Mange som skriver på bloggen, som ringer, sender mail og bidrar med sine erfaringer, forteller hvor vondt det er å få råd fra folk som ikke selv har vært inne i et hekt. De som har personlig erfaring er utslitte av lettvinte råd som "bare kutt henne ut, da vel!" eller "slutt å tenke på den fyren!" og så videre. En som er hekta befinner seg inne i en emosjonell sentrifuge og kan ikke uten videre omprogrammere hjernen sin på kommando. De som selv aldri har hatt denne vonde skoen på, vil kunne bidra til å gi den som er hekta eller som sliter for å komme seg løs, dårlig samvittighet og skyldfølelse fordi det føles umulig å følge "det gode rådet". Noen forteller også om altfor positive klarsynte/spådamer/alternativ-terapeuter som driver med helt urealistisk oppmuntring: "Bare du vil, så får du det til!!" - altså en farlig oppfordring til videre hekt-atferd. Andre forteller om psykologer og psykiatere som ikke tar hekt-problemet på alvor, men kaller det noe man bare "må legge bak seg". Vår mening er klinkende klar: Slike råd er bare skadelige! Et hekt er en alvorlig tilstand som har fellestrekk med tvangslidelser og rusavhengighet, og derfor trengs det velfunderte råd,
tålmodighet og stor empati når en hekta skal greie å hekte seg av.
Det som setter i gang en avhektingsprosess for mange, er en opplevelse av oppvåkning og å bli forstått av likesinnede. På denne bloggen skriver dere som selv har erfaring. Noen er midt i et hekt, andre er på vei ut av det, noen har hektet seg av. Råd og tanker fra dere er uhyre verdifulle. Den som er hekta sitter fast i skam, isolasjon og fremmedfølelse, og derfor blir varme, aksept og relevante innspill fra andre med erfaring så viktig.
Fortsett å skrive og utveksle erfaringer. Støtte fra likesinnede som har en nyansert forståelse av hva det vil si å ha vært fanget i et hekt, kan gi styrken til å gjenreise sitt liv og gjenfinne livglede og verdighet.
Nå går vi inn i desember, en vanskelig måned for mange som sliter med hekt. Ha som mål at neste desember skal bli annerledes, da skal du igjen være et fritt menneske. Det året som kommer skal stå i selvfølelsens tegn.
Beste hilsen
Sissel & Nora
Jeg har ikke lest boken, men planlegger å gjøre det. Med en gang dette temaet dukket opp forstod jeg at dette er meg, og diagnosen er stilt.
SvarSlettJeg er i slutten av 40 årene gift og mor til to store barn. For et år siden innledet jeg et forhold til en jevnaldrende mann som er i tilsvarende situasjon. Vi har hatt dette forholdet i ett år. Det startet som et godt vennskap, og etter kort tid endret det karakter til også å inbefatte mer. Vi ser hverandre flere ganger i uken, mailer og sms daglig.
Det som gjør det vanskelig er at han er så uforutsigbar. Han kan love noe og ikke alltid holde det. Han kan foreslå og planlegge noe jeg gleder meg vanvittig til, for dagen etter si at det ikke blir noe av. Det er også en ubalanse i maktforholdet. Jeg tilpasser meg og setter andre ting til side, noe han ikke gjør. Alt dette vanskelige tar jeg også med meg hjem til familien min. Jeg sier jeg har mye å tenke på i jobben, er sliten, derfor humørsvingninger. Mannen min og jeg har slitt de siste årene, og forholdet jeg nå har er en drøm og ønske om å komme meg ut av det jeg har, men som jeg ikke har styrke mot til å gjennomføre. Jeg ønsker min venn skal ta meg ut av ekteskapet, men han er ikke villig til å sette sitt eget samboerforhold bort. Samtidig som vi lever veldig åpent ut vårt forhold, er på steder hvor vi lett kan bli gjenkjent, og absolutt ikke alltid forsiktig. Han sier han er villig til å ta den risikoen da jeg betyr mye for han.
Jeg har bestilt time hos psykolog da jeg trenger noen å snakke med. Jeg må få ryddet opp, gruer meg til julen og alle tradisjoner. Sjalu på hans familie. Jeg sover dårlig hver natt. ukonsentrert i jobb. Liten interesse for venner/familie. Kan oppleve at jeg skjelver da jeg er usikker på han, har f eks ikke gitt lyd fra seg på en dag. lurer på om jeg har sagt noe feil. o.l. Jeg kjenner dette går på min selvtillitt løs. Mister grepet på meg selv. Jeg har gått ned 10 kg siste året. Alltid uro i kroppen. Jeg har forsøkt 3 ganger å kutte han ut, sist gang klarte jeg en uke før jeg gjennopptok kontakt. Da var jeg helt i kjelleren, og i tillegg skal jeg fungere som kone og mor. Jeg må få hjelp til å komme meg ut av dette destruktive forholdet, men det å være forelsket og ha en som i tillegg er forelsket i deg, er en fantastisk følelse jeg ikke trodde jeg skulle få oppleve igjen. Når vi er i sammen gjør vi spennende og ville ting som gjør at jeg kjenner jeg virkelig lever. Dette er som et dop, skal bare litt til. Jeg tenker jeg skulle aldri verden ha gått inn i dette. Samtidig vet jeg at på ett tidspunkt kommer jeg ut, jeg blir menneske igjen, og jeg kan ta dette med meg som en erfaring. Etter en liv med opp og nedturer lærer man seg at på etter eller annet vis kommer man seg igjennom vanskeligheter, det gjelder bare å bruke de riktige teknikkene, og ikke minst å virkelig ville ønske å gjennomføre. Jeg vet ikke om jeg er der...
