Anonym sa ...
TAKK for at det fins en side der jeg kan lese om andre. Så definerer jeg meg selv ikke så splitter pine gal likevel ... Det er faktisk ikke bare meg ,..
Har i de to siste årene vært hekta på en mann. Vi har hatt enorm kjemi fra dag 1, og han vet at jeg er på knærne etter ham. Men han har kjæreste, så vi er på papiret kun venner. Men han vet jeg vakler for ham. Når sjansen byr seg kan han uoppfordret kysse meg, klemme, ta på meg, kose og fortelle meg alt det han har lyst å gjøre med meg. Og jeg faller ... og tøyer grensene mine, begynner å håpe, blir forvirret, fordi jeg håper at bak alt det han sier og gjør, fins det kanskje en der, som vil være min likevel ...
Senere blir han oppgitt over at jeg ikke har tatt tegningen. Han har jo fortalt meg at det ikke blir oss, sier han. Når jeg spør hvorfor han da kysser på meg, svarer han at han liker tanken på at jeg er hans ... som om DET er ett mindre tvetydig svar.
Så sitter jeg igjen - konstant forvirret, konstant håpefull, og konstant livredd for å kaste håpet i bosset, for tenk om ... Grenser for meg selv og mitt liv er fløyet ut av vinduet, og igjen sitter ei jente med masse kjærlighet til en som så tydelig viser at han ikke syns den er verdt noenting ... og det er dét som gjør mest vondt ...
Jeg er forelsket i en annen mann, tror jeg. Og føler meg hjelpeløs og skamfull. I tillegg lider jeg av tolkningsfeber.
SvarSlettJeg har vært sammen med en mann i 15 år. Vi har en del utfordringer i forholdet vårt, jeg klarer ikke helt å stole på ham lenger, han sier ting som han ikke holder. Det blir uforutsigbart i lengden, vi er uenige om flere ting, vi har egentlig skjønt at vi er ganske forskjellige, men holder fortsatt sammen fordi det er enklest i en hektisk hverdag med utfordringene en familie står overfor. Og denne erkjennelsen tok det tid for meg å finne ut av.
I det siste har det skjedd noe med meg, jeg er blitt mer selvsikker begynt å trene. Treningen hjalp meg med det, og ikke minst har jeg jobbet med det bevisst de to siste årene. For jeg følte at jeg hadde mistet meg selv.
Den største grunnen til at jeg skriver til dere er at jeg har truffet en som jobber sammen med meg. Han er veldig hyggelig og han motiverer meg, han ser meg. Det var veldig gøy i starten (6 måneder), men nå innser jeg at jeg er forelsket i ham, og at det aldri kan bli noe mer med oss. Siden vi begge er gifte og ikke minst jobber sammen. Jeg har ikke pratet med ham om dette, vet ikke hva han mener.
Jeg klarer ikke å få ham ut av hodet mitt. Jeg tror at han tror at jeg er slik (positiv, hyggelig, kanskje flørtende) mot mange menn, men det er jeg ikke, eller kanskje han forsto at jeg er forelsket i ham. Burde jeg si det til ham eller ikke. Jeg tror at han merker at det er et eller annet … Som dere skjønner er jeg helt på kanten med livet mitt, ekteskap som ikke fungerer og forelska i kollega, kan det bli mer komplisert …
L.
Hej
SvarSlettLeser og leser og inser att jeg er nog en sån som alltid bli hekta på de jeg førelsker meg i. Alltid haft en romantisk bild av kjerlighet med håp om en livslang relation, har nu två spruckna långa relationer bak mig med barn i bilden der jeg båda gånger burde ha gått långt føre jeg gjorde det.
Er nu i en relation siden tre år med en før all del kjempe hyggelig snill og god man, men han vil inte ta relationen framåt med meg. Vi er inte offentliga kjærester pga jeg har barn og han vill ikke egentlig være med meg men sier han ikke heller klarer at gå (er vel like hekta begge to) jeg bare håper og drømmer om at han en dag ska våkne og se at jeg er jo virkligen kvinnan i hans liv haha;) Vi har det otroligt fint ihop stilla og rolig med en fantastiks kemi. Men hela tiden dessa men og jeg føler meg som jeg aldrig er god nog, før det jeg duger ju ikke till offentlig kjærste jeg får ikke møtt hans familie, venner eller at vi feks går en tur i byn sammen. Har pratat om det kommer ingenvart, han er glad i meg men kan ikke leva med meg hela livet pga mina barn før vi kan ikke starta familij tillsammans!!?
Er sååå lei av att sitta hjemme og vente og vente på att han ska ha noen timer øver til meg (han jobbar otroligt mycket) Jeg er jo hjemme med dattern min efter 19 kommer meg ikke ut och når hon sover så blir ofta kvelden vente på om han muligens har tid og lust att komma hit. Blir att vi ses ca en to dager i uka om jeg er heldig og da glømmer jeg alt og føler meg som en prinsesse noen timer, men klumpen i maven av att han går snart, tomheten e snart her igjen den sitter der, så det blir liksom bitter sweet att ses. Vill bara åt ett håll antingen så etablerar vi en seriøs relation eller så gør vi slut!!! Men jag klarar inte att stella ultimatum jag klarar inte att vara den som går før har ju den dær lilla droppen av hopp och om jag dumpar så har jag jo førstørt alla mina chanser!!! E ledsen och vill bara børja att leeeeva.
Jeg hadde et forhold til en gift mann i 6 måneder. Forholdet var hemmelig fordi han var gift, og jeg forstod hele tiden at jeg var mer forelska enn han. Han var også hele tiden klar på at han aldri kom til å gå fra kona. I begynnelsen var det greit for meg, jeg var så seksuelt tent på ham at jeg trodde jeg kunne nøye meg med sex og samvær av og til. Men snart ville jeg ha mer. Til slutt stilte jeg et utlimatum, og han valgte kona.
SvarSlettDet var da jeg oppdaget at jeg var hekta. Det var helt umulig å kutte ham ut. Jeg tenkte på ham konstant. Jeg drømte om ham om natta. Hvert femte minutt sjekket jeg desperat mail og telefon etter livstegn fra ham. I begynnelsen hendte det at jeg fant både eposter og meldinger. Vi hadde flere tilbakefall, og hver gang ble jeg sikrere på at jeg ikke kunne leve uten ham. Men så gjorde han seg hard og forsvant. Jeg var desperat. Jeg lette etter ham på Facebook, Twitter og internett, jeg "fisket" etter informasjon om ham blant felles bekjente. "Fiskingen" måtte gjøres forsiktig, for vi hadde jo et forbudt forhold som skulle være hemmelig. Men så kom tankene om hevn. Hva hvis jeg lot kona få høre om utroskapen hans? Et lite ord til "feil" person, og hun ville garantert få vite det. Hva hvis jeg lot noen hviske noe til barna hans? Og kollegene på arbeidsplassen - hvordan ville de reagere hvis de fikk høre at han - hedersmannen - hadde vært utro?
Hvis ikke jeg fikk ham, hvis han vraket meg - ja så kunne jeg ta hevn og sørge for at han fikk ødelagt ryktet sitt. Da ble han "damaged goods". Dermed ble han forhåpentlig heller ikke attraktiv i andres øyne, i alle fall mindre attraktiv enn nå. Og da ville kanskje han bli vraket både som venn og som mann. Og sånn kunne han få smake sin egen medisin. Han hadde hatt riktig godt av å kjenne hvor forferdelig fryktelig det er er å bli vraket av en du er glad i.
Jeg gjorde det ikke. Men jeg hadde så lyst, så lyst. Det heter seg jo at hevnen er søt. Det ville vært søtt å vite at han hadde måttet forsvare seg mot en fortvilet kone og rasende barn. I stedet har jeg latt meg fortelle at de reiser på eksotiske famileferier og pusser opp kjøkkenet som om ingenting er hendt. De skulle bare visst. Men de vet ikke, for jeg har holdt kjeft.
Jeg vet ikke om det var riktig. Kanskje jeg bare er feig. Kanskje jeg burde gjort det.
Har noen andre erfaringer med å ta hevn? Har andre fortalt ektefellen om utroskap? Hva ble konsekvensene? Er hevnen søt?
Hyggelig hvis noen svarer.
Muhammar Gaddafi vil ta til våpen og kjempe til siste mann. Han truer med oljesabotasje og blodbad. Fordi hans folk vil ha ham avsatt og han nekter å innse det. I går ble Libya kastet ut av FNs menneskerettighetsråd.
SvarSlettBare en digresjon :)
Hevntanker skal ikke undervurderes. De fleste av oss har en eller annen ”idiot” vi kunne tenke oss å få gitt banesåret. Jeg har vært der mer enn én gang, og - som deg - skammer jeg meg ikke for å innrømme det. Da Hekta-boka var under oppseiling ”truet” en venninne av meg med å dra i gang en facebook-gruppe. ”Ut å banke Frank!” Hahaha. Honningsmak! Fule flir! Ledsaget av hundrevis skjellsord vi fant i en ordliste på nettet. Det holdt oss gående i lang tid. Metoden anbefales, gjerne sammen med en medsammensvoren. Dobbel fantasi = Dobbelt utbytte!
Men - å sette hevntankene ut i livet, og ta en menigmanns-Gaddafi? Den løsningen fører ingenting godt med seg. Til sjuende og sist ville du kjent deg enda mer ynkelig. Å vise for hele verden at man ønsker å skade den andre og hans nærmeste bare for å få gjenopprettet sin egen verdighet? Jeg er virkelig glad du holdt deg i tømmene, dét står det respekt av! Marc Aurel sier: ”Den beste måten å hevne seg på, er å ikke ligne dem som gjør oss vondt.” Det er noe for oss alle å ta med veien.
”Kanskje jeg bare er feig.” skriver du. Dette handler ikke om feighet. Dette handler om at du er et anstendig menneske som evner å skille mellom rett og galt.
God hilsen,
Nora
PS! Kikk også på innlegget SEKSUELLE HEKT OG HORMON-KICK
Fint innlegg å lese, da jeg er akkurat der nå selv. Jeg tenker ikke klart og har bare lyst til å la han smake sin egen medisin, men det er noe med verdigheten da...
SvarSlettTil Sissel
SvarSlettHåper du kan svare på dette, fra et faglig ståsted.
Kan en som er i ett forhold (gift, samboer, kjæreste), men som likevel søker ut og velger spenning og lek andre steder - og som tydelig ikke har noe problemer med å gjøre dette (uten anger, dårlig samvittighet osv.) - kan den virkelig elske den han/hun er sammen med?Oppriktig?
Min hekter sa kort og godt at det var slik han likte å leve livet sitt ... (!)
Da gikk det opp for meg hvor synd jeg synes på hun som sitter der hjemme. Og hvor dum jeg var som trodde at han oppriktig likte meg. Heldigvis har han ikke fått så mye fra meg som han hadde håpet på. Jeg har satt foten ned. For hans del, for at han ikke skal såre henne hjemme, og for å beskytte meg selv. Han synes derimot jeg skuffer ham ved å gjøre nettopp det ...
Får lyst å svare deg ut i fra et erfaringsståsted :) Jeg har kjempet med disse tanker lenge nå, så kan det jo være fint å formulere til Dere. Kort tid etter en vond skilsmisse traff jeg min hekter. Han akkurat gått ut av et forhold. Vi passet som hand i hanske i lag, fantastisk sex osv. Langsomt trakk han seg mer og mer tilbake, seigpining over 3,5 år! Han begynte med sin ex igjen, men vil likevel gjerne fortsette å se meg - til sex. I det siste har jeg funnet ut at jeg nok ikke er den eneste han har hatt, han har andre også i tillegg til sin ex.
SvarSlettJeg tenkte hele tiden at vi hadde noe spesielt i lag. At jeg med min toleranse og forståelse kunne vinne hans hjerte for alvor, hele hans sår! Jeg er begynt å innse at så aldri skjer. Jeg er aldri blitt introdusert til hans familie, barn eller venner.
