NYTTÅRSAFTEN - VÆR FORBEREDT

Kjære alle helter på bloggen!

Mange skriver om hvor vanskelig høytidsdager og idylliske bilder av familiejul kan være når man sliter med forlatthetsfølelse. Vi har all mulig forståelse for at nettopp dagen i dag - nyttårsaften - kanskje er årets mest utfordrende dag for mange av dere.

Det gjelder å være forberedt i dag og i kveld og i natt, på egne "svakhetstegn" og trang til å gi etter for hektere som sender ut sine doble signaler ("Hei, tenker litt på deg, godt nytt år, takk for det gamle, håper du har det bra ..." og så videre). Dette er kvelden for å binde seg til masten, lytte til sine venners gode råd, ikke stalke eksen på Facebook, men heller telle minuttene fram til midnatt - og gratulere seg selv hjertelig når man IKKE har sendt ut sms-pip eller svart på hekterens lokkerop. Skål for deg selv når klokka slår tolv, om du sitter alene, sammen med familie eller venner, og si høyt: Jeg arbeider med min frigjøring, og jeg er i ferd med å lykkes!!

GODT NYTT ÅR TIL DERE ALLE, VI FØLGER MED OG HEIER PÅ DERE!

Varm hilsen fra

Nora og Sissel

ROMJULSKVALER

Anonym sa ...

Jeg vil rette en spesiell hilsen til deg/dere som tidvis føler at du/dere ute av hektet, men som på dager som vi står i akkurat nå ... fridager der familie og venner samles i varm forening og latter ... kjenner en gnagende følelse av savn til han eller henne som du endelig begynner å få litt på avstand. Kanskje har du det som meg, at du hverken kan eller vil fortelle noen om savnet, for de fleste tror jo at du for lengst er over kneika. Å si at du savner vedkommende nå vil være som å banne i kjerka: Motstridende, nedverdigende og uforståelig for de som vet hvor vondt du hadde det. Men det er dessverre på slike dager at man kjenner ensomheten størst! Det gjelder for mange som har blitt alene, enten relasjonen var bra eller dårlig mens den pågikk.

Julen er selve symbolet på kjærlighet, gavmildhet og varme, på familie, parforhold og lykke, og fjernsynskanalene bugner av søtladne kjærlighetsfilmer. De fleste er opptatt av sine nærmeste. Din nærmeste var kanskje han eller hun du var hektet til. Kanskje blir du fristet til å sende en sms eller kjøpe en liten symbolsk gave til hekteren. Kanskje blir følelsen av å være mislykket ytterlig forsterket. Kanskje lar du deg rive med når hekteren sender julehilsen til deg. Jeg vil si et stort og rungende HOLD UT! Ikke gi opp! Vit at det du føler er menneskelig. Jeg tror vi trigges til å kjenne på ensomhet når alle rundt oss febrilsk jakter på et familiært og lykkelig fellesskap. Vi blir litt lurt til å savne og til å kjenne sorg, og til å tro at vi er så fordømt alene i en kjærlighetsløs tilværelse.

Nyttårsaften blir for mange den største følelsesmessige bøygen. Jeg vet at jeg gruer meg! Men jeg har tenkt å holde ut og jeg har takket ja til nyttårsfeiring med et par kloke kollegaer. La oss sende hverandre en felles tanke når klokken slår tolv, med et helhjertet ønske om at 2011 skal bli starten på en fri og stabil tilværelse for alle oss som har slitt. La oss gjøre det!

Stor klem fra K.

MINE SISTE ORD TIL DEG

Anonym sa ...

Du vet det ikke, men jeg er inne i en tøff periode for å bli fri fra deg. Det var åtte uker siden jeg hørte fra deg sist. I åtte uker hadde jeg vært flink og stålsatt meg. Gjennom disse åtte ukene hadde jeg greid å bygge opp litt styrke igjen. Jeg har slettet deg fra facebook. Jeg har fortalt vennene mine om hvordan jeg har hatt det - og har det. Hver dag har jeg lurt på om jeg skulle sende deg en mail og fortelle at du ikke må ta kontakt med meg igjen. For jeg har vært redd for at du skulle, og at jeg nok en gang ville bli svak. Men hver dag ombestemte jeg meg - det ville bare virke dumt å sende deg et slikt brev - dager, uker etterpå.

Så kom julaften. Jeg satt med mobilen i hånden da meldingen fra deg tikket inn: ”Hei … ville bare ønske deg en god jul. Så håper jeg det går bra med deg om dagen …”

Hva tror du?! … Først ble jeg skuffet, så ble jeg sint, så ble jeg lei meg, så kom sommerfuglene i magen. I mange timer var jeg i ferd med å miste den lille verdigheten jeg hadde klart å bygge opp. Hvorfor sendte du den sms-en? 

Jeg svarte deg ikke. Jeg er stolt av det. For i løpet av disse åtte ukene ser jeg klarere. Jeg vil bli fri fra deg! Jeg vil bli fri fra meg selv, all ventingen! Jeg skal ikke la deg få drive slik med meg mer. Tre år med fram og tilbake, varm og kald, av og på, er altfor lenge. Så derfor skriver jeg disse siste ordene til deg. For å ta kontrollen, for å sette en strek over det vi hadde, men også takke deg for det vi delte, på godt og vondt (jeg er jo et anstendig menneske og vil ikke såre deg, ønsker deg jo egentlig alt godt). Jeg er på vei fremover nå, uten deg, og jeg ber om at du kan respektere avgjørelsen min og at jeg må ha avstand.

Men først må jeg slette bilder av deg - av oss - på dataen, på mobilen, tekstmeldinger ... Jeg må, eller kanskje jeg ikke må? Du blir i så fall den eneste kjæresten jeg har fjernet alle spor etter … Jeg må tenke litt mer over det før jeg tar mot til meg. Det er visst fortsatt mye jeg må tenke over, ha mot til … før jeg sender deg mine siste ord … for å fortelle at livet mitt har gått videre ...

Hilsen MB

KJÆRE ALLE BIDRAGSYTERE OG BESØKENDE PÅ HEKTABLOGG!

Vi er rørt og imponert over alle åpenhjertige erfaringsutvekslinger, reflekterte innspill og støttende dialoger på bloggen. Vi hadde aldri trodd at så mange med hekt-erfaringer ville være i stand til å dele sine opplevelser på en så konstruktiv måte.

Vi gratulerer alle som har kommet seg ut av hektets grep og ønsker alle som fortsatt strever en levelig jul, gode stunder, glimt av lykke og et mye bedre nytt år enn det som nå går mot slutten!

Vi vil fortsette å følge dere tett og leser hvert ord med stor interesse.

Gode ønsker fra

Nora & Sissel 

KANSKJE EN GOD JUL, LIKEVEL?

Anonym sa ...

Jeg skulle på julegavehandel i kveld, men alt jeg kom hjem med var "Hekta"-boka, som en teit og hemmelig gave til meg selv. Nå har jeg lest hele Noras del. Puh!! Jeg har ledd og grini om hverandre, og jeg har hørt min egen stemme i Noras ord. Og nå er jeg så sliten! Så hudløs! Jeg har nemlig vært fysisk ute av hektet i snart et år, men skjønner jo nå at jeg ikke har fått bearbeidet noe som helst. Ett helt år i mitt eget stakkarslige vakuum! Jeg skjønner jo at jeg ikke lever! Men nå skal jeg få meg noen timers søvn før jeg går løs på Sissels del. Kanskje jeg ombestemmer meg etterhvert fra ideen om å feire jul alene ...? Kanskje jeg skal orke å være sammen med andre selv om akkurat denne første jula blir tøff. Kanskje nettopp derfor ...?
Takk. K.
16.12.2010 kl 01:18

VERDEN - JEG TROR JEG ER KLAR!

Anonym sa ...

Kjære Granskaug!!!!!! Jeg har vært hekta i snart 4 år og alt (absolutt alt) rundt meg har gått ad undas. Firmaet, jeg, helsa - ALT. Er det rart han stikker ... Det hadde jammen jeg gjort også. Jeg maste jo HØL I HUE på stakkar'n ... Satt fast som seig asfalt på ham og enda forsto jeg ikke hvorfor han ble borte. Plustelig sluttet han å ta telefonen og ikke svarte han på sms heller! Borte!! Nå er det "bare" meg og et ocean av tårer ... Og vi to ser ut til å trives veldig godt sammen.

