Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

torsdag 11. november 2010

SYMPTOM NR 2: JEG FØLER MEG HANDLINGSLAMMET

Utdrag fra Hekta på et håp om kjærlighet


Hvis du kjenner igjen følelsen av stadig å være handlingslammet i forholdet, prøv å være konkret. Hvordan kommer handlingslammelsen din til uttrykk?
  • Strever du ofte med å finne de riktige ordene? 
  • Føler du ofte protest inne i deg, men uten å formidle det? 
  • Blir du ofte sint, trist eller fortvilet uten å vise det? 
  • Føler du at det som «virker» overfor andre, ikke virker i dette forholdet? 
  • Føler du at det du sier og gjør lett blir galt? 
  • Føler du deg låst, nesten paralysert noen ganger? 
  • Går tankene dine i stå? 
  • Blir du ofte tafatt og apatisk?
Du vet at du er et oppegående, velfungerende menneske, men i dette forholdet føler du deg ofte redusert til en fjott. Vanligvis, i andre typer relasjoner, hvis du ikke forstår en situasjon, når spillereglene oppleves uklare og du blir litt forvirret, har du kanskje ikke noe stort problem med å si fra eller slå det fra deg som en bagatell. I forholdet til en du er hekta på, blir du imidlertid altfor lett satt ut av spill og mister din ellers gode handlekraft og positive selvhevdelse. Dette kan føles helt absurd. I hektet blir du så redd for å støte den andre fra deg at du blir overforsiktig og sterkt selvsensurerende.


Ta dette eksempelet der Nora forsøker å få kontakt med Frank. De har kjent hverandre i 20 dager, og hun er langt inne i handlingslammelsen allerede. Nora er i Risør med venninnene sine, men greier ikke å ha det hyggelig sammen med dem. Frank er det eneste hun tenker på – hva han synes, tenker, føler, mener og gjør. Hun har sendt ham en tekstmelding og bedt ham ringe, men han sender ingen SMS tilbake: 
"Han svarer ikke. Det bekymrer meg. Han sa jo knapt ha det i dag tidlig ... Gjorde jeg noe feil i går, i dag morges? Oppdaget han noe ved meg han ikke likte? Var det ikke noe stas med meg likevel? 
Han ringer presis. Gudskjelov, da. Jeg løper inn på soverommet. Vil ikke at de andre skal høre. Stemmen min høres så teit ut, syns jeg, når jeg snakker med Frank."
Som du har sett, holder Nora på med slik selvnedvurdering hele tiden. Hun foretar noen rykk i selvfølelsens tjeneste innimellom, prøver å gjenreise sitt egentlige jeg i forholdet til Frank, prøver å foreta et «sceneskifte» etter samtalen med meg. Men hun faller raskt tilbake i en «holdt» og passivisert tilstand, av frykt for å gjøre eller si noe som Frank ville mislike. Denne tilbakevendende selvtvilen og forvirringen er typiske tegn på at man er hekta. Den 57. dagen snakker Nora strengt til seg selv: 
"Jeg vil ikke ha det sånn, jeg. Jeg vil ha en kjæreste som bryr eg om meg. Som lurer på hvordan det går med meg her hjemme. En som har plass nok til flere. En som vil vite hvorfor jeg våkner hundre ganger på natta og har det kjipt. Faen ta det dyret som grafser i magen min!"
Men hun formidler ikke disse tankene og følelsene til Frank. I stedet sender hun muntre tekstmeldinger som bare signaliserer sol og glede, kyss og klem. Hun føler seg som en smiskeguri, en som fortjener en ærespris i dobbeltkommunikasjon. Hun har det fælt, men sensurerer seg selv hele tiden. Hun misunner venninnenes letthet, den likefremme måten de kontakter sine kjærester på, uten frykt. «Ring Frank, da vel», sier de. «Hva er problemet?!» De skulle bare visst at deres Nora, denne sterke og flotte jenta, skjelver av skrekk ved tanken på å støte Frank, plage ham med uønsket kontakt. Noras handlingslammelse har tatt fra henne følelsen av å være et handlende subjekt, hun er blitt et objekt som liksom har kameraet rettet mot seg hele tiden. Hun føler ikke lenger at hun kan ta selvstendige og uredde initiativ, for alt hun tenker, føler og gjør blir vurdert med Franks kritiske blikk. 


De fleste har opplevd en form for handlingslammelse en eller annen gang i livet, også uten å være i et hekt, men vi bruker nok ordet «handlingslammelse» med for stor letthet. Tenk over hva det faktisk kan bety! Du vil gjøre noe, men kroppen lystrer ikke. Du vil snakke, men er stum. Du vil løpe unna en farlig situasjon, men er så stiv av skrekk at du ikke kan røre deg. Du er med andre ord paralysert, innestengt i din egen kropp. 

5 kommentarer:

  1. Hehe... kjenner igjen alt. De - alltid - eplekjekke meldingene jeg sendte tilbake, mens jeg kjente meg som et totalt nervevrak. Tvilen, tolkningene hele tiden, villigheten til å være med på alt - bare jeg fikk en bit til. Det morsomme var at dette var en mann som var totalt forskjellig fra meg. Meget opptatt av penger, stemte FrP!!! Og jeg - helt på venstresiden, jobber med flyktninger! Hele tiden kimte alarmklokkene jevnt og trutt... Og jeg - Ja, men...
    Ser nå at det var nærmest en sykdom.. Og noe som angikk meg, mine triggere, og sårbarhet. Handlet sjokkerende lite om han i enden.

    SvarSlett
  2. Handlingslammelse? Kunne vært mitt mellomnavn!

