Anonym sa ...
Jeg lurer paa en liten sak. Det er bare halvannen maaned siden jeg ble dumpa ut av det jeg tror var en real hekt, og jeg vet at jeg ikke skal leve med denne mannen igjen. Sorgen er der likevel, men jeg vet at jeg kommer gjennom dette. MEN jeg vet ogsaa at jeg ikke vil leve alene. Jeg vil vaere to. Jeg vil komme hjem til en jeg elsker som elsker meg! Jeg opplever at jeg har soerget lenge allerede over eksen min (i flere aar) og naa vil jeg bare videre, men naar er jeg klar for det? Er det dumt aa treffe noen allerede naa? Saarene er jo naermest aapne enda ..., men om noen skulle "friste" ... skal jeg gi det en sjans? Er jeg "stabil" nok til det enda? Ikke lett aa svare paa kanskje, men noen generelle raad? Jeg vil absolutt ikke inn i noen hekt igjen!
M
Kanskje jeg er paa god vei ut av hekten siden ingen her er inne paa mine tanker enda? ;o) Yay for me!
SvarSlettM
Kjære deg:)
SvarSlettJeg er akkurat i samme situasjon som deg....har vært i "hekt" i 3 år på en mann...og dette endte for 2 mnd siden...-Jeg ønsker ikke å få han tilbake i livet mitt igjen..da jeg nå ser hvor "usundt og nedbrytende det var for meg å befinne meg i denne situasjonen. Å nå ser jeg at jeg savner en "spesiell" person i livet mitt...men etter dette turbulente "hektet" jeg befant meg i... har jeg bestemt meg for å finne meg selv og den jeg var/er etter år med masse skuffelser og nedturer. Tror det er en viktig prossess før man tar steget og finner noen.
Ønsker deg lykke til M:)
hilsen MB
Hei du.
SvarSlettJeg lurer også på det samme. For min del er det altfor tidlig å se etter noen ny, date etc. Jeg må finne igjen meg selv først, leve alene og finne roen etter mange års hekt og urolighet.
Det jeg lurer på er hvordan man ikke havner i et hekt igjen? Jeg vet ikke lenger hva jeg skal forvente i et forhold fordi jeg har vært i et hekt i veldig mange år...jeg er livredd det skal skje igjen og vet ikke om jeg tør satse på et forhold igjen... Hva skal man forvente i et forhold og hvordan unngå nytt hekt?
Svar til deg over:)
SvarSlettDen dagen du møter en fin mann i livet ditt igjen er det viktig at man med er åpen for å møte en ny persjon...og at man gir tydelig utrykk på hva man ønsker ut av denne relasjonen. Man skal ikke akseptere tvetydige svar og være klar hva man selv ønsker. Jeg tror på denne måten man kan sette de grensene man ønsker.. og dermed unngår man et nytt "Hekt"
hilsen MB
Hei, igjen
SvarSlettTakk for fine kommentarer. Jeg har funnet ut at jeg nok bor ta det litt rolig.. Var saavidt paa sukker, men kjente med en gang jeg la ut bilde at det var vanskelig. Jeg vil jo ikke bare rushe inn i noe.. jeg vil at det skal bli riktig. Jeg slettet profilen dagen etter at jeg la ut bilde. Foles mye bedre naa! Lett aa bli hekta paa sukker, skulle jeg tro.. gaa aa vente paa meldinger og mail. Kikke og kikke og kikke. Se hvem som har kikka paa deg. Jeg tror muligens at det aldri vil vaere saa bra for meg aa finne noen der. Jeg vil jo helst ha det EKTE motet mellom to mennesker. Jeg har lovet meg selv aa gjore mitt ytterste for aa vaere aapen og aerlig i motet med en ny.. Han maa jo vaere der ute. Han som er bra for meg :o) Jeg gleder meg til aa elske!
M
Kjære Sissel og Nora, kjære alle sammen!
SvarSlettDenne bloggen er fantastisk! Og boka likeså..
Jeg har både lest boka, deltatt her, og fått hjelp. Hjelp til både oversikt og selvinnsikt, de beste våpnene jeg trenger i kampen for å komme meg ut av galskapen, og videre.
Men en ting jeg stadig blir konfrontert med- mitt høyeste ønske er jo å bli fri.
