Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

onsdag 20. november 2013

REFLEKSJONER OM HEKT, STOLTHET, VALG OG AVHENGIGHET. Av Eva Rognvik.

Hvorfor vi velger …

Og takk Vårherre for Hekta-boken …

Da jeg begynte å lese Hekta, satt jeg sammenhengende og pløyde gjennom den fra perm til perm, uten å klare å løsrive meg mer enn i noen minutter, for en kopp te og noen tissepauser. Det var morgen før jeg var ferdig og sjanglet i seng, med en betraktelig mengde aha-opplevelser og innsikt i jentesjelen. Jeg tenkte også: Unnskyld til jenter jeg hadde betraktet som periodevis sterkt forstyrret.

Jeg vet dette høres ut som en dårlig reklame for tv-shop, men sånn var det. Jeg fikk så mye svar, så mye forklaring, så mye kunnskap om hva som bor i meg – i oss, og i enkelte av venninnene mine, som jeg noen ganger har sett på som komplette idioter, uten snev av verdighet.

Jeg er ganske god på mishandlingsrelasjoner og mekanismene rundt det, noe jeg også vil nevne litt om her på bloggen, da det kanskje kan ha en tråd av de samme årsakene. Jeg jobber på et selvhjelpsenter for mennesker med angst og depresjon og har i over ti år, gjennom grupper knyttet til dette senteret, vært med på å hjelpe kvinner som er i fysiske- og psykiske mishandlingsforhold, til å bryte ut. Utrolig spennende og givende arbeid.

Jeg har lest Susan Forwards bok Menn som hater kvinner og kvinner som elsker dem og Robert Norwoods Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde, samt et vell av andre bøker om temaet. Men Hekta var noe nytt. Jeg skjønte plutselig hvorfor venninnen min alltid fikk en nærmest sykelig oppblomstring av hengivenhet og sammensmeltnings-trang til de mennene som gjorde det slutt med henne. Eller andre jenter jeg kjenner, som bidro til at jeg ble pinlig berørt når de hektet seg på menn som gikk omveier rundt dem. Jenter som ikke tok en avvisning, men lullet seg inn i en nærmest psykoselignende tilstand av livsløgn og overtolkning i forhold til menn som ikke var interessert – utover å ligge med dem når de var dritings og hadde fått avslag fra omtrent samtlige andre damer i lokalet. Og jeg skjønte meg plutselig på kollegaer som etter en one-night-stand nærmest stalket mannen, og som i fantasien begynte å tenke ut navn på ungene de skulle få.

Klart at alt det der er hekt – ikke verre – men ille nok. Genialt sagt, genialt skrevet. Men hvorfor har ingen sagt eller skrevet om dette før? At dette ikke var skrullete, kjærlighetshungrige personer, men mennesker som på bakgrunn av sin historie fikk en kortslutning når de ikke fikk bekreftet at de var verdsatt eller ønsket?

Jeg klarte, sist jeg ble … æh – vraket, å si: ”Jeg har det jævla vondt -- jeg er mye mer glad i deg enn jeg antar at du er i meg – så hjelp meg litt med å komme videre. Jeg føler meg modig som forteller deg dette, og jeg synes at jeg er sterk som ber deg om hjelp.”

Han hjalp meg.

Hekta-boken lærte meg faktisk å håndtere meg selv noe bedre enn tidligere, samt å face fakta her: Jeg var glad i en som ikke ville ha meg.

MISHANDLINGSRELASJONER
Men  fra smertefulle hekt til ødeleggende valg og mekanismer. Eksempler fra min arbeidshverdag, fortalt av kvinner:

”Jeg møtte ham forleden på gaten – men, samtidig som jeg ble redd og fylt med et gys av uhygge, tenkte jeg: Bare jeg hadde fått oppleve det å knulle med han en gang til … bare én gang …”
”Han sa at han nesten var der – at han nesten hadde tilgitt meg og begynt å bli glad i meg igjen. Men så flippet jeg ut – ble forbannet og skreik til ham – da ødela jeg alt sammen enda en gang. Han trenger tid for å bygge opp kjærligheten til meg – og jeg ødelegger det alltid.”

