REFLEKSJONER OM HEKT, STOLTHET, VALG OG AVHENGIGHET. Av Eva Rognvik.

Hvorfor vi velger …

Og takk Vårherre for Hekta-boken …

Da jeg begynte å lese Hekta, satt jeg sammenhengende og pløyde gjennom den fra perm til perm, uten å klare å løsrive meg mer enn i noen minutter, for en kopp te og noen tissepauser. Det var morgen før jeg var ferdig og sjanglet i seng, med en betraktelig mengde aha-opplevelser og innsikt i jentesjelen. Jeg tenkte også: Unnskyld til jenter jeg hadde betraktet som periodevis sterkt forstyrret.

Jeg vet dette høres ut som en dårlig reklame for tv-shop, men sånn var det. Jeg fikk så mye svar, så mye forklaring, så mye kunnskap om hva som bor i meg – i oss, og i enkelte av venninnene mine, som jeg noen ganger har sett på som komplette idioter, uten snev av verdighet.

Jeg er ganske god på mishandlingsrelasjoner og mekanismene rundt det, noe jeg også vil nevne litt om her på bloggen, da det kanskje kan ha en tråd av de samme årsakene. Jeg jobber på et selvhjelpsenter for mennesker med angst og depresjon og har i over ti år, gjennom grupper knyttet til dette senteret, vært med på å hjelpe kvinner som er i fysiske- og psykiske mishandlingsforhold, til å bryte ut. Utrolig spennende og givende arbeid.

Jeg har lest Susan Forwards bok Menn som hater kvinner og kvinner som elsker dem og Robert Norwoods Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde, samt et vell av andre bøker om temaet. Men Hekta var noe nytt. Jeg skjønte plutselig hvorfor venninnen min alltid fikk en nærmest sykelig oppblomstring av hengivenhet og sammensmeltnings-trang til de mennene som gjorde det slutt med henne. Eller andre jenter jeg kjenner, som bidro til at jeg ble pinlig berørt når de hektet seg på menn som gikk omveier rundt dem. Jenter som ikke tok en avvisning, men lullet seg inn i en nærmest psykoselignende tilstand av livsløgn og overtolkning i forhold til menn som ikke var interessert – utover å ligge med dem når de var dritings og hadde fått avslag fra omtrent samtlige andre damer i lokalet. Og jeg skjønte meg plutselig på kollegaer som etter en one-night-stand nærmest stalket mannen, og som i fantasien begynte å tenke ut navn på ungene de skulle få.

Klart at alt det der er hekt – ikke verre – men ille nok. Genialt sagt, genialt skrevet. Men hvorfor har ingen sagt eller skrevet om dette før? At dette ikke var skrullete, kjærlighetshungrige personer, men mennesker som på bakgrunn av sin historie fikk en kortslutning når de ikke fikk bekreftet at de var verdsatt eller ønsket?

Jeg klarte, sist jeg ble … æh – vraket, å si: ”Jeg har det jævla vondt -- jeg er mye mer glad i deg enn jeg antar at du er i meg – så hjelp meg litt med å komme videre. Jeg føler meg modig som forteller deg dette, og jeg synes at jeg er sterk som ber deg om hjelp.”

Han hjalp meg.

Hekta-boken lærte meg faktisk å håndtere meg selv noe bedre enn tidligere, samt å face fakta her: Jeg var glad i en som ikke ville ha meg.

MISHANDLINGSRELASJONER

Men – fra smertefulle hekt til ødeleggende valg og mekanismer. Eksempler fra min arbeidshverdag, fortalt av kvinner:

”Jeg møtte ham forleden på gaten – men, samtidig som jeg ble redd og fylt med et gys av uhygge, tenkte jeg: Bare jeg hadde fått oppleve det å knulle med han en gang til … bare én gang …”

”Han sa at han nesten var der – at han nesten hadde tilgitt meg og begynt å bli glad i meg igjen. Men så flippet jeg ut – ble forbannet og skreik til ham – da ødela jeg alt sammen enda en gang. Han trenger tid for å bygge opp kjærligheten til meg – og jeg ødelegger det alltid.”

”Han satt og gråt som en unge, klamret seg til meg. Spurte om jeg kunne tilgi ham. Jeg strøk ham over håret, trøstet, forsikret at jeg var glad i ham og det skulle gå bra. Han hadde nettopp banket meg, jeg blødde neseblod – hadde ikke følelse i halve ansiktet. Men han angret sånn. Det var åpenbart at han hadde det vondt – voksne mannen satt og gråt. Jeg syntes synd på ham.”

Det er så ufattelig trist å høre sånt. Høre at noen må gjøre seg fortjent til å bli elsket. At de må trygle kjæresten om å si til dem at de er verdsatt. At noen må prestere og prestere for å bli noe de ikke vet hva skal være, for å fortjene kjærlighet. At de ikke ser det – at dette er et spill om makt, at uansett hva som blir gjort av bestrebelser så vil det bli satt nye krav. For, det å gi fra seg disse mennene har gjennom å gi anerkjennelse, det gjør de aldri.

I forhold med vold, krenkelser, ukvemsord og slag mister en perspektivet. Følelsen av at man ikke fortjener noe bedre, sniker seg gradvis inn, mishandlingen normaliseres på en måte – for dette blir det daglige, det andre blir for fjernt. Til slutt tror man at skal en skal være glad som fortsatt har noen … for ikke mange ville vært sammen med en person som er så elendig, frastøtende og dum som man er blitt fortalt, og er blitt overbevist om, at man er. Å bryte ut er ikke et tema. Kunsten blir å unngå konfrontasjoner. Ikke provosere eller forstyrre. Ikke gjøre ham urolig … et sint blikk kan være nok  … man underkaster seg.

De fleste som tar kontakt og ønsker å være med i ”voldsgruppene” unnskylder seg når de tar kontakt – de vet ikke om situasjonen deres er alvorlig nok – eller om de opptar plass for andre som kanskje virkelig trenger det.

Hvorfor faller man for disse atypiske mennene, og ikke tar et nei for et nei? Som går på med krum hals og en intensitet som både sjarmerer deg i senk og skremmer deg. De oppfører seg mye mer dominerende og tilsynelatende mye sterkere enn andre menn gjør. De tar heller ikke signaler om at dette går litt for fort eller at interessen er lunken fra din side.

De manglende evnene til å oppfatte dine grenser, burde jo ha gitt deg et varsko, men vi er så merkelig sammensatte at det kan tvert imot oppleves som smiger, for noen. Eller oppleves som intens kurtisering.

Disse mennene er ofte like stormende i sengen, binder partneren til seg med en orgasmeleveranse uten sidestykke når han er i godlunet, og som tar deg med over fjelltopper og til himmels – men som allikevel ødelegger deg, tar fra deg alt du har av egenverd og tro på at du er noe? Som er så ustabil at han i det ene øyeblikket skjeller deg ut så fråden står ut av munnen på ham, men som i neste øyeblikk elsker med deg med en sånn intensitet at du bare vet at alt han sa – alt han gjorde og det han truet med å gjøre – umulig kunne være riktig?

Hva feiler det oss jenter – som gang på gang går på dette, som går i armene på disse mennene, som ikke har tanke for annet enn seg selv og sine enge behov? Som ser oss kvinner som noe de eier, og et redskap for egen tilfredstillelse og behovsdekning? De tror løsningen på alt det de gjør galt er et godt knull – da er de tilgitt.

