Anonym sa ...
Jeg har nå lest bloggen fra ene enden til andre. Og jeg har funnet litt ro fordi jeg kunne lese at også andre har opplevd lignende ting. For 2,5 mnd siden ble jeg dumpet etter å ha vært hektet i 6,5 år!!!
Jeg er en kvinne i lederstilling, veloppdratte og flinke barn, gode venner og god økonomi. I det hele tatt så har jeg ett perfekt liv. MEN så er det ikke det allikevel ...
For jeg er totalt utslitt etter å ha vært hektet i så mange år. Sykmeldt og går nå til psykolog en gang i uken. Etter at jeg ble dumpet så gjorde jeg ikke noe annet enn å gråte, men samtidig kjente jeg hvor godt det var å ikke sjekke tlf hvert eneste minutt i ett håp om at jeg hadde fått sms. Ingen dag var god før jeg hadde hørt fra ham. Jeg har tilbedt mannen, og fått akkurat nok tilbake til å henge der. Mannen har i denne tiden fridd til en kvinne, fått et barn med en annen kvinne og til slutt fortalte han meg at det var meg han ville ha, han måtte bare bli ferdig med pappapermisjonen først. Jeg har lånt ham mye penger, jeg har betalt regninger for ham (mens han hadde samboer). Jeg tok pause på jobben for at han skulle kunne ringe meg når det passet for ham. Jeg har tatt fri fra jobb for å møte ham. Jeg har sørget for barnefrie helger for at han skulle komme innom i 20 min ...
Nå har det gått 2,5 mnd siden jeg ble dumpet. Jeg samler krefter og er mye ute og går. Og samtalene hos psykologen hjelper mye. Men denne bloggen har virkelig fått opp øynene mine for hva jeg har holdt på med.
Jeg sliter med angsten for aldri å møte en mann igjen. Jeg tar to forskjellige sovemedisiner fordi kroppen er helt ute av rutiner for søvn. Pga hans jobb som innebærer nattevakter og helgejobbing så har jeg vært parat til å svare på tlf døgnet rundt. Og jeg er kjemperedd for at han skal ta kontakt for jeg VET at jeg ikke klarer og stå i mot ham. Men den aller verste angsten ligger i at jeg føler at jeg aldri vil komme til å føle lykke igjen. Jeg eksisterer i en monoton boble basert på de daglige pliktene og ansvar. Jeg isolerte meg ganske tidlig i forholdet og har ikke funnet styrken til å gå ut i verden igjen. Jeg analyserer hver minste ting og klarer ikke og ta en dag av gangen ...Og så er jeg så skuffet over meg selv for at jeg har latt meg selv være så hektet, når jeg er så sterk og flink på alle andre områder ...
Men i morgen skal jeg kjøpe boken...:-)
Kjære sårbare ex-hekta,
SvarSlettDu er i en tidlig fase i av-hektingen, et hekt som har vart veldig lenge, så det er ikke rart at du føler deg så skjør. Men som du ser, det er mange som har vært gjennom det samme som deg som er på vei ut av eller helt ferdige med sitt smertefulle hekt.
I boken presenterer vi mange råd for hva du må gjøre - og det er bra at du har en psykolog du kan arbeide sammen med. Som du har lest på bloggen, er skam, overtilpassethet, isolering og selvfølelse-tap noen av de farlige følgene av et alvorlig hekt, derfor tar det tid å bli hel igjen og gjenreise sitt liv og sin identitet. Jeg er enig i at det vil være farlig for deg å bli kontaktet av den mannen du har tilbedt og ofret liv og helse for i så mange år. Jeg skulle ønske han lot deg være i fred. Jeg synes du bør forberede deg på hva du vil gjøre om han kontakter deg igjen og prøve å legge en plan i forkant. Det viktigste du kan gjøre er å avsløre for terapeuten og eventuelt venner du kan stole på, at han har tatt kontakt. Ikke skjul det, ikke beskytt hektet ditt. Kom ut av isolasjonen, aksepter at du ble fanget, luft ut skammen. Ikke nedvurder det daglige, tilsynelatende trivielle. Betrakt deg selv som en rekonvalesent som langsomt finner tilbake til livet. Hver liten tur du går, hver middag du lager, hvert sekund du tenker på noe annet enn den tidligere tilbedte, er en seier for deg. Én dag av gangen er nok fortsatt for mye for deg. Ett øyeblikk av gangen er en mer overkommelig målsetting.
