Flere her inne lurer på om oppvekst og bakgrunn kan være en årsak til at man havner i et romantisk hekt. Blant annet har vi fått denne kommentaren under innlegget TOTALT UTSLITT OG SYKMELDT:
"Det er meg som har skrevet de to kommentarer over, og nå kommenterer jeg likegodt selv :) I går hadde jeg en lengre samtale med en god venninne, jeg er ganske sikker på at hun er en "hekter". Da datt tanken ned i hodet mitt: Vi blir jo like ensomme - de som hekter og vi som blir hektet, for ingen av oss kommer i noe forhold med likeverdige partnere. Etter å ha fundert over dette en stund kom jeg til å tenke på min Pappa. Min Pappa var en fjern mann. Vanskelig å bli klok på, vanskelig for meg å vite om han var glad i meg. Og jeg ser at jeg allerede som barn utviklet tilpasningsevne. Jeg var den som hjalp Pappa, hadde svære antenner for hva han trengte - og ga ham det. Min Pappa var en følsom drømmer som aldri realiserte drømmene sine. Jeg har nok noe med meg der. Ble gift med en mann som trengte meg og som sviktet meg etter mange år. Han sviktet også barna sine ved å flytte herifra med en ny kvinne til et nytt sted. Jeg har to jenter og ser at de begynner å tilpasse seg sin Pappa og hva de tror han trenger. Man kan bli kvalm av mindre. Imens har moren deres sittet her totalt hekta på en ny mann. UFF. Bokens tittel er genial ... hekta på et håp om kjærlighet. Jeg skal ikke gjøre meg fri til noen ny mann, jeg skal gjøre meg fri til min egen kjærlighet til meg selv, jeg skal dyrke den og lære mine døtre det samme ... jeg tror det er den eneste måte å komme ut av denne evige sirkel av lengsel etter kjærlighet."
Det er helt riktig at den som stadig hekter andre også har et problem. Kronisk ambivalens kan handle om en gammel frykt for å bli såret og forlatt, og derfor må man alltid ha bakdøren åpen, aldri forplikte seg helt. En væremåte Casanova praktiserte, såret som han var av sine omsorgspersoner.
Kvinnens kommentar over er relevant også fordi den peker på en viktig side ved vår bagasje. Her handler det om den fjerne, følsomme drømmeren av en far som aldri var helt påkoblet sin datter. Og hva vet vi om hva slike voksne steller i stand - uten at de nødvendigvis er klar over det? Jo, at barn som har vokst opp med slike selvopptatte, forbeholdne og uforutsigbare omsorgspersoner blir indirekte opplært til å adlyde denne beskjeden fra den voksne: Skal jeg være tilgjengelig for deg, må du henge på når det passer for MEG og oppføre deg på en måte som passer for MEG. Og barn tilpasser seg sine omsorgspersoner alt de kan. Det er deres tilknytningssystem (vår medfødt drift mot nærhet) som trer i kraft for å sikre barnets overlevelse. Barnet utvikler emosjonelle parabolantenner for hele tiden å kunne peile seg inn på den voksnes frekvens i håp om å oppnå kontakt og nærhet.
De som vokser opp med en mor eller far som oppfører seg som en PREMIE (se under avsnittet i boken som handler om sjekke-teori), vil streve og overtilpasse seg for å oppnå forelderens omsorg og kjærlighet. Når de senere i livet møter en mulig partner som også oppfører seg som en premie (litt utilgjengelig, ambivalent og uforutsigbar - men øm og varm innimellom når det passer), er det som om tilknytningssystemet deres slås på med full styrke: Dette mennesket MÅ jeg ha, for her finnes trygghet og lykke for meg, bare jeg knekker koden!
Husk dette hvis du kjenner hele systemet ditt vibrere når du møter din "hekter" - det kan være din gamle tilknytningsrefleks som slås på fordi hjernen og hjertet ditt forveksler denne personen med en mamma eller pappa som aldri var stabilt tilgjengelig for deg da du var liten.
