K. sier ...
Vi skriver mye om hvordan vi opplever selve hektproblematikken her på bloggen, og det kan være god terapi å få det negative frem i lyset.
Noe jeg imidlertid savner er ideer som friskemelder!:) Jeg tenker ikke på sånne "Jippi, jeg er endelig fri fra han/henne!", men kanskje litt mer om hva hver og en har gjort med friheten sin. Hva har dere gjort med dere selv og med alt annet som dere gradvis har tatt tilbake etterhvert som dere har ristet av dere det klamme hekta-grepet? Det kan være nyttig for andre å høre om dette.
Jeg opplevde nemlig et stort tomrom når avhektingsprosessen min startet for alvor. Jeg ble fryktelig ensom med kjærlighetssorg og forvirring. Og jeg ble nesten likegyldig og passiv når jeg ikke lenger skulle ha hodet (og hjertet) stappfullt av problemstillinger. Jeg fikk masse dødtid uten huske hvordan man egentlig slappet av. Jeg hadde ingenting som måtte analyseres, jeg skulle ikke vente på noen og ingen forventet noe av meg. Etter en periode med slitsomme "abstinenser" der jeg så spøkelser på høylys dag og nærmest levde litt utenfor meg selv, begynte så smått virkeligheten å komme til syne. Det har tatt over et år å bli helt "friskemeldt" fra frykten for tilbakefall. Ennå kjenner jeg snev av savn, men der jeg tidligere plasserte min hekter helt øverst på ønskelisten, har jeg nå begynt å se gleden ved andre. Venner og familie bl.a. De har blitt kraftig forsømt.
Underveis i avhektingen har jeg trent mye. Jeg var en aktiv jente før jeg ble hektet, men som alt annet forsvant også den siden av meg i hektkaoset. Mange vil kanskje mene at treningen kun er en erstatning for hektet, at jeg på en måte er avhengig av dette også. Men du verden så mye sunnere og artigere det har vært!:))
For tiden holder jeg på med nedtrapping, eller omorganisering, av treningsmengden min. Jeg er klar(!) for kvelder sammen med venner! Jeg trenger(!) å være der for familien. Og jeg trenger å ha en kveld der jeg bare steller pent med meg selv. Derfor har jeg satt av 3 faste treningskvelder, og da har jeg resten av uken fri til å være noe for andre og meg selv. Det kjennes godt å ha kontroll i livet sitt igjen. Og det er deilig å atter være en positiv støttespiller i vennegjengen.
Så jeg spør, jeg ... hvordan har dere det?
Klem fra K.
Jeg har det nok litt som deg, trener, mye fordi det gir meg velvære til både hode og kropp, men også fordi jeg generelt liker å være i form. Føler at jeg takler alt bedre da. Jeg hektet meg av , eller i alle fall startet å gjøre det, i sommer, og har fremdeles stunder der jeg ønsker at han kommer krypende tilbake og trygler om at det skal bli oss.
SvarSlettJeg føler meg veldig sårbar i møtet med andre menn, jeg synes det er vanskelig å vurdere hva som er hva, oppriktige hensikter eller bare spill... Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro på lenger og det oppleves vanskelig.
Vennene mine har nok blitt litt "sortert" i denne prosessen, og de som ikke forstår hvordan dette oppleves holder jeg meg nok mer unna enn tidligere, jeg har et par gode venninner som er i den kategorien og det er litt vanskelig, dessverre. Kommentarer som; det finnes flere, du treffer nok en ny, dere passet bare ikke sammen osv oppleves ureflektert...
Jeg jobber mye med egne reaksjoner og egne refleksjoner, er heldig å ha en jobb som holder et godt tak i meg. Finner konkrete ting å glede meg over og tror at de vennene som klarer å forholde seg til hvordan jeg har det og aksepterer det, opplever meg som støttende i deres liv. Det er vel bare å kjempe på...
Men hva tenker dere andre om prosessen med å gå inn i en relasjon til en evt. ny partner?
Så flink du er! Jeg ligger nok lit etter i løypa... er nok ikke helt avhektet enda.... for jeg går fremdeles rundt å fantaserer om at min "Frank" plutselig "tar til vettet" - at han kommer tilbake og sier at det er jo egentlig meg han skal ha..... Men jeg vet jo innerst inne at alt er for ødelagt til at jeg noen gang får tillit til denne mannen igjen!