Beste hilsen
Sissel
PS Vi siterer et dikt av Derek Walcott i boken vår: Love after Love. Jeg gjentar det for deg her. Diktet kan tolkes som trøst og selv-støtte etter at man lenge har vært ute av kontakt med seg selv:
"Den dagen vil komme
da du med jubel
hilser deg selv når du kommer
frem til din egen dør, i ditt eget speil,
og begge smiler ved den andres velkomst
og sier: Sett deg her. Spis.
Du vil igjen elske den fremmede som var deg.
Gi vin. Gi brød. Gi tilbake ditt hjerte
til deg selv, til den fremmede som har elsket deg
hele livet, som du forsømte
for en annen, som kjenner deg fullt ut.
Ta kjærlighetsbrevene ut av bokhyllen,
fotografiene, de fortvilte beskjedene,
skrell vekk ditt eget selvbilde fra speilet.
Sett deg. Hold fest for ditt liv."
Tusen takk for gode ord. Jeg finner så mye styrke og trøst i denne bloggen, og gleder meg til boka kommer i posten. De to siste dagene har jeg øynet et håp om at jeg vil komme ut av dette. Det tar tid å ta tilbake livet mitt, men jeg skal klare det:-)
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettTil "Jente på 25 som har vært sykmeldt i 2 år" som skrev kommentaren over. Som du ser har vi fjernet den, vi ber deg om at du sender oss en mail på hektablogg@vikenfiber.no, så skal vi svare deg der.
SvarSlettKun to uker er gått siden dere gjorde om kommentaren min til ett eget innlegg. Men det virker som to år!! For det har skjedd så mye inne i meg:-) Positive ting. Jeg fortsatte og lese innleggene når det kom nye. Og jeg leste boken på to dager. Klarte ikke å legge den fra meg fordi den gav meg så mye. Jeg kjente meg igjen i alt!
SvarSlettJeg bruker boken som en bibel.. Senest i går hadde jeg ett tilbakefall. Hadde det ubeskrivelig vondt. Sendte sms til ei venninne som umiddelbart ringte meg for å støtte meg. Når vi la på leste jeg litt i boken igjen, og etter 3 timer var jeg helt oppe igjen av den dype dalen.
Fantastisk følelse og mestre dette på en sånn måte. Jeg får rett og slett ikke panikk lenger når tilbakefallene kommer. Jeg lar de komme og bearbeider dem etter en liten stund.
Og nå føler jeg meg så sterk og fri:-) For første gang på mange år så gleder jeg meg til jul. Kos sammen med barna og gode venner. Jeg har lagt planer for noen av dagene og er nå på god vei ut av isolasjonen.
Jeg føler det var en mening når jeg ble dumpet på dette tidspunktet, når dere kom med bok og blogg. Jeg kjemper ikke alene, finner en styrke i at andre også opplever det samme. Det fratok meg skammen umiddelbart.
Jeg VET jeg har med meg mange når jeg sier tusen takk for denne boken. Den utgjorde en enorm forskjell for meg. Jeg er fortsatt sykmeldt, og nå bruker jeg dagene til å kose meg mens jeg samler energi. I stedet for å ønske at dagen bare skal bli ferdig for å kunne komme meg videre.
Jeg håper fortsatt at han holder seg unna, og ikke tar kontakt. Men om han skulle gjøre det så har jeg planen klar. For jeg er helt ferdig med å påføre meg mere smerte fra denne mannen!
