Kjære alle sammen,
Det gleder oss å fortelle at "Thea" starter samtalegruppe for hektabloggere som befinner seg på strekningen Oslo/Drammen/Mjøndalen, under vår veiledning. Send mail til hektablogg@getmail.no med mailadresse og telefonnummer, så setter vi dere i kontakt!
Hilsen Sissel og Nora
HEKTABLOGG
Etter at vi kom med boken Hekta - på et håp om kjærlighet får vi stadig henvendelser fra kvinner og menn som strever i sin relasjon til uforutsigbare kjærester og ekspartnere. Derfor har vi opprettet denne bloggen, slik at dere kan utveksle erfaringer og forhåpentligvis få hjelp fra rådene vi kommer med under veis.
Om oss
- GRANSKAUG
- Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.
fredag 23. mai 2014
HOPE
Anonym skrev 21. mai 2014:
HOPE
I never felt I belonged anywhere. No matter where I was, the feeling of restlessness always hunted me. Until I met you. The way you looked into my eyes I felt peaceful for the first time. The first time I saw every city I’ve ever wanted to visit, was with you. The first time I heard someone say “I love you”, was with you. When no one else was there for me, you said “everything is going to be alright”. You were always there, since you left the meaning of lost have never been so clear. All the most beautiful moments of my life was with you. Now you’re gone.
I waited for one and a half year. That you one day would wake up and realize how beautiful I am. What you had lost. Then to understand that it is not you who is supposed to realize that, it’s me. We need to understand, we cannot be beautiful around a human that brings the worst out of us. . You can only kill darkness with light, if a human brings darkness over your life; the only thing you can do is to step out of the darkness.
Time and life waits for no one.
Understanding we still have a lot of feelings is not because of we care about each other in a romantic way but because of all the experiences and moments we shared together. Moving on is understanding that all those things are over, time and life waits for no one and living in the past is the recipe of a miserable life.
Realizing those moments are gone. They were once real. The things you said. The things I sad. The love I had for you were once real, now it is just a factionary movie I have glorified for so long. Hanging on to the things once were said in the fear that no one else might never say them again. The fear that maybe no one else may never say and feel that way about me again. I hang on to the words you once said while I’m drowning; drowning in a hope of love.
Jeg saa at andre hadde sendt inn innlegg.. Skrev dette diktet, paa engelsk..
DET ER MULIG Å AVHEKTES!
Anonym skrev 22. mai 2014:
Jeg satt i et hekt med en mann i 13 mnd. Hektet hadde sitt utspring i tre uker vi delte som kollegaer, da vi var sammen hver eneste dag. Men så flyttet jeg langt fra ham for å studere. Vi møttes bare tre ganger i de etterfølgende 12 mnd. I denne tiden drømte jeg og håpet hver eneste dag. Men utryggheten og fortvilelsen var stor, da han ofte ikke svarte på sms-er, og kunne bruke flere uker på å ringe meg tilbake, hvis jeg dristet meg til å ringe ham (noe som var vanskelig for meg, for jeg var livredd avvisning - og å virke påtrengende).
Den siste gangen vi møttes våget jeg å fortelle ham at jeg var glad i ham. Simpelthen fordi jeg var på bristepunktet og ikke klarte å containe disse følelsene lenger. Det fikk briste eller bære.
Jeg var ekstra modig ved å fortelle ham disse ordene, fordi han er en heterofil mann, og jeg en homofil mann.
Han lot seg imidlertid ikke skremme, og ville fortsette kontakten. Kontakten på hans premisser var imidlertid ikke bra nok for meg og for ni måneder siden var jeg så sliten at jeg hektet meg av - jeg slettet ham fra fb og sendte ham en siste sms.
Jeg hørte ikke noe fra ham etter dette. Og jeg fikk heller aldri tilbakefall.
I denne tiden fikk jeg gradvis kontakt med virkeligheten igjen, og ble klartenkt.
Jeg kjenner jo denne fyren og vet utmerket godt at han ikke er noen ond person. Han er snill og god, men meget distrè og litt "lufthode". Jeg forstod at all analyseringen jeg hadde gjort av hans handlinger og ord, ikke betydde noe. Han hadde aldri noen skjult agenda! Han er bare fjern (på den uskyldige måten). Jeg visste også at han elsket meg så mye det er mulig for en heterofil mann å elske en annen mann. Jeg kunne ikke forlange mer.
Etter ni måneder var følelsene mine kjølnet så mye at jeg var beredt til å tilgi. Tid kombinert med min ovennevnte kunnskap om mannen gjorde meg klar til dette.
Jeg bestemte meg for å ringe ham. Han svarte ikke umiddelbart, men det tikket inn en sms to minutter senere; "Ringte du virkelig? Jeg er på jobb skjønner du (smilefjes)".
Jeg svarte "Ja jeg ringte. Prøver igjen en annen dag! God vakt."
Han: "Jeg er hjemme i morgen kveld! Kan du ringe da?".
Det gjorde jeg. Vi snakket i to timer. Det føltes godt. Men da jeg la på, så følte jeg ingenting! Vi har også møttes en gang etterpå. Det var et litt vanskeligere steg - men igjen, jeg følte ingenting! Annet enn at det var veldig hyggelig. I dag føler jeg ikke spor av sjalusi for denne mannen. Ikke bitterhet heller. Jeg er bare glad for at jeg kunne tilgi ham, og få ham tilbake i livet mitt. Han er sammen med ei jente nå, men istedet for å ergres, så er jeg glad på hans vegne.
Så moralen? I min historie finnes det to:
1) Det er mulig å avhektes!! Det er til og med mulig - i visse tilfeller som mitt - å bli venner etterpå. MEN man trenger å kutte all kontakt for en periode.
2) All analyseringen og utryggheten man opplever i hektet, vil i mange tilfeller være bortkastet. Ofte ligger det ingenting bak!!! Denne mannen forstod ingenting da jeg ble borte. Ja han visste at jeg var glad i ham. Men han har ikke gjort annet enn å være glad i meg tilbake - så langt han kunne strekke seg med hva dette innebærer av klemmer og godt humør når vi er sammen. Det var jeg som var irrasjonell, hektet gjorde meg slik. Da jeg til slutt kom til meg selv, så tok han meg imot med åpne armer - selv uten å helt forstå hvorfor jeg forlot ham.