SvarSlettJeg tror det er kjempebra det du gjør... trening er virkelig mirakelmedisin, og det å finne seg selv igjen! Jeg har bestemt meg for å bli den jeg en gang var og bli den jeg egentlig vil være! Har også begynt å trene, stelle pent med meg selv, gi noe til andre, være sosial og blid. Jeg har stadig tilbakefall, men merker at de flinke "jeg er meg selv periodene" blir stadig lengre! Og nå er vi snart inn i den årstiden som vil hjelpe... jeg elsker våren, og skal ut og fremstå som den jeg egentlig var/er! Lykke til til alle hektede!
Kjære K:)
SvarSlettFørst må jeg si du har hatt kjempe masse flotte inspirerende innlegg her på "hektabloggen" som mange har kjent seg igjen i og fått masse flotte råd.
Wow...du har vært kjempe flink som har kommet deg helskinnet igjennom den tøffe avhekningsprosessen....klapp deg selv på skulderen og vær stolt!!
Pga av deg og dine flotte innlegg har jeg kommet meg igjennom 3 mnd i min avhekningsfase...og føler faktisk det går ganske bra:) Jeg "delte" jo 3 år med min hekter...så det har vært noen tøffe månder..men kjenner det går bedere for hver dag...og jeg prøver å være flink å sysselsette meg med venner og aktiviteter..tror det er viktig for å lykkes:)
Kjære K...gratuler deg selv...og len deg tilbake og NYT livests goder:) Kom deg ut...nyt oppmerksomhet og kjenn du lever:)
varm og god hilsen MB
Hei igjen!
SvarSlettKjenner meg veldig godt igjen! Du er så flink med ord K!
Trening er en viktig del av min hverdag/plan for å lykkes til å bli hektfri også ;) Tror det skyldes at min opplevelse av å ha det bra også er knyttet til en "kroppslig" følelse av velvære. Det får jeg når jeg trener og er i god form. Gir selvtillitt og følelse av selvdisiplin. Er jeg trent og føler meg vel viser jeg på en måte at jeg har kontroll.
I tillegg har jeg som Nora forsøkt å sette meg inn i hva som har skjedd med meg. Leser blant annet enkelte av bøkene som Sissel Gran nevner i boka. Ser at jeg har gjort mye feil tidligere, men setter faktisk pris på den informasjonen også. Jeg får en god følelse av å forstå meg selv litt bedre. Den økte selvinnsikten jeg etterhvert får, har bl.a gjort at jeg ikke er så stresset etter å komme meg inn i et nytt forhold. Jeg vil finne ut hva jeg virkelig trenger først. Jeg vil forsøke å være tydeligere med en fremtidig kjæreste på hvem jeg er.
Ser at en økt selvfølelse gjør meg muntrere og at jeg ikke i like stor grad tror at negative opplevelser kun skyldes "feil" med meg.
Jeg tar imot invitasjoner til å gjøre hyggelige ting med venner og familie etter "først til mølla prinsippet"! ;) I hektet turte jeg ikke det, i tilfelle hun plutselig ville bruke tid sammen med meg. Og etterhvert forsvant jo invitasjonene da jeg sjelden ble med på ting. Nå har jeg mye å glede meg til i tiden fremover!
Merker også at jeg har blitt litt mer utadvent, glad og vennlig selv mot mennesker jeg ikke har møtt før! Ikke av ensomhet og desperasjon, men setter pris på positive møter og opplevelser i hverdagen. Får også positiv "feedback" på at jeg er en "OK-fyr" på den måten :)
Har vært avhektet i over en mnd, snart 6 uker. Har funnet ut at hun jeg var hektet på poster meldinger på felles venner på FB. Tenkte ikke på at jeg måtte blokkere henne. Ville vel at hun kunne følge med på meg og mitt liv i et håp om at hun savner meg... Skjønte at tanken var dum og blokkerte henne umiddelbart når jeg fikk et flik av hennes liv inn i mitt igjen, hvor hun er og hva hun gjør.
Setter veldig stor pris på dere som deler tankene deres her inne!
Jeg er den samme som har skrevet under "nå trenger jeg bare styrke til å bryte med hektet!