Å slippe å tenke mer på denne personen. Men jo mer jeg leser, desto mer blir jeg konfrontert med hvor omfattende et slikt hekt kan være, hvor ødelagt tankegangen min er, og hvor lang tid de fleste bruker på denne smertefulle avhektingsprosessen. Det slår meg at det er lite motiverende solskinnshistorier på lur her..
Jeg ser for meg en fremtid i mørke, med stadige innslag av skam, kombinert med bitterhet og lengsel.
Er det ingen som har klart å komme helt ut av hektet, og klart å finne den store kjærligheten i ettertid?
Eller er det slik at jeg må vente i mange herrens år før jeg klarer å i det hele tatt nyte selskap av en annen romantisk relasjon uten å bli distrahert av "hekten" min?
Jeg har vært så tålmodig i dette forholdet i så mange år! Sløst bort så mye av mitt liv i vente på å få det bedre.
Nå er jeg for første gang på lenge ekstremt utålmodig etter å føle frihet og livsgnist, men også etter å føle gjensidighet!
Er det ingen der ute som har noen positive erfaringer å komme med som kan motivere oss andre?
Med hilsen, særdeles utålmodig.
Tror dere det går an å bli sammen med hekteren igjen etter en tid fra hverandre og begge jobber intenst med å forandre seg?
SvarSlettAlt er mulig. Men ha i bakhodet at et hekt i bunn og grunn ikke handler om den andre personen. Det handler om en selv - og ens eget håp om kjærlighet - det å bli holdt og elsket av en annen.
SvarSlettBeste hilsen,
Nora
Hei!
SvarSlettSer det er diskutert litt over her, men jeg lurer også på hvordan man unngår å havne i et nytt hekt? Kan dere lage en egen sak på dette? I hvert fall et tips :)
AM
Det finnes nok ingen garanti for at man ikke havner i nytt hekt. Men en som har vært hekta, og fått den som har trigget det på trygg avstand, sitter nødvendigvis igjen med noen nyttige erfaringer - og bedre selvforståelse. I den ligger noe av nøkkelen her. Et hekt ryster i grunnvollene, så klart man blir skvetten, men det må ikke hindre en i å hive seg opp på hesten igjen. Ens indre alarmklokker begynner ganske sikkert å kime høyt og uhemmet hvis noe skurrer :)
SvarSlettAnti-hektets 10 bud bakerst i boka er og blir et godt tips!
Hilsen Nora,
alltid optimist og med fortsatt stor tro på kjærleiken!
HAR JEG BLITT ØDELAGT?
SvarSlettJeg stiller meg det spørsmålet, fordi jeg lurer på om det faktisk er slik. Jeg lurer på om jeg noen gang kan elske noen igjen, føle gode og trygge følelser,lidenskap, glede og lyst. Vil jeg noen gang kjenne at "han er den rette" igjen? Dette er en fryktelig ekkel følelse, fordi jeg føler meg rett og slett ødelagt. Har jeg blitt kald?
Etter tre år i hekt, der jeg fortsatt sliter og glipper fra masten rett som det er, føler jeg meg dønn sliten og lei. Jeg har ødelagt meg selv etter denne hekten. Jeg har brukt utrolig mye av tiden min i disse tre årene på å takle alle de vonde følelsene som følger med hektet. All energi har gått med på å spekulere på hvor vi er, hva har jeg, har jeg grunn til å kjenne på denne sjalusien, for hva driver han med... Vil han ta kontakt igjen, skal jeg ringe/oppsøke han - i dag, i morgen - og hvordan blir det i helga når han skal på fest sammen med vennene sine. Hva skal jeg gjøre for å få dette til å funke.
Jeg har som sagt brukt all tid og energi på han, jeg har satt alt for mange viktige nære personer til side pga mitt hekt til han. Og nå... nå tenker jeg fremover. Vil jeg noen gang være i stand til å opprette ett normalt forhold til en mann igjen? Vil jeg noen gang være i stand til å glemme disse tre årene med uforutsigbarhet, sterke følelser og begjær - det har preget min hverdag veldig sterkt. Jeg er redd for at jeg har blitt ødelagt, og ikke har verken tro, håp eller tillit til å noen gang tillate meg selv til å kjenne på gode, nære og trygge følelser ovenfor en mann igjen. Jeg kjenner at jeg nesten ikke orker tanken, og i en alder av 35 år, vurderer jeg om jeg rett og slett skal gå inn for å fortsette livet som enslig - jeg orker faktisk ikke mer fortvilelse pga det annet kjønn. Syns det er en uoverkommelig følelse det å skulle starte på nytt igjen. Hva om det er ett nytt hekt? Hva om det er umulig for meg å kjenne på følelsen av å oppriktig elske noen igjen.