Takk for nok en godt innspill, Sissel og Nora. Jeg er veldig enig med dere i at lettvinte råd, selv om de også stort sett er vennlig ment, er med på å ødelegge mer enn de gjør nytte. Min erfaring er at det er langt viktigere å være nær den som strever med å bli kvitt hektet sitt. Støtte henne eller han til å være tro mot valget de har greid å ta. Minne henne eller han på at det å leve i denne usikkerheten og i dette slitet, er så slitsomt og energitappende at det tar all kraft fra en når han/hun kjenner på de motstridende følelsene. Jeg vet at det er dette som har hjulpet meg videre på veien. Jeg tror at støtte fra gode nære venner som forstår mekanismene i det som skjer er avgjørende. Samtidig stilles det krav til meg. Jeg må tørre å fortelle dem om hvordan jeg har det, om alt kaoset mitt og om hvor dum og liten jeg føler meg. Men det er ikke lett å fortelle om det, for som dere skriver, skammen har også stor makt over en. Men jeg tror det handler om å våge og fortelle, og om å våge og slippe tak i det jeg tviholder på...
SvarSlettJeg har tenkt på en annen ting også. Kanskje burde vi være flinkere til å si høyt til hverandre hva vi tenker når vi ser en venn er på vei inn i, eller allerede er kommet inn i et hekt? Litt sånn "har du lyst til å høre hva jeg tenker om det jeg ser du strever med nå?" For jeg opplever også, i tillegg til velmenende, men lite konstruktive råd fra andre, at vi også er med på å oppmuntre hverandre til å fortsette å ha kontakt med personen som hekter oss...de uklare signalene påvirker jo vennene våre og på et vis.Og gode venner vil jo hverandre vel..
Til deg som er gift:
SvarSlettJeg har nøyaktig samme erfaring som deg -- gift og hatt et forhold med en gift mann.
Mitt hekt varte i 4-5 år. Som deg gjorde jeg slutt, flere ganger -- bare for å gjenoppta kontakten... Av og på, av og på...
Hvordan jeg greide å holde meg av?
Da han fortalte at han hadde innledet et nytt elskerforhold, våknet jeg med en kalddusj og skjønte endelig hva jeg holdt på med...
Aldri mer tilbake til han -- aldri mer utsette meg selv for noe så destruktivt.
Min mann og jeg har jobbet oss gjennom dette med profesjonell hjelp. Nå har vi det bra.
Jeg er tilfreds med livet og ekteskapet og ekselskeren er plassert der han hører hjemme:
LANGT utenfor mine tanker og mitt liv.
Så ja, det ER mulig å komme seg ut av et destruktivt avhengighetsforhold, men det krever tid og tålmodighet.
Til deg som lurer på om vi burde være flinkere til si hva vi tenker - jeg vet med meg selv hvor lite mottakelig jeg har vært for velmenende venners råd mens hektet pågår. Jeg har to hekt jeg kan identifisere og har ikke tenkt å bli en som samler på flere... Min positive endring er at forrige gang tok meg to år å komme meg ut, denne gangen "bare" 6 mnd. Jeg har bedt et par kloke venninner minne meg på de to hektene hvis et nytt skulle oppstå. Nå vet jeg også at jeg har boken som jeg kan bruke som et verktøy hvis jeg blir usikker på hva jeg er på vei inn i. Så kanskje det er mitt forslag: spleis på boken til den som sliter. Kanskje den hekta kan bla litt i det minste. Selv fikk jeg store gjenkjenninger som fungerte godt som øyeåpnere for meg da jeg leste Noras del. Det satte meg i gang og jeg fikk tid til å reflektere en del over egen situasjon før jeg begynte på den litt mer krevende "terapidelen".
SvarSlettFørst en stor takk til Sissel og Nora for at dere skrev denne boka! Bare å vite at det jeg nå går gjennom er et reelt fenomen som det finnes et ord for er en utrolig god støtte.
SvarSlettJeg ble tipset om boka av en terapeut. Bestillte samme dag og begynte å lese så fort den kom.
Selv om jeg er mann kjente jeg meg godt igjen og analysedelen kunne vært skrevet direkte til meg.
For meg kom boka i grevens tid. Jeg er helt utslitt, både fysisk og psykisk. Som det står i boka: Dette er faktisk farlig!
Denne relasjonen ble så destruktiv og absurd at jeg måtte gjøre noe. Jeg ga beskjed om at vi ikke kunne fortsette på denne måten, og startet prosessen med å "hekte meg av".
Spørsmålet er: Hva gjør jeg videre?
Har som mange andre fått velmente råd som "bare kutt henne ut" osv. Jeg har derimot prøvd å forsvare "galskapen". Derfor kjenner jeg nå veldig sterkt denne skammen som er et tema her. Hvordan kunne jeg, et oppegående og fornuftig menneske, være så utrolig dum og naiv?
Jeg har gjort meg mindre tilgjengelig, f.eks. kuttet kontakt på Facebook. Likevel prøver jeg å finne ut hva som skjer via nettet, msn osv, "henger på". Vi har ennå ikke en avtale om null kontakt, bare mye mindre kontakt enn før.
Jeg vet at jeg må kutte helt, men det er vanskelig.
Hva hvis hun tar kontakt igjen nå? Må jeg starte prosessen på nytt hver gang?
Orker jeg det?
Tankekjør, mange timer om dagen. Fullstendig meningsløst, likevel tilstede. Men jeg er i gang og skal klare det!
Veldig mye som en leser om i denne bloggen stemmer utrolig bra, det er som å lese om seg selv.
SvarSlettMen for min del er det en svært stor utfordring som preger hektet - en enorm fysisk tiltrekning som overgår noe av det jeg noen gang har opplevd før, det bidrar til et fullstendig hekt som gjør meg hjelpesløs. DET er min største utfordring, og jeg skulle gjerne fått noen ord fra Sissel og Nora om akkurat den delen av hektet. Det fysiske, seksuelle hektet. Det er altomgripende, binder meg fast og gjør meg som en deig-klump som lar seg forme. Føler det som om jeg skulle vært en narkoman som bare må ha den dosen for å gå videre. Og jeg klarer ikke å holde meg unna han. Det føles, for meg, som en håpløs situasjon, der jeg gang på gang faller tilbake. Til nærhet og varme, som like fort går over til avstand og iskald bitende kulde, helt til neste gang han trenger meg... en evig ond sirkel.
En kjempegod beskrivelse du gir der. På en måte bra det er flere som har det slik selv om jeg er mann. Lurer sikkert meg selv når jeg tenker at det er bedre å få litt/mye av og til en ingenting. Drømmer om å oppleve den seksuelle nærheten i et trygt forhold. Om jeg bare klarte å bryte for å finne det hos noen som vet hva de vil.
SvarSlettTil deg som skriver "Hva hvis hun tar kontakt igjen nå? Må jeg starte prosessen på nytt hver gang? Orker jeg det?" Se Sissels kommentar til innlegget "Totalt utslitt og sykmeldt", tror du kan finne noen nyttige råd der, siden du er i avhektingens tidlige fase.
SvarSlettSelv var jeg i den "lykkelige" situasjon at "Frank" ikke tok kontakt med meg etter bruddet. (Jeg håpet selvfølgelig at han ville gjøre det, at han ville ringe og spørre hvordan jeg hadde det, bry seg om meg.) Gudene vet hvor og hvem jeg hadde vært nå hvis jeg fortsatt skulle gått og ventet på at han når som helst kunne gi lyd fra seg.
Jeg tror det viktigste du kan gjøre nå er å si til henne at du ikke kan ha mer kontakt (Fantomets metode). Og la henne forstå at hun må respektere valget ditt. Det er en tøff avgjørelse å ta, men seigpining og stadige utsettelser gir bare næring til skammen du allerede kjenner så altfor godt.
Beste hilsen,
Nora
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettTil deg mannen som sliter.
SvarSlettJeg skrev tidligere om det fysiske hektet. MEN jeg er helt klar på at msn og facebook er noe som tilfører hektet enda mer frustrasjon og avhengighet. Du skriver at du prøver å finne ut av ting via disse mediene, og tro meg, akkurat et vet jeg hvordan er. Du analyserer og tolker deg ihjel; "er hun pålogget", "hvorfor skriver/svarer hun ikke", "hvorfor er hun ikke pålogget", "hvorfor skriver hun akkurat det på statusen sin" - kjenner du deg igjen?
For meg hadde det blitt en besettelse akkurat det med msn og facebook. Jeg skal love deg at, etter å ha kuttet han ut der, har jeg fått et roligere liv. Jeg har fratatt meg selv denne muligheten for kontroll og kontakt, og det hjelper, ett stykke på veien... Det var knalltøft å slette han fra disse, men det anbefales! :)
Til deg som svarer over her: Takk for kommentar.
SvarSlettOm jeg kjenner meg igjen? I høyeste grad! Jeg er midt oppe i dette du beskriver, tolker og analyserer til jeg blir småsprø. Det første jeg gjorde da jeg kom på jobb i dag var å sjekke msn, selv om jeg hadde bestemt meg for ikke å gjøre det.
And here I go again! Jeg sliter meg ut på dette!