Ønsker dere alle der ute en så god jul som mulig!!
ANGSTEN FOR ALDRI Å MØTE EN MANN IGJEN
SvarSlettSkulle ønske jeg hadde lest denne boken for mange år siden. Jeg har alltid hatt en tendens til å falle for "uoppnåelige" menn, selv om jeg hadde sjans på mange andre. For å holde på min x-mann måtte jeg oppgi min interesse for ham. Han likte ikke kvinner som var "overinteressert". Men da ble jo også følelsene for ham borte. Vi hadde vært gift i 20 år, da jeg gikk fra ham. Heldigvis fikk vi to flotte barn. Venner har senere sagt at han behandlet meg veldig dårlig. Hvis jeg først blir interessert i en mann, blir jeg "overinteressert". Enten alt eller ingenting. En mann vil jo ikke ha en sånn kjæreste. Hvis jeg skal prøve å være min egen psykolog, tror jeg det kan ha sammenheng med at jeg lå to måneder i kuvøse før min mor fikk meg hjem. Etter et drøyt halvår måtte min mor på sykehus, og jeg og min søster var på barnehjem i 2-3 måneder. Selv om jeg siden hadde verdens lykkeligste barndom, tror jeg dette satte spor. Slik at jeg er livredd for å bli forlatt av en person jeg elsker. Jeg har vært singel i 4 år, og prøver å overbevise meg selv om at drømmemannen aldri dukker opp. Høyst sannsynlig har jeg det mye bedre alene, og må lære meg å trives i eget selskap. Det kan være en trøst å tenke på alle ekteskap som ikke er bra, og heller tenke på hvor heldig man er som ikke har noen å krangle med. Jeg er i begynnelsen av 50-årene, og man skal ha mye flaks for å treffe en brukbar mann i den alderen. Jeg observerer at de fleste menn på min alder skal ha kvinner som er flere år yngre enn seg selv, og jeg ønsker ikke en gammel menn med hvitt bestefarskjegg og dårlige tenner. Jeg tror også at det er svært sjelden at en bra mann blir forlatt av sin kone, så de som er ledige på min alder er kanskje ikke mye å samle på. En brukbar mann på min alder, blir som regel kapret allerede før han skiller seg. (Det finns jo unntak). For meg har det hjulpet å jobbe med å kvitte seg med angsten for å bli alene, og dette har tatt lang tid. Hvis jeg hadde strevd med å "hekte meg av" en kjæreste slik som "Totalt utslitt og sykemeldt", ville jeg skaffet meg nytt hemmelig telefonnummer. Jeg orker ikke for alt i verden å risikere å bli dumpet av en mann, som jeg er blitt kjempeforelsket i. Men om det mot all forventning skulle skje, håper jeg at boken har lært meg at det gjelder å "hekte seg av" i tide. En mann som ikke vet hva han vil, er ikke noe å samle på. Tusen takk til Sissel og Nora som har skrevet denne fine boken.
Det seksuelle aspekt.
SvarSlettTusen takk til dere alle - Sissel og Nora for boka og alle her som deler erfaringer.
Jeg tilhører gruppen som er ganske stor - kvinne litt over 50 alene m 3 barn. Har en utfordrende jobb og takler det meste i livet, bortsett fra det med menn. Jeg ble skilt for noen år tilbake, hadde vært gift i 17 år. Mannen min forlot meg for en yngre kollega. Det var forferdelig vondt å se på at alt det han ikke ville gi meg gjennom mange år, det ga han til henne. Så jeg kom ut av det ekteskap med et stort savn, og et dyptfølt ønske om å treffe en der ville ha meg, dele med meg og gi til meg.