I skrivende øyeblikk? Jeg tenker ikke på ham som annet enn en meget god kompis. Jeg sender ikke sms-er til ham. Ikke fordi jeg er redd for avvisning, men fordi jeg har forstått at dette ikke er hans foretrukne kommunikasjonsmiddel (igjen - han hadde aldri noen skjult agenda). Istedet ringer jeg innimellom. Jeg er ikke redd for dette lenger. Og svarer han ikke med det samme - så sover jeg likevel godt om natten :) Men nå har han faktisk svart nesten med det samme - de gangene jeg har ringt. Jeg tror også han har lært noe :)
Så alle sammen - stå på! Jeg ønsker virkelig at dere kommer dit hvor jeg er i dag.
Jeg satt i et hekt med en mann i 13 mnd. Hektet hadde sitt utspring i tre uker vi delte som kollegaer, da vi var sammen hver eneste dag. Men så flyttet jeg langt fra ham for å studere. Vi møttes bare tre ganger i de etterfølgende 12 mnd. I denne tiden drømte jeg og håpet hver eneste dag. Men utryggheten og fortvilelsen var stor, da han ofte ikke svarte på sms-er, og kunne bruke flere uker på å ringe meg tilbake, hvis jeg dristet meg til å ringe ham (noe som var vanskelig for meg, for jeg var livredd avvisning - og å virke påtrengende).
Den siste gangen vi møttes våget jeg å fortelle ham at jeg var glad i ham. Simpelthen fordi jeg var på bristepunktet og ikke klarte å containe disse følelsene lenger. Det fikk briste eller bære.
Jeg var ekstra modig ved å fortelle ham disse ordene, fordi han er en heterofil mann, og jeg en homofil mann.
Han lot seg imidlertid ikke skremme, og ville fortsette kontakten. Kontakten på hans premisser var imidlertid ikke bra nok for meg og for ni måneder siden var jeg så sliten at jeg hektet meg av - jeg slettet ham fra fb og sendte ham en siste sms.
Jeg hørte ikke noe fra ham etter dette. Og jeg fikk heller aldri tilbakefall.
I denne tiden fikk jeg gradvis kontakt med virkeligheten igjen, og ble klartenkt.
Jeg kjenner jo denne fyren og vet utmerket godt at han ikke er noen ond person. Han er snill og god, men meget distrè og litt "lufthode". Jeg forstod at all analyseringen jeg hadde gjort av hans handlinger og ord, ikke betydde noe. Han hadde aldri noen skjult agenda! Han er bare fjern (på den uskyldige måten). Jeg visste også at han elsket meg så mye det er mulig for en heterofil mann å elske en annen mann. Jeg kunne ikke forlange mer.
Etter ni måneder var følelsene mine kjølnet så mye at jeg var beredt til å tilgi. Tid kombinert med min ovennevnte kunnskap om mannen gjorde meg klar til dette.
Jeg bestemte meg for å ringe ham. Han svarte ikke umiddelbart, men det tikket inn en sms to minutter senere; "Ringte du virkelig? Jeg er på jobb skjønner du (smilefjes)".
Jeg svarte "Ja jeg ringte. Prøver igjen en annen dag! God vakt."
Han: "Jeg er hjemme i morgen kveld! Kan du ringe da?".
Det gjorde jeg. Vi snakket i to timer. Det føltes godt. Men da jeg la på, så følte jeg ingenting! Vi har også møttes en gang etterpå. Det var et litt vanskeligere steg - men igjen, jeg følte ingenting! Annet enn at det var veldig hyggelig. I dag føler jeg ikke spor av sjalusi for denne mannen. Ikke bitterhet heller. Jeg er bare glad for at jeg kunne tilgi ham, og få ham tilbake i livet mitt. Han er sammen med ei jente nå, men istedet for å ergres, så er jeg glad på hans vegne.
Så moralen? I min historie finnes det to:
1) Det er mulig å avhektes!! Det er til og med mulig - i visse tilfeller som mitt - å bli venner etterpå. MEN man trenger å kutte all kontakt for en periode.
2) All analyseringen og utryggheten man opplever i hektet, vil i mange tilfeller være bortkastet. Ofte ligger det ingenting bak!!! Denne mannen forstod ingenting da jeg ble borte. Ja han visste at jeg var glad i ham. Men han har ikke gjort annet enn å være glad i meg tilbake - så langt han kunne strekke seg med hva dette innebærer av klemmer og godt humør når vi er sammen. Det var jeg som var irrasjonell, hektet gjorde meg slik. Da jeg til slutt kom til meg selv, så tok han meg imot med åpne armer - selv uten å helt forstå hvorfor jeg forlot ham.
I skrivende øyeblikk? Jeg tenker ikke på ham som annet enn en meget god kompis. Jeg sender ikke sms-er til ham. Ikke fordi jeg er redd for avvisning, men fordi jeg har forstått at dette ikke er hans foretrukne kommunikasjonsmiddel (igjen - han hadde aldri noen skjult agenda). Istedet ringer jeg innimellom. Jeg er ikke redd for dette lenger. Og svarer han ikke med det samme - så sover jeg likevel godt om natten :) Men nå har han faktisk svart nesten med det samme - de gangene jeg har ringt. Jeg tror også han har lært noe :)
Så alle sammen - stå på! Jeg ønsker virkelig at dere kommer dit hvor jeg er i dag.
torsdag 8. mai 2014
SAMTALEGRUPPER
Thea skrev 3. mai 2014 kl. 22.55, under innlegget HOVEDOPPGAVE OM HEKT:
Jeg lurte på om det var mulig å starte en samtalegruppe for oss som er eller har opplevd å være hekta? En gruppe som kunne møtes for eksempel 1 gang per måned (eller oftere?) og delt erfaringer, sorg, seiere, tips …? Er det noen her som syns det er intertessant eller kunne vært nyttig?
Jeg lurte på om det var mulig å starte en samtalegruppe for oss som er eller har opplevd å være hekta? En gruppe som kunne møtes for eksempel 1 gang per måned (eller oftere?) og delt erfaringer, sorg, seiere, tips …? Er det noen her som syns det er intertessant eller kunne vært nyttig?
tirsdag 25. mars 2014
HOVEDOPPGAVE OM HEKT
Denne hovedoppgaven, av Tina Skog ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, er interessant lesning!
Skog belyser Liv Køltzows roman Hvem har ditt ansikt gjennom begrepet Det falske selvet.
lørdag 22. mars 2014
fredag 21. mars 2014
INNBILT KJÆRLIGHET
Anonym skrev:
Jeg visste det var over før det hadde begynt.