”Han satt og gråt som en unge, klamret seg til meg. Spurte om jeg kunne tilgi ham. Jeg strøk ham over håret, trøstet, forsikret at jeg var glad i ham og det skulle gå bra. Han hadde nettopp banket meg, jeg blødde neseblod – hadde ikke følelse i halve ansiktet. Men han angret sånn. Det var åpenbart at han hadde det vondt – voksne mannen satt og gråt. Jeg syntes synd på ham.”

Det er så ufattelig trist å høre sånt. Høre at noen må gjøre seg fortjent til å bli elsket. At de må trygle kjæresten om å si til dem at de er verdsatt. At noen må prestere og prestere for å bli noe de ikke vet hva skal være, for å fortjene kjærlighet. At de ikke ser det – at dette er et spill om makt, at uansett hva som blir gjort av bestrebelser så vil det bli satt nye krav. For, det å gi fra seg disse mennene har gjennom å gi anerkjennelse, det gjør de aldri.

I forhold med vold, krenkelser, ukvemsord og slag mister en perspektivet. Følelsen av at man ikke fortjener noe bedre, sniker seg gradvis inn, mishandlingen normaliseres på en måte – for dette blir det daglige, det andre blir for fjernt. Til slutt tror man at skal en skal være glad som fortsatt har noen … for ikke mange ville vært sammen med en person som er så elendig, frastøtende og dum som man er blitt fortalt, og er blitt overbevist om, at man er. Å bryte ut er ikke et tema. Kunsten blir å unngå konfrontasjoner. Ikke provosere eller forstyrre. Ikke gjøre ham urolig … et sint blikk kan være nok  … man underkaster seg.

De fleste som tar kontakt og ønsker å være med i ”voldsgruppene” unnskylder seg når de tar kontakt – de vet ikke om situasjonen deres er alvorlig nok – eller om de opptar plass for andre som kanskje virkelig trenger det.

Hvorfor faller man for disse atypiske mennene, og ikke tar et nei for et nei? Som går på med krum hals og en intensitet som både sjarmerer deg i senk og skremmer deg. De oppfører seg mye mer dominerende og tilsynelatende mye sterkere enn andre menn gjør. De tar heller ikke signaler om at dette går litt for fort eller at interessen er lunken fra din side.

De manglende evnene til å oppfatte dine grenser, burde jo ha gitt deg et varsko, men vi er så merkelig sammensatte at det kan tvert imot oppleves som smiger, for noen. Eller oppleves som intens kurtisering.

Disse mennene er ofte like stormende i sengen, binder partneren til seg med en orgasmeleveranse uten sidestykke når han er i godlunet, og som tar deg med over fjelltopper og til himmels – men som allikevel ødelegger deg, tar fra deg alt du har av egenverd og tro på at du er noe? Som er så ustabil at han i det ene øyeblikket skjeller deg ut så fråden står ut av munnen på ham, men som i neste øyeblikk elsker med deg med en sånn intensitet at du bare vet at alt han sa – alt han gjorde og det han truet med å gjøre – umulig kunne være riktig?

Hva feiler det oss jenter – som gang på gang går på dette, som går i armene på disse mennene, som ikke har tanke for annet enn seg selv og sine enge behov? Som ser oss kvinner som noe de eier, og et redskap for egen tilfredstillelse og behovsdekning? De tror løsningen på alt det de gjør galt er et godt knull – da er de tilgitt.

En ganske så hyggelig mann jeg kjenner, med annen etnisk bakgrunn enn meg, kunne fortelle meg: ”Women are like a shadow – when U follow them, they run, when U go back, they come after U …” Han har lært de viktigste spillereglene, mener han … Lykke til …

JUNKIEN
Jeg hørte en forklaringsmodell på hvorfor man velger som man velger, og blir værende i et traumatisk forhold:

I et mishandlingsforhold – fysisk eller psykisk – lever man ut hele følelsesspekteret: Glede når den er bra. Skuffelse når den er på vei ned. Sorg når den er på bunn. Og jævlig vondt, forventningen, når den er på oppadgående kurs igjen. Enorm glede og lettelse når det er bra og ting har ordnet seg. Akkurat som heroin-junkien som setter et skudd og finner ro, stoffet begynner å gå ut av kroppen, nedturen kommer. SÅ: jakten etter mer dop, forberedelsen og forventningen til skuddet og så ny dose og ny ro.