Beste hilsen
Sissel
For meg var det redningen og lese denne boken. Hadde forhold til en gift mann i 2 år, så flyttet han fra kona og kjøpte sitt eget sted. Jeg så jo etterhvert at dette var ikke mannen jeg ønsket og leve med, et meget stort alkoholforbruk, angret hver dag på at han hadde forlatt sin kone, deprimert, negativ. Han dumpet meg 1. august 2010, til tross for at jeg var helt oppmerksom på alt det negative gikk jeg inn i en sjokktilstand, ble sykmeldt, mistet nattesøvn, mistet vel meg selv. Tror dette har noe med tilknytningsteori å gjøre, noe fra barndommen. Så for meg var boken virkelig lykke, forsto at det var mange som meg.
SvarSlettNÅR FAR HAR HEKTER-EGENSKAPER
SvarSlettJeg er nok blant dem som er for skadet til å kunne holde ut i et godt kjærlighetsforhold, som beskrevet i Sissels Kjærlighetens tre porter. Jeg har forsøkt flere ganger, og få ting er et større ønske hos meg enn et solid og godt kjærlighetsforhold. På tross av dette er jeg snar til å trekke meg ut om det røyner på. Selv om jeg nærmer meg 50 år velger jeg menn som ligner min far - den første mannen jeg hadde et "hekta"-forhold til. Jeg er klar over dette, men kunnskapen hjelper meg ikke til å kunne velge menn med andre kvaliteter. Det har hendt at jeg har hatt forhold til menn uten hekter-egenskapene, men har erfart at jeg da selv er den som former mannen inn i rollen som hekteren.
PS: Når neste bok tema vurderes håper jeg helingsprosessen for dem med tilknytningsvansker står for tur.
Takk til Sissel for fin refleksjon over min kommentar. "Bare jeg knekker koden" er en setning der skaper gjenklang her hos meg. Jeg tror jeg har prøvd å knekke den kode hele livet mitt ... koden til Pappas kjærlighet. Og vi gjentar vel i en uendelighet forsøket på å knekke den kode vi ikke har funnet nøklen til. Som jeg ser det, er vel problemet at vi gjenkjenner hverandre - vi som ønsker "premien" - kjærlighet - så hardt at vi tilpasser oss det meste, og de som gjerne vil gi "premien" men som likevel ikke tør/kan å lukke opp for et mer forpliktende forhold, og derfor tar det de kan få. Det er som en gordisk knute. Det eneste jeg nå kan håpe er at jeg er blitt så bevisst dette at jeg vil ha noen bedre antenner hvis mitt system blir slått på en annen gang. Men det er jammen ikke lett, for blir man forelsket da forsvinner all fornuft. Finnes der håp for oss? Er der annet håp enn å jobbe med å bli så glad i seg selv at man ikke lengre leter etter kjærlighet hos en annen? Og hvis man ikke gjør det, vil man da i det hele tatt forelske seg?
SvarSlettJeg skal prøve å skrive på norsk (er utlending)... Jeg synes at hvis vi tror at fornufen forsvinner når vi blir forelsket så er det en veldig stor sjanse for at det vil skje. I steden kan vi prøve å være bevisst våre svakheter eller sårbarhet. Å ta regelmessig pause fra "et nytt forhold" er lurt. Bruke den tiden for å sjekke sine innerste følelser ... behandle seg selv som om man var en sin egen beste venn. Dette har hjulpet meg i denne uken nå. Jeg kjente at etter 4 mndr av "falling in love" med en som selv er i begynnelsen av et brudd, måtte jeg sette grenser i rollen som coach/rådgiver for ham. Jeg følte at jeg hadde begynt å "fikse" ham ... MEN det er JEG som må prioriteres. Det føles veldig frigjørende og klokt å gi meg selv tid til refleksjon. Det er gull verdt!
SvarSlettA-ha opplevelse....bare at hos meg var det begge mine foreldre...Jeg er ute av et hekt, men er nå redd jeg er på vei inn i et nytt...mener jeg skal klare avsløre det, men hva skal man gjøre da, når det er slike personer man faller for hver gang??
