SAMTALEGRUPPE STARTES!

Kjære alle sammen,

Det gleder oss å fortelle at "Thea" starter samtalegruppe for hektabloggere som befinner seg på strekningen Oslo/Drammen/Mjøndalen, under vår veiledning. Send mail til hektablogg@getmail.no med mailadresse og telefonnummer, så setter vi dere i kontakt! 

Hilsen Sissel og Nora

HOPE

Anonym skrev 21. mai 2014:

HOPE

I never felt I belonged anywhere. No matter where I was, the feeling of restlessness always hunted me. Until I met you. The way you looked into my eyes I felt peaceful for the first time. The first time I saw every city I’ve ever wanted to visit, was with you. The first time I heard someone say “I love you”, was with you.  When no one else was there for me, you said “everything is going to be alright”. You were always there, since you left the meaning of lost have never been so clear. All the most beautiful moments of my life was with you. Now you’re gone. 

I waited for one and a half year. That you one day would wake up and realize how beautiful I am. What you had lost. Then to understand that it is not you who is supposed to realize that, it’s me. We need to understand, we cannot be beautiful around a human that brings the worst out of us. .  You can only kill darkness with light, if a human brings darkness over your life; the only thing you can do is to step out of the darkness. 

Time and life waits for no one.

Understanding we still have a lot of feelings is not because of we care about each other in a romantic way but because of all the experiences and moments we shared together. Moving on is understanding that all those things are over, time and life waits for no one and living in the past is the recipe of a miserable life.

Realizing those moments are gone. They were once real. The things you said. The things I sad. The love I had for you were once real, now it is just a factionary movie I have glorified for so long. Hanging on to the things once were said in the fear that no one else might never say them again. The fear that maybe no one else may never say and feel that way about me again. I hang on to the words you once said while I’m drowning; drowning in a hope of love.

Jeg saa at andre hadde sendt inn innlegg.. Skrev dette diktet, paa engelsk..

DET ER MULIG Å AVHEKTES!

Anonym skrev 22. mai 2014:

Jeg satt i et hekt med en mann i 13 mnd. Hektet hadde sitt utspring i tre uker vi delte som kollegaer, da vi var sammen hver eneste dag. Men så flyttet jeg langt fra ham for å studere. Vi møttes bare tre ganger i de etterfølgende 12 mnd. I denne tiden drømte jeg og håpet hver eneste dag. Men utryggheten og fortvilelsen var stor, da han ofte ikke svarte på sms-er, og kunne bruke flere uker på å ringe meg tilbake, hvis jeg dristet meg til å ringe ham (noe som var vanskelig for meg, for jeg var livredd avvisning - og å virke påtrengende).

Den siste gangen vi møttes våget jeg å fortelle ham at jeg var glad i ham. Simpelthen fordi jeg var på bristepunktet og ikke klarte å containe disse følelsene lenger. Det fikk briste eller bære.
Jeg var ekstra modig ved å fortelle ham disse ordene, fordi han er en heterofil mann, og jeg en homofil mann.

Han lot seg imidlertid ikke skremme, og ville fortsette kontakten. Kontakten på hans premisser var imidlertid ikke bra nok for meg og for ni måneder siden var jeg så sliten at jeg hektet meg av - jeg slettet ham fra fb og sendte ham en siste sms.

Jeg hørte ikke noe fra ham etter dette. Og jeg fikk heller aldri tilbakefall.
I denne tiden fikk jeg gradvis kontakt med virkeligheten igjen, og ble klartenkt.
Jeg kjenner jo denne fyren og vet utmerket godt at han ikke er noen ond person. Han er snill og god, men meget distrè og litt "lufthode". Jeg forstod at all analyseringen jeg hadde gjort av hans handlinger og ord, ikke betydde noe. Han hadde aldri noen skjult agenda! Han er bare fjern (på den uskyldige måten). Jeg visste også at han elsket meg så mye det er mulig for en heterofil mann å elske en annen mann. Jeg kunne ikke forlange mer.

Etter ni måneder var følelsene mine kjølnet så mye at jeg var beredt til å tilgi. Tid kombinert med min ovennevnte kunnskap om mannen gjorde meg klar til dette.
Jeg bestemte meg for å ringe ham. Han svarte ikke umiddelbart, men det tikket inn en sms to minutter senere; "Ringte du virkelig? Jeg er på jobb skjønner du (smilefjes)".
Jeg svarte "Ja jeg ringte. Prøver igjen en annen dag! God vakt."
Han: "Jeg er hjemme i morgen kveld! Kan du ringe da?".

Det gjorde jeg. Vi snakket i to timer. Det føltes godt. Men da jeg la på, så følte jeg ingenting! Vi har også møttes en gang etterpå. Det var et litt vanskeligere steg - men igjen, jeg følte ingenting! Annet enn at det var veldig hyggelig. I dag føler jeg ikke spor av sjalusi for denne mannen. Ikke bitterhet heller. Jeg er bare glad for at jeg kunne tilgi ham, og få ham tilbake i livet mitt. Han er sammen med ei jente nå, men istedet for å ergres, så er jeg glad på hans vegne.