Huff - jeg lurer virkelig på om jeg er ødelagt...
Kjære Anonym. Fikk lyst å svare deg med en gang. Jeg har tre innleg under totalt utslitt og sykemeldt. Det siste signert jomfruen. Har du tenkt på at det kanskje er ditt mønster der holder på å bli ødelagt? Jeg har kjent det lenge akkurat sånn som du. Vært redd for å gi slipp på mitt hekt, fordi jeg "aldri ville kunne bli gla i noen igjen". Etter hvert som jeg har klart å hekte meg mer og mer av - leste boken 1. nyttårsdag! ser jeg at det er ikke sånn, jeg har bare tenkt det.
SvarSlettDet hjalp meg mye å plutselig innse at jeg har med meg et mønster som kommer langt tilbake fra, fra min relasjon til min Pappa. Min lengsel etter kjærlighet har jeg båret med meg hele livet. Min mønster med å tilpasse meg, gi slipp på egne behov har nesten sittet i mitt DNA - det er kodet inn. Og jeg har tenkt akkurat som deg.. skal jeg noen sinne klare å tro på noe igen? Jeg får lyst å sitere Paulo Cloehlo - "Hvis du skal være trofast mot noe, så vær først og fremst trofast mot deg selv". Sjalusien har ritt meg som en mare hele livet, sterkt skambelagt og skjult. Alle andre får (les kjærlighet) og hvorfor ikke meg, ennda jeg er så snill og forsyner dem med alt de vil ha?
Innser endelig etter over 50 år at JEG MÅ FLYTTE FOKUS.... jeg må gi meg selv det jeg trenger. Da vil jeg forhåpentlig etterhvert slutte å tiltrekke meg menn der ser min lengsel etter kjærlighet, men som absolutt aldri kan fylle det behov for det er alt for stort. Derfor tar de det de vil ha. Da kan jeg slutte å være en der kan få litt sex av å til og ellers må klare resten selv. Nei jeg skal gi alt til MEG... og så får vi se. Når et mønster gir slipp vil vi oppleve tomhet og håpløshet, for det har jo tjent oss før ikke sant? Men ikke nå lenger. La det gå, du er ikke ødelagt... du holder bare på med desorganisering, før nyorganisering. Klem stå på!
Jag känner igen mig in många inlägg här. Har man blivit förstörd/ödelagt av negativa relationer?
SvarSlettJag har hela mitt liv jagat killar som är svåråtkomliga och som jag inte får till 100%. Kopplar också det till min barndom och en frånvarande pappa. Har liksom haft ett hål i bröstet i många år av längtan efter kärlek och en stabil relation.
Så träffade jag en sån där "bra" kille och hela jag blev som en helt annan person! Han var INTE svåråtkomlig utan ovanligt tydlig med att han ville dela sin tid med mig! Först var han inte så intressant, eftersom han var ganska PÅ och inte blev lika spännande, men jag gav det en chans och upptäckte alla fördelarna! Jag blev trygg och mitt hål i bröstet försvann. Alla mina positiva egenskaper kom fram ännu mer och min energi fick den näring den behövde.
Jag vet att han också varit den som brukat bli hekta och han var i en sån relation när vi träffades. Jag tror det var orsaken till att han tyvärr dumpade mig efter 8 månader, trots att han själv inte kunde säga varför. Vi fungerade otroligt bra ihop och hade felles intressen till i stort sett allt! Jag ville inte göra honom osäker och otrygg som hans ex gjort (eftersom jag själv vet hur jobbigt det är) och tyvärr tror jag det är orsaken till att han aldrig fick de starka känslorna han brukar vara van vid.
Hur som helst...
Det spelar ingen roll om alla säger att man måste "älska sig själv" för jag vet nu mer än någonsin att det är i en trygg relation som jag mår som bäst. Jag känner mig inte komplett som människa utan närhet och kärlek.