Jeg får "panikk" ved tanken på å sperre alt, fordi jeg fratar meg selv kontrollen til å vite, som du skriver. Samtidig vil jeg ikke vite! Et stort og vondt paradoks dette.
Det er godt å lese at du har fått det bedre ved å kutte helt ut, for jeg må også komme dit, så fort som mulig...
Trodde jeg fikk litt "hjelp" fra hekteren.
SvarSlett(Jeg er samme person som skrev innlegget over, valgte et nick nå)
Jeg fikk et råd fra Nora om å si fra at jeg ikke kan ha kontakt i det hele tatt, samt et annet råd om å kutte all nettkontakt. Bestemte meg for å gjøre dette i dag.
Jeg sendte først en liten melding hvor jeg fortalte at jeg kom til å fortelle henne noe som kanskje kunne bli tøft å høre.
Så kom det et svar på mail hvor det bl.a. stod
"ikke bruk mer tid på meg", "kutt meg helt ut".
Yess! Er det virkelig over? Jeg leste videre:
"...men hvis du kommer på andre tanker vet du hvor jeg bor". Nei! Det tar aldri slutt! Fikk akutt vondt i magen og resten av arbeidsdagen foregikk langt inne i tåkeheimen.
Så er det bare å innse at jeg må gjennom dette uansett. Det kommer til å bli uutholdelig når jeg har kuttet alle muligheter for kontakt, alle muligheter for å få vite noe.
Vil svært gjerne høre mer om dette fra andre som har kommet seg gjennom denne fasen, takknemlig for gode råd og tips.
Hei JW!
SvarSlettJeg måtte le litt nå, altså. Selvironien din er det beste du har! Hvorfor ikke la oss andre her inne få ta del i fasen du nå skal igjennom - så kanskje den ikke blir så uutholdelig allikevel? Oppretter gjerne et innlegg for deg - JWs AVHEKTINGPROSESS, DAG FOR DAG. Hva tror du? Der kan du legge ut om opp og nedturene dine til du kommer i mål. Perfekt egenterapi - og det ville hjelpe MANGE! Salsakurs er heller ingen dårlig idé i vinterkulda. Adspredelse er viktig :)
Beste hilsen Nora
Hei JW :)
SvarSlettHvordan gikk det da, har du kuttet all nettkontakt, som jeg rådet deg til? Eller lot du det være, på grunn av åpningen hun ga deg? Det er så fryktelig vanskelig, det blir en besettelse det å sjekke msn for om en fortsatt er "inne".. en skal ikke kimse av akkurat det, for det er faktisk grusomt å ha det slik. Jeg må dessverre ærlig innrømme at jeg i dag la til adressen hans igjen på msn, og oppdaget at han ikke har slettet meg, så here I go again... Dette virker jo som en åpning for meg, han er fortsatt tilgjengelig. Er kjempefortvilet fordi jeg trodde jeg var sterk nok, men denne nettkontroll-muligheten tar rotta på meg. Greit, han er borte fra min facebook, men føler plutselig at jeg gikk to skritt tilbake nå med å oppdage den fortsatte tilgangen på msn! Kanskje det beste midlet er å knuse pcen?? :)
M.Y
Tusen takk for fine tilbakemeldinger!
SvarSlettNora:
Joda, jeg har både selvironi og humor, og jeg liker å skrive. Likevel er jeg litt redd for at DAG FOR DAG innlegg kan bli litt mye av det samme, og kanskje ikke så interessant på sikt...
Jeg kjenner samtidig at det er godt å dele erfaringer.
La meg tenke litt på saken, se om det kan bli nok "materiale" :) Uansett setter jeg enormt stor pris på at du vil gjøre dette for meg :)
M.Y:
Har ikke fått kuttet ennå nei, tenkte å gjøre alvor av det i kveld, eller i morgen, eller...
Seriøst: Ja, det er en besettelse og det er vondt. Om du ikke var sterk nok denne gangen så er det vel ingen annen mulighet enn å prøve igjen. Jeg er litt i samme situasjon som deg, jeg har slettet henne fra msn, hun har ikke slettet meg. Dermed kommer jeg meg inn via en liten "omvei".
Kanskje vi skulle velge en dag til å være den
store "slettedagen"? :) Så kan vi ta ut frustrasjonen og dele erfaringer her i ettertid, sammen med andre som vet hvor vanskelig alt dette er...
Ønsker deg lykke til videre med din prosess :)
JW
Kjære JW og M.Y.
SvarSlettJeg har kuttet all kontakt med min X. Sendte en tekstmelding hvor jeg skrev at jeg trenger å ikke se eller høre fra henne. Jeg har også slettet og fjernet alt som kan minne meg om hun. Dette er nå 2,5 uker siden.
Det er vondt som bare det, hver dag. Men jeg øyner håp når jeg merker at det plutselig går litt tid der jeg ikke har tenkt på hun. Dette skjer heldigvis oftere og oftere. I går tok jeg meg i å ikke tenke på hun i nesten en time. Det var veldig deilig og befriende. Det setter ting litt mer i perspektiv også. Det blir litt lettere hver dag.
