre sin væremåte, bli mer forutsigbar, hengiven, slutte med av-/på-kobling, bringe meg inn i sitt liv. Han var ikke nok glad i meg til å hengi seg på den måten jeg hadde behov for. Han oppfattet meg som pesete og komplisert. Og, det var jeg - en riktig pain in the neck. For insisterende og overtalelsessyk i min frykt for å bli avvist. Om jeg hadde visst det jeg vet nå, om hektets psykologi, ville jeg helt sikkert forsøkt å kommunisere nyervervet kunnskap til ham (alt for saka :) Jeg tror neppe det ville hjulpet. Mine behov kommer alltid til å være forskjellig fra hans.
Et trygt, stabilt forhold i kjærlighet (såvel som i jobb og vennskap) får man kun med mennesker som gir en trygghet. Så, JR, dersom kommunikasjon fører til et slikt gjennombrudd - et vedvarende et - som skrur av beredskapknappen, gjør oss rolige, og stiller både sult og tørste, ja, da er problemet løst. Det er verdt et forsøk. Men nytter det ikke, bør det også være over og ut - så man får reddet seg selv. Jeg siterer Stig Johansson fra diktsamlingen Den kapsejsade himlen (1984): "Alla dessa dager som kom och gick/inte visste jag att de var livet."
Take care,
Nora
torsdag 13. januar 2011
FULL FART FOROVER!
Anonym la inn en kommentar i dag. Det er snart to måneder siden han begynte å hekte seg av. Vi har krysset fingrene og fulgt utviklingen med spenning under innlegget NÅ TRENGER JEG BARE STYRKE TIL Å BRYTE MED HEKTET, 22. november 2010.
Vi gleder oss på hans vegne! Stor takk for at vi får følge med på reisen!
Nora & Sissel
Vi gleder oss på hans vegne! Stor takk for at vi får følge med på reisen!
Nora & Sissel
onsdag 12. januar 2011
FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN?
Kjære alle dere som sliter med tilbakefall og skamfølelse,
Erkjennelse er avgjørende for de fleste når de skal frigjøre seg fra tanker, følelser eller personer som plager dem. Når vi forstår hva vi føler og hvorfor, kan dette redusere forvirringsfølelse og roe ned et oppskremt nervesystem som har havnet i en kronisk stresspiral. Men veien til et nytt liv følger ikke en rett linje. Jeg har svært sjelden i mine 31 år som terapeut opplevd at klienters problemer er løst som ved et trylleslag straks de har forstått hva de faktisk strever med. AMBIVALENS, TILBAKEFALLSTANKER- OG HANDLINGER er normalt i alle tunge endringsprosesser. Og når man har "falt for fristelsen" til å kontakte eller gi etter for sin "hekter", vil mange føle skam og kanskje ikke våge å melde fra at de nok en gang har latt håpet og troen ta overhånd.
Hvis du nå sitter der igjen, etter nok et nederlag, IKKE KJEFT PÅ DEG SELV! Ikke mist motet. Det du har gjort er normalt. Fortell venner, bloggen, oss, at du glemte å binde deg til masten et øyeblikk fordi håpet tok overhånd. Dette gjør deg ikke ynkelig, du behøver ikke å skamme deg og isolere deg igjen. Stå fram med hevet hode. Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.
Hvis du nå sitter der igjen, etter nok et nederlag, IKKE KJEFT PÅ DEG SELV! Ikke mist motet. Det du har gjort er normalt. Fortell venner, bloggen, oss, at du glemte å binde deg til masten et øyeblikk fordi håpet tok overhånd. Dette gjør deg ikke ynkelig, du behøver ikke å skamme deg og isolere deg igjen. Stå fram med hevet hode. Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.
Heng med på bloggen, les og lær. Du kommer til å bli klokere for hver dag og ett skritt nærmere din frigjøring.
Beste hilsen
Sissel
tirsdag 11. januar 2011
ETTERLYSNING!
Bladet Kamille skal gjøre en reportasje om hektabloggen. De vil gjerne ha et innslag med en kvinne +/- 35 år som er i et hekt, og som vil stå fram og dele sin historie. Send oss en mail på hektablogg@vikenfiber.no hvis dette er aktuelt for deg!
Hilsen Sissel & Nora
Hilsen Sissel & Nora
SOLSKINNSHISTORIER
Noen har etterlyst rapporter om vellykket avhekting her inne på bloggen. Vi håper at alle som etter hvert kommer i mål kan skrive en liten kommentar under dette innlegget.
