Hvorfor
vi velger …
Og
takk Vårherre for Hekta-boken …
Da
jeg begynte å lese Hekta, satt jeg
sammenhengende og pløyde gjennom den fra perm til perm, uten å klare å løsrive
meg mer enn i noen minutter, for en kopp te og noen tissepauser. Det var morgen
før jeg var ferdig og sjanglet i seng, med en betraktelig mengde
aha-opplevelser og innsikt i jentesjelen. Jeg tenkte også: Unnskyld til jenter
jeg hadde betraktet som periodevis sterkt forstyrret.
Jeg
vet dette høres ut som en dårlig reklame for tv-shop, men sånn var det. Jeg
fikk så mye svar, så mye forklaring, så mye kunnskap om hva som bor i meg – i
oss, og i enkelte av venninnene mine, som jeg noen ganger har sett på som
komplette idioter, uten snev av verdighet.
Jeg
er ganske god på mishandlingsrelasjoner og mekanismene rundt det, noe jeg også
vil nevne litt om her på bloggen, da det kanskje kan ha en tråd av de samme
årsakene. Jeg jobber på et selvhjelpsenter for mennesker med angst og depresjon
og har i over ti år, gjennom grupper knyttet til dette senteret, vært med på å
hjelpe kvinner som er i fysiske- og psykiske mishandlingsforhold, til å bryte
ut. Utrolig spennende og givende arbeid.
Jeg
har lest Susan Forwards bok Menn som hater
kvinner og kvinner som elsker dem og Robert Norwoods Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde, samt
et vell av andre bøker om temaet. Men Hekta
var noe nytt. Jeg skjønte plutselig hvorfor venninnen min alltid fikk en
nærmest sykelig oppblomstring av hengivenhet og sammensmeltnings-trang til de
mennene som gjorde det slutt med henne. Eller andre jenter jeg kjenner, som
bidro til at jeg ble pinlig berørt når de hektet seg på menn som gikk omveier
rundt dem. Jenter som ikke tok en avvisning, men lullet seg inn i en nærmest
psykoselignende tilstand av livsløgn og overtolkning i forhold til menn som
ikke var interessert – utover å ligge med dem når de var dritings og hadde fått
avslag fra omtrent samtlige andre damer i lokalet. Og jeg skjønte meg plutselig
på kollegaer som etter en one-night-stand nærmest stalket mannen, og som i
fantasien begynte å tenke ut navn på ungene de skulle få.
Klart
at alt det der er hekt – ikke verre – men ille nok. Genialt sagt, genialt
skrevet. Men hvorfor har ingen sagt eller skrevet om dette før? At dette ikke
var skrullete, kjærlighetshungrige personer, men mennesker som på bakgrunn av
sin historie fikk en kortslutning når de ikke fikk bekreftet at de var verdsatt
eller ønsket?
Jeg
klarte, sist jeg ble … æh – vraket, å si: ”Jeg har det jævla vondt -- jeg er
mye mer glad i deg enn jeg antar at du er i meg – så hjelp meg litt med å komme
videre. Jeg føler meg modig som forteller deg dette, og jeg synes at jeg er
sterk som ber deg om hjelp.”
Han
hjalp meg.
Hekta-boken lærte meg faktisk
å håndtere meg selv noe bedre enn tidligere, samt å face fakta her: Jeg var
glad i en som ikke ville ha meg.
MISHANDLINGSRELASJONER
Men – fra smertefulle hekt til ødeleggende valg og mekanismer. Eksempler fra min
arbeidshverdag, fortalt av kvinner:
”Jeg møtte ham forleden på gaten – men, samtidig som jeg ble
redd og fylt med et gys av uhygge, tenkte jeg: Bare jeg hadde fått oppleve det
å knulle med han en gang til … bare én gang …”
”Han sa at han nesten var der – at han nesten hadde tilgitt
meg og begynt å bli glad i meg igjen. Men så flippet jeg ut – ble forbannet og
skreik til ham – da ødela jeg alt sammen enda en gang. Han trenger tid for å
bygge opp kjærligheten til meg – og jeg ødelegger det alltid.”
”Han satt og gråt som en unge, klamret seg til meg. Spurte
om jeg kunne tilgi ham. Jeg strøk ham over håret, trøstet, forsikret at jeg var
glad i ham og det skulle gå bra. Han hadde nettopp banket meg, jeg blødde
neseblod – hadde ikke følelse i halve ansiktet. Men han angret sånn. Det var
åpenbart at han hadde det vondt – voksne mannen satt og gråt. Jeg syntes synd på
ham.”
Det er så ufattelig trist å høre sånt.
Høre at noen må gjøre seg fortjent til å bli elsket. At de må trygle kjæresten
om å si til dem at de er verdsatt. At noen må prestere og prestere for å bli
noe de ikke vet hva skal være, for å fortjene kjærlighet. At de ikke ser det –
at dette er et spill om makt, at uansett hva som blir gjort av bestrebelser så
vil det bli satt nye krav. For, det å gi fra seg disse mennene har gjennom å gi anerkjennelse, det gjør de aldri.
I forhold med vold, krenkelser, ukvemsord
og slag mister en perspektivet. Følelsen av at man ikke fortjener noe bedre,
sniker seg gradvis inn, mishandlingen normaliseres på en måte – for dette blir
det daglige, det andre blir for fjernt. Til slutt tror man at skal en skal være
glad som fortsatt har noen … for ikke mange ville vært sammen med en person som
er så elendig, frastøtende og dum som man er blitt fortalt, og er blitt
overbevist om, at man er. Å bryte ut er ikke et tema. Kunsten blir å unngå
konfrontasjoner. Ikke provosere eller forstyrre. Ikke gjøre ham urolig … et
sint blikk kan være nok … man
underkaster seg.
