Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

fredag 26. november 2010

SYMPTOM 4: JEG FØLER MEG PÅ EVIG JAKT

Utdrag fra Hekta på et håp om kjærlighet

Er du hekta, blir du veldig var. Du blir hypersensitiv, som en jeger. Plutselig finnes det ikke bagateller i livet ditt lenger! Det vil si: Alt annet enn kjæresten blir en bagatell. Livet ditt blir en bagatell. Jakten på kjæresten blir hovedprosjektet: 
  • Jeg vokter på alt kjæresten sier og gjør 
  • Jeg leter alltid etter tegn på kjærlighet 
  • Jeg bruker enhver anledning til å prøve å lage avtaler om å treffes 
  • Det hender jeg kjører eller går forbi der kjæresten bor i håp om et «tilfeldig møte» 
  • Noen ganger spionerer jeg på kjæresten på Facebook og lignende 
  • Jeg vrir hjernen for å finne på aktiviteter som jeg håper kjæresten vil like 
  • Jeg dropper alltid andre avtaler hvis kjæresten har tid til meg 
  • Jeg gjør alt for å få bekreftelse og oppmerksomhet 
  • Jeg lider av «The Disease to Please», Alt-for-deg-syken 

Hvor blir det av deg i all denne jaktingen og ventingen? Den kraften og utholdenheten du viser, er beundringsverdig, men standhaftigheten din har en skyhøy pris. Denne prisen handler om at du er i ferd med å bli fullstendig overtilpasset. Det blir så viktig for deg å behage kjæresten, å peile deg inn på hans eller hennes sinnsstemning, lese hans eller hennes signaler, være tilgjengelig til enhver tid, at du er godt i gang med å utslette deg selv. Dermed rammes selvfølelsen din, for du har sluttet å ta hensyn til hva du selv vil, trenger, føler og tenker. Det er en farlig blanding av tvil og tro som driver deg. Du tviler på kjærestens hengivenhet – men samtidig tror du tilstrekkelig på forholdet til å henge på som du gjør. 

Hvis du hadde tillatt deg selv å tvile mer, kunne du kanskje begynt på en løsrivelsesprosess, men det er den iherdige troen din som gjør hektet så motstandsdyktig mot fornuft. 

Du jakter på kjærligheten i dette forholdet, men ikke glem at du løper som i ørkenen mot ditt fata morgana, den oasen som ikke eksisterer, som bare er en illusjon, slik jeg beskriver dette innledningsvis. Din strevsomme jakt opprettholdes akkurat på samme vis som rottas spaktrykkende atferd, i forventning om at den elskede pelleten skal dumpe ned i matskålen. Rotta har lært at utholdenhet kan gi gevinst, og det har dessverre du også, for innimellom er kjæresten din varm og nær og oppmerksom. Da vaskes tvilen vekk, og troens flamme slår ut i deg – for en stund. Men jakten din handler selvsagt også om frykt for å miste en person du har knyttet deg til emosjonelt. Du er jo ingen rotte, du er et menneske med tanker, følelser og drømmer. 

En jaktende, hekta person kan virke særdeles slitsom – både for kjæresten og for andre. Men dette er vanskelig å forstå for den som er midt i et hekt. De aller færreste synes en selvutslettende person er en interessant partner over tid. Velvilje og en positiv holdning er helt fint, men ikke en kronisk «alltid beredt»-stil. Det skyver andre bort. Det inviterer til skjødesløshet hos kjærester, noen ganger til slemhet. Den som blir for intenst dyrket, kan bli overselvsikker og hensynsløs – eller overveldet og lei. 

Nå er det jo ikke slik at det ikke er lov å jakte på en kjæreste. Tvert imot. I arbeidet med å finne en hjertenskjær, handler det ganske mye om jakt og erobring, både for kvinner og menn. Men det vil jo alltid være slik at en god jeger vet å kontrollere sine trekk, være lydhør og oppmerksom, time riktig og slå til når det gjelder. En svett og nervøs jeger som blir overfokusert på egne prestasjoner, vil bomme på målet. 

11 kommentarer:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett
  2. Kommentaren over er omgjort til innlegget "DET NYTTER!"