Hilsen Nora, som fryder seg over den første solskinnshistorien som kom inn i dag:
"Mitt viktigste kjennetegn på at jeg har vært hekta, er at selvfølelsen forsvinner. Til slutt kjente jeg ikke meg selv igjen. Hvor var "gladjenta" blitt av? Jeg hadde krysset så mange grenser med min ex (som for øvrig aldri var "min"), overtilpasset meg så til de grader at jeg til slutt bare var en grå skygge av meg selv. Og som Nora i boka, gikk jeg også ned mange kilo. Det er som om man forsvinner helt når man er hekta, på fysisk og psykisk.
Husker jeg en periode var så nedfor, men så begynte jeg å si til meg selv: "Jeg er vakker, jeg er klok, og jeg har et godt hjerte". Jeg gjorde dette fordi jeg følte meg så liten, så liten med min "hekter". Og gjett hva som skjedde!? Min følelse av verdi og stolthet steg så mange hakk, at jeg begynte å skjønne at dette faktisk ikke er noen bra mann for meg!
Etter det var mye gjort, jeg begynte å hekte meg løs. Han begynte faktisk å like meg mer, men jeg glemmer aldri hvordan han behandlet meg mens jeg var hekta. Han benyttet seg til fulle av at jeg var forelsket og hektet. Det styrket hans ego noe voldsomt. Han kunne godt ha sex med meg mens han hvisket meg ømme ord i øret. Dagen etter kunne han si at han fortsatt ikke visste om han ville "ha meg" eller ikke!
Nå som jeg ser hva jeg selv skriver, er det jo ganske utrolig at jeg trodde jeg var glad i, og forelsket i denne fyren. Jeg er tross alt en voksen kvinne i 40-årene, med voksne/halvvoksne barn. Har vært gift og skilt, men aldri opplevd maken til besettelse! For det er jo det det er! Ikke sunt for sjelen i det hele tatt.
Men nå holder jeg meg unna ham, selv om han vil være venner. Som jeg har skrevet her tidligere i denne bloggen. Slike venner trenger jeg ikke. Jeg er på vei oppover nå. Kjenner det i hele kroppen, føler meg sunnere og sterkere enn på flere år. Jeg var i dette forholdet til og fra i nesten 2,5 år. Nå har jeg vært meg selv i ca 6 mnd. Det er vidunderlig!
Klem fra Elisa"
SYMPTOM NR 10: JEG OPPLEVER AT SELVFØLELSEN MIN SKRANTER
Utdrag fra boka:
"Her er vi ved det verste symptomet på et «vellykket» hekt. Du er i ferd med å miste grepet på deg selv:
Selvfølelse kan defineres slik, med to komponenter:
1. Jeg liker meg selv og føler meg verdifull og akseptabel
2. Jeg føler meg kompetent og mestrende
Selvfølelse er bygget på en såle av å kjenne seg selv – jeg vet hva jeg føler, hva jeg liker, hva jeg misliker, og jeg kan stå for det. Hvis vi skal gi begrepet en helt kort definisjon, kan vi si at selvfølelse er en opplevelse av selvverd. Hvis du har god selvfølelse, sier psykolog Guro Øiestad i sin bok, Selvfølelsen, om temaet, har du en vennlig holdning til deg selv, du er på parti med deg selv, mens dårlig selvfølelse innebærer skam, selvkritikk og manglende selvstøtte. Det er viktig å huske på at du ikke er den samme sammen med alle. Selvfølelsen din er ingen konstant størrelse. Noen kan bidra til å bygge deg opp, og andre kan bidra til å bryte deg ned. I en romantisk relasjon er selvfølelsen spesielt utsatt, for du har knyttet deg følelsesmessig til en annen og er svært vár for den andres vurderinger, synspunkter og handlinger. Hvis du føler deg nedvurdert eller avvist av den andre, vil selvfølelsen din svekkes – du vil bli mer og mer kritisk til din egen dømmekraft og dine egne følelser i stedet for å innse at det er relasjonen og/eller den andre som er feil for deg."