Dere greier det, dere må bare være sterke og bestemte. Og det blir lettere med tiden.
Hilsen "Vil bare ha henne tilbake"
Kjære Nora og Sissel!
SvarSlettJeg er akkurat ferdig med å lese boken deres. Jeg har gått systematisk igjennom den og streket under med gul tusj det som synes ekstra relevant og viktig for meg. Jeg har innsett at mitt hekt har pågått i flere år, lenge før jeg og min "Frank" ble sammen. Vi gjorde det slutt for ikke så lenge siden og jeg arbeider for tiden med å få orden i tankene mine rundt hva som har skjedd og å få det hele på avstand.
Jeg vil takke deg, Nora, for å dele din opplevelse med oss lesere, og deg, Sissel, for å analysere hektet for oss som sitter i det og ikke ser alt like klart. Denne boken har hjulpet meg til å sette ord på situasjoner som var veldig forvirrende og uklare for meg.
Jeg føler meg bedre rustet for og ser mye lysere på tiden som kommer! :)
Hilsen ei på bedringens vei
Så er det gjort. All kontakt er brutt. Det er godt og lese de to innleggene over her, at det kan blir bedre.
SvarSlettFor med voldsom kraft kom den store tomheten! Akkurat nå er det...ingenting. Men jeg NEKTER å la denne personen ødelegge resten av livet mitt!
Det er et særdeles dårlig tidspunkt, men det vil det alltid være. Det er nå eller aldri og jeg gir meg ikke!
Jeg har boka til Sissel og Nora og jeg har denne fantastiske bloggen til å hjelpe meg.
Jeg vet at før eller senere vil jeg være "fri".
Gratulerer JW!
SvarSlettAllier deg med venner som du kan sms'e/ringe når det river som verst! Les boken flere ganger (de gule markeringene mine hjelper meg å lese effektivt det som nytter akkurat når jeg trenger det.), og les bøker om og prøv mindfulness. Det er mine råd. (Mindfulness står det faktisk også om i boka!) Det har i alle fall hjulpet meg veldig, spesielt da jeg var i den kritiske fasen som du er i nå.
Nå slipper det gradvis taket, og du er på god vei:)
Hilsen ei på bedringens vei
Så bra JW! Håper du etterhvert får det bedre om en stund! Belastningen med et brudd vil uansett komme. Bra du ikke går utenom bøygen... ;-) Jeg er ikke like tøff selv og håper du oppdaterer bloggen på godt og vondt.
SvarSlettJeg prøver å time mitt brudd med hun jeg er hektet på til å smerte minst mulig.... usikker på om jeg klarer det før jul!
Fortsatt lykke til!
Tusen takk, du som er på bedringens vei! Ønsker deg også lykke til videre :)
SvarSlettTakk til anonym også! Jeg sliter litt ekstra med at det er juletider, men som jeg skrev: Det er aldri noe godt tidspunkt for dette.
SvarSlettSetter enormt stor pris på støtten! Vi kommer til et punkt hvor det er nok. Å klare det før jul er kanskje et vel kort tidsperspektiv?
Muligens et litt strengt krav til seg selv, men ingen av oss er like, mitt mål er å "holde ut" til at jeg kjenner at jeg er trygg nok til å la dette gå...
Ønsker deg også lykke til videre med prosessen din!
Leste om boken og ble nysgjerrig. så kom jeg over denne bloggen, leste faresignalene og tenkte, Faan, dette er jo meg! Har gått noen dager nå og tenkt at jeg er verdens største idiot! Nå har jeg lest noen av innleggene så jeg ser jo at dette er jeg ikke alene om. det er ikke mange menn som skriver, men jeg er sikker på at mange menn opplever dette men holder kjeft om det.
SvarSlettJeg er nå i den situasjonen at jeg forlater min kone etter 20 års ekteskap. Hadde planer om å flytte sammen med min "store kjærlighet" men hun har igjen fått kalde føtter. Jeg forstår nå at jeg denne gangen skal være sterk, og satse på å gå videre i livet på egenhånd.
Den "store kjærligheten" forsøker nå å anklage meg, stille spørsmål om mine følelser. Jeg kommer denne gangen til å ignorere henne. Jeg vet nå at det er riktig.
Jeg vet og at jeg er sterk, og at jeg vil finne den ekte kjærligheten der ute. Jeg lukker nå noen dører (låser også) så har jeg tenkt til å åpne noen nye!
Takk skal dere ha Granskaug, og takk til alle som har skrevet her.
Hilsen Mann på 50 som tror på fremtiden!
Tanker...
SvarSlettDet er siste helgen jeg kommer til å vite noe, jeg vet bl.a. annet hvem hun er sammen med. Går rundt meg selv, er nervøs og får ikke konsentrert meg om noe. Det slår meg at hun tok så lett på det, hun virket så uberørt hele tiden, helt frem til den siste gangen vi hadde kontakt.