    SvarSlett
  3. Kjære alle hektabloggere

    Dette blir et langt innlegg i to deler:

    jeg er en mann på 24 år, har fulgt med på denne bloggen siden før jul. Da jeg hørte radio-intervjuet med Sissel på Nrk P2, ble jeg slått i bakken da jeg hørte mine egne følelser bli samlet under begrepet HEKTA. Jeg leste boka dagen etter, og jeg forsto at jeg har en personlighetsmessig svakhet som har medvirket til at de få forholdene jeg har hatt til kvinner, alltid har vært et hekt. Bevisstheten omkring at jeg er hekta, har for meg blitt starten på en vår-rengjøring i mine egne dårlige følelser. Jeg går nå hos psykolog jevnlig for første gang i mitt liv. Jeg leser også en rekke bøker om kognitiv terapi, selvfølsesarbeid, manipulasjon og beslektede temaer for å øke min kunnskap om prosessene som indirekte og direkte er årsaken til at man ikke kommer seg ut av hektet. Imidlertid er jeg den første til å innrømme at endring krever praktisk trening, og dette er langt vanskeligere enn å lese en bok. Jeg vil tro at selv ressursterke personer med psykologutdanning kan bli offer for et hekt; når følesene har tatt overhånd kreves det en enorm mobilisering for å ta tilbake kontrollen.

    Mitt første alvorlige hekt var på videregående, men det ble satt en stopper for da vi flyttet til hver vår by. Jeg har derfor ikke bearbeidet følelsene fra den gang, men kjenner igjen de samme følelsene i det hektet jeg er i nå. Jeg studerer ved et lite fakultet som ligger et godt stykke fra det øvrige universitetsområdet og byen. Det sosiale miljøet ved instituttet er lite, og det er få ikke-faglige arenaer å bli kjent med mennesker på. Jeg er nå halvveis i studiet og har over et par år kjent på en tiltagende følelse av ensomhet. I sommer hadde jeg bestemt meg, jeg skulle innlede et forhold til en kvinne! Siden nevnte sosiale miljø særlig sommerstid er begrenset, og jeg jobbet hele sommeren, var liksom aldri anledningen der til å møte potensielle partnere. Jeg visste imidlertid om en jente som skulle starte på studiet til høsten, som jeg så vidt hadde møtt, men synes var veldig tiltrekkende. Dette førte til at jeg innledet et innbilt forhold til henne i mitt eget hode, slik at når vi møttes ved studiestart hadde jeg allerede vært følelsesmessig påkoblet henne i 3 måneder; og det uten at jeg egentlig kjente henne!

    Forventningene mine var derfor store og følesen av å bli avvist var enorm da det viste seg at hun ikke virket særlig interessert i meg. Vi hadde det jo så fint i min fantasiverden! Jeg forsøkte selvsagt å få avklart i praksis om hun kanskje kunne være interessert i meg; å få et brutalt nei er som kjent bedre på sikt enn å aldri vite hvor man har en annen person. De få gangene vi snakket sammen noen minutter alene, virket hun veldig imøtekommende overfor meg, men avbrøt alltid samtalen raskt fordi hun «måtte på do», «skal spørre noen om noe» eller «skal bare skrive ferdig en tekstmelding». Hun er veldig lett å komme i kontakt med inntil et visst nivå, så stenger hun av, og jeg blir stående igjen og lure på hva som skjedde. Var det en avvisning, er hun bare beskjeden eller er hun rett og slett ikke interessert? Hun viste seg altså å være en person som er lett å like, med stort sosialt nettverk og i motsetning til meg, alltid med venner rundt seg. Når hun i tillegg bodde langt unna meg og ,i starten, sjelden var på studiestedet, var det få naturlige anledninger til å bli kjent. Hun var en del av den verden jeg ville være og jeg skammet meg for at jeg ikke var «like god»!

    hilsen E.T, to be continued...

    SvarSlett
  4. fra E.T., fortsetter...