SvarSlettDragningen er så stor!
Jeg har funnet ut at alle mine forelskelser har vært "et hekt" etter å ha lest denne bloggen. Det er så trist å innse det året jeg fyller 30 at jeg kun har hatt slike "forhold" -som ikke kan defineres som fohold engang. Det første var etter min mor døde, da var jeg 22 og ble hektet på en jeg datet et par uker. Så flyttet jeg til et nytt sted for å studere og den første jeg traff på skolen var han med stor H. Jeg brukte 2 år på å være i et av og på forhold med ham. Av en eller annen grunn ville han aldri riktig bli "sammen". Han slet med depresjon og alkohol problemer og var noe av det siste jeg skulle rotet meg borti. Men jeg har lagt merke til at jeg nesten tiltrekkes av menn med problemer. kanskje fordi jeg selv har vært mye syk, deprimert og i sorg i perioder. Så later jeg som om "vi har noe til felles". Men siden disse forholdene ikke engang "ekstisterer" føler jeg at jeg sitter her, fyller 30 om to mnd. og fortsatt ikke har hatt en kjæreste med gjensidig kjærlighet. Det er så vondt. Jeg lengter sånn etter å bli bekreftet at det gjør vondt. Jeg er veldig fornøyd ellers i livet akkurat nå. Men ofte når jeg treffer noen jeg har veldig bra kjemi med, så blir jeg straks veldig ivrig. Jeg føler jeg har en slags sorg over tapt kjærlighet. Jeg har flere venninner som også aldri har hatt noen lengre forhold. Mens jeg har venninner som alltid er i forhold. Jeg ser etter å ha lest alt her at min beste venninne faktisk er en hekter!
SvarSlettSÅ hvordan skal man komme ut av en så vond sirkel -når mitt første forhold har vært en hekt? Det føles som at han, som varte i 2 år, har ødelagt meg helt.. Ved å bekrefte og avvise hele tiden fikk jeg så lav selvfølelse til slutt at jeg følte ikke jeg fortjente noen. Dette er nå 5 år siden! Og siden det leter jeg fortsatt, men finner aldri kjærligheten. Jeg kan ikke skjønne at det har noe med min far å gjøre. Men jeg kan lett se at jeg higer etter kjærligheten fra min mor som døde fra meg.
De siste fem årene har jeg ikke hatt noen lange hekt, men mange små. Hvor jeg treffer en mann og synes vi har en helt fantastisk kjemi, og "endelig" tenker jeg! Så dumper de meg uten videre. Nesten før det har begynt. Mange ganger har det kanskje vært det beste, siden jeg da har sluppet å bli hekta igjen hvertfall.
Det virker som jeg ikke kan innlede noen ting uten å bli hektet på dem. Det eneste jeg har funnet ut som er bra er å bli venner først. Nå har jeg fått en veldig god venn, som jeg har blitt litt betatt av. Men her er et nytt problem -for han har kjæreste. men jeg er heldigvis ikke hektet på ham.
Dette var noen tanker fra en som har vært hekta fra første forhold, og vet ikke hvordan annen måte jeg kan gjøre det på..
Hilsen A
Oj, dette kom som lyn fra klar himmel. At jeg ikke har sett det tidligere! - Og jeg som stusset så fælt over at min "Frank" var så utrolig lik min far! Alarmklokkene ringte tidlig, men jeg valgte å overse dem.
SvarSlettMin mor døde tidlig, og jeg vokste opp med en far som ikke viste følelser. Han var ofte sint pga stor arbeidsbyrde, og jeg gikk hele tiden og tilpasset meg hans humør.
Jeg er nå på vei ut av et hekt. Den ene dagen føler jeg meg sterk - den neste har jeg "abstinenser" og ønsker bare å kontakte min "Frank". Trener mye for å få tiden til å gå. Men så fort jeg blir sittende litt alene, kommer tankene. Jeg kan ikke engang høre på musikk uten at de vonde følelsene kommer - for alt minner meg om ham!