Er det mulig å være så dum og blind??? Jeg skremte jo mannen over alle hauger med å være som jeg var.

Dette skriver jeg virkelig ikke for å kritisere andre enn meg selv. Jeg så ingenting før jeg fikk nyss om denne boken og det faktum at jeg jeg HEKTA ...

Hjelpe meg !!! Jeg må avhektes ... Stakkaren må bli fri fra meg ...

Tørk snørra di og jobb med deg selv jente!!!! Nå starter min oppfriskning og min avhekting ... Jeg gru-gleder meg ... Hvordan skal dette bli ... Skummel fremtid ... Kanskje en ny vår!!!! Verden - jeg tror jeg er klar, takket være GRANSKAUG!

NÅR SIDESPRANG BLIR HEKT

Anonym sa ...

TAKK for at det fins en side der jeg kan lese om andre. Så definerer jeg meg selv ikke så splitter pine gal likevel ... Det er faktisk ikke bare meg ,..

Har i de to siste årene vært hekta på en mann. Vi har hatt enorm kjemi fra dag 1, og han vet at jeg er på knærne etter ham. Men han har kjæreste, så vi er på papiret kun venner. Men han vet jeg vakler for ham. Når sjansen byr seg kan han uoppfordret kysse meg, klemme, ta på meg, kose og fortelle meg alt det han har lyst å gjøre med meg. Og jeg faller ... og tøyer grensene mine, begynner å håpe, blir forvirret, fordi jeg håper at bak alt det han sier og gjør, fins det kanskje en der, som vil være min likevel ...

Senere blir han oppgitt over at jeg ikke har tatt tegningen. Han har jo fortalt meg at det ikke blir oss, sier han. Når jeg spør hvorfor han da kysser på meg, svarer han at han liker tanken på at jeg er hans ... som om DET er ett mindre tvetydig svar.

Så sitter jeg igjen - konstant forvirret, konstant håpefull, og konstant livredd for å kaste håpet i bosset, for tenk om ... Grenser for meg selv og mitt liv er fløyet ut av vinduet, og igjen sitter ei jente med masse kjærlighet til en som så tydelig viser at han ikke syns den er verdt noenting ... og det er dét som gjør mest vondt ...

OM HEKT OG VENNSKAP

Vil være venn sa ...

Jeg traff mitt hekt på internett for snart to år siden. Vi traff hverandre "live" i juni i fjor, og datet/var sammen av og på til juli i år. Da gjorde han det slutt, noe jeg ikke "kjempet i mot". Vi har ikke hatt kontakt siden, bortsett fra et par meldinger ang. gjenglemte ting. Jeg har datet en mann etter dette, og tror jeg er over hekteren, selv om jeg tenker mye på alt som skjedde i forholdet. Jeg savner ham ikke som en kjæreste, men jeg savner ham som en venn. Han har veldig mange bra kvaliteter og er en fantastisk støtte til de rundt han. Som kjæreste derimot var han ikke noe bra, men han er/var nok en hekter fordi han kjente seg selv veldig dårlig, og han var mye "forvirra". Spørsmålet mitt, som jeg ikke finner noe klart svar på i boka, er: Når kan man bli venn med et hekt? Eller kan man aldri det? Jeg har ikke sett ham på 4,5 måned, og har lyst å treffe ham og ha ham i livet mitt som den gode vennen jeg vet han er. Nå reiser jeg vekk og kommer ikke tilbake før i slutten av januar. Da blir det jo et halvt år siden sist jeg så ham, så jeg har jo hatt god tid på meg. Hva mener dere om hekt og vennskap? Bør man holde seg langt unna?

SEKSUELLE HEKT OG HORMON-KICK

Noen mennesker gir oss et større seksuelt kick enn andre. Kanskje fordi de er erotisk "flinkere" enn andre, kanskje fordi jakten på dem er pirrende og fordi deres uforutsigbarhet holder oss i en sitrende tilstand av forventning. En mer eller mindre kronisk spenningstilstand kan være seksuelt stimulerende, på samme måte som lite spenning og altfor stor forutsigbarhet kan gi motsatt effekt: Nedsatt seksuell lyst og interesse. Mange sidesprang og utroskapsaffærer er utløst av opplevelsen av spenning, ikke i ønsket om å bytte ut partneren. Seksuelt begjær er slett ikke avhengig av ømhet og kjærlighet, det vet de fleste, noen ganger er det nesten omvendt.

Hjernen er sjefen, og denne sjefen styrer utskillelsen av motivasjonshormonet dopamin, også kalt kroppens naturlige rusmiddel. Dopamin utskilles når vi spiser, når vi beveger oss, danser, trener, når vi opplever noe nytt, når vi har tilfredsstillende sex, når vi shopper eller spiller dataspill - i det hele tatt når vi opplever at noe gir mening. Dopamin kalles "lykkehormonet", og det er derfor vi kan bli avhengige av mennesker/ting/handlinger/rusmidler som gir oss et dopamin-kick - vi vil oppleve den lykkefølelsen igjen. Sex vi liker, ønsket berøring og positiv fysisk nærhet utløser i tillegg bonding-hormonet oxytocin, og en saftig dose dopamin blandet med oxytocin = BEGJÆR.

Til alle dere som føler dere som viljesløse, seksuelle junkies: Følelsen er høyst forståelig, for det er dopaminet og oxytocinet som herjer. Skal dere komme dere vekk fra den mannen eller kvinnen som utløser begjæret (men som skader selvfølelsen deres og gjør dere overtilpasset og underkastende), må dere på emosjonell og seksuell rehab: Dere må holde dere unna vedkommende, avskjære muligheten til fysisk kontakt, binde dere til masten når begjæret river i dere, be om hjelp hos gode venner, gå i terapi om nødvendig, gratulere dere selv med hvert minutt dere ikke tenker på den tilbedte. I begynnelsen kan det være like hardt som å slutte med heroin eller alkohol, men det er likevel lettere å løsrive seg fra et emosjonelt hekt. Alvorlig rusavhengighet ødelegger jo også fysisk helse, arbeidsevne og sosialt nettverk. Deres nettverk finnes der, venner venter på dere, jobben er der, kroppen er intakt. Og rundt neste sving finnes det en annen mulig hjertens kjær som kanskje ikke er like sykt spennende som han eller henne dere er hekta på, men som ønsker å være der, forutsigbart og trofast. Etter en altfor lang og nervepirrende tur på berg-og-dalbanen, vil dere vite å sette pris på færre kick og mer "normal" lykke.

Beste hilsen
Sissel

SKAL MAN FORVENTE GJENSIDIGHET? TRENGER REALITETSORIENTERING

Anonym sa ...

Hva kan jeg forvente?

Jeg har vært, og er fortsatt, delvis hekta. Problemet mitt, og en viktig grunn til at jeg har latt meg hekte, er at jeg egentlig ikke vet hva jeg kan forvente i et forhold. Selv om jeg snart er midt i livet, oppegående, ressurssterk og med mange venner. Jeg har ikke mange, men lange forhold bak meg, og føler nå at jeg har godtatt å leve med lite kjærlighet, kos og bekreftelse. Selv ønsker jeg virkelig å få vise min kjærlighet i form av oppmerksomhet og bekreftelse, men jeg har nok alltid tilpasset meg partnerens nøkterne innstilling. Og denne hekten min har latt meg forstå at jeg forventer for mye. Jeg begynner å ane at det ikke stemmer. For å komme meg helt ut av denne sirkelen trenger jeg noen forsikringer eller en realitetsorientering på hva som er vanlig mellom to som elsker hverandre (gjensidig). Er det noen som kan si noe om det?

TOTALT UTSLITT OG SYKMELDT

Anonym sa ...

Jeg har nå lest bloggen fra ene enden til andre. Og jeg har funnet litt ro fordi jeg kunne lese at også andre har opplevd lignende ting. For 2,5 mnd siden ble jeg dumpet etter å ha vært hektet i 6,5 år!!!

Jeg er en kvinne i lederstilling, veloppdratte og flinke barn, gode venner og god økonomi. I det hele tatt så har jeg ett perfekt liv. MEN så er det ikke det allikevel ...