Noen måneder etter han hadde flyttet ut traff jeg en mann via nettet. Han ga meg et helt annet inntrykk og var nok kjempeflink til å hekte meg. Han var også nylig kommet ut av et forhold og trengte tid for seg selv, til alt det han ikke hadde kunnet gjøre på lenge. For meg var det ikke noe problem å gi ham den frihet, jeg trengte den jo selv. Det som var spesielt var at vi hadde en voldsom seksuell tenning på hverandre. For meg var det stærkt å oppleve etter alle de år i et forholdvist ikke lidenskapeligt forhold. Jeg tror jeg ble fort avhengig av sex med ham. Samtidig skrev vi mailer til hverandre, langt over 1000 på 3,5 år! Han var utrolig omsorgfull overfor sine barn og ex en hans, ikke henne han har barn med, men en han bodde med etterpå og hennes barn. Mine barn ville han ikke involveres med, fant jeg jo ut etterhvert.
Jeg holder på å slette alle mailene og det er en sår prosess. Jeg kan jo se så tydelig hvordan det har utviklet seg. Fra en start hvor alt var mulig til langsomt å gradvist bli til meg der sendte han lange mailer om alle mine tanker, og han som svarte med sex invitasjoner.
Det siste året har han gradvist involvert seg mer og mer med sin ex og de er nå et par igen. Likevel vil han gjerne fortsette å ha sex med meg.
Og det er her jeg ikke forstår. Jeg vet han har en type sex med meg som han ikke har med henne.I å med jeg er anonym kan jeg vel fortelle at han introduserte meg til kinky sex. Det tok 1,5 år før han gjorde det, så det satt nok langt inne hos ham å vise meg hva han egentlig hadde lyst til. Jeg tenkte de opplevelser ville binde oss sterkere sammen, men desverre ser det ut til at det isteden ble sånn at da ble jeg etterhvert bare til sex.
Som de fleste vil forstå har dette vært en tøff prosess. Jeg vet han ikke har den slags sex med henne han har valgt å gå tilbake til, så det er klart han har et udekkt behov, som han da gjerne vil ha meg til å dekke. Da jeg i høst sa i fra at jeg ikke kunne være med på det mere, tok det ikke lang tid før han fant en annen å ha kinky sex med. Jeg tenker jo at jeg er heldig på en måte, for han er jo en mann man ikke kan stole på, om ikke annet så fordi han ikke henger sammen følelesesmessig. Og henne som nå har fått ham tilbake blir jo bedratt. Det vil han også kunne gjøre med meg.
Det har vært og er forferdelig ondt å avslutte min relasjon med ham, for det er meg som må gjøre det. Jeg har vært langt inne i det hekt, og jeg føler det nesten som om all min energi er blitt tatt fra meg. Det har vært rystende å oppdage, at han bare har tatt fra meg hva han kunne få. Og han har brukt sjarmen sin til å få meg der han ville ha meg. Jeg vet mye om psykopati, så jeg vet det ikke er det, jeg tror ikke vi tjener noe ved å putte merkelapper på hverandre. Jeg tror mer det har handlet om kummunikasjon. Han har dobbeltkommunisert hele tiden, og jeg har hørt muligheter, men han mener han har sagt det motsatte. Uansett, jeg holder nå endelig på å komme meg ut. Rotteteorien ble veldig nyttig for meg å forstå, hvorfor jeg ble så sulten på det jeg kanskje kunne få, og adrenalinen i sex av og til i det skjulte. En meget virksom hektefunksjon. Legger inn en kommentar mer under her, den ble for stor!
