Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

tirsdag 30. november 2010

HØR INTERVJUET MED SISSEL PÅ RADIO NORGE I GÅR

Sissel gjorde et knakende godt intervju! Takk til en godt forberedt programleder for Norgesmagasinet: Glenn Due-Sørensen. Vi har lagt ut snutten på Youtube. Klikk her og se!


Hilsen Nora

2 kommentarer:

  1. Hei!!

    Jeg er en dame som akkurat har funnet ut at jeg er "Hekta".
    Jeg driver og leser boka deres og kjenner meg veldig igjen i Nora, i tankene hennes og drømmene hennes og i måten hun "over"tolker hvert ett minste lille tegn fra Frank. En liten forskjell er at min "Frank" ikkje er romantisk i det hele tatt, han har ikke sagt til meg på to år at han er glad i meg.
    Vi har kjent hverandre i 3 år. Var kjærester, også da på en veldig diffus måte, det første året. Etter det har vi vært av og på som "venner" som han kaller det, men som venner er vi så nær at jeg synes det likner mer ett kjæresteforhold og når det blir slik får jeg behov for bekreftelse på om det er slik bare i mitt hode. Hva det egentlig er vi holder på med, men om jeg ber om en slik bekreftelse blir jeg avvist og får svar som at vi var jo enige om å bare være venner. Selv etter jeg har konklusert med at denne mannen ikke vil det samme som meg og ikke er den rette for meg, så fortsetter jeg å håpe at det endrer seg, jeg fortsetter å oppsøke han hele tiden, avlyse og holde på vent avtaler i tilfelle han kan møte meg.
    Jeg er nå ikke i tvil om at jeg er hekta og at dette må jeg ut av! Men så er dte ett problem. Når jeg hørte på radiointervjuet med Sissel så sier hun at for å kunne hekte seg av må man

    1. Innse galskapen, altså akspetere hektet.

    Der er jeg nå.

    2. Mann må snakke med venner

    Det er problemet mitt.

    Jeg har snakket så mye med alle mine venner om min "Frank" gjennom disse bølgedalene av følelser gjennom 3 år at alle vennene mine er dritlei av å høre om det. Og nå når jeg føler meg virkelig klar for å gjøre noe med det, så er det ingen som tror på meg.

    Får bare svar som : Jaja....vi snakkes når du har klart det. Det der har jeg hørt før. Unnskyld men tror ikke du klarer det denne gangen heller.

    Jeg forstår jo dette, for det er disse vennene jeg har brutt avtaler med for å være sammen med han, det er disse vennene som har stilt opp for meg hver gang jeg har blitt sviktet av han fordi de trodde de kunne hjelpe meg ut av det, men så snart jeg var overlatt til meg selv igjen var han det eneste som stod i hodet mitt.

    Jeg forsøker alene nå. Har ikke hatt kontakt med min "Frank" siden 2.januar. Opplevde siste sviket fra han på nyttårsaften og det var 1.januar når jeg var langt nede og en venninne sørfra fortalte meg om denne boken, at jeg bestemte meg for at nå må jeg komme meg ut av dette.

    2.januar sendte vi noen meldinger til hverandre. Jeg forsøkte å forklare han hvor lei meg jeg var fordi han brøt noe jeg trodde var en avtale på en viktig dag som Nyttårsaften. Viktig for meg.
    Han ser det ikke slik, og sier at om jeg syns han svikter som "venn" så får jeg heller holde meg unna. Jeg gjør for første gang noe jag i 3 år har holdt meg for god til. Jeg kaller han en dritsekk!
    Dagen etter angrer jeg og tenker at det skal hvertfall ikke være det siste han hører fra meg. Jeg sender en sms og ber om unnskyldning. Har ikke hørt noe siden.
    Jeg vurderer å slette han som venn, men klarer ikke enda. Bør sikkert det.
    Skal lese ferdig boka og la dagene gå uten kontakt, kanskje kan det være løsningen?

    Hilsen fortvila dame

    SvarSlett
  2. Kommentaren over er lagt ut som eget innlegg (06.01.2011) under tittelen VENNENE MINE ER DRITTLEI AV Å LYTTE.

    SvarSlett