For jeg er totalt utslitt etter å ha vært hektet i så mange år. Sykmeldt og går nå til psykolog en gang i uken. Etter at jeg ble dumpet så gjorde jeg ikke noe annet enn å gråte, men samtidig kjente jeg hvor godt det var å ikke sjekke tlf hvert eneste minutt i ett håp om at jeg hadde fått sms. Ingen dag var god før jeg hadde hørt fra ham. Jeg har tilbedt mannen, og fått akkurat nok tilbake til å henge der. Mannen har i denne tiden fridd til en kvinne, fått et barn med en annen kvinne og til slutt fortalte han meg at det var meg han ville ha, han måtte bare bli ferdig med pappapermisjonen først. Jeg har lånt ham mye penger, jeg har betalt regninger for ham (mens han hadde samboer). Jeg tok pause på jobben for at han skulle kunne ringe meg når det passet for ham. Jeg har tatt fri fra jobb for å møte ham. Jeg har sørget for barnefrie helger for at han skulle komme innom i 20 min ...

Nå har det gått 2,5 mnd siden jeg ble dumpet. Jeg samler krefter og er mye ute og går. Og samtalene hos psykologen hjelper mye. Men denne bloggen har virkelig fått opp øynene mine for hva jeg har holdt på med.

Jeg sliter med angsten for aldri å møte en mann igjen. Jeg tar to forskjellige sovemedisiner fordi kroppen er helt ute av rutiner for søvn. Pga hans jobb som innebærer nattevakter og helgejobbing så har jeg vært parat til å svare på tlf døgnet rundt. Og jeg er kjemperedd for at han skal ta kontakt for jeg VET at jeg ikke klarer og stå i mot ham. Men den aller verste angsten ligger i at jeg føler at jeg aldri vil komme til å føle lykke igjen. Jeg eksisterer i en monoton boble basert på de daglige pliktene og ansvar. Jeg isolerte meg ganske tidlig i forholdet og har ikke funnet styrken til å gå ut i verden igjen. Jeg analyserer hver minste ting og klarer ikke og ta en dag av gangen ...Og så er jeg så skuffet over meg selv for at jeg har latt meg selv være så hektet, når jeg er så sterk og flink på alle andre områder ...

Men i morgen skal jeg kjøpe boken...:-)

NETTDATING OG HEKT

Anonym sa ...

Jeg kjøpte boken på tirsdag, nå er det bare fredag og jeg er inne i psykobiologien. For meg er dette terapi. Jeg skjøv meg selv ut av hekt for drøye 2 mnd siden og er fremdeles der at jeg kan savne og lengte, men boken hjelper meg til å bli konkret på hva dette faktisk handlet om.

Akkurat nå ble jeg opptatt av adrenalikikket på første date og har lyst til lå reflektere litt rundt fenomenet nettdating i denne sammenheng. Min eks og jeg traff hverandre via nettet og jeg har etterhvert fått mange tanker om hvilken adrenalinstart det er for et forhold, særlig oppbyggingen mot det første møtet. Der man på sekunder skal klare å minst matche seg selv fra nettet, men helst overgå seg selv. Pumpen går på høygir, kvalm og svett og det er grunn til å spørre seg selv om når var jeg meg selv? Det står alltid så mye på spill. Samtidig opplever jeg at det gis så liten mulighet til å lande, bli faktisk kjent med hverandre etter en slik start. Kom jeg litt feil ut på hoppkanten har jeg erfaring med at det er vanskelig å finne igjen sporet, særlig fordi jeg hadde opplevd at vi hadde et godt spor på nettet. Er det adrenalinkikket som bidrar spormangel? Jeg har flere liknende opplevelser med dater som baseres i et møte på nettet.

VERDIEN AV STØTTE FRA ANDRE MED LIGNENDE ERFARING

Mange som skriver på bloggen, som ringer, sender mail og bidrar med sine erfaringer, forteller hvor vondt det er å få råd fra folk som ikke selv har vært inne i et hekt. De som har personlig erfaring er utslitte av lettvinte råd som "bare kutt henne ut, da vel!" eller "slutt å tenke på den fyren!" og så videre. En som er hekta befinner seg inne i en emosjonell sentrifuge og kan ikke uten videre omprogrammere hjernen sin på kommando. De som selv aldri har hatt denne vonde skoen på, vil kunne bidra til å gi den som er hekta eller som sliter for å komme seg løs, dårlig samvittighet og skyldfølelse fordi det føles umulig å følge "det gode rådet". Noen forteller også om altfor positive klarsynte/spådamer/alternativ-terapeuter som driver med helt urealistisk oppmuntring: "Bare du vil, så får du det til!!" - altså en farlig oppfordring til videre hekt-atferd. Andre forteller om psykologer og psykiatere som ikke tar hekt-problemet på alvor, men kaller det noe man bare "må legge bak seg". Vår mening er klinkende klar: Slike råd er bare skadelige! Et hekt er en alvorlig tilstand som har fellestrekk med tvangslidelser og rusavhengighet, og derfor trengs det velfunderte råd,
tålmodighet og stor empati når en hekta skal greie å hekte seg av.

Det som setter i gang en avhektingsprosess for mange, er en opplevelse av oppvåkning og å bli forstått av likesinnede. På denne bloggen skriver dere som selv har erfaring. Noen er midt i et hekt, andre er på vei ut av det, noen har hektet seg av. Råd og tanker fra dere er uhyre verdifulle. Den som er hekta sitter fast i skam, isolasjon og fremmedfølelse, og derfor blir varme, aksept og relevante innspill fra andre med erfaring så viktig.

Fortsett å skrive og utveksle erfaringer. Støtte fra likesinnede som har en nyansert forståelse av hva det vil si å ha vært fanget i et hekt, kan gi styrken til å gjenreise sitt liv og gjenfinne livglede og verdighet.

Nå går vi inn i desember, en vanskelig måned for mange som sliter med hekt. Ha som mål at neste desember skal bli annerledes, da skal du igjen være et fritt menneske. Det året som kommer skal stå i selvfølelsens tegn.

Beste hilsen
Sissel & Nora

ENDELIG FRI

Anonym sa ...

Denne boken må jeg kjøpe! Jeg var sammen med eksen min i et år, så tok det fire år å komme over ham. Han slo opp, ombestemte seg, slo opp, ombestemte seg, så skulle vi være "bare venner" og han ble sammen med en annen, uten å fortelle meg...og hele tiden gjorde jeg alt jeg kunne for å få ham tilbake. Det var berg-og-dalbane, jeg var ikke til å kjenne igjen. Jeg var totalt avhengig! Han var whisky, og jeg er tydeligvis en alkoholiker. For å være helt ærlig, så ble det til slutt en måte å straffe både meg selv, han, og den nye dama hans. Til slutt måtte JEG "slå opp" med HAN- han kunne bare ikke være i livet mitt lenger. Jeg fikk hjelp til å skrive et brev til hver av dem, beklaget måten jeg hadde oppført meg på, og forlangte at vi kuttet all kontakt. Jeg tror nok den nye dama hans satte pris på dette, men han var nok også litt avhengig av spillet vi hadde gående, og var nok på en måte litt skuffet over at jeg kuttet ham ut. Vi har ikke lenger kontakt. Likevel tok det meg nesten et år med en del "stalking" på Facebook og nett fra min side. Langsomt har jeg vent meg av med dette også. Tilsammen fire år! Hadde jeg bare latt ham gå da han ville ut, hadde jeg spart fire år av livet mitt.

Jeg kunne tatt doktorgrad på kortere tid enn det tok meg å komme over eksen min, og det hadde antageligvis vært mindre slitsomt;-) Nå føler jeg endelig at jeg er fri - endelig fred i sjela, endelig lever jeg for min egen del igjen. Men jeg er blitt redd for å erstatte whisky med annen børst, og har så langt holdt meg unna nye forhold, selv om jeg til tider har vært nesten desperat etter å treffe en annen. Så jeg håper boka tar for seg dette også, hvordan gå videre, hvordan gjenkjenne faresignaler i seg selv, hvordan bryte ut av usunne mønstre før de setter seg helt fast i hjernebarken. Det er tungt å drepe det håpet som surrer og går i eget hode. Om jeg har lært en ting i løpet av denne prosessen, så er det hvor mye jeg har begynt å sette pris på absolutt ærlighet. Jeg husker traff en annen fyr oppe i alt det her, som riktignok var interessert, men som til slutt slo fast at han ikke var mannen for meg. Det avslaget var lett å bære. Han ga ikke falske håp rom til å spire. Det er jeg utrolig takknemlig for. Et mål for meg er å bli tydeligere selv, slik at jeg ikke blir den som sår falske håp i andres hoder. Og, at jeg er tydelig i å uttrykke hva jeg trenger og hva jeg finner meg i/ikke finner meg i. Takk:-) Det gjorde godt å få fortalt dette.