Fortsettelse:
SvarSlettMen det jeg sitter igjen med er vel en stor undring..... Jeg ble utrolig gla i ham og jeg har funnet ut at jeg fungerer sånn at jeg bare er gla i en av gangen, og binder meg til den mann jeg har sex med. Jeg tror faktisk han også var/ er gla i meg, men for ham teller det ikke det samme. Han kan ha seksuelle relasjoner til fler samtidig, og kan være sammen med en kvinne i et forhold på grunn av praktiske ting, og så ha sex med andre. Jeg er en kvinne der blir styrt av mine følelser, følger hjertet mitt. Og hvordan blir det da i fremtiden? For det ser jo ut til at jeg tiltrekker menn der blir styrt av fornuft og som klarer å holde sine følelser på avstand. Og jeg blir tiltrukket av den umodne mann. Klart jeg er redd for å ende i det samme igjen. Og redd for at jeg er blitt så gammel nå at det i grunnen er for sent altsammen. Og ikke minst er jeg redd for at jeg er blitt så forbrent at jeg ikke vil klare å gjenoppbygge troen på at jeg også en dag vil kunne få til en relasjon der bygger på kjærlighet, likeverd og gjensidighet. Det vil være fint å få noen synspunkter fra dere :)
Det er meg som har skrevet de to kommentarer over, og nå kommenterer jeg likegodt selv :) I går hadde jeg en lenger samtale med en god venninne jeg har, jeg er ganske sikker på at hun er en "Hekter". Da datt tanken ned i hodet mitt, vi blir jo like ensomme - de som hekter og vi som blir hektet, for ingen av oss kommer i noe forhold med likeverdige partnere. Etter å ha fundert over dette en stund kom jeg til å tenke på min Pappa. Min Pappa var en fjern mann. Vanskelig å bli klok på, vanskelig for meg å vite om han var gla i meg. Og jeg ser at jeg allerede som barn utviklet tilpasningsevne. Jeg var den som hjalp Pappa, hadde svære antenner for hva han trengte og ga ham det. Min Pappa var en følsom drømmer som aldri realiserte drømmene sine. Jeg har nok noe med meg der. Ble gift med en mann som trengte meg og som sviktet meg brutalt etter mange år. Han sviktet også barna sine ved å flytte herifra og med en ny dame et nytt sted. Jeg har to jenter og jeg ser de holder på med å tilpasse seg deres Pappa og hva de tror han trenger. Man kan bli kvalm av mindre. Imens har moren deres sittet her totalt hekta på en ny mann. UF. Bokens titel er genial... hekta på et håp om kjærlighet. Jeg skal ikke gjøre meg fri til noen ny mann, jeg skal gjøre meg fri til min egen kjærlighet til meg selv, jeg skal dyrke den og lære mine døtre det samme.... jeg tror det er den eneste måte å komme ut av denne evige sirkel av lengsel etter kjærlighet.
SvarSlettTil deg over som har skrevet 3 kommentarer:
SvarSlettJeg kjenner meg igjen både i beskrivelsen til din Frank og din far. Min historie er i hovedtrekk lik din! Skremmende, men godt å vite at man ikke er alene. Du har fått en viktig innsikt: "vi blir jo like ensomme - de som hekter og vi som blir hektet, for ingen av oss kommer i noe forhold med likeverdige partnere"
Med denne innsikten er det jo bare å pelle seg ut av hektet!! ;)
Takk for kommentar... ja du har helt rett, det er bare å pelle seg ut. Det kommer seg, blir bedre og bedre dag for dag. Jeg har faktisk fått til å prate med min store datter om dette, og hun hørte på meg uten å avbryte. Det betyr jeg har klart å formidle ting til henne uten å anklage :) da kan vi få en dialog :) Og jeg merker styrken i neiet mitt, endelig kommer kreftene nedefra og opp gjennom hele systemet. Jeg vil nye dette øyeblikk av styrke og glede :)