Det hjelper å lese boka og i bloggen. Tusen takk dere vidunderlige mennesker som gir oss en sjanse til å bli kjent med oss selv og til å komme oss ut av et hekt!
Mvh JH
Takk for en fatastisk bok til begge forfattere! Jeg ser av et annet innlegg på hektabloggen at det blir nevnt en bok jeg leste for 20(?) år siden - "når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde" - denne synes jeg også at dere burde hatt med i litteraturlisten -men den berører nok spesielt dem som har en tilknytningshistorie som har involvert rusforeldre - likevel er det de samme mekanismer. Jeg har slitt med denne relasjonsproblematikken hele mitt voksne liv-er nå rundt 50...med menn som er bevisste eller ubevisste hektere. Jeg har brukt 10år av livet mitt i ulike former for terapi for å arbeide med det jeg opplever som å bli relasjonsskadet i barndommen. Vi var 3 søsken - men mine 2 søsken har levd hele livet i stabile parforhold- jeg derimot har hatt mange forhold- av kort eller lengre varighet. Min far var en ukontrollert og til tider ganske aggresiv mann - men også kreativ og intelligent. Jeg kan se i dag at det er jeg i søskenflokken som var mest sårbar for hans stadig av og på kjærlighet (?) til oss barn. Jeg var den som skulle oppfylle høye krav til prestasjoner bl.a for å gjøre meg fortjent til hans oppmerksomhet og bifall. Dette har sendt meg ganske skjør ut i verden - i forhold til det annet kjønn. Jeg har blitt hektet mange ganger, men også vært forelsket (som er noe helt annet etter min mening) og har etterhvert også sett at jeg selv er en potensiell hekter. Jeg har opplevd perioder hvor livet mitt har avsporet fullstendig - som resultat av et hekt. Hvor denne paniske opptattheten av et annet menneske og jakten på dennes oppmerksomhet har ødelagt i forhold til jobb, venner og barn. Jeg ser at noen skriver om det jeg vil kalle "normal" forelskelse og kjærlighetssorg hvor man ikke kan få den elskede - dette er jo en del av livet - man kan ikke alltid få det slik man ønsker det - det blir ikke alltid "klaff" fra begge parter - og det gjør vondt. MEN - i et hekt så er hele kroppen i alarm - HELE tiden - det er en stor forskjell - man kan risikere å sette mange viktige og verdifulle ting helt på vent (jobb, familie, venner). Dette er en syk tilstand som kan skilles fra forelskelse ved at man har VONDT nesten hele tiden - det er dette som også er min nøkkel til hvordan unngå å komme i denne situasjonen... Jeg tror ikke løsningen er å la være å utsette seg for andre - å velge ensomheten. Jeg slutter aldri å tro på at en dag så finner jeg ro og tilfredshet med en mann, tross alt så liker jeg menn og har mange mannlige venner, og jeg trenger en mann også i en intim relasjon. Det jeg er blitt flinkere til i løpet av livet - er å observere og stoppe opp og tenke litt analytisk når jeg blir sterkt berørt av noe - jeg utvikler meg fra å kun ha følelsesmessig tilknytningsstil til også å inkludere fornuften(!)Tror det faktisk hjelper meg mye og reduserer på tiden jeg kan bruke i noen relasjoner. NØKKELEN: hvis jeg i tidlige faser av bekjentskapet føler at det hele kjennes mer vondt enn godt - så må jeg gjøre alvorlige overveielser. En forelskelse er intens, grenseoverskridende - men man opplever en følelse av å bli møtt, bli sett, bli verdsatt - få tid, oppmerksomhet og omsorg. Hvis man derimot hele tiden er usikker,panisk, lei seg, desperat, mistenksom og ikke klarer å ha fokus på noe annet enn personen man involverer seg med...ja da snakker vi jo om et hekt. Eneste løsning her - som jeg har erfart - er enten å ta en alvorlig og ærlig samtale med den andre (hvis den andre fortjener det) eller fullstendig brudd - INGEN kontakt. Da vil man gradvis "komme seg til (over) hektene"...Tenk bare på at all den energi som du bruker på en annen kan du bruke på DEG SELV! Da vil du "komme til deg selv". Med stor medfølelse for alle som opplever hekt.