NETTAVISA SIDE2

I dag, én måned etter at Hektablogg kom på lufta, har nettavisa www.side2.no omtalt bloggingen her inne. Se artikkelen Flau, skamfull og hekta. Gratulerer, alle sammen! Takk for bidragene deres! Vi gleder oss til fortsettelsen :)

Hilsen Nora og Sissel

HØR INTERVJUET MED SISSEL PÅ RADIO NORGE I GÅR

Sissel gjorde et knakende godt intervju! Takk til en godt forberedt programleder for Norgesmagasinet: Glenn Due-Sørensen. Vi har lagt ut snutten på Youtube. Klikk her og se!


Hilsen Nora

HØR SISSEL PÅ RADIO'N I DAG

Sissel har innslag i Norgesmagasinet på Radio Norge mellom kl 19 og 20.

AKSEPTER DINE EGNE FØLELSER!

Sissel Gran sier ...

Kjære alle dere som sliter med å gi slipp,

Alle som strever med frigjøringsprosessen etter et hekt (og all annen form for avhengighet) forteller om tomhetsfølelse, tristhet, frykt og "tilbakefallstanker". Dette er pinefullt, men normalt, fordi hjernen, hjertet og hele nervesystemet har vært overbeskjeftiget med hvordan å opprettholde kontakten med "den tilbedte". Alt har handlet om dette. Resten av tilværelsen har vært mer eller mindre ignorert. Når man begynner å hekte seg av, forsvinner derfor all opplevelse av mening med tilværelsen, men dette er en illusjon! Livet er der fortsatt, det bare venter på deg og har ventet på deg hele tiden. Meningen med tilværelsen er ikke borte, det er hektet (og den som har hektet deg) som har "hypnotisert" deg til å tro at alt annet er uvesentlig.

Tomhetsfølelse, sorg og frykt vil begynne dempe seg i det øyeblikk du begynner å akseptere at dette ikke har vært kjærlighet, men et hekt.  I det øyeblikk du begynner aksepterer dine egne følelser: tristhet, skuffelse, skam og så videre, er du på vei ut av hektet. 

I boka er det en illustrasjon av "Endringshjulet" og fasene de fleste går gjennom når de skal løsrive seg fra hekt og annen avhengighetsatferd. Du vil se at "tilbakefallstanker" er normalt. Man er ikke svak og dum, det er bare utrolig vanskelig å drepe sitt eget håp, men det er altså det man må - med venners hjelp, gjennom å snakke med andre som har lignende erfaringer, ved å følge med på denne bloggen, og noen ganger gjennom å oppsøke en terapeut.

Gjennom kognitiv terapi, hvor du blant annet lærer å koble om hjernens nettverk og gjenopprette en sunn kontakt mellom tanker og følelser, kan du få hjelp til å hekte deg av.

Beste hilsen

Sissel

DET NYTTER!

Anonym sa ...
Jeg er en kvinne på vei ut av et seks år langt hekt. Har ikke lest boka, men ble gjort oppmerksom av en venninne som følte at Sissel Gran snakket om meg da hun var på tv i forb. med bokutgivelsen. Jeg har lest en del her inne, og jeg ser at dette gjelder jo meg, i aller høyeste grad. 
Å komme ut av hektet kan kanskje sammenlignes med røykeslutt etter mange års inngrodd avhengighet, bortsett fra at det tar mye lenger tid og det er ikke på langt nær så glamorøst å snakke høyt om. Man blir veldig ensom, tidvis bitter og man har vanskeligheter med å se gevinsten like lett som ved kutt av sigaretter. Jeg har kun to venninner som kjenner til min historie, og jeg føler at hektet har blitt min identitet overfor disse to. Det betyr at jeg ikke har orket å omgås dem så ofte i den siste tiden. De minner meg om ham og de gjør det tillatt for meg å bruke tid på å snakke om han. Dessuten har de ved et par anledninger kommet med positive hentydninger om hans person, noe som sikkert er velment, men som blir helt feil for meg. 
Jeg har forsøkt å bli avhektet flere ganger tidligere, men har blitt innhentet ved manipulasjon, løgner og en enorm følelse av å være kjærlighetsløs og alene. I en periode tenkte jeg at hvis jeg bare falt for en annen mann, så ville jeg bli avhektet. Men man faller ikke for andre dersom man er hektet! 
Å bygge opp en ny, positiv selvfølelse har vært viktig for meg. Å se verdien av meg selv, uten ham. Jeg var en aktiv jente før jeg traff ham, og jeg gjenopptok trening for et år siden. Jeg har trent hver dag for å kjenne at jeg lever! Tiden som tidligere var forbeholdt passiv venting på han, har jeg omgjort til noe som gavner meg. Jeg trener sammen med bekjente for å ha et positiv fellesskap med noen som ikke kjenner hverken ham eller sannheten om mitt hekt. 
Innimellom jubler jeg innvendig over at tiden har gått uten at jeg har tenkt på ham. Det kan dreie seg om alt fra små timer til en hel arbeidsdag. Han slettet meg fra vennelisten sin på facebook for over tre år siden slik at jeg ikke skulle ha innsyn i hans liv. Nå er jeg så godt som helbredet fra å sniktitte på den åpne vennelisten hans. Jeg er ferdig med den evige jakten som var så destruktiv. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt rundt og lett etter han, med minst ti forskjellige adresser til potensielle elskerinner. Det sykeste er at jeg nærmest ble glad da jeg oppdaget bilen hans utenfor en av adressene. Jeg kunne endelig slappe av, jeg visste hvor han var og jeg kunne kjøre hjem igjen for å sørge. Jeg følte på en måte lettelse over å få bekreftet mistanken min, uten at jeg klarte å se min egen destruktive offerrolle. 
Jeg kjenner meg nokså trygg på at jeg ikke kommer til å manipulere meg selv til å ta kontakt med ham igjen. Jeg avsluttet med å avvise han på en så stygg måte at jeg håper jeg må krype ned på rennesteinsnivå for å få aksept igjen, og det akter jeg absolutt ikke å gjøre. Men jeg skjønner også at det gjelder å motstå manipulasjon fra hans side. Han har sort belte i slike innfallsvikler. Han kan, hvis han vil, få en stygg avvisning til å bli et glimrende påskudd til å kontakte meg, selv etter flere uker og måneder. 


Jeg er på rett vei! Og jeg vil så veldig gjerne rope ut til alle som sliter: DET NYTTER Å KUTTE ET DESTRUKTIVT MØNSTER selv om gevinsten virker tilsynelatende utopisk, for ikke å si verre enn utgangspunktet.

SYMPTOM 5: JEG OVERVELDES AV MOTSTRIDENDE FØLELSER

Utdrag fra Hekta på et håp om kjærlighet

I hektet sitter du på en dumphuske. I det ene øyeblikket er du oppe, i det neste er du nede. Eller verre, du sitter på monster-berg-og-dal-banen og farer euforisk til topps for i neste sekund å rase mot undergrunnen med hjertet presset opp i halsen. Kjenner du deg igjen i noen av påstandene under? 