"Her er vi ved det verste symptomet på et «vellykket» hekt. Du er i ferd med å miste grepet på deg selv:
- Jeg forstår ikke den andres væremåte, tanker og følelser
- Jeg forstår ikke mine egne reaksjoner, tanker og følelser
- Jeg kjenner ikke meg selv igjen
- Jeg stoler ikke lenger på mine egne følelser
- Jeg føler meg som et dårlig menneske
Selvfølelse kan defineres slik, med to komponenter:
1. Jeg liker meg selv og føler meg verdifull og akseptabel
2. Jeg føler meg kompetent og mestrende
Selvfølelse er bygget på en såle av å kjenne seg selv – jeg vet hva jeg føler, hva jeg liker, hva jeg misliker, og jeg kan stå for det. Hvis vi skal gi begrepet en helt kort definisjon, kan vi si at selvfølelse er en opplevelse av selvverd. Hvis du har god selvfølelse, sier psykolog Guro Øiestad i sin bok, Selvfølelsen, om temaet, har du en vennlig holdning til deg selv, du er på parti med deg selv, mens dårlig selvfølelse innebærer skam, selvkritikk og manglende selvstøtte. Det er viktig å huske på at du ikke er den samme sammen med alle. Selvfølelsen din er ingen konstant størrelse. Noen kan bidra til å bygge deg opp, og andre kan bidra til å bryte deg ned. I en romantisk relasjon er selvfølelsen spesielt utsatt, for du har knyttet deg følelsesmessig til en annen og er svært vár for den andres vurderinger, synspunkter og handlinger. Hvis du føler deg nedvurdert eller avvist av den andre, vil selvfølelsen din svekkes – du vil bli mer og mer kritisk til din egen dømmekraft og dine egne følelser i stedet for å innse at det er relasjonen og/eller den andre som er feil for deg."
torsdag 6. januar 2011
FORTVILELSENS MUNTERHET
Fortvilelsens munterhet er undervurdert i mange av livets irrganger. For en som er hekta kan det gjøre underverker å greie å betrakte seg selv i lys av litt selvironi (i alle fall streif-vis). Å akseptere følelsene man har med et ørlite Pusur-smil om munnen kan gjøre avhektingsprosessen litt mindre skummel.
I dag fikk vi inn en kommentar (se under) fra en som bare måtte skrive det av seg. Vi ønsker henne god boklesing og lykke til!
Hilsen Nora
HURRA JEG ER IKKE GAL, FÅ MEG UT FRA DETTE TIVOLIET!Tusen takk for at jeg endelig skjønner at det finnes et ord for tilstanden min: Hekta!
Bare det at det er en betegnelse på den galskapen jeg har vært inne i det siste halvåret gjør det mye lettere!
Kort fortalt: Jeg er kresen, jeg har vært singel i 5 år, jeg har konsentrert meg om barna og jobb, og så, plutselig, dukker han opp fra intet, drømmemannen, og det er gjensidig! Alle prinsipper om at barna ikke skal introduseres for tidlig, at jeg skal ta det med ro i starten, alt glemmes og jeg er fanget midt i et tivoli, med spøkelsestog, karusell, og ja, etter hvert: Berg-og-dalbane.
I starten er det bare gøy, alt er perfekt, vi har begge funnet vår ”soulmate”, han overøser meg med sukkerspinn (kjærlighetserklæringer).
Det er bare ett skår i gleden. Han har vært separert i 3 år, og når jeg spør om han snart skal skilles, så blir han sint, unnvikende, og kan ikke forklare meg hvorfor han skal fortsette å være gift.
For å gjøre det hele kort: Fremdeles i en stim av gøy på dette underlige tivoliet er det bråstopp! Jeg får bare en telefon (etter et års forhold) ... om at han ikke vil mer, og at han ikke orker pessimismen min i forhold til oss … at jeg er en egoist som forventer at han skal skille seg, det er jo ikke så lett …
Da er det over i berg-og-dalbanen: Søvnproblemer, panikkangst (første gang i mitt liv). I to uker lever jeg på banan og yoghurt, jeg er lamslått, føler skyld, burde jeg bare slå meg til ro med at han ikke ville brenne broen til sin eks-kone (jeg tok det opp tre ganger i løpet av 8 mnd.)
Han tar stadig kontakt, vil vite hvordan det går med meg, står på sitt, mener jeg ikke skal blande meg i hans sivilstand, at han må få ordne med sitt, han kan fremdeles ikke forklare hvorfor (det var han som gikk fra henne … dårlig samvittighet kanskje?)
Men skal kjæresten finne seg i å være nummer 2?
Jeg raser rundt inni en vond spiral … Selve loopen: Av og til tryglende, av og til rasende, jeg taster og taster SMS, MSN, Facebook … jeg anklager ham for de mest idiotiske ting ...