Så moralen? I min historie finnes det to:

1) Det er mulig å avhektes!! Det er til og med mulig - i visse tilfeller som mitt - å bli venner etterpå. MEN man trenger å kutte all kontakt for en periode.

2) All analyseringen og utryggheten man opplever i hektet, vil i mange tilfeller være bortkastet. Ofte ligger det ingenting bak!!! Denne mannen forstod ingenting da jeg ble borte. Ja han visste at jeg var glad i ham. Men han har ikke gjort annet enn å være glad i meg tilbake - så langt han kunne strekke seg med hva dette innebærer av klemmer og godt humør når vi er sammen. Det var jeg som var irrasjonell, hektet gjorde meg slik. Da jeg til slutt kom til meg selv, så tok han meg imot med åpne armer - selv uten å helt forstå hvorfor jeg forlot ham.

I skrivende øyeblikk? Jeg tenker ikke på ham som annet enn en meget god kompis. Jeg sender ikke sms-er til ham. Ikke fordi jeg er redd for avvisning, men fordi jeg har forstått at dette ikke er hans foretrukne kommunikasjonsmiddel (igjen - han hadde aldri noen skjult agenda). Istedet ringer jeg innimellom. Jeg er ikke redd for dette lenger. Og svarer han ikke med det samme - så sover jeg likevel godt om natten :) Men nå har han faktisk svart nesten med det samme - de gangene jeg har ringt. Jeg tror også han har lært noe :)

Så alle sammen - stå på! Jeg ønsker virkelig at dere kommer dit hvor jeg er i dag.

SISSEL SNAKKER OM HEKT OG DET Å HEKTE SEG AV (TIDENES MORGEN, NRK P13, 22.04.2014)

http://radio.nrk.no/serie/tidenes-morgen/muhr32007714/22-04-2014#t=1h25m40s

SAMTALEGRUPPER

Thea skrev 3. mai 2014 kl. 22.55, under innlegget HOVEDOPPGAVE OM HEKT:

Jeg lurte på om det var mulig å starte en samtalegruppe for oss som er eller har opplevd å være hekta? En gruppe som kunne møtes for eksempel 1 gang per måned (eller oftere?) og delt erfaringer, sorg, seiere, tips …? Er det noen her som syns det er intertessant eller kunne vært nyttig?

HOVEDOPPGAVE OM HEKT

Denne hovedoppgaven, av Tina Skog ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, er interessant lesning!

Skog belyser Liv Køltzows roman Hvem har ditt ansikt gjennom begrepet Det falske selvet.

SISSEL FOREDRAR OM PROBLEMATISK, TIDLIG TILKNYTNING OG KONSEKVENSER FOR VOKSNE PARRELASJONER

INNBILT KJÆRLIGHET

Anonym skrev:

Jeg visste det var over før det hadde begynt. 

Det gjorde så vondt, og så godt på samme tid. Det var ekstase, et ekstatisk helvete. Ingen ville ønske noe sånt for seg selv, unntatt meg. Straffet jeg meg selv? Trodde jeg ikke jeg var verdt mer? Jo. Men jeg likte å leke gjemsel med min egen fornuft, med bind for øynene og plugger i ørene. Alt jeg enset var den umulige kjærligheten som ikke var der, men som jeg skapte for mitt indre. Jeg var ustoppelig. Jeg var en annen, den jeg en gang hadde drømt om å være, da jeg sto bak buskene i skolegården og så lengselsfullt bort på sjefsløvinnene i klassen – de som var noe. Nå kunne jeg være en av dem, om jeg ville, jeg kunne få hvem jeg ville, men den jeg ville ha vare ikke den jeg ville at han skulle være. Så jeg lot som. Jeg fløy, svevde av gårde på min egen innbilte overbevisning. Alt var rosa, kantet med svart. 
Jo, jeg visste det var dødfødt. Likevel lot jeg det gå, jeg ville bare nyte det så lenge det varte. Helt til jeg ikke nøt det lenger. Og da var det slutt. Og jeg ville ikke at det skulle være slutt, og jeg gråt. Jeg gråt i omeletten, jeg gråt i pelsen på hunden, jeg gråt i puter, dyner, lakener og madrasser. Snart var hele den neglisjerte, kaotiske, støvete leiligheten impregnert av tårer. 

En uke før dommedag hadde jeg forsøkt å henge opp et bilde av oss på veggen. Det så olmt mot meg og ville ikke slippe meg av syne. Jeg kastet det i søpla. Printet ut et nytt. Hengte det opp. I en annen fargetone denne gangen. Svart-hvitt. Kanskje det ville få det hele til å henge sammen, se bedre ut. Men nei. Det gikk også i søpla, sammen med de fem foregående forsøkene, ett i sepia, ett i varme farger, ett i en slags syttitalls vintageslør. (Miljøskade som følge av overdreven Instagram-bruk – det er i alle fall det han ville ha sagt.) Jeg visste det var dødfødt. Og en uke senere fikk jeg det bekreftet. 