• Følelsene mine skifter så fort – fra håp og glede til dyp fortvilelse 
• Jeg føler at jeg ikke kan stole på egne vurderinger 
• Jeg bestemmer meg for noe, men ett ord fra kjæresten, så ombestemmer jeg meg 
• Jeg greier ikke å ta beslutninger lenger 
• Jeg diskuterer kontinuerlig med meg selv 
• Jeg greier ikke å tenke klart 
• Jeg kan føle meg rasende på kjæresten og angre i neste øyeblikk 
• Den ene dagen vil jeg gjøre det slutt, den neste vil jeg bli for alltid 

I hektet kan positive følelser bli avløst av negative i løpet av sekunder. Du kan oppleve en situasjon som varm og trygg, men plutselig, uten at du vet hvorfor, snur stemningen og du blir kald innvendig. Hva har skjedd? Har du sagt noe feil? Har du vært for direkte? Sluppet ut for mye damp? Kjærestens varme ansiktsuttrykk er borte, og kroppen hans/hennes signaliserer motvilje. Du føler deg ikke lenger ønsket, situasjonen er ikke lenger trygg, og du aner ikke grunnen til det. Sånt kan selvsagt skje i ethvert forhold, for mange par har minefelt som det er farlig å bevege seg inn i. Men i hektet er det sånn støtt! Du opplever stadig at du feilvurderer både følelser og situasjoner, det blir farlig å tro at noe som helst er i orden i mer enn ti minutter. Innimellom, når du er alene, føler du deg ganske gal, rett og slett. Du snakker høyt til deg selv, går hvileløst fram og tilbake hjemme hos deg selv og kjefter og banner eller gråter og stønner høyt. Du river deg i håret, forakter din egen ubesluttsomhet og manglende evne til å skjære gjennom. Så ringer kjæresten og er blid i stemmen, og dermed dumper du ned i en stol og smiler med hele kroppen. Alt er bra! Du er en overspent tosk! Etter samtalen er du fylt av energi og rydder, vasker og kaster bøss og skrot. På kvelden når dere treffes, føler du deg som en verdensmester. Etter et kvarter kjenner du at noe skurrer, du aner ikke hva, du blir stiv av uro, og øyeblikket av lykke er over. De fleste forhold vil selvsagt gå gjennom en fase med uvisshet i starten, med følelsesmessig pendling, med tolkninger og feiloppfatninger. Problemet med hektet, er at dette er en type forhold som aldri blir skikkelig definert. Usikkerheten vedvarer, som en permanent tilstand, ikke som et uttrykk for jomfruelig famling i forholdets tidlige fase. 

Etter hvert som forholdet mellom Nora og Frank utvikler seg (eller snarere ikke utvikler seg), øker Noras ambivalens. Hun sier ofte et stort nei til Frank inni seg, fordi hun kjenner at relasjonen ikke er bra for henne. Allikevel ender hun alltid opp med et ganske skjelvende, lite ja. Hun lar seg drive av håpet om at Frank skal slukke tvilen hennes, og derfor kan hun ikke ta sin egen opplevelse av motstand på alvor. Pendlingen mellom ja og nei blir en konstant tilstand i henne. Hun mister dømmekraften, den sunne fram-og-tilbake-bevegelsen- mellom følelser og tanker som er forutsetningen for selvkorrigering og for at vi skal kunne ta valg som er bra for oss. Når dømmekraften svikter, er det vanligvis et tegn på at det er følelsene våre som ignoreres eller undertrykkes. Vi innstiller oss helt på den andres frekvens, og dermed lukker vi oss for våre egne emosjonelle signaler og kutter ut vårt indre kompass.

16 ÅR OG KJEMPEREDD

I går fikk vi en henvendelse fra en jente på 16 som hørte om boken vår på Hallo P3. Hun skriver at hun i fjor ble kjent med en gutt som var litt eldre enn henne, og bodde mange timer unna. De ble sammen én måned etter at de ble kjent. Forholdet var vanskelig på alle måter. Det var av og på, frem og tilbake. Men de gangene de så hverandre var det fantastisk! skriver hun. 

Han gjorde det slutt for tre måneder siden. De har snakket sammen nesten hver dag etter bruddet og de dagene de ikke har kontakt, vet hun ikke hvor hun skal gjøre av seg.

Skolefokuset hennes er borte. "Jeg klarer ikke å konsentrere meg, vet ikke hvor eller hvem jeg er selv, engang," skriver hun. 
Hun har litt lyst på et forhold med ham, men samtidig ikke, for hun vet at de ikke passer sammen, men likevel føler hun at hun fortsatt må ha ham: 

"Uten ham i livet mitt føler jeg meg utrygg og kjemperedd, jeg liker det ikke! Gråter om kveldene av ensomhetsfølelse. Hva skal jeg gjøre? Har dere noen råd? Burde jeg fortelle ham at jeg tror at jeg er hekta på ham? Dette er blitt for mye for meg ... jeg faller sammen snart. Det er 1 million ting jeg kunne skrevet om dette her, men jeg ganske enkelt redd."

Sissel svarer henne her:
Kjære deg,
Du holder dessverre liv i de smertefulle følelsene dine fordi du snakker med eks-kjæresten din nesten hver dag. Hjernen din (og hjertet ditt) får ingen mulighet til å koble seg av ham. Du lider av hektets verste symptomer: Du har mistet grepet på skolen og du kjenner ikke deg selv igjen. Du lider av selvfølelse-tap, som vi kaller det, og dette er veldig alvorlig. Det er faktisk et sunnhetstegn at du blir redd! Det er den indre alarmklokken din som ringer og prøver å hjelpe deg ut av hektet ditt. Du må gjøre alt du kan for å løsrive deg, for som du sier - du VET inni deg at dere to ikke skal være sammen. 
Jeg råder deg til å skaffe deg HEKTA, lese den nøye og følge "oppskriften" på hvordan man hekter seg av. Noras detaljerte historie om hva som skjedde med henne, vil også kunne gi deg styrke til å forstå hva du har havnet i og hva du må gjøre for å løsrive deg. Du trenger venners hjelp, og kanskje også familiens, hvis du har tillit til dem. Hvis du ikke får det til på den måten, må du søke hjelp, hos helsesøster, fastlege eller en annen profesjonell hjelper.
Det vondeste og verste er at du må be ekskjæresten din om ikke å kontakte deg. Du må blokkere kontakten med ham for å hjelpe nervesystemet ditt til å falle til ro igjen, for nå er du inne i en stresspiral som bare kjører hodet ditt natt og dag.


Du kommer til å bli glad igjen, det vet vi. Skole og venner kommer til å bli viktig igjen, du kommer til å få tilbake livet ditt.

Beste hilsen
Sissel

HVORDAN KAN HAN VÆRE SÅ SLEM MOT MEG?

Kjære Sissel,
Først må jeg takke for en flott bok som vil hjelpe mange til å finne styrken og komme ut av denne "HEKTEN". Det er så vondt og stå oppi dette og jeg gleder meg til å bli "fri".
Du hadde lagt inn et flott innlegg her som belyser min hverdag og "hektens bakside".
Du beskriver den som er i en "hekt" akkurat slik jeg kjenner meg igjen ... uff, skremmende opplevelse engentlig.
Du sier at: "den som blir intens dyrket kan bli overselvsikker og hensynløs. HVORFOR?? Han jeg har hatt et forhold til er slik mot meg ... og jeg forstår ikke hvordan han kan være så slem mot meg?? Så kald og hensynsløs? Han sier at jeg er fin jente med en fantasisk personlighet og at han er veldig glad i meg ... og så blir han helt kald og hensynløs og bare skriker til meg ... blir bare vondt.
hilsen M

HJELP OSS Å HJELPE ANDRE

Skriv til TARA og kommenter reportasjen på nettsidene deres. På den måten kan vi få spredd hekta-budskapet også i TARAs neste nummer :)

SYMPTOM 4: JEG FØLER MEG PÅ EVIG JAKT

Utdrag fra Hekta på et håp om kjærlighet

Er du hekta, blir du veldig var. Du blir hypersensitiv, som en jeger. Plutselig finnes det ikke bagateller i livet ditt lenger! Det vil si: Alt annet enn kjæresten blir en bagatell. Livet ditt blir en bagatell. Jakten på kjæresten blir hovedprosjektet: 

• Jeg vokter på alt kjæresten sier og gjør 
• Jeg leter alltid etter tegn på kjærlighet 
• Jeg bruker enhver anledning til å prøve å lage avtaler om å treffes 
• Det hender jeg kjører eller går forbi der kjæresten bor i håp om et «tilfeldig møte» 
• Noen ganger spionerer jeg på kjæresten på Facebook og lignende 
• Jeg vrir hjernen for å finne på aktiviteter som jeg håper kjæresten vil like 
• Jeg dropper alltid andre avtaler hvis kjæresten har tid til meg 
• Jeg gjør alt for å få bekreftelse og oppmerksomhet 
• Jeg lider av «The Disease to Please», Alt-for-deg-syken 

Hvor blir det av deg i all denne jaktingen og ventingen? Den kraften og utholdenheten du viser, er beundringsverdig, men standhaftigheten din har en skyhøy pris. Denne prisen handler om at du er i ferd med å bli fullstendig overtilpasset. Det blir så viktig for deg å behage kjæresten, å peile deg inn på hans eller hennes sinnsstemning, lese hans eller hennes signaler, være tilgjengelig til enhver tid, at du er godt i gang med å utslette deg selv. Dermed rammes selvfølelsen din, for du har sluttet å ta hensyn til hva du selv vil, trenger, føler og tenker. Det er en farlig blanding av tvil og tro som driver deg. Du tviler på kjærestens hengivenhet – men samtidig tror du tilstrekkelig på forholdet til å henge på som du gjør. 

