Kan et hekt gå over til et balansert og godt kjærlighetsforhold?
Jeg forstår at hovedhensikten med boka og bloggen er å hjelpe mennesker ut av problematiske og åpenbare hekt. Men jeg tenker at i hvert fall i en del tilfelle kan det være gråsoner og usikkerhet når det gjelder hva en faktisk stå overfor. Jeg tenker at en del såkalte ”hektere” ikke helt vet hva de vil og heller ikke vet hvordan de påvirker og ”virker” på andre mennesker. Derfor tenker jeg at det første en bør gjøre i en hektesituasjon (hvis en fortsatt har gode følelser for hekteren) er å forsøke å få til en god kommunikasjon og være mest mulig åpen om problemene.
Kunne ting for eksempel utviklet seg annerledes dersom Nora hadde turt og ta opp med Frank all den usikkerheten og frustrasjonen hun bar på? Kanskje vil Nora svare nei på dette, fordi Frank bare er slik eller sånn. Men ingen hektere er vel helt like, selv om mange sikkert har en del fellestrekk.
Sissel skriver i forbindelse med at en ikke må føle skam ved å ”sprekke” (kontakte hekteren igjen):” Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.”
Jeg er enig i at det er veldig viktig å eventuelt få den erkjennelsen til å sige inn for fullt, men det kan vel først skje dersom en virkelig har prøvd å få til et balansert og godt forhold? Og alle slike forsøk er vel ikke dømt til å mislykkes selv om relasjonen minner mye om/eller er et hekt?
Hilsen JR
Det finnes utvilsomt gråsoner. Og du har selvfølgelig rett i at man ikke alltid kan vite hvilket "dyr" man står overfor - om det er ens eget monster eller den andres uvitenhet, karakter/type - eller bakgrunn. Franker og Frankiner er like forskjellige som oss andre. Det paradoksale er at mange av oss som har vært hekta (er hekta eller kommer til å bli det), kan ha vært hektere selv en eller annen gang, uten å være klar over det. Det jeg vil frem til er at det er den som blir hekta som har den største utfordringen. Ikke Frank eller Frankine. Min Frank var på gli ut nesten før forholdet startet (se bokas epilog der han forteller sin historie). Jeg turte faktisk til slutt å ta opp min frustrasjon og usikkerhet (sceneskift, dag 132). Men jeg snakket for døve ører: Innerst inne ønsket han ikke å tilpasse seg meg og mine behov, endre sin væremåte, bli mer forutsigbar, hengiven, slutte med av-/på-kobling, bringe meg inn i sitt liv. Han var ikke nok glad i meg til å hengi seg på den måten jeg hadde behov for. Han oppfattet meg som pesete og komplisert. Og, det var jeg - en riktig pain in the neck. For insisterende og overtalelsessyk i min frykt for å bli avvist. Om jeg hadde visst det jeg vet nå, om hektets psykologi, ville jeg helt sikkert forsøkt å kommunisere nyervervet kunnskap til ham (alt for saka :) Jeg tror neppe det ville hjulpet. Mine behov kommer alltid til å være forskjellig fra hans.
Et trygt, stabilt forhold i kjærlighet (såvel som i jobb og vennskap) får man kun med mennesker som gir en trygghet. Så, JR, dersom kommunikasjon fører til et slikt gjennombrudd - et vedvarende et - som skrur av beredskapknappen, gjør oss rolige, og stiller både sult og tørste, ja, da er problemet løst. Det er verdt et forsøk. Men nytter det ikke, bør det også være over og ut - så man får reddet seg selv. Jeg siterer Stig Johansson fra diktsamlingen Den kapsejsade himlen (1984): "Alla dessa dager som kom och gick/inte visste jag att de var livet."
Take care,
Nora
Takk Nora, for et balansert, tankevekkende og fint svar!
SvarSlettHilsen JR
Hei Nora og Sissel!
SvarSlettAnbefaler dere parterapi for å eventuelt komme ut av et hekt og over i kjærlighet igjen? Gitt at det har vært/er kjærlighet og ikke bare hekt? Jeg tror nemlig jeg har vært i et langvarig forhold (over 10 år) der fasene har vært slik: forelskelse, kjærlighet, hekt og nå samlivsbrudd uten mye kontakt. Men begge håper på at det skal gå mot kjærlighet igjen etter en tid fra hverandre for å jobbe med oss selv og finne ut hva vil vil etc. Eller kanskje det blir å fortsette hektet i det uendelige ved å HÅPE på endring?
VEDVARENDE TRYGGHET
SvarSlettNora er utrolig flink til å sette ord på det, som i svaret til J.R. Jeg tenker at dette med vedvarende trygghet burde være første bud i et nyetablert forhold. Selvfølgelig ikke helt de første ukene, da alt er nytt og spennende. Men etter to-tre måneder, bør man føle seg trygg på at man er elsket, utvalgt og enestående. Hvis ikke kjærligheten er kommet etter relativt kort tid, tror jeg ikke den kommer senere heller. F.eks. At en kjæreste ved gjentatte anledninger sovner uten å ha hatt sex, høres ikke bra ut. En normal forelsket mann gjør bare ikke det. (På den annen side, er det mange menn som ønsker sex med damer de ikke er forelsket i, men det er noe annet). Men så var det det med "kjærlighet som gjør blind" da, og "Frankerne" som allikevel ikke kan gi slipp. Denne boken har lært meg at en bør snakke om det på et tidlig tidspunkt.