Med det i tankarna är jag nu livrädd för att åter hamna i en "hekta-situation" eftersom jag känner att behovet av kärlek är så starkt. Visst vill man bli kär men jag är nog rädd för att bli riktigt förälskad. Passion kopplar jag ihop med smärta så jag vet inte om jag klarar att tolka saker rätt. Kanske fanns det för lite passion med min "bra" kille men jag fick den trygghet jag saknat i alla fall. Jag var ju lycklig! Hur ska man veta när något är "rätt"? Bara för att jag kommit fram till vad jag tycker är "rätt" så måste ju den andre tycka samma sak.. :(
Nu har jag testat både passionerade berg-och-dalbane-förhållanden och trygga lite-mindre-passion-förhållanden och inte fått vare sig det ena eller andra att hålla. Det gör mig ganska sårbar... Jag vet vad jag själv vill ha men jag är OTROOOOOLIGT osäker på vad som krävs för att en kille ska vilja satsa på mig...
Har beställt boken nu så jag hoppas få lite bra tips för att undvika att hamna i fel relation.
Kjære anonym som skrev "HAR JEG BLITT ØDELAGT?"
SvarSlettDet er jeg også redd for. Når jeg nå har lest boka, fulgt med på bloggen og begynt å hekte meg av så er jeg livredd for at jeg rett og slett ikke "kan" kjærlighet. At jeg aldri egentlig har opplevd noe annet enn hekt, og at jeg aldri vil interessere meg for noe annet enn "Franker". Vil så gjerne elske, og lengter etter at noen skal elske MEG slik jeg elsker den andre, men kanskje er det ikke mulig for alle? Det er jeg veldig redd for. Finnes det noen råd der ute?
Jeg kjenner smertelig godt igjen tanken og redelsen for å være ødelagt "for alltid", at det er skjedd en brist i min karakter/personlighet som gjør at jeg ikke vil klare å leve i ekte kjærlighet, at jeg har blitt for redd, for såret, at kanskje vil jeg bare klare å leve sammen med Frank, som jeg egentlig ikke tror jeg blir lykkelig med.
SvarSlettMEN: Man blir emosjonelt på tuppa, et vrak, av å være i et hekt. Det vil ikke nødvendigvis si at man alltid har vært og vil være slik som person. Skal jeg komme med videre, MÅ jeg tenke at jeg ikke er ødelagt, at nøkkelen til å gi slipp, komme seg fri og åpne seg for kjærlighet igjen ligger i meg selv; jeg må slutte å se på meg selv som et offer. Jeg må slutte å fortolke alle mine hekt-symptomer kun som min svake personlighet (selvom min sårbarhet og hypersensitive dårlige samvittighet har ført meg hit og hindrer meg i å følge magefølelsen og gjøre det slutt), men også som naturlige konsekvenser av dynamikken i hektet. Det er ikke min "feil".
Til dere som spør om man kan bli sammen med Franken igjen etter en stund, om det kan bli kjærlighet: Jeg strever med å finne ut av det samme. Følelsene sier meg at strikken er strukket for langt for min del; jeg har ventet så lenge, ofret så mye, hatt det så mye vondt, at det er vanskelig å tenke at jeg kan ha tillit til at han vil ha meg nå. Selvom han sier det, og jeg virkelig tror ham. Den dårlige samvittigheten min strever imidlertid med å avvise ham; det er vondt å se at han vil når det er for sent. Samtidig forsøker jeg å lage lister for meg selv: Hva er mine forventninger og krav til et forhold, egentlig, hvis jeg ser alt uavhengig av Frank? Hvilke egenskaper har Frank som gjør akkurat HAM så spesiell? Er det kanskje ikke hans egenskaper, men mer min årelange lengsel etter han (og det biologiske tilknytningssystemet) som skaper en følelse jeg tror er kjærlighet? Jeg tror det gjør ting tydeligere. Og at det, som flere av dere andre sier, kanskje vil vise at nøkkelen ligger i en selv og hvordan en fortolker og (ikke) lytter til det en egentlig ønsker og opplever. Så kan det hende man vil trenge en periode i terapi for å få hjelp til å se dette, og tro på det. Men at man er ødelagt for alltid, det kan jeg ikke tro på.