    Sent utpå høsten var hele studiemiljøet på en konsert sammen, og både jeg og henne var deltagende. Jeg fikk her min første anldening til å «sjekke henne opp», og jeg tolket signalene hennes som positive. På vei hjem etter konserten hvisker en kamerat meg i øret: «jeg synes hun er ganske søt. Jeg angrer på at jeg ikke bad henne med hjem» Da forstod jeg at denne dårlige kameraten, som jeg personlig har hatt et problematisk forhold til i flere år, var interessert i den samme jenta som meg, og sjalusien veltet inni meg. Han visste jo ikke at jeg var interessert, og siden han av erfaring er en type som driter i andres følelser var det ikke noe poeng for meg å gjøre han oppmerksom på at jeg hadde vært interessert i henne lenge.

    Rundt juletider flyttet hun imdilertid tilfeldigvis inn i et hus 50 m fra han kameraten min, noe som gjorde muligheten for naturlige potensielle møtepunkter for de to mye større. Fra da av har livet mitt vært et sammenhengende angsthelvete, der jeg har tolket signaler, prøvd på ulike vis å knekke koden til denne jenta, bygd opp et vanvittig hat til han andre typen, overvåket facebook, sagt fra meg andre avtaler for å være tilgjengelig i tilfelle hun banker på døren etc. Selvtillitten min har vært på absolutt bånn, og jeg kjemper hver dag for å holde meg i gang med daglige gjøremål og plikter. Fristelsen til å legge seg ned og gi opp har mange ganger vært overveldende. Jeg føler ikke lenger noen glede i de aktivitetene jeg tidligere levde og åndet for.

    Det skal sies at verken jeg eller han andre typen har kommet et eneste steg nærmere å ha et forhold til denne jenta. Likevel frykter jeg hver eneste dag at jeg skal få en endelig bekreftelse på at de to er sammen, og at dette vil være et endelig nådestøt for min selvfølelse. På alle fester og slikt henger han nemlig på henne kontinuerlig, og jeg får ikke sluppet til. Hun smiler og jatter med han, danser osv, men det er aldri hun som tar initativet, og jeg har enda ikke sett noen tegn på fysisk kontakt mellom dem. Jeg bruker nå så mye tid på denne innbilte utroskapsaffæren at jeg holder på å miste fotfestet fullstendig.
    Jeg har et innbilt forhold til henne i mitt hode, samtidig som jeg innbiller meg at hun har et forhold til han andre typen, som for alt jeg vet er like hekta på henne som meg?

    Nå vil kanskje noen av dere råde meg til å kutte all kontakt med henne til jeg har «avruset» meg, men jeg er redd det ikke er så enkelt. Som sagt studerer vi i samme lukkede studiemiljø der samarbeid over klassene er vanlig, og vi er også i samme faggruppe sammen. Med stor sannsynlighet kan jeg ikke unngå henne de neste tre årene, så jeg må finne en måte å avhekte meg på mens jeg fortsatt ser henne hver dag. Å binde seg til masten i mitt tilfelle vil føre til unngåelse av studiestedet og det lille sosiale miljøet jeg faktisk har, som på sikt bare vil forsterke angsten.

    Har noen tips til hvordan man kan avhekte seg av en person man ikke kan unngå å møte hver dag?

    hilsen E.T.

    SvarSlett
  5. Kjære E.T.,

    En desperat situasjon du befinner deg i, men på langt nær umulig å komme ut av. Veldig bra at du har så god oversikt over hva som er galt med denne situasjonen. Og jeg er enig med deg: Å binde seg til masten er ikke et alternativ. Jeg råder deg til å gjøre et fremstøt neste gang anledningen byr seg. Verst tenkelige råd, synes du kanskje. Men du trenger et tydelig JA eller et NEI fra damen - noe bare du selv kan fremkalle hos henne. Dette er helt avgjørende, slik jeg ser det, for at du skal kunne komme deg videre med selvfølelsesarbeidet ditt, studiene, fremtida - ja, ALT, egentlig.

    Gode ønsker fra Nora

    PS! Hvis du ikke har sett filmen Love Actually, gjør det i helgen.

    SvarSlett
  6. Hei Nora,

    takk for svar. Jeg er veldig motivert til å finne en løsning på dette, jeg ønsker ikke å leve slik lenger. Spørsmålet er bare hvordan jeg skal gå frem uten å skremme vettet av jenta. Saken er at vi spiller i et band sammen, og vi har mange spilleoppdrag fremover. Jeg føler derfor at jeg er avhengig av å ha et godt samarbeidsforhold til henne videre, og at et fremstøt kan virke ødeleggende på dette. Musikken er viktig for meg.