Som den narkomane blir man på en måte avhengig av denne følelsesmessige rusen. I mishandlingsforhold skjer de samme mekanismene. Narkomane på avvenning setter nåler med saltvann i årene – bare for å få en liten del av dette ritualet.

Destruktivt avhengige personer (personer som gjentatte ganger går inn i mishandlingsforhold)  trenger faktisk ofte stimulansen i denne sirkelen av følelser for å kjenne at de er i live og at de kan ha følelser. Men de er ubevisste om at de gang på gang velger nye partnere som setter i gang denne følelsesrusen som gir disse kickene og nedturene .

Det har med at vanlige stabile følelser kjennes flate og ubetydelige. Vanlige partnere som ikke lager svingende emosjonelle drama, får dem til å tvile både på seg selv, sine følelser og ikke minst på om kjæresten føler noe for dem, siden alt er så jevnt og oppleves så flatt. De opplever ikke turbulensen, smerten og sorgen uten dramaet i forkant. Det er denne kontrasten mellom dyp fortvilelse og glede, som gjør at når tingene er normalt godt og bra, så føles det ikke som det gjør i det destruktive forholdet: mange hundre ganger sterkere.

TILKNYTNING
En distansert, kritisk far eller mor får alltid ungene til å streve ekstra for å tekkes dem – bare prestasjoner får frem smil og kosestemme. Man vil være elsket, og dette lærer barn kjapt. Når barnet har vokst opp med at prestasjoner gir oppmerksomhet og kjærlighet, så er det dette som gjelder. Man blir bekvem med det, selv om det er destruktivt – for det er trygt. Når man så finner en partner som spiller på de samme mekanismene, så er det noe kjent med situasjonen. Kjente ting gir trygghet … så man vil ikke reagere på at man må prestere for å bli elsket eller få høre at man er bra nok.

Barn som vokser opp i hjem med rus og utrygghet har allerede godt innebygget i seg karusellen av glede, smerte, fortvilelse og håp som mishandlingsforholdene speiler. Vi kan ha hatt veldig kontrollerende mødre, eller andre omsorgspersoner, som nektet oss å vokse opp, som overprøvde valgene og meningene våre, som måtte redegjøre for hvor vi gikk, hvem vi snakket med og hva vi tenkte. Alt dette, selvsagt, i kjærlighetens navn og av omsorg, lot de oss få vite.

Det er ikke så rart da – at vi går ut i verden og finner noen som vi kjenner igjen.
For alt som er kjent – er også trygt.
Paradoksalt nok.

Imbalance With a Twist

A middle-aged princess with ADD,
cast her eyes on a knight, who would rather be free
of her scrambled heart and her whacko mind,
and her tendency, always, to fall behind.

He dismissed her outlooks as castles in air.
She still felt his judgement was less than fair.
And the middle-aged princess in days of yore
loved a knight who cared SOME, but she cared for him more.

Her heart was constant, but her head was a mess
of conflicting dreams and despair and distress.
It made her look stupid, it made her a bore,
coz he cared but a little, she cared – always more.

With a soul outta whack and a mind outta line,
and drowned in enchantment for this knight so fine.
She’d relax at the wrong times, all warm and contented,
then awaken to "real" life, despairing, demented.

The knight, who disguised as a middle aged hippie,
was grossy averse to the soft and the dippy.
The fiery sadness she constantly fought
was far from the coolness and calm that he sought.

This guy liked to keep his emotions muted.
He did not feast, but dine
He saw to it spirits were always diluted,
and water was served with the wine.

She stepped into his winters, quite unaware,
clad in a gauzy summer dress
Again and again his icy receptions
had her wrap up her glowing excess. (Damn him.)

A crushed spirit may be like a phoenix
or not – what the hell do I know?
Maybe just an idea of flame, then?
That burns so incredibly low.

I shall turn to – and dance here – with Kali,
who always waits by my door.
In these realms of hope and of horror
on another and more distant shore.

But I still know him, who cares a little,
and I still care a whole lot more.

MOPS
(www.hieronimus.org)