Klem fra D ;)
Takk for tre positive tilbakemeldinger!:)
SvarSlettTenkte jeg ville kommentere dette med å ha venner som ikke forstår. Jeg har også slike venner. Jeg har faktisk FLERE venner som sier de ikke forstår at sterke, glade, selvstendige meg har latt meg trille rundt lillefingeren av en snylter og lystløgner, enn jeg har venner som sier at de forstår situasjonen min. Og jeg har følt at jeg har blitt (om mulig) enda mindre verdt etter slike utsagn.
Sannheten er jo at mange ser på meg som sterk. De ser på meg som en med full kontroll på livet. Det uforståelige for dem er jo at frøken Full Kontroll har latt seg overkjøre av en fyr som ikke har noe annet å tilby enn et slags luftslott på vent. Jeg skjønte ikke det da, men jeg ser det tydelig nå. Venner som kommer med utsagt som at "du fortjener bedre", eller "du treffer nok en ny snart" osv..de mener akkurat det, fordi det er slik de kjenner deg og ser på deg!:)
Jeg blir så glad når jeg leser at flere velger fysisk aktivitet på vei mot egen friskmelding. Få stablet deg selv på beina, få litt rytme og fart i kroppen, få opp hodet og se deg selv i speilet! Den beste medisinen for meg var å forestille meg at punsjingballen var "Frank" og så banket/sparket jeg han helseløs så ofte jeg kunne.
Jeg tror for min egen del at jeg vil ha godt av å bli helt frisk før jeg tar opp igjen tanken om ny kjæreste. Jeg vil for all del ikke havne i en situasjon der jeg setter noen på vent. Men som MB sier...nyt oppmerksomhet og kjenn at du lever!:) Takk MB!:))
Klem fra K :)
FORSLAG TIL TING Å GJØRE SOM FYLLER ET TOMROM
SvarSlettPå det nye året, bestemte jeg meg for å begynne med noen nye fritidsaktiviteter. Har aldri vært sporty, men har nå kjøpt nytt skiutstyr. Nå har jeg vært på flere turer sammen med min søster og med venner. Så utrolig deilig, og hvorfor har jeg ikke gjort dette de siste 30 årene? Jeg har også kjøpt skøyter, og vurderer å begynne med golf. Hvis du ikke allerede er sporty og aktiv, er dette noe som vil hjelpe deg mye til å komme i bedre humør og i bedre form. Har også gått ned 5 kg i vekt siden jul. Det har helt klart beriket mitt liv, nå skal jeg være mye mer ute hele året.
Jeg har levd alene i 4 år siden jeg ble skilt. Har hatt to korte forhold etter dette. Ingen av forholdene var det helt store. Men jeg går med en tristhet helt innerst inne og et håp om kjærlighet. Og det er ikke enkelt å treffe en ny mann når man har passert 50. Jeg er nok en som har hatt tendens til å bli hektet, og håper alt jeg har lest her, kan hjelpe meg til å unngå det for fremtiden.
Jeg er blitt en gladere og mer positiv person. Lykke til dere andre, få ut fingern og finn nye ting du kan gjøre i fritiden sammen med gode venner.
Hilsen
SOS
Sissel Gran skriver i siste del av boka noe om å vende svakhet om til styrke. Hun refererer til viktigheten av å se på de sidene av deg som i utgangspunktet ledet deg inn i hektet, og se om de kan snus og brukes til noe konstruktivt. Nora brukte sin erfaring til å bli en forsker på fenomenet hekting, skriver Sissel i boka.
SvarSlettJeg tror det er mulig å utvide betydningen av Sissels gode råd. Jeg tror nemlig at alle som går rundt med et inderlig håp om å finne kjærlighet, at "den rette" skal dukke opp, de vil ha godt av å gjøre noe som styrker kjærligheten til seg selv og sin egen tilværelse.
Signaturen "SOS" har skjønt dette!:) Ski, skøyter, turer med familie og venner, og hun spør seg hvorfor hun ikke har gjort dette de siste tretti årene. Dette er et godt eksempel på en konstruktiv snuoperasjon. Og det er faktisk ALDRI for sent!
Når man stadig håper å finne kjærlighet, venter man i praksis på at en annen person skal ta ansvar for å fylle et tomrom hos seg selv. Det er som om noe mangler for at man skal føle seg hel. Man kjenner seg kanskje verdiløs. Jeg har t.o.m. hørt om sneversynte folk som ikke engang inviterer enkeltstående venner til selskap nettopp fordi de er single! MÅ man være to for å være interessant? Må man absolutt være to for at livet skal være verdt å leve?
Når man stadig venter på å bli beriket av en annens kjærlighet, mister man jo mye av det verdifulle i tiden man har med seg selv. Tiden går, mens man drømmer passivt om en lykke som kanskje ikke er så lett tilgjengelig. Det blir for de fleste like meningsløst som å spille Lotto, dersom målet er å bli rik.
Jeg må smile litt av en kommentar jeg hørte for lenge siden på en fest. En kraftig dame kom anpusten inn døren og sa: "Vi bestemte oss for å gå ut sammen i dag. Både jeg og de ti ekstra kiloene mine!" Hun var en verdifull, enestående kvinne!:)
K.
Hei - håper noen kan hjelpe meg med råd.
SvarSlettJeg er hektet (+ begge er utro, men jeg vil jo ha ham) på en som er i nær vennekrets - så nært at vi vil omgås jevnlig hvis vi fortsetter i forholdene våre. Jeg orker ikke tanken på å være alene, så får jeg ikke hekteren, så blir jeg nok der jeg er. Men hvordan skal jeg da bli avhektet - vi vil jo sees - jeg vil høre om ham til stadighet... Huff...
Hilsen lei meg
Takk for en fin bok, jeg leste den da jeg var på god veg ut av mitt "hekt" , og det var urolig befriende å få satt ord på hva jeg har vært utsatt for. Det jeg savner litt i boken er råd for å unngå å havne i bitterheten.... der er jeg nemlig nå. Jeg har brukt et år på å innse at jeg burde sett at dette forholdet aldri kunne føre til noe. Jeg ble overøst med kjærlighetserklæringer, jeg var den han hadde ventet på hele sitt liv, og han hang på som en klegg for at jeg skulle bli trygg på at hans kjærlighet til meg var ekte. Nå over et år etterpå har jeg tenkt på hva han faktisk gjorde... og da ser jeg jo at handlingene var det motsatte av ordene hans, han mente aldri å bli "seriøs" med meg, det er helt tydelig nå, og jeg føler meg som en idiot som ikke så det før han plutselig helt uventet gjorde det slutt... antagelig så skjønte han at det nyttet ikke å "leke" mer, og at jeg etter et års forhold krevde noe mer, som felles fremtidsplaner o.s.v. Han gjorde det slutt på en brutal måte, og i tillegg til en enorm kjærlighetssorg så satt jeg igjen med alle spørsmålene, det tok meg mange måneder å innse at jeg egentlig så tegnene ganske tidlig! Nå er jeg avhektet på denne mannen, har ingen kontakt, og har insett at han rett og slett er slem og feig, og at han ikke er den jeg trodde.
SvarSlettNå sitter jeg igjen med et enormt sinne, - på han, og på meg selv, fordi jeg ikke tok tegnene før. Jeg kan våkne av sinne og gråt, og jeg føler meg lurt og at han bevisst har lekt med meg. Det gjør forferdelig vondt...
Det jeg savner i boken er: Hvordan komme videre etter avhekting, hvordan unngå bitterhet og lysten til hevn, for den er i meg hver dag, irrasjonelt ja, men jeg sliter så veldig, og klarer ikke la være å tenke på at jeg virkelig satset på, og ga all min kjærlighet til dette mennesket - kan noen som kjenner seg igjen komme med råd?
Hilsen hj.
Kjære Hj.
SvarSlettTakk for ditt spørsmål om bitterhet, har brukt hele dagen på å tenke over et svar :) Siden jeg ble forlatt for 4 år siden har jeg tenkt og følt mye på akkurat det, sinne og bitterhet. Jeg har alverdens grunn til å være bitter, og masse å være sint på. At jeg møtte en hekter etter skilsmissen har jo bare kastet mer ved på bålet.
Jeg er i denne prosess kommet frem til at man må gjøre et valg - jeg har valgt å ikke la bitterheten spise meg opp, det går nemlig bare ut over meg selv og mine barn. For meg har det vært et valg jeg har måttet gjøre igjen og igjen. La sinnet jobbe i kroppen, uttrykke det, gi det plass, prate om det, gråte. Heldigvis har jeg noen få gode venninner som ikke jatter med meg, de lytter, spør og utfordrer meg. Når det har roet seg igjen ser jeg at jeg MÅ velge å ikke la dette gjøre meg bitter.