    Jeg tar gjerne imot råd om hvordan jeg kan gå frem for å fremkalle et JA/NEI uten at situasjonen bærer preg av knallhard konfrontasjon. Hun aner jo ingenting om at jeg har tenkt på henne i flere måneder, og jeg vil tro at dette kan virke skremmende på henne hvis jeg legger dette frem. Det er jo ikke hennes problem at jeg har vært hektet, det sitter kun i mitt hode og jeg ønsker ikke å belaste henne.

    Hva skal jeg si til henne? Føler det blir litt pubertalt hvis jeg åpner med "jeg må bare snakke med deg litt..." og hva om jeg ikke får et klart ja eller nei? Og hvis jeg ønsker å ha muligheten åpen for at hun faktisk liker meg, så er det dummeste man kan gjøre på en date å åpne med spørsmålet: liker du meg? Det skal vel gjerne gå litt mer gradvis så "motparten" får tid til å kjenne på egne følelser...

    hilsen E.T.

    SvarSlett
  7. Tro det eller ei, jeg klarte å gjøre et fremstøt og få frem et svar fra damen. I en passende anledning fikk jeg bedd henne ut på en date, men hun takket nei og foreslo at vi heller kunne gå ut med felles venner en kveld. Munnen sa nei, men kroppsspråket hennes "kniste", så jeg følte meg verken lettet eller skuffet over svaret, kanskje fordi jeg ikke klarer å tro på det?

    Umiddelbart etter det som burde vært en avklaring, begynner tankene på ny å spinne: "hva om jeg hadde gått frem på en annen måte?" "Hva om jeg hadde ventet et par måneder til tiden var mer moden?""Hva om hun egentlig mente ja, men er for beskjeden til å si ja?" Som jeg har skrevet over, kan jeg ikke unngå å møte denne damen daglig, og hver gang jeg treffer henne aktiviseres frykt og angst for å miste potensiell kjærlighet. Jeg forguder hennes utseende og personlighet og tilsvarende nedvurderer meg selv fordi jeg ikke er god nok for henne som kjæreste-emne.

    Men det går fremover, heldigvis. jeg har stadig lengre perioder av konsentrasjon om andre oppgaver enn henne. Nå er utfordringen å knuse mitt eget håp om at dette noen gang kan bli noe mellom oss. Det er helt nødvendig for at jeg skal klare å fungere sosialt uten å bli helt knust av sjalusi hver gang hun viser det jeg tolker som hengiventhetstegn til andre menn. Hun er en person som har et utallige bestevenninner- og venner som til stadighet er på besøk, hun er nær sagt aldri for seg selv. I samtaler er hun veldig positiv og tilstede inntil et visst punkt, der hun stenger helt av. Hun er i motsetning til meg en person som liker og blir likt av alle, og sjelden gir tydelig utrykk for sin mening. Dette gjør stresset, jeg håper vrikelig at jeg klarer å jobbe meg ut av dette.

    Hilsen E.T.

    SvarSlett
  8. Jeg føler meg usikker på om det jeg sliter med kan karakteriseres som et hekt, siden jeg finner få lignende problemstillinger her inne: Jeg er hektet på en Frankine jeg ikke har eller har hatt noe fysisk forhold til. Situasjonen er et slags trekant-drama, der jeg opplever at jeg er hektet på en Frankine som blir manipulert av en kamerat av meg, og de to har nå hatt et uavklart forhold i lengre tid. Jeg blir stående som en fortvilt tilskuer til det hele, og følelsene mine svinger i takt med om de to har det jeg opplever som et forhold eller ikke.