SvarSlettJeg har lest mange innlegg og kommentarer her og det forbauser meg at vi alle føler det så veldig likt. Samtidig oppfatter jeg de som skriver her, inklusiv meg selv, som ressurssterke og analytiske mennesker med stor selvinnsikt. Jeg er ikke annerledes jeg heller. I dag er min første dag ut av et forhold som har vart i snart 7 år. Og jeg vet det vil ta lang tid å bli frisk/hel igjen. Min historie kan fylle en hel bok, føler jeg, og mitt hekt er kanskje annerledes men med samme konsekvens. Selvforakt, manglende selvrespekt, følelsen av å ha mistet meg selv og akseptert uakseptable ting. Og så jeg, jeg som er en intelligent, ressurssterk og selvstendig uredd kvinne. Min "hekter" elsker meg, sier han. Jeg er "overinkludert" i alle deler av hans liv. Vi har bodd sammen og vært sammen som særboerer etter at jeg kastet ham ut en kveld for et år siden. Klarte ikke å holde meg unna og det klarte ikke han heller. Så skulle vi være kjærester før et nytt brudd kom i sommer. Så ble lengselen for stor i høst. Av og på. Han mener at han aldri har elsket noen sånn som han elsker meg og vil helst være sammen med meg 24/7. Det mest selvødeleggende er selvmotsigelsen i å vite at forholdet er dømt til å mislykkes (fornuft) men man klarer allikevel ikke å la vær (følelser).Jeg er så forelsket i ham fortsatt selvom han ikke fortjener min kjærlighet. Vårt forhold har vært veldig turbulent med masse krangling og uro. Han er typen som pakker og drar på ubestemt tid dersom jeg velger å stå i behovet mitt for å ta opp noe. Trusler om å avslutte "oss" dersom jeg ikke er "snill" eller "holder kjeft" og fortsetter å snakke eller stille spørsmål når han ikke vil snakke. Han har et fryktelig temperament og er alltid offer. Han tar aldri ansvar for egne handlinger, aldri kritikk, ber aldri om tilgivelse. Han ble jo så provosert. Og jeg vet jo at han er sånn. I tillegg kommer lyving. Lyving om alt mulig fra smått til stort. Og jeg som den eneste rundt ham som orker å konfrontere ( på grunn av han voldsomme temperament som de fleste ikke fikser) er den skyldige selv i alt sammen og i at angrepene som kommer i raserianfallet er langt under beltestedet. Lyving om unødvendige ting som jeg ikke begriper har vært tema i flere år. Og jeg har hørt på idiotiske forklaringer og standhaftig benektelse selv ved konfrontasjon av fakta. Jeg forakter meg selv for å ha akseptert det og stiller spørsmålstegn ved min egen mangel på ryggrad og integritet. Nå har jeg gjort et første skritt på å befri meg fra et ødeleggende forhold hvor frykt, trusler, løgn, svik og bedrag i tillegg til fortielse har vært hovedmeny. Og prøv å forklar ham at utroskap har mange former, ikke bare seksuelt. For det har ikke vært tema i vårt forhold. Da mener han at alt annet er greit og akseptabelt. Psykopat het det for en tid tilbake? Men hva gjør man med alle ubesvarte spørsmål? Jeg sliter med å forstå at det ikke går an å forstå sånne som han.
SvarSlettKjære dere!
SlettSå godt at det finnes en sånn blogg.
Et sted hvor man kan møte andre som er i et desperat og vanskelig parforhold. Jeg tror jeg er hekta!!! Det begynte for 4 mnd. siden da jeg og min kjæreste ble samboere. Vi har vært sammen i 5,5 år, men har fram til da bodd hver for oss. Vi har hatt det veldig godt når vi er sammen. God fysisk kontakt og deilig og variert sex. Hun er i midten av 40 årene og jeg er i begynnelsen av 50 årene. Jeg er mann med 3 voksne barn fra tidligere ekteskap og har en god og trygg jobb. Jeg er veldig flink i jobben min, som er veldig krevende og trives godt med mitt yrkesvalg. Min samboer er også i jobb og har en tenåring som fulgte med på flyttelasset. Mellom han og meg går det greit, vi respekterer hverandre og jeg forsøker å veilede og hjelpe ham når han trenger det.