Hvis du hadde tillatt deg selv å tvile mer, kunne du kanskje begynt på en løsrivelsesprosess, men det er den iherdige troen din som gjør hektet så motstandsdyktig mot fornuft. 

Du jakter på kjærligheten i dette forholdet, men ikke glem at du løper som i ørkenen mot ditt fata morgana, den oasen som ikke eksisterer, som bare er en illusjon, slik jeg beskriver dette innledningsvis. Din strevsomme jakt opprettholdes akkurat på samme vis som rottas spaktrykkende atferd, i forventning om at den elskede pelleten skal dumpe ned i matskålen. Rotta har lært at utholdenhet kan gi gevinst, og det har dessverre du også, for innimellom er kjæresten din varm og nær og oppmerksom. Da vaskes tvilen vekk, og troens flamme slår ut i deg – for en stund. Men jakten din handler selvsagt også om frykt for å miste en person du har knyttet deg til emosjonelt. Du er jo ingen rotte, du er et menneske med tanker, følelser og drømmer. 

En jaktende, hekta person kan virke særdeles slitsom – både for kjæresten og for andre. Men dette er vanskelig å forstå for den som er midt i et hekt. De aller færreste synes en selvutslettende person er en interessant partner over tid. Velvilje og en positiv holdning er helt fint, men ikke en kronisk «alltid beredt»-stil. Det skyver andre bort. Det inviterer til skjødesløshet hos kjærester, noen ganger til slemhet. Den som blir for intenst dyrket, kan bli overselvsikker og hensynsløs – eller overveldet og lei. 

Nå er det jo ikke slik at det ikke er lov å jakte på en kjæreste. Tvert imot. I arbeidet med å finne en hjertenskjær, handler det ganske mye om jakt og erobring, både for kvinner og menn. Men det vil jo alltid være slik at en god jeger vet å kontrollere sine trekk, være lydhør og oppmerksom, time riktig og slå til når det gjelder. En svett og nervøs jeger som blir overfokusert på egne prestasjoner, vil bomme på målet. 

10 TRINN TIL BEDRE SELVFØLELSE

TARA har lagt ut en artikkel om hekt på det nye nettstedet sitt. Klikk her for å se artikkelen. Klikk her for å se 10 trinn til bedre selvfølelse.

Hilsen Nora

TAROT - EN FARLIG SUTTEKLUT

Hei Sissel og Nora
 
Takk for en fantastisk bok! En venninne tipset meg om bloggen, en annen venninne som hadde lest boken ringte meg å anbefalte den. Vi sitter nok begge i et slags hekt på håp om kjærlighet og boken har hjulpet oss til å se oss selv tydeligere og kanskje få en forklaring på adferd vi med fornuftshjernen vår skammer oss over....
 
Jeg synes tittelen på boken er fenomenal og stikker rett i hjertet, for det er ikke kjærlighet som er hektet, det er håpet om det! Håpet om tilhørighet, trygghet, intimitet, nærhet, det å få lov å elske og bli elsket tilbake.

Selv har jeg hatt en lei tendens til å falle inn i fysiske/seksuelle relasjoner meget raskt ... og  begynt å håpe på kjærlighet ... kanskje forvekslet hudkontakt og myke blikk med kjærlighet ... Så har den utkårede alltid oppført seg delvis avvisende, ikke totalt avvisende, da ville jo håpet vært dødt, men delvis. Og jeg er jo en iherdig person, en som liker å jakte, å strebe mot høye mål.. så denne kjærligheten med akkurat denne personen skal jeg bare ha!!! Dette har ført til mye av det som beskrives så godt i boken; mister grepet om virkeligheten, mister meg selv, svekker selvbildet, sosial isolasjon. Det er så befriende når dere skriver at det er ikke depresjon, du har ikke fått ME, du er bare hekta på et håp om kjærlighet! For gudene skal vite at symptomene ligner på det førstnevnte.
 
Men det viktigste jeg hadde lyst til å skrive her er at dette håpet om kjærlighet kan føre til en avhengighet som kan knekke økonomien ... og selvfølelsen totalt ... Denne avhengigheten er forbundet med mye skam, en skam som er verre enn skammen for hektet. Når du nekter å lytte til din egen stemme når du er i en hektrelasjon, når du overbeviser deg selv om at den utkårede bare må ha litt mer tid, er blitt såret før, har hatt ukjærlige oppvekstforhold og dermed trenger tid for å åpne seg, bare må bli mer kjent med meg for å tørre å slippe de sterke følelsene til, og når han plutselig blir stille på sms og ikke svarer deg på tross av flere purringer... ja, da er det godt å ha en alliert i spådamer/spåmenn som opprettholder det sterke HÅPET ditt! Hvis du overbeviser deg selv om at han vil komme til slutt, så er 95% av alle spådamer enige med deg. De støtter ditt håp om kjærlighet, de lar ikke dette håpet dø. Hvis en spådame/spåmann sier noe annet, så ringer du bare en ny. Det forferdelige er at dette forvirrer intuisjonen din, gjør din indre stemme svakere for deg samtidig som det kan ruinere deg ... 29.90 pr minutt og andre takster fra mobil (dvs litt dyrere). Det er en rekke steder du kan ringe, frem til kl 24.00 hver kveld. På lørdagskveldene når man ofte er ekstra sårbar, sender spåstedene de ut sms om helgetilbud/nye spådamer! Tusenlappene flyr fort avgårde, sammen med skammen og den svært vanskelige økonomien som gjør at du aldri har råd til å kjøpe deg noe ekstra, aldri råd til ferie, må låne penger av venner, låne på kreditt. Dette i kombinasjon med det romatiske hektet er livsfarlig ... skadelig for sjelen, trekker energien ut av deg ... samtidig som selvbildet svekkes brutalt.
 
Jeg har jobbet med å komme ut av denne avhengigheten lenge og føler nå at jeg er på rett vei. Livsenergien er på vei tilbake:-) Og tusen, tusen takk for denne boken, den gir meg mer forståelse for hva dette handler om og mer innsikt øker sjansene for å komme ut av det romatiske hektet samtidig som den understeker for meg  hvor viktig det er å aktivt lytte til min indre stemme og handle i tråd med den.

TATT AV VINDEN - SE FILMEN!

Kan Rhett Butler (Clark Gable) ha vært hekta på håpet om Scarlett O'Hara (Vivien Leigh) i filmen Tatt av vinden (Gone with the wind) - kjærlighetsfilmen over alle kjærlighetsfilmer? Vi tror det. Sjekk ut selv. Hør den siste replikkvekslingen mellom dem her.

Enjoy!
Sissel og Nora

BOKKAFEEN PÅ NORLI, 24.11.2010

Takk til alle dere som kom for å høre på oss! 90-100 publikummere. En fabelaktig lytterskare! Norli har sjelden opplevd større oppmøte og solgt flere bøker under et arrangement. Hekt-tematikken treffer åpenbart mange flere enn vi har våget å tenke.

Hilsen Nora og Sissel

ET DIKT - "EVIG KRANGEL"

Anonym sa ...

Evig krangel

Eg seie ikkje te deg kos’n eg har det,
ell’r kos’n eg følar det,
for at vi ska’ krangla om det,
ell’r for at du ska’ sei’ te meg:
Slik kan du ikkje føla.

Eg seie ikkje te’ deg kos’n eg gjenna vil ha det,
ell’r kos’n eg gjenna vil føla,
for at vi ska’ krangla om det,
ell’r for at du ska’ sei’ te meg:
Slik kan du ikkje få det.

Eg utleverar ikkje meg sjøl te’ deg,
for at vi ska’ krangla om det,
ell’r for at du ska’ bruka det mot meg,
i neste krangel.

Eg vett du bryr deg,
eg vett du e’ gla i meg,
og du e’ alt for meg,
men eg har det ikkje slik du meine eg ska’ ha det,
eg føle’ ikkje slik du meine eg ska’ føla,
og eg e’ ikkje slik du meine at eg ska’ vær’.

Så no går eg.
Eg forlate’ deg, slik du forlot meg,
då du ikkje tog deg ti’ te å bli kjende med meg.