SvarSlettDame og godt voksen som har vært hektet til tross for utilgevelig og utrygg eks.Det har tatt meg 5 år etter bruddet å komme dit jeg er i dag og endelig forstå at et liv sammen med han er er å balansere og gå "Besseggen" hver dag.Han var min samboer og forlovede i 3 år den mest hengivene mann jeg har kjent elsket meg over alt på jord og memte det nok der og da.Men lot seg blende av en dame som la an på han til fulle.Jeg konfronteret han men nektet for at det var noe galt.Det endte med at jeg måtte finne det ut av meg selv og det ble et dramatisk og grusomt brudd.Jeg hadde satset alt i en alder av 43 år og brått raste alt rundt meg som et korthus.Han angere jeg er så glad i han og vi flytter sammen igjen men etter 5 -6 uker er det på n igjen og jeg flytter igjen. Kjøper meg ny leilghet og vil starte et nytt liv-klarer ikke å la være å svare på sms og har enda et håp om at hen skal bli seg selv igjen å komme tilbake til meg.Så kjøper han leilghet i samme blokk som meg for å få det til med meg som han sier og som jeg også innerst inn håpet på.Det går ca 3 mnd men ubalans fortsatt og så er den andre damen der igjen på besøk noe jeg må takle å se og forholde meg til.Etter et vanvittig sinne og frustrasjon mot han nok en gang er det isfront mellom oss i vel 1 åR.Så er det ny mye yngre dame som jeg ser han vanker med-da leier jeg ut min leilghet og flytter så jeg får han ut av synsfeltet mitt for jeg er dypt ulykkelig og er i en sorgprosess og kommer ikke videre i livet mitt.Så et år igjen uten noe kontakt så selger han og jeg kan flytte tilbake til min leilghet.Da er han oppsøkende på sms og jeg vil "teste" meg selv å se om jeg fortsatt kan ha så sterke følelser for han,heldigvis lar jeg meg ikke manipulere av hans sjarm lenger men klarer å se at han er blottet for empati og bare ser sine egne behov.Jeg har blandet en kvinnes kjærlighet med litt"Mor Theresa"redde han kanskje fra seg selv da jeg vet og ser han er et forsømt barn med tilknytningsskader.Jeg har elsket og hatet han og det stemmer at man må tilgi seg selv før man kan tilgi andre.Jeg har skrevet meg gjennom frusrtasjonene en slags berdeskap for meg selv og lest det jeg skev sommeren 2006 og glemmer ikke alt det vonde han utsatte meg for om jeg sdkulle bli redd for å gå inn i en runddans med han igjen.Jeg har endelig klart å ta et oppgjør med meg selv i forhold til han som jeg elsket og som jeg endelig trodde at jeg hadde funnet manen i mitt liv - så var han bare en god skuspiller og kan bare bygge luftslott som alltid raser sammen. Jeg har ikke klart å knytte meg i en relasjon til en ny mann selvom jeg er hekta på en nå som jeg har kjent i flere år nå han er en god mann som har mye nærhet og trygghet å gi - men som velger å være ærlig og si at han vil ikke i fast forhold selvom han er glad i meg.Han har tatt sin beslutning om å være singel og er heller ikke ute etter et fast forhold. Jeg lurer på hva er det for noe med meg som gjør at jeg tiltrekkes de mest ekstreme og utfordrende menn???Hvorfor klarer jeg ikke å ta i mot noen som møter meg med åpne armer?
SvarSlettJeg vil på det sterkeste anbefale å lese boken "kvinner som ødsler sin kjærlighet på menn de vil redde".Et must have for sånne som oss.Kom tilfeldig over den på biblioteket for tre år siden.Det er ¨den viktigste boken jeg har lest,den var starten på store forandringer i livet mitt.
SvarSlettDen er som en verktøyboks, eller en bibel, jeg leser stadig i den for å huske og mate meg selv så jeg ikke skal glemme hvordan det virkelig er.