Jeg tror også det er viktig å ta ansvar for det som er ens eget, hva var det hos meg der gjorde at jeg gikk med på det? For meg har det handlet mye om mitt forhold til min Pappa som var en uoppnåelig kjærlighet for meg, han døde for 20 år siden. Når man tar fatt på ens eget i det, tar man energien tilbake til seg selv, og det kan man gjøre noe med. Bruk sinnet ditt som en kraft til deg selv :)
Jeg har tenkt mye over at vi er så mange der blir lurt av ord herinne. At vi lytter til de fine ord og overser handlingene. For meg har det handlet mye om å tro på muligheter, tro på min egen følelse av at ja han vil ha meg, han er bare ikke helt parat ennå. Da er man inne i spiralen - et håp om kjærlighet, og min evne til å tilpasse meg, bare jeg er litt bedre til å forstå osv. Jeg tror at de som sender dobbelte signaler er nettopp dobbelte, og det er det vi senser. De vil egentlig gjerne, men får det ikke til. OG - dette er viktig - vi kan ikke gjøre noe, som gjør at de får det til. Jo mer vi gjør for at de skal få det til, jo mer bitre blir vi over å ha gitt så alt for mye, og fått så alt for lite igjen. Det er faktisk mitt eget ansvar å slutte med å gi mer enn jeg synes er riktig.
Min hevn i øyeblikket er å trene, spise sunt øve meg i å bli et levende menneske igjen. Det gir meg stor glede å vite at jeg ser bedre ut enn på lenge.
Jeg tror du bør se på bitterheten som EN DEL av den totale sorgreaksjonen du står i. Du har mistet noe du håpet var ditt, noe du trodde var ekte, men som viste seg å være en løgn eller en illusjon. Etter sjokket kommer sinnet, ikke minst mot deg selv. En innrømmelse av å ha vært naiv og blind – for ikke å si dum, knekker selvbildet på et tidspunkt hvor du allerede ligger nede. Du jobber hardt med å finne en vettug forklaring på det uforståelige og du ønsker å plassere ansvaret der det hører hjemme. Bitterheten kommer når man innser at man egentlig har blitt lurt over tid, og det forsterkes når han uanfektet etterlater deg alene i hengemyra.
SvarSlettSelv har jeg ofte tenkt de mørkeste tanker om min hekter. For meg kunne han til tider gjerne befunnet seg seks fot under torva! Men..han levde videre i beste velgående, fri for alt ansvar og uten synlig anger. Han fortsatte ufortrødent slik han alltid hadde gjort, mens jeg satt igjen med sorgen og skammen. Foran han lå nye muligheter og nye kjærester, og han kastet ikke bort tiden med å se seg tilbake. Foran meg lå et endeløst arbeid med gjenoppbygging av et havarert liv (det føltes i hvert fall sånn akkurat da), samt tusen ubesvarte spørsmål rundt min egen rolle. Hvorfor hadde jeg latt dette skje?! Det verste er at han i lang tid etterpå stadig kontaktet meg. Jeg hadde jo "noe spesielt" som han trengte, var hans egoistiske omkved. Men jeg lærte fort å stå i mot. Jeg vet at han har uttrykt overfor andre at han kjenner seg maktesløs fordi han aldri har fått til dette med forhold. Han har sagt at han kjenner seg nærmest ufortjent til andres kjærlighet. Dette var omtrent de samme ordene han brukte i startfasen av mitt forhold til han, og jeg husker hvor glad han ble for at denne "verdiløsheten" ikke skremte meg bort. Snarere tvert i mot, jeg ble jo forledet til å tro at jeg utgjorde den store forskjellen i livet hans! For han er dette en ren hektteknikk som ALLTID fungerer nettopp fordi det finnes så mange empatiske kvinner med omsorgsfulle hjerter. Vi ønsker å bety noe og vi ønsker at andre skal være betydningsfulle for oss. Vi lever i håpet om gjensidig kjærlighet.