Det var tolv og en halv måned med innbilt kjærlighet. Tolv og en halv måned med selvpining, selvpåført underdanighet, utilgivelig overdreven tilpasning, ti forsvunne kilo. Slutt. Over. Svart på hvitt – i skriftlig form. For jeg torde ikke se ham i øynene, ah … de øynene, stirrende, mørke, beregnende – og uutholdelig pene. Jeg lurte alltid på hva som befant seg bak dem. Kanskje var det det som drev meg. Kanskje var det det som fikk meg til å overse all kritikken, den følelsesmessige utilgjengeligheten, panikken, angsten, forvirringen. 

Men demonene gjorde seg gjeldende. Jeg ble allergisk mot alt som hadde med ham å gjøre – og samtidig var det bare ham jeg ville ha, kun ham jeg ville tenke på: blind og døv, og på full fart inn i en blindvei. Jeg, som alltid hadde likt å danse, kunne ikke engang se et par dansesko, jeg, som hadde hørt på jazz siden jeg var liten, fikk brekninger av å høre på Alltid Jazz. For hans verden var ikke min verden. Den hadde kun én inngang, og den var låst. Jeg forsøkte å komme meg inn bakveien, men det fantes ingen. 

Og jeg – jeg var ikke lenger meg. Jeg var ikke lenger kreativ, ambisiøs, glad i å pynte i huset, flink til å lage mat. Flink, ja … jeg var ikke lenger flink til noe som helst. Jeg var verdiløs, alt var verdiløst, samme hva noen andre sa. Det var jo opp til ham å definere hva som var hva. Eller, var det ikke det?

REPORTASJE I VG+ SØNDAG 9. MARS 2014

FARLIG FORELSKELSE

Kvinnen (56) satt og ventet med telefonen, holdt helgen åpen i fall mannen hun var hektet på ville finne på noe, og avlyste alle andre avtaler hvis han ville treffes. La ekspertene forklare deg hvorfor noen rammes av en farlig forelskelse - og ta testen for å se om du er i faresonen.

Av Ingunn Saltbones, Hallgeir Vågenes (foto)   9. mars 2014

Familieterapeut og psykolog Sissel Gran har tidligere skrevet boken «Hekta på et håp om kjærlighet» sammen med Nora Skaug, der Nora fortalte om sin ødeleggende opptatthet av «Frank». Dette er et svært vanlig fenomen, som kan ramme hvem som helst, men det rammer oftere kvinner enn menn, sier Gran.

– Karakteristisk for den som er hekta er at man alltid føler at man er på prøve for den andre. Du blir aldri trygg på at du er god nok, sier Sissel Gran.

– De som rammes får en følelse av å miste kontroll og av at hele livet sentreres rundt denne andre, som er nær det ene sekundet og fjern det neste, sier psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum.

Dette skaper stress og utrygghet, men den som er hekta tar all skyld på seg selv, sier Gran.

– Han eller hun skammer seg over å være krevende, og tenker at bare jeg gjør det riktige så vil han elske meg, sier Gran.

Selvutslettende

Denne problemstillingen er også godt kjent for familieterapeut Solveig Vennesland.

– Jeg ser veldig ofte at parforhold har blitt skjeve, hvor den ene føler seg utsatt for et prosjekt hvor du hele tiden skal bli justert og tilpasset for å tilfredsstille den andres behov, sier Vennesland.

Å bli hektet, kan for noen bli en svært alvorlig og destruktiv runddans, og rett og slett en farlig tilstand, ifølge ekspertene.

– Får dette utvikle seg lenge nok, vil man etter hvert begynne å isolere seg fra venner, og sørge for å være tilgjengelig for den andre til enhver tid. Man begynner å utslette seg selv og da svekkes etter hvert selvfølelsen, sier Gran.

Vennesland understreker at forutsetningen for et godt og likeverdig forhold er at du føler du kan være trygg på at du er elsket som du er.

– Når du ikke er fri til å være seg selv går det ut over tryggheten og selvfølelsen, sier Vennesland.

Gir ingen styrke

For i motsetning til den gjensidige forelskelsen, hvor du føler seg sterkere fordi den andres kjærlighet og oppmerksomhet bygger deg opp, så blir du i hektet stresset og utrygg.

– Den endeløse pendlingen mellom frykt og glede, trygghet og utrygghet, skaper en kronisk stress og spenningstilstand, sier Gran.

Det kan være ulike grunner til at den ene parten sender doble signaler. For eksempel at han/hun har en ambivalent personlighet, og ikke vet hva man vil med forholdet.

Man kan også ha et likeverdig forhold til å begynne med, men at den ene begynner å tvile på om forholdet er liv laga, men heller ikke er sikker på at han/hun vil gjøre det slutt, og derfor sender ut svært motstridende signaler.

Og noen ganger vil den ene bare ha den andre som en reserve, når han eller hun er full eller ensom.

Det kan også oppstå på grunn av personlighetsforskjeller i paret, sier Vennesland.

– Hvis for eksempel den ene er innadvendt og trenger mye tid for seg selv, og den andre er utadvendt og helst vil være sammen hele tiden, kan den som er innadvendt tidvis trekke seg unna, noe som oppleves som en avvisning for den utadvendte, sier Vennesland.

