KAN EN HEKTER BLI "OMVENDT"?

For et par uker siden fikk vi inn denne henvendelsen. Vi ønsker ikke å svare direkte på innsenderens spørsmål, men velger likevel å belyse problemstillingen fordi den er aktuell og interessant for mange.

 Fra hekt til sunt forhold?

Jeg har funnet ut jeg er en “hekter”. Det siste året har jeg vært i et forhold med ei jente som på mange måter er totalt ulik meg selv. 

Jeg er/var en typisk emosjonelt unnvikende person og hun den rake motsettningen. Vårt forhold begynte i fjor sommer, hun var forelsket i en annen, men jeg jaktet på henne og ville ha henne og etter et par måneder fikk jeg henne. Utfordringen var at hun fortsatt hadde masse følelser for den andre hun var forelsket i, og det gjorde at jeg begynte å lukke meg. Allerede rett etter vi ble sammen hadde jeg begynt å trekke meg unna og hektet var i gang. Jeg hadde en innstilling om at jeg ville se hvordan vi var sammen før jeg kunne bestemme meg for hva jeg ville. Dermed var helvete i gang for hennes del og vi var sammen frem til slutten av august i år. Hele tiden mens hun var preget av angst, depresjon, panikk og usikkerhet. Vi slo opp en del ganger underveis også, men fant alltid tilbake til hverandre. Jeg tok det liksom aldri seriøst for jeg visste hun ville komme tilbake. Jeg tok ikke hennes angst som et tegn på at forholdet vårt var feil, jeg tok det kun som et tegn på at hun hadde ting hun måtte rydde opp i selv. Jeg tok henne for gitt og gikk ut i fra at hun alltid ville være der. Og jeg valgte å være avventende for å se om ting ble bedre.

I slutten av august ga hun meg boka “Hekta på et håp om kjærlighet” og like etterpå slo hun opp. Dette sendte meg ut i en dyp krise. Allerede før jeg hadde lest boka, skjønte jeg at denne gangen var annerledes enn alle andre gangene hun hadde slått opp. Nå var det alvor. Hun kuttet all kontakt og blokkerte meg ute slik at jeg ikke kunne nå henne.

Jeg brukte de første ukene til å selvransake meg selv. Jeg skrev masse. Hva hadde vært bra med forholdet. Hva hadde vært dårlig. Hva hadde jeg gjort for å påføre henne så mye smerte. Hvordan hadde jeg klart å drive henne vekk. Hvorfor var jeg så usikker før, og nå er jeg så skråsikker? Er det bare fordi jeg vil ha det jeg ikke kan få? Eller er det noe mer?
Jeg tror det er noe mer.
Jeg vet det er noe mer. 

Denne personlige krisen jeg havnet mitt ut i har fått meg til å se livet i et helt nytt perspektiv. Den har fått meg til å innse hva som er viktig i livet. Den har fått meg til å innse hva jeg vil, hvor jeg vil og hva jeg vil med forholdet vårt. Den har sparket meg ned fra gjerdet og fått meg til å ta en viktig avgjørelse.

For jeg vet med hele mitt hjerte og hele mitt vesen at jeg elsker denne jenta! Det er hun jeg vil tilbringe mitt liv sammen med!
Det er hun som har lært meg å høre mer på mine emosjonelle sider, det er hun som har lært meg å tillate meg å være mer emosjonell og hun som har lært meg om gleden av å dele. Vi har våre ulikheter, men det er nettopp det som er så fantastisk!

I forrige uke begynte jeg for alvor å lese boken hun ga meg. Hekta på et håp om kjærlighet. Jeg kjenner meg så igjen i den boka. Jeg kjenner igjen oss i den boka. Og det er vondt å lese om hvor mye smerte jeg kan påføre et annet menneske bare ved å være usikker og avmålt. Jeg har innsett så mye ved å lese den. Jeg tror jeg begynner å forstå ting jeg tidligere aldri drømte om å forstå. Kort sagt har jeg rett og slett ikke behandlet kjæresten min noe bra, og jeg kan forstå at hun valgte å gjøre som hun gjorde.

Er det noe håp for at vi kan få det til å fungere?
Jeg vet hva jeg vil. Jeg er skråsikker i min sak. Ikke mere tull nå. Hvis vi skal prøve igjen så skal vi gjøre det skikkelig. Jeg vet jeg er “emosjonelt tilbakestående” på mange områder, men jeg tror vi to er ment å være sammen. For alltid. Og jeg vet jeg stadig forstår mer og mer og blir klokere og klokere.

Vi har såvidt begynt å snakke sammen igjen. Jeg har latt henne vite ganske klart og tydelig hva jeg vil. Hun er naturlig nok veldig skeptisk og stoler ikke på meg.

Tror dere det finnes et håp for oss? Kan en “hekter” bli en god kjæreste for sitt tidligere “hekt”?

Denne historien handler om en hekter som har ”sett lyset”. Han har lest Hekta, han har gransket seg selv, han har innsett hvilken smerte han har påført sin eks-kjæreste, han har skjønt at hun er kvinnen i hans liv, han opplever at han er inne i en grunnleggende, personlighetsmessig foranding.

Det er imidlertid ikke uvanlig at et skikkelig nei! stimulerer en hekter til å gjøre nok et framstøt. Bloggen her er full av historier om tilbakelente hektere som blir iherdige igjen når ”offeret” slår neven i bordet og sier: nå er det nok! Men, vi ønsker ikke å være totalt kyniske. Det finnes selvfølgelig unntak og virkelige oppvåkninger, som reflekterer en reell helomvending inni en tidligere hekter. Og denne innsenderen kan være en av dem.