Hilsen S, som er i endringshjulet på tredje året...
Ja, da brukte jeg hele ettermiddagen og kvelden på å vente på å høre fra han. Stillhet. Den torturerer meg. Sjekker telefonen, synes jeg hører en melding, men nei. Sier nei til å møte en venninne, bare i tilfelle. Spiser i hvert fall ikke hvitløk. Skrubber meg, gjør meg fin. What a waste... Begynner å utsette håpet til i morgen tidlig. Da vil han vel melde meg? Hva hvis han ikke gjør det? Skal han være hjemme i pinsen tro? Sint, skuffet, ødelagt. Når gir jeg han ultimatumet - alt eller ingenting?
SvarSlettJeg er hektet og vet ikke hvordan jeg skal komme meg vekk...
c
Mange av oss erkjenner med hodet/ intelligensen vår at vi enten er i, eller er preget av destruktive hekt-relasjoner, vi kjenner sammenhengene, vi kan teoriene om hvorfor det er blitt slik. Den eksistensielle smerten ved å ikke mestre tilværelsen uten den andre, uansett hvor skadelig relasjonen er, er så stor at det oftest fører oss videre i den destruktive spiralen. Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har lest, hvor mange terapeutiske samtaler jeg har hatt... Likvel håndterer jeg ikke ensomheten særlig lenge - og vender tilbake, på nytt og på nytt. Det aner meg at det hardeste limet til den personen er at jeg har mistet totalt troen på en annen tilværelse, hele identiten er preget og sementert som ""en som mislykkes i kjærlighetsrelasjoner... Mitt siste hekt har vart i snart 10 år, sikkert 100 brudd gjennom årene. Det er brudd/pause nå - jeg som bryter hver gang - jeg forakter både ham, relasjonen vår og ikke minst meg selv. Men, ingenting hjelper. Jeg får ikke omsatt alt jeg vet teoretisk til oppbyggelige handlinger.. Har nok et litt skrint nettverk og en svært dysfunksjonell opprinnelsesfamilie og alt det der... Jeg vet hvorfor det er slik, men får ikke omsatt teorier og oppbyggelge råd i den grad at jeg får styrke til å bryte det destruktive mønsteret. Smertene er tidvis uutoldelige, skammen er grunnleggende selv om jeg skjuler den for de fleste. Jeg tillater ikke meg selv å agere på indre livstruende impulser, jeg opprettholder hverdagen min, jobber med andre som sliter,det mest skamfulle av alt: jeg er selv terapeut...! Paradoksalt nok heter det seg at jeg er dyktig og har hjulpet mange mange i samme situasjon som meg selv. Pinlig å ikke kunne bruke all erfaring og kunnskap til å rydde opp i mitt eget indre. Hvordan skal man få nok håp og kraft når alt man har erfart etter utallige beslutninger - er nederlag på nederlag??
SvarSlettJeg vil bare si tusen tusen takk for at dere har skrevet denne boka. Jeg lo høylytt for meg selv mange ganger mens jeg leste den. Jeg kjente meg så godt igjen. Jeg har tidligere lest "Han er faktisk ikke interessert" og følt at den har hjulpet meg mye, men denne boka tror jeg har hjulpet meg enda et stykke på vei. Jeg kommer nok til å gå på nye smeller, men jeg føler at jeg klarer å ha litt mer fokus på hva jeg tenker, føler og vil, istedenfor å overtilpasse meg og miste meg selv. Igjen tusen takk for at dere setter fokus på dette.
SvarSlettKjære deg som skrev 9. juni kl 12.08. Dette var ord som kunne vært skrevet av meg. Jeg er også terapeut og tenker at jeg "vet alt" om hvor feil det jeg har gjort/gjør er (selvom det riktignok tok noen år å erkjenne det) - og ja, jeg skammer meg over at JEG, av alle, kan henge fast i noe så destruktivt - men det er som om den intellektuelle erkjennelsen ikke er nok. Jeg har begynt å lure på om jeg tenker for mye og lytter for lite til magefølelsen. Eller; jeg merker den, mer og mer, men velger å ikke forholde meg til den, prøver å tenke den bort. Jeg kan liksom slå ihjel ethvert argument med et annet, og slik kommer jeg ingen vei. Kroppen har forsøkt å fortelle meg i flere år at dette ikke er bra for meg (søvnvansker, angst, høy puls, sinne). Symptomatisk nok tok det flere måneder før jeg åpnet boken om Mindfullness eller leste hele Hekta-boken... Men jeg tenker at ved å gi rom til hva jeg faktisk FØLER rundt dette, hvordan jeg kroppslig reagerer, hvor redd jeg er for å stole på Frank etter alt dette - kan jeg komme løs.