    Etter at jeg spurte damen ut på date for to uker siden og fikk nei, tenkte jeg først at nå hadde jeg fått en avklaring og kunne gå videre med livet mitt, slik Nora skisserte i sitt svar. Jeg trodde da at Frankine hadde noe på gang med andre menn. Desverre føles situasjonen nå verre enn noensinne. Det har nå kommet meg for å øre at Frankine har vært forelsket kameraten min, og at de også har tilbragt minst en natt sammen; men at Frankine følte at ting hadde gått for fort og dermed satt forholdet på pause. Dette skjedde visstnok samme dag som jeg spurte henne ut på date; og jeg tenker at jeg derfor ikke kan stole på svaret hennes siden tankene hennes i denne tiden var på forholdet til kameraten min. Etter at Frankine satte det begynnende forholdet til kameraten min på pause, har han blitt enda mer opptatt av å finne strategier for å sjarmere henne, og det tror jeg ikke hun er observant på. Jeg tror at Frankine hekter han ved å ikke være tydelig i sine meninger, og at kameraten min manipulerer henne ved å være noe han ikke er. Han er nok også litt hektet også slik jeg ser det.

    Denne "kameraten" min har vært en plage for meg i alle år, men det har toppet seg da han ble forelsket i samme jente som meg, Frankine. Han har i et halvt år nå (samme som meg, men mye mer aktivt) vært etter denne jenta og vist seg fra en falsk side, jeg vil nær sagt si at han har manipulert henne. Han er en type som ikke evner å stå opp for sine egne meninger, og han har slik jeg ser det svært dårlig selvtillit. Derfor kompenserer han med en rekke strategier for å stille seg selv i et bedre lys overfor denne damen. Jeg har ikke hatt noe å stille opp med i en sånn manipulativ situasjon, og har derfor blitt veldig lei meg av å se på hvordan kameraten minn har kommet til sengs med henne. jeg føler meg selv svak og angrer på at jeg ikke har vært like pågående og falsk overfor henne. Kanskje hadde hun valgt meg istedet hvis jeg ikke tok et nei for et nei første gangen?

    hilsen E.T.

    SvarSlett
  9. Jeg synes det er vanskelig og ikke minst flaut å skrive inn her, for jeg prøver å overbevise meg selv om at dette ikke gjelder meg. At jeg ikke er "hekta". Jeg har nettopp avsluttet forholdet til en venn som jeg i fire år har hatt en absurd turbulent forhold til. Både jeg og han har andre partnere, men jeg har allikevel blitt trukket inn i denne relasjonen med hud og hår kan man si. Det begynte med tull og kyssing på fest, og utviklet seg til et dypt mentalt og seksuelt forhold. Min partner har visst om den fysiske delen av dette, vi har et slags åpent forhold.

    Uansett, denne tiden har vært et inferno av "på og av" fra hans side. Jeg har sendt bøttevis av meldinger og har vært utrolig masete. Tidligere drev dette han bort fra meg, det siste halve året har det virket som han også ble påvirket av dette, og vi har sendt ca like mange sms - opp til 200 hver om dagen.

    Forrige uke brøt jeg kontakten, etter at han ymtet frempå om det - at jeg var masete, needy og denslags. Jeg har mange ganger fortalt han at jeg aldri føler meg bra nok, at han alltid finner feil med meg og at jeg aldri vet hvor jeg har han. Han kan være kosete, svært forståelsesfull, få meg til å føle meg superspesiell, samtidig som han kan ignorere meg helt, tendere til å være ondskapsfull og fullstendig uforutsigbar.

    Men det gjør så vondt! Det eneste jeg vil er å ta kotakt med han igjen. Jeg har samlet troppene, fortalt hvor landet ligger til 7 av mine nærmeste venner, samt min partner, som alle støtter meg. Alle vennene mine sier det samme - du er avhengig av han, du får ikke lov til å kontakte han igjen.

    Når blir det bedre? Jeg føler meg fyisisk syk.Og skjønner ikke hvordan i alle dager jeg skal klare dette. Skal jeg aldri se han mer? Han har vært en viktig del av livet mitt i alle disse årene, og han er jo også en venn - i det hendseende at man ikke kan unngå å bli veldig godt kjent med noen man deler og prater så mye med. Han har også innrømt at han på sitt vis liker den oppmerksomheten jeg gir han - at han lever litt på det. Vi har altså vært delvis åpne om dette hang-up greiene mine. Huff. HJelp.

    SvarSlett
  10. Kan dere anbefale gode bøker om kognitiv terapi for selvstudier?

    SvarSlett
  11. HÅNDBOK I KOGNITIV TERAPI, Emosjonsfokusert kognitiv terapi, av T. Berge. Se forøvrig under fanen Litteratur.
    God hilsen,
    Nora

    SvarSlett