Hvordan kunne jeg forelske meg sånn i ham? Vel jeg var sårbar, nyskilt, forlatt, trengte trøst. Og han er ekspert til å se, vite hva en kvinne ønsker seg hos en mann. Derfor er han også flink til å få ulike damer til å like seg, han vet akkurat hva han skal si og gjøre. Kanskje det bare er sånn, at en sånn mann vil gå fra seng til seng, fra kvinne til kvinne? Min utfordring er å gi slipp på ham. Å slutte med å sende stadig mer kjærlighet etter en mann der vil ha akkurat det hos meg... min kjærlighets energi. Han nærer seg på det, desværre uten å gi annet igjen enn et øyeblikks ekstase. Det har tatt lang tid å gjemmonskue, ennda jeg har både utdanning og erfaring i massevis som burde sette meg i stand til å gjennomskue sånt. Når håpet om kjærlighet er for stort, og min tilpasningsevne for god er jeg desverre nok et "godt bytte" for en hekter av denne sort. Jeg tror ikke en sånn mann vet hva det å "elske oppriktig" er for noe. Det er alt for lett å få til øyeblikkelig behovstilfredsstillelse uten å måtte yte noe for det. Sjarmen berger ham gang på gang. Jeg har fått nok. Takk til hektablogg :)
OM Å TA HEVN
SvarSlettNår man går inn i et forhold med en gift mann, har man seg selv å takke. Da er ikke hevn rettferdig. Det er jo ikke enkelt å finne en ok mann som ikke allerede er opptatt, men likevel ...
En gang har jeg tatt hevn over en kjæreste, og den hevnen har jeg og en venninne kost oss med og ledd av mange ganger. Jeg traff ham på nettet, og etter det første møtet "pepret" han meg flere ganger daglig med de deiligste sms-meldinger og vi traff hverandre veldig ofte i løpet av en 4-ukers periode. Videre fikk jeg massevis av komplimenter, og han var utrolig romantisk. Han kunne ringe meg kvelden før vi skulle møtes og spørre om han kunne komme oppom en rask tur bare for å se på meg. Jeg som etter en skilsmisse var sulteforet på kjærlighet, var overlykkelig. Har aldri noen gang følt meg så vakker.
Plutselig, og helt uten forvarsel gjorde han det slutt. Skjønte etterpå at han er en slik person som bare syns noe er spennende før han vet om han får det. Han lå på nettet i noen år etterpå! Jeg la meg inn på nettet med ny id og lot som jeg var en nydelig sjarmerende ung blond dame. Så tok jeg kontakt. Det ble full klaff, og han ble kjempeinteressert. Brevskrivingen holdt på en stund og jeg inviterte ham til en hagefest på Sørlandet (på hummer og champagne) sammen med en stor vennegjeng. Rett før festen (som han gledet seg veldig til), avslørte jeg min identitet ved å fortelle om en ”venninne” som hadde ligget med en mann som hadde så mye hår på magen at det lignet på pels. Da jeg sa at jeg ikke kunne fordra menn med så mye hår på kroppen, skjønte han at det var meg. Gjett om han var forbannet.
Skal si at jeg og venninnen min hadde hatt det utrolig gøy mens vi lagde og skrev de meldingene.
Hvorfor måtte jeg egentlig ta en slik hevn?
Jeg har aldri blitt så skuffet noen gang. Jeg fortalt ham at han burde vært litt mer forsiktig i starten, siden han visste at han var en sånn person som hadde problemer med å etablere et forhold. Han burde fortalt at han pleide å trekke seg hvis han fikk noen på kroken. Den hevnen var søt! Kommer aldri til å angre på den hevnen. Den hjalp meg til å komme over en veldig vanskelig periode.
Men å hevne meg på en gift mann? Det kommer jeg aldri til å gjøre.
Hilsen
SOS
Jeg vil gjerne skrive om det å være hekta i en utroskapsrelasjon for jeg er sikker på at det er mange der ute som har lignende erfaringer. Når man er hekta blir man fullstendig sentrert om hektet og man er ikke i stand til å være til stede i sine barns liv eller fungere normalt i samlivet med ektefellen. Det er ekstremt krevende å skulle leve et vanlig familieliv samtidig som man skal skjule for omgivelsene hvordan man har det. Under slike omstendigheter er det ikke bare en selv som er offer for hektet, både barn og ektefelle lider under dette selv om de ikke forstår hva som skjer. Når man så skal hekte seg av har man behov for å støtte seg til venner og andre som står en nær for man trenger hjelp til å klare seg gjennom prosessen. Men hva gjør man når man ikke kan fortelle om dette til noen hverken i nærmeste familie eller omgangskrets?
SvarSlettJeg var hekta på en kollega i over fire år. Vi var gift på hver vår kant og et seriøst forhold mellom oss var utenkelig. I løpet av denne perioden var vi sammen noen ganske få ganger. Jeg var desperat etter mer, men han holdt tilbake. Likevel sørget han for å holde meg varm ved å gi meg noen sjeldne drypp av lidenskap, opprettholde flørten og kontakten og stadig la meg tro at det skulle bli noe mer. I flere år forsøkte jeg fortvilet å "fange" han gjennom ulike strategier: tolmodighet, påtatt likegyldighet, raseri, fortvilelse, fornuftig argumentasjon og ved å stille både garantier og ultimatium. Men ingenting førte frem og kontakten mellom oss var kun basert på hans premisser og behov. Han var vekselvis varm og kald, fjern og nær og fryktelig utydelig om sine intensjoner. Den ene dagen ville han ha meg, den neste hadde han ombestemt seg. Jeg visste aldri når han ville ta kontakt og hva hans neste trekk ville bli. Men jeg klarte ikke å be han ryke og reise for alvor fordi jeg stadig håpet at noe skulle materialisere seg bak neste sving. Jeg befant meg på en evig berg-og-dal bane av følelser der oppturene var sjeldne, men ekstremt intense og euforiske mens nedturene var lange, smertefulle og nesten uutholdelige. Dette påvirket meg naturlig nok i hverdagen og hadde store og negative konsekvenser for mitt forhold til familien.
For en tid tilbake valgte jeg å takke ja til en ny jobb. Jeg gjorde dette på tross av hektet, ikke på grunn av det. Det var en svært vanskelig avgjørelse for meg fordi jeg visste det ville bety slutten på "ikke-forholdet" til min kollega. Vi hadde endel kontakt den første tiden jeg var i ny jobb, men da jeg etter en tid stilte et ultimatum, kuttet han kontakten og forsvant uten et ord.
Så ble jeg tvunget inn i en vanskelig avhektingsprosess som jeg fortsatt sliter med. Forholdet til min mann er nå tynnslitt etter flere år i hekta tilstand. I tillegg har jeg en ny og svært krevende arbeidssituasjon som tar alt jeg har av energi. Jeg ser nå at jeg virkelig må ta meg sammen og jobbe med ekteskapet hvis vi ikke skal ende i skilsmisse. Men det er så fryktelig vanskelig å ta tak i dette der jeg befinner meg nå. Jeg vil bare være i fred med sorgen og orker knapt å kommunisere med mannen min i det hele tatt. Det vanskeligste er at jeg ikke kan snakke om det som plager meg og forklare hvorfor jeg handler som jeg gjør. Jeg kan ikke fortelle om sidespranget, det vil han aldri forstå og heller aldri tilgi. Heldigvis har jeg et par nære venninner som jeg har valgt å dele dette med nesten fra starten. Det har vært en enorm støtte, men jeg føler det er grenser for hvor lenge jeg kan tute dem ørene fulle med dette. Dessuten er jeg flau og skamfull over at jeg ennå ikke har klart å legge det bak meg.
Jeg er utrolig takknemlig for denne bloggen og for boken som jeg slukte i løpet av et par dager. Jeg kjenner meg sånn igjen i alle "hekt symptomene" og i andres historier her på bloggen. Jeg vil gjerne høre om andre i samme situasjon som har kommet seg helskinnet ut på andre siden. Finnes det noen råd?
Hei
SlettNår jeg leste innlegget ditt, var det som å lese om meg selv. Jeg tenker ofte at jeg må skjerpe meg noe kraftig, ta tak i ekteskap og mitt forhold til barna. Jeg har satt alt på spill og på vent i hektet som har vart i halvannet år. Jeg også vil kun ha fred til å sørge og slikke sårene, men det skranter i familien så jeg må ta tak idag. Jeg er så skamfull og sliten etter å ha vært aktivert konstant, men optimistisk på egne vegne når jeg nå har lest denne boka og funnet denne bloggen.
Føles dumt, men senest idag har jeg sendt en sms - og angrer. Jeg skal ut av hektet og finne meg selv tilbake. Han fortjener overhodet ikke meg, min mann og mine barn fortjener heller ikke min atferd slik den er nå.
Hei du,
SlettSå bra at du har funnet frem til boka og bloggen - det er en god start. Det er nå snart 9 måneder siden jeg skrev dette første innlegget og jeg tror endelig jeg med sikkerhet kan si at jeg er på vei ut av hektet. Jeg kuttet kontakten hardt og brutalt for ca 8 måneder siden og var gjennom en lang og tung sorprosess. Jeg var trist og lei meg hele tiden og lengtet intenst etter spenningen og begjæret som kontakten med han ga meg. Men jeg bandt meg til masten og holdt meg unna.
Det var helt stilt fra han i 8 måneder. For kort tid siden ringte han meg pluselig igjen en dag. Jeg var da sikker på at det var en seriøs og alvorlig grunn til at han valgte å ta kontakt igjen etter så lang tid. Tenkte at han kanskje hadde "sett lyset", at han innså hvor viktig jeg var for han og at han ønsket å gjenoppta kontakten på andre vilkår. Jeg kjente meg ekstremt lykkelig i noen korte sekunder.
Men etter en kort samtale med han forsto jeg fort at her hadde ingenting forandret seg. Han var akkurat den samme gamle, forsto fortsatt ikke en døyt av hva han utsatte meg for og hadde åpenbart til hensikt å fortsette med det samme håpløse og uforutsigbare tøvet hadde drevet meg til vanvidd i mange år. Jeg innså der og da at denne mannen som jeg hadde beundret og begjært så intenst bare var en feig liten dust med en sosial intelligens på amøbe-nivå.
Nå kjenner jeg endelig en befriende følelse av likegyldighet. Jeg kjenner at jeg rett og slett ikke gidder eller ønsker å forholde meg til all vinglingen og alt tøvet hans. Jeg har det faktisk bedre uten. Riktignok er jeg redd for å bli trukket tilbake inn i det og innser at jeg fortsatt må holde avstand. Men det skal jeg garantert klare! Så vil jeg forsøke å bruke all energien på familien min i stedet.
Håper dette kan være en liten inspirasjon for deg. Vil gjerne høre mer om hvordan det går med deg.
Hilsen forvirret sjel.
Hei "Forvirret sjel"
SlettTakk for inspirerende og motiverende svar fra deg. Hvordan det går? Jo, jeg kjenner at jeg er i ferd med å skjønne også med følelsene mine at han er en "..feig liten dust" men jeg er fortsatt i en berg-og dalbane. Fast bestemt en dag eller to, for så å være helt inne i hektet igjen med håp og ekstase. Jeg begriper heller ikke hvordan og hvorfor jeg kan sende så mye kjærlighet etter en mann som oppfører seg sånn. Det er et tydelig mønster jeg ser i at når jeg holder meg unna å sende spennende og oppmuntrende meldinger om hvor fantastisk han er og hvor mye jeg ønsker ham, så kommer han på banen. Jeg tror han blir redd av å miste den boosten han liker å få fra meg. Jeg blir ulykkelig og sjokkert over meg selv når jeg ser hvordan min atferd i dette påvirker min måte å være på til barna, min mann og til og med mine gode venninner.
Jeg er overbevist om at han mest liker "tilbedelsen" fra meg, ikke meg. Har begynt å mistenke at han har flere damer i sving på samme måte. Stakkars konen er jeg begynt å tenke. Når jeg studerer meldingene fra ham med litt mer våkne øyne, ser jeg at han kun er interessert i seg selv. Har vært så dum å lage en avtale med ham idag, så gjenstår det å se om han avlyser i siste liten med latterlig begrunnelse. jeg har ikke tenkt å sende oppmuntringer i løpet av dagen ihvertfall. Jeg er sikker på at jeg er på vei ut, det tar tid. Det er et godt tegn at jeg ser hvor grusomt dette må være for min mann, som i det store og hele er en solid type som vil meg - og som jeg også ville før dette inntraff.