Det gjorde så vondt, og så godt på samme tid. Det var ekstase, et ekstatisk helvete. Ingen ville ønske noe sånt for seg selv, unntatt meg. Straffet jeg meg selv? Trodde jeg ikke jeg var verdt mer? Jo. Men jeg likte å leke gjemsel med min egen fornuft, med bind for øynene og plugger i ørene. Alt jeg enset var den umulige kjærligheten som ikke var der, men som jeg skapte for mitt indre. Jeg var ustoppelig. Jeg var en annen, den jeg en gang hadde drømt om å være, da jeg sto bak buskene i skolegården og så lengselsfullt bort på sjefsløvinnene i klassen – de som var noe. Nå kunne jeg være en av dem, om jeg ville, jeg kunne få hvem jeg ville, men den jeg ville ha vare ikke den jeg ville at han skulle være. Så jeg lot som. Jeg fløy, svevde av gårde på min egen innbilte overbevisning. Alt var rosa, kantet med svart.
Jo, jeg visste det var dødfødt. Likevel lot jeg det gå, jeg ville bare nyte det så lenge det varte. Helt til jeg ikke nøt det lenger. Og da var det slutt. Og jeg ville ikke at det skulle være slutt, og jeg gråt. Jeg gråt i omeletten, jeg gråt i pelsen på hunden, jeg gråt i puter, dyner, lakener og madrasser. Snart var hele den neglisjerte, kaotiske, støvete leiligheten impregnert av tårer.
En uke før dommedag hadde jeg forsøkt å henge opp et bilde av oss på veggen. Det så olmt mot meg og ville ikke slippe meg av syne. Jeg kastet det i søpla. Printet ut et nytt. Hengte det opp. I en annen fargetone denne gangen. Svart-hvitt. Kanskje det ville få det hele til å henge sammen, se bedre ut. Men nei. Det gikk også i søpla, sammen med de fem foregående forsøkene, ett i sepia, ett i varme farger, ett i en slags syttitalls vintageslør. (Miljøskade som følge av overdreven Instagram-bruk – det er i alle fall det han ville ha sagt.) Jeg visste det var dødfødt. Og en uke senere fikk jeg det bekreftet.
Det var tolv og en halv måned med innbilt kjærlighet. Tolv og en halv måned med selvpining, selvpåført underdanighet, utilgivelig overdreven tilpasning, ti forsvunne kilo. Slutt. Over. Svart på hvitt – i skriftlig form. For jeg torde ikke se ham i øynene, ah … de øynene, stirrende, mørke, beregnende – og uutholdelig pene. Jeg lurte alltid på hva som befant seg bak dem. Kanskje var det det som drev meg. Kanskje var det det som fikk meg til å overse all kritikken, den følelsesmessige utilgjengeligheten, panikken, angsten, forvirringen.
Men demonene gjorde seg gjeldende. Jeg ble allergisk mot alt som hadde med ham å gjøre – og samtidig var det bare ham jeg ville ha, kun ham jeg ville tenke på: blind og døv, og på full fart inn i en blindvei. Jeg, som alltid hadde likt å danse, kunne ikke engang se et par dansesko, jeg, som hadde hørt på jazz siden jeg var liten, fikk brekninger av å høre på Alltid Jazz. For hans verden var ikke min verden. Den hadde kun én inngang, og den var låst. Jeg forsøkte å komme meg inn bakveien, men det fantes ingen.
Og jeg – jeg var ikke lenger meg. Jeg var ikke lenger kreativ, ambisiøs, glad i å pynte i huset, flink til å lage mat. Flink, ja … jeg var ikke lenger flink til noe som helst. Jeg var verdiløs, alt var verdiløst, samme hva noen andre sa. Det var jo opp til ham å definere hva som var hva. Eller, var det ikke det?
Jeg visste det var over før det hadde begynt.
Det gjorde så vondt, og så godt på samme tid. Det var ekstase, et ekstatisk helvete. Ingen ville ønske noe sånt for seg selv, unntatt meg. Straffet jeg meg selv? Trodde jeg ikke jeg var verdt mer? Jo. Men jeg likte å leke gjemsel med min egen fornuft, med bind for øynene og plugger i ørene. Alt jeg enset var den umulige kjærligheten som ikke var der, men som jeg skapte for mitt indre. Jeg var ustoppelig. Jeg var en annen, den jeg en gang hadde drømt om å være, da jeg sto bak buskene i skolegården og så lengselsfullt bort på sjefsløvinnene i klassen – de som var noe. Nå kunne jeg være en av dem, om jeg ville, jeg kunne få hvem jeg ville, men den jeg ville ha vare ikke den jeg ville at han skulle være. Så jeg lot som. Jeg fløy, svevde av gårde på min egen innbilte overbevisning. Alt var rosa, kantet med svart.
Jo, jeg visste det var dødfødt. Likevel lot jeg det gå, jeg ville bare nyte det så lenge det varte. Helt til jeg ikke nøt det lenger. Og da var det slutt. Og jeg ville ikke at det skulle være slutt, og jeg gråt. Jeg gråt i omeletten, jeg gråt i pelsen på hunden, jeg gråt i puter, dyner, lakener og madrasser. Snart var hele den neglisjerte, kaotiske, støvete leiligheten impregnert av tårer.
En uke før dommedag hadde jeg forsøkt å henge opp et bilde av oss på veggen. Det så olmt mot meg og ville ikke slippe meg av syne. Jeg kastet det i søpla. Printet ut et nytt. Hengte det opp. I en annen fargetone denne gangen. Svart-hvitt. Kanskje det ville få det hele til å henge sammen, se bedre ut. Men nei. Det gikk også i søpla, sammen med de fem foregående forsøkene, ett i sepia, ett i varme farger, ett i en slags syttitalls vintageslør. (Miljøskade som følge av overdreven Instagram-bruk – det er i alle fall det han ville ha sagt.) Jeg visste det var dødfødt. Og en uke senere fikk jeg det bekreftet.
Det var tolv og en halv måned med innbilt kjærlighet. Tolv og en halv måned med selvpining, selvpåført underdanighet, utilgivelig overdreven tilpasning, ti forsvunne kilo. Slutt. Over. Svart på hvitt – i skriftlig form. For jeg torde ikke se ham i øynene, ah … de øynene, stirrende, mørke, beregnende – og uutholdelig pene. Jeg lurte alltid på hva som befant seg bak dem. Kanskje var det det som drev meg. Kanskje var det det som fikk meg til å overse all kritikken, den følelsesmessige utilgjengeligheten, panikken, angsten, forvirringen.