Jeg kjenner ett par som var kjempeforelsket og sammen i to, tre år. De var 18 år da de traff hverandre. Plutselig fikk mannen for seg at han ville ut av forholdet. Han kjøpte seg motorsykket og hadde litt "ungdomstid". Etter ett år kom han tilbake, og siden har de vært sammen i over 30 år. Å komme tilbake sånn er vel litt sjelden. Har bare hørt om Liz Taylor som giftet seg tre ganger med samme mann. Det var nok både hekt og kjærlighet. Hun burde lest boken om "Kjærlighetens tre porter".
SS
"Han var ikke nok glad i meg til å hengi seg på den måten jeg hadde behov for." Her treffer du spikeren på hodet, Nora! Jeg ville så mye, han VAR IKKE GLAD NOK I MEG til å ville så mye. Jeg prøvde med flere sceneskift og mange ord, han ville ikke miste meg, men det ble ikke noe greie på forholdet likevel. Slik holdt vi på i 4 1/2 år... Så ja, jeg HAR tenkt over alle de dagene som kom og gikk (over 1500 dager!) som summasummarum ble surr. NOE har jeg selvsagt lært i den tiden, men jeg BURDE hektet meg av for godt første gangen etter 4 måneder...
SvarSlettMin erfaring understøtter med andre ord Noras kommentar.
Hei!
SvarSlettJeg har akkurat lest boka, og kjenner meg igjen i mye som står der. Fant fram til denne bloggen i dag, og håper jeg kan få noen råd.
Jeg har vært i et forhold i nesten to år, og jeg føler ikke helt at det utvikler seg slik jeg ønsker. De første tre månedene var alt 'vakkert', vi var forelsket og gav hverandre mye. Men jeg husker at jeg allerede da var litt misfornøyd med at kjæresten min plutselig ikke gav lyd fra seg på noen dager, men jeg tenkte at jeg måtte la ham være i fred. Jeg startet altså allerede da med å undertrykke mine egne følelser, jeg er en person som gir mye, og ønsker like mye hengivenhet tilbake. Min kjæreste er litt sjenert, og i begynnelsen fikk jeg inntrykk av at han syntes at jeg var for bra for ham. Men han har likevel mye integritet, og den avstanden han til tider holdt, gjorde at jeg aldri har følt meg 'ovenpå'. Vi hadde vanskelig for å kommunisere godt i begynnelsen, så da det oppstod konflikter ble jeg opprørt, og han trakk seg helt unna. Han forklarer fortsatt dette med at han ikke er i stand til å gi noe som helst når det blir for dramatisk. Konflikter kunne oppstå f.eks fordi jeg hadde laget meg forventninger i hodet om at vi skulle være sammen, så hadde han planlagt bytur med kompiser og glemt å si fra. Jeg har hatt mye skyldfølelse i dette forholdet, fordi jeg har trodd at jeg måtte forandre måten jeg reagerte på. Jeg har følt meg ansvarlig for å få det til å fungere. Men man er jo to?!
Jeg føler på mange måter at jeg er litt 'hekta', men samtidig har jeg en viss tro på at dette forholdet kan bli bra, da jeg føler vi har utviklet oss enormt på denne tiden. Vi snakker nå på dypt plan om hva vi kan gjøre for hverandre hvis vi får det vanskelig, hvordan vi kan løse problemer etc. Han gir meg fine gaver, har lært at jeg setter pris på meldinger/oppmerksomhet når han er borte, og inviterer meg i familiesammenkomster, jobbtreff, vennemiddager etc, planlegger ferier og blir med meg på mine ting. Likevel føler jeg at han blir med meg på mine ting fordi han må, ikke fordi han har lyst. Er det egentlig noe å henge seg opp i? Han sier ofte når vi snakker om ting, at han skulle ønske at ingen var avhengig av ham, fordi han er så redd for å ikke innfri. Han sier han ikke er god på å snakke, ikke god til å si fra om ting, huske ting etc.
Når jeg spør om han ønsker at vi skal ha en fremtid sammen, sier han at han ønsker det.
Uansett, alt koker ned til at jeg bruker mye tid og krefter på å tenke på oss som par, mens han ofte kan ha nok med jobben og dagliglivet, og vil at vi bare skal ha det fint uten for mye krav og uoverensstemmelser. Han sier at han ikke kan si til meg at han elsker meg ennå, fordi han ikke vil si noe han ikke mener, og at det har vært litt for mye turbulens. Til eksen sa han det etter to år, han synes slikt er vanskelig å uttrykke eller kjenne på.
Jeg blir så forvirret, og lurer oftere og oftere på om det er noen vits i å fortsette, hvis jeg egentlig ønsker noen som gir mer.
Jeg har hatt lav selvfølelse i forhold før, det kan jo nevnes. Er det jeg selv som gjør meg utrygg, ikke han?