Det er da jeg har det best, når jeg mistenker ham for å ha ugler i mosen, når jeg overdriver, kommer med påstander som er helt ute … jeg vet det, men det er akkurat som om det hjelper meg å bli fri ved å gjøre ham sint - når han sier jeg er gal … Å ”kjøre skuta på land” hjelper meg, for da holder han seg unna … en stund. Så tar han eller jeg kontakt – først for å høre hvordan vi har det og så er kommunikasjonen eller mangelen på kommunikasjon i gang igjen …
Av og til sier han at han gjerne vil ha meg som venn og elskerinne! Han ser at jeg er knust, men vil bruke meg. Én gang gir jeg etter, for bare å få det enda vondere… og han mener fremdeles at jeg forlangte for mye av ham når jeg ønsket at han skulle bli ferdig med den forrige. Én gang angrer han, sier han aldri har sluttet å elske meg og vil at vi skal ta en ferietur sammen, jeg er glad i to uker, før det plutselig kommer en SMS om at det nok aldri blir oss to allikevel.
Sånn går månedene: først stille, så: jeg eller han sender et lite signal – hyggelig kommunikasjon, flørt, - etter hvert spørsmål, så anklager, så er jeg igjen rasende, følger med på hva han gjør, har han en annen? Han som før var sterkt i mot nettdating er plutselig aktiv på flere datesteder, med bilder fra ferieturen vår, det gjør så vondt! Jeg snoker! I en periode sperrer han meg på alt som er: Facebook, MSN , mobbefilter på SMS… han er drittlei, men plutselig tar han kontakt allikevel …
Det rasjonelle i meg sier at jeg må ut fra Tivoliet fortest mulig, det var ikke jeg som var en egoist, men HAN, mens følelsene mine sier at jeg burde bare ventet og vært snill! Etter hvert kommer jeg på de dårlige sidene hans: kontrollbehovet, sjalusien, mistenksomheten, og vips, i neste øyeblikk så sender jeg en melding om at jeg elsker han! Men jeg er ikke gal. Jeg er bare hekta, jeg vet egentlig at han ikke er den samme som jeg forelsket meg i, for den mannen finnes ikke lenger!
Nå venter jeg bare på boka i posten, jeg vil aldri mer være på tivoli … og hvis jeg kommer meg ut så kanskje kan jeg til og med kan begynne å tro at det finnes ekte, varig kjærlighet der ute …
Jeg orker ikke denne gummistrikken!
Takk så langt, det hjalp at det finnes et ord på hva jeg er: Hekta!
VENNENE MINE ER DRITTLEI AV Å LYTTE
Anonym sa ...
Hei!!
Jeg er en dame som akkurat har funnet ut at jeg er "Hekta".
Jeg driver og leser boka deres og kjenner meg veldig igjen i Nora, i tankene hennes og drømmene hennes og i måten hun "over"tolker hvert ett minste lille tegn fra Frank. En liten forskjell er at min "Frank" ikkje er romantisk i det hele tatt, han har ikke sagt til meg på to år at han er glad i meg.
Vi har kjent hverandre i 3 år. Var kjærester, også da på en veldig diffus måte, det første året. Etter det har vi vært av og på som "venner" som han kaller det. Men som venner er vi så nær at jeg synes det likner mer ett kjæresteforhold. Jeg får behov for bekreftelse på om det er slik bare i mitt hode - om hva det egentlig er vi holder på med. Men om jeg ber om en slik bekreftelse blir jeg avvist og får svar som at vi var jo enige om å bare være venner. Selv etter jeg har konkludert med at denne mannen ikke vil det samme som meg og ikke er den rette for meg, så fortsetter jeg å håpe at det endrer seg, jeg fortsetter å oppsøke ham hele tiden, jeg avlyser og holder på vent avtaler i tilfelle han kan møte meg.
Jeg er ikke i tvil om at jeg er hekta og at jeg må ut av dette! Men så er det ett problem. Da jeg hørte et radiointervju med Sissel sa hun at for å kunne hekte seg av må man: 1. Innse galskapen, altså akspetere hektet. Der er jeg nå. Og 2. Man må snakke med venner. Det er problemet mitt.
Jeg har snakket så mye med alle mine venner om min "Frank" gjennom disse bølgedalene av følelser at alle vennene mine er drittlei av å høre om det. Og nå - når jeg føler meg virkelig klar for å gjøre noe med det, så er det ingen som tror på meg. Får bare svar som: Ja, ja, vi snakkes når du har klart det. Det der har jeg hørt før. Unnskyld, men tror ikke du klarer det denne gangen, heller.