Hilsen en med gryende fornuft:-)
Som hektet føler man seg passivisert, man føler seg ledet inn i en situasjon man aldri ønsket selv, og man mener at hekteren har all skyld. I din situasjon ser jeg det imidlertid noe anerledes. Du var gift. Jeg mener bestemt at du, i bevisst tilstand, må ha tråkket over et par tydelige grenser og oversett flere rødblinkende lamper på din vei mot det som skulle komme til å bli et hekt. Like fullt, jeg skjønner at situasjonen din er uholdbar og at du trenger seriøs hjelp! Mitt råd er at du MÅ starte med å komme deg ut av offerrollen! Du må faktisk innrømme for deg selv at du besitter litt av årsaken til at du ble hektet. Sissel Gran skriver i hektaboken at det IKKE handler om at du skal påta deg all skyld, eller tro at du er selve skurken i plottet. Men uten din medvirkning og dine egenskaper så ville det aldri ha blitt et hekt! Uansett hvor mange hektmetoder han benyttet, uansett hvor kald og ufølsomt han har behandlet deg, uansett hvor stor skurk han var, så er det noe i deg som "tillot" dette å bli så fatalt. Så hva var/er det med deg som forårsaket at du lot deg hekte? Selvransakelse er en fornuftig ting å foreta seg når man har havnet i en hjelpesløs situasjon. Å bli bevisst sin egen rolle åpner opp for muligheten til endring, og endring kan ofte føre til en positiv løsning på selve problemet.
SvarSlettLykke til.
K.
Hei K,
SvarSlettTakk for svar og kloke ord. Det er klart jeg har meg selv å takke og jeg ser ikke på meg som et offer i dette. Jeg jaktet jo på min hekter med alle midler jeg hadde til rådighet. Med det føltes ikke som noe rasjonelt valg, det var ren og skjær galskap.
Dette handler i bunn og grunn om at jeg er frustrert og ulykkelig i mitt eget ekteskap og at jeg ubevisst er på vei bort. Jeg lot min kollega representere et håp om noe annet og det ble fatalt for meg. Kan jeg skylde på noen andre for at jeg har havnet i denne gørra? Nei, selvfølgelig ikke. Men smerten og sorgen er der like fullt. Jeg forsøker nå sette fokus på mitt eget forhold for det er der kjernen til problemet ligger.
Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt. Det setter jeg pris på!
Hilsen en forvirret sjel (som kanskje er på bedringens vei...)
Kjære deg som skriver om hekt ifbm utroskap.
SvarSlettJeg lever i akkurat det samme som deg. Jeg møtte min hekter i dag og er bunnfortvilet over å ikke greie å motstå han. Håpe og håpe, men samtidig balansere mitt eget forhold i dette.
Jeg har ingen råd - aner ikke selv hvordan jeg skal komme over dette - men godt å høre at vi er flere i samme båt. Lykke til i prosessen!
Takk til deg over som også strever i en utroskapsrelasjon. Jeg forstår så godt hvordan du har det og jeg håper du finner ut av det. Det eneste jeg kan anbefale er å være VELDIG tydelig overfor din hekter og forsøke å sette noen rammer rundt forholdet slik at du også er med å legge premissene. Kanskje sette en frist for deg selv og bestemme deg for å bryte hvis han ikke innfrir. Du vet jo med deg selv at du ikke kan leve slik for alltid.
SvarSlettSiden sist jeg skrev har jeg hatt kontakt med min hekter selv om jeg trodde det hele var over. Det er som et dop for meg, det gjør meg ekstremt lykkelig en liten stund selv om jeg vet at nedturen kommer. Og når det ikke har vært kontakt på lenge, herjer abstinensene og jeg blir helt på bånn og fryktelig ulykkelig. Det er helt sprøtt, jeg trodde aldri jeg skulle oppleve noe slikt for jeg er hverken dum eller ressurssvak. I tidligere forhold er stort sett jeg som har hatt "makta".
Lykke til videre til deg uansett. Kanskje er dette en livserfaring som på lang sikt kan gjøre en både sterkere og mer ydmyk.
Hilsen "forvirret sjel".
Du beskriver veldig godt hvordan kontakten med hekteren oppleves som dop. Nå har jeg ikke hatt kontakt på en uke og er langt, langt nede. Ikke noe annet betyr noe... Dette er virkelig vanskelig å komme seg ut av. Jeg skal være helt tydelig neste gang på hva jeg vil(selv om jeg akkurat nå ikke tror det blir flere ganger) - Enten oss eller ikke noe. Jeg håper det ordner seg for deg også.
SvarSlettHold ut, jeg føler med deg. Håper du klarer å skjære gjennom til slutt. Men vær i så fall forbredt på at det vil bli tøft hvis utfallet ikke blir som du ønsker!
SvarSlettI går tok jeg et endelig oppgjør med min hekter og det var grusomt. Nedturen kom så det sang og denne gangen var det virkelig ille. Jeg ba han da om aldri mer å kontakte meg, noe han lovte å ikke gjøre. Jeg har aldri tidligere klart å være så tydelig og vet at dette er det slutten. Akkurat nå aner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste dagene, men jeg vet at alternativet på lang sikt er mye verre. Det vil alltid ligge noen tvilstanker å murre i bakhodet: hadde jeg bare sagt/gjort ditt eller datt, hadde jeg bare ventet litt lenger, hadde jeg bare tedd meg litt annerledes, så ville det kanskje blitt oss til slutt....
Men jeg vet med fornuften at dette bare er tull. Nå vil jeg bruke min kjærlighet og energi på de som trenger meg mest.
Lykke til videre! Skriv gjerne mer om hvordan det går.
Herlighet, det er så utrolig hvor likt det kan føles! Hvor vanvittig vanskelig det skal være å være så tydelig overfor hekteren at man faktisk sier "ikke kontakt meg mer, vi kan ikke sees". For da er det jo JEG som er slem! Jeg klarte for to uker siden å si at vi ikke kunne sees fordi det var eneste måten jeg kan finne ut av om dette (å gå videre uten ham) er riktig. Likevel er det JEG nå som har spurt ham om han tror vi kan klare å ta et glass i helgen for å feire at det er sommerferie!!! Hvor dum er det mulig å bli, tenker jeg om meg selv... Gang på gang har jeg gjort dette; sagt til ham at jeg vil sees, i medynk med ham eller jeg vet ikke hva, og umiddelbart etterpå blitt kvalm av meg selv og tenkt "NEI, jeg vil jo ikke dette!!!!!" Og likevel ikke klart å gjøre kontra. Nå lurer jeg på hvordan jeg skal komme meg ut av klemma. Mye handler nok om at jeg ikke har klart å legge så mange planer for helgen, og da blir jeg desperat. Men jeg må jo klare å være alene en lørdag uten å ty til det dopet han er, som bare vil forlenge den smerten jeg har levd med i 8 år allerede. Skrekk og gru.
SvarSlettUtroskap/hekt.
SvarSlettHei igjen!
Jeg skrev 5/7 - altså ca en mnd siden sist - og fortsatt har jeg det like grusomt. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Jeg har møtt han kun en gang og da klarte jeg heller ikke å ta noe oppgjør. Prøvde å få han hit nå, men det passet ikke. Det verste er at jeg begynner å bli så sjalu på samboeren hans at jeg får tanker om å avsløre oss. Er det mulig å bli så tragisk. Hjelp. Jeg savner han så voldsomt at jeg kjenner det gjør vondt i hele kroppen...
Hvordan går det med deg?
Bare noen tanker fra meg. Er i en tung prosess, men jeg skal klare det!!
SvarSlett"Sorg…
Du ville aldri egentlig ha meg. Du ville bare ha fantasiene, de ville, vulgære og pornografiske fantasiene. Du ville bare bruke meg, og jeg var et lett bytte. På jakt etter nærhet og varme og noen som bryr seg ble jeg hektet på din oppmerksomhet. Jeg lot deg holde på. Føyde meg og la til rette. Godtok og stilte ikke krav. Føyde meg i alle de ville settingene selv om en stemme inne i meg sa dette er helt feil og at du ikke ønsker meg som person. Jeg skal ikke si jeg hater deg, fordi jeg lot deg holde på. Jeg kunne vært sterk og sagt nei, fulgt magefølelsen min. Følelsen som sa at du har et lykkelig ekteskap, du elsker din kone og din tilværelse Du er lykkelig men på utkikk etter spenning.
Nå er det slutt. Du kuttet tvert med en SMS. Og det skal jeg respektere. Jeg skal ta tilbake livet mitt, kvitte meg med alt det dumme jeg har “satt i gang” for din skyld. Jeg skal stable meg på bena og få tilbake meg selv. Få tilbake troen på at noen liker meg for den jeg er, ikke bare som et spenningsobjekt for egen nytelse.
7 år av livet har jeg vært hektet på deg. Nå er det over og jeg kan være tilstede for meg selv. Endelig kan kanskje klumpen slippe taket, klumpen av sorg om å være nestbest… Alltid…"
Vi er visst flere som skriver under temaet utroskap og hekt. Jeg vil gjerne svare deg som skriver i dag 1. august kl. 8.59. Vi kommuniserte litt for en måneds tid siden. Har du et kallenavn? Jeg tror fortsatt jeg kaller meg selv "forvirret sjel". Jeg kjenner meg så godt igjen i situasjonen din og jeg har vært akkurat like desperat som det du er nå.
SvarSlettJeg brøt med min hekter for ca en måned tilbake og har ikke hatt kontakt med han siden. Det var grusomt de første par dagene, men etter dette la fortvilelsen seg og jeg falt mer til ro. Det hjalp veldig å lese og skrive på denne bloggen. Jeg tror faktisk det var det som hjalp mest. Trøst og oppmuntring fra en nær venninne fikk meg også videre. Jeg har det bra nå selv om jeg på ingen måte er ferdig med han. Jeg tenker mye på hva jeg skal gjøre hvis han tar kontakt med meg igjen. Om jeg klarer å la være å ta telefonen hvis han ringer og hva jeg eventuelt skal si hvis jeg snakker med han. En del av meg ønsker fortsatt veldig at han skal ringe. Samtidig føler jeg en ro nå som jeg ikke har følt på lenge og det er deilig.
Akkurat som deg har jeg følt en voldsom sjalusi overfor kona hans selv om jeg ikke kjenner henne og aldri har møtt henne. Jeg har hatt hevntanker og fantasert om å sverte han og avsløre han. Det eneste som til tider har holdt meg tilbake er vissheten om at dette bare ville drive han bort fra meg for alltid. Nå er jeg glad for at jeg aldri gjorde alvor av hevntankene av følgende grunner:
1. Ingen uskyldig 3.part har blitt skadelidende som en konsekvens av "forholdet". Mine barn, min mann, hans barn og hans kone ville alle lidd under dette. Og hans kone ER tross alt en uskyldig 3.part selv om tanken på henne gjør meg syk av sjalusi.
2. Jeg går ut av dette med hodet hevet og selvrespekten i behold fordi jeg på eget initiativ klarte å avslutte "forholdet" uten hverken å ta hevn, skjelle han ut eller på andre måter fremstå som desperat og patetisk. Dette vil gjøre det sårere og mer vanskelig for han å gi avkall på meg. Og det er min lille hevn til han.
Det er vanskelig for meg å komme med noen konkrete råd til deg annet enn å dele mine egne erfaringer. Jeg kjenner jo ikke omstendighetene rundt ditt forhold. Men jeg har vært der du er nå og vet at det er grusomt. Det må du på en eller annen måte ut av enten ved å stille et ultimatum eller ved å gjøre det definitivt slutt. Hvis han bryr seg om deg, vil han respondere. Hvis ikke, skal du være utrolig glad for å bli kvitt han. Og for all del, ikke finn på å avsløre forholdet for hans samboer. Da vil du jo samtidig avsløre deg selv og er du klar for det? Du må selv ta hånd om situasjonen, men klarer du det så er faktisk lys i tunnellen.
Ønsker deg lykke til videre og håper du fortsetter å dele dine erfaringer her.
Hilsen "forvirret sjel".
Utroskap og hekt
SvarSlettTil forvirret sjel!
Takk for et langt og godt svar - det hjalp litt å lese det. Jeg er glad du føler deg bedre!
Selv går jeg bare og venter på sms - som ikke kommer. Jeg skal på ferie nå, men har overhodet ikke lyst til å dra - en halvtime med han er mer fristende, sykt... Jeg begynner likevel å skjønne at det ikke blir oss, da hadde han gått etter meg. Tanken gjør meg dårlig - jeg har håpet i over et år. Jeg har bestemt meg for å sende han en mail, hvor jeg er ærlig om hvor forelsket jeg er i han og at jeg vil at vi skal prøve, men at jeg skjønner at disse følelsene er enveiskjørt. Ergo må vi kutte ut.
Drømmen er at dette vil vekke han, men jeg vet vel at det blir en avslutning. - En avslutning på et håp om en lykkelig framtid og om å få mannen med stor m.