Nå har jeg oversikt og skjønner de mekanismene som som har drevet meg i alle år, jeg er ennå ikke "frisk", men jeg VET jeg vil bli det..
det var utrolig flott å oppdage denne bloggen her og alle dere medsøstre..Håper jeg blir kjent med mange av dere og at vi kan hjelpe hverandre :-)
Hatt ett forhold til en mann i 3 år. Han vil ikke være kjærester, fordi han ikke er forelsket i meg. Han sier han er glad i meg, og at han vil være det uansett hva jeg måtte finne på å gjøre ( mot ham). Han er stabil, dvs det er jeg som vingler frem og tilbake og raser fordi han ikke vil forplikte seg. han treffer kun meg, mens jeg har truffet ett par andre (veldig kort), for å prøve å komme over han. men det går ikke, og han har tatt meg tilbake begge gangene. Han avviser meg på den måten at vi ikke går ut offentlig, og at vi treffes relativt sjeldent,dvs to ganger i uken. Ellers har vi daglig kontakt pr tlf, og jeg har truffet vennene hans. Han vil ikke treffe mine. jeg får ikke treffe barna hans, men det har ikke vært noe stort problem for meg. Er dette en hekt ? jeg svinger mellom lykkelig over det vi har, og frustrasjon over at det ikke blir mer. mer hverdager altså. Det går utover jobb og livskvalitet, men på den annen side så har vi det egentlig veldig fint. Han sier at det aldri blir oss. men samtidig, så er det jo bare oss. Han har også lovet, i den grad man kan love slikt, at han ikke vil dumpe meg for noen annen, men at vi må avslutte før det skjer. Han er ikke på utkikk etter noen, og sier han har det bra med meg. Likevel, så ønsker jeg jo som sagt å dele mer av livet med han. På den annen side vet jeg av tidligere erfaring at det ikke er så lett å bo sammen når man har små barn. Både han og jeg har mislykkes med dette tidligere. Så kanskje dette er løsningen, slik vi har det ? Men jeg har det vondt ganske ofte, for jeg savner han jo hele tiden. Ikke lett dette...
SvarSlettTusen takk for en kjempebok og en alle tiders støtte-blogg!! Jeg er bare lei meg for at jeg ikke oppdaget disse fantastiske hjelpemidlene tidligere, det kunne ha spart meg for mange tårer, tapsopplevelser og nedturer. Men kanskje må man komme helt ned for å greie å se opp igjen?
SvarSlettJeg har fra før gjennomgått to vonde hekt, og er nå på vei ut av det tredje: En venn jeg har hatt i nesten 25 år, som jeg har hatt et nært og godt forhold til, ispedd en del uforløst spenning. Da vi møttes igjen etter flere år på Facebook, ville han date. Jeg ga til slutt etter, men ble dessverre hektet etter veldig kort tid...Kanskje har det sammenheng med at jeg nettopp var ferdig med det forrige hektet, men ikke hadde tatt meg tid til, eller skjønt behovet for, å analysere situasjonen og lage strategier for å unngå å falle i fella igjen?
Mitt siste hekt var aldri direkte slem, men mer som en vampyr: Han lokket meg til seg, trollbandt meg, sugde blod og forsvant. Jeg hektet meg av en gang, men våget meg utpå igjen da han på nytt kom på banen og ville møte meg igjen, etter ca. ett år.
