Torsdag 3. mars la "Forvirret og fortvilet" inn en kommentar (og en til 7. mars) under innlegget REDUSERT SELVFØLELSE? FREMMEDFØLELSE? DU ER I FARE!
Hun har fått et reflektert og varmt svar fra en annen på hektabloggen, men jeg vil føye til noen ord til henne, og til dere andre som kjenner dere igjen i historien hennes. For dette dreier seg ikke om et hekt, men et parforhold som er veldig likt mange av de de forholdene vi parterapeuter møter.
Kjære fortvilet og forvirret,
Du og mannen din startet "på feil fot", med ambivalens og frem-og-tilbake-manøvre, og slik har det fortsatt. Når vi løper altfor fort fra ett forhold til et annet, er vi egentlig svært sårbare. Vi håper så sterkt på redning og en trygg havn at vi kan gjøre store feilvurderinger. Kanskje du gjorde det. Mannen din skuffet deg tidlig. Han var ikke den du trodde. Og sannsynligvis var ikke du den han trodde, heller. Så har dere haltet videre, for bordet fanger, og med felles barn og mye å tape, gjør man jo gjerne det. Det er mulig dere hektet hverandre etter tur, som du sier, for i begynnelsen var det du som holdt igjen, etterhvert ble det hans "privilegium" å trekke seg unna. Men hovedproblemet synes å være at dere har ulikt syn på hva et forhold skal være, dere praktiserer kjærlighet ulikt, og det har dere gjort hele veien. Altså har dere ingen solid grunnmur som forholdet hviler på, med like drømmer, felles hverdagslivsorientering og sammenfallende verdier. I tillegg kommuniserer dere mot hverandre istedet for med hverandre og har havnet i en klassisk repeterende grunnscene som vi kaller "pågående-unnvikende": (Du kan lese mer om dette i boken Kjærlighet i hastighetens tid) Jo mer du har anklaget, grått og konfrontert, jo mer har mannen din unnveket, forsvart og lukket seg, og jo mer han har beskyttet seg på denne harde måten, jo mer har du hamret og strevd for å få kontakt osv. En slik grunnscene setter seg gjerne fort og blir til slutt forholdets fiende nummer 1. Begge blir på vakt og begge frykter det verste. Det nytter ikke å fortsette å kreve at mannen din skal love deg ting han ikke kan holde. Han faller jo uansett tilbake etter et par dager, han lever kanskje litt mer "der ute" enn du noensinne kan orke, og du blir skuffet og skammer deg fordi du stadig er godtroende og våger å håpe på forandring.
Jeg vil ikke kalle dette en hekt-relasjon, men det er selvsagt elementer tilstede, fordi det er så mye ambivalens her, og fordi du opplever forvirring og selvfølelse-tap. Slike vonde følelser finnes imidlertid i mange forhold, uten at vi kan snakke om hekt.
Jeg synes du skal invitere mannen din med til en terapeut, gjerne familiekontoret, det er en gratis tjeneste. Det ville være avklarende for dere å finne ut om dere har bygget forholdet på altfor uklare premisser, og hva dere i såfall kan gjøre med det i fortsettelsen.
Beste hilsen
Sissel
Kjære Sissel!
SvarSlettTusen takk for oppklarende analyse og gode råd! Jeg begynner å skjønne litt mere nå.
Jeg føler meg til tider svært ensom i parforholdet, og all ugreien , skammen rundt problemene samt mine følelsesmessige reaksjoner, med triste tanker og nedvurdering av meg selv, har også ført til at jeg har isolert meg, og har mistet kontakten med venninnene mine. Det går også ut over barna og konsentrasjonen om arbeidet mitt. Noe som har gjort meg meg ekstra forvirret og trist er hans mangel på empati , engasjement og støtte i situasjoner der livet har vært vanskelig for meg; sykdom, opprivende oppsigelse, tap av kjær slektning. Hvordan kan han ”nekte” meg dette når jeg alltid har støttet han i lignende situasjoner? Jeg skjønner ingen ting! Føler at jeg gir mye mer en jeg får.
Har mange ganger tenkt at jeg heller vil bryte ut av forholdet enn å måtte godta/ bli tvunget til å leve ”parallelle liv” i ekteskapet. Så du har nok rett i at mannen min lever mer ”der ute” enn jeg kan orke. Skulle han leve akkurat slik han vil fullt ut, ville det samtidig bli helt uutholdelig for meg. Har mange ganger tenkt at vi bare gjør hverandre vondt, og at det er farlig for meg i forholdet fordi det går slik ut over selvfølelsen og gjør meg deprimert. Til tider har jeg følt at jeg har vært i ferd med å miste grepet på tilværelsen. Blir nervøs, redd, urolig og føler meg ”låst”- ser ingen løsning. En gjennomgående setning i mitt indre har vært: ”Jeg er så sliten.” Jeg har følt meg så uendelig sliten og utmattet. Har bare hatt lyst til å seile bort på en sky. Eller at noen skulle se meg og ta seg av meg. Holde rundt meg, trøste meg, være god mot meg.
Av en mann ønsker jeg meg trygghet, tid, nærhet, engasjement og varme. En trygg havn.
Jeg ønsker å ha det godt. Ønsker også at mannen min skal ha det godt. Kanskje vil vi ha det bedre uten hverandre? Jeg vet ikke hvor veien går videre, men følger rådet om å oppsøke hjelp.
Vennlig hilsen
Fortvilet og forvirret
Kjære Sissel og Nora,
SvarSletteureka - endelig begynner det å demre. Har lest boken og kjenner at dette hjelper meg veldig. Et spørsmål: er det sannsynlig at boken noen gang blir utgitt på engelsk? Pfh takk for svar og hjelp :-)
Hei!
SvarSlettKjenner meg igjen i mye av dette. Har en x jeg har hatt et slags forhold til i flere år nå, etter at jeg brøt ut av forholdet. Man glemmer så fort, og han fikk meg rundt lillefingeren tilslutt. Selv om jeg visste at ting ikke var bra da vi var sammen, og heller ikke bra nå, ble jeg klar for "alt". Og da fant han en annen.
På ene siden er det trist, drømmen røyk, - på den andre siden er jeg lettet. Jeg kan, endelig, komme meg videre i livet. Spørsmålet jeg nå må finne ut av er jo hva jeg vil. Hvem er jeg, - osv :) Samme reglen som i boka, og mange historier her inne. Kjenner meg igjen, og skulle gjerne lest boken før.. ;)
Her er det barn involvert, og jeg vil bidra med mitt for å få til et godt samarbeid videre. Har et ønske om at dere kunne skrive litt om det, - hvordan komme seg bort fra en "hekter", gi helt slipp på "drømmen", når det rett og slett ikke går å bryte alle kommunikasjonsformer/kontakt osv.
Èn ting er å kutte det seksuelle, - og det er utført fra min side, tross mye masing fra han. En annen ting er jo å fortsette å ha hyggelig tone, kontakt, feire store dager sammen - som barna her er vant til. Hvordan håndtere dette, og tror dere at det overhodet er mulig?..
hei. jeg har vært i ett av og på forhold i overkant av 3 år nå!! og nå har jeg kjøpt boken og begynt å lese...håper virkelig at denne er til stor hjelp..jeg er ganske langt "nede" nå..
SvarSlettHEI!
SvarSlettMin mann og jeg har hatt et "fram og tilbakeforhold" i 5 år nå(før det var det mange gode år). Det er han som har kommet og gått, og ikke vært sikker på hva han ville i livet. Nå har vi for ca 9 mnd siden flyttet fra hverandre og nylig har han funnet seg en ny kjærest. Det er på en måte en lettelse, samtidig som det er en stor sorg for meg, og jeg ønsker ikke lengre stort sett bare å være veldig trist. Jeg har lest boken "Hekta", og kan kjenne meg igjen i en del av dette selv om det selvsagt blir noe annet med et forhold som i mange år var "selve livet" for oss begge. I følge "Hekta" er avstand viktig for å komme seg videre i livet, men avstand er ikke lett når man har delt omsorg for 3 barn og mange felles venner og familie etter et langt samliv. Er det noen som har noen gode råd?
Til deg over ! Jeg tenker alltid på dette sitatet : slipp fuglen fri, kommer den tilbake er den din ! Kommer den ikke tilbake var den aldri din !!
SvarSlettDet er vondt og smertefullt når de fort finner ny kjæreste, men hverdagen kommer der også! Å snu ryggen til et langt samliv og felles historie er ikke bare bare !Det gjeller ham også i høyeste grad, men nå døyver han det med en ny forelskelse! Når forelskelsen går over, kommer hverdagen! Det er som en bedøvelse, når den går ut kommer smertene... og menn av erfaring hopper fort over til noe nytt og bearbeider ikke et brudd på samme måte som det du gjør nå ! og som regel beholder kvinnen barna og har ikke den friheten til å etablere nye bekjentskaper på samme måten som menn ! Og vi har jo også savn etterhvert om en trygg arm, en å dele med og elske derfor henger vi kanskje litt i myra lengre, selv om vi er lettet over å avslutte noe som er dårlig for oss og ikke har fungert i lang tid . At du nå er trist er kanskje fordi du må avslutte håpet på noe du trodde på ! Det er normalt å gå igjennom en sorgprosess, det tar tid! man tenker på så mye... barna ikke minst !
Du er hekta på mannen din, prøv å gi slipp ! lettere sagt enn gjort ! Nå vet jeg ikke hvor gamle barna er? men min venninne i samme situasjon som deg har tre barn på den gang 13, 11 og 7 år hun kjørte dem til pappa og slapp dem av uten for huset og ble selv i bilen og til venner og familie fortalte hun at hun trengte time out ! og at det ikke hadde noe med dem å gjøre ! hun var sammen med nære venninner og søkte andre omgivelser for rett å slett komme seg, trener jevnlig for å bli mentalt sterkere ! Jeg beundrer henne og i hennes tilfelle ble hun sterkere til å senere møte x mannen ! Hun klarte å skape det rommet hun hadde behov for der og da !! ikke så lett for jeg er nesten i samme situasjon men vi har ikke barn sammen og da blir jo det å holde avstand lettere ! Men det er tøft selv da også ! Ønsker deg lykke til,
LB
Hei;) Jeg er ganske forvirret på om jeg er i et hekt eller ikke,,,Har vært i dette forholdet i litt over to år,men det ble slutt for et par måneder siden.Det forvirrende er at vi ser hverandre nesten like mye nå,som da vi hadde et forhold.I fjor ville hun forlove seg,noe jeg gikk med på ,og så på som positivt.Et par uker senere (etter forlovelsen) fikk hun kalde føtter,og sa at hun angret og at det ikke var "det store",noe som gjorde at jeg hevet forlovelsen,og gjorde det slutt.Få dager etter kom hun tilbake og sa at hun elsket meg,og ville satse på meg.(Det hører med til historien at det har vært slutt en gang tidligere også,da hun følte ambivalens,det samme skjedde da,-altså tilbake etter noen dager)De to første "avslutningene" gjorde meg litt nervøs på hva hun egentlig syntes om meg,altså jeg følte meg ikke trygg,gikk og ventet på neste oppbrudd.Dette førte til at jeg ikke alltid følte at jeg var var meg selv,noe som sikkert gjorde henne enda mer usikker?Vel ,noen måneder gikk og nytt oppbrudd kom.I frustrasjon skrev jeg en melding hvor jeg fortalte hvordan jeg følte hun var,noe negativ melding,men ikke direkte ufin,,,Følte at vi måtte snakke ut,så jeg tok kontakt på mail,kuttet henne ut på facebook,men ringte og snakket litt som venner(vi kranglet veldig lite i vårt forhold ,hadde mye kjekt sammen,),,,så plutselig stod hun på døren igjen,,noe som i starten førte til vennskapet ble tatt opp igjen,,og litt seinere også sexen.Et par uker seinere var vi ute,og jeg spurte om vi noensinne kom til å bli et par igjen,noe hun svarte benektende til.Dette førte til at jeg ringte henne dagen etter og ba om at vi måtte kutte all kontakt.Det føltes som et helvete å ikke ha noe som helst kontakt,,,,men hun kontaktet meg etter noen få dager,og inviterte på tur,sa hun savnet meg fælt,at hun var glad i meg osv,,,Turen ble helt super,kontkt ble etablert igjen,men vi er ikke formelt i sammen(selv om vi har nesten like mye kontakt).Problemet nå er at jeg vet at hun er glad i meg,men jeg frykter at hun plutselig finner en annen,som hun synes er bedre,og at jeg blir fullstendig knust,,fordi jeg føler at jeg er mer dypt inne enn hun.Den positive delen av tankegangen min sier at hun er med meg fordi hun elsker å være med meg,og at ting ordner seg,,,,,men frykten for hennes ambivalens ligger på lur,,,Kan ikke få meg til å forstå at en oppfører seg som hun gjør hvis hun ikke har ganske sterke følelser for meg? Hun har også vært ambivalent i tidligere forhold,før hun slo seg til ro,,,,.,,,,,
SvarSlett