Jeg er enig i hva du skriver om å avsløre det. Her er det ingen barn i bildet. (jeg frykter jo at det kan komme hos han...) Likevel vet jeg at jeg ikke kan synke så lavt. Det er vanskelig å ikke si det til samboeren min - hvis jeg velger å gå fra samboeren min. Da kan det så klart komme ut...
Fint å skrive med deg, selv om jeg mest av alt er helt tom om dagen... Jeg kaller meg for C her inne - og håper det snart blir en bedre nettside å bruke for oss her inne ifht tråder og svar. - Ønsker meg en noe mer oversiktlig side.
C.
Hei C under utroskap/hekt.
SvarSlettHåper det går bra med deg. Det høres fornuftig ut å sende han en mail. Vær ærlig og veldig tydelig. Be om en avklaring på hans følelser for deg og hans intensjoner fremover. Si at du må ha et svar. Men uansett hva han sier, så må han la handling følge ord.
Jeg har selv bedt om slike avklaringer en rekke ganger, men aldri fått noe annet enn ulne og unnvikende svar som har vært tvetydige nok til å opprettholde et håp hos meg. Så har jeg hengt på videre fordi jeg aldri fikk et klart nei. Jeg kunne spart meg for mange lidelser hvis jeg hadde lagt mer vekt på hans handlinger enn hans ord.
Det er tøft å stille et ultimatum fordi man da er nødt til holde ut konsekvensen av det hvis utfallet ikke blir som ønsket. Bare tanken på det kan gjøre en fullstendig desperat. Men det er vel da man må forsøke å tenke gjennom hva alternativet vil være. Fortsette som nå?
Lykke til uansett!
Hilsen forvirret sjel.
Hei forvirret sjel.
SvarSlettNå har jeg sendt mailen. Jeg forventer ikke at han svarer. Det er heller egentlig ikke noe å svare på. Jeg bare konstanterer at jeg ikke er førstevalget for han, som han er for meg.
Jeg vet det har vært problemer med hans samboer og vet at han prøver å redde det. Dårlig timing, men orker ikke å utsette det mer. Så nå blir utfordringen å holde ut. Vondt, vondt, vondt. Går det bra med deg?
c.
Hei C, det er bra. Jeg håper inderlig du får/har fått et svar. Det føles fælt å bli møtt med taushet og unnvikelse når man foretar seg en slik følelsesmessig kraftanstrengelse. Det har jeg selv erfart mange ganger. Jeg har undret meg mye over hvordan en person kan velge å bare ignorere noe som så vanskelig og alvorlig for den andre parten. Jeg har lurt på om det kan skyldes en form for personlighetsforstyrrelse eller alvorlig mentalt problem, men har vel konkludert med at det bare er slik en typisk "hekter" opererer.
SvarSlettDet er utrolig tungt å gi slipp på håpet og drømmene man hatt så lenge, men man kan jo ikke gjøre annet enn å forholde deg til realitetene. Du kan ikke endre på hans følelser eller mangel på sådanne. Det eneste du kan gjøre er å sette grenser og ivareta dine egne behov. Og det har du jo gjort nå!
Det går bra med meg. Så langt har han holdt seg unna slik han lovet. Kjenner "abstinensene" innimellom, men er nå virkelig motivert for å legge det bak meg. Jeg erkjenner også at dette er en sorgprosess som vil ta litt tid fordi jeg har mistet noe som betydde veldig mye for meg. Jeg skammer meg ikke over det, selv om mange vil mene at denne form for sorg ikke fortjener noen sympati. Er man utro, har man seg selv å takke. Kanskje det, men man er heller ikke alltid herre over egne følelser. Ikke skam deg, men vær snill mot deg selv!
Hilsen forrvirret sjel.
Hei forvirret sjel!
SvarSlettDet høres ut som du virkelig har kommet et godt stykke på vei - bra! Tror det er viktig som du sier å erkjenne at dette tar tid og at man er i en sorgprosess. Det som dog gjør dette ekstremt vanskelig er jo at sorgen ikke kan offentliggjøres. Jeg går rundt i tåka på jobb og hjemme og har konstant lyst til å gråte og deppe...
Jeg har ikke fått noe svar. Det gjør det ekstra ille - selv om jeg vel forventet det. Jeg gjorde det jo "slutt." Men håpet jo - i alle fall på et kort svar. Det verste er likevel at jeg etter noen glass sendte en sms midt på natten hvor jeg skrev at jeg savnet han. Og jeg da - som nesten aldri har tatt kontakt... Fikk ikke svar på den heller. Det burde si sitt. Skjønner ikke hvordan det går an å oppføre seg sånn mot noen man har hatt et slags forhold til i halvannet år. Jeg vil virkelig ikke ha en slik person, men likevel er det eneste jeg ønsker at han skal melde meg. Kunne han ikke bare svart noe ala: jeg har ikke samme følelser som deg, så best vi avslutter eller noe. Fader også, veksler mellom dyp sorg til vilt raseri.
Hilsen C i ubalanse om dagen...
Hei C, skal si jeg kjenner meg igjen i dette, ja! Det er som jeg skulle skrevet det selv. Min eks-kollega var ekspert på å unnlate å svare når jeg trengte det mest. Når jeg derimot trakk meg tilbake og signaliserte resignasjon og likegyldighet, var det ikke måte på hvor interessert han ble. Jeg gjorde det "slutt" på telefonen i sinne og fortvilelse over at han nok en gang brøt en avtale. Jeg fikk ikke så mye som et unnskyld tilbake. Noen dager senere skrev jeg likevel en forsonende mail til han for å avslutte det hele på en ok måte. Jeg skrev hvor fantastisk jeg synes var, men at det han drev med var grusomt og uutholdelig for meg og at vi derfor ikke kunne ha noe mer kontakt. Jeg ønsket han lykke til videre med alt. Jeg fikk aldri noe svar tilbake. Hvor lett hadde det ikke vært for han å trykke på svarknappen og bare si at "jeg er lei for det jeg har gjort mot deg, jeg forstår at vi ikke kan ha kontakt, lykke til videre til deg også...." Han holdt jo dette gående i flere år!
SvarSlettDet høres ut som om din hekter er noe av samme typen. Og tro meg, du vil faktisk ikke ha denne mannen! For hva slags menneske er det som oppfører seg sånn? I beste fall er han bare feig, unnvikende og emosjonelt umoden. I verste fall har svekkede sjelsevner. Jeg forstår at han sikkert også har tusen andre sjarmerende sider og at det akkurat nå føles som om du har mistet mannen i ditt liv. Men dette er bare en illusjon som hektet har skapt! Når du får dette på avstand, vil du se at han slettes ikke var drømmemannen og du vil kanskje til og med synes synd på samboeren hans som muligens må "slite" med han resten av livet. Selv får jeg stadig oftere klare øyeblikk der jeg ser han slik han egentlig er og jeg forstår at jeg aldri kunne blitt lykkelig med denne mannen.
Lykke til videre med prosessen, c. Tiden leger som kjent alle sår.
Forvirret sjel.
Fikk en tanke forleden dag. Traff min hekter igjen her i sommer noen få gjentatte heftige timer. Det gikk bra en stund inntil alt bare kom veltende innover meg igjen. Nei det går ikke dette. Og jeg tror faktisk jeg endelig har klart å både se det, kjenne det og tro på det, dette er gift for meg. Og her kommer tanken: Jeg er inbitt røyker, har sluttet flere ganger og begynt igjen. Når jeg klarer å ikke røyke vet jeg at røyken ikke er min venn, jeg klarer å ha fokus på alt det gode der kommer når røyken forsvinner. Og jeg vet at tar jeg en røyk har jeg den gående igjen. Det er faktisk akkurat det samme med hekteren min... hver gang jeg får lyst å ta kontakt skal jeg bare tenke, vent litt, trangen går snart over, den vil bli mindre og mindre for hver dag. Og jo fler ganger jeg klarer å ikke gi etter for trangen jo nærmere er jeg min frihet. Det store paradoks her i livet er jo at det er lett å bli avhengig av noe som ikke er bra for en, og jo vanskeligere tilgjengelig det er jo mer avhengig blir man. Skal legge meg med hektaboka igjen i kveld, er igang med andre gjennomlesning :-)
SvarSlettJomfruen.
Enig med deg over! Det å være hekta er veldig sammenlignbart med å være avhengig av et eller annet nytelsesmiddel. Du vet at det ikke er bra for deg, men fristelsen er likevel uimotståelig. Jeg har aldri røykt, men har en svakhet for alkohol. Når jeg først er igang, er det vanskelig å stoppe selv om jeg vet at etter rusen kommer det en kraftig nedtur.
SvarSlettOg slik er det også å være hekta på en person. Man klarer ikke motstå vedkommende fordi beruselsen man føler ved å være sammen med denne personen er uimotståelig. Jeg har lurt på om mennesker som lett blir avhenhig av dop i en eller annen form også blir lettere hekta enn andre.
Min erfaring er iallefall at ved et romantisk hekt gjelder de samme prinsipper som ved annen anhengighet: skal man på avvenning, er det kun totalavhold som duger!
Det ble som jeg fryktet; jeg brukte opp hele våren og sommeren på å gå i en slags angstventende tilstand. Jeg blir skamfull når jeg tenker på tidsaspektet. Dagene løper - livet løper - i en grå masse, mens jeg omtrent har tatt en "mastergrad" i å tenke på han.
SvarSlettNå har han vært stille i 2 uker etter han fikk e-posten. Jeg veksler mellom å ville dementere alt jeg skrev - la oss fortsette! Oppsøke han på kontoret og forføre han... Men jeg er også forbannet for at han ikke en gang kunne sagt at han tar til seg innholdet, og at vi må avslutte. Vi har vært venner i flere år før dette skjedde - og så kan han ikke en gang gjøre det? Denne stillheten gjør meg gal! Rekorden tidligere er vel 4 uker. Da hadde jeg gitt opp, men så var han der igjen.
Jeg vet at det er over og nå må jeg komme videre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har blitt så opphengt i HAN. Noen ganger får jeg lyst til å fortelle samboeren min alt, slik at forholdet HAN lever i også ryker. (ev la telefonen min bli igjen hjemme en dag)Jeg håper det er naturlig å få slike tanker - veien fra en tanke til en handling er lang, heldigvis.
Hvorfor tipper ikke pendelen over den andre veien snart? At jeg ser hvor falsk han har vært, hvordan han har holdt meg på gress, sagt det jeg vil høre - og hvordan kunne jeg kaste bort et år på å vente på han? Hvordan kan mine lykkeligste øyeblikk hittil i mitt 30-årige liv være tiden med han? Og hvordan kan jeg tillate at jeg nå tror jeg aldri vil bli så lykkelig igjen?
Å, hva jeg skulle gjort for å få slettet han fra minnet... Jeg har blitt totalt irrasjonell og handlingslammet og skjønner ikke hvordan jeg skal greie alle plikter som venter. Har bare lyst til å reise langt bort fra alt.
C.
Hei igjen...
SvarSlettNoen som vet noen behandlere som arbeider med akkurat hekt-problemstillingen? Jeg er nå så desperat klar for å komme meg videre, men greier ikke...
C.
Men hva gjør man når totalavhold og null kontakt i ett år ikke demper uroen og lengselen ut? Når den andre kanskje fortsatt finnes der ute, men har akseptert at jeg forsøker å berge ekteskapet og respektfullt ikke tar kontakt, mens jeg fortsatt sliter med tvil og ambivalens? Er det riktig å bli, når "alt" jeg savner ble innfridd hos en annen? Hvor lang tid skal det egentlig ta å bli trygg på sine egne valg? "Fake it, fake it - until you make it", har Sissel Gran sitert en gang. Kona mi vet om hele historien og legger all sin godvilje til, men hun blir jo ikke trygg når hun ser at jeg blir fjern, tankefull og nedtrykt. Situasjonen tærer hardt på den mentale sunnheten, selv for en moden og ellers fornuftig mann midt i livet.
SvarSlettHei C (og dere andre som sliter med å komme videre). Tror det er veldig normalt å føle slik du gjør nå. Det har tross alt bare gått to uker. Du har jo håpet at han skulle komme tilbake til deg, men nå begynner håpet å svinne og det er da det virkelig føles ille.