Jeg forstår jo dette, for det er disse vennene jeg har brutt avtaler med for å være sammen med han, det er disse vennene som har stilt opp for meg hver gang jeg har blitt sviktet av han fordi de trodde de kunne hjelpe meg ut av det, men så snart jeg var overlatt til meg selv igjen var han det eneste som stod i hodet mitt.
Jeg forsøker alene nå. Har ikke hatt kontakt med min "Frank" siden 2. januar. Opplevde siste sviket fra ham på nyttårsaften, og det var 1.januar - da jeg var langt nede og en venninne sørfra fortalte meg om denne boken - at jeg bestemte meg for at nå må jeg komme meg ut av dette. 2. januar sendte vi noen meldinger til hverandre. Jeg forsøkte å forklare hvor lei meg jeg var fordi han brøt noe jeg trodde var en avtale på en viktig dag som Nyttårsaften. Viktig for meg. Han så det ikke slik, og sa at om jeg syns han svikter som "venn" så får jeg heller holde meg unna. For første gang gjorde jeg noe jeg i 3 år har holdt meg for god til. Jeg kalte ham en dritsekk! Dagen etter angret jeg og tenker at det skal hvertfall ikke være det siste han hører fra meg. Jeg sendte en sms og ba om unnskyldning. Har ikke hørt noe siden.
Jeg vurderer å slette ham som venn, men klarer ikke enda. Bør sikkert det.
Skal lese ferdig boka og la dagene gå uten kontakt, kanskje kan det være løsningen?
Hilsen fortvila dame
Hei!!
Jeg er en dame som akkurat har funnet ut at jeg er "Hekta".
Jeg driver og leser boka deres og kjenner meg veldig igjen i Nora, i tankene hennes og drømmene hennes og i måten hun "over"tolker hvert ett minste lille tegn fra Frank. En liten forskjell er at min "Frank" ikkje er romantisk i det hele tatt, han har ikke sagt til meg på to år at han er glad i meg.
Vi har kjent hverandre i 3 år. Var kjærester, også da på en veldig diffus måte, det første året. Etter det har vi vært av og på som "venner" som han kaller det. Men som venner er vi så nær at jeg synes det likner mer ett kjæresteforhold. Jeg får behov for bekreftelse på om det er slik bare i mitt hode - om hva det egentlig er vi holder på med. Men om jeg ber om en slik bekreftelse blir jeg avvist og får svar som at vi var jo enige om å bare være venner. Selv etter jeg har konkludert med at denne mannen ikke vil det samme som meg og ikke er den rette for meg, så fortsetter jeg å håpe at det endrer seg, jeg fortsetter å oppsøke ham hele tiden, jeg avlyser og holder på vent avtaler i tilfelle han kan møte meg.
Jeg er ikke i tvil om at jeg er hekta og at jeg må ut av dette! Men så er det ett problem. Da jeg hørte et radiointervju med Sissel sa hun at for å kunne hekte seg av må man: 1. Innse galskapen, altså akspetere hektet. Der er jeg nå. Og 2. Man må snakke med venner. Det er problemet mitt.
Jeg har snakket så mye med alle mine venner om min "Frank" gjennom disse bølgedalene av følelser at alle vennene mine er drittlei av å høre om det. Og nå - når jeg føler meg virkelig klar for å gjøre noe med det, så er det ingen som tror på meg. Får bare svar som: Ja, ja, vi snakkes når du har klart det. Det der har jeg hørt før. Unnskyld, men tror ikke du klarer det denne gangen, heller.
Jeg forstår jo dette, for det er disse vennene jeg har brutt avtaler med for å være sammen med han, det er disse vennene som har stilt opp for meg hver gang jeg har blitt sviktet av han fordi de trodde de kunne hjelpe meg ut av det, men så snart jeg var overlatt til meg selv igjen var han det eneste som stod i hodet mitt.
Jeg forsøker alene nå. Har ikke hatt kontakt med min "Frank" siden 2. januar. Opplevde siste sviket fra ham på nyttårsaften, og det var 1.januar - da jeg var langt nede og en venninne sørfra fortalte meg om denne boken - at jeg bestemte meg for at nå må jeg komme meg ut av dette. 2. januar sendte vi noen meldinger til hverandre. Jeg forsøkte å forklare hvor lei meg jeg var fordi han brøt noe jeg trodde var en avtale på en viktig dag som Nyttårsaften. Viktig for meg. Han så det ikke slik, og sa at om jeg syns han svikter som "venn" så får jeg heller holde meg unna. For første gang gjorde jeg noe jeg i 3 år har holdt meg for god til. Jeg kalte ham en dritsekk! Dagen etter angret jeg og tenker at det skal hvertfall ikke være det siste han hører fra meg. Jeg sendte en sms og ba om unnskyldning. Har ikke hørt noe siden.