Men demonene gjorde seg gjeldende. Jeg ble allergisk mot alt som hadde med ham å gjøre – og samtidig var det bare ham jeg ville ha, kun ham jeg ville tenke på: blind og døv, og på full fart inn i en blindvei. Jeg, som alltid hadde likt å danse, kunne ikke engang se et par dansesko, jeg, som hadde hørt på jazz siden jeg var liten, fikk brekninger av å høre på Alltid Jazz. For hans verden var ikke min verden. Den hadde kun én inngang, og den var låst. Jeg forsøkte å komme meg inn bakveien, men det fantes ingen.
Og jeg – jeg var ikke lenger meg. Jeg var ikke lenger kreativ, ambisiøs, glad i å pynte i huset, flink til å lage mat. Flink, ja … jeg var ikke lenger flink til noe som helst. Jeg var verdiløs, alt var verdiløst, samme hva noen andre sa. Det var jo opp til ham å definere hva som var hva. Eller, var det ikke det?
torsdag 13. mars 2014
REPORTASJE I VG+ SØNDAG 9. MARS 2014
FARLIG FORELSKELSE
Kvinnen (56) satt og ventet med telefonen, holdt helgen
åpen i fall mannen hun var hektet på ville finne på noe, og avlyste alle andre
avtaler hvis han ville treffes. La ekspertene forklare deg hvorfor noen rammes
av en farlig forelskelse - og ta testen for å se om du er i faresonen.
Av Ingunn Saltbones, Hallgeir
Vågenes (foto) 9.
mars 2014
Familieterapeut og psykolog Sissel Gran har tidligere skrevet
boken «Hekta på et håp om kjærlighet» sammen med Nora Skaug, der Nora fortalte
om sin ødeleggende opptatthet av «Frank». Dette er et svært vanlig fenomen, som
kan ramme hvem som helst, men det rammer oftere kvinner enn menn, sier Gran.
– Karakteristisk for den som er hekta er at man alltid føler at
man er på prøve for den andre. Du blir aldri trygg på at du er god nok, sier
Sissel Gran.
– De som rammes får en følelse av å miste kontroll og av at hele
livet sentreres rundt denne andre, som er nær det ene sekundet og fjern det
neste, sier psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum.
Dette skaper stress og utrygghet, men den som er hekta tar all
skyld på seg selv, sier Gran.
– Han eller hun skammer seg over å være krevende, og tenker at
bare jeg gjør det riktige så vil han elske meg, sier Gran.
Selvutslettende
Denne problemstillingen er også godt kjent for familieterapeut
Solveig Vennesland.
– Jeg ser veldig ofte at parforhold har blitt skjeve, hvor den
ene føler seg utsatt for et prosjekt hvor du hele tiden skal bli justert og
tilpasset for å tilfredsstille den andres behov, sier Vennesland.
Å bli hektet, kan for noen bli en svært alvorlig og destruktiv
runddans, og rett og slett en farlig tilstand, ifølge ekspertene.
– Får dette utvikle seg lenge nok, vil man etter hvert begynne å
isolere seg fra venner, og sørge for å være tilgjengelig for den andre til
enhver tid. Man begynner å utslette seg selv og da svekkes etter hvert
selvfølelsen, sier Gran.
Vennesland understreker at forutsetningen for et godt og
likeverdig forhold er at du føler du kan være trygg på at du er elsket som du
er.
– Når du ikke er fri til å være seg selv går det ut over
tryggheten og selvfølelsen, sier Vennesland.
Gir ingen styrke
For i motsetning til
den gjensidige forelskelsen, hvor du føler seg sterkere fordi den andres
kjærlighet og oppmerksomhet bygger deg opp, så blir du i hektet stresset og utrygg.
– Den endeløse pendlingen mellom frykt og glede, trygghet og
utrygghet, skaper en kronisk stress og spenningstilstand, sier Gran.
Det kan være ulike grunner til at den ene parten sender doble
signaler. For eksempel at han/hun har en ambivalent personlighet, og ikke vet
hva man vil med forholdet.
Man kan også ha et likeverdig forhold til å begynne med, men at
den ene begynner å tvile på om forholdet er liv laga, men heller ikke er sikker
på at han/hun vil gjøre det slutt, og derfor sender ut svært motstridende
signaler.
Og noen ganger vil den ene bare ha den andre som en reserve, når
han eller hun er full eller ensom.
Det kan også oppstå på grunn av personlighetsforskjeller i
paret, sier Vennesland.
– Hvis for eksempel den ene er innadvendt og trenger mye tid for
seg selv, og den andre er utadvendt og helst vil være sammen hele tiden, kan
den som er innadvendt tidvis trekke seg unna, noe som oppleves som en avvisning
for den utadvendte, sier Vennesland.
Personligheten
spiller inn
Også Andreas Løes Narum, mener ulike personligheter kan spille
inn.
– Det er som regel ingen vond vilje hos dem som hekter. Når den
som hekter blir unnvikende, kan det henge sammen med tidligere vonde
opplevelser. Det å ta imot andres nærhet kan utløse frykt for å bli såret
igjen. Det er heller ikke vanskelig å rasjonalisere dette i etterkant, sier
Løes Narum.
– Den unnvikende vil da tenke: «Hun var ikke så bra likevel. Det
er best at jeg trekker meg unna», sier Løes Narum.
Han/hun kan for eksempel være unnvikende som type og ha blitt
såret tidligere. Når da den andre er nær og tilgjengelig kan det utløse en
frykt for å bli såret igjen, og en rasjonaliserer det og tenker at «Hun/han var
ikke så bra likevel» og trekker seg unna, sier Løes Narum.
Og et annet hovedtrekk ved hektet, er nettopp at den ene parten
alltid vil ha mer av kjæresten enn hva han eller hun er i stand til, eller
ønsker, å gi.
– Den fører til at den som vil mest overtilpasser seg og
risikerer å miste kontakten med seg selv underveis, sier Gran.
Negativ spiral
Den som hekter kan være forelsket, men etter hvert som forholdet
blir skjevere, vil han/hun gjerne oppleve at den andre blir for intens.
– Når den som hekter da prøver å skape litt avstand, og trekke
seg unna for å få puste, vil den som er hektet ofte følge etter og bare bli
enda mer intens, sier Gran.