Bitterheten min ble borte når jeg endelig aksepterte at denne mannen er uforanderlig. Han vil alltid trenge "noe spesielt" av andre, og han vil alltid bruke den samme, klamme teknikken for å oppnå respons. Han VET at kvinner er omsorgsmennesker! Min magre seiersfølelse består av en viten om at han aldri vil bli en bedre person. Han vil alltid være den samme grunne, trengende (for ikke å si egoistiske) snylteren, uten evne til å bety annet enn sorg og sinne for de kvinnene han møter. Han vil aldri være i stand til å ha empati med andre enn seg selv eller til å ta ansvar for noe ut over seg selv.
Å bli kvitt bitterheten har tatt tid. Et viktig poeng har vært å distansere meg fra alt som kunne ligne på hans fasadebyggende og hensynsløse kvaliteter. Jeg holder meg i aktivt form hver dag fordi det gjør meg sterk og glad. Jeg lever om dagen og sover om natten, jeg er en god venn for andre og jeg prøver stadig å bli flinkere til å være snill mot meg selv. Jeg sier et klart NEI til alt som bare tar energi uten å gi noe tilbake. Han trenger ikke å få vite hva han gikk glipp av i meg. Men jeg trenger å kjenne på meg selv at jeg er altfor god for en mangelfull snylter som han.
Å jobbe positivt med meg selv er det beste jeg kunne gjøre, og det hjelper på absolutt alle områder!:)
K.
Tusen takk K. for ditt alltid tindrende klarsyn :) skulle tro vi har kjent samme mann. Det er så fint at du deler dine tanker og erfaringer med oss. Akkurat den følelse at han bare går videre uten å kjenne på noe, den har vært hard å ta inn. Men det er viktig å gi slipp på det også, hva han blir å bruke sine erfaringer til er ikke min sak.
SvarSlettTakk for kloke svar! Ja problemet mitt er nok at jeg ikke greier å sette meg inn i at et menneske kan være så ondt... å kynisk utnytte en annens uforbeholdne kjærlighet, for så når han skjønner at etterhvert så stilles det krav til en viss seriøsitet, - så kaster han det hele feigt fra seg, og på toppen av det hele er han klar med nye dater bare dager etterpå... Det er ikke mulig for hodet mitt bare å akseptere det.
SvarSlettEtterhvert har jeg iallefall kommet til at det aldri kan ha vært noen ekte følelser fra hans side, for da hadde han ikke greid å være så iskald, slem og lite forståelsefull under og etter bruddet (som han var så feig at han gjorde på telefon, uten forvarsel). ...
Det hender at jeg drømmer meg bort" og tror at han skal "bli seg selv igjen" - forklare det hele, men jeg vet jo etterhvert at han rett og slett er noe helt annet enn det jeg trodde, og følelsen av å ha blitt lurt er nok det verste nå, for jeg har innsett at jeg sørger over en som ikke finnes, han var bare en illusjon av noe som jeg ønsket. Godt å høre at jeg ikke er alene med bitterheten!
Hilsen hj
Hei igjen HJ. Du er flink å aktivere mine små grå forslitte hjerneceller :) Takk! Jeg tror ikke det handler om ondskap, det er veldig få mennesker der kvalifiserer til den betegnelse. Jeg tror det handler om mangelfullhet. Mangel på evne til å kjenne på egne følelser, manglende evne til å kunne sette seg i en annen sitt sted - empati, mangel på mot til å kunne ta konsekvenser av egne handlinger. Hvorfor det er sånn kan der være mange grunner til, men faktum er at den slags mangler bare kan utbedres hvis man selv ser det og aktivt går inn for å endre det.
SvarSlettJeg tror faktisk at de mennesker der har det sånn sender ut disse mangelsignaler, og at det er ubevisst hos dem. Vi som da er følsomme kvinner og menn fanger opp disse signaler - også ubevisst, og da har vi den gående. Vi får så lyst til å fylle opp der hvor manglen er. Og vi som tror på uforbeholden kjærlighet tror vi kan lege sårene med kjærlighetens balsam. Det kan vi ikke. Det et gammelt mønster hos meg at jeg tror jeg kan hele andre med min kjærlighet. I virkeligheten må jeg gjøre meg selv hel med min egen kjærlighet!
For meg er det min gordiske knute, hvordan lære meg å gjenkjenne dette, før kroken sitter fast i meg, igjen? Jeg håper vi her på bloggen kan hjelpe hverandre til å blir mer bevisst, så vi vet hva vi skal se etter! Hos oss selv og hos den andre.