Det som skjedde etter noen dater, var at han fant en ny dame, og fortalte meg om det i en Facebook-melding. Vi var ikke kjærester, men sist han var hos meg sa han at han var ”en eremitt og var ferdig med forhold”. Så går det noen uker og han forteller meg altså at han har truffet en dame, at det derfor blir ”vanskelig å fortsette med meg”. Men, at han selvsagt vil beholde "vårt gode vennskap" og håper at jeg ikke blir knust. Jeg svarer at det smerter meg, men at jeg aksepterer dette, men at jeg trenger å snakke litt med ham – blant annet få en oppklaring på hvorfor han plutselig er i et forhold etter å ha fortalt meg at han ikke vil forplikte seg mer. Jeg følte meg ganske degradert som kvinne over å høre dette. Det kom aldri noe svar. Etter to dager var jeg desperat, ringte, skrev meldinger og sendte sms. Taust og kaldt, ingen respons. Jeg følte jeg mistet all verdighet, skrev i en sms at ”enten er du mann nok til å ringe meg i kveld, eller så har du mistet meg som venn for alltid”. Han skrev da tilbake, mente jeg var helt urimelig som kunne presse ham sånn. Det endte med at jeg slettet ham fra Facebook og gikk inn i en klassisk kjærlighetssorg.
Det verste her var ikke at han hadde truffet en ny dame, men at han nektet å ta den lille opprydningspraten med meg, som jeg trengte. Jeg behøvde ham som venn der og da, men han ga f… i å komme meg i møte. Det gjorde så grusomt vondt!! Det eneste jeg nå er fornøyd med og stolt av, er at jeg faktisk greide å slette ham fra Facebook, selv om det skar ut en bit av hjertet mitt og etterlot et tomrom som jeg kjenner på enda, etter 2 mnd. Det føler jeg ga et kraftig signal. Det verste var å miste ham som venn, ikke elsker. Men jeg kan ikke ha en venn som behandler meg med så lite respekt.
Nå vet jeg hva et hekt er, takket være GranSkaug som har satt ord på det, og alle dere som deler liknende erfaringer her på bloggen. Tidligere har jeg alltid tenkt, at ”hadde jeg bare handlet smartere, vært slankere, hatt mer selvtillit, vært bedre, så hadde han kanskje valgt meg”. Men det er nok flere mekanismer som jobber her. Jeg har også lest Robin Norwood, og kjenner meg igjen i mange av eksemplene der. Jeg kommer fra en følelsesmessig næringsfattig famile, med en far som var lite tilstede og en mor som følte seg forsømt. Ingen gode rollemodeller, akkurat…
Men: Jeg takker for at jeg allerede har overlevd to hekt tidligere, og at jeg sikkert kommer over dette også. Men nå vil jeg ikke ha flere! Utfordringen framover blir å bygge meg selv såpass opp igjen, at jeg umiddelbart hører det når hekt-alarmen går. Nå prøver jeg bare å tenke på meg selv, se framover, betrakte min tapte venn fra et høyere sted og ikke bruke mer energi på å klandre ham.
Jeg er veldig enig med Snowy over her. Kvinner som ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde, er en utrolig god hjelp til selvhjelp. Spesielt med tanke på å forstå hvorfor man er/har vært/stadig kommer i destruktive forhold. Man må starte med seg selv og det er nettopp det denne boken hjelper deg med! Løp og kjøp! Sammen med kjærlighetens tre porter og hekta, vil jeg utpeke det som en trilogi i selvrannsakelsen og selv hjelp.Les gjerne bøkene flere ganger, siden det er såpass mange aha-opplevelser at man bør lese 'trilogien' over lengre perioder.
SvarSlettDersom det finnes selvhjelpsgrupper som beskrevet i Kvinner som ødsler sin kjærlighet, vil jeg GJERNE vite hvor jeg kan ta kontakt siden jeg selv planlegger å starte en selvhjelps gruppe for kvinner som ødsler sin kjærlighet.
Jeg savner også en oversikt over behandlere som kan dette.
Ha en fin kveld alle sammen, og husk, DU er gull verdt og man skal ikke strø perler for svin!
Vi er enige i at Robin Norwoods bestselger fra 1987 "Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde" ("Women who love too much") gir gode råd til kvinner som stadig havner i hekt-relasjoner. Vi har ingenting imot å bli nevnt i samme åndedrag. Men husk at de fleste hektere verken er psykopater eller kaldblodige, manipulerende personer! Det er vi nøye med å understreke i Hekta. Hektrelasjoner er ofte forhold som oppstår i misforståelsens tegn, ikke fordi noen har dårlige intensjoner.
SvarSlett