    Etter at min ekskjæreste hadde gått ut døra på mandag, lå jeg igjen hjemme med kun selvforakt og skam som selskap.
    Så dukket dere opp på God Morgen Norge..
    Endelig klarte jeg å få opp øynene for hva som skjer med livet mitt! Og forhåpentligvis en veiledning, eventuell løsning på hvordan jeg skal klare å befri meg fra denne galskapen.
    Alt kjenner jeg igjen. Skammen, avhengigheten, "prøve litt til", depresjonene, isolasjonen, usikkerheten, handlingslammelse, og så videre. Jeg ser meg selv utenfra, skremmes og gremmes. Jeg klarer ikke engang innrømme til psykologen min hvor svak jeg er for denne mannen, jeg føler meg så hinsides liten og ute av stand til å kontrollere dette. Og det å være ute av stand til å kontrollere seg selv er strengt forbudt! Man er sin egen lykkes smed..

    I over fire år har det holdt på. Livet har stoppet opp. Venner, familie, jobb, utdannelse, alt og alle har fått lide. Alt dreier seg om å være og bli god nok for han. Om å bli ønsket.
    Hekta på et håp om kjærlighet.
    Han er på, så er han av. Klarer ikke finne ut av hva han ønsker, føler eller vil. Han kan være alt fra ytterst forståelsesfull, kjærlig, og elskende, til kald, likegyldig og avvisende. Verdensmester på tvetydige signaler. Han har vært der at han aldri kan klare å elske meg, til å ikke klare å gi slipp, til å bli sammen med andre, til å ikke klare å glemme meg, dumpe andre for meg, til å elske meg, til å bli samboeren min, til å finne ut at han ikke elsker meg allikevel, til å skru seg av og gå. Jeg har jobbet på spreng for å forstå, tolke, vente og yte litt til. Være enda litt sterkere, litt bedre, alt som kan være attraktivt for han. Men alt jeg blir i hans selskap når han har makten, er mer usikker og klønete. Et skritt frem og to tilbake, i årevis.
    Og han holder uansett bestandig et lite tak rundt lillefingeren min. Han gir aldri helt slipp. Og jeg klamrer meg fast.

    Eller- det er vel egoet mitt som klamrer meg fast. Selvfølelsen som tror alt den trenger er å få tilbake alt han har tatt fra meg. For fornuften min vil ikke ha noe med oppførselen min og gjøre. Hvor liten jeg gjør meg, hvor lavt jeg synker. Jeg er splittet og klarer ikke lenger stå for meg selv og mine handlinger. "Hekten" min får meg til å lyve for meg selv, og jeg går fem på. Hvor ble det av den selvsikre, flinke, attraktive, selvstendige jenta?
    Jeg håper at hun fremdeles er inni meg et sted. Og jeg vet at om jeg skal ha mulighet til å finne tilbake til henne, må jeg hekte meg av denne "vente på at ting skal bli bedre-kroken" jeg sitter fast i, for å igjen kunne klare å leve livet mitt, fremfor bare å "være".

    Jeg føler det er et steg i riktig retning å høre og lese om denne "hekten". Å få en konkret forklaring og oversikt over hva som egentlig har skjedd med meg. Nå blir neste steg å lese den, og å gå videre fra forståelse og oversikt, til handling.
    Gleder meg!

    SvarSlett
  3. Til deg med nesten-mellomnavn Handlingslammelse!

    Den selvsikre, flinke, attraktive, selvstendige jenta er fortsatt inni deg! Aldri vær i tvil om det! Flott at du kaster deg ut i avhektingsprosessen så fort! Masse lykke til fra Nora

    SvarSlett
  4. Tusen takk for at du tar deg tid til tilbakemeldinger!

    Men som jeg sa, dette forholdet, eller "hektet" har pågått i over fire år. Det er derfor jeg sier jeg er usikker på om jeg kan klare å finne tilbake til meg selv. Den svake versjonen av meg har på en måte blitt en del av min identitet, og påvirket meg på så mange områder, at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne på veien tilbake til meg selv.

    Og i tillegg til det, har jeg nå blitt fratatt muligheten til å være sterk ovenfor han. Nå er det han som sier at han aldri vil ha noe mer med meg å gjøre. Han!

    Jeg har endt opp som en liten, krypende frastøtende fille i hans øyne. Og jeg både ser, og skjønner det så altfor godt. Jeg har målt meg selv og min verdi så lenge ut ifra hans syn på meg, og det er den bryteren jeg ikke vet hvordan jeg skal skru av. Selv om det ikke lenger er han som måler meg og styrer bryteren.

    Jeg har klart å hoppe ut selv tidligere, men ble "sjarmert" inn synkemyra hver eneste gang. Nå har den tygd meg ferdig og tom for smak og spyttet meg ut, og jeg sitter her og lurer på hvorfor jeg bare føler meg fullstendig knust, tom og ubrukelig, fremfor fri?

    Jeg har lest boka. Og jeg har forstått.
    Jeg skjønner alt, jeg kjente igjen alt.
    Men hvorfor føler jeg det ikke?
    Kan det være en kombinasjon av kjærlighetssorg og hekt? Eller passer de to definisjonene aldri sammen?

    Nok en hilsen fra "Handlingslammet".

    SvarSlett
  5. Hei igjen!

    Dette høres ikke bra ut! Sissel kommer med et innlegg i løpet av et par dager om opphavet til slik sterk sorg etter at man har vært hekta. Håper inderlig du vil ha nytte av det. Fire år i et hekt er lenge. Å søke hjelp hos en kognitiv terapeut er også en mulighet du kan vurdere.

    Beste hilsen,
    Nora

    SvarSlett