Da er man inne i en veldig negativ spiral.
– Når du alltid prioriteres lavere enn alt annet, så sladrer
dette om at: «Jeg trenger ikke deg, like mye som du trenger meg.» Dette gir
makt, og planter en utrygghet i den som så gjerne vil ha et forhold, sier Gran.
Man skulle tro at han/hun som opplever at den andre blir hektet,
bare ville gjøre det slutt. Men så enkelt er det ikke.
Lever i håpet
– Ofte vil også den som hekter nyte oppmerksomheten og
beundringen fra den andre. Så hvis den som er hektet til slutt prøver å gjøre
det slutt, er det ikke uvanlig at den som ellers er litt avvisende plutselig er
veldig på, og ønsker å holde på deg likevel, sier Gran.
Og den som er hektet klarer ofte ikke å gjøre det slutt.
– Problemet er at du ikke greier å gi opp håpet. Selv om alle
rundt deg ser at dette forholdet ikke er bra for deg, så er du i en slags
avhengighet, på stadig jakt etter den rusen og lykken du opplever når du med
ujevne mellomrom får oppmerksomhet, sier Gran.
– Du kan sammenligne det med å være hektet med det å være
avhengig av å spille på enarmede banditter. Det er den samme mekanismen. Du får
en gevinst innimellom, men vet ikke når, og dette blir vanedannende. Da gir du
deg aldri, sier Løes Narum.
- Jeg ble en parodi som satt og ventet ved
telefonen
Kvinnen (56) var egentlig ikke
så interessert. Men han var pågående og veldig keen på henne. Og plutselig
hadde hun et voldsomt behov for at han skulle elske henne høyere enn alle
andre. – Jeg ble veldig forelsket i ham, sier kvinnen.
Men når hun endelig lot seg rive med av følelsene ble han mer
kjølig. Han var ikke egentlig i stand til å gi henne det nære og forpliktende
forholdet hun ønsket.
– Jeg ble en parodi som satt og ventet med telefonen i håp om at
han skulle ringe. Jeg holdt helgen åpen i fall han ville finne på noe, og
avlyste andre avtaler hvis han ville treffes, forteller kvinnen.
Tilgjengelig
Hun var så opptatt av å være tilgjengelig for ham til enhver
tid, at hun kunne bli sur hvis andre ringte og blokkerte telefonlinjen.
Hun begynte å tilpasse seg på en måte som egentlig er helt
fremmed for henne som person.
– Jeg som vanligvis er en selvsikker person i et forhold, ble en
fjott som etter hvert ventet på signal om det var ok å gi ham en klem, sier
hun.
Hun opplevde også den klassiske hekt-situasjonen at når hun var
pågående ble han fjernere, mens når hun begynte å distansere seg, så kom han
sterkt tilbake.
– Du bygger opp egoet deres noe veldig, for du er der, varm og
sjenerøs, uansett hvor kalde de er. Du blir en bekreftelse på at han er unik,
så derfor kom han når han savnet beundringen og oppmerksomheten, sier hun.
Hun leste Sissel Grans bok om hektets psykologi, og kunne krysse
av på nesten alt.
– Da skjønte jeg på det intellektuelle planet at dette ikke var
bra for meg. Men følelsesmessig greide jeg ikke å skjønne det, og fortsatte
relasjonen, sier kvinnen.
Først etter to år greide hun å bryte.
– Da ba jeg ham om hjelp til å komme videre. Jeg forklarte ham
at jeg hadde fått et hekt på ham, og at jeg skjønte at jeg var mer forelsket i
ham enn han var i meg. Jeg trengte å snakke og stille spørsmål for å komme
videre, sier hun.
Mannen viste seg da som omsorgsfull og støttende.
– Han er en god mann, og det var ikke hans mening å gjøre meg
vondt. Det var jeg som ville mer enn ham, som ble hektet og begynte å tilpasse
meg. Så han hjalp meg til å komme videre da jeg ba om det, sier kvinnen.
Psykolog-hjelp
I ettertid har hun snakket med en psykolog om hvordan hun kunne
bli så besatt av en person som hun egentlig syntes var litt rar, og slett ikke
var så interessert i til å begynne med.
– Han mente dette
handlet om feromoner, at jeg rett og slett reagerte
veldig sterkt på den kjemiske forbindelsen mellom oss, sier hun.
I ettertid ser hun også hvordan psykologien i hektet forklarer
hvordan både hun og venninner har oppført seg helt irrasjonelt i kampen for det
de har trodd var kjærlighet.
– Jeg har jo i andre tilfeller tenkt om venninner som er helt på
knærne etter en mann, og som har gjort det utroligste at «har de ingen
selvrespekt?». Men det er ikke det det handler om. Du blir uforklarlig besatt
av den andre personen, og mister kontrollen over dine egne følelser, sier
kvinnen.
Vil advare
Hun forteller sin historie i håp om at flere skal bli klar over
at de er i ødeleggende forhold.
– Jeg tror det er svært mange som er i slike hekt, men folk
skjønner bare ikke hva det er. Det er derfor viktig at disse psykologiske
mekanismene blir bedre kjent, sier hun.
- Stadig flere rammes
I takt med at nye
sjekkenettsteder og sjekke-apper som for eksempel Tinder blir mer og mer
vanlige, øker antallet som rammes av ødeleggende hekt, sier familieterapeut
Sissel Gran.
– Vi har fått en kultur for at man skal «prøvesmake», og teste
flere ulike partnere, før man velger. Men mange undervurderer hva som skjer
både psykologisk og i kroppen når man har sex. Man risikerer å bli hektet på
den andre, sier Gran.
– Du kan til og med bli helt besatt av å få en du egentlig ikke
ville ha i utgangspunktet, sier Gran.
Selv når man går inn i et langvarig forhold, er det mange som
strever med å slå seg til ro etter å ha hatt mange partnere tidligere.
– De fortsetter å lure på om det egentlig er noen som er enda
bedre for dem der ute. Dette kan føre til at de er litt av og på følelsesmessig
i forhold til partneren, og danne grunnlaget for et hekt i et langvarig
forhold, sier Gran.
Test om du er i faresonen:
Et hekt kan være mer eller
mindre alvorlig. I de fleste tilfellene vil et begynnende hekt starte med
symptomer som gjør at du kan svare ja på de første av disse punktene på denne
listen. Da bør du ta en skikkelig vurdering av om dette forholdet er bra for
deg.
