Noen mennesker gir oss et større seksuelt kick enn andre. Kanskje fordi de er erotisk "flinkere" enn andre, kanskje fordi jakten på dem er pirrende og fordi deres uforutsigbarhet holder oss i en sitrende tilstand av forventning. En mer eller mindre kronisk spenningstilstand kan være seksuelt stimulerende, på samme måte som lite spenning og altfor stor forutsigbarhet kan gi motsatt effekt: Nedsatt seksuell lyst og interesse. Mange sidesprang og utroskapsaffærer er utløst av opplevelsen av spenning, ikke i ønsket om å bytte ut partneren. Seksuelt begjær er slett ikke avhengig av ømhet og kjærlighet, det vet de fleste, noen ganger er det nesten omvendt.
Hjernen er sjefen, og denne sjefen styrer utskillelsen av motivasjonshormonet dopamin, også kalt kroppens naturlige rusmiddel. Dopamin utskilles når vi spiser, når vi beveger oss, danser, trener, når vi opplever noe nytt, når vi har tilfredsstillende sex, når vi shopper eller spiller dataspill - i det hele tatt når vi opplever at noe gir mening. Dopamin kalles "lykkehormonet", og det er derfor vi kan bli avhengige av mennesker/ting/handlinger/rusmidler som gir oss et dopamin-kick - vi vil oppleve den lykkefølelsen igjen. Sex vi liker, ønsket berøring og positiv fysisk nærhet utløser i tillegg bonding-hormonet oxytocin, og en saftig dose dopamin blandet med oxytocin = BEGJÆR.
Til alle dere som føler dere som viljesløse, seksuelle junkies: Følelsen er høyst forståelig, for det er dopaminet og oxytocinet som herjer. Skal dere komme dere vekk fra den mannen eller kvinnen som utløser begjæret (men som skader selvfølelsen deres og gjør dere overtilpasset og underkastende), må dere på emosjonell og seksuell rehab: Dere må holde dere unna vedkommende, avskjære muligheten til fysisk kontakt, binde dere til masten når begjæret river i dere, be om hjelp hos gode venner, gå i terapi om nødvendig, gratulere dere selv med hvert minutt dere ikke tenker på den tilbedte. I begynnelsen kan det være like hardt som å slutte med heroin eller alkohol, men det er likevel lettere å løsrive seg fra et emosjonelt hekt. Alvorlig rusavhengighet ødelegger jo også fysisk helse, arbeidsevne og sosialt nettverk. Deres nettverk finnes der, venner venter på dere, jobben er der, kroppen er intakt. Og rundt neste sving finnes det en annen mulig hjertens kjær som kanskje ikke er like sykt spennende som han eller henne dere er hekta på, men som ønsker å være der, forutsigbart og trofast. Etter en altfor lang og nervepirrende tur på berg-og-dalbanen, vil dere vite å sette pris på færre kick og mer "normal" lykke.
Beste hilsen
Sissel
Tusen takk for et veldig bra innlegg, du beskriver virkeligheten min. Jeg har noe å jobbe med fremover, forstår jeg. Uansett, jeg finner stor støtte i det du skriver her, Sissel, så takk igjen!
SvarSlettM.Y.
Ojj, så det er slik det er... Takk for begjærets likning og takk for hektaboka!
SvarSlettBok + blogg = medisin for meg
Jeg har akkurat lest gjennom boken, men har merket meg hva jeg må lese på nytt får å få bedre innsikt i min egen situasjon. For meg har dette vært starten på prosessen til å sette mitt hekt i større perspektiv. Jeg hadde slettet sms'er, mailadressen hans og vasket sengetøyet før boken kom, men jeg hadde nok ikke kommet så godt i gang med egen reorienteringsprosess. Det jeg derimot holder på med, om som enkelte mener er "ubrukelig" adferd er å planegge hvor jeg er og hvor jeg går, for å slippe å møte ham. Endelig fikk jeg aksept for at det er riktig strategi, jeg "binder meg til masten". Han vil gjerne være min venn, det var vanskelig å si nei til det, men jeg klarte det! Vi møttes ikke for at vi trengte nye venner. Føler at han hele tiden ville revet skorpen av såret, tror fraktisk ikke han forstår betydningen av dette, men så har han allerde ny kjæreste. I starten av vårt forhold opplevde jeg at det var som en skjør porselenskopp som jeg var redd for å knuse. Burde det vært en varselklokke? Kanskje jeg allerede da begynte å overtilpasse meg og nærmest liste meg litt omkring. Jeg er, som Nora, veldig tilstede, nær, interessert, relativt kunnskapsrik, relativt ujålete, men oppfattes nok av menn som sexy og de sier at de tennes av et begjær. Jeg er litt bekymret for at dette kan skygge for at jeg får vist meg som den jeg er. Så da er det vel heller ingen bombe at jeg opplever meg selv som emosjonelt styrt, som byr på meg selv og gjerne vil bidra, når jeg møter en hjertenskjær. Vil den som har oppriktige hensikter og har gjensidige følelser tåle det/meg eller er det jeg som skal ønske meg "is i magen" i julepresang? Eller kanskje en noe mindre evne til å frigjøre oxytocsin...