Personligheten spiller inn

Også Andreas Løes Narum, mener ulike personligheter kan spille inn.

– Det er som regel ingen vond vilje hos dem som hekter. Når den som hekter blir unnvikende, kan det henge sammen med tidligere vonde opplevelser. Det å ta imot andres nærhet kan utløse frykt for å bli såret igjen. Det er heller ikke vanskelig å rasjonalisere dette i etterkant, sier Løes Narum.

– Den unnvikende vil da tenke: «Hun var ikke så bra likevel. Det er best at jeg trekker meg unna», sier Løes Narum.

Han/hun kan for eksempel være unnvikende som type og ha blitt såret tidligere. Når da den andre er nær og tilgjengelig kan det utløse en frykt for å bli såret igjen, og en rasjonaliserer det og tenker at «Hun/han var ikke så bra likevel» og trekker seg unna, sier Løes Narum.

Og et annet hovedtrekk ved hektet, er nettopp at den ene parten alltid vil ha mer av kjæresten enn hva han eller hun er i stand til, eller ønsker, å gi.

– Den fører til at den som vil mest overtilpasser seg og risikerer å miste kontakten med seg selv underveis, sier Gran.

Negativ spiral

Den som hekter kan være forelsket, men etter hvert som forholdet blir skjevere, vil han/hun gjerne oppleve at den andre blir for intens.

– Når den som hekter da prøver å skape litt avstand, og trekke seg unna for å få puste, vil den som er hektet ofte følge etter og bare bli enda mer intens, sier Gran.

Da er man inne i en veldig negativ spiral.

– Når du alltid prioriteres lavere enn alt annet, så sladrer dette om at: «Jeg trenger ikke deg, like mye som du trenger meg.» Dette gir makt, og planter en utrygghet i den som så gjerne vil ha et forhold, sier Gran.

Man skulle tro at han/hun som opplever at den andre blir hektet, bare ville gjøre det slutt. Men så enkelt er det ikke.

Lever i håpet

– Ofte vil også den som hekter nyte oppmerksomheten og beundringen fra den andre. Så hvis den som er hektet til slutt prøver å gjøre det slutt, er det ikke uvanlig at den som ellers er litt avvisende plutselig er veldig på, og ønsker å holde på deg likevel, sier Gran.

Og den som er hektet klarer ofte ikke å gjøre det slutt.

– Problemet er at du ikke greier å gi opp håpet. Selv om alle rundt deg ser at dette forholdet ikke er bra for deg, så er du i en slags avhengighet, på stadig jakt etter den rusen og lykken du opplever når du med ujevne mellomrom får oppmerksomhet, sier Gran.

– Du kan sammenligne det med å være hektet med det å være avhengig av å spille på enarmede banditter. Det er den samme mekanismen. Du får en gevinst innimellom, men vet ikke når, og dette blir vanedannende. Da gir du deg aldri, sier Løes Narum.

- Jeg ble en parodi som satt og ventet ved telefonen

Kvinnen (56) var egentlig ikke så interessert. Men han var pågående og veldig keen på henne. Og plutselig hadde hun et voldsomt behov for at han skulle elske henne høyere enn alle andre.– Jeg ble veldig forelsket i ham, sier kvinnen.

Men når hun endelig lot seg rive med av følelsene ble han mer kjølig. Han var ikke egentlig i stand til å gi henne det nære og forpliktende forholdet hun ønsket.

– Jeg ble en parodi som satt og ventet med telefonen i håp om at han skulle ringe. Jeg holdt helgen åpen i fall han ville finne på noe, og avlyste andre avtaler hvis han ville treffes, forteller kvinnen.

Tilgjengelig

Hun var så opptatt av å være tilgjengelig for ham til enhver tid, at hun kunne bli sur hvis andre ringte og blokkerte telefonlinjen.

Hun begynte å tilpasse seg på en måte som egentlig er helt fremmed for henne som person.

– Jeg som vanligvis er en selvsikker person i et forhold, ble en fjott som etter hvert ventet på signal om det var ok å gi ham en klem, sier hun.

Hun opplevde også den klassiske hekt-situasjonen at når hun var pågående ble han fjernere, mens når hun begynte å distansere seg, så kom han sterkt tilbake.

– Du bygger opp egoet deres noe veldig, for du er der, varm og sjenerøs, uansett hvor kalde de er. Du blir en bekreftelse på at han er unik, så derfor kom han når han savnet beundringen og oppmerksomheten, sier hun.

Hun leste Sissel Grans bok om hektets psykologi, og kunne krysse av på nesten alt.

– Da skjønte jeg på det intellektuelle planet at dette ikke var bra for meg. Men følelsesmessig greide jeg ikke å skjønne det, og fortsatte relasjonen, sier kvinnen.

Først etter to år greide hun å bryte.

– Da ba jeg ham om hjelp til å komme videre. Jeg forklarte ham at jeg hadde fått et hekt på ham, og at jeg skjønte at jeg var mer forelsket i ham enn han var i meg. Jeg trengte å snakke og stille spørsmål for å komme videre, sier hun.

Mannen viste seg da som omsorgsfull og støttende.