Jeg vurderer å slette ham som venn, men klarer ikke enda. Bør sikkert det.
Skal lese ferdig boka og la dagene gå uten kontakt, kanskje kan det være løsningen?
Hilsen fortvila dame
søndag 2. januar 2011
VENNSKAPSDILEMMAET
På nyttårsaften fikk vi inn denne kommentaren fra en mann som tror på vennskapet.
En veldig god bok og blogg som har fått meg til å forstå at jeg ikke er alene om å slite med hekteproblematikk. Jeg har åpenbart vært inne i et hekt de siste 2 årene etter at et forhold jeg var i ble avsluttet av partneren min på en for meg veldig utydelig måte. Etter det har vi hatt ganske mye kontakt og også vært sammen i perioder. I sommer og høst har vi hatt veldig mange fine opplevelser sammen som jeg trodde og håpet skulle føre oss ordentlig sammen igjen. Men hun er akkurat like diffus og utydelig som før og jeg kjenner meg veldig godt igjen i symptom nr 1 ”jeg føler meg ofte avvist” Men hva blir så min konklusjon på alt dette? Jo jeg tar et betydelig ansvar for det som har skjedd (ved at jeg har ”hengt” meg for mye på) og jeg ønsker faktisk at det hele skal gli over i et vennskap. Det tror jeg også hun ønsker. Bl.a. derfor har vi utvekslet hyggelige sms-er i jula og nå på nyttårsaften, og det føles faktisk godt og riktig for meg og sikkert også for henne. Jeg forstår at total avstand/avvisning for mange er løsningen på ”hektet”. Men jeg er litt overrasket over at det blir fremstilt som det eneste riktige og saliggjørende fra Sissel og Nora. For meg tror jeg den beste løsningen er å erkjenne og akseptere at det aldri blir hun og meg og at jeg derfor må gå videre og prøve å finne noen andre. Men at jeg likevel ønsker å ta vare på ”vennskapsbiten” i det vi har sammen. Hilsen JR
Takk for innspillet ditt, JR. Total avvisning behøver ikke å være riktig i ditt tilfelle. Du sier jo selv at du både har erkjent og akseptert at det aldri blir dere to, og dermed er sjansen fint til stede for at du vil kunne utvikle et vennskapelig forhold til din eks. Pass bare på at du ikke lurer deg selv. Det er absolutt mulig å forføre seg selv til å tro at man har akseptert situasjonen, uten at dette er reelt. Bak en "flink" fasade er det mulig å fortsette å plage seg selv med et vennskap som man dypest sett håper skal bli kjærlighet. Men siden du har erkjent din egen rolle så tydelig, at du tar eget ansvar for det som skjedde, kan det utmerket godt hende at du er på den sikre siden!
Vennskapsdilemmaet er forøvrig noe vi ikke har berørt som eget tema her på bloggen tidligere, og det er vel på tide. Mange er villige til å gi opp den kjærlighets-ideen som er knyttet til "alt eller ingenting". De vil faktisk ha lite, heller enn ingenting, fra den de har et forhold til. De VIL ikke gi slipp på det lille, fordi det lille faktisk gir mye. Det er også et valg. Så altså: Hvis man er villig til å gi opp håpet om at et forhold kan bli varig, monogamt og trygt, og hvis man er i stand til å leve på glimt av lykke, så er dette også et respektabelt valg, ikke stakkarslig eller "feil" eller sykt. Men forutsetningen for å greie å leve slik, uten å gå istykker handler igjen om AKSEPTERING: "Jeg aksepterer at dette aldri blir et trygt, forutsigbart og gjensidig kjærlighetsforhold, men jeg vil ha det allikevel."
Mange berømte kvinner (og menn) har levd med den smerten det er aldri å få være den eneste ene for den de elsker. Hege Duckert har skrevet en fantastisk bok - "Mitt grådige hjerte" - om kvinner som utviklet stor kunst samtidig som de led kvaler fordi de elsket "menn med rastløse hjerter". (Simone de Beauvoir , Frida Kahlo, Billie Holiday og Karen Blixen). Skal man tåle å leve uten trygghet i noe som både er og ikke er et forhold, må man som dikteren sier "elske sin skjebne" og ikke la livet gå i oppløsning fordi man ikke får det ankerfestet man lengter etter. Det er mange slags kjærlighet der ute.
Sissel & Nora
ER JEG KLAR FOR EN NY KJÆRESTE?