Det hele begynte etter at vi ble samboere. (Jeg hjelper til hjemme med alle gjøremål.) Så ble det mindre fysisk kontakt, mye irettesetting (av meg) Lite eller ingen sex. Jeg er fremdeles like forelsket, men kan ikke skjønne at det er gjensidig. Jeg får stadig forsiktige utbrudd hvor jeg ber om oppmerksomhet fra henne. Hun er alltid sliten, gjesper og jeg føler at hun egentlig ikke bryr seg. Hun sier jeg er veldig «Turn off» når jeg syter sånn, og har alltid en unnskyldning for ikke å være nær, intim eller gi meg en spontan oppmerksomhet. For å bruke en tekstlinje jeg så i en annen blogg. – Jeg sitter på reservebenken og er alltid parat hvis hun kommer på banen. Når vi en sjelden gang har sex, eller fysisk kontakt er hun veldig tilstede. Jeg har spurt henne om hun ikke elsker meg, eller om hun har truffet en annen. Dette benekter hun på det sterkeste og hun ble rasende.
Nå er jeg fullstendig i en blindgate dere og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har mange symptomer på å være hekta. Vondt i magen, tanker under høytrykk, dårlig magefølelse, oppmerksomhetsøkende, føler meg isolert og dropper venner og interesser.
UNNVIKELSE OG FORSVAR TAR KNEKKEN PÅ PARFORHOLD
SvarSlettIkke alle smertefulle forhold fortjener definisjonen "hekt", men i alle vanskelige forhold er det gjerne et sterkt hekt- element tilstede: Håp - skuffelse - håp - skuffelse. Din slitsomme partner er nok ingen klassisk psykopat (en som liker å se andre lide, som nyter sin makt over andre, som ikke kan føle empati og som bevisst manipulerer), men det er allikevel et stort men her og en god grunn til at du skal forsøke å løsrive deg.
En partner som alltid stikker, trekker seg, bruker trusler om brudd og unnvikelse som hovedstrategi hver gang noe blir vanskelig i et forhold, er umulig å leve sammen med. En partner som alltid går i forsvar, lyver og unndrar seg hver gang han blir konfrontert, vil man aldri få et godt liv med. Det er selvsagt legio grunner til at noen alltid reagerer slik - kanskje skyldes det erfaring med ekstremt invaderende foreldre eller overdoser kritikk da man var liten osv, men det hjelper ikke. Hvis en kjæreste ikke har et fnugg selvforståelse og verken vilje eller evne til å tøyle sin unnvikelsesrefleks og tåle en viss grad av konfrontasjon og innflytelse fra den andre, vil forholdet bli et evig slit - akkurat som du beskriver.
Slike parforhold utvikler seg gjerne til å bli hva parforsker og psykolog John Gottman kaller "disaster couples", og de er direkte helseskadelige. (Se artikkel under fanen INFOBANK. Der skriver jeg om dødelige psykodueller i parforhold, en tekst som stod i VG HELG 27.11.2010.)
Så - hvis du vil redde helse og forstand, forlat denne mannen. Alternativet er at du aksepterer med hele deg at det er slik han ER og slik han kommer til å fortsette å være. Tåler du det?
Beste hilsen
Sissel
Hei. Leste svaret ditt over, og kastet meg sultent over artikkelen i VG HELG som du nevner her og fikk kjenne på sannheten. Jeg er akkurat sånn som det står beskrevet og med akkurat samme reaksjon fra min partner. Hvor/når dukket dette opp? Har jeg vært sånn i tidligere forhold? Er dette sånn jeg er? Har denne addferden rot i barndom/oppvekst? Når ble dette skapt og av hva? Hvordan endrer jeg adferd? Det klarer jeg ikke alene. Jeg føler meg skamfull. Dette er hva min partner har kritisert meg for å gjøre. Det betyr ikke at jeg forsvarer at han lyver, og jeg forsvarer heller ikke truslene og ansvarsfraskrivelsen hans. Det betyr at jeg må se innover i meg selv, finne årsak og be om hjelp til å endre mitt adferdsmønster.
SvarSlett