– Han er en god mann, og det var ikke hans mening å gjøre meg vondt. Det var jeg som ville mer enn ham, som ble hektet og begynte å tilpasse meg. Så han hjalp meg til å komme videre da jeg ba om det, sier kvinnen.

Psykolog-hjelp

I ettertid har hun snakket med en psykolog om hvordan hun kunne bli så besatt av en person som hun egentlig syntes var litt rar, og slett ikke var så interessert i til å begynne med.

– Han mente dette handlet om feromoner, at jeg rett og slett reagerte veldig sterkt på den kjemiske forbindelsen mellom oss, sier hun.

I ettertid ser hun også hvordan psykologien i hektet forklarer hvordan både hun og venninner har oppført seg helt irrasjonelt i kampen for det de har trodd var kjærlighet.

– Jeg har jo i andre tilfeller tenkt om venninner som er helt på knærne etter en mann, og som har gjort det utroligste at «har de ingen selvrespekt?». Men det er ikke det det handler om. Du blir uforklarlig besatt av den andre personen, og mister kontrollen over dine egne følelser, sier kvinnen.

Vil advare

Hun forteller sin historie i håp om at flere skal bli klar over at de er i ødeleggende forhold.

– Jeg tror det er svært mange som er i slike hekt, men folk skjønner bare ikke hva det er. Det er derfor viktig at disse psykologiske mekanismene blir bedre kjent, sier hun.

- Stadig flere rammes

I takt med at nye sjekkenettsteder og sjekke-apper som for eksempel Tinder blir mer og mer vanlige, øker antallet som rammes av ødeleggende hekt, sier familieterapeut Sissel Gran.

– Vi har fått en kultur for at man skal «prøvesmake», og teste flere ulike partnere, før man velger. Men mange undervurderer hva som skjer både psykologisk og i kroppen når man har sex. Man risikerer å bli hektet på den andre, sier Gran.

– Du kan til og med bli helt besatt av å få en du egentlig ikke ville ha i utgangspunktet, sier Gran.

Selv når man går inn i et langvarig forhold, er det mange som strever med å slå seg til ro etter å ha hatt mange partnere tidligere.

– De fortsetter å lure på om det egentlig er noen som er enda bedre for dem der ute. Dette kan føre til at de er litt av og på følelsesmessig i forhold til partneren, og danne grunnlaget for et hekt i et langvarig forhold, sier Gran.

Test om du er i faresonen:

Et hekt kan være mer eller mindre alvorlig. I de fleste tilfellene vil et begynnende hekt starte med symptomer som gjør at du kan svare ja på de første av disse punktene på denne listen. Da bør du ta en skikkelig vurdering av om dette forholdet er bra for deg.

Dersom du kan svare ja på de fleste av utsagnene under, bør alt handle om å komme seg ut av forholdet.

• Jeg er svært lykkelig når han/hun vil være sammen med meg og gir meg oppmerksomhet.
• Jeg blir tilsvarende dypt ulykkelig når jeg føler meg usikker på hans/hennes kjærlighet.
• Jeg opplever det som det viktigste i livet å få være sammen med han/henne.
• Jeg avlyser andre avtaler hvis han/hun vil være sammen med meg.
• Jeg opplever ofte at stemningen snur uten at jeg vet hvorfor
• Jeg tror at hvis jeg gjør ting riktig så vil han/hun elske meg.
•Jeg føler meg ofte avvist
• Jeg lider av tolkningsfeber
• Jeg undertrykker ofte min indre alarmklokke
• Jeg får ikke fred noe sted
• Jeg overveldes av motstridende følelser
• Jeg føler meg handlingslammet
• Jeg føler meg på evig jakt
• Jeg har en voksende følelse av panikk
• Jeg mister grepet på dagliglivets rutiner
• Jeg er ofte flau og skamfull
• Jeg opplever at selvfølelsen min skranter
• Jeg isolerer meg

Hvis du har hatt samtlige symptomer i alle kjæresteforhold, trenger du sannsynligvis profesjonell hjelp i tillegg, for da snakker vi om et alvorlig relasjonsproblem.

Kilde. Sissel Gran. «Hekta på et håp om kjærlighet»

Hektablogg

«Hektabloggen» ble opprettet i forbindelse med at boken kom i 2010. Så langt har mer enn 255 000 besøkt siden, ifølge Sissel Gran.

Stadig nye besøkende viser at mange har behov for å få svar på sine spørsmål om hva det er å være hektet.

– Mange er i tvil om hva det de opplever egentlig er, og det er veldig skambelagt å snakke om det. Det er flaut å bli avvist, og å kjempe så hardt for å få en som egentlig ikke vil ha deg, sier Sissel Gran.

Derfor blir du hektet:

·       Grunnlaget for et hekt legges ved at den ene personen ønsker mer enn den andre kan, eller ønsker, å gi.

·       Den som hekter, er gjerne delt mellom å føle seg fanget eller presset av den som er hekta, og å kjenne på tiltrekning og å nyte den beundringen og oppmerksomheten de får.