SvarSlettJeg må innrømme jeg sliter veldig selv nå og er igrunn mye på samme sted som deg. Det har gått åtte uker siden jeg avsluttet det hele. Så var det sommerferie, men nå har hverdagen vært her en stund og alt føles fryktelig tungt. Jeg håpet tross alt at han skulle kontakte meg igjen. Det har han ikke gjort og jeg begynner sakte, men sikkert å innse at dette faktisk ER slutten. Akkuarat som deg angrer jeg bittert på at jeg avsluttet det hele, har bare lyst til å krype tilbake og be han om å glemme det. Enhver form for kontakt med han er bedre enn ingenting. Men stoltheten hindrer meg selvfølelig i gjøre meg så liten.
Jeg har store problemer å motivere meg i min nye jobb, lengter bare tilbake til den gamle der jeg hadde han som kollega. Jeg angrer bittert på at jeg sluttet til tross for at den nye jobben er et skikkelig karrierehopp. Skal han virkelig klare å ødelegge det også?
Jeg forsøker å betrakte alt dette som "abstinenser" og at jeg på et tidspunkt om (forhåpentligvis) ikke altfor lenge vil være "avruset" og tilbake til normal tilstand. At jeg da vil se det hele med nye øyne og at alt det vonde vil være borte. Men jeg blir engstelig når jeg leser innlegget til han over som fortsatt lengter og har det vondt etter et helt år. Hva om dette ikke går over? Klarer jeg noen gang å bli lykkelig igjen i mitt eget ekteskap?
Ikke så mange oppmuntrende ord fra meg denne gangen, dessverre. Sissel Gran skriver riktignok i boken sin at slike prosesser ofte har formen "to skritt frem og et tilbake". Men hvor lang tid må man regne med å bruke på avhektingsprosessen?
Kanskje dere eksperter (Sissel/Nora) kan si noe om det?
Hilsen forvirret sjel.
C klarte det igjen...
SvarSlettÅhhh, er det mulig. Jeg sendte han en sms hvor jeg skrev noe ala; "har lyst til å ikke tenke og bare treffe deg snart." Forventet ikke noe svar, men "hadde vært deilig" kom tilbake med en gang." Altså han er tydeligvis ikke fremmed for å fortsette med spontane møter, som han styrer.
Jeg ble litt glad for å få svar, håpløst... Så sitter jeg nå og tenker på hvordan han heller vil ha henne enn meg. Og det greier jeg ikke å fatte. Skal forsøke å ikke sjekke telefonen for oppfølging av dette framover, men fortsette å tenke at vi skal ikke sees likevel... Slik at jeg kanskje kan feie han av hvis han igjen tar kontakt.
Håper du klarer å se noe positivt i jobben din, forvirret sjel. Jeg håper også du klarer å holde ut og ikke kryper som jeg gjør. Det hadde vært veldig interessant å få høre noe om tidsaspektet i dette, ja. Jeg holder snart ikke ut mer!
Kjære C. Vet ikke om det kan være en trøst... men jeg har nå vært alene i 4 år etter jeg ble skilt. Min avhengighet av hekteren min har effektivt sørget for at jeg har sittet her alene de siste 4 x 52 helger, for noen helg med meg har han da ikke prioritert. Kan ikke du prøve å snu det? Du har tross alt en der å dele med! Du har en mann som stiller opp for deg og deler med deg. Og ikke minst en du kan være noe for. Jeg er ikke født i Norge, jeg har ikke familie her, bortsett fra tre barn. Min ex mann har flyttet en helt annen plass og etablert seg på nytt med ny familie. Så her er jeg da alene med ansvaret for tre barn, full jobb og helg etter helg alene. Kan du se det sånn... det kunne vært mye verre trust me!
SvarSlettGod helg :-)
Jomfruen.
Hei alle sammen her inne
SvarSlettJeg har i snart 8 mnd av og på savn ! sprakk i våres og tok kontakt på sms,da hadde han vært stille en stund, noe jeg tok som et friskhetstegn . senere møttes vi tilfeldig og jeg var på igjen og full av håp men skjønte at det var det samme ! jeg kolapset og innså at jeg kunne ikke holde på å håpe at alt ville bli bra med oss.
Jeg kuttet all kontakt igjen med min hekter, men i sommer fikk jeg en melding om at jeg var hans livs kjærlighet , selv om han hadde ny kjæreste , HVORFOR skal gudene vite at han skrev det til meg ! jeg begynte å kverne igjen og hentet alle urkreftene i meg , det gikk fint en stund og så sprakk jeg igjen ! det festlige er at han sa at han var totalt hektet på meg og måtte holde seg unna ! og sa at jeg var den som var stille for så å ta kontakt og at han ikke orket mer.. plutselig var tingene snudd ? jeg har holdt meg unna og vært stille fordi jeg med alt har prøvd å ikke ha noen kontakt med ham ! han sender melding og jeg sprekker og så blir jeg beskyldt for å være hekteren ? Vi er tydeligvis to stykker som er hektet og begge er slitne og svart svidde ! det går helt rundt for meg nå .. dette er personen som har hivd meg ut om natta, sagt at jeg ikke klarer å tilfredstille ham, han har slått opp med meg opptil flere ganger på sms nattes tid, har vært sjalu og kontrolerende ! han er svart / hvit for han er også gentleman, oppmerksom, og hyggelig på den andre siden ! jeg er ved å fri gjøre meg men blir kalt hekteren ?
LB
Hei Jomfruen,
SvarSlettjeg er også nyseparert og ble forelsket i min hekter rett før separasjonen. Det var ikke han som var årsaken til min separasjon, men han dukket opp og så meg. Jeg besøkte ham etter separasjonen og jeg trengte nærhet som aldri før. Han jobbet om dagen og om natten var han med meg. Jeg ble totalt forelsket i ham og trodde jeg var spesiell for ham, men senere da jeg kom hjem fant jeg ut at han flørter med mange. Han var egentlig åpen om det, men han gikk ikke til sengs med mange og derfor valgte jeg å tro at jeg var spessiell.Han har aldri lovet meg noe stort...Jeg hadde bestemt meg om å forelle ham alt, at dette er tungt for meg og at jeg ikke kom til å ta mer kontakt med ham, han svarte at jeg er hans venn og hans kjæreste og at jeg ikke må tenke for mye, for han skal komme på besøk til meg hvis han klarer å få det til..Han bor i utlandet..Han gir meg hele tiden tvetydige signaler..Noen ganger når jeg logger meg på chat, logger han av etter at jeg hadde sagt hei..Neste gang er han kjempe hyggelig..Vet ikke hvordan jeg skal tolke alt dette..Noen ganger svarer han ikke på mine mail heller...At jeg gidder å nedverdige meg sånn og tenke på ham...Jeg har tre barn som trenger omsorg. Samtidig vet jeg at meg og han har ingen fremtid sammen for han er 9 år yngre enn meg (25), og han har enda ikke funnet roen sin..Hvordan skal jeg klare å gå videre...jeg tror at håpet på at han skal besøke meg holder meg hektet på ham..Han ga meg egentlig ingenting unntat den følelsen om at jeg var vakker..
Kjære "Jomfru" jeg har veldig lyst å ha kontakt med deg for jeg er heller ikke opprinnelig fra norge og har tre barn, ofte sitter jeg alene i helgene.
skorpion
Seks tilstander som desverre forlenger avhektingsprosessen, men som det er fullt mulig å gjøre noe med:
SvarSlettENSOMHET – gir deg unødvendig god tid til å tenke, analysere, spionere (på nett) og dagdrømme om hekteren. Ensomhet forhindrer deg i å motta friske og positive impulser fra omverden. Mange blir ensomme som ren følge av et hekt. Man har kanskje takket nei (i påvente av hekterens almisser) så mange ganger at venner gir opp å spørre. Man orker kanskje ikke forholde seg til "lykkelige og veltilpassede" venner fordi man skammer seg over at man har havnet så dårlig ut. Noen blir sykemeldte og mister kontakten med sin daglige omgangskrets.
FYSISK PASSIVITET – sørger for at kroppen mister viktig motstandskraft, frustrasjonen vendes innover og du går ennå dypere inn i de negative følelsene med alt det innebærer av fare for tilbakefall. Man føler seg som et dyr i bur, der "dyret" er de negative følelsene og "buret" er den tiltaksløse kroppen.
MANGLENDE SELVTILLIT – er helt normalt i et hekt og styrker den negative troen på at du ikke fortjener noe bedre enn det hekteren tilbyr. I verste fall får tilstanden deg til å tro at du rett og slett trenger/er fornøyd med den mentale smerten som et hekt påfører deg.
SJALUSI – drar selvtilliten din ytterligere ned, skaper panikk og redsel for å miste. Redselen for å miste opprettholder dessuten et urealistisk positivt bilde av hekteren. Det kjennes nærmest umulig å ikke ta kontakt med hekteren samtidig som frustrasjonen øker fordi hekteren velger deg bort (i hvert fall for øyeblikket). En nedbrytende berg og dalbane av følelser.
HAT – det ligger vanvittig mye energi i hat, og energien tvinger hjernen til stadig gjennomgang av hekterens ugjerninger. I enkelte tilfeller klarer man etter en stund å gå videre uten å snu seg tilbake. Men svært ofte trigges behovet for innhenting av nye opplysninger om hekteren som kan underbygge/overbevise/opprettholde hatfølelsen. Hat går ofte over i hevnlyst.
HEVNLYST – som en ren følge av alle de dårlige følelsene du har blitt tredd nedover hodet. Hevnlysten vil sysselsette hele deg - døgnet rundt. Det vil trigge deg til å jakte, opprettholde et håp om kontakt med hekteren, minske dine evner til selvrespekt og svekke dømmekraften..noe som til slutt kan komme til å gjøre deg til syndebukken dersom du setter hevnplanene ut i livet. Ønsker man hevn er man dessverre ikke helt avhektet.
K.
Huff og huff. Jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i hverandres historier. Selv om jeg var totalt hekta og underlegen i min affære, opplevde jeg også at hekteren heller ikke hadde kontroll. Han ga meg ingenting av det jeg ønsket, men ville likevel ikke gi slipp på meg. Han strittet imot og skjøv meg bort med den ene hånden og dro meg tilbake med den andre. Han var livredd for konsekvensene av "forholdet", men tviholdt likevel på kontakten. Og han fortsatte med sin håpløse og vinglete vil - vil ikke strategi til tross for at jeg gjentatte ganger i sterke ordelag fortalte han hvor grusomt det var for meg. En dag gikk det opp for meg at også han var hekta, men bare på en helt annen måte enn meg. Han var ikke hekta på meg i seg selv, men på følelsen jeg ga han av å være beundret og begjært.
SvarSlettFin kommentar fra Jomfruen over. Hvorfor kan vi ikke heller sette pris på det vi har istedenfor å streve oss i hjel etter noe vi ikke kan få og kanskje til og med ødelegge oss selv og andre fullstendig i prosessen? Dette sier vel alt om hvilken galskap et hekt egentlig er. Dette er hardbarka avhengighetsadferd som har store likhetstrekk med alkoholisme og narkomani.
Og til deg, kjære C, så håper jeg du klarer å stå imot for han kommer sikkert til å kontakte deg igjen før eller siden. Du må bare ikke falle for fristelsen til å tro at det blir annerledes denne gangen. Hvis du opprettholder kontakten vil du ganske sikkert være tilbake på berg-og-dal banen du forsøker å komme ut av. Men jeg skjønner utrolig godt hvor deilig det føles å vite at muligheten fortsatt er til stede. Skulle gitt nesten hva som helst for det samme akkurat nå.
Lykke til videre alle sammen.
Forvirret sjel.
Hei Granskaug.
SvarSlettJeg vil godt ha kontakt med skorpionen, som gjerne vil ha kontakt med meg... hvordan gjør man det? for jeg har ikke lyst å legge min mail ut her selvom den er anonym?
Mvh
Jomfruen
Hei Jomfruen!
SvarSlettDere må begge sende en mail til oss, på hektablogg@vikenfiber.no. Deretter formidler vi :)
Dagene går og problemene består... Jeg drømmer, tenker, lengter, osv. Jeg vil så gjerne gå videre nå, glemme, men jeg opplever det som helt låst. Jeg ser ingen glede i noen ting lenger. Uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør, han er med.
SvarSlettC
Kjære C.
SvarSlettGår ut i fra du har lest Hektaboka? Les den en gang til:-) det har jeg akkurat gjort, og forstår mer denne gang. Det hjelper :-)
Klem fra Jomfruen.
Hei igjen!
SvarSlettTakk for tips om å lese boka på nytt.
Et eller annet må skje her nå. Jeg orker ikke å ødelegge mer tid pga han.
C.
Hei C og Jomfruen.