En ganske så hyggelig mann jeg kjenner, med annen etnisk bakgrunn enn meg, kunne fortelle meg: ”Women are like a shadow – when U follow them, they run, when U go back, they come after U …” Han har lært de viktigste spillereglene, mener han … Lykke til …

JUNKIEN

Jeg hørte en forklaringsmodell på hvorfor man velger som man velger, og blir værende i et traumatisk forhold:

I et mishandlingsforhold – fysisk eller psykisk – lever man ut hele følelsesspekteret: Glede når den er bra. Skuffelse når den er på vei ned. Sorg når den er på bunn. Og jævlig vondt, forventningen, når den er på oppadgående kurs igjen. Enorm glede og lettelse når det er bra og ting har ordnet seg. Akkurat som heroin-junkien som setter et skudd og finner ro, stoffet begynner å gå ut av kroppen, nedturen kommer. SÅ: jakten etter mer dop, forberedelsen og forventningen til skuddet og så ny dose og ny ro.

Som den narkomane blir man på en måte avhengig av denne følelsesmessige rusen. I mishandlingsforhold skjer de samme mekanismene. Narkomane på avvenning setter nåler med saltvann i årene – bare for å få en liten del av dette ritualet.

Destruktivt avhengige personer (personer som gjentatte ganger går inn i mishandlingsforhold)  trenger faktisk ofte stimulansen i denne sirkelen av følelser for å kjenne at de er i live og at de kan ha følelser. Men de er ubevisste om at de gang på gang velger nye partnere som setter i gang denne følelsesrusen som gir disse kickene og nedturene .

Det har med at vanlige stabile følelser kjennes flate og ubetydelige. Vanlige partnere som ikke lager svingende emosjonelle drama, får dem til å tvile både på seg selv, sine følelser og ikke minst på om kjæresten føler noe for dem, siden alt er så jevnt og oppleves så flatt. De opplever ikke turbulensen, smerten og sorgen uten dramaet i forkant. Det er denne kontrasten mellom dyp fortvilelse og glede, som gjør at når tingene er normalt godt og bra, så føles det ikke som det gjør i det destruktive forholdet: mange hundre ganger sterkere.

TILKNYTNING

En distansert, kritisk far eller mor får alltid ungene til å streve ekstra for å tekkes dem – bare prestasjoner får frem smil og kosestemme. Man vil være elsket, og dette lærer barn kjapt. Når barnet har vokst opp med at prestasjoner gir oppmerksomhet og kjærlighet, så er det dette som gjelder. Man blir bekvem med det, selv om det er destruktivt – for det er trygt. Når man så finner en partner som spiller på de samme mekanismene, så er det noe kjent med situasjonen. Kjente ting gir trygghet … så man vil ikke reagere på at man må prestere for å bli elsket eller få høre at man er bra nok.

Barn som vokser opp i hjem med rus og utrygghet har allerede godt innebygget i seg karusellen av glede, smerte, fortvilelse og håp som mishandlingsforholdene speiler. Vi kan ha hatt veldig kontrollerende mødre, eller andre omsorgspersoner, som nektet oss å vokse opp, som overprøvde valgene og meningene våre, som måtte redegjøre for hvor vi gikk, hvem vi snakket med og hva vi tenkte. Alt dette, selvsagt, i kjærlighetens navn og av omsorg, lot de oss få vite.

Det er ikke så rart da – at vi går ut i verden og finner noen som vi kjenner igjen.

For alt som er kjent – er også trygt.

Paradoksalt nok.

Imbalance With a Twist

A middle-aged princess with ADD,

cast her eyes on a knight, who would rather be free
of her scrambled heart and her whacko mind,
and her tendency, always, to fall behind.

He dismissed her outlooks as castles in air.
She still felt his judgement was less than fair.
And the middle-aged princess in days of yore
loved a knight who cared SOME, but she cared for him more.

Her heart was constant, but her head was a mess
of conflicting dreams and despair and distress.
It made her look stupid, it made her a bore,
coz he cared but a little, she cared – always more.

With a soul outta whack and a mind outta line,
and drowned in enchantment for this knight so fine.
She’d relax at the wrong times, all warm and contented,
then awaken to "real" life, despairing, demented.

The knight, who disguised as a middle aged hippie,
was grossy averse to the soft and the dippy.

The fiery sadness she constantly fought
was far from the coolness and calm that he sought.

This guy liked to keep his emotions muted.
He did not feast, but dine
He saw to it spirits were always diluted,
and water was served with the wine.

She stepped into his winters, quite unaware,
clad in a gauzy summer dress
Again and again his icy receptions
had her wrap up her glowing excess. (Damn him.)

A crushed spirit may be like a phoenix
or not – what the hell do I know?
Maybe just an idea of flame, then?
That burns so incredibly low.

I shall turn to – and dance here – with Kali,
who always waits by my door.
In these realms of hope and of horror
on another and more distant shore.

But I still know him, who cares a little,
and I still care a whole lot more.

MOPS

(www.hieronimus.org)

SISSEL SNAKKER OM HEKT PÅ TV2 "ETTERMIDDAGEN"

Slå på TVen kl 17.30 i dag, onsdag 30. oktober 2013!

FRYKT FOR Å MISTE KAN SLÅ ULIKT UT

"Jenta" skrev 23. oktober 2013:

Hei!

Jeg kom over denne bloggen da jeg søkte litt rundt på nettet angående kjæresten min, som skal til psykolog.Vi har vært sammen i snart 8 måneder.

Jeg er redd for forhold, da jeg tidligere har gått inn for fullt og alltid endt opp med bli såra og brukt, men det er ikke eksene mine som jeg skal snakke om.

Jeg gikk igjennom lista dere har her på siden. Kjæresten min fortalte meg før sommeren hvordan han hadde det da jeg var i panikktiden, noe som jeg kommer i når ting begynner å bli seriøst litt for fort. Han hadde snakket med legen sin om at han hadde lyst å snakke med en psykolog da han føler seg på en måte deprimert, han klarer ikke å stole 100% på meg pga eksene hans, som har vært utro mot ham, han føler jeg kommer til å være det også. Jeg tok ikke dette så seriøst da han fortalte meg det, og han fikk ikke time hos en psykolog før nå, og han ville fortelle meg hvorfor han skulle dit igjen. Og alt han fortalte var bare en masse kryss på lista deres.

Jeg vet ikke om noe av det jeg sier er relatert til denne bloggen. Det jeg føler er at kjæresten min er sjalu, han tror jeg kommer til være utro. Han får en utrofølelse når jeg ikke svarer på meldinger med en gang, når jeg snakker om at jeg har lyst å være med mine venner, når jeg sier jeg går en tur uten ham og tar en øl. Det blir veldig vanskelig for meg og kan ikke tenke meg hvordan han har når han føler det sånn.

Jeg var ei livelig jente som hadde mange venner, en som de kunne snakke med, og jeg kunne snakke med dem, var sammen med dem hele tiden og hadde det gøy. Nå er jeg inne i leiligheten hans døgnet rundt, kan ikke være med venner selv om han sier jeg kan, men jeg vil ikke at han skal føle det sånn hver gang. Han må alltid vite hvor jeg er til en hver tid. Så det har blitt til at jeg sitter inne. Jeg er også arbeidsledig for øyeblikket så det blir veldig mye inne tid. Han har heller ingen venner sier han så det blir veldig mye tid sammen, men hvordan kan forholdet gro på en sunn måte hvis vi skal være sammen hele tiden, vi får jo ikke lært noe om oss selv, finne oss selv når vi ikke får vært oss selv? Så jeg føler meg fanget i kjæresten min sitt liv og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg tenker at han må få orden på disse tankene før han i det hele tatt kunne tenke seg å gå inn i forhold, men hvordan skal jeg klare å si det til han. Jeg har en kjempevond kul inne i magen som har lyst å komme ut, men jeg mister stemmen og smiler og sier jeg er glad i ham, noe som jeg er også, han er verdens snilleste person, som vil det beste for meg. Men vet ikke om vi er det beste for hverandre.

Hilsen
Jenta

Jeg er utro, jeg drikker, jeg er deprimert, jeg maser, jeg kjefter og neglisjerer hele livet mitt i påvente av noe som aldri kommer. HVEM ER DENNE MANNEN JEG ER BLITT!?!