Dersom du kan svare ja på de fleste av utsagnene under, bør alt
handle om å komme seg ut av forholdet.
• Jeg er svært lykkelig når han/hun vil være sammen med meg og
gir meg oppmerksomhet.
• Jeg blir tilsvarende dypt ulykkelig når jeg føler meg usikker på hans/hennes kjærlighet.
• Jeg opplever det som det viktigste i livet å få være sammen med han/henne.
• Jeg avlyser andre avtaler hvis han/hun vil være sammen med meg.
• Jeg opplever ofte at stemningen snur uten at jeg vet hvorfor
• Jeg tror at hvis jeg gjør ting riktig så vil han/hun elske meg.
•Jeg føler meg ofte avvist
• Jeg lider av tolkningsfeber
• Jeg undertrykker ofte min indre alarmklokke
• Jeg får ikke fred noe sted
• Jeg overveldes av motstridende følelser
• Jeg føler meg handlingslammet
• Jeg føler meg på evig jakt
• Jeg har en voksende følelse av panikk
• Jeg mister grepet på dagliglivets rutiner
• Jeg er ofte flau og skamfull
• Jeg opplever at selvfølelsen min skranter
• Jeg isolerer meg
• Jeg blir tilsvarende dypt ulykkelig når jeg føler meg usikker på hans/hennes kjærlighet.
• Jeg opplever det som det viktigste i livet å få være sammen med han/henne.
• Jeg avlyser andre avtaler hvis han/hun vil være sammen med meg.
• Jeg opplever ofte at stemningen snur uten at jeg vet hvorfor
• Jeg tror at hvis jeg gjør ting riktig så vil han/hun elske meg.
•Jeg føler meg ofte avvist
• Jeg lider av tolkningsfeber
• Jeg undertrykker ofte min indre alarmklokke
• Jeg får ikke fred noe sted
• Jeg overveldes av motstridende følelser
• Jeg føler meg handlingslammet
• Jeg føler meg på evig jakt
• Jeg har en voksende følelse av panikk
• Jeg mister grepet på dagliglivets rutiner
• Jeg er ofte flau og skamfull
• Jeg opplever at selvfølelsen min skranter
• Jeg isolerer meg
Hvis du har hatt samtlige symptomer i alle kjæresteforhold,
trenger du sannsynligvis profesjonell hjelp i tillegg, for da snakker vi om et
alvorlig relasjonsproblem.
Kilde. Sissel Gran. «Hekta på
et håp om kjærlighet»
Hektablogg
«Hektabloggen» ble opprettet i forbindelse med at
boken kom i 2010. Så langt har mer enn 255 000 besøkt siden, ifølge Sissel
Gran.
Stadig nye besøkende viser at mange har behov for å få svar på
sine spørsmål om hva det er å være hektet.
– Mange er i tvil om hva det de opplever egentlig er, og det er
veldig skambelagt å snakke om det. Det er flaut å bli avvist, og å kjempe så
hardt for å få en som egentlig ikke vil ha deg, sier Sissel Gran.
Derfor blir du hektet:
· Grunnlaget
for et hekt legges ved at den ene personen ønsker mer enn den andre kan, eller
ønsker, å gi.
· Den som
hekter, er gjerne delt mellom å føle seg fanget eller presset av den som er
hekta, og å kjenne på tiltrekning og å nyte den beundringen og oppmerksomheten
de får.
·
Den som hekter veksler derfor mellom å være varm og
kald, nær og fjern, oppmerksom og avvisende. Dette utløser flere psykologiske og
kjemiske reaksjoner:
· Tilknytningssystemet
ditt gjør at du vil søke beskyttelse hos en omsorgsperson. Når hekteren er «på»
får du et håp om at han/hun er din trygge havn, men når han er «av» settes
tilknytningssystemet i alarmberedskap og du vil gjøre alt for å finne trygghet
og ro igjen.
· Hormonet
dopamin er sentralt i både den positive forelskelsen og i det ødeleggende
hektet. Hvis vi opplever noe som er gledelig, spennende eller godt sender
dopaminet beskjed til hjernen om at dette er noe vi vil ha mer av. I et hekt
vil de gangene du får positive signaler gi et rush av dopamin som skaper en
slags avhengighet og jakt på mer av det samme.
· Periodisk
forsterkning. Forskning har vist at når belønningen gis med ujevne mellomrom,
kan dette skape besettende avhengighetsadferd hos både dyr og mennesker. Den
som hekter, blir en slags premie du med stor tålmodighet kjemper for å vinne.
Og den oppmerksomheten du med ujevne mellomrom får, fører til at du tror du vil
få mer hvis du bare presterer og gjør alt riktig.
·
Hjernens amygdala, hjelper oss å oppfatte fare, og
flykte eller slåss når du værer fare. For den som er hektet vil hver avvisning
utløse en frykt for å miste, og amygdala settes i alarmberedskap. Kroppen settes i en
kronisk stresstilstand.
· Hormonet som
ofte kalles kjærlighetshormonet, oxcytocin, spiller også en stor rolle. Fysisk
berøring, sex, blikk og nærhet gjør at det som ofte kalles kjærlighetshormonet,
oxytocin, øker og skaper en felleskapsfølelse. Dette er trolig noe av
forklaringen på at noen kan bli forelsket eller hektet etter en
one-night-stand.
· Avvisningene
og tilhørende nedturer, forsterker opplevelsen av oppturene. Da kan du oppleve
at du er mer forelsket og lykkeligere enn du har vært i noe annet forhold
tidligere. Så lenge du med ujevne mellomrom får disse oppturene, blir du som en
rusavhengig som fortsetter å jakte på øyeblikkene med lykke.
· Hvis du
vokste opp med uforutsigbare av-på omsorgspersoner (rus,
personlighetsforstyrrelser, vold, fravær, manglende voksenadferd og så videre),
kan du være «opplært» til å bli hekta, til å ville «please», være kronisk på
vakt, konstant andre-orientert med dårlig utviklet selvforståelse og
selvfølelse. Da vil du lettere kunne bli dratt mot personer som utløser
berg-og-dalbane-følelser i deg.
Kilde. Sissel Gran, «Hekta på
et håp om kjærlighet»
Ulike typer hekt:
1. Etter en
one-night stand eller annen kortvarig relasjon.