SvarSlettHektaboken er bra, for meg var kapittelet om hvordan man hekter seg av mest nyttig. Der var det mange konkrete og gode tips. Utover det ble det vel mye teori om rotter, periodisk forsterkning og bondinghormoner, synes jeg.
Jeg har nå strevd meg gjennom nesten 11 uker uten kontakt med hekteren. Det er fortsatt tungt og jeg må flere ganger om dagen si høyt til meg selv at "Jeg må ut av dette! Null kontakt er eneste løsning! Han har vært som en gift i livet mitt! Jeg skal ikke tillate dette lenger!" Det hjelper faktisk litt å gjenta dette mantra for seg selv gang etter gang.
Han er konstant i mine tanker selv om jeg har en travel hverdag med jobb og familie som krever meg hvert minutt av døgnet. Jeg opplever at de gangene han kommer litt i bakgrunnen, er når jeg blir engasjert i noe på jobben og når jeg har sosial omgang med mennesker jeg trives spesielt godt sammen med. Så jeg prøver å skape flest mulig av disse øyeblikkene. Det å oppleve engasjement, arbeidslyst og hyggelige øyeblikk sammen andre er befriende selv om det kanskje bare er noen korte stunder. Jeg forsøker å tvinge meg selv til å være med på ting jeg i utgangspunktet ikke har særlig lyst til og ta initiativ til sosial kontakt selv om jeg egentlig er ganske uinteressert.
Ellers prioriterer jeg trening svært høyt nå selv om det går utover andre ting. Alt føles så mye lettere etter en real treningsøkt eller en fin tur i marka. Fysisk aktivitet er som medisin for meg i denne situasjonen.
Men for all del, det er ikke enkelt! Det er vanskelig i forhold til familien og noen dager er bare sorte. Skulle ønske jeg kunne si at det stadig går fremover, men slik er det ikke. Jeg vil heller si at det går opp og ned. Så får jeg bare tro at "oppetiden" etter hvert blir lenger og lenger.
Vet ikke om dette hjelper deg, C, men det skader ikke å dele erfaringer. Kanskje du også skal vurdere å søke proffesjonell hjelp?
Hilsen forvirret sjel.
Hei forvirret sjel og dere andre; hvordan går det med dere? Selv ble utroskapen oppdaget, og forholdet mitt er på pause. Jeg aner ikke hva jeg vil... Hekteren har meldt seg helt ut, og jeg håper jeg nå klarer å gå videre og finner ut av mitt eget forhold.
SvarSlettC
Hei C, var leit å høre om forholdet ditt, men det virket som om dette måtte komme. Håper du klarer å reorientere deg og at du får det bedre nå uansett hva utfallet blir.
SvarSlettIkke så mye nytt å melde fra meg. Det har vært fire og en halv måned uten kontakt. Jeg har vel vært gjennom de fleste sorgfasene nå. Først fornektelse (han ringer før eller senere, jeg må finne en vei tilbake, dette KAN ikke være slutten...), så vedkjennelse (det ER faktisk slutt, vi sees aldri igjen...), deretter sorg (hvordan skal jeg holde ut dette, hvordan kan jeg leve uten han, hvor går jeg hen herfra...) og til slutt akseptering (det var slik det måtte bli, jeg gjorde det som var riktig, det kommer et liv etter dette...). Tror jeg befinner meg et sted mellom sorg og akseptering nå.
Jeg har det egentlig helt greit i forhold til mannen min, hverken verre eller bedre enn før. Men jeg innser at jeg må ta et valg før eller siden: bli eller gå. Foreløbig har jeg lagt valget på hylla. Jeg må komme over kjærlighetssorgen og så får jeg se.
Skulle ønske jeg kunne strekke hendene stolt i været og rope "nå er jeg fri". Glede meg over at jeg endelig er ute av hektets grep og begynne et nytt og bedre liv. Men alt jeg føler er bare tomhet, sorg og savn og av og til en masse sinne. Det vil nok blekne etter hvert.
Jeg håper du finner ut av ting, C. Vil gjerne høre hvordan det går med deg videre.
Hilsen forvirret sjel.
Hei igjen:)
SvarSlettDet høres ut som du kommer deg ut av dette nå - bra!! Jeg ville egentlig det samme; komme over hektet og så ta en avgjørelse. Nå må jeg ta den når alt er ute. Kanskje like greit mtp framtida.
Jeg vet ikke hva jeg vil... Det er uansett mye min eks-samboer må tilgi. Tror han venter på at jeg skal krype litt, men det gjør jeg ikke.Jeg er ufattelig glad i han og lurer på om ikke det er det beste alternativet på sikt. Jeg sliter dog med å fri meg fra tanken om den vanvittige berusende følelsen jeg har hatt med han andre. Jeg sliter også med at han ikke har sendt en sms for å høre hvordan jeg har det. Men det var vel bare å forvente. Åhhh, jeg vil ha han helt ut av alle system nå!
Fikk lyst til å skrive min historie, kom over denne bloggen i går og har hatt stor glede av å lese.
SvarSlettJeg er lykkelig gift, eller i allefall var jeg lykkelig gift til jeg rota meg ut i noe med en annen mann. Dette med den andre starta så uskyldig med å møtes til kaffe og prate som venner i sommer. Han var uansett ikke min type, ikke fysisk og heller ikke på andre måter, litt for følsom og "kunstnerisk". Relativt nyskilt var han også, og med en kjærest som jeg forsto det var litt av og på med.
Etter noen kaffeavtaler som var veldig koselige, vi snakka veldig åpent og fant hverandre på mye, endret han tonen helt ovenfor meg, ble veldig flørtete på melding og veldig veldig "på". Dette var jo smigrende for meg og ga litt spenning og krydder i hverdagen mens jeg unnskyldte meg selv med at det bare var meldinger og at det ikke kunne gjøre stor skade. Lang historie kort: det ene tok det andre og det endte med at jeg dro hjem til ham og vi hadde sex den tredje gangen jeg var der. Noe jeg med sikkerhet veit var en stor opplevelse for ham. Etter dette trakk han seg unna, nå var det jeg som var "på" og han var mer og mer unnvikende, ville ikke fortelle meg hva han tenkte, sa bare at det ble for emosjonelt slitsomt for ham å ha et forhold til meg, men vi kunne være venner. Flere ganger etter dette brøt han avtaler om kaffe ol i siste øyeblikk med dårlige unnskyldninger, han svarte ikke lenger alltid på meldinger. Initiativet lå kun hos meg.
Etter påtrykk fra meg møttes vi igjen hjemme hos ham for noen uker siden og tenningen var der, like sterk som før. Etter det var vi samme kveld tilbake på flørtende meldinger.
Disse oppdaga mannen min dagen etter og det ble baluba. Han dro hjem til den andre, trua han med juling og la igjen svært ubehagelige meldinger på svareren hans.
Etter det har jeg sendt ham flere meldinger, men han svarer jo ikke. Vi møttes en gang forrige uke fordi han hadde noen ting som var mine, det var fint å se ham og tonen var god mellom oss. Siden det har jeg sendt ham både mail og meldinger (jeg rødmer når jeg skriver dette, tenk at jeg ydmyker meg sånn!)
Men han svarer ikke!! Jeg har blitt helt besatt av ham, sjekker fb-profilen hans mange ganger om dagen, googler ham, tenker på ham HELE TIDA!
Min egen mann (som har tilgitt meg og ikke nevner dette med et ord), unger, jobb, ja alt! går for lut og kaldt vann mens jeg sitter og tenker på denne mannen som jeg i utgangspunktet ikke var interessert i og som jeg heller ikke tror jeg kunne vært lykkelig med! Men avvisningen jeg føler takler jeg ikke.
Min egen mann derimot, som er en fantastisk mann og har alt jeg trenger, han ser jeg ikke lenger og avstanden mellom oss er blitt så stor. Har liksom en tanke om at om jeg bare kunne få truffet denne andre en siste gang og få avslutta skikkelig ville det gå greit. Men dette er vel selvbedrag BIGTIME, jeg skjønner det. Men dette driver meg til vanvidd, det må slutte! Selvtilliten min synker i takt med tid brukt til å tenke på denne fyren og til å sende ham meldinger han ikke svarer på! Hvordan kunne det bli så vanvittig som dette? Hjelp!!
Til Ida.
SvarSlettHuff, dette høres slitsomt ut. Når jeg leser din historie er min umiddelbare reaksjon; kom deg unna, glem han. Men så vet jeg så altfor godt at dette ikke er gjort i en fei. Så sprøtt at man skal kunne bli så hekta av en annen person som ikke oppfører seg rasjonelt. For det kan ikke være rasjonelt å være så på og av. Hva er greia med det?
Jeg gjenkjenner også det desperate ønsket om å få avsluttet på en vanlig måte. Si ansikt til ansikt til hverandre at det er over. Jeg har ikke sett "min" på snart 7 uker, men sliter vanvittig med å gå videre. Skulle bare...
Takk for at du svarer meg:)
SvarSlettDet er slitsomt ja! Og det tar fra meg nattesøvnen og alt, jeg kan ikke forstå min egen reaksjonsmåte og det er skremmende hvordan denne personen med å først overøse meg med oppmerksomhet og deretter ta den bort igjen, har klart å bli sentrum i min verden!
Kunne vi bare møtes, sette oss ned og prate EN gang. Men egentlig veit jeg at det bare ville få meg til å ønske å se ham igjen og igjen... Selvbedrag veit du.
Hvordan er din historie da?
Klem fra Ida:)
Hei C,
SvarSlettIkke lett dette nei. For din del handler det nok mye om å finne ut hvem du vil dele livet ditt med. For meg dreier deg seg mer om å sørge for en best mulig tilværelse for barna mine i årene som kommer. Da må hensynet til egne følelser og behov helst komme i annen rekke. Sånn sett tenker jeg at du tross alt har alle muligheter åpne og fortsatt kan finne kjærligheten hvis din eks-samboer ikke var den rette for deg. Hekteren må du bare glemme uansett hvor smertefullt det føles akkurat nå.
Jeg forstår godt at du savner den berusende følelsen som hekteren ga deg. Det gjør jeg også. Det var den vanvittige spenningen og begjæret jeg følte for han som holdt meg gående så lenge på godt og vondt. Jeg tenker at jeg aldri vil føle noe slikt igjen. Det tar tid å venne seg til at livet må leves uten disse intense følelsene.
Når det er sagt synes jeg ting begynner å lysne litt. Nå kan jeg ofte kjenne glede og engasjement over andre ting i livet og jeg tenker at jeg har det veldig bra tross alt. Det vil nok du også oppleve når du legger ting mer bak deg. Lykke til!
Hilsen forvirret sjel.
Å VÆRE AMYGDALAS FANGE
SvarSlettKjære Ida,
Først og fremst: Sett deg et mål som overstyrer den hekt-tilstanden du er i akkurat nå. Kanskje målet skal være noe sånt som dette: "Jeg skal finne tilbake til meg selv, mannen min, barna mine og livet mitt!" Det er viktig å ha et enkelt "mantra" å holde fast i fordi du nå er inne i et emosjonelt kaos som i stor grad er forårsaket av at hjernen din og diverse hormonstoffer spiller deg et kraftig puss.
Akkurat nå er du nemlig blitt det vi kan kalle "amygdalas fange" - du er styrt av panikk-knappen dypt inne i det vi kaller den "gamle" delen av hjernen, dette til vanlig så hensiktsmessige flukt-og-kamp-senteret som fanger opp alle uro-signaler i og rundt oss mennesker for å skille det farlige fra det ufarlige og dermed sørge for vår overlevelse. I et hekt er det som om denne panikk-knappen inni hodet henger seg opp og varsel-signaler går i en loop. Fornuften får lite spillerom, og det er fordi forbindelsen mellom følelser (som styres av det limbiske system, den "gamle" hjernen, med amygda som dirigenten) og fornuft (som styres fra hjernebarken, den "nye hjernen"), nesten er brutt. Den nødvendige utvekslingen mellom følelser og rasjonalitet opphører nesten i et hekt. Det er panikkfølelse, lyst og forvirring som styrer - og som vedlikeholdes av sporadisk kontakt med en "Frank" eller "Frankine". Sporadisk kontakt kan holde liv i et hekt i årevis fordi hvert fysisk møte med ham eller henne, eller hvert fb-søk og hver sms eller telefonsamtale stimulerer intense tanker og visualiserte minnebilder som utløser et rush i kroppen av dopamin (tenningsstoff) og oxytocin (bonding-hormon). Dette er med på å bringe en hekta person tilbake til den smertefulle håp-og-tro-tilstanden og bryte ned en eventuelt skjør beslutning om å hekte seg av. I tillegg vet vi at sporadisk stimulering i seg selv er egnet til å holde atferd gående på tomgang lenge.