Som Sissel et sted skriver så er kulturen med nettkontakt vel tilrettelagt for hurtige overfladiske forbindelser. Jeg har valgt å gå helt ut av nettdating, for jeg blir lurt av de pene ord! Det er alt for lett å skape en illusjon av kjærlighet og så gå videre å undersøke neste, når man ser det er litt tomt. Eller kanskje den neste ser mer spennende ut? Jeg duger ikke til hurtige overfaldiske forbindelser, så da må jeg bare holde meg fra det.
Mitt mantra er blitt å gi min kjærlighet til meg selv, og hvor rart det enn kan høres ut er det det vanskeligste av alt :)
Tidlig på åttitallet en gang leste jeg en bok som fikk meg til å våkne:
SvarSlettRobin Norwood: "Når kvinner ødsler sin kjærlighet - på menn de gjerne vil redde"
Eides forlag. Innbundet, 317 sider.
Fra baksiden:
Forbausende mange kvinner knytter seg til menn som ikke bryr seg om dem, men utnytter dem i ødeleggende forhold. Når de treffer en ny mann, fantaserer de om hvordan de skal endre ham eller hjelpe ham eller gjøre ham lykkelig. Selv om han minner dem om andre menn som har gjort dem ulykkelig, har de likevel følelsen av at denne gangen blir det annerledes. I denne internasjonale bestselgeren trekker familieterapeuten R. Norwood grenser mellom syk og sunn kjærlighet. Gjennom sin tankevekkende bok hjelper forfatteren kvinner som ødsler sin kjærlighet til å se, forstå og endre den måten de elsker på. Ved hjelp av en lang rekke dyptgående pasienthistorier og et detaljert selvhjelpsopplegg, tilbyr forfatteren kvinner en sikker måte å fri seg fra ødeleggende kjærlighet på.
Vel, jeg gikk i fella flere ganger etter første gangs lesing. Da jeg var godt over 30 og fedup av menn, gikk jeg i terapi "for å bearbeide mitt forhold til menn som jeg ikke kan redde".
For meg var det kunstneriske menn: forfattere, musikere, kunstnere. Min far var ikke kunstner, men han hadde kunstnersjel...
Heldigvis skjønte jeg hva det handlet om og da terapeuten sa (nesten ordrett): "S., hvis du vil møte en mann og stifte familie, som jeg tror er det du ønsker, må du begynne å se litt på de menn som du selv definerer som kjedelige". Den satt!
Ett år senere møtte jeg en kjedelig mann (han jobbet med data) vi ble gift og har levd sammen i 20 år UTEN å tutche hekterproblematikken!!
HVORDAN FYLLE TOMROMMET
SvarSlettEnig i alle gode tips over for å finne tilbake til seg selv igjen etter å ha vært hekta. Selv har jeg funnet mye visdom, avslapning og oppmerksom tilstedeværelse i yoga. En flott kombinasjon mellom å være aktivt tilstede i egen kropp og pust samtidig som man åpner opp for følelser og forsiktig kan begynne å elske seg selv igjen. Kan også anbefale boken "A Mindfull way through Depression" av Mark Williams m.fl, som også har med en egen CD med meditasjons-instruksjoner.
Ifjor sommer (mitt forrige avhektingsforsøk) leste jeg boken "Eat Pray Love" av Elizabeth Gilbert og festet meg ved følgende, særlig sitatet som nevnes i teksten:
"The Yogis say that human discontentment is a simple case of mistaken identity. We’re miserable because we think that we are mere individuals, alone with our fears, flaws and resentments and mortality. We wrongly believe that our limited little egos constitute our whole entire nature. We have failed to recognize our deeper divine character. We don’t realize that, somewhere within us all, there does exist a Supreme Self who is eternally at peace. That Supreme Self is our true identity, universal and divine. Before you realize this truth you will always be in despair, a notion nicely expressed in this line “You bear God within you, poor wretch, and know it not”.
Yoga is the effort to experience one’s divinity personally and then to hold on to that experience forever. Yoga is about self-mastery and the dedicated effort to haul your attention away from your endless brooding over the past and your nonstop worrying about the future so that you can seek a place of eternal presence.
The resting place of the mind is the heart. The only thing the mind hears all day is clanging bells and noise and argument, and all it wants is quietude. The only place the mind will ever find peace is inside the silence of the heart. That’s where you need to go."
Hilsen en som sakte nærmer seg et bedre liv.