Hmmm, håper på svar fra kloke og litt mindre vinglende sinn. :)
Hvis du "bare" har vært sammen med ham i to år, så KOM DEG VEKK!!! Jeg var sammen med min hekter i 18 år, gift med ham i 12 av dem, og vi har et barn sammen. Etter 18 år forlot han meg, og jeg har kjempet som en løve for å få ham tilbake etter det... Han har dumpet meg 6-7 ganger, løfter om at han skal komme hjem, for så plutselig si at han klarer ikke mer. At han er usikker på "hva han vil"!? Hvor lenge skal jeg vente da??? Har nå ventet halvannet år... :-( Nei, kom deg vekk før du får barn med ham, for da blir du aldri 100% kvitt ham... Da er du tvunget til å forholde deg til ham forever... Flykt mens du kan...
SvarSlettJa, jeg skulle gjerne også høre Granskaugs tanker om hvorvidt det er mulig å bevege seg fra hekt til kjærlighet, og hva som eventuelt må til for å etablere et gjensidig forhold etter å ha vært i et hekt-forhold. Jeg ble hektet på en fyr for snart 8 år siden og gjorde frem til for 2 år siden gjentatte forsøk på å gjøre det slutt, med like mange tilbakefall.
SvarSlettHan var i begynnelsen usikker på hva han ville med forholdet, og sa endog at dette ikke kunne bli noe. Fair nok, det er jo utsagn man kan forholde seg til. Så i 2007 traff jeg en annen, betraktelig bedre match som jeg innledet en ORDENTLIG KJÆRESTERELASJON med, men fordi jeg ikke var avhektet ble dette slutt etter et års tid og jeg løp tilbake til "Frank". Han sa da at han nå så annerledes på tingene og ville ha en forpliktende og offisiell relasjon med meg. Jeg trodde på ham, og ble skuffet igjen.
Frem mot 2010 har vi hatt gjentatte liknende runder der jeg har krevd mer forpliktelse fra ham, og der han i perioder der jeg har forsøkt å gjøre det slutt, har sagt og gitt meg alt jeg har lengtet etter (unntatt å vise meg frem for barna og vennen sine eller å hilse på mine venner og familie, selvfølgelig). Og jeg har ikke hatt krefter til å motstå ham.
De siste 2 årene har det imidlertid skjedd noe pussig: Mens jeg har blitt mer og mer såret og tvilende og resignert over vårt forhold, og de siste to årene har tenkt at dette må ta slutt dersom vi ikke går sammen i langvarig parterapi, har han blitt mer og mer hengiven og elskverdig og inkluderende. Jeg får være sammen med barna hans og han ønsker at jeg skal flytte inn sammen hos ham. Han vil at vi skal satse. Nå er det JEG som er den mest usikre!!! Jeg tør ikke flytte inn, av frykt for å bli skuffet og måtte erkjenne at jeg var naiv og urealistisk.
Samtidig må det sies at han ikke har ønsket å gå til parsamtaler sammen med meg (ikke engang noen få), noe jeg har sett som en forutsetning. Derfor gjorde jeg det (igjen) slutt for et år siden, og holdt eptar måneder før det var på'n igjen. Han har i perioden etter dette vært vekslende til hvorvidt han vil jobbe med vår relasjon hos en terapeut eller ikke - samtidig som jeg etter alle disse årene med skuffelser føler at jeg har sluttet å tro på at dette noengang kan fungere. Dessuten er jeg redd, har fått en enorm trang til å beskytte meg selv, tør ikke stole på ham etter at han har lovt at nå skal ting bli annerledes uten at det har blitt det. Jeg har så mange kroppslige signaler på stress og angst at jeg burde ha knekt for lenge siden, jeg er full av skam over hva jeg gjør med meg selv og alle de andre klassiske symptomene. Vi har hatt flere samtaler som bare har gått i det samme sporet og der jeg EGENTLIG har sagt at jeg ikke kan utsette meg for en slik følelsesmessig mare lenger, men der jeg ikke har klart å gjøre det tydelig nok - eller at han ikke hører eller forholder seg til det jeg sier. Det er jo så vanvittig vanskelig å skulle bryte totalt, slippe håpet, glemme livsprosjektet mitt i 8 år hvis han virkelig vil ha meg nå!
Mitt spørsmål er: Er det overhodet mulig å bevege seg over i kjærlighet etter å ha holdt på slik i årevis? Hva må i så fall til? Kan hekteren forandre seg, hvor mang sjanser skal han/hun få til å vise at det er mer enn fine ord? Eller blir relasjonen så "skadet" at den gjensidige tilliten og respekten vanskelig kan gjenvinnes? Er HAN blitt hektet på meg nå, etter at jeg ikke har klart å være konsekvent i mine tidligere forsøk på å hekte meg av?
Jeg er i en hel lik situasjon som deg over her. Bare jeg er mannen og han damen. Han har prøvd å gå flere ganger pga min usikkerhet. Men nå er bordet snudd.. Nå er han usikker og jeg vil gå all in! Jeg er hektet, men jeg er utrolig glad i han og vil få det til å funke.
SvarSlett