DET NYTTER!

Anonym sa ...
Jeg er en kvinne på vei ut av et seks år langt hekt. Har ikke lest boka, men ble gjort oppmerksom av en venninne som følte at Sissel Gran snakket om meg da hun var på tv i forb. med bokutgivelsen. Jeg har lest en del her inne, og jeg ser at dette gjelder jo meg, i aller høyeste grad. 
Å komme ut av hektet kan kanskje sammenlignes med røykeslutt etter mange års inngrodd avhengighet, bortsett fra at det tar mye lenger tid og det er ikke på langt nær så glamorøst å snakke høyt om. Man blir veldig ensom, tidvis bitter og man har vanskeligheter med å se gevinsten like lett som ved kutt av sigaretter. Jeg har kun to venninner som kjenner til min historie, og jeg føler at hektet har blitt min identitet overfor disse to. Det betyr at jeg ikke har orket å omgås dem så ofte i den siste tiden. De minner meg om ham og de gjør det tillatt for meg å bruke tid på å snakke om han. Dessuten har de ved et par anledninger kommet med positive hentydninger om hans person, noe som sikkert er velment, men som blir helt feil for meg. 
Jeg har forsøkt å bli avhektet flere ganger tidligere, men har blitt innhentet ved manipulasjon, løgner og en enorm følelse av å være kjærlighetsløs og alene. I en periode tenkte jeg at hvis jeg bare falt for en annen mann, så ville jeg bli avhektet. Men man faller ikke for andre dersom man er hektet! 
Å bygge opp en ny, positiv selvfølelse har vært viktig for meg. Å se verdien av meg selv, uten ham. Jeg var en aktiv jente før jeg traff ham, og jeg gjenopptok trening for et år siden. Jeg har trent hver dag for å kjenne at jeg lever! Tiden som tidligere var forbeholdt passiv venting på han, har jeg omgjort til noe som gavner meg. Jeg trener sammen med bekjente for å ha et positiv fellesskap med noen som ikke kjenner hverken ham eller sannheten om mitt hekt. 
Innimellom jubler jeg innvendig over at tiden har gått uten at jeg har tenkt på ham. Det kan dreie seg om alt fra små timer til en hel arbeidsdag. Han slettet meg fra vennelisten sin på facebook for over tre år siden slik at jeg ikke skulle ha innsyn i hans liv. Nå er jeg så godt som helbredet fra å sniktitte på den åpne vennelisten hans. Jeg er ferdig med den evige jakten som var så destruktiv. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt rundt og lett etter han, med minst ti forskjellige adresser til potensielle elskerinner. Det sykeste er at jeg nærmest ble glad da jeg oppdaget bilen hans utenfor en av adressene. Jeg kunne endelig slappe av, jeg visste hvor han var og jeg kunne kjøre hjem igjen for å sørge. Jeg følte på en måte lettelse over å få bekreftet mistanken min, uten at jeg klarte å se min egen destruktive offerrolle. 
Jeg kjenner meg nokså trygg på at jeg ikke kommer til å manipulere meg selv til å ta kontakt med ham igjen. Jeg avsluttet med å avvise han på en så stygg måte at jeg håper jeg må krype ned på rennesteinsnivå for å få aksept igjen, og det akter jeg absolutt ikke å gjøre. Men jeg skjønner også at det gjelder å motstå manipulasjon fra hans side. Han har sort belte i slike innfallsvikler. Han kan, hvis han vil, få en stygg avvisning til å bli et glimrende påskudd til å kontakte meg, selv etter flere uker og måneder. 


Jeg er på rett vei! Og jeg vil så veldig gjerne rope ut til alle som sliter: DET NYTTER Å KUTTE ET DESTRUKTIVT MØNSTER selv om gevinsten virker tilsynelatende utopisk, for ikke å si verre enn utgangspunktet.