SvarSlettDu forstår sikkert også på et rasjonelt plan at det ikke hjelper deg å skamme deg eller ha et bilde av deg selv som en som bare mislykkes. Vi terapeuter er også mennesker; vi er opptatt av relasjoner og menneskets indre og jobber med det, og jeg tenker at den fascinasjonen ihvertfall har vært med å opprettholde mitt hekt (hvordan er han skrudd sammen, hvordan skal jeg nå inn til ham, alle kan jo endre seg bare man gir det tid osv.) Les "Hvordan hekter du deg av" i boken igjen og igjen, det har jeg gjort og prøver å tenke at har jeg klart å bruke så mye krefter på dette her uten å ha blitt helt gal, fortsatt oppreist, så skal jeg jammen meg klare å ha krefter til å komme meg ut også.
Styrketanker til deg.
Jeg har mye erfaring fra å være hektet - husker fra første gangen det skjedde at jeg ble veldig skremt over hvor ofte jeg ignorerte mine egne grenser og hvor overtilpasset jeg ble...jeg ble faktisk fysisk syk tilslutt - med blødninger som jeg tror er kvinnekroppens signal på at noe er veldig galt- disse stoppet gradvis etterhvert som jeg kom meg ut av forholdet. Fordi jeg aldri glemmer dette første hektet - så blir jeg kortere og kortere tid i slike forhold når jeg opplever lignende. Siste gang sammenligner jeg det med å slutte å røyke - som jeg har gjort etter mange års avhengighet.Metoden er den samme: rett og slett la være, droppe all kontakt og alle positive tanker om den andre. Denne absoluttheten er faktisk mye enklere enn de gangene jeg har vært av/på i lang tid - i håp om at den andre/forholdet skal endre seg.Så jeg tror det kan være en løsning - men da må man legge tilside alle de positive egenskaper og styrker som forståelse, medfølelse, sympati osv - snu ryggen til det hele og GÅ! Så kommer livet tilbake...
SvarSlettAvstand er et godt råd, men hva gjør man når hektet har kommet inn blant mine beste venner? Jeg er en av mange som har hatt god nytte av boken og bevisstgjøringen om hva et hekt er. Jeg mener selv at jeg er kommet meg ut av mitt hekt. Jeg traff ham og ble fasinert for første gang for 16 år siden. Vi utviklet et godt og nært vennskap. Jeg la for mye i det og ble såret og skuffet da han valgte en annen. For 8 år siden var han igjen singel og jeg var kjekk å ty til. Det hadde gått mange år uten nevneverdig kontakt og jeg var glad for å få bestevennen tilbake. For 4 år siden utviklet vennskapet seg til noe udefinerbart "noe" som begge satte pris på. I ettertid ser jeg at det utviklet seg til et hekt fra min side. En drøm og håp om noe mer. Endelig skulle turen bli min.. Vi var riktignok enige om bare å være gode venner, men vi brøt mange grenser. Vi lengtet begge efter noe, men ikke det samme ”noe”. Vi snakket veldig godt og åpent sammen, men var ikke tydelig nok verken overfor oss selv eller hverandre. Ord og handling stemte ikke overens, og jeg fornektet følelsene mine. Enden på visen var at han for 1 1/2 år siden innledet et forhold til en i min vennegjeng og jeg opplevde bunnløs sorg – på nytt. Jeg har fått god hjelp - og er kommet meg rimelig bra. Eneste "problem" er at han gjennom sin nye venninne er kommet inn blant mine nærmeste venner. Jeg har det ikke godt når vi møtes, men vil heller ikke gi avkall på mine venner. Hva gjør jeg??