VirriVarra© 2010

23. november 2010 13:31

HØR PÅ "HALLO P3" MELLOM 1845 OG 1915 I DAG

Sissel og Nora snakker på radio'n. Hvis du går glipp av det, klikk her: Hallo P3

BEKYMRET VENNINNE

Anonym sa ...

Så intervjuet i God morgen Norge 22. november av Sissel Gran, det var veldig interessant dette temaet dere tok opp. 

Har en venninne som går gjennom noe lignende og har gjort det i årevis og det gjør vondt å se på, så jeg lurte på om dere hadde noen tips til om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe henne ut av sirkelen. Nå vet jo ikke hun at jeg skriver til dere så dette blir jo litt med fare for å "tråkke henne på tærne". Hennes historie begynte for nesten 20 år siden, hun var i kort tid sammen en mann, han reiste utenlands på jobb og når de møttes etter noen år var han gift og hadde barn. Hun ble jo opp etter ørene forelsket i han igjen og de innledet ett forhold og hun var elskerinnen hans i over 15 år.

For litt over 6 år siden ble han skilt og venninnen min fikk forhåpninger om at nå endelig skulle det bli de to, men slik ble det ikke. Alt som skjer er på hans premisser og hun på sin side sier at hun gjør alt for han ( sier det til han også ), noe hun også gjør, sikkert i håp om at bare hun gjør de "rette" tingene og er tålmodig vil han sikkert oppdage at det er henne han egentlig vil ha. Han stiller aldri opp om hun trenger det men hun "hopper" bare han sier hopp. Hun sender sms i hytt og pine og får nesten aldri svar, han ringer kun når hun skal hente han etter en kveld på byn. Har prøvd å si til henne at han bare utnytter henne og at det umulig kan være forelskelse for den får jo overhodet ikke næring.

Hver gang de møtes sier han at han skal skjerpe seg, men det skjer aldri, virker som det bare er tomme ord. For noen år siden ringte jeg til han og ba han "slippe henne fri" om han ikke mente alvor med henne for hun satt med en forestilling om at det skulle bli dem til slutt. Han sa at det var kun ment som "tidsfordriv" fra hans side til hun fant seg en ny mann. Han ga henne da beskjed om å holde seg unna.

Etter en stund var de igang igjen.

Hun sliter med dette og jeg har sagt at det er hun selv som må ta intiativet til å komme seg ut av sirkelen for han kommer til å holde på henne til hun ikke gidder mer, for hun setter ingen som helst krav for hun er livredd for å "miste" han og dermed fôrer hun egoet hans. Han kan ringe og be hun hente han og ettterpå gir han helt blaffen  i å ta telefonen og hun kan sitte i timevis i bilen for å vente på han, slike og lignende hendelser  skjer hele tiden. Han kan aldri vise seg offentlig med henne og han snakker om andre venninner til henne. Jeg sitter igjen med en følelse av at han egentlig vil at hun skal kutte han ut men samtidig fortsetter han å kontakte henne når han fifnner det for godt. En gang kom hun uanmeldt på døren hans ble han helt hysterisk. Kunne sagt mye mer men tenker dette får holde. Nå vet ikke jeg om det blir lett for dere å trekke en "konklusjon" på det jeg har skrevet, men om dere har noen ideer til råd jeg kan gi henne så hadde det vært fint....... Skal kjøpe boken for den er nok veldig interessant.

VIL BARE HA HENNE TILBAKE

Anonym sa ...
Takk for at du deler erfaringen med oss. Jeg har ikke lest boken ennå, men den er bestilt.

Ut fra hva jeg har lest her, kommer jeg nettop fra lignende forhold.

I juli gjorde jeg det slutt med min tidligere samboer og kjæreste som varte i 8 år. Ca to uker etter dette traff jeg en fantastisk jente. Hun hadde tre uker tidligere gått fra sin mann, de var gift i ca 5 år.

Det ble full klaff og vi ble kjærester kun noen uker etterpå.

Min tidligere samboer flyttet ut og hennes tidligere mann måtte bo der til han flyttet inn i ny leil. Vi holdt dette hemmelig for våre tidligere respektive. Vi skrev tekstmeldinger, epost og ringte til hverandre så fort vi hadde mulighet. Vi traff hverandre ved de anledninger som passet, vi bodde ca en time fra hverandre.

Vi snakket om hvor fint det skulle bli fremover, og la planer om hva vi skulle gjøre videre. Snakket om barn, hvor vi skulle bo, jobbutsikter, reiser, og giftemål. Vi var enige om at dette gikk raskt i svingene, men jeg sa til henne at vi enten må gjøre dette 100% eller la være. Det var vi enige om. Det viste seg senere at hun så på dette som et ultimatum fra meg, og bare aksepterte dette.

Etter ca 2 mnd flyttet mannen ut. I mellomtiden hadde jeg fått jobb tilbud i samme by og vi snakket om å flytte sammen til jul. Det viste seg at de ville at jeg skulle begynne i jobben før. Vi ble derfor enige om at jeg skulle prøve bo der noen uker. Det var her det begynte å bli vanskelig. Jeg flyttet da inn bare dager etter at hennes tidlige mann flyttet ut. Jeg trivdes godt med å bo der, ettersom det er i hjembyen min og har mange venner der. Jeg ville være sammen med kjæresten min så mye som mulig. Hun trengte litt tid til å komme over x-mannen, noe jeg har full forståelse for. Jeg fortalte at jeg veldig gjerne ville være en støttespiller og hjelpe henne gjennom dette, og hun meg. Hun sperret seg selv inne til slutt, og delte lite med meg. Men hun sa hun likevel hadde åpnet seg mer til meg enn til noen andre og jeg skulle ta det som et stort komplement. Jeg ble veldig frustrert av at jeg ble sittende utenfor hennes boble. Vi var enige om at hun nå skulle si til meg dersom hun hadde en dårlig dag, så skulle jeg respektere det. Ville gjerne hjelpe henne, men ble aldri sluppet helt inn. Etter jeg hadde bodd der noen uker fortalte hun at hun hadde sagt til noen venner at jeg bare bodde der midlertidig for å ikke såre x-mannen sin. Jeg hadde forståelse for dette. Etter en times tid beklaget hun seg veldig for at jeg måtte jo bli veldig såret av dette.

Ettersom dagene og ukene gikk, hadde jeg nå flyttet mesteparten fra min leilighet til hennes, sagt opp jobben, fått ny jobb og satt i gang salg av min leilighet for å flytte til hun.

Hun fotalte at hun syntes dette hadde gått altfor fort og ville at jeg skulle finne meg et eget sted å bo til hun hadde funnet tilbake til seg selv. Dette syntes jeg var vanskelig å akseptere og vi forsøkte videre. Jeg begynte å mistrives når jeg ble sittende å se på at hun så på tv, skrive tekstmeldinger med venner og kolleger uten å inkludere meg overhodet. Hun syntes jeg var kontrollerende for at jeg spurte hvem hun skrev med. Hun syntes også jeg var kontrollerende for at jeg foreslo at hun kunne trene før jobb, slik at vi kunne se hverandre mer.

Jeg flyttet nå ut på familiehytten for å komme meg litt bort.

Hun begynte tidlige med å si at hun ikke ville planlegge noe som helst fremover. Ikke julebord, bursdager eller noe spesielt langt frem i tid. Dette for at hun måtte tenke på seg selv og finne tilbake til seg selv. Vi ble enige om at jeg skulle gi henne den plassen hun trengte for å komme tilbake til seg selv. Jeg var ikke veldig fink til å respektere det, ettersom jeg hadde et stort behov for å være sammen med henne og sikkert for å få bekreftelse.

Vi dro en uke i syden, hvor vi hadde det veldig fint. Vi var enige om at jeg skulle se om jeg fant meg et eget sted å bo, slik at vi om en stund kunne samles på "nøytralgrunn" og bo sammen da. Leiligheten min ble solgt mens vi var i syden og dager etter vi kom hjem hadde jeg kjøpt meg ny leilighet som jeg flyttet inn i påfølgende lørdag.

Alle hekta-punktene over stemmer nesten på en prikk. Skremmende. Ikke hilst på familien, kunnet legge planer, hun har ikke tatt initiativ til noe (bortsett fra sex), og hun inkluderer meg lite i hennes verden.

Jeg overnattet hos hun til søndag og ved frokostbordet fortalte hun at hun nå ikke kunne ha noen kjæreste og måtte bare tenke på seg selv. Hun kunne ikke garantere om det ville bli oss på et senere tidspunkt ettersom hun ikke kunne planlegge frem i tid. Det ble nå slutt.

