Anonym sa ...
Jeg skulle på julegavehandel i kveld, men alt jeg kom hjem med var "Hekta"-boka, som en teit og hemmelig gave til meg selv. Nå har jeg lest hele Noras del. Puh!! Jeg har ledd og grini om hverandre, og jeg har hørt min egen stemme i Noras ord. Og nå er jeg så sliten! Så hudløs! Jeg har nemlig vært fysisk ute av hektet i snart et år, men skjønner jo nå at jeg ikke har fått bearbeidet noe som helst. Ett helt år i mitt eget stakkarslige vakuum! Jeg skjønner jo at jeg ikke lever! Men nå skal jeg få meg noen timers søvn før jeg går løs på Sissels del. Kanskje jeg ombestemmer meg etterhvert fra ideen om å feire jul alene ...? Kanskje jeg skal orke å være sammen med andre selv om akkurat denne første jula blir tøff. Kanskje nettopp derfor ...?
Takk. K.
16.12.2010 kl 01:18
Jeg fikk en ny utfordring i går kveld, og jeg kjenner at jeg blir mer eller mindre desperat! Min hekter kom på besøk, for jeg klarte ikke å stå i mot, denne gangen heller. Jeg er midt i en prosess med å komme meg unna dette destruktive forholdet, som fremstår som en sterk fysisk avhengighet - og et psykisk kontrollfyllt gjensidig hekt. Vi har holdt på i tre år, uten å kommet noen vei.
SvarSlettI går kom han altså på besøk, og oppdager hvilken bok jeg leser på "Hekta"... på hva, spurte han. Jo svarer jeg, på det som gir mer negative utslag i livet, enn positive. Og han konkluderer fort med at det er han det er snakk om, han skjønner poenget. Og dermed er det gjort, han tar tak i temaet, forteller at slik kan det ikke fortsette. Nå er et snart jul (for tredje gang i dette forholdet), og verken han eller jeg har godt av denne uforutsigbarheten, og mangelen på planlegging mot felles gjøremål, og aktiviteter. Han fortsatte... nå er det tid for å gå ut og stadfeste forholdet - nå er det oss, både for oss selv, mitt barn og hans to barn, og selvfølgelig for alle rundt oss. Nå skal alle endelig få oppelve at "uro"-paret slår rot! Nå er tiden inne for å tenke fremtid, jo det har da vært tema før det, både hus, barn og hjem. Nå går vi sammen!!!
Mener han...
Hjeeeeelp - jeg blir satt i det igjen!! Drømmer og visjoner, ja og snart er det jul, nyttår, og året 2011 som skulle bli mitt store år for en ny start!! Han er så smart, skjønner hvilke knapper han skal trykke på - nå er jeg svak.. igjen. Hvordan skal det bli med meg, skal jeg smelte for disse gode ord atter en gang? Jeg vet jo inderlig vel at disse "drømmene" bare er en kortvarig glede.. for rundt neste sving ser verden helt annerledes ut!
K.L.
Vi har vært samboere i fem år, har mye felles og falt pladask for hverandre fra starten. Vi opptrer stort sett som samboere, vi er sammen hos svigerforeldre, tilbringer mye tid sammen. Et meget flott par er vi. Tilsynelatende lager vi også planer for fremtiden, men lite blir faktisk realisert. Han er opptatt av sin tenåringssønn, sin jobb, trening og fritidsaktiviteter, verv, investeringer. Han prioriterer og avtaler som han vil, uten å involvere meg. Vårt samliv kommer i siste rekke og jeg får ikke påvirke noe særlig - bare klage og rope innimellom uten at det nytter. Han mener vi kan tilbringe tid sammen når han har tid til overs noe han må få lov til å gi beskjed om i siste øyeblikk - f.eks. etter middag på selve kvelden, eller kl. 12 på en søndag om sønnen ikke vil se han og ingen andre ting dukker opp. Jeg vet ikke hva som skjer - forventer en ting og får en annen, eller ikke noe. Det er ingen forutsigbarhet og det er han som har kontrollen. Avtaler gjelder så lenge det passer han, så kan han bare trekke seg ut etter behov.
SvarSlettJeg innretter meg etter han, hans sønn, hans avtaler og forpliktelser mot andre - for det meste frivillige greier han påtar seg for glansens skyld. Jeg har vel gradvis blitt en salderingspost og mistet kontroll over livet mitt.
Det er ikke dette jeg gikk inn for. Jeg var liksom kvinnen i hans liv, vi skulle leve sammen for alltid, gjøre mye morsomt sammen, stifte familie. Istedenfor, har mitt liv blitt satt på vent.
Etter at han sikret seg min hengivenhet og vi flyttet sammen, virker det som han synes han kan nå fortsette å leve som om jeg ikke finnes og bruke meg når han vil. Ingen fremgang skjer i vårt felles liv. Han bestemmer hvordan vi har det hjemme, når vi skal ha sex. Og mitt status er bestandig ”hun han deler bolig med”, dermed basta. Han virker på vei ut bestandig uten at jeg kan helt sette fingeren på hvorfor.
Jeg ventet på han i to år for at han skulle pusse opp leilighetene sine og ordne forhold rundt disse, så fikk jeg beskjed om at vi nå kunne kjøpe ny felles bolig. Men etter at jeg solgte min leilighet drøy han kjøp i halv annet år! Han hadde beholdt en leilighet og vurderte andre investeringer bl.a. i utlandet i den tiden. Han var utydelig slik at det tok meg lang tid å skjønne at han hadde egen agenda når ingen leilighet dugget i evig tid. Markedet steg voldsomt i mellomtiden slik at det hele kostet meg ca 300-400 tusen kroner i verditap. Bolig er den ene spareformen jeg har og et slikt tap er definerende for min privatøkonomi.
Jeg ønsket meg barn, og han sa ja. Men så stilte han ikke opp de dagene det gjaldt. Etter mye press gikk han med på å prøve IVF, men utsatte det lenge nok for at sjansene ble helt minimale. Jