"Jenta" skrev 23. oktober 2013:
Hei!
Jeg kom over denne bloggen da jeg søkte litt rundt på nettet angående kjæresten min, som skal til psykolog.Vi har vært sammen i snart 8 måneder.
Jeg er redd for forhold, da jeg tidligere har gått inn for fullt og alltid endt opp med bli såra og brukt, men det er ikke eksene mine som jeg skal snakke om.
Jeg gikk igjennom lista dere har her på siden. Kjæresten min fortalte meg før sommeren hvordan han hadde det da jeg var i panikktiden, noe som jeg kommer i når ting begynner å bli seriøst litt for fort. Han hadde snakket med legen sin om at han hadde lyst å snakke med en psykolog da han føler seg på en måte deprimert, han klarer ikke å stole 100% på meg pga eksene hans, som har vært utro mot ham, han føler jeg kommer til å være det også. Jeg tok ikke dette så seriøst da han fortalte meg det, og han fikk ikke time hos en psykolog før nå, og han ville fortelle meg hvorfor han skulle dit igjen. Og alt han fortalte var bare en masse kryss på lista deres.
Jeg vet ikke om noe av det jeg sier er relatert til denne bloggen. Det jeg føler er at kjæresten min er sjalu, han tror jeg kommer til være utro. Han får en utrofølelse når jeg ikke svarer på meldinger med en gang, når jeg snakker om at jeg har lyst å være med mine venner, når jeg sier jeg går en tur uten ham og tar en øl. Det blir veldig vanskelig for meg og kan ikke tenke meg hvordan han har når han føler det sånn.
Jeg var ei livelig jente som hadde mange venner, en som de kunne snakke med, og jeg kunne snakke med dem, var sammen med dem hele tiden og hadde det gøy. Nå er jeg inne i leiligheten hans døgnet rundt, kan ikke være med venner selv om han sier jeg kan, men jeg vil ikke at han skal føle det sånn hver gang. Han må alltid vite hvor jeg er til en hver tid. Så det har blitt til at jeg sitter inne. Jeg er også arbeidsledig for øyeblikket så det blir veldig mye inne tid. Han har heller ingen venner sier han så det blir veldig mye tid sammen, men hvordan kan forholdet gro på en sunn måte hvis vi skal være sammen hele tiden, vi får jo ikke lært noe om oss selv, finne oss selv når vi ikke får vært oss selv? Så jeg føler meg fanget i kjæresten min sitt liv og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg tenker at han må få orden på disse tankene før han i det hele tatt kunne tenke seg å gå inn i forhold, men hvordan skal jeg klare å si det til han. Jeg har en kjempevond kul inne i magen som har lyst å komme ut, men jeg mister stemmen og smiler og sier jeg er glad i ham, noe som jeg er også, han er verdens snilleste person, som vil det beste for meg. Men vet ikke om vi er det beste for hverandre.
Hilsen
Jenta
Vi har alle en bagasje å dra på, som vi tar med oss inn i parforholdet. De aller fleste er blitt såret både en og to ganger. Hvis man i utgangspunktet er litt hudløs av seg, kan det forårsake at vi enten trekker oss tilbake og blir unnvikende "when the going gets tough", alternativt kan vi bli kontrollerende, sjalu og pågående.
SvarSlettNoen ganger ser vi en uheldig match, der de to partene inntar hver sin posisjon og får problemer med å nå hverandre og forstå hverandre. En unnvikende person vil gjerne trekke seg enda mer under press, og en pågående vil bli enda mer pågående hvis han/hun føler at partneren glipper. Slik oppstår det vi kan kalle en vond grunnscene, som Jenta (over) beskriver ganske godt.
De to dypeste ønskene vi har i et parforhold er: 1) identitetsbekreftelse, 2) tilknytning. Det er dette vi kaller "den emosjonelle kontrakten" i parforholdet. Slik vi ser det handler det nok ikke om hekting i innlegget over, men om Jentas frykt for ikke å bli sett og forstått som den hun er, og kjærestens frykt for å bli avvist og forlatt. Høyst relevante tema å ta opp hos psykolog for å få et bedre kompass å styre etter i verden.