Grunnen til at du føler at avstanden mellom deg og mannen din er blitt så stor, er at det jeg nå har nevnt kommer imellom og forstyrrer deg hele tiden. Mannen din er ikke borte fra deg, det er den emosjonelle delen av hjernen din som trikser med deg og får deg til å ignorere det som er der rett for nesa di - et godt liv.
Mitt råd er dette: Fortell mannen din hvordan det er fatt med deg. Gjør ham til en alliert i kampen mot hektet. Du må på en skikkelig emosjonell rehab, og da trenger du en virkelig venn å holde i, og den vennen tror jeg du har i mannen din.
Lykke til!
Sissel
Hei dere,
SvarSlettJeg brøt med min hekter for snart et halvt år siden og jeg trodde at ting gradvis ville bli bedre bare jeg kuttet kontakten og kom meg ut av berg-og-dal banen. I steden opplever jeg at tomrommet er enormt og at sorg og savn er i ferd med å kvele meg fullstendig. Akkurat nå tenker jeg at jeg hadde det bedre i hektet, tross alt....
Hvordan komme videre? Jeg går snart fra vettet og vet ikke hvor lenge jeg klarer å fortsette uten å ta kontakt med han igjen. Tror at alt det fornuftige jeg har sagt tidligere om at ting går fremover osv bare er en måte å overbevise meg selv om at jeg er sterk og fikser dette. Men selv etter 6 mnd uten kontakt er jeg fortsatt gal av lengsel.
Noen som har noen råd eller erfaringer de kan dele?
Hilsen forvirret sjel
Hei forvirret sjel og dere andre!
SvarSlettHåper dere finner roen og freden i jula. - Selv synes jeg det er en av de mørkeste julene ever. For akkurat et år siden var jeg sikker på at 2011 skulle bli året jeg skulle få HAN. Sånn ble det ikke... Har vært noen få meldinger, og jeg vet at jeg kommer til å ønske han god jul.
Trist å høre hvordan du har det, forvirret sjel. - Og kjenner meg veldig igjen. Det går jo ikke over!! Har derfor ikke verken rråd eller trøst å komme med. Jeg synes i alle fall vi skal håpe på et bedre 2012 :)
Klem C
Hei C og dere andre, lykke til juletiden og det kommende året. Håper virkelig du finner ut av det, C. Jeg føler meg bedre nå, men det går så fryktelig opp og ned. Hadde vel et sykt håp om at han skulle bli myk i jula og omsider ta kontakt igjen. Men hva er det jeg innbiller meg egentlig....
SvarSlettProblemet er at jeg ikke har sluttet å håpe og så lenge man håper, er man hekta. Det var jo dette med "håpets død" osv som var så viktig for å hekte seg av (ref hektaboken). Enkelt i teorien, fryktelig vanskelig i praksis.
Lykke til med juletiden!
Hilsen forvirret sjel.
Kjære forvirret sjel. Man skal ikke undervurdere tomheten man kommer inn i når man bryter et hekt, oppgir et håp om kjærlighet. Håpet har jo en funksjon... hvis bare sånn og sånn da blir jeg lykkelig. Det man oppdager eller opplever er da tomhet, hvordan skal det nå gå med min lykke? Vi søker lykken utenfor oss selv, i en partner f ex. han skal gjøre meg lykkelig. Vel etter nå snart 4,5 år alene, bare med et hekt som stort sett har gjort meg ulykkelig, begynner det sakte med sikkert å demre for meg at jeg er utlevert til meg selv for å gjøre meg selv lykkelig. Det er en stor og vanskelig oppgave, for jeg synes ofte synd på meg selv. Likevel vet jeg at jeg ikke vil inngå noe kompromis for å føle meg nesten lykkelig.
SvarSlettOm der dukker opp noen mann som jeg kan ha et likeverdig og kjærlighetsfult forhold til vil det glede meg, men det får bli et ekstra bonus. Min oppgave nå er å selv fylle tomrommet og ikke minst vente til det naturlig fylles av noe meningsfult. For tomrom vil fylles, det er tomrommets natur. Så "forvirret sjel" - hold ut, våg å være i tomheten selvom det er både skremmende og vanskelig. Det kommer ikke til å være sånn alltid. Det er bare en tilstand som sakte men sikkert visker ut det som har vært, og etterhvert vil skape rom for noe nytt. Min 5 jul uten en mann har for første gang vært rimelig ok, skrek noen dager før jul og så roet det seg. God Jul til allesammen fra Jomfruen.
Det var fint å lese dine tanker. Føler det sånn selv, at man må holde ut tomheten og ikke stresse med et nytt forhold for å føle seg hel. Og etter hvert som man venner seg til å leve å alene, vil savnet bli mindre og man blir mer fornøyd med seg selv. Har i mer enn 5 år kjempet for et forhold som har vart i 20 år. Men nå har jeg gitt opp håpet, og det føles befriende - endelig. Men selvsagt kretser mye av tankene mine rundt dette fortsatt, men ikke så intenst og ikke så selvutslettende. Nå gjelder det seg å bygge seg opp, finne ting å glede seg over, se fram i mot. Det tror jeg er viktig, og så fylle hverdagen med litt tomhet, men også med gjøremål: en klesvaske, betale regninger, gå på jobb, lese avisa, se på tv, og se meningen i det. Føle takknemlighet over den roen som i større grad har senket seg, og den friheten jeg føler ved ikke hele tiden å måtte prestere best mulig overfor en mann som ikke vil, alltid være positiv, alltid jenke meg, jatte med. Dette er et rollespill, en rollefordeling som nå når jeg er ute av det, ser ikke er godt for meg, ikke er sunt. Kan nå senke skuldrene, puste, se framover og vil også klare å ta eventuelle tilbakefall fordi jeg vet det kommer til å gå over, "hektafølelsene" vil bli lettere å takle for hver gang. Så håper dette var noen ord til oss som er i prosess :)
SlettFor en gjeng......skal man le eller gråte mon tro?Håper ingen her jobber med automasjon eller elektronikk som krever presisjon og klare hoder.For ikke å si atomkraftverk.Kan dette være svaret på alle signalanleggfeilene ved NSB de siste årene?:/
SvarSlettJulen er over.. Året 2012 er forhåpentligvis året det går bedre med alle, ikke bare forvirrede sjeler , men arbeidsløse, papirløse, syke og gamle og hvis man er riktig heldig får man seg selv i gave. Premie. HAN eller HUN er oss selv.Det guddommelige hjerte.Hekt er en mangelsykdom som søker kur.Åndelig mangelsykdom.
SvarSlettHei alle sammen.
SvarSlettHar lyst til å dele mine opplevelser i en tøff tid.
Jeg er en mann på 55, og for å ta det med en gang - jeg har vært en hekter.
Jeg har hatt et kjæresteforhold i litt over 3 år, til en flott, søt, vakker, sjarmerende, smart og lidenskapelig kvinne. Men hun har savnet noe fra meg. Den hudløse kjærligheten. Jeg har vært av-og-på, fjern, mistenksom i forhold til hennes ønske å bli inkludert i mitt liv osv. I løpet av de 3 årene har vi hatt våre "brudd" jeg burde tatt mer på alvor - det skjønner jeg nå. For noen uker siden fikk hun tak i boken "Hekta på et håp om kjærlighet", og presenterte problematikken for meg. Hun kjente seg igjen som hektet. Og det skjønner jeg omsider stemmer. Problemet var at hver gang hun ville ta tak i utfordringer vi hadde, var jeg for feig til å imøtekomme henne. "Det passer ikke akkurat nå" var min reaksjon. Det var jo naturligvis ikke hyggelige ting hun hadde på hjertet - atmosfæren var absolutt ikke god. Jeg vek unna, var vel egentlig veldig forvirret - om hvor glad jeg var i henne osv. Men jeg var aldri inne på tanken om å søke andre kvinner. Jeg var ikke der. Og utroskap er helt utelukket - det er noe jeg har lite til overs for!
Jeg tror at det å lese boken gjorde noe med henne. Etter kort tid fikk jeg "fyken". Hun hadde bestemt seg. Og denne gang for godt.
Utrolig nok klarte jeg heller ikke denne gangen å ta henne på alvor. Jeg hadde jo gode følelser for henne fortsatt, og håpet at hun også hadde det for meg. Var skikkelig forvirret. Det svingte mellom at jeg ville ha hele henne - etabler meg,- gifte meg,- og flytte sammen med henne. Til at jeg syntes det var greit det var over.
Ukene gikk - jeg kjente en tristhet i hele tilværelsen. Jeg savnet hennes lidenskap - vi syntes begge at vi aldri hadde hatt det så godt seksuelt noen gang tidligere. Vi møttes likevel fortsatt i ny og ne (vi bor ganske nær hverandre) noe jeg opplevde jeg som veldig godt. Vi hadde ikke sex disse gangene og ingen overnattinger, men vennskapelige møter. Faktisk så følte jeg at vi kanskje var på vei tilbake til hverandre igjen. Vi trengte bare litt tid.
Men så kom sjokket! Hun hadde møtt en annen. Nesten i desperasjon som hun sa. Hun hadde savnet min oppmerksomhet så lenge. Det hadde skjedd etter at hun slo opp, så hun var ikke utro. Hun ba meg på besøk 6. juledag og fortalte om han nye. Hun ville bare forberede meg siden jeg sikkert ville støte på dem etter hvert. Jeg gikk rett i dørken. Den kvelden og natta er som et svart hull. Alvoret gikk opp for meg. Jeg hadde skuslet vekk en fantastisk dame.
Det var starten på en prosess. Jeg har vrengt selvbildet mitt - gått i meg selv, og funnet mye grums. Jeg hører henne (inni hodet mitt) si at jeg har vært egoistisk, ikke evnet å "framsnakke" henne blant venner, ikke vært positiv til å gjøre hennes ting - kort sagt ikke prioritert henne nok. Det er forferdelig, jeg innser hun har rett.
Jeg ble helt desperat forelsket i henne igjen. Sendte henne mail og uttrykte det slik jeg aldri har gjort det. Jeg ville gi henne alt, hvis hun skulle vurdere å ta meg tilbake. Jeg har lovet at nå skal det bli annerledes.
Jeg har plukket frem og sendt henne utallige gode minner vi har hatt. For å prøve å få hennes gunst igjen. Jeg har bestemt meg for at denne gangen skal hun forstå mine innerste og inderligste følelser for henne. Jeg har snakket med henne. Det har blitt mange mailer. Jeg har fått lov til å sende henne dem. Jeg fikk et enormt sterkt behov for si hvor høyt jeg elsker henne.
Nå har det gått en uke. Sjokket er over. Jeg tenker litt klarere igjen. Jeg savner henne enormt. Jeg tror jeg har lært. Jeg vet det. Jeg skal ikke gjøre dette mot en kvinne en gang til. Om det blir henne, eller noen annen.
Det er så viktig å snakke sammen. Og lytte. Å si: "OK - vi har et problem. Hvordan kan vi løse det sammen?"
Det var i utgangspunktet min kjæres ord. Nå skal jeg prøve og gjøre dem til mine. Og gjøre alt for å følge dem.
Hilsen
Fortvilet, nyforelsket mann
Again and again. Møtte han igjen - men alt er som før. Nå må det ta slutt - og da må vi, som du sier forvirret sjel, slutte å håpe. Jeg håper jo kontinuerlig... Kanskje lese boka igjen. Jeg vet ikke. Skulle gjerne hatt et par timer hos en terapeut som skjønner denne problemstillingen.
SvarSlettGodt nytt år alle her inne.
C.
Forvirret sjel og dere andre som har brutt!
SvarSlettHvordan går det? Her er det 6 uker siden sist - og det var egentlig et tilbakefall. Jeg har lest Hekta og He is not that into you på nytt. Noe blir kanskje klarere, men jeg sliter med dyp kjærlighetssorg føles det som. Jeg er så lei meg og tenker på han hele tida.
C.
Hei dere,
SvarSlettJeg har det som deg, C. Tenker fortsatt mye på han og blir veldig nedfor til tider. Men det er periodevis og ellers har jeg det ganske bra. Jeg har nok ikke helt klart å kaste håpet ut vinduet ennå, men etter hvert som tiden går, svinner det jo sakte hen.