Det kjennes urettferdig at jeg sitter igjen med vonde tanker og innvendig kaos mens hun tilsynelatende lekende lett går videre. Er det meg som er for følsom, en sutrende tulling full av selvmedlidenhet? Jeg ser andre skriver at de har brukt måneder og år på å hekte seg av.
Heretter er alt stengt med mindre jeg selv skulle være dum nok til å prøve å ta kontakt igjen. Jeg kan IKKE det, vet at det er det verste jeg kan gjøre.
Det er snart jul og fridager. Er ikke et øyeblikk i tvil om hvor tankene kommer til å gå store deler av tiden.
Måtte dagen komme raskt, dagen alt dette er over...
Kjære Sissel og Nora.
SvarSlettTusen takk for denne bloggen. Har ikke rukket å lese boken ennå, men skal helt klart gjøre det. Det er veldig godt å få satt ord på depresjonen man er i. Når jeg leser listen over symptomer på å være hektet er det bare å krysse av.
Jeg er i et hekt som har vart i 3 år, og jeg sliter med å komme meg ut. Fornuften sier at jeg bør og må komme meg ut, hjertet sier noe annet. Jeg er så sliten av denne følelsesmessige berg- og dalbanen.
Da jeg møtte hektet mitt var han på vei ut av et forhold. Han kom seg ut til slutt, noen måneder senere enn tenkt. Samtidig planla han framtiden med meg – flytte sammen, hvor vi skulle bo.
Vi hadde det kjempefint, men brått var det slutt. Han forsvant - uten et ord! Jeg ble rystet langt inn i grunnvollene! Helt grusomt! Døra slengt i trynet uten forvarsel! Han svarte ikke på telefoner/smser!
Det har skjedd flere ganger at han har forsvunnet, men han har kommet tilbake, enten har han tatt kontakt igjen eller jeg. Alltid samme unnskyldning om hvor fælt han har hatt det, hvilken smell han har gått på, at han bare måtte melde seg ut.
Vi hadde ikke så mye kontakt i fjor, det siste jeg fikk høre var at han og eksen skulle prøve på nytt, hovedsaklig pga barnet. Jeg gikk på en skikkelig smell, uker før hadde han vært på besøk. I nesten et år var det stille, helt til i sommer.
Da tok han kontakt igjen. Dumme meg, overlykkelig over å høre fra han, jeg var blitt bønnhørt! Jeg trodde hindringene for at det kunne bli oss var ryddet bort, men nei, barnet sliter fortsatt pga bruddet. Han bor noen timer unna både meg og barnet, han bodde i byen da vi møttes, men flyttet til hjemstedet noen timers kjøring unna når forholdet tok slutt.
De 3 første ukene etter den nye kontakten var jeg i paradis. Han var helt annerledes enn før, oppførte seg som om vi var sammen. Så forsvant han, uten et ord. Nok en gang ble livet for tøft for han, bl.a pga mye jobbing. Dette har skjedd flere ganger denne høsten, jeg har skrevet kjeftemail, to dager senere angrer jeg, sender ny mail og hører fra han etterhvert.
Etter den siste forsvinningen skjønte jeg at nå må jeg bli kvitt denne fyren, dette går ikke lenger. Men det er fryktelig vanskelig når jeg føler han er mannen i mitt liv...vi passer så godt sammen.
Etter den siste forsvinningen begynte jeg å tro han var borte for godt. Men så sendte han plutselig melding om hvor fælt han hadde det, hvor mye han savner meg, kontakten vår etc. Så prater vi på telefonen, og er igang igjen.
Han snakker om en felles framtid, og alt jeg hadde tenkt å si forsvinner som dugg for solen når jeg prater med han. Jeg er ekspert på å utslette meg selv når det gjelder han.
Det siste nå er at han skal flytte tilbake til byen pga barnet, og da snakket han om oss og å bli samboere.
Det er nå 2 uker siden jeg hørte fra han sist, det er bare å konstatere at han har forsvunnet igjen. Han skulle komme innom når han skulle til byen lillejulaften, det var tanken for 2 uker siden, nå vet jeg ikke.
Har ikke hørt fra han, lillejulaften er her snart og jeg er på full fart ned i depresjonen pga jeg ikke har hørt noe.
Har han forsvunnet for godt denne gangen...spørsmålet gnager meg og jeg kjenner panikken vokser...Hva gjør jeg hvis jeg ikke hører noe...prøver å forberede meg, men kjenner det vil bli en nedtur likevel. Jeg forbanner den dagen jeg møtte han, og jeg forbanner meg selv for å være så svak når det gjelder han.
Pga håpet er der henger jeg meg opp i at han sier han er glad i meg, kontakten vi har når han er "på", at han snakker om at vi skal flytte sammen etc...så glemmer jeg alt jeg ville si og tror at denne gangen,denne gangen forsvinner han ikke.