Hun vil at vi skal være venner. Noe jeg er skeptisk til. Jeg lagde middag til hun på lørdag hvor vi fikk snakket mye sammen. Jeg vil ha hun tilbake og ønsker å gi hun den plassen og tiden hun vil ha. Men hun sier hun nå må tenke på seg selv. Hun sier hun er veldig glad i meg og at det er ingen andre hun vil ha, men hun kan ikke ha kjæreste.

Jeg har i denne tiden ikke sovet godt på mange mnd. Våkner midt på natten og bare grublet. Har gått ned 10 kilo siden juli og jeg var tynn fra før. Ingen selvtillit lenger. Gråter i tide og utide. Er fysisk, og ikke minst psykisk utslitt. Føler meg fortapt. Vil bare ha hun tilbake.

Min mor viste meg artikkelen i Tara i går og jeg kjenner meg så godt igjen på mange punkter.

Føler at verden har rast fullstendig sammen for meg.

FORTSATT HEKTA ETTER 2 ÅR

Anonym sa ... 22. november 2010 23:41

Nå forstår jeg hva som gikk av meg. men det er for sent, jeg har betalt en høy pris for mitt hekt. Barna mine og mannen min (nå X ). Det begynte som en flørt. Jeg ville det, men dynamikken i forholdet var meg som "hund" (liker ikke rottesamenligningen). Jeg bare MÅTTE trykke på pedalen for å se om jeg fikk noe. Ofte på vent. Så fikk jeg tvetydige svar. Så økte intensiteten. Forholdet tok helt av. Jeg gikk gjennom Ild og vann . I to år var det intens. Hemmelig og ulovlig. Jeg gikk på akkord med meg selv, det slo ut fysisk, jeg ble syk, da forsto jeg at det måtte skje en endring. Jeg ba om skilsmisse fra min mann. Trodde jo at det herlige forholdet til elskeren ville fortsette. Men da alt kom for en dag trakk han seg. Jeg greide ikke å la være å trykke på pedalen, jeg håpet jo på noe mer. Vi hadde en viss kontakt, men så forsto jeg rent teoretisk at det var SLUTT!!! Så prøvde vi å redde ekteskapet, min mann ville det, men jeg var HEKTA. Det vet jeg nå, vi gikk i terapi. Terapauten burde skjønt det. Jeg fortsatte å drømme og ta kontakt. Jeg forsto ikke at jeg var "ute". Til slutt gikk det ikke lengre. Jeg flyttet ut. Det er to år siden nå. Det er over to år siden jeg traff elskeren for å snakke ut om det som hadde hendt, Det ente fort opp på et hotellrom. Jeg har gått i terapi i et år nå pga depresjon og for mye alkohol. To nesten"selvmord". Jeg trøstedrakk og trøstespiste på meg 10 kilo. Selvforakt og et elendig selvbilde. Flere ganger det siste året har jeg prøvd å slutte å drikke .Men for to måneder siden sa det stopp. Og nå greier jeg det! Og jeg har begynt å trene. Jeg har sluttet å kontakte elskeren og jeg hører ikke noe fra han. Det er smertefult og helt uforståelig siden han vet hva som har hendt meg og min familie. Jeg synes han kunne ringt å spurt meg - hvordan går det? Han kunne likevel vært tydelig på at det er slutt, kunne ringt og spurt som venn. Jeg mener at den som legger ut mat på denne måten (i ulike intervaller ) også har et ansvar som medmenneske. En skal ikke leke med andre menneskers følelser. Jeg er fortsatt hekta etter 2 år, jeg skvetter når det ringer og ser et nummer som begynner som hans. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på ham. Jeg elsker ham. Jeg ville hoppet inn i det igjen om han knipset. Men han vil ikke ha meg. Han tenker ikke mer på det. For ham var det et vakkert og spennende eventyr som tok slutt. Han lever sitt hektiske liv som før og er tilgitt av sin samboer gjennom 20 år. Jeg gruer meg til å lese boka, jeg har hatt en vanskelig dag i dag etter å ha fått en" diagnose". Det som har berget meg er barna og en god jobb. Men jeg brøt med venner og familie (ble dømt av familien). Venner har jeg begynt å ta kontakt med og de er der. Jeg har visst en jobb å gjøre. Men samtidig tenker jeg at HAN visste hva han gjorde, han visste at det var små barn med i bilde (han sa han likte dem, osv ), han kunne ha stoppa det, han så jo at jeg var hekta. Min mann ser at dette ikke kunne skjedd om han hadde vært der for meg. (Han ser sin rolle i det hele og tar sin del av ansvaret.) Men nå er det meg det gjelder. Men jeg trenger å se hele bilde.Særlig forstå HAM og forstå veien videre. Er jeg ei rotte i bur som elsker fangevokteren?? Føler meg ensom.

ARRANGEMENT ONSDAG 24.11.2010

Bokkafé på Norli bokhandel, Oslo

SLUTT PÅ SMS, SYNES JEG FORTJENTE BEDRE

Anonym sa ... 

Jeg skulle hatt denne boka for en stund tilbake. Er nettopp i et samlivsbrudd. Vi prøvde først med pause fra hverandre, men det blei til at jeg hadde kontakt med han og ikke han tilbake. Han ga meg litt hele tia til å henge ting på. Men så blei det mye å gjøre for ham på jobb og da skjøv han meg til side - og jeg satt jo på vent, tror ikke at han skjønnte det sjøl. Han var nok for redd til å si det ansikt til ansikt, for det endte med at han sendte en tekstmeld om at det var slutt. Jeg syns jeg fortjente mer, men det var det han turte.

22. november 2010 11:37

OM HEKT OG ALKOHOL

Anonym sa ...
Jeg lurer på om den situasjonen som min mor lever i , kan kalles hekt? Min far er alkokoliker, en skjult sådan. Hele livet blir drukket bort, min mor har gjennom alle år prøvd etter beste evne å skjule dette. Dekket over, ordnet opp i hans problemer.Jeg har også blitt opplæret til å dekke over, skjule problemene fra omgivelsene. Min mor tenker bare på å beholde den perfekte fasaden utad, hun utsletter alle sine egne behov. Det er bare min fars behov som teller. Selv etter 25 års rusmisbruk tror hun fortsatt at hun kan få ham til å slutte ... bare hun finner løsningen ... Han har ødelagt hennes liv og våre liv, men hun står ved hans side alikevel. Jeg har brutt delvis kontakten med ham, dette forakter hun. Hun er istedet sint på meg for å bryte ut. Hun beskytter fortsatt pappa. Tror hun har et "hekt" på ham, et hekt på samlivet slik hun drømte om at det skulle bli. Ingen av oss er lykkelige i denne situasjonen.

Tanker fra en datter av en alkoholiker og en medavhengig mor.

NÅ TRENGER JEG BARE STYRKE TIL Å BRYTE MED HEKTET

Anonym sa ...

Denne boken trengte jeg!

Perfekt timing! Jeg føler nå at jeg endelig får sett min situasjon og avhengighet til hun jeg oppfatter som min kjæreste på en mer konstruktiv måte. Er redd jeg har forvekslet kjærligheten og hektet.

Boken gjør det lettere for meg å bearbeide den vekslende følelsen mellom den totale lykke, uroen, fortvilelsen og mine forsøk på å bli elsket.

Boken er smertefull, men god å lese fordi jeg kjenner meg så inderlig godt igjen i alle følelsene som Sissel Gran og Nora Skaug beskriver. Smertefull for jeg føler jeg burde vært oppvakt nok til å se det selv. God fordi min situasjon ikke er enestående.

For første gang i mitt liv har jeg fått litt innsikt i hva som har gjort meg til en oversensitiv mann.

Gjennom boken er jeg blitt gjort oppmerskom på sider med meg selv og min kjæreste som gjør at jeg må ta et valg som smerter. Jeg har fått råd jeg tror jeg trenger, men som jeg ikke har turt å spørre om. (stolthet/isolasjon fra venner og familie/venner som vil meg vel. Har ungått å fortelle om fortvilelsen jeg ofte har følt i forholdet).

Forfatterene har laget en meget verdifull bok for meg! Tusen takk!

Nå trenger jeg bare styrke til å bryte med hektet, men er usikker på om jeg har forsøkt alt for å få forholdet til å fungere. Er redd jeg kommer til å prøve bare litt til....

20. november 2010 20:39