ROMJULSKVALER

Anonym sa ...

Jeg vil rette en spesiell hilsen til deg/dere som tidvis føler at du/dere ute av hektet, men som på dager som vi står i akkurat nå ... fridager der familie og venner samles i varm forening og latter ... kjenner en gnagende følelse av savn til han eller henne som du endelig begynner å få litt på avstand. Kanskje har du det som meg, at du hverken kan eller vil fortelle noen om savnet, for de fleste tror jo at du for lengst er over kneika. Å si at du savner vedkommende nå vil være som å banne i kjerka: Motstridende, nedverdigende og uforståelig for de som vet hvor vondt du hadde det. Men det er dessverre på slike dager at man kjenner ensomheten størst! Det gjelder for mange som har blitt alene, enten relasjonen var bra eller dårlig mens den pågikk.

Julen er selve symbolet på kjærlighet, gavmildhet og varme, på familie, parforhold og lykke, og fjernsynskanalene bugner av søtladne kjærlighetsfilmer. De fleste er opptatt av sine nærmeste. Din nærmeste var kanskje han eller hun du var hektet til. Kanskje blir du fristet til å sende en sms eller kjøpe en liten symbolsk gave til hekteren. Kanskje blir følelsen av å være mislykket ytterlig forsterket. Kanskje lar du deg rive med når hekteren sender julehilsen til deg. Jeg vil si et stort og rungende HOLD UT! Ikke gi opp! Vit at det du føler er menneskelig. Jeg tror vi trigges til å kjenne på ensomhet når alle rundt oss febrilsk jakter på et familiært og lykkelig fellesskap. Vi blir litt lurt til å savne og til å kjenne sorg, og til å tro at vi er så fordømt alene i en kjærlighetsløs tilværelse.

Nyttårsaften blir for mange den største følelsesmessige bøygen. Jeg vet at jeg gruer meg! Men jeg har tenkt å holde ut og jeg har takket ja til nyttårsfeiring med et par kloke kollegaer. La oss sende hverandre en felles tanke når klokken slår tolv, med et helhjertet ønske om at 2011 skal bli starten på en fri og stabil tilværelse for alle oss som har slitt. La oss gjøre det!

Stor klem fra K.

MINE SISTE ORD TIL DEG

Anonym sa ...

Du vet det ikke, men jeg er inne i en tøff periode for å bli fri fra deg. Det var åtte uker siden jeg hørte fra deg sist. I åtte uker hadde jeg vært flink og stålsatt meg. Gjennom disse åtte ukene hadde jeg greid å bygge opp litt styrke igjen. Jeg har slettet deg fra facebook. Jeg har fortalt vennene mine om hvordan jeg har hatt det - og har det. Hver dag har jeg lurt på om jeg skulle sende deg en mail og fortelle at du ikke må ta kontakt med meg igjen. For jeg har vært redd for at du skulle, og at jeg nok en gang ville bli svak. Men hver dag ombestemte jeg meg - det ville bare virke dumt å sende deg et slikt brev - dager, uker etterpå.

Så kom julaften. Jeg satt med mobilen i hånden da meldingen fra deg tikket inn: ”Hei … ville bare ønske deg en god jul. Så håper jeg det går bra med deg om dagen …”

Hva tror du?! … Først ble jeg skuffet, så ble jeg sint, så ble jeg lei meg, så kom sommerfuglene i magen. I mange timer var jeg i ferd med å miste den lille verdigheten jeg hadde klart å bygge opp. Hvorfor sendte du den sms-en? 

Jeg svarte deg ikke. Jeg er stolt av det. For i løpet av disse åtte ukene ser jeg klarere. Jeg vil bli fri fra deg! Jeg vil bli fri fra meg selv, all ventingen! Jeg skal ikke la deg få drive slik med meg mer. Tre år med fram og tilbake, varm og kald, av og på, er altfor lenge. Så derfor skriver jeg disse siste ordene til deg. For å ta kontrollen, for å sette en strek over det vi hadde, men også takke deg for det vi delte, på godt og vondt (jeg er jo et anstendig menneske og vil ikke såre deg, ønsker deg jo egentlig alt godt). Jeg er på vei fremover nå, uten deg, og jeg ber om at du kan respektere avgjørelsen min og at jeg må ha avstand.

Men først må jeg slette bilder av deg - av oss - på dataen, på mobilen, tekstmeldinger ... Jeg må, eller kanskje jeg ikke må? Du blir i så fall den eneste kjæresten jeg har fjernet alle spor etter … Jeg må tenke litt mer over det før jeg tar mot til meg. Det er visst fortsatt mye jeg må tenke over, ha mot til … før jeg sender deg mine siste ord … for å fortelle at livet mitt har gått videre ...

Hilsen MB

KJÆRE ALLE BIDRAGSYTERE OG BESØKENDE PÅ HEKTABLOGG!

Vi er rørt og imponert over alle åpenhjertige erfaringsutvekslinger, reflekterte innspill og støttende dialoger på bloggen. Vi hadde aldri trodd at så mange med hekt-erfaringer ville være i stand til å dele sine opplevelser på en så konstruktiv måte.

Vi gratulerer alle som har kommet seg ut av hektets grep og ønsker alle som fortsatt strever en levelig jul, gode stunder, glimt av lykke og et mye bedre nytt år enn det som nå går mot slutten!

Vi vil fortsette å følge dere tett og leser hvert ord med stor interesse.

Gode ønsker fra

Nora & Sissel 

KANSKJE EN GOD JUL, LIKEVEL?

Anonym sa ...

Jeg skulle på julegavehandel i kveld, men alt jeg kom hjem med var "Hekta"-boka, som en teit og hemmelig gave til meg selv. Nå har jeg lest hele Noras del. Puh!! Jeg har ledd og grini om hverandre, og jeg har hørt min egen stemme i Noras ord. Og nå er jeg så sliten! Så hudløs! Jeg har nemlig vært fysisk ute av hektet i snart et år, men skjønner jo nå at jeg ikke har fått bearbeidet noe som helst. Ett helt år i mitt eget stakkarslige vakuum! Jeg skjønner jo at jeg ikke lever! Men nå skal jeg få meg noen timers søvn før jeg går løs på Sissels del. Kanskje jeg ombestemmer meg etterhvert fra ideen om å feire jul alene ...? Kanskje jeg skal orke å være sammen med andre selv om akkurat denne første jula blir tøff. Kanskje nettopp derfor ...?
Takk. K.
16.12.2010 kl 01:18