·       Den som hekter veksler derfor mellom å være varm og kald, nær og fjern, oppmerksom og avvisende. Dette utløser flere psykologiske og kjemiske reaksjoner:

·       Tilknytningssystemet ditt gjør at du vil søke beskyttelse hos en omsorgsperson. Når hekteren er «på» får du et håp om at han/hun er din trygge havn, men når han er «av» settes tilknytningssystemet i alarmberedskap og du vil gjøre alt for å finne trygghet og ro igjen.

·       Hormonet dopamin er sentralt i både den positive forelskelsen og i det ødeleggende hektet. Hvis vi opplever noe som er gledelig, spennende eller godt sender dopaminet beskjed til hjernen om at dette er noe vi vil ha mer av. I et hekt vil de gangene du får positive signaler gi et rush av dopamin som skaper en slags avhengighet og jakt på mer av det samme.

·       Periodisk forsterkning. Forskning har vist at når belønningen gis med ujevne mellomrom, kan dette skape besettende avhengighetsadferd hos både dyr og mennesker. Den som hekter, blir en slags premie du med stor tålmodighet kjemper for å vinne. Og den oppmerksomheten du med ujevne mellomrom får, fører til at du tror du vil få mer hvis du bare presterer og gjør alt riktig.

·       Hjernens amygdala, hjelper oss å oppfatte fare, og flykte eller slåss når du værer fare. For den som er hektet vil hver avvisning utløse en frykt for å miste, og amygdala settes i alarmberedskap. Kroppen settes i en kronisk stresstilstand.

·       Hormonet som ofte kalles kjærlighetshormonet, oxcytocin, spiller også en stor rolle. Fysisk berøring, sex, blikk og nærhet gjør at det som ofte kalles kjærlighetshormonet, oxytocin, øker og skaper en felleskapsfølelse. Dette er trolig noe av forklaringen på at noen kan bli forelsket eller hektet etter en one-night-stand.

·       Avvisningene og tilhørende nedturer, forsterker opplevelsen av oppturene. Da kan du oppleve at du er mer forelsket og lykkeligere enn du har vært i noe annet forhold tidligere. Så lenge du med ujevne mellomrom får disse oppturene, blir du som en rusavhengig som fortsetter å jakte på øyeblikkene med lykke.

·       Hvis du vokste opp med uforutsigbare av-på omsorgspersoner (rus, personlighetsforstyrrelser, vold, fravær, manglende voksenadferd og så videre), kan du være «opplært» til å bli hekta, til å ville «please», være kronisk på vakt, konstant andre-orientert med dårlig utviklet selvforståelse og selvfølelse. Da vil du lettere kunne bli dratt mot personer som utløser berg-og-dalbane-følelser i deg.

Kilde. Sissel Gran, «Hekta på et håp om kjærlighet»

Ulike typer hekt:

1. Etter en one-night stand eller annen kortvarig relasjon.

I disse tilfellene var det fra den andres side aldri ment å bli noe langvarig. Ofte var det ikke meningen fra den som blir hekta sin side heller. Men kjemi, hormoner og de psykologiske mekanismene gjør at du blir hekta på en du normalt ikke ville falle for.

2. I et langvarig forhold.

Kan oppstå fra starten av fordi den som hekter av natur er litt av og på, og ambivalent og vinglete i forhold til sine egne følelser. Eller det kan være et likeverdig forhold som utvikler seg til et hekt når den ene etter hvert begynner å tvile på om forholdet er liv laga, og i sin tvil sender tvetydige signaler.

3. Når du er reserven.

En del, og da spesielt menn, synes det er fint å ha en kvinne de kan søke til når de er fulle, eller ensomme. Men innerst inne vil de ikke ha deg.

4. Som følge av kald beregning

Enkelte miljøer av unge menn, har spesialisert seg på å bruke disse psykologiske og biologiske mekanismene for å få kvinner til sengs.

5. Barndommens uheldige programmering.

Du kan også ha blitt din egen fiende, hvis du vokste opp med uforutsigbare omsorgspersoner.

A. Bare uro og drama vedlikeholder kjærlighetshåpet i deg. Rolige, gode forhold oppleves som kjedelige, og du har en tendens til selv å ødelegge dem.

B. Du tolker alt som avvisningstegn, selv der kjæresten er helt på plass og glad i deg. Du kan kjøre forholdet rett i grøfta for du sliter den andre helt ut med anklager, gråt, sjalusi og protester.

Kilde: Sissel Gran, «Hekta på et håp om kjærlighet»

REFLEKSJONER OM HEKT, STOLTHET, VALG OG AVHENGIGHET. Av Eva Rognvik.

Hvorfor vi velger …

Og takk Vårherre for Hekta-boken …

Da jeg begynte å lese Hekta, satt jeg sammenhengende og pløyde gjennom den fra perm til perm, uten å klare å løsrive meg mer enn i noen minutter, for en kopp te og noen tissepauser. Det var morgen før jeg var ferdig og sjanglet i seng, med en betraktelig mengde aha-opplevelser og innsikt i jentesjelen. Jeg tenkte også: Unnskyld til jenter jeg hadde betraktet som periodevis sterkt forstyrret.