I disse tilfellene var det fra den andres side aldri ment å bli
noe langvarig. Ofte var det ikke meningen fra den som blir hekta sin side
heller. Men kjemi, hormoner og de psykologiske mekanismene gjør at du blir
hekta på en du normalt ikke ville falle for.
2. I et langvarig
forhold.
Kan oppstå fra starten av fordi den som hekter av natur er litt
av og på, og ambivalent og vinglete i forhold til sine egne følelser. Eller det
kan være et likeverdig forhold som utvikler seg til et hekt når den ene etter
hvert begynner å tvile på om forholdet er liv laga, og i sin tvil sender
tvetydige signaler.
3. Når du er
reserven.
En del, og da spesielt menn, synes det er fint å ha en kvinne de
kan søke til når de er fulle, eller ensomme. Men innerst inne vil de ikke ha
deg.
4. Som følge av
kald beregning
Enkelte miljøer av unge menn, har spesialisert seg på å bruke
disse psykologiske og biologiske mekanismene for å få kvinner til sengs.
5. Barndommens
uheldige programmering.
Du kan også ha blitt din egen fiende, hvis du vokste opp med
uforutsigbare omsorgspersoner.
A. Bare uro og drama vedlikeholder kjærlighetshåpet i deg.
Rolige, gode forhold oppleves som kjedelige, og du har en tendens til selv å
ødelegge dem.
B. Du tolker alt som avvisningstegn, selv der kjæresten er helt
på plass og glad i deg. Du kan kjøre forholdet rett i grøfta for du sliter den
andre helt ut med anklager, gråt, sjalusi og protester.
Kilde: Sissel Gran, «Hekta på et
håp om kjærlighet»
onsdag 20. november 2013
REFLEKSJONER OM HEKT, STOLTHET, VALG OG AVHENGIGHET. Av Eva Rognvik.
Hvorfor
vi velger …
Og
takk Vårherre for Hekta-boken …
Da
jeg begynte å lese Hekta, satt jeg
sammenhengende og pløyde gjennom den fra perm til perm, uten å klare å løsrive
meg mer enn i noen minutter, for en kopp te og noen tissepauser. Det var morgen
før jeg var ferdig og sjanglet i seng, med en betraktelig mengde
aha-opplevelser og innsikt i jentesjelen. Jeg tenkte også: Unnskyld til jenter
jeg hadde betraktet som periodevis sterkt forstyrret.
Jeg
vet dette høres ut som en dårlig reklame for tv-shop, men sånn var det. Jeg
fikk så mye svar, så mye forklaring, så mye kunnskap om hva som bor i meg – i
oss, og i enkelte av venninnene mine, som jeg noen ganger har sett på som
komplette idioter, uten snev av verdighet.
Jeg
er ganske god på mishandlingsrelasjoner og mekanismene rundt det, noe jeg også
vil nevne litt om her på bloggen, da det kanskje kan ha en tråd av de samme
årsakene. Jeg jobber på et selvhjelpsenter for mennesker med angst og depresjon
og har i over ti år, gjennom grupper knyttet til dette senteret, vært med på å
hjelpe kvinner som er i fysiske- og psykiske mishandlingsforhold, til å bryte
ut. Utrolig spennende og givende arbeid.
Jeg
har lest Susan Forwards bok Menn som hater
kvinner og kvinner som elsker dem og Robert Norwoods Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde, samt
et vell av andre bøker om temaet. Men Hekta
var noe nytt. Jeg skjønte plutselig hvorfor venninnen min alltid fikk en
nærmest sykelig oppblomstring av hengivenhet og sammensmeltnings-trang til de
mennene som gjorde det slutt med henne. Eller andre jenter jeg kjenner, som
bidro til at jeg ble pinlig berørt når de hektet seg på menn som gikk omveier
rundt dem. Jenter som ikke tok en avvisning, men lullet seg inn i en nærmest
psykoselignende tilstand av livsløgn og overtolkning i forhold til menn som
ikke var interessert – utover å ligge med dem når de var dritings og hadde fått
avslag fra omtrent samtlige andre damer i lokalet. Og jeg skjønte meg plutselig
på kollegaer som etter en one-night-stand nærmest stalket mannen, og som i
fantasien begynte å tenke ut navn på ungene de skulle få.
Klart
at alt det der er hekt – ikke verre – men ille nok. Genialt sagt, genialt
skrevet. Men hvorfor har ingen sagt eller skrevet om dette før? At dette ikke
var skrullete, kjærlighetshungrige personer, men mennesker som på bakgrunn av
sin historie fikk en kortslutning når de ikke fikk bekreftet at de var verdsatt
eller ønsket?
Jeg
klarte, sist jeg ble … æh – vraket, å si: ”Jeg har det jævla vondt -- jeg er
mye mer glad i deg enn jeg antar at du er i meg – så hjelp meg litt med å komme
videre. Jeg føler meg modig som forteller deg dette, og jeg synes at jeg er
sterk som ber deg om hjelp.”
Han
hjalp meg.
Hekta-boken lærte meg faktisk
å håndtere meg selv noe bedre enn tidligere, samt å face fakta her: Jeg var
glad i en som ikke ville ha meg.
MISHANDLINGSRELASJONER
Men – fra smertefulle hekt til ødeleggende valg og mekanismer. Eksempler fra min
arbeidshverdag, fortalt av kvinner:
”Jeg møtte ham forleden på gaten – men, samtidig som jeg ble
redd og fylt med et gys av uhygge, tenkte jeg: Bare jeg hadde fått oppleve det
å knulle med han en gang til … bare én gang …”
”Han sa at han nesten var der – at han nesten hadde tilgitt
meg og begynt å bli glad i meg igjen. Men så flippet jeg ut – ble forbannet og
skreik til ham – da ødela jeg alt sammen enda en gang. Han trenger tid for å
bygge opp kjærligheten til meg – og jeg ødelegger det alltid.”
”Han satt og gråt som en unge, klamret seg til meg. Spurte
om jeg kunne tilgi ham. Jeg strøk ham over håret, trøstet, forsikret at jeg var
glad i ham og det skulle gå bra. Han hadde nettopp banket meg, jeg blødde
neseblod – hadde ikke følelse i halve ansiktet. Men han angret sånn. Det var
åpenbart at han hadde det vondt – voksne mannen satt og gråt. Jeg syntes synd på
ham.”
Det er så ufattelig trist å høre sånt.