Likevel, hvis overnevnte eks-kjærest spurte oss: synes du jeg skal ta sjansen på ham igjen? ville vi ikke kunne gi noe bekreftende svar på det.

I et parforhold hvor relasjonen har vært preget av utrygghet, tilbaketrekning og uforutsigbarhet, vil ha vondt for å falle til ro i en visshet om at ”nå er det oss”. Begge parter risikerer å leve på tærne og være på alerten kontinuerlig, og et sånt forhold blir et slit. Skal sånne par bli gode par, må de pelle seg til parterapeuten og bruke tid og krefter på å normalisere relasjonen. Det kan ta lang tid å greie og stole på hverandres intensjoner.

Vi blir skeptiske når vi hører historier om forhold som starter med at den ene personen jakter steinhardt på en som er involvert i et annet forhold. Slik iherdighet er ganske skummel. På fagspråket kaller vi det for mate poaching (tjuvfiske) og vi vet også at står man hardt nok og lenge nok på, kan man klare å tjuvfiske nær sagt hvem som helst. (Vi vet at mange PUA-er har dette som egen sportsgren, hvor gleden ligger i erobringen, ikke i en fortsettelse av en kjærlighetsrelasjon.) 

Innsenderen har gjort noe av det samme med sin eks-kjæreste, som naturlig nok var temmelig fortumelt og forvirret etter hans erobringstokt. Det tålte han ikke. Han skjøv henne bort. Det er fint at han nå skjønner at dette er en uholdbar oppførsel, men vi synes at vi ser konturene av den samme nitide iherdigheten med hensyn til å få eks-kjæresten tilbake igjen, gjennom den insisterende væremåten.

Det å være insisterende, sterk, pågående og overbevisende i sin argumentasjon for å få det som man vil, ligger tett opp til manipulering. Hekt-”ofre” bør være ekstremt forsiktige slik at de ikke går inn i den samme panikk-spiralen som de møysommelig har strevet seg ut av.

Beste hilsen
Sissel & Nora

UFRIVILLIG SENTRUM I ANDRES UNIVERS

29. januar fikk vi inn følgende kommentar under innlegget INFO TIL "GAMLE" HEKTABLOGGERE fra en kvinne på 37:

Jeg har lest boka, og skrekk/gru - funnet ut at jeg er en hekter! De to siste mennene som falt for meg, har oppført seg helt spinnvillt. Nora i boken er ingenting i forhold til krampaktig tilpasning og skremmende oppofring. Jeg har virkelig ikke ønsket å være i sentrum av noens univers. Jeg har ikke ønsket at voksne mannfolk skal miste helt grepet - kjøre tre timer kun for å legge en blomst på bilvinduer mitt, bistå med praktiske ting - osv. Jeg har ikke følt meg elsket, bare en brikke i noens mani. Og nå skjer det igjen.

Jeg fikk nok for mye oppmerksomhet i barndommen, og syns tette relasjoner blir skumle - derfor trigges nok på/ av - knappen min i starten av relasjoner.

Jeg vil gjerne endre det. Men det er vanskelig å handle mot instinkter.

Hva skal jeg gjøre?

Det føles ikke veldig sympatisk, men jeg mener ikke å gjøre noe feil.


Kjære du,

Jeg gjør dette helt klart i boka: Den som lar seg hekte, kan IKKE slå seg til ro med å betrakte seg selv kun som et offer, han eller hun blir også en jeger! Den som lar seg hekte, risikerer faktisk å bli en slitsom plageånd - slik jeg beskriver Goethes unge Werther som vokter på hvert minste signal fra den uoppnåelige Lotte, hun som er forlovet med en annen og slett ikke vil ha Werther som kjæreste. Men Werther gir seg ikke, han tolker alt som mulige tegn på hengivenhet og er altfor iherdig. Han dukker opp hver eneste dag, med alle mulige påskudd, til Lotte blir utmattet av hans nærhets-tørst og tilsynelatende kjærlighet. Dere som har lest "Hekta" (eller "Den unge Werthers lidelser") vet jo at Werthers "løsning" på Lottes endelige avvisning er å skyte seg, noe ingen på hektabloggen skal gjøre!

Takk for et viktig innspill "fra den andre siden". Det er veldig bra at du forteller litt om hvordan et hekt ser ut derfra. Du har funnet ut at du uten å vite det har en tendens til å trykke på av/på- knappen i starten av lidenskapelige forhold, og dermed bidrar du til å skape hekt hos romantisk orienterte menn. Og du liker ikke det du blir utsatt for! Jeg synes du beskriver veldig godt hvor ubehagelig deres kontinuerlige oppmerksomhet føles, at du slett ikke har opplevd dette som kjærlighet, du har snarere følt deg som en brikke i den andres mani.

Jeg tror din egen selvanalyse er riktig: Er man blitt emosjonelt invadert og blitt påtvunget alt for mye følelsesstyr og oppmerksomhet fra den ene eller begge foreldre i barndommen - noe du kanskje har opplevd - kan alt som minner om det samme trigge ens rygge-refleks. Så neste gang du møter en som kanskje kan bli en kjæreste, vær mer ærlig og tydelig. Hvis begge parter sørger for å gi seg mer til kjenne og ikke spille spill, kan man forebygge hekt og oppkonstruert kjærlighet.

Beste hilsen
Sissel