Jeg vet dette høres ut som en dårlig reklame for tv-shop, men sånn var det. Jeg fikk så mye svar, så mye forklaring, så mye kunnskap om hva som bor i meg – i oss, og i enkelte av venninnene mine, som jeg noen ganger har sett på som komplette idioter, uten snev av verdighet.

Jeg er ganske god på mishandlingsrelasjoner og mekanismene rundt det, noe jeg også vil nevne litt om her på bloggen, da det kanskje kan ha en tråd av de samme årsakene. Jeg jobber på et selvhjelpsenter for mennesker med angst og depresjon og har i over ti år, gjennom grupper knyttet til dette senteret, vært med på å hjelpe kvinner som er i fysiske- og psykiske mishandlingsforhold, til å bryte ut. Utrolig spennende og givende arbeid.

Jeg har lest Susan Forwards bok Menn som hater kvinner og kvinner som elsker dem og Robert Norwoods Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde, samt et vell av andre bøker om temaet. Men Hekta var noe nytt. Jeg skjønte plutselig hvorfor venninnen min alltid fikk en nærmest sykelig oppblomstring av hengivenhet og sammensmeltnings-trang til de mennene som gjorde det slutt med henne. Eller andre jenter jeg kjenner, som bidro til at jeg ble pinlig berørt når de hektet seg på menn som gikk omveier rundt dem. Jenter som ikke tok en avvisning, men lullet seg inn i en nærmest psykoselignende tilstand av livsløgn og overtolkning i forhold til menn som ikke var interessert – utover å ligge med dem når de var dritings og hadde fått avslag fra omtrent samtlige andre damer i lokalet. Og jeg skjønte meg plutselig på kollegaer som etter en one-night-stand nærmest stalket mannen, og som i fantasien begynte å tenke ut navn på ungene de skulle få.

Klart at alt det der er hekt – ikke verre – men ille nok. Genialt sagt, genialt skrevet. Men hvorfor har ingen sagt eller skrevet om dette før? At dette ikke var skrullete, kjærlighetshungrige personer, men mennesker som på bakgrunn av sin historie fikk en kortslutning når de ikke fikk bekreftet at de var verdsatt eller ønsket?

Jeg klarte, sist jeg ble … æh – vraket, å si: ”Jeg har det jævla vondt -- jeg er mye mer glad i deg enn jeg antar at du er i meg – så hjelp meg litt med å komme videre. Jeg føler meg modig som forteller deg dette, og jeg synes at jeg er sterk som ber deg om hjelp.”

Han hjalp meg.

Hekta-boken lærte meg faktisk å håndtere meg selv noe bedre enn tidligere, samt å face fakta her: Jeg var glad i en som ikke ville ha meg.

MISHANDLINGSRELASJONER

Men – fra smertefulle hekt til ødeleggende valg og mekanismer. Eksempler fra min arbeidshverdag, fortalt av kvinner:

”Jeg møtte ham forleden på gaten – men, samtidig som jeg ble redd og fylt med et gys av uhygge, tenkte jeg: Bare jeg hadde fått oppleve det å knulle med han en gang til … bare én gang …”

”Han sa at han nesten var der – at han nesten hadde tilgitt meg og begynt å bli glad i meg igjen. Men så flippet jeg ut – ble forbannet og skreik til ham – da ødela jeg alt sammen enda en gang. Han trenger tid for å bygge opp kjærligheten til meg – og jeg ødelegger det alltid.”

”Han satt og gråt som en unge, klamret seg til meg. Spurte om jeg kunne tilgi ham. Jeg strøk ham over håret, trøstet, forsikret at jeg var glad i ham og det skulle gå bra. Han hadde nettopp banket meg, jeg blødde neseblod – hadde ikke følelse i halve ansiktet. Men han angret sånn. Det var åpenbart at han hadde det vondt – voksne mannen satt og gråt. Jeg syntes synd på ham.”

Det er så ufattelig trist å høre sånt. Høre at noen må gjøre seg fortjent til å bli elsket. At de må trygle kjæresten om å si til dem at de er verdsatt. At noen må prestere og prestere for å bli noe de ikke vet hva skal være, for å fortjene kjærlighet. At de ikke ser det – at dette er et spill om makt, at uansett hva som blir gjort av bestrebelser så vil det bli satt nye krav. For, det å gi fra seg disse mennene har gjennom å gi anerkjennelse, det gjør de aldri.

I forhold med vold, krenkelser, ukvemsord og slag mister en perspektivet. Følelsen av at man ikke fortjener noe bedre, sniker seg gradvis inn, mishandlingen normaliseres på en måte – for dette blir det daglige, det andre blir for fjernt. Til slutt tror man at skal en skal være glad som fortsatt har noen … for ikke mange ville vært sammen med en person som er så elendig, frastøtende og dum som man er blitt fortalt, og er blitt overbevist om, at man er. Å bryte ut er ikke et tema. Kunsten blir å unngå konfrontasjoner. Ikke provosere eller forstyrre. Ikke gjøre ham urolig … et sint blikk kan være nok  … man underkaster seg.