Jeg ser mønsteret, men klarer ikke å kaste han ut av livet mitt...han er mitt svake punkt og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme over han. Er veldig takknemlig for å få noen råd til å komme ut av dette. Venninnene mine orker snart ikke høre om han, meldingen deres er klar "kutt han ut!!" Hvordan skal jeg klare å kutte han ut, jeg klarer jo ikke å stå opp for meg selv :(
Etter 20 års ekteskap og mange barn, forelsket jeg meg i en luring. Vi gikk begge fra ektefellene våre, som vi fortsatt bor sammen med, som i et bofelles skap for å ivareta ungene. Min hjertenskjær var og er utro, lyver og svikter. Våre eks ektefeller underkastet seg forholdet og vi går i husene til hverandre, big happy ... innmari utradisjonel løsning. Jeg er verdens lykkeligste og verdens ulykkeligste. Uforutsigbarhet og avvisning river meg i små biter. Det han kan varte opp med av gode ord og fantastisk nærhet og elskov kunne forført hvem som helst. Etter noen år ble jeg så deprimert at jeg ble liggende til sengs i uker av gangen mens jeg dempet tristheten med alkohol. Så gikk jeg til psykolog, men hun skjønte ingenting. Jeg starter på en toårs videreutdanning for i det minste få noe annet å gjøre enn å lure på om han ringte, meldte meg eller kom. Jeg har slitt ut vennene mine med dette ustanselige snakket og jeg har ryddet vekk alt og alle for alltid å være tilgjengelig for besøk. Jeg har lest boka:)... hallo ... jeg har god utdannelse,god økonomi,jeg går for å være klok, fornuftig og jordnær. Helfigurbilde av meg og en cv over hva jeg kan og hva jeg driver med ... jeg er ikke den som blir oversett av menn. Så hva i alle dager er det som feiler meg?? Jeg må jo ha en tilknytningsforstyrrelse ... Når jeg først ble knyttet så er det som det sterkeste superlim. Selv etter 6 år sitter jeg her og i fullt alvor lurer på om jeg kan klare å være elskerinne til en som fortsatt lurer x-konen sin (for av og til blir jo hun og helt desperat av dette og vil ut av situsjonen ... da er han kjæresten hennes igjen og fornekter meg til det har roet seg) for å beholde et praktisk greit liv ... samtidig som han tar for seg av de som skulle være mulige. Jeg fortjener ikke annet enn at folk rister på hodet og sier ... herregud ... for ei dum geit. Så langt jeg er villig til å gå for å føle meg elsket av akkurat dette mennesket. JEG VIL UT AV DETTE, MEN JEG KLARER IKKE. Jeg vil ha en mann som bare elsker meg og som gir trygghet følelsesmessig.
SvarSlettTakk GranSkaug ... i det minste har jeg skjønt jeg er i et hekt (vi elsker nok hverandre), men så lenge jeg har det så vondt blir det jo et hekt. Og så tror jeg jo at jeg har noe rusk i tilknytningen min som gjør dette og har nok òg noe i personligheten som lager det vanskelig for ham ... og kanskje vel mye kjønnshormoner. Uansett ... kunnskap er bra ... og bare å forstå mer av virkningsmekanismene kan være hjelpen jeg trengte til å gå videre. Så takk for god hjelp.
En måned er gått. Nøyaktig en måned siden sist jeg hadde kontakt med min hekter. Jeg tror nå at dette vil gå bra, at jeg en gang vil se på dette som en dårlig, men nærmest livsviktig erfaring.
SvarSlettJeg er burde være glad nå, men klarer ikke det, ikke ennå. Jeg innser at jeg har vært mye mer inne i dette enn jeg ville innrømme overfor meg selv, bruker fortsatt altfor mange av døgnets timer til å tenke på dette. Jeg er ufattelig sliten, har mistet all energi, spiser for lite, det er tungt å gå på jobb, jeg har en enorm tomhetsfølelse, har følelsen av å ha ”tapt”, selvfølelsen er nærmest borte.
Hekteren har ikke kontaktet meg. Jeg har hatt lyst til å kontakte henne flere ganger men har klart å la være. Orker ikke begynne på nytt. Jeg vet nå at hun har holdt flere personer ”varme” samtidig og det forklarer vel hvorfor jeg nærmest måtte trygle og be henne om å slette meg fra msn. Hun var på vei til å innlede et forhold til en annen men ville fortsatt ha meg som venn, på nett, på tlf, IRL! For hun var veldig usikker på dette nye, visste ikke helt ennå…
Hva med mine følelser oppe i dette? Jeg stilte henne konkrete spørsmål flere ganger, som f.eks. ”hva med oss to?”, ”hva er det du egentlig ønsker?”. Jeg fikk kun tvetydige svar, som gjorde at jeg fortsatt ble ”hengende på”. Jeg tenkte: Bare det går litt tid, så ser hun meg og alt det fine vi tross alt delte. Jeg gjorde jo alt for henne! Selv om hun nå er borte alle steder har jeg i denne perioden ganske ofte prøvd å finne ut av ting via nettet. Venners venner på Facebook og lignende. Jeg har passert 40 og oppfører meg som en forelsket tenåring. Jeg er ikke videre stolt av meg selv…
Er jeg bitter? Nei, men såret og skuffet. Jeg må også ta en del av ansvaret for dette, for jeg gikk inn i dette frivillig, men med lukkede øyne fordi jeg ikke visste det jeg vet nå, etter å ha lest Hekta-boka. Jeg er forfatterne evig takknemlig for at de har skrevet den!