Anonym sa ...
Jeg lurer paa en liten sak. Det er bare halvannen maaned siden jeg ble dumpa ut av det jeg tror var en real hekt, og jeg vet at jeg ikke skal leve med denne mannen igjen. Sorgen er der likevel, men jeg vet at jeg kommer gjennom dette. MEN jeg vet ogsaa at jeg ikke vil leve alene. Jeg vil vaere to. Jeg vil komme hjem til en jeg elsker som elsker meg! Jeg opplever at jeg har soerget lenge allerede over eksen min (i flere aar) og naa vil jeg bare videre, men naar er jeg klar for det? Er det dumt aa treffe noen allerede naa? Saarene er jo naermest aapne enda ..., men om noen skulle "friste" ... skal jeg gi det en sjans? Er jeg "stabil" nok til det enda? Ikke lett aa svare paa kanskje, men noen generelle raad? Jeg vil absolutt ikke inn i noen hekt igjen!
M
Jeg lurer paa en liten sak. Det er bare halvannen maaned siden jeg ble dumpa ut av det jeg tror var en real hekt, og jeg vet at jeg ikke skal leve med denne mannen igjen. Sorgen er der likevel, men jeg vet at jeg kommer gjennom dette. MEN jeg vet ogsaa at jeg ikke vil leve alene. Jeg vil vaere to. Jeg vil komme hjem til en jeg elsker som elsker meg! Jeg opplever at jeg har soerget lenge allerede over eksen min (i flere aar) og naa vil jeg bare videre, men naar er jeg klar for det? Er det dumt aa treffe noen allerede naa? Saarene er jo naermest aapne enda ..., men om noen skulle "friste" ... skal jeg gi det en sjans? Er jeg "stabil" nok til det enda? Ikke lett aa svare paa kanskje, men noen generelle raad? Jeg vil absolutt ikke inn i noen hekt igjen!
M
EN HISTORIE FRA DEN ANDRE SIDEN
Vi velger å legge ut denne kommentaren fra en anonym innsender fordi hun har et viktig poeng: Hvordan det oppleves å bli jaktet på:
Hei.Sissel & Nora
Jeg har to ekser (menn) som har hektet seg på meg i over et år nå. Den ene gjorde jeg det slutt med for to år siden. Det hadde vært en lang periode jeg følte forholdet ikke var slik jeg ønsket det. Jeg forelsket meg i en ny mann og hadde det fint med ham, bortsett fra at min eks fortsatte kontakten med meg på sms, mail etc. Han var lei seg og jeg prøvde å trøste osv. Han ønsket mitt vennskap. Syns synd på ham, Vi møttes noen ganger på kafè o.l. Hver gang endte med at han begynte å mase og kommentere forholdet jeg nå var i. I begynnelsen klarte jeg å holde avstand, jeg trodde veldig på mitt nye forhold. Etterhvert ble jeg påvirket og uten at jeg forstod det helt selv, ble jeg nærmest hektet på igjen. Vi mailet og sms`et, møttes. Kun som venner, men det ble slitsomt fordi han alltid kom til at han ønsket mer og jeg ble usikker. Til slutt ble dette så forvirrende for meg og forholdet jeg var i at jeg gjorde det slutt, for å finne ut hva og evt hvem jeg vil ha. Da begynte et nytt "race". Den siste mannen kunne heller ikke akseptere at jeg ikke hadde følelser for ham lenger. Han oppsøker meg, sender sms osv. Så nå har jeg to menn som ikke gir opp. Jeg synes selv jeg har gjort det klart for dem begge at jeg vil være i fred. Jeg tror ikke selv jeg oppmuntrer dem, men svarer høflig og forsøker å trøste (høres helt patetisk ut). Nå lurer jeg virkelig på hvordan jeg skal komme videre. Det ønsker jeg også for dem, men begge to bedyrer at de elsker meg og vil ha meg tilbake. Jeg føler vi alle ødelegger livene våre ved å holde på slik, har sagt det til dem, men det hjelper ikke, jeg er nærmest blitt et "prosjekt" for dem, det er helt sykt. Jeg blir utslitt og deprimert av dette. Hva skal jeg gjøre?
Hilsen fortvilet ( kvinne 50 år)
lørdag 1. januar 2011
AARGH! HVA ER DETTE? KJÆRLIGHETSSORG? HEKT? MIN 30-ÅRS-KRISE?
Anonym sa ...
Hei!
Jeg lurer på om jeg kan være hekta! Har lest boken deres med STOR interesse i julen.