Anonym skrev 22. oktober 2013:

Jeg er en oppegående mann med1 barn fra et tidl ekteskap, gode venner, god økonomi og en ressursperson for mange.

For 5 år siden traff jeg min "likesinnede" etter at vi begge hadde vært single i ett par måneder. Hun virket utadvent og interessert. Hun hadde nylig hatt et opprivende brudd, flyttet langt og startet et nytt liv. Etter 3 måneder merket jeg at hun oppførte seg anderledes. Hun trakk seg mer tilbake, ble mer vag og hemmelighetsfull. Det fremkom at ex-kjæresten slet med bruddet og hun følte et behov for å ivareta ham. Hun reiste til ham flere ganger for å prate. Hun forsikret meg om at det ikke var farlig, men jeg følte utrygghet over at hun emosjonelt virket vag og tilbaketrukken. Når jeg meldte eller ringte fordi jeg var utrygg, merket jeg kulde, oppgitthet og mer tilbaketrekking. Hun gikk inn i bobla.
Jeg ble utrygg og fortvilet. Hun forklarte at det var eksen hennes det var synd på, ikke meg. Jeg hadde jo henne.

Dette pågikk over 2,5 år med 2-3 turer i året for å snakke med sin eks. Mine grenser var tråkket over, jeg begynte å tøye mine egne grenser. Når jeg ringte henne, tok det lengre tid før hun ga noe svar, og svarte hun, så var det kort og kaldt, bortsett fra en og annen dag når hun svarte meg kjærlig. Det var deilig, endelig skjønte hun. For neste dag å være helt "av" igjen. I denne perioden hadde vi mange krangler. Fullstendig forvirret og utrygg, merket jeg at jeg hadde et sinne over behandlingen jeg fikk: Jeg fortalte om mitt behov for gjensidighet, trygghet og likeverd i et forhold, og følte at jeg kun ble avvist, nedprioritert og degradert til en klagende og krevende person. Det var det jeg ble. Jeg mislikte den jeg hadde blitt. Hun trakk seg da alltid tilbake og det tok dager før hun klarte å prate. Om jeg unngikk å snakke om følelser og ble med på hennes ting (konkrete turer, utflukter og snakk om praktiske ting), kunne livet være fordragelig. Men tok jeg opp et tema som omhandlet samspillet mellom oss og hvordan jeg egentlig hadde det, trakk hun seg tilbake igjen og jeg måtte vente på at hun ble tilgjengelig.

Hun var mye borte, dro på kurs og var med egne venner. Jeg ble mer og mer desperat over å få hennes gunst og kunne gå dager og vente på et livstegn som ikke kom. Da jeg nesten hadde gitt henne opp kom det likevel noen fine ord eller snev av varme som jeg grep rundt som et deilig halmstrå. Jeg ble rolig og trygg i noen minutter.Valgte jeg å ringe henne opp etter en slik melding, ble jeg kaldt fortalt at hun var med venninner og at det passet dårlig å ringe.

Og sånn gikk dagene.Hundrevis av episoder med avvisninger, nedprioriteringer og emosjonell avstand. Jeg merket at alle de grensene jeg før hadde, var så godt som visket ut. Jeg kjente ikke lenger meg selv igjen.Vi gjorde slutt flere ganger, men når hun følte at jeg glapp for henne, kom hun alltid tilbake etter lange tenkepauser (og mer venting for meg). Jeg var totalt overtilpasset hennes behov og hadde slettet ut alle egne behov.
Jeg ble deprimert, gjorde dårligere arbeid på jobben,unngikk egne venner og nedprioriterte viktige deler av mitt eget liv. Jeg merket mindre glede av å være sammen med egne barn, men prøvde likevel å fremstå som normalt. Jeg ble kranglete mot henne i fylla, synes synd på meg selv og drakk for å roe meg ned. Jeg oppsøker også i ren frustrasjon en annen dame som ser meg, hører på meg og vil være med meg. Selv etter flere forsøk på å få dette nye bekjenskapet til å virke, er det dødfødt, fordi jeg kun venter på at HUN skal se meg? Jeg er skamfull og reagerer med å være utro og drikke meg full? Jeg kjenner ikke meg selv igjen. jeg har mistet selvfølelsen og selvrespekten. Jeg begynner å skuffe andre (denne nye dama) meg selv og hun jeg er sammen med, for det fremkommer at jeg har vært utro. Da får jeg enda flere ultimater som jeg godtar. Jeg er utro, jeg drikker, jeg er deprimert, jeg maser, jeg kjefter og neglisjerer hele livet mitt i påvente av noe som aldri kommer.

Hvem er denne mannen jeg har blitt? Vi har gjort det slutt og nå skal jeg ut av dette hektet, gjeninnta livet mitt, binde meg til masta, trene, pleie venner og familie.

HEKTA I 27 ÅR? ELLER BARE EN KRONISK PLEASER?

Tuttantei sa 21. oktober 2013:

Kjære dere!
TAKK! Takk for at dere setter ord på noe som er så vondt og vanskelig!

Jeg er muligens hekta ...

Jeg lurer på følgende: Er det mulig å være hekta i 27 år???? Det er altså så lenge vi har vært gift. Jeg er ekstremt tilpasningsdyktig og har så lenge barna bodde hjemme, vært sysselsatt på heltid som buffer mellom mann og barn.

Jeg har nok overlevd i forholdet fordi jeg hele tiden har unnskyldt og unnskyldt ham - og ikke "krevd" noen ting.
Hvis det er en hekt jeg er i, er det utrolig vanskelig å stole på egen vurderingene etter så mange år som "pleaser" ... Tenk om jeg tar feil ... Tenk om jeg er urimelig ...

Er det noen som har vært i et mangeårig forhold som har noen tanker om dette????

HEKTABLOGGEN ER AKTIV IGJEN!

Kjære brukere,

Etter et års pause har vi "åpnet" bloggen igjen. Bare hittil denne måneden har vi hatt 3600 sidevisninger og det betyr at behovet for bloggen vår lever. Sett i gang og utveksle erfaringer her inne. Hvordan går det med dere som har fortalt oss om hekterfaringene deres? Har dere kommet dere videre? Og i så fall: Hvordan?

Vi vil lese alt som kommer inn, og følge opp med noen svar.

Beste hilsen
Nora & Sissel

DET HAR GÅTT FEM DAGER ...

Anonym sa ...

Hei dere kloke mennesker,

Jeg er på vei til å gi opp meg selv, så ufattelig sliten. Alt for mange forskjellige og motstridende følelser svirrer i meg og jeg føler jeg er på tur til å bli gal.

I ti år har han vært i livet mitt. Det begynte med begjær, tidlig ble jeg forelsket. Da jeg forsto at han ikke følte slik for meg, tenkte jeg "neinei, rart han virket så interessert, men-men, da går jeg videre da." Jeg tok ikke mer kontakt med han, men to uker etterpå tikket det inn en melding fra han. Så var det i gang. Siden den gang, ti år tilbake, har det ikke gått en uke uten at han har hatt en viss kontroll og kontakt med meg. Men aldri ville han binde seg helt.

Han forklarte det slik: "jeg er så utrolig glad i deg, du er perfekt på alle vis, den snilleste jenta jeg vet om. Det er meg det er noe galt med. Jeg klarer ikke forplikte meg helt. Uansett hvor glad jeg er i deg, så blir jeg liksom ikke forelska, men la meg tenke på det. Jeg forstår du vil gå videre". Så satte han en tidsfrist, i en mnd (som oftest) skulle jeg vente på svaret. Det var en pine, vente på at han forhåpentligvis ville elske meg?! Det samme svaret kom alltid, ikke et klart ja eller et klart nei, men et svar som var "unnskyld, jeg er bare ikke klar. Jeg er glad i deg og vil ikke miste deg likevel".

Dette var greia. Fine perioder, dårlige perioder, uttallige tidsfrister. Midt i dette gjorde vi en avtale om å fortelle hverandre dersom vi traff noen andre. Han gjorde det, rotet rundt og løy for meg. Tilslutt fant jeg det ut ved en ydmykende tilfeldighet. Jeg trodde jeg var ferdig da, at nå var det over ... Han angret og oppsøkte meg tett. Etter to mnd. hadde han lurt seg inn i livet mitt igjen. Han lovte aldri å lyve til meg igjen. Vi var sammen i tre uker, men så, igjen: han ”klarte ikke binde seg”-samme regla, så var det i gang med tidsfristene igjen. Jeg forsøkte å bryte ut, forsøkte å treffe andre, men han fikset det alltid til, slik at de andre la på sprang fra meg. Og, jeg gikk tilbake til ham. I ti år.

Selvbildet mitt ble knust, hva var det med meg som gjorde det så vanskelig å elske meg? Jeg tilpasset meg ham i absolutt alt, i håp om at han ville ha meg fult og helt. Jeg ble sjalu og desperat, tilslutt bare likegyldig og ubetydelig for meg selv. Mange ganger tenkte jeg, og tenker jeg enda, at jeg har blitt gal. Jeg har blitt hysterisk og vill, ropt og grått, i forsøk om å nå inn til ham. Han har alltid bare løpt vekk da. For så alltid å komme tilbake når jeg har falt inn i mitt likegyldige og ubetydelige meg igjen. Det tærte på meg, men også så utilgivelig mye på venner og familie. Jeg løy og skjulte for dem at han var i livet mitt enda. Jeg skammet meg slik. Ingen kan forstå dette. Jeg jobber selv i psykiatrien, jeg er selvstendig og flink. Jeg har alltid hatt draget på andre menn. Jeg har et godt nettverk og jeg er kjent for å være reflektert og snill. Men med ham ble jeg en helt annen. Jeg hatet meg selv tilslutt.

For ca to år siden innså jeg at jeg måtte ta tak på et eller annet vis. Enten måtte jeg ta livet av meg, eller jeg måtte flytte vekk. Jeg flyttet vekk, jeg sørget for å gjøre alt jeg kunne for å få ham unna. Men før jeg gjorde dette gav jeg ham en siste sjanse: "Jeg vil ha et klart ja eller et klart nei, sier du ”unnskyld, jeg klarer ikke nå”, betyr det et nei for meg. Dette er siste sjanse". Det ble det samme, kjente svaret, men jeg bestemte meg for at dette betyr faktisk nei. Jeg flyttet, og fylte dagene med alt annet enn ham. Men han var der hele tiden. Innom på besøk, en melding eller en tlf.samtale. Han hadde alltid et overblikk og en kontroll over meg. Jeg la så inn forbud mot intimitet. Vårt seksuelle forhold var det som stod sterkest mellom oss, det hadde alltid vært svært bra for oss begge. Jeg hadde noen glipper før jeg klarte å slutte helt, han sluttet aldri å prøve å ha sex med meg igjen. Jeg hørte stadig om andre kvinner i hans liv, da jeg konfronterte ham, løy han for meg: "Jeg kunne aldri løyet for deg igjen, du er min beste venn og jeg kan aldri miste deg", sa han. Jeg ble forvirret, skulle jeg tro på ham eller andre? Jeg forsøkte å stavre meg av gårde og ikke tenke på det, heller tenke på å komme meg ut og vekk.

Den siste tiden hadde jeg ikke noe intimt forhold til han. Han ville, men jeg var standhaftig. Likevel var han i livet mitt, gikk ikke en uke uten at jeg hørte fra han. Jeg merket at følelsene og begjæret mitt begynte å falme, men jeg var enda på mange måter avhengig. Så plutselig møtte jeg en ny. En som jeg kjente det kunne bli noe med, en som faktisk kunne lære meg hva kjærlighet er. For jeg har glemt hva det er. Jeg sørget for å tilbringe tid med denne mannen og min frank falmet ytterligere.

Så kom dagen da min frank merket at jeg for alvor begynte å glippe for ham. Min frank slo inn for fullt. Denne gangen på en annerledes måte. Nå sa han de tingene jeg hadde lengtet etter å høre fra han i alle disse ti år. Han ville ha meg, han ville dele livet med meg, han ville ha en familie med meg. Jeg var den fineste og beste han viste om. Han lirket seg nesten helt inn igjen. Men så, like før jeg tok hamn tilbake, fikk jeg høre om nye damer som han hadde hatt i over de to siste årene, han hadde behandlet dem som han gjorde med meg, med tidsfristene sine. Jeg konfronterte ham, han løy og nektet igjen. Jeg bestemte meg for å få et bevis, ringte til kvinnene selv og fikk det konstatert. Da klarte jeg å si at han skulle reise til helvete vekk og ut av mitt liv. Min frank ble da på en måte jeg aldri har sett han før. Han ble desperat (akkurat slik jeg har vært 100 ganger ovenfor han). Han gråt og skalv, spiste ikke, sov ikke, ville dø. Han tryglet og ba. For første gang sa han at han elsket meg, at han kjente han var forelsket og at hjertet hans var hos meg. Han sa han aldri ville tilgi seg selv hva han hadde gjort mot meg, og han gjorde alt for å vinne meg. SMS-er, telefoner, ringing på dørklokka, fulgte etter meg, blomster på døra osv.

Til å begynne med var det godt. Endelig fikk han kjenne hvordan det er, endelig fikk han som fortjent. Men jeg klarte ikke opprettholde sinnet. Jeg ble trist og fortvilet jeg også. Forvirringen var i gang. Plutselig begynte jeg å bekymre meg for ham. Han sa han hadde tanker om å ta livet sitt, jeg ble redd. Derfor ringte jeg moren hans, ba henne om å ta vare på ham, for jeg kunne ikke være der for ham mer. Hun sa hun forstod. Likevel, etter noen dager ringte hun meg opp og tryglet meg om å bli sammen med ham, hun også! Det ble for mye for meg. Jeg var på nippet til å dumpe kjærligheten og den nye mannen, gi meg hen til frankeren min igjen. Søsteren min tok da affære, hun reddet meg. Hun truet med anmeldelse om han tok kontakt med meg igjen. Siden har det vært helt stille, det er over ...

... det har gått fem dager. Jeg burde være lettet, jeg burde være glad. Likevel sørger jeg og det kjennes som jeg har kjærlighetssorg, selv om jeg nettopp kjente at jeg var forelska i en ny. Skal denne forvirringen noen gang ta slutt? Skal han noen gang ut av hodet mitt? Det kjennes ikke sånn. To dager etter at søsteren min truet ham med anmeldelse, var han ute på byen, fikk jeg høre, i tilsynelatende godt humør ... Han, som jeg trodde var døden nær og syk av kjærlighetssorg, var på byen og ferdig, mens jeg lå hjemme og gråt.

Har denne mannen virkelig ingen følelser for meg? Etter ti år? Er jeg virkelig så ubetydelig? Hvorfor bryr jeg meg? Jeg burde feire den sunne kjærligheten og den nye flotte mannen som har kommet inn i mitt liv, men jeg klarer det ikke.

Hjelp meg!

Med vennlig hilsen desperate, paranoide og triste meg.

Godt nytt år og lykke til inn i året 2012!

L.B sa ...

Hei alle sammen her inne :-)

Jeg har bare lyst til å fortelle at i hele 2011 har jag hatt det som mange av dere her på hekta blogg !! og jeg kan virkelig med hånden på hjertet si at jeg er frisk meldt :-) jeg har vært igjennom berg og dalbane lenge og hektet har vært et helvete til tider ! det er ikke mer enn tilbake til august / september 2011 ,at jeg var på bunn og ikke trodde at jeg kunne være uten denne mannen som gjorde meg til et menneske jeg knapt kjente igjen og vennene mine var sjokkert over at jeg som ble oppfattet som en resurs sterk person ble redusert til en så redusert overtilpasset person på hans premisser !

