Hilsen Nora, som fryder seg over den første solskinnshistorien som kom inn i dag:
"Mitt viktigste kjennetegn på at jeg har vært hekta, er at selvfølelsen forsvinner. Til slutt kjente jeg ikke meg selv igjen. Hvor var "gladjenta" blitt av? Jeg hadde krysset så mange grenser med min ex (som for øvrig aldri var "min"), overtilpasset meg så til de grader at jeg til slutt bare var en grå skygge av meg selv. Og som Nora i boka, gikk jeg også ned mange kilo. Det er som om man forsvinner helt når man er hekta, på fysisk og psykisk.
Husker jeg en periode var så nedfor, men så begynte jeg å si til meg selv: "Jeg er vakker, jeg er klok, og jeg har et godt hjerte". Jeg gjorde dette fordi jeg følte meg så liten, så liten med min "hekter". Og gjett hva som skjedde!? Min følelse av verdi og stolthet steg så mange hakk, at jeg begynte å skjønne at dette faktisk ikke er noen bra mann for meg!
Etter det var mye gjort, jeg begynte å hekte meg løs. Han begynte faktisk å like meg mer, men jeg glemmer aldri hvordan han behandlet meg mens jeg var hekta. Han benyttet seg til fulle av at jeg var forelsket og hektet. Det styrket hans ego noe voldsomt. Han kunne godt ha sex med meg mens han hvisket meg ømme ord i øret. Dagen etter kunne han si at han fortsatt ikke visste om han ville "ha meg" eller ikke!
Nå som jeg ser hva jeg selv skriver, er det jo ganske utrolig at jeg trodde jeg var glad i, og forelsket i denne fyren. Jeg er tross alt en voksen kvinne i 40-årene, med voksne/halvvoksne barn. Har vært gift og skilt, men aldri opplevd maken til besettelse! For det er jo det det er! Ikke sunt for sjelen i det hele tatt.
Men nå holder jeg meg unna ham, selv om han vil være venner. Som jeg har skrevet her tidligere i denne bloggen. Slike venner trenger jeg ikke. Jeg er på vei oppover nå. Kjenner det i hele kroppen, føler meg sunnere og sterkere enn på flere år. Jeg var i dette forholdet til og fra i nesten 2,5 år. Nå har jeg vært meg selv i ca 6 mnd. Det er vidunderlig!
Klem fra Elisa"