I høst og vinter har jeg trent mye og målrettet, gått mye på ski og deltatt i konkurranser. Det har hjulpet å fokusere såpass intenst på noe annet og har fungert som en form for terapi for meg. Noen vil vel si at jeg erstatter et hekt med et annet, men det er vel bedre å være hekta på trening enn på en mann som ikke vil ha deg? Ellers forsøker jeg selvfølgelig å være mer mentalt til stede for barna mine og engasjere meg mer i familelivet enn det jeg har gjort tidligere. Mitt råd: forsøk å fylle livet med noe som engasjerer deg slik at hjernen din begynner å fokusere på andre ting. Lettere sagt enn gjort når man føler seg syk at kjærlighettsorg, men prøv, iallefall. Følg de små skritts prinsipper og innse at dette vil ta tid.
Ellers vil jeg takke Jomfruen for de kloke ordene hun skrev ved juletider. Hun har så rett når hun sier vi er alle ansvarlige for å skape vår egen lykke. Det er så lett å tro at denne lykken skal skapes av et annet menneske, men til syvende og sist må du selv gjøre livet ditt til det du vil det skal være.
Det fikser du, C! Jeg håper 6 uker blir til 6 måneder og deretter 6 år og at du da for lengst er kvitt din plageånd.
Hilsen Forvirret Sjel
Er akkurat snubla over denne siden her....Er i en ganske fortvilet situasjon, som jeg trenger noen råd til....
SvarSlettJeg har vært med mannen min i 16 år. Vi har 2 barn sammen. for 8 år siden hadde jeg et forhold til en annen mann. dette pågikk over ett par år, helt til jeg følte at ting ble destruktivt ved å være i en slik situasjon. han var også gift. Vi er nå venner, og slår av et hei når vi møtes.ukomplisert.
Jeg kjente på det da om livet med minn mann var nok for meg. Men valgte å fortsette dette sammen. vi fikk et barn til. min mann er uviten om denne episoden, noe jeg vet han ikke hadde klart å takle.
Når jeg reiser i jobben min er han veldig sjalu. ringer , terroriserer etc. Det har aldri skjedd noe på disse reisene- så her hadde han ingen grunn. sjalusi spiser oss opp. han er ikke det til vanlig. høsten har værst særdeles hard med oss, av økonomiske årsaker - vi eier flere firma.
sur, irritasjon etc har preget oss, og slitt på oss.
for snart 4 mnd siden, startet jeg og en mann jeg har møtt 1 gang i sommer, uten at det skjedde noe da. Bla veldig facinert av han. og omvendt.og chatte. Dette tok etterhvert av til svært lange samtaleri tlf. Vi er utrolig like, ler av de samme tingene, har en utrolig god kjemi som jeg ALDRI tidligere har opplevd. Han er en fantastisk mann! Han jobber i et yrke der dette er "forbudt". Vi har vært samtalepartnere for hverandre og har hatt en enorm støtte i hverandre. Vi bor på ulike kanter av landet. Vi har prøvd å avslutte dette flere ganger, men ender med å falle tilbake med å være intime med hverandre på chat, telefon. Begge har nok lengsler vi ikke får oppfylt på hver vår kant. Vi har møttes en gang, vært nær hverandre. men ikke fullbyrdet. Det var fantastisk. Er overbevist om at dette er mannen i mitt liv. Er hektet!! Etter nok en gang ting eskalerte i tlf, har han nok en gang fått"hetta". Han sier han ikke klarer å leve så splittet. Han har det bra med kona si, men lite sex. man får så vondt i seg etter vi har vært nær hverandre. skjønner og reespekterer han for det. Jeg tviholder meg til livet er uforutsigbart, ting kan endre seg....Han sier vi er dårlige begge to med bare å holde kontakten til et normalt nivå- og at vi må bryte kontakten. ). var han redd for. at han svikter ved å opprettholde kontakt og ved å avbryte. Tror han har sterke følelser for meg også, men livet ligger ikke til rette for oss nå....
Hjemme hangler det skikkelig.... vi går i familieterapi. hjelper ikke. Har vært åpen med mannen min at jeg ikke har følelser mere for han. Han ber meg bruke tid. Han mener de kan kopmme tilbake. Jeg skjønner ikke hvordan dette kan komme tilbake- Når jeg vet at et menneske jeg møter i voksen alder, med andre forutsetninger ann da jeg møtte min mann som 19 år- kan gjøre dette med meg. Dette er noe helt spesielt - og selv om jeg blir alene, tror jeg at dette var det største av alt.
Jeg lurer på hvordan jeg kommer meg gjennom dette.....Den andre mannen vil jeg garantert treffe senere, da vi har fellese venner.
Og tror det fra begges sider at det vil "gnistre" mellom oss alltid.....
ER rådløs her.....
Hei Rådløs. Mannen du traff i sommer sier jo til deg at han ikke orker dette, at han har det bra nok med konen sin. Hadde han vært like interessert i deg som du i ham, ville han tatt flere sjangser, og det eneste han ville var å være med deg...hvis han var like forelsket eller hekta. Videre, jo mer opphengt du er i han andre, jo mindre vil du med mannen din. Hjertet ditt lukkes og du klarer bare å se hva som ikke er bra og som ikke fungerer. Når jeg skriver dette til deg, er det fordi jeg er i samme situasjon - hodet mitt vet at det jeg skriver til deg er sant i min situasjon, men ikke følelsene. Jeg lever i berg-og dalbane følelsesmessig, der jeg i noen dager er overbevist om at jeg skal kutte ut hektet og se fakta i øynene, fokusere på mann og barn og det jeg har. For så i neste øyeblikk når det tikker inn en sms eller nattlig intim og nær telefon så snur alt. kjenner at jeg blir sliten og ulykkelig og forvirret. Akkurat idag er jeg der at NÅ kutter jeg ut. Etter at jeg kom over og leste denne boken, ser jeg et mønster: når jeg trekker meg tilbake blir han jeg er hektet på mer på banen. En facinerende dynamikk. Han ber meg være tålmodig med ham, når jeg stiller de konfronterende spørsmål om det noensinne blir oss to, hvorfor han er av-og på, så kommer det unnvikende og kryptiske svar som jeg kan dypdykke i og tolke på den ene eller andre måten. Jeg har kommet så langt at jeg er blitt svært usikker på om jeg vil fortsette å være gift, selv om jeg vet at min mann er en fin mann på alle måter. Mine følelser for ham er liksom blitt bedøvet og jeg ser kun de negative ting, til og med lukten av ham reagerer jeg negativt på. Jeg må prøve å finne ut av hvordan binde seg til masten og få dette til å snu, her er mye som står på spill og jeg er forvirret og usikker. Lykke til med avklaringene for din del...
SvarSlettEr så utav meg og tenkte jeg kunne fortelle litt her. Til tross for at jeg er lykkelig gift og faktisk ikke kunne tenke meg å skille meg fra mannen min har jeg havnet i et vanvittig hekt som til tider er så vondt å være i at det tar pusten fra meg.
SvarSlettJeg har et forhold som er kun seksuelt til en annen mann og jeg kommer meg ikke ut av det, det har vart i omtrent to år nå, med veldig ujevne mellomrom mellom møtene, alt fra to dager til tre måneder.
Jeg er ikke forelska i denne personen, men jeg er helt besatt og tenker på ham hele tida, og får ikke konsentrert meg skikkelig om noe annet i livet mitt.
Han er selv i et forhold, og har "avslutta" vårt forhold sikkert ti ganger i løpet av det siste året. Hver gang skjer det samme, etter en uke eller to tar han kontakt igjen og jeg har ingen sjanse til å stå i mot.
Navnet hans på mobil-displayet etter en uke eller to med stillhet sender nærmest sjokkbølger gjennom meg, jeg får skyhøy puls og og får mageknip, skjelver på hendene, blir tørr i munnen.
Så møtes vi for sex, kun det, og så blir han stille. Om jeg melder eller mailer ham i mellom møtene er det slett ikke sikkert han svarer. Ofte kommer jeg dit at jeg tenker "denne gangen er det slutt på ordentlig", og noen ganger har jeg kommet så langt at det har gitt en slags ro og tanke om at det blir bedre å være uten ham, men så tar han kontakt og adrenalin og lyst dundrer gjennom meg og jeg tenker "en gang til kan vel ikke skade."
Så fortsetter karusellen. Nå er vi der igjen, tre dager siden sist vi møttes. Han er taus. Jeg tenker på ham hele tida. På hva han tenker, om han vil møtes igjen, om jeg hører fra ham, om han syns forrige gang var bra, om han kommer til å svare om jeg tar kontakt.
Erfaringsmessig er det verste jeg kan gjøre mot meg sjøl å ta kontakt, for hvis han da ikke svarer blir jeg HELT fortvilet og kan i alle fall ikke tenke på noe annet. Dermed har jeg ikke gjort det denne gangen, noe som koster meg vanvittig mye krefter!
Jeg opplever det som at han er en person som jeg egentlig bare liker sånn måtelig. Han er noen ganger oppslukt i meg (seksuelt sett) og melder meg ned om ting han vil gjøre og hva han ser for seg, andre ganger er han helt "av", svarer kun med uinteresserte enstavelser dersom han i det hele tatt gidder å svare.
Jeg har lest hektaboka og jeg har lest bloggen og jeg både ser og forstår alle mekanismene som er i sving.
Jeg har det vondt med å leve sånn, men tanken på å være uten ham føles totalt uutholdelig.
Jeg er utrolig opptatt av hva han syns om meg og å prøve å være sånn som han "liker" på alle måter når vi ses.
Jeg veit jeg er oppegående, pen og smart og i det hele tatt, men hvis ikke jeg føler at han er av samme mening har det liksom nesten ingen verdi at andre synes det.
Vel, godt å skrive. Men grusomt vondt å være i dette.
Nå er det helg og jeg burde glede meg, jeg har både mann og barn og venner å være sammen med. Men mest er jeg lei meg, for jeg hører aldri fra denne andre i helgene, så nå må jeg liksom holde ut til mandag før jeg kan begynne å håpe på at han tar kontakt igjen.
Dumt? Ja, helt for jævlig!
Hei!
SlettJeg synes det er et moralsk element i din historie, som skiller seg litt fra andre hekt-historier, og det er at det er en uskyldig tredjepart her - nemlig din mann. Du nevner svært lite om dårlig samvittighet i din historie, når du faktisk er utro - ikke bare en gang, men hele tiden! Ikke for å være fordømmende, men vissheten om ditt utroskap bør være drivkraft og motivasjon nok til å starte avhektingen umiddelbart! Lykke til.
Hei og takk for at du kommenterer :)
SlettDu har rett i at jeg ikke nevner noe om dårlig samvittighet i det jeg skreiv over, men selvfølgelig er det også et element som gjør det å være i et slikt hekt bare verre.
Både min mann og min hekters samboer er uskyldige tredjeparter og jeg ønsker ingen av dem noe som helst vondt.
I det jeg skreiv over hadde jeg mest et behov for å beskrive hvordan hektet virker på meg, den vanvittige spenningen og følelsen av å ikke kunne motstå det. Tanken "bare en gang til" har jeg tenkt så mange ganger.
Som flere andre har nevnt føles det som et slags dop, noe man bare MÅ ha selv om man veit at det ikke er bra.
Etter at jeg skreiv sist har jeg ikke møtt min hekter. Jeg har nok vært i en prosess lenge, og det at jeg skreiv her for to uker siden var nok også en del av den prosessen.
For noen dager siden sendte jeg ham en mail der jeg takket for det vi har delt og sa at jeg ikke kunne fortsette fordi det er så utmattende for meg og også nettopp fordi jeg er alt for redd for at dette til slutt blir oppdaga og at mannen min blir såret.
Han sendte et helt kort, adekvat svar på dette.
Jeg har slettet mailer og facebook-meldinger, men sliter veldig med å få slettet noen sms'er jeg har samlet på i løpet av denne tida.
Tenker mye på ham. Men føler jeg puster friere og tenker at jeg skal klare dette.
Veit at jeg ikke kommer til å kontakte ham igjen, men er usikker på hvordan jeg vil reagere om han tar kontakt. Stoler ikke helt på ham og ikke helt på meg selv heller.
Fremdeles ambivalent og en del av meg håper det er ham når jeg hører at en melding tikker inn på mobilen.
Men overraskende mye av tida er jeg rolig og veit jeg har gjort det rette.
Allikevel trist som f... når jeg tenker på at jeg aldri mer skal se ham, oppleve den spenningen og galskapen som dette har vært i livet mitt.
Hilsen forhåpentligvis snart av-hekta, M.