De fleste som tar kontakt og ønsker å
være med i ”voldsgruppene” unnskylder seg når de tar kontakt – de vet ikke om
situasjonen deres er alvorlig nok – eller om de opptar plass for andre som kanskje
virkelig trenger det.
Hvorfor faller man for disse atypiske
mennene, og ikke tar et nei for et nei? Som går på med krum hals og en
intensitet som både sjarmerer deg i senk og skremmer deg. De oppfører seg mye
mer dominerende og tilsynelatende mye sterkere enn andre menn gjør. De tar
heller ikke signaler om at dette går litt for fort eller at interessen er
lunken fra din side.
De manglende evnene til å oppfatte dine
grenser, burde jo ha gitt deg et varsko, men vi er så merkelig sammensatte at
det kan tvert imot oppleves som smiger, for noen. Eller oppleves som intens
kurtisering.
Disse mennene er ofte like stormende i
sengen, binder partneren til seg med en orgasmeleveranse uten sidestykke når
han er i godlunet, og som tar deg med over fjelltopper og til himmels – men som
allikevel ødelegger deg, tar fra deg alt du har av egenverd og tro på at du er
noe? Som er så ustabil at han i det ene øyeblikket skjeller deg ut så fråden
står ut av munnen på ham, men som i neste øyeblikk elsker med deg med en sånn
intensitet at du bare vet at alt han sa – alt han gjorde og det han truet med å
gjøre – umulig kunne være riktig?
Hva feiler det oss jenter – som gang på
gang går på dette, som går i armene på disse mennene, som ikke har tanke for
annet enn seg selv og sine enge behov? Som ser oss kvinner som noe de eier, og
et redskap for egen tilfredstillelse og behovsdekning? De tror løsningen på alt
det de gjør galt er et godt knull – da er de tilgitt.
En ganske så hyggelig mann jeg kjenner,
med annen etnisk bakgrunn enn meg, kunne fortelle meg: ”Women are like a shadow – when U follow them, they run, when U
go back, they come after U …” Han har lært de viktigste spillereglene, mener
han … Lykke til …
JUNKIEN
Jeg hørte
en forklaringsmodell på hvorfor man velger som man velger, og blir værende i et
traumatisk forhold:
I et mishandlingsforhold – fysisk eller psykisk – lever man ut hele
følelsesspekteret: Glede når den er bra. Skuffelse når den er på vei ned. Sorg
når den er på bunn. Og jævlig vondt, forventningen, når den er på oppadgående
kurs igjen. Enorm glede og lettelse når det er bra og ting har ordnet seg.
Akkurat som heroin-junkien som setter et skudd og finner ro, stoffet begynner å
gå ut av kroppen, nedturen kommer. SÅ: jakten etter mer dop, forberedelsen og
forventningen til skuddet og så ny dose og ny ro.
Som den narkomane blir man på en måte
avhengig av denne følelsesmessige rusen. I mishandlingsforhold skjer de samme
mekanismene. Narkomane på avvenning setter nåler med saltvann i årene – bare
for å få en liten del av dette ritualet.
Destruktivt avhengige personer (personer
som gjentatte ganger går inn i mishandlingsforhold) trenger faktisk ofte stimulansen i denne
sirkelen av følelser for å kjenne at de er i live og at de kan ha følelser. Men
de er ubevisste om at de gang på gang velger nye partnere som setter i gang
denne følelsesrusen som gir disse kickene og nedturene .
Det har med at vanlige stabile følelser kjennes
flate og ubetydelige. Vanlige partnere som ikke lager svingende emosjonelle
drama, får dem til å tvile både på seg selv, sine følelser og ikke minst på om kjæresten
føler noe for dem, siden alt er så jevnt og oppleves så flatt. De opplever ikke
turbulensen, smerten og sorgen uten dramaet i forkant. Det er denne kontrasten
mellom dyp fortvilelse og glede, som gjør at når tingene er normalt godt og
bra, så føles det ikke som det gjør i det destruktive forholdet: mange hundre
ganger sterkere.
TILKNYTNING
En distansert, kritisk far eller mor får
alltid ungene til å streve ekstra for å tekkes dem – bare prestasjoner får frem
smil og kosestemme. Man vil være elsket, og dette lærer barn kjapt. Når barnet har
vokst opp med at prestasjoner gir oppmerksomhet og kjærlighet, så er det dette
som gjelder. Man blir bekvem med det, selv om det er destruktivt – for det er
trygt. Når man så finner en partner som spiller på de samme mekanismene, så er
det noe kjent med situasjonen. Kjente ting gir trygghet … så man vil ikke
reagere på at man må prestere for å bli elsket eller få høre at man er bra nok.
Barn som vokser opp i hjem med rus og
utrygghet har allerede godt innebygget i seg karusellen av glede, smerte,
fortvilelse og håp som mishandlingsforholdene speiler. Vi kan ha hatt veldig
kontrollerende mødre, eller andre omsorgspersoner, som nektet oss å vokse opp,
som overprøvde valgene og meningene våre, som måtte redegjøre for hvor vi gikk,
hvem vi snakket med og hva vi tenkte. Alt dette, selvsagt, i kjærlighetens navn
og av omsorg, lot de oss få vite.
Det er ikke så rart da – at vi går ut i
verden og finner noen som vi kjenner igjen.
For alt som er kjent – er også trygt.
Paradoksalt nok.