SvarSlettHaha. Jeg kjenner meg VELDIG godt igjen. Tror vi bare skal ønske oss en deilig parfyme. En vakker dag dukker han opp - han med de oppriktige hensiktene. Det er jeg sikker på.
SvarSlettGod jul!
Hilsen Nora
Hjelp! Spikeren traff virkelig på hodet mitt! Skulle gjerne hatt boka umiddelbart, får prioritere etter jul.......... Etter 3 år med et utrolig sexliv med denne mannen, og sannsynligvis et voldsomt hekt fra min side, er jeg i ferd med å møte veggen skikkelig. Sover dårlig, har hjertebank, sur og sinna og mestrer ikke jobben min skikkelig heller. Hvor begynner jeg??? Klarer ikke se for meg livet uten han, og han har også et slags avhengighetsforhold til meg. Har forsøkt å gjøre det slutt, men da dukker han opp og beleirer huset mitt til jeg gir etter. Lover og lover... Orker snart ikke mer, men aner ikke hvor jeg skal ta kreftene fra. Tenker det ville være en ide å reise bort, uten å si hvor, men det er litt drastisk lissom, og feigt.... Hjelp!! Gode råd mottas med takk!!
SvarSlettJeg skulle på julegavehandel i kveld, men alt jeg kom hjem med var "Hekta"-boka, som en teit og hemmelig gave til meg selv. Nå har jeg lest hele Noras del. Puh!! Jeg har ledd og grini om hverandre, og jeg har hørt min egen stemme i Noras ord. Og nå er jeg så sliten! Så hudløs! Jeg har nemlig vært fysisk ute av hektet i snart et år, men skjønner jo nå at jeg ikke har fått bearbeidet noe som helst. Ett helt år i mitt eget stakkarslige vakuum! Jeg skjønner jo at jeg ikke lever! Men nå skal jeg få meg noen timers søvn før jeg går løs på Sissels del. Kanskje jeg ombestemmer meg etterhvert fra ideen om å feire jul alene..? Kanskje jeg skal orke å være sammen med andre selv om akkurat denne første jula blir tøff. Kanskje nettopp derfor..? Takk. K.
SvarSlettKommentaren over er lagt ut som eget innlegg (16.12.2010) under tittelen "KANSKJE EN GOD JUL, LIKEVEL?"
SvarSlettTakk for en viktig og sterk bok som setter ord på noe jeg har følt meg svært alene om og foraktet meg selv for. Spesielt siden jeg selv er psykolog og i teorien vet at forhold basert på uoppnåelighet og hemmelighold ikke fremmer et bra liv.
SvarSlettJeg har vært i en hekt i over 7 år med gjentatte forsøk på å hekte meg av med alle slags gode råd fra venner og en terapeut som har holdt ut med mine opp- ned- frem- og tilbaketurer. Hver gang jeg har gjort det slutt har han lovt alt jeg har lengtet etter, men selvfølgelig våget han ikke ha et offisielt forhold med meg likevel. Senest i vår da jeg krevde at vi gikk til parsamtaler for å finne ut om vi kunne redde dette hvis han virkelig ville være sammen med meg nå. Det ville han jo ikke, rakket ned på terapi og mente at det var for folk med større problemer enn han. Så gjorde jeg det slutt, og da ville han bli med til samtaler likevel. Jeg holdt stand en god stund og følte egentlig at det gikk overraskende greit uten ham, men jeg ser nå at ved å holde kontakten (slik at jeg ikke føler meg slem mot ham), opprettholdes jo bare den evinnelige hekten. Og så hangler og går det utover høsten, jeg har egentlig bestemt meg, tenker jeg, men klarer/tør ikke rive meg løs, kanskje av frykt for ikke å klare det enda en gang. Tenker at jeg trenger ikke forklare noe for han, men nå vil han faktisk ha meg og gjøre det som må til (flytte sammen, gå i samtaler). Og jeg kjenner instinktivt en sterk redsel mot å tro på ham etter å ha blitt såret gjentatte ganger i alle disse årene (der mye selvølgelig også har vært bra). Men selvfølgelig opptrår jeg selv inkonsekvent når jeg skal fortelle ham at dette ikke går lenger og at det ikke blir oss, når jeg senere takker ja til å møtes og oxytocinet hopper i meg igjen...
Kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen over; det har gått på helsa og selvrespekten løs at jeg holder på å ødelegge meg selv på denne måten, mot bedre vitende. Jeg håper boken og bloggen kan gi meg styrke til å gjennomføre og fastholde ønsket om å hekte meg av for godt og møte en som kan gi meg noe annet.
Jeg tror jeg er hektet av , leser her og begynner å lengte. Men jeg lar være å ydmyke meg selv. jeg har funnet en bedre, yngre, mer spennende og singel- en som sender meg meldinger . en som lengter og jeg er tent ....Hvorfor tenker jeg da at han skal bli sjalu som lot meg fare ...
SvarSlett