Hekteren min er selv en ganske bitter person pga av tidligere hendelser. Hun er også ekstremt impulsiv og spontan (hennes egne ord) og raser gjennom livet uten å stoppe opp og reflektere over hva hun driver med. Når hun lever livet sitt på den måten kan ikke jeg være en del av det på noe som helst plan. Det er det jeg tar konsekvensen av nå.
Jeg prøver virkelig å jobbe med dette. Praktiserer øvelser fra boka ”Selvfølelse nå” av Mia Törnblom (anbefales) og har begynt på en bok om mindfulness, som etter det jeg forstår går mye på ikke å bli sittende fast i gamle tankemønstre, men være til stede i øyeblikket.
Til slutt vil jeg dele en liten historie med dere andre som er hekta og leser dette, for den gir meg håp om at det finnes noe bra for meg også, en gang…
Selv om jeg er opp i denne elendigheten nå har jeg selvfølgelig ikke noe ønske om å være alene resten av livet. Jeg fikk nylig kontakt med en dame via nettet. Så til poenget mitt: Hun var så tydelig! Og det var så utrolig godt å snakke med en slik person. Da hun skrev meldinger var det aldri noe å lese mellom linjene, da vi hadde lange samtaler på telefon kunne jeg legge på og ikke tenke annet enn at ”dette var en fin samtale”. Ferdig med den. Det var ingenting som kunne tolkes hit eller dit, for hun var tydelig! Det ga meg en veldig god følelse. Pga av lang fysisk avstand var vi begge inneforstått med at dette ikke kunne bli noe mer. Hun er nå gått videre med en fra sitt eget hjemsted, og vi har ikke kontakt på denne måten lenger. Ryddig og greit. Vi er venner på Facebook, og kun det. Det er ikke noe problem fordi dette er en normal, god relasjon.
Hva forteller dette meg? At det finnes mennesker der ute som er langt bedre for meg enn hekteren min. For det er meg det gjelder nå, ikke hun som har hekta meg. Derfor tror jeg som jeg skrev innledningsvis at dette vil gå bra, hvor lang tid det tar vet jeg ikke…men jeg klarer det!
Jeg ønsker meg selv og dere andre hekta som leser dette lykke til videre :)
Ååå, jeg ble så glad for å lese det siste innlegget til JW! - Det er klart at det finnes mennesker der ute som passer mye bedre til oss enn hekteren. Og det er viktig at vi minner oss selv om det fra tid til annen. Jeg er så glad på dine vegne, JW :-)
SvarSlettJeg er selv hekta. Skjønte det etter å ha lest om det i KK. Bestilte meg boka, fikk den i går og skal snart starte på Sissel sin del. Har bestemt meg for å gjøre det "slutt" med hekteren i morgen. For tredje eller fjerde gang. Vi var aldri kjærester, for han ville at vi skulle treffes i hemmelighet. Han er singel og har vært det i fire år. Han ønsker å være sikker før han introduserer meg for sønnen sin. Derfor hemmelighetskremmeriet.
Føler at jeg kunne ha skrevet en bok om det. Men det har dere allerede gjort, GranSkaug! Tusen takk! Det er så vidunderlig å vite at jeg ikke er splitter pine gal, men at jeg rett og slett er en veldig følsom person, som ikke passer sammen med en person som er like hoppende glad og sprudlende som Frank.
Heldigvis har jeg to forhold bak meg (de varte i 8 år og 10 år), så jeg VET at jeg kan fungere godt i et forhold til et annet menneske. Og det må jeg huske på for å bevare noe av min selvfølelse. Men det er enklere nå som jeg har boken å støtte meg til.
I morgen skjer det. Og denne gangen kommer jeg til å be ham om å slette meg fra Facebook.
JH
Hei,
SvarSletten venninne tipset meg om boken deres og jeg sjekket ut bloggen i går.
Jeg har vært hektet i et halvt år uten å vite det.
Jeg visste noe var galt, men ikke hva.
Jeg er en ressurssterk kvinne med eget firma, tiltrekkende og smart. Har aldri jaget etter menn, men heller kunne sittet å velge og vrake.
Jeg har gått ned masse i vekt, har blitt veldig usikker på min stil og væremåte og sykelig sjalu.
Dette er helt det motsatte av den jeg alltid har vært.
Jeg vet den andre parten er uskyldig for han har vært klar på at det ikke kunne bli oss, noe som kom frem etter to uker sammen, men da var jeg allerede fortapt..
Tusen takk for at dere får meg til å se klart.
Dette kunne nok vart i år... men nå skal jeg rette ryggen og komme meg ut av det!