SvarSlettKjære S som sendte styrketanker 10.juni. Det gjorde godt og jeg er enig med det at vi terapeutmennesker også forføres av vår nysgjerrighet, empati, håp og tro på endring. Det er jo det vi bruker av i hverdagen ellers. Jeg sliter med mye sorg nå, og i dag kom nok en prøvelse - han ringte og "informerte om at han var i huset mitt og ventet på meg, ventet på å holde rundt meg, på å kunne gråte og elske i hemmelighet. MEN, for første gang klarte jeg å sette en grense, det satt lenge inne for ensomhetsfølelsen er gigantisk, har som flere andre her inne "brukt opp" nettverket og har ingen å snakke med. Men, jeg klarte å be ham forlate huset umiddelbart og ta med seg sine siste effekter. Han ble trist, var mild og medfølende - jeg vaklet, men holdt tilbake impulsen om å la det stå til igjen... Nå er sorgen enda mer smertefull, men den har endret karakter og er iblandet litt stolthet over meg selv. Jeg griner så det siler og er egentlig livredd for å skrive dette ned - eller heller, livrett for å forplikte meg til avgjørelsen, til å bryte spiralen, til å tro at kanskje til og med jeg kan klare dette. Det er uhyggelig skummelt og vanvittig ensomt, men det sånn det er... Grusomt da jeg på en måte også mister min næreste venn gjennom 11 år, det høres stakkarslig ut og helt paradoksalt da han også har vært voldelig, manipulerende og har sviktet fundamentalt i stunder jeg har trengt ham. Nå tikker det inn "takk for alt" og "du er så sterk" sms'er - jeg slår av den mobilen!!!!
SvarSlettHei,
SvarSlettog takk til alle - Sissel og Nora som har skrevet og gitt ut boka og opprettet bloggen - og alle dere andre som bidrar.
Jeg sitter med de samme tankene selv: Vil jeg noensinne få det til? Det har vært nær sagt rystende å måtte ta inn boka og dens innhold til erkjennelse; Beskrivelsen Sissel gir av oss som blir hekta, følsomheten, det er en beskrivelse av meg. Jeg må bare ta det med, det sitatet:
"Deres mest særpregede trekk er følsomhet. Denne følsomheten gjør dem ganske hudløse, selv om de kan være både stridbare og ambisiøse. De har en åpenhet mot verden og en konstant, indre dialog på gang som gjør at de atskiller seg svært fra de mer mentalt og emosjonelt dovne, de som ikke synes det er bryet verdt å spekulere noe særlig verken over andres intensjoner eller egne følelser og tanker. Mange mennesker kutter rett og slett ut tanker, følelser og relasjoner som oppleves som uproduktive, unyttige eller ubehagelige, en vidunderlig evne som gjør livet enklere å leve. Dette er derimot ikke så lett for de ekstremt følsomme, fordi de preges av en slags eksistensiell uro. Ikke en sykelig uro, men en slags konstant tvilsholdning: Ting kan alltids forstås motsatt av hva man tenkte i går eller for et minutt siden, derfor er det ikke så enkelt for dem å kutte ut tanker, følelser - eller mennesker. Det er mye mental utholdenhet knyttet til denne livsholdningen, i form av en evne til å romme det motsetningsfylte. En god egenskap, men også en svøpe dersom man altfor lenge greier å overbevise seg selv om at man må tolerere å leve i en ulevelig situasjon, fordi det sikkert er lys i enden av tunnelen!"(Gran:2010:14).
Jeg er 40 år, men må erkjenne; jeg er soleklart disponert for å bli hekta! Jeg føler jeg kan dele inn mine langvarige forhold i to grupper; de viktige og de mindre viktige, og hva skiller dem: Jo de jeg har satt som viktige, de inneholder også hekting, de mindre viktige inneholder ikke hekting...
Dette får meg til å tenke: Jeg har aldri opplevd kjærlighet med den gjensidigheten som vi alle egentlig søker.... DET er sårt og sårbart.
Kom over boken og bloggen nå fordi jeg nylig opplevde en kjempehekt etter et møte på nettet. Og selv om jeg ser at jeg har lært, for jeg stilte krav om tydelighet og fikk det ikke og da ble det heller ikke noe mer, så ... er det skummelt å bli så frenetisk og nevrotisk oppslukt av noen som fornuften sier nei til, men som alle andre sanser og celler skriker etter.