Min historie: Begge rundt 30 år. Vi ble sammen for 2 år siden etter at han "jaktet" på meg noen måneder. Vi flørtet lenge, jeg var nok ambivalent på grunn av min daværende livssituasjon og også på grunn av hans rykte som en "flørt". Han jobbet vel og lenge og til slutt føltes det nesten som jeg ga etter ... Ja, man kan vel nesten si at det var jeg som var "hekteren" de månedene dette pågikk (jeg skjemmes ved tanken!!), men jeg mener nå oppriktig at jeg ble forelsket og elsket denne mannen, det var ingen andre i bildet.
Vi ble sammen og hadde noen fine måneder sammen. MEN - etterhvert som jeg gled mer og mer inn og på plass i forholdet, gled han bort fra meg. Til slutt dumpet han meg, cirka 1,5 år etter at vi møttes første gang. Han tok kontakt ved et par anledninger etter bruddet for å høre hvordan jeg hadde det, jeg ga beskjed om at jeg ikke orket ha kontakt, noe han aksepterte. Vi var måneder uten kontakt (jeg var langt nede av kjærlighetssorg denne perioden) - før vi møttes tilfeldig på gata i sommer - da var det på'an igjen! Meldinger fra han daglig, han var ivrig - ville bli sammen igjen, jeg var jo fortsatt interessert (eller hekta) og kastet meg på bølgen. Iveren hans varte i et par uker - så forduftet han uten et eneste ord. Han tok ny kontakt på sms etter et par uker, men jeg skjønte tegningen. Trodde jeg skulle klare å "hekte meg av". Men nei - måneder går og jeg tenker på ham og savner ham fremdeles!!! Aargh!
Nå har vi vært uten kontakt i 3-4 måneder.
Hva er dette? Kjærlighetssorg? Et hekt? Min 30-årskrise? Jeg er forvirret!!
Håper på noen gode råd, for jeg sliter med å forstå hva som har skjedd og hvordan jeg skal komme videre. Har lyst å lære noe av dette slik at jeg kan gå inn i en ny og bedre relasjon hvis jeg noengang kommer over eksen.
Takk for en god bok!
Hilsen fortvilet kvinne
Hei!
Jeg lurer på om jeg kan være hekta! Har lest boken deres med STOR interesse i julen.
Min historie: Begge rundt 30 år. Vi ble sammen for 2 år siden etter at han "jaktet" på meg noen måneder. Vi flørtet lenge, jeg var nok ambivalent på grunn av min daværende livssituasjon og også på grunn av hans rykte som en "flørt". Han jobbet vel og lenge og til slutt føltes det nesten som jeg ga etter ... Ja, man kan vel nesten si at det var jeg som var "hekteren" de månedene dette pågikk (jeg skjemmes ved tanken!!), men jeg mener nå oppriktig at jeg ble forelsket og elsket denne mannen, det var ingen andre i bildet.
Vi ble sammen og hadde noen fine måneder sammen. MEN - etterhvert som jeg gled mer og mer inn og på plass i forholdet, gled han bort fra meg. Til slutt dumpet han meg, cirka 1,5 år etter at vi møttes første gang. Han tok kontakt ved et par anledninger etter bruddet for å høre hvordan jeg hadde det, jeg ga beskjed om at jeg ikke orket ha kontakt, noe han aksepterte. Vi var måneder uten kontakt (jeg var langt nede av kjærlighetssorg denne perioden) - før vi møttes tilfeldig på gata i sommer - da var det på'an igjen! Meldinger fra han daglig, han var ivrig - ville bli sammen igjen, jeg var jo fortsatt interessert (eller hekta) og kastet meg på bølgen. Iveren hans varte i et par uker - så forduftet han uten et eneste ord. Han tok ny kontakt på sms etter et par uker, men jeg skjønte tegningen. Trodde jeg skulle klare å "hekte meg av". Men nei - måneder går og jeg tenker på ham og savner ham fremdeles!!! Aargh!
Nå har vi vært uten kontakt i 3-4 måneder.
Hva er dette? Kjærlighetssorg? Et hekt? Min 30-årskrise? Jeg er forvirret!!
Håper på noen gode råd, for jeg sliter med å forstå hva som har skjedd og hvordan jeg skal komme videre. Har lyst å lære noe av dette slik at jeg kan gå inn i en ny og bedre relasjon hvis jeg noengang kommer over eksen.
Takk for en god bok!
Hilsen fortvilet kvinne
Abonner på:
Innlegg (Atom)