Høre at noen må gjøre seg fortjent til å bli elsket. At de må trygle kjæresten
om å si til dem at de er verdsatt. At noen må prestere og prestere for å bli
noe de ikke vet hva skal være, for å fortjene kjærlighet. At de ikke ser det –
at dette er et spill om makt, at uansett hva som blir gjort av bestrebelser så
vil det bli satt nye krav. For, det å gi fra seg disse mennene har gjennom å gi anerkjennelse, det gjør de aldri.
I forhold med vold, krenkelser, ukvemsord
og slag mister en perspektivet. Følelsen av at man ikke fortjener noe bedre,
sniker seg gradvis inn, mishandlingen normaliseres på en måte – for dette blir
det daglige, det andre blir for fjernt. Til slutt tror man at skal en skal være
glad som fortsatt har noen … for ikke mange ville vært sammen med en person som
er så elendig, frastøtende og dum som man er blitt fortalt, og er blitt
overbevist om, at man er. Å bryte ut er ikke et tema. Kunsten blir å unngå
konfrontasjoner. Ikke provosere eller forstyrre. Ikke gjøre ham urolig … et
sint blikk kan være nok … man
underkaster seg.
De fleste som tar kontakt og ønsker å
være med i ”voldsgruppene” unnskylder seg når de tar kontakt – de vet ikke om
situasjonen deres er alvorlig nok – eller om de opptar plass for andre som kanskje
virkelig trenger det.
Hvorfor faller man for disse atypiske
mennene, og ikke tar et nei for et nei? Som går på med krum hals og en
intensitet som både sjarmerer deg i senk og skremmer deg. De oppfører seg mye
mer dominerende og tilsynelatende mye sterkere enn andre menn gjør. De tar
heller ikke signaler om at dette går litt for fort eller at interessen er
lunken fra din side.
De manglende evnene til å oppfatte dine
grenser, burde jo ha gitt deg et varsko, men vi er så merkelig sammensatte at
det kan tvert imot oppleves som smiger, for noen. Eller oppleves som intens
kurtisering.
Disse mennene er ofte like stormende i
sengen, binder partneren til seg med en orgasmeleveranse uten sidestykke når
han er i godlunet, og som tar deg med over fjelltopper og til himmels – men som
allikevel ødelegger deg, tar fra deg alt du har av egenverd og tro på at du er
noe? Som er så ustabil at han i det ene øyeblikket skjeller deg ut så fråden
står ut av munnen på ham, men som i neste øyeblikk elsker med deg med en sånn
intensitet at du bare vet at alt han sa – alt han gjorde og det han truet med å
gjøre – umulig kunne være riktig?
Hva feiler det oss jenter – som gang på
gang går på dette, som går i armene på disse mennene, som ikke har tanke for
annet enn seg selv og sine enge behov? Som ser oss kvinner som noe de eier, og
et redskap for egen tilfredstillelse og behovsdekning? De tror løsningen på alt
det de gjør galt er et godt knull – da er de tilgitt.
En ganske så hyggelig mann jeg kjenner,
med annen etnisk bakgrunn enn meg, kunne fortelle meg: ”Women are like a shadow – when U follow them, they run, when U
go back, they come after U …” Han har lært de viktigste spillereglene, mener
han … Lykke til …
JUNKIEN
Jeg hørte
en forklaringsmodell på hvorfor man velger som man velger, og blir værende i et
traumatisk forhold:
I et mishandlingsforhold – fysisk eller psykisk – lever man ut hele
følelsesspekteret: Glede når den er bra. Skuffelse når den er på vei ned. Sorg
når den er på bunn. Og jævlig vondt, forventningen, når den er på oppadgående
kurs igjen. Enorm glede og lettelse når det er bra og ting har ordnet seg.
Akkurat som heroin-junkien som setter et skudd og finner ro, stoffet begynner å
gå ut av kroppen, nedturen kommer. SÅ: jakten etter mer dop, forberedelsen og
forventningen til skuddet og så ny dose og ny ro.
Som den narkomane blir man på en måte
avhengig av denne følelsesmessige rusen. I mishandlingsforhold skjer de samme
mekanismene. Narkomane på avvenning setter nåler med saltvann i årene – bare
for å få en liten del av dette ritualet.
Destruktivt avhengige personer (personer
som gjentatte ganger går inn i mishandlingsforhold) trenger faktisk ofte stimulansen i denne
sirkelen av følelser for å kjenne at de er i live og at de kan ha følelser. Men
de er ubevisste om at de gang på gang velger nye partnere som setter i gang
denne følelsesrusen som gir disse kickene og nedturene .
Det har med at vanlige stabile følelser kjennes
flate og ubetydelige. Vanlige partnere som ikke lager svingende emosjonelle
drama, får dem til å tvile både på seg selv, sine følelser og ikke minst på om kjæresten
føler noe for dem, siden alt er så jevnt og oppleves så flatt. De opplever ikke
turbulensen, smerten og sorgen uten dramaet i forkant. Det er denne kontrasten
mellom dyp fortvilelse og glede, som gjør at når tingene er normalt godt og
bra, så føles det ikke som det gjør i det destruktive forholdet: mange hundre
ganger sterkere.
TILKNYTNING
En distansert, kritisk far eller mor får
alltid ungene til å streve ekstra for å tekkes dem – bare prestasjoner får frem
smil og kosestemme. Man vil være elsket, og dette lærer barn kjapt. Når barnet har
vokst opp med at prestasjoner gir oppmerksomhet og kjærlighet, så er det dette
som gjelder. Man blir bekvem med det, selv om det er destruktivt – for det er
trygt. Når man så finner en partner som spiller på de samme mekanismene, så er
det noe kjent med situasjonen. Kjente ting gir trygghet … så man vil ikke
reagere på at man må prestere for å bli elsket eller få høre at man er bra nok.
Barn som vokser opp i hjem med rus og
utrygghet har allerede godt innebygget i seg karusellen av glede, smerte,
fortvilelse og håp som mishandlingsforholdene speiler. Vi kan ha hatt veldig
kontrollerende mødre, eller andre omsorgspersoner, som nektet oss å vokse opp,
som overprøvde valgene og meningene våre, som måtte redegjøre for hvor vi gikk,
hvem vi snakket med og hva vi tenkte. Alt dette, selvsagt, i kjærlighetens navn
og av omsorg, lot de oss få vite.
Det er ikke så rart da – at vi går ut i
verden og finner noen som vi kjenner igjen.
For alt som er kjent – er også trygt.
Paradoksalt nok.
Abonner på:
Innlegg (Atom)