De fleste som tar kontakt og ønsker å være med i ”voldsgruppene” unnskylder seg når de tar kontakt – de vet ikke om situasjonen deres er alvorlig nok – eller om de opptar plass for andre som kanskje virkelig trenger det.

Hvorfor faller man for disse atypiske mennene, og ikke tar et nei for et nei? Som går på med krum hals og en intensitet som både sjarmerer deg i senk og skremmer deg. De oppfører seg mye mer dominerende og tilsynelatende mye sterkere enn andre menn gjør. De tar heller ikke signaler om at dette går litt for fort eller at interessen er lunken fra din side.

De manglende evnene til å oppfatte dine grenser, burde jo ha gitt deg et varsko, men vi er så merkelig sammensatte at det kan tvert imot oppleves som smiger, for noen. Eller oppleves som intens kurtisering.

Disse mennene er ofte like stormende i sengen, binder partneren til seg med en orgasmeleveranse uten sidestykke når han er i godlunet, og som tar deg med over fjelltopper og til himmels – men som allikevel ødelegger deg, tar fra deg alt du har av egenverd og tro på at du er noe? Som er så ustabil at han i det ene øyeblikket skjeller deg ut så fråden står ut av munnen på ham, men som i neste øyeblikk elsker med deg med en sånn intensitet at du bare vet at alt han sa – alt han gjorde og det han truet med å gjøre – umulig kunne være riktig?

Hva feiler det oss jenter – som gang på gang går på dette, som går i armene på disse mennene, som ikke har tanke for annet enn seg selv og sine enge behov? Som ser oss kvinner som noe de eier, og et redskap for egen tilfredstillelse og behovsdekning? De tror løsningen på alt det de gjør galt er et godt knull – da er de tilgitt.

En ganske så hyggelig mann jeg kjenner, med annen etnisk bakgrunn enn meg, kunne fortelle meg: ”Women are like a shadow – when U follow them, they run, when U go back, they come after U …” Han har lært de viktigste spillereglene, mener han … Lykke til …

JUNKIEN

Jeg hørte en forklaringsmodell på hvorfor man velger som man velger, og blir værende i et traumatisk forhold:

I et mishandlingsforhold – fysisk eller psykisk – lever man ut hele følelsesspekteret: Glede når den er bra. Skuffelse når den er på vei ned. Sorg når den er på bunn. Og jævlig vondt, forventningen, når den er på oppadgående kurs igjen. Enorm glede og lettelse når det er bra og ting har ordnet seg. Akkurat som heroin-junkien som setter et skudd og finner ro, stoffet begynner å gå ut av kroppen, nedturen kommer. SÅ: jakten etter mer dop, forberedelsen og forventningen til skuddet og så ny dose og ny ro.

Som den narkomane blir man på en måte avhengig av denne følelsesmessige rusen. I mishandlingsforhold skjer de samme mekanismene. Narkomane på avvenning setter nåler med saltvann i årene – bare for å få en liten del av dette ritualet.

Destruktivt avhengige personer (personer som gjentatte ganger går inn i mishandlingsforhold)  trenger faktisk ofte stimulansen i denne sirkelen av følelser for å kjenne at de er i live og at de kan ha følelser. Men de er ubevisste om at de gang på gang velger nye partnere som setter i gang denne følelsesrusen som gir disse kickene og nedturene .

Det har med at vanlige stabile følelser kjennes flate og ubetydelige. Vanlige partnere som ikke lager svingende emosjonelle drama, får dem til å tvile både på seg selv, sine følelser og ikke minst på om kjæresten føler noe for dem, siden alt er så jevnt og oppleves så flatt. De opplever ikke turbulensen, smerten og sorgen uten dramaet i forkant. Det er denne kontrasten mellom dyp fortvilelse og glede, som gjør at når tingene er normalt godt og bra, så føles det ikke som det gjør i det destruktive forholdet: mange hundre ganger sterkere.

TILKNYTNING

En distansert, kritisk far eller mor får alltid ungene til å streve ekstra for å tekkes dem – bare prestasjoner får frem smil og kosestemme. Man vil være elsket, og dette lærer barn kjapt. Når barnet har vokst opp med at prestasjoner gir oppmerksomhet og kjærlighet, så er det dette som gjelder. Man blir bekvem med det, selv om det er destruktivt – for det er trygt. Når man så finner en partner som spiller på de samme mekanismene, så er det noe kjent med situasjonen. Kjente ting gir trygghet … så man vil ikke reagere på at man må prestere for å bli elsket eller få høre at man er bra nok.

Barn som vokser opp i hjem med rus og utrygghet har allerede godt innebygget i seg karusellen av glede, smerte, fortvilelse og håp som mishandlingsforholdene speiler. Vi kan ha hatt veldig kontrollerende mødre, eller andre omsorgspersoner, som nektet oss å vokse opp, som overprøvde valgene og meningene våre, som måtte redegjøre for hvor vi gikk, hvem vi snakket med og hva vi tenkte. Alt dette, selvsagt, i kjærlighetens navn og av omsorg, lot de oss få vite.

Det er ikke så rart da – at vi går ut i verden og finner noen som vi kjenner igjen.

For alt som er kjent – er også trygt.

Paradoksalt nok.