Btw. jeg lo så jeg grein av Sissels beskrivelser i bokas innledning av rottene som trykker på pelletsknappen :) Og metaforen om den tålmodige jeger. Yep, det er så gjenkjennelig. Vil takke for den latteren, den var så befriende for meg - og åpnet samtidig veien inn til de sårbare erkjennelser....
Du svenske kvinne som skrev 9. februar, jeg kjenner at jeg identifiserer meg sånn med det du skriver - jeg lurer veldig på hvordan det går med deg :)
Ja, jeg bærer på hektets psykologi, og det er utrolig skummelt å kjenne hvor intenst trigget jeg ble av det nå (nettet) - men vil jeg noensinne få til å bli like emosjonell og lidenskapelig involvert i noen like tydelig som meg selv? Eller vil jeg dømme dem ned som kjedelig? For lik meg selv?
Hilsen Stridsmøya
Kjære Stridsmøya
SvarSlettAkkurat den passasjen i boka festet jeg meg ved jeg og. Kanskje vil du kunne ha glede av å lese noe jeg leser for tiden, og som jeg kjenner meg igjen i?
http://www.hsperson.com/index.html
http://www.hsperson.com/pages/hsp.htm
http://www.sensitiv.dk/
Beste hilsen fra grubler'n
Kjære grubler'n
SvarSletttusen takk for linker - her er det spennende saker! Det var også litt sånn klargjørende; jeg ticket av 9 av svarene på self-test, og kommer dermed under lista de satt på 14 for å tilhøre den sensitive kategorien, og det er jo også sånn, jeg har vel også noen røffe trekk, jeg tåler ganske mye, jeg har en sterk rasjonalitet og et analytisk hode - jeg er ikke så sart, egentlig, jeg er seig og sterk og utholdende...
Det klargjørende er jo at det er følelsene, i tilknytningen - DER blir jeg sensitiv, DER ligger sårbarheten, DER ligger "manien" og drømmene, de intense lengslene etter tilhørighet og fellesskap, de ligger i DET RELASJONELLE feltet, i følelsene jeg legger i relasjonene...
Så det er noe her - hva er personlighet og hva er omgivelser? Ja, jeg bærer på min historie og min psykobiologi, men hvordan dette innholdet materialiserer seg, avhenger av omgivelsene...
Kjære "med-hekt-terapeut". Ja, det kjennes jævlig vondt, ensomt, slemt etc. Rart at man etter bruddet mer husker det gode enn det som har vært vondt, alle gangene han har behandlet en respektløst etc. Men har du noen, i det minste EN, rundt deg som kan minne deg på alle gangene du har grått over hvor dårlig han har møtt deg følelsesmessig? Mitt problem er at ingen av mine venner har møtt Frank - eller; ett vennepar møtte ham EN gang. Men likevel vet de jo hvordan jeg har hatt det.
SvarSlettDa jeg savnet ham og alle de gode sidene hans (som faktisk finnes!) for noen dager siden (sommeren er en jævlig tid å gå igjennom et brudd på, spør du meg. Lykkelige par, bryllup og høygravide overalt) - sendte hun meg svaret jeg håpet på å få:
"Dette er kjærlighetssorgens natur! Jeg synes det er galskap hvis du fortsetter livet ditt med en som er til de grader på en annen planet når det gjelder kommunikasjon rundt følelser og det å føle seg trygg sammen. Du er ung og trenger en mann du er trygg nok på til å få barn med. De tingene du ramser opp er godt, men ikke godt nok. Dette er abstinenser og du må komme deg igjennom det for å komme deg videre. Gi deg sjøl litt mer kreditt og ikke overkjør styrken din med sentimentalitet. Hepp, hepp, dette klarer du!"
Jeg er imponert over styrken din når du klarer å avvise ham når han ringer og er i ditt hus. Fantastisk! Selv forsøker jeg å holde på cold turkey-varianten så langt det er mulig, selvom jeg har blitt overmannet og ringt ham et par ganger. Dog uten å la ham få innblikk i hvordan jeg føler meg. En dag uten å se ham og kjenne kroppen hans vil forhåpentligvis få kroppen min til å glemme at den en gang var så hektet på denne mannen som aldri vil kunne gi meg det jeg trenger for å være trygg.
Hold ut, du er ikke alene her!
S