For det handler mye om oss selv, hvor mye vi tillater denne personen å få så mye makt !
vi prøver i kjærlighetens håp ! men hvor lenge skal vi være i dette rommet med håp og jeg har skjønt at hver og en må bruke sin tid !!

Familie og venner er nok maktesløse i denne prosessen ! min familie og venner gav meg rommet da jeg ba om det, for det er vi i hektet som eier følelsene :-) Jeg føler virkelig at jeg har vært på AA kur og kan nå si at det er deilig å bli fri:-) jeg har jobbet og dealet med disse følelsene, jeg har lest og vært her inne på hekta blogg som har vært en enorm hjelp å lese at andre også er i dette utrolige rommet av et hekt !! Jeg har møtt min hekter og det var deilig å stå å se på ham og føle frihet, god tur videre gutten min og lykke til, til tross for at han har ny kjæreste ytret han seg og skrev melding til meg... det eneste jeg så var en patetisk mann og jeg syntes synd på kjæresten gjennom nesten et år.. at hun heller ikke kommer til å få en hel kjæreste !! han traff henne en måned etter vårt brudd.

Jeg har brukt nå et år og kan gå videre inn i det nye året med nye kort og nye muligheter !
Og jeg ønsker alle dere her inne det samme for det nye året ! Vær snill med deg selv finn lyspunkter, tren og les :-) jeg fant en bok som har gitt meg mye glede og den kan jeg anbefale : kunsten å leve ! Jan Vincents Johannessen

lykke til alle her inne !!
stor klem L.B

NÅR KONTAKTEN IKKE KAN BRYTES

Noe av det viktigste for å komme ut av en hekta-relasjon er å bryte all kontakt i den første, sårbare fasen, binde seg til masten og få hjelp av gode venner til å holde ut savnet. Mange på bloggen har fortalt om utfordringen med å ha barn med den de har vært/er hekta på. Når man har felles barn kan man ikke bryte all kontakt. Hvordan kan man gi slipp følelsemessig samtidig som man fortsetter å kommunisere med sin eks-partner?

Akseptering er eneste løsningen. Du må arbeide for å akseptere at dere fortsatt er foreldre sammen, men at dere ikke lenger skal være et par.

Dette er vanskelig for mange, fordi hvert møte, hver telefonsamtale, hver gang avtaler skal gjøres, kan komme til å vekke hjernens avhengighetsrefleks. Den som har vært amygdalas fange (les om dette i Hekta) og som har vært inne i en kronisk stresspiral på grunn av hektet sitt, vil slite med motstridende følelser i lang tid. Husk at dette er normalt. Det er normalt at det rykker til i det følelsesmessige tilknytningssystemet hver gang du treffer din eks, hører eksens stemme, får en SMS eller en mail. Disse rykningene er IKKE et tegn på kjærlighet. Men må heller betraktes som psyko-fysiologiske krampetrekninger. Disse krampetrekningene er virkelige nok, men tankene de stimulerer (kanskje det kan bli oss igjen, jeg elsker ham/henne og så videre ) representerer ikke den faktiske virkeligheten.

Du må trene deg opp til å tåle denne kontakten, slik en fobiker trener seg opp til å gå inn i heisen, kjøre i en tunnel, gå over en åpen plass. Eksponering for det du er redd for, er nødvendig. Men du må forberede deg hver gang du skal konfronteres med eksen: Tenke på hvordan du skal håndtere situasjonen, tolerere å være i situasjonen, gratulere deg selv etterpå med at du fikk det til.

Det er viktig at eksen ikke blir en hotspot (unngåelsesområde) i livet ditt når dere har barn sammen. En som barna ikke kan snakke eller fortelle om, og som det må kjøres emosjonelle omveier rundt i ett kjør. Barn trenger å se at foreldrene kan snakke sammen, og at foreldre snakker ordentlig om hverandre. Sløyfer man kommunikasjonen, fjerner man samtidig taket over barns hode, og de får ikke lenger den beskyttelsen de trenger og har krav på.

Det er harde bud, men når vi har blitt foreldre har vi et ansvar som går langt utover hensyn til egne følelser.

Beste hilsen
Sissel

KAN EN HEKTER BLI "OMVENDT"?

For et par uker siden fikk vi inn denne henvendelsen. Vi ønsker ikke å svare direkte på innsenderens spørsmål, men velger likevel å belyse problemstillingen fordi den er aktuell og interessant for mange.

 Fra hekt til sunt forhold?

Jeg har funnet ut jeg er en “hekter”. Det siste året har jeg vært i et forhold med ei jente som på mange måter er totalt ulik meg selv. 

Jeg er/var en typisk emosjonelt unnvikende person og hun den rake motsettningen. Vårt forhold begynte i fjor sommer, hun var forelsket i en annen, men jeg jaktet på henne og ville ha henne og etter et par måneder fikk jeg henne. Utfordringen var at hun fortsatt hadde masse følelser for den andre hun var forelsket i, og det gjorde at jeg begynte å lukke meg. Allerede rett etter vi ble sammen hadde jeg begynt å trekke meg unna og hektet var i gang. Jeg hadde en innstilling om at jeg ville se hvordan vi var sammen før jeg kunne bestemme meg for hva jeg ville. Dermed var helvete i gang for hennes del og vi var sammen frem til slutten av august i år. Hele tiden mens hun var preget av angst, depresjon, panikk og usikkerhet. Vi slo opp en del ganger underveis også, men fant alltid tilbake til hverandre. Jeg tok det liksom aldri seriøst for jeg visste hun ville komme tilbake. Jeg tok ikke hennes angst som et tegn på at forholdet vårt var feil, jeg tok det kun som et tegn på at hun hadde ting hun måtte rydde opp i selv. Jeg tok henne for gitt og gikk ut i fra at hun alltid ville være der. Og jeg valgte å være avventende for å se om ting ble bedre.

I slutten av august ga hun meg boka “Hekta på et håp om kjærlighet” og like etterpå slo hun opp. Dette sendte meg ut i en dyp krise. Allerede før jeg hadde lest boka, skjønte jeg at denne gangen var annerledes enn alle andre gangene hun hadde slått opp. Nå var det alvor. Hun kuttet all kontakt og blokkerte meg ute slik at jeg ikke kunne nå henne.

Jeg brukte de første ukene til å selvransake meg selv. Jeg skrev masse. Hva hadde vært bra med forholdet. Hva hadde vært dårlig. Hva hadde jeg gjort for å påføre henne så mye smerte. Hvordan hadde jeg klart å drive henne vekk. Hvorfor var jeg så usikker før, og nå er jeg så skråsikker? Er det bare fordi jeg vil ha det jeg ikke kan få? Eller er det noe mer?
Jeg tror det er noe mer.
Jeg vet det er noe mer. 

Denne personlige krisen jeg havnet mitt ut i har fått meg til å se livet i et helt nytt perspektiv. Den har fått meg til å innse hva som er viktig i livet. Den har fått meg til å innse hva jeg vil, hvor jeg vil og hva jeg vil med forholdet vårt. Den har sparket meg ned fra gjerdet og fått meg til å ta en viktig avgjørelse.

For jeg vet med hele mitt hjerte og hele mitt vesen at jeg elsker denne jenta! Det er hun jeg vil tilbringe mitt liv sammen med!
Det er hun som har lært meg å høre mer på mine emosjonelle sider, det er hun som har lært meg å tillate meg å være mer emosjonell og hun som har lært meg om gleden av å dele. Vi har våre ulikheter, men det er nettopp det som er så fantastisk!

I forrige uke begynte jeg for alvor å lese boken hun ga meg. Hekta på et håp om kjærlighet. Jeg kjenner meg så igjen i den boka. Jeg kjenner igjen oss i den boka. Og det er vondt å lese om hvor mye smerte jeg kan påføre et annet menneske bare ved å være usikker og avmålt. Jeg har innsett så mye ved å lese den. Jeg tror jeg begynner å forstå ting jeg tidligere aldri drømte om å forstå. Kort sagt har jeg rett og slett ikke behandlet kjæresten min noe bra, og jeg kan forstå at hun valgte å gjøre som hun gjorde.

Er det noe håp for at vi kan få det til å fungere?
Jeg vet hva jeg vil. Jeg er skråsikker i min sak. Ikke mere tull nå. Hvis vi skal prøve igjen så skal vi gjøre det skikkelig. Jeg vet jeg er “emosjonelt tilbakestående” på mange områder, men jeg tror vi to er ment å være sammen. For alltid. Og jeg vet jeg stadig forstår mer og mer og blir klokere og klokere.

Vi har såvidt begynt å snakke sammen igjen. Jeg har latt henne vite ganske klart og tydelig hva jeg vil. Hun er naturlig nok veldig skeptisk og stoler ikke på meg.

Tror dere det finnes et håp for oss? Kan en “hekter” bli en god kjæreste for sitt tidligere “hekt”?

Denne historien handler om en hekter som har ”sett lyset”. Han har lest Hekta, han har gransket seg selv, han har innsett hvilken smerte han har påført sin eks-kjæreste, han har skjønt at hun er kvinnen i hans liv, han opplever at han er inne i en grunnleggende, personlighetsmessig foranding.

Det er imidlertid ikke uvanlig at et skikkelig nei! stimulerer en hekter til å gjøre nok et framstøt. Bloggen her er full av historier om tilbakelente hektere som blir iherdige igjen når ”offeret” slår neven i bordet og sier: nå er det nok! Men, vi ønsker ikke å være totalt kyniske. Det finnes selvfølgelig unntak og virkelige oppvåkninger, som reflekterer en reell helomvending inni en tidligere hekter. Og denne innsenderen kan være en av dem.

Likevel, hvis overnevnte eks-kjærest spurte oss: synes du jeg skal ta sjansen på ham igjen? ville vi ikke kunne gi noe bekreftende svar på det.

I et parforhold hvor relasjonen har vært preget av utrygghet, tilbaketrekning og uforutsigbarhet, vil ha vondt for å falle til ro i en visshet om at ”nå er det oss”. Begge parter risikerer å leve på tærne og være på alerten kontinuerlig, og et sånt forhold blir et slit. Skal sånne par bli gode par, må de pelle seg til parterapeuten og bruke tid og krefter på å normalisere relasjonen. Det kan ta lang tid å greie og stole på hverandres intensjoner.

Vi blir skeptiske når vi hører historier om forhold som starter med at den ene personen jakter steinhardt på en som er involvert i et annet forhold. Slik iherdighet er ganske skummel. På fagspråket kaller vi det for mate poaching (tjuvfiske) og vi vet også at står man hardt nok og lenge nok på, kan man klare å tjuvfiske nær sagt hvem som helst. (Vi vet at mange PUA-er har dette som egen sportsgren, hvor gleden ligger i erobringen, ikke i en fortsettelse av en kjærlighetsrelasjon.) 

Innsenderen har gjort noe av det samme med sin eks-kjæreste, som naturlig nok var temmelig fortumelt og forvirret etter hans erobringstokt. Det tålte han ikke. Han skjøv henne bort. Det er fint at han nå skjønner at dette er en uholdbar oppførsel, men vi synes at vi ser konturene av den samme nitide iherdigheten med hensyn til å få eks-kjæresten tilbake igjen, gjennom den insisterende væremåten.

Det å være insisterende, sterk, pågående og overbevisende i sin argumentasjon for å få det som man vil, ligger tett opp til manipulering. Hekt-”ofre” bør være ekstremt forsiktige slik at de ikke går inn i den samme panikk-spiralen som de møysommelig har strevet seg ut av.

Beste hilsen
Sissel & Nora

FORTVILTE VENNER

Anonym sa ...

Hej! Jag undrar om ni kan ge några tips på hur man kan hjälpa en väninna som uppenbarligen befinner sig i ett hekta-forhold?
Vi är en grupp tjejer som nu i snart två år varit vittne till hur vår gemensamma väninna inte klarar av att ta sig ut ur ett klart destruktivt förhållande.
Hennes "vän" ser alltid till att ge precis tillräckligt mycket av sig själv för att hon ska fortsätta hoppas på att det en dag ska bli dem två. Inför oss säger hon att de bara är vänner, men med jämna mellanrum bryter hon ihop och erkänner att hon har starka känslor för honom som hon inte klarar av att förtränga. Han å sin sida kan den ena månanden säga att han vill att de ska vara tillsammans, för att sedan nästa månad säga att de inte passar ihop och aldrig kan bli ett par. De tenderar att ha en stor krangel cirka var tredje månad, varefter hon kommer till oss och säger att denna gången har bägaren runnit över, nu ska hon tala allvar med honom och göra slut på förhållandet. Han hinner dock alltid komma henne i förköpet och bedyrar för henne hur viktig hon är i hans liv och att han inte klarar av tanken på att förlora henne som vän och då förlåter hon honom. I perioder isolerar hon sig på grund av honom. Då svarar hon inte i telefon när vi ringer, men pratar med honom i telefon ett par timmar varje dag. Han har vid upprepade tillfällen ljugit för henne, bland annat om att hans föräldrar har arrangerat en förlovelse för honom och att han måste gifta sig med en partner som de godkänt. Ett par dagar senare ringer han upp vår väninna och säger att allt är ett skämt och hon försvarar honom genom att säga att detta är hans sätt att skämta på. En annan sak som är väldigt märklig är att de har varit "bästa vänner" i två år utan att några av hennes andra vänner har fått träffa honom. Detta förklarar hon med att hon tror att vi dömt honom på förhand och inte skulle ge honom en rättvis chans om vi fick träffa honom. När vi pratar med henne om honom går samtalen alltid ut på att analysera vad han har sagt eller gjort. Ingen av oss har fått ett intryck av att han egentligen har tillfört något positivt i hennes liv - hon är ofta ledsen eller arg på grund av något han har sagt eller gjort.
Han uppmanar henne ofta att gå ut och träffa, och ha sex, med andra, men när hon nyligen berättade för honom att hon hade gjort det så blev han arg och ville avsluta vänskapen. Detta utmynnade i att han återigen erkände för henne att han har starka känslor för henne. Nu har de kommit överens om att de antingen ska säga upp kontakten helt eller att bli ett par. Vi som står runt henne och ser på hur han har brutit ned hennes självförtroende under de år de känt varandra är självklart helt emot att de ska bli tillsammans, men detta är inget vi vågar säga till henne eftersom vi är rädda för att hon då säger upp kontakten med oss.
HJÄLP! Vad gör vi? Vi har försökt vara så neutrala som möjligt när hon pratar om honom, just för att vi vill att hon fortsätter att dela med sig av vad som händer mellan dem. Nu känner vi dock att vi måste göra någonting innan hon försvinner helt ned i källaren. Men vad? Vad vi än säger så har hon alltid något att komma med till hans försvar - att han haft ett dåligt förhållande där han kände sig kvävd, att han haft en dålig uppväxt, att det är jobbigt för honom att prata om sina känslor, med mera med mera. Till saken hör är att han för ett halvår sedan började träffa en annan och sedan ljög om det för vår väninna. Detta förhållande pågår ej längre, men var för oss ett klart tecken på att det absolut inte går att lita på honom. Hur förklarar vi för henne att det inte finns någon framtid i deras "vänskap"?

6 TILSTANDER SOM FORLENGER ET HEKT

K sa ...

Seks tilstander som desverre forlenger avhektingsprosessen, men som det er fullt mulig å gjøre noe med:

ENSOMHET – gir deg unødvendig god tid til å tenke, analysere, spionere (på nett) og dagdrømme om hekteren. Ensomhet forhindrer deg i å motta friske og positive impulser fra omverden. Mange blir ensomme som ren følge av et hekt. Man har kanskje takket nei (i påvente av hekterens almisser) så mange ganger at venner gir opp å spørre. Man orker kanskje ikke forholde seg til "lykkelige og veltilpassede" venner fordi man skammer seg over at man har havnet så dårlig ut. Noen blir sykemeldte og mister kontakten med sin daglige omgangskrets.

FYSISK PASSIVITET – sørger for at kroppen mister viktig motstandskraft, frustrasjonen vendes innover og du går ennå dypere inn i de negative følelsene med alt det innebærer av fare for tilbakefall. Man føler seg som et dyr i bur, der "dyret" er de negative følelsene og "buret" er den tiltaksløse kroppen.

MANGLENDE SELVTILLIT – er helt normalt i et hekt og styrker den negative troen på at du ikke fortjener noe bedre enn det hekteren tilbyr. I verste fall får tilstanden deg til å tro at du rett og slett trenger/er fornøyd med den mentale smerten som et hekt påfører deg.

SJALUSI – drar selvtilliten din ytterligere ned, skaper panikk og redsel for å miste. Redselen for å miste opprettholder dessuten et urealistisk positivt bilde av hekteren. Det kjennes nærmest umulig å ikke ta kontakt med hekteren samtidig som frustrasjonen øker fordi hekteren velger deg bort (i hvert fall for øyeblikket). En nedbrytende berg og dalbane av følelser.

HAT – det ligger vanvittig mye energi i hat, og energien tvinger hjernen til stadig gjennomgang av hekterens ugjerninger. I enkelte tilfeller klarer man etter en stund å gå videre uten å snu seg tilbake. Men svært ofte trigges behovet for innhenting av nye opplysninger om hekteren som kan underbygge/overbevise/opprettholde hatfølelsen. Hat går ofte over i hevnlyst.

HEVNLYST – som en ren følge av alle de dårlige følelsene du har blitt tredd nedover hodet. Hevnlysten vil sysselsette hele deg - døgnet rundt. Det vil trigge deg til å jakte, opprettholde et håp om kontakt med hekteren, minske dine evner til selvrespekt og svekke dømmekraften..noe som til slutt kan komme til å gjøre deg til syndebukken dersom du setter hevnplanene ut i livet. Ønsker man hevn er man dessverre ikke helt avhektet.
K.

REKK OPP HÅNDA DE SOM KJENNER SEG IGJEN

Ønsker dere alle en hektfri sommer!

Hilsen Nora

HEKTA PÅ "STORBYNATT" NRK1 16.11.2010

WHEN GOOD DOGS DO STOOPID THINGS

Anonym sa ...
Jeg er en mann som har fått et hekt på en tidligere kollega som jeg hadde en kortvarig, ikke-seksuell affære med. Jeg har aldri før vært så forelsket, så dette var ganske overveldende for meg helt fra starten. Og det har nå vart i snart fire år. Jeg vet at følelsene var gjensidig fra hennes side til å begynne med, men siden vi var i hvert vårt forhold (hun var gravid, jeg hadde fått en baby) så ble det vanskelig å holde et vennskapsforhold ved like. Hun kuttet meg ut på den langsomme måten, ved å hinte om at dette nå var over fra hennes side, og aldri ta kontakt selv. Å fortsette et vennskapsforhold ble helt og holdent mitt ansvar. Å ta kontakt ble etter hvert vanskelig fordi det ble så stigmatiserende, jeg orket aldri enda en avvisning. Jeg savnet henne selvsagt, men følte meg dum og patetisk som en 13-åring.

Fortellingen burde ha sluttet der. Vi har ikke hatt noe kontakt siden annet enn et par utilsiktede streif, og det har nå gått over tre år. Men savnet, lengselen min, den har ennå ikke gitt seg. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og periodevis er det veldig smertefullt og slitsomt. Det kjennes ut som om det blir mer slitsomt med tiden. Jeg blir mer trøtt av det nå enn før.

Jeg har det bra i mitt eget forhold, jeg tør nesten si at jeg har det perfekt. Jeg elsker familien min og har verdens herligste og flinkeste unge. De problemene jeg og min kone hadde for fire år siden er ikke en gang spesielt relevante i dag. Men hvis pendelen står feil kan jeg tilbringe en hel helg med familien min mens tankene mine egentlig er hos hun andre. Dette gir meg egentlig ikke så dårlig samvittighet, jeg har etter hvert slått meg til ro med at det er tvangsmessig blitt en del av meg som jeg ikke kan gjøre så mye med annet enn å forsøke å ignorere. Men det er selvsagt ubehagelig både for meg og antakelig de rundt meg. Jeg blir fjern. Min nåværende samboer vet for øvrig om at dette er tilbakevendende problem, men dette er ikke noe vi fokuserer mye på.

Det som gjør dette ekstra vondt er vissheten om at jeg egentlig ikke gjorde noe galt den gangen, jeg hadde ingen egoistiske hensikter eller baktanker om en elsker på si. Det jeg savnet i mitt liv i 2007 var en trygghet på framtida, at jeg kunne dele livet med en som var positiv og trygg på seg selv, som jeg kunne stå opp og ta en kaffe med – også var dette bra nok. Man kan kanskje beskylde meg for at jeg var naiv og litt godtroende, og det var sikkert en smule irriterende at jeg titt og ofte tok kontakt i den tiden før jeg påla meg restriksjoner. Imidlertid kan jeg ikke se at jeg fortjente the silent treatment, jeg kan ikke se at noe jeg gjorde rettferdiggjorde det at jeg skulle ignoreres av hun andre i resten av mitt liv.

Hvorfor betydde hun så mye for meg? Grunnen til hektet er nok ikke håpet om at vi skulle kunne komme tilbake til hverandre. All fornuft og alt jeg vet sier meg at hun andre ikke tenker spesielt mye på meg i det hele tatt. Livet går videre. For meg handlet det nok mer om at hun ga meg en indre trygghetsfølelse, av at jeg nå var bra nok. Det ga meg en slags ro, som jeg ikke visste jeg trengte tidligere. I mitt liv har jeg dessverre hatt en del personer som har hatt sine egne ting å stri med. Fra jeg var barn lærte jeg meg å klare meg selv, og jeg lærte meg å tåle at folk kunne være litt egostiske og ekskluderende innimellom. Antakelig har dette bidratt til at jeg er såpass selvstendig og disiplinert som jeg er i dag. Jeg var vant til at JEG hele tiden skulle ta støyten, fordi jeg var mest stabil og sterkest, og jeg skulle gi mest. Dette mønsteret har gått igjen i familien, i kjærlighetsforhold og arbeidsforhold i hele mitt liv. Men denne forelskelsen og den langsomme avvisningen av meg, fra denne siste personen i rekken som – av en eller annen grunn – betydde så mye for meg, den vippet meg fullstendig av pinnen. Nå henger jeg og svinger etter et bein. Disse tankene stjeler så mye av tiden min – selv om alt annet i livet mitt ligger til rette for at jeg skal ha det bra.

Er det virkelig håp for å befri seg fra et hekt som dette?

Hilsen "good dog"

SPIONASJEVIRKSOMHET

Kjære kikkere,

Hele poenget med å kikke er å finne ut om man er forrykt eller ikke. Manges selvfølelse er så tilsjasket etter et langt liv i et hekt at de ikke lenger stoler på egen vurderingsevne. Å få visshet kan være den dytten du trenger for å komme ut av en ødeleggende tilstand. Når man ikke vet sin arme råd og har sterke mistanker om at man blir lurt, er det lov å sjekke kildene. Mange gjør det, og de fleste skammer seg, slik "voksen dame" gjør 20.03.2011 under innlegget FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN? Men hun fant bekreftelse for sine bange anelser, og det var bra. Problemet for mange når de har funnet slik informasjon er: Hva gjør jeg med dette?! Skal man konfrontere den andre, holde munn på grunn av skammen, bortforklare de klare fakta (som mange hekta personer dessverre gjør), si takk for seg, eller hva?  Mitt råd er: Du VET - når bekreftelsen kommer - at det er sant. Dette har både følelser og fornuft forsøkt å fortelle deg lenge. Bruk informasjonen til å komme deg videre i livet, ut av hektets grep. Aksepter at du måtte kikke, i det godes tjeneste.

Beste hilsen
Sissel 

HEVNLYST

Flere brukere av bloggen har vært innom temaet hevn, og vi har bedt folk være uhyre tilbakeholdende med dette, fordi hevn ikke er for amatører! Det er meget vanskelig å hevne seg på en elegant måte som er lovlig både i juridisk og etisk forstand. Hevn blir gjerne plumpt og hjelpeløst og slår vanligvis tilbake på en selv.

 

Vi har også bedt alle om helt å avstå fra å hevne seg på uskyldige tredjeparter (hekterens uvitende partner og barn). Det er bare uetisk, lusent og billig å straffe mennesker som ikke kan holdes ansvarlige for hva en partner eller forelder holder på med i hemmelighet.

 

Den beste "hevnen" er at du løsriver deg, viser at du klarer deg godt og ikke lenger lar deg vippe av pinnen av den personen du tidligere trodde du ikke kunne leve uten. En solid "si fra hevn" kan du selvsagt unne deg: Smell i såfall til med en kort og kraftfull verbal salutt (skriftlig eller muntlig) om hvor ynkelig du synes vedkommende har oppført seg, at all din respekt er som blåst bort og liknende. Men gjør dette KUN dersom du vet at du ikke kommer til å vikle deg inn i en sørgelig disputt med ham eller henne der du trekker det korteste strået til slutt og blir stående igjen som taperen.

 

Vi har stor forståelse for at noen bærer på et sterkt hevnønske. Mange opplever at de har vært ført bak lyset i årevis, de føler seg brukt, lurt og utnyttet, holdt for narr og holdt på gress. Å få lyst til å ta igjen er naturlig, etter å ha vært overtilpasset og underkastende over lang tid - til ingen nytte. MEN - i Hekta understreker vi at du som er/har vært hekta, ikke må falle for fristelsen til å betrakte deg selv kun som et uskyldig offer. Du har også vært en jeger som har jaktet på hengivenhetstegn, vrengt og vridd på virkeligheten for å få den til å passe med kartet ditt, og du har ignorert alle råd og advarsler fra gode venner som har sett skriften på veggen i lang tid.

 

Og så er det dette: Mange hektere aner ikke at de driver med det vi har kalt "franking" - altså utilsiktet hekting. De har aldri ment å manipulere eller skade, de er slett ikke psykopater, som mange her på bloggen forveksler "frankere" med. De bare ER uforutsigbare, utydelige og ambivalente uten noen intensjon om å såre eller lure deg. Noen av dem sliter faktisk med å si nei og sette grenser, og mange av dem er også styrt av håp om at dette forholdet vil de virkelig få til! Problemet er at de bare periodevis er oppriktig begeistret, og da særlig idet du trekker deg unna. DA kommer de etter deg og får lyst til å være din for evig. Det er fraværet som trigger deres kjærlighetsønske, mens nærværet gjør at det slukner i dem. Hva dette kompliserte av-og-på-mønsteret handler om fra deres side, må vi lete etter i deres egen historie. Men fortjener de din hevn? Jeg synes ikke det. Klar tale, ja, men ikke hevn.

 

All avhekting begynner som vi vet med akseptering, og det handler det også om når det kommer til hevn. Aksepter ditt hevnønske, snakk gjerne om det til dine trofaste venner, skriv om det, fantaser om det, utbroder gjerne filmmanus med replikkutvekslinger og hevnplot i hodet og på papiret, men ikke hevn deg i virkeligheten. Men MÅ du, fordi din hekter var beregnende og slem og fordi du ikke får fred før du har tatt igjen, så gjør det - elegant, uten blod, innenfor loven, og uten å skade noen uskyldig tredjepart.

 

Beste hilsen

Sissel

HEKTA-RELASJON ELLER ET HALTENDE FORHOLD?

Torsdag 3. mars la "Forvirret og fortvilet" inn en kommentar (og en til 7. mars) under innlegget REDUSERT SELVFØLELSE? FREMMEDFØLELSE? DU ER I FARE!

Hun har fått et reflektert og varmt svar fra en annen på hektabloggen, men jeg vil føye til noen ord til henne, og til dere andre som kjenner dere igjen i historien hennes. For dette dreier seg ikke om et hekt, men et parforhold som er veldig likt mange av de de forholdene vi parterapeuter møter. 

Kjære fortvilet og forvirret,

Du og mannen din startet "på feil fot", med ambivalens og frem-og-tilbake-manøvre, og slik har det fortsatt. Når vi løper altfor fort fra ett forhold til et annet, er vi egentlig svært sårbare. Vi håper så sterkt på redning og en trygg havn at vi kan gjøre store feilvurderinger. Kanskje du gjorde det. Mannen din skuffet deg tidlig. Han var ikke den du trodde. Og sannsynligvis var ikke du den han trodde, heller. Så har dere haltet videre, for bordet fanger, og med felles barn og mye å tape, gjør man jo gjerne det. Det er mulig dere hektet hverandre etter tur, som du sier, for i begynnelsen var det du som holdt igjen, etterhvert ble det hans "privilegium" å trekke seg unna. Men hovedproblemet synes å være at dere har ulikt syn på hva et forhold skal være, dere praktiserer kjærlighet ulikt, og det har dere gjort hele veien. Altså har dere ingen solid grunnmur som forholdet hviler på, med like drømmer, felles hverdagslivsorientering og sammenfallende verdier. I tillegg kommuniserer dere mot hverandre istedet for med hverandre og har havnet i en klassisk repeterende grunnscene som vi kaller "pågående-unnvikende": (Du kan lese mer om dette i boken Kjærlighet i hastighetens tid) Jo mer du har anklaget, grått og konfrontert, jo mer har mannen din unnveket, forsvart og lukket seg, og jo mer han har beskyttet seg på denne harde måten, jo mer har du hamret og strevd for å få kontakt osv. En slik grunnscene setter seg gjerne fort og blir til slutt forholdets fiende nummer 1. Begge blir på vakt og begge frykter det verste. Det nytter ikke å fortsette å kreve at mannen din skal love deg ting han ikke kan holde. Han faller jo uansett tilbake etter et par dager, han lever kanskje litt mer "der ute" enn du noensinne kan orke, og du blir skuffet og skammer deg fordi du stadig er godtroende og våger å håpe på forandring. 

Jeg vil ikke kalle dette en hekt-relasjon, men det er selvsagt elementer tilstede, fordi det er så mye ambivalens her, og fordi du opplever forvirring og selvfølelse-tap. Slike vonde følelser finnes imidlertid i mange forhold, uten at vi kan snakke om hekt.

Jeg synes du skal invitere mannen din med til en terapeut, gjerne familiekontoret, det er en gratis tjeneste. Det ville være avklarende for dere å finne ut om dere har bygget forholdet på altfor uklare premisser, og hva dere i såfall kan gjøre med det i fortsettelsen.

Beste hilsen

Sissel