Kan et hekt gå over til et balansert og godt kjærlighetsforhold?
Jeg forstår at hovedhensikten med boka og bloggen er å hjelpe mennesker ut av problematiske og åpenbare hekt. Men jeg tenker at i hvert fall i en del tilfelle kan det være gråsoner og usikkerhet når det gjelder hva en faktisk stå overfor. Jeg tenker at en del såkalte ”hektere” ikke helt vet hva de vil og heller ikke vet hvordan de påvirker og ”virker” på andre mennesker. Derfor tenker jeg at det første en bør gjøre i en hektesituasjon (hvis en fortsatt har gode følelser for hekteren) er å forsøke å få til en god kommunikasjon og være mest mulig åpen om problemene.
Kunne ting for eksempel utviklet seg annerledes dersom Nora hadde turt og ta opp med Frank all den usikkerheten og frustrasjonen hun bar på? Kanskje vil Nora svare nei på dette, fordi Frank bare er slik eller sånn. Men ingen hektere er vel helt like, selv om mange sikkert har en del fellestrekk.
Sissel skriver i forbindelse med at en ikke må føle skam ved å ”sprekke” (kontakte hekteren igjen):” Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.”
Jeg er enig i at det er veldig viktig å eventuelt få den erkjennelsen til å sige inn for fullt, men det kan vel først skje dersom en virkelig har prøvd å få til et balansert og godt forhold? Og alle slike forsøk er vel ikke dømt til å mislykkes selv om relasjonen minner mye om/eller er et hekt?
Hilsen JR
Det finnes utvilsomt gråsoner. Og du har selvfølgelig rett i at man ikke alltid kan vite hvilket "dyr" man står overfor - om det er ens eget monster eller den andres uvitenhet, karakter/type - eller bakgrunn. Franker og Frankiner er like forskjellige som oss andre. Det paradoksale er at mange av oss som har vært hekta (er hekta eller kommer til å bli det), kan ha vært hektere selv en eller annen gang, uten å være klar over det. Det jeg vil frem til er at det er den som blir hekta som har den største utfordringen. Ikke Frank eller Frankine. Min Frank var på gli ut nesten før forholdet startet (se bokas epilog der han forteller sin historie). Jeg turte faktisk til slutt å ta opp min frustrasjon og usikkerhet (sceneskift, dag 132). Men jeg snakket for døve ører: Innerst inne ønsket han ikke å tilpasse seg meg og mine behov, endre sin væremåte, bli mer forutsigbar, hengiven, slutte med av-/på-kobling, bringe meg inn i sitt liv. Han var ikke nok glad i meg til å hengi seg på den måten jeg hadde behov for. Han oppfattet meg som pesete og komplisert. Og, det var jeg - en riktig pain in the neck. For insisterende og overtalelsessyk i min frykt for å bli avvist. Om jeg hadde visst det jeg vet nå, om hektets psykologi, ville jeg helt sikkert forsøkt å kommunisere nyervervet kunnskap til ham (alt for saka :) Jeg tror neppe det ville hjulpet. Mine behov kommer alltid til å være forskjellig fra hans.
Et trygt, stabilt forhold i kjærlighet (såvel som i jobb og vennskap) får man kun med mennesker som gir en trygghet. Så, JR, dersom kommunikasjon fører til et slikt gjennombrudd - et vedvarende et - som skrur av beredskapknappen, gjør oss rolige, og stiller både sult og tørste, ja, da er problemet løst. Det er verdt et forsøk. Men nytter det ikke, bør det også være over og ut - så man får reddet seg selv. Jeg siterer Stig Johansson fra diktsamlingen Den kapsejsade himlen (1984): "Alla dessa dager som kom och gick/inte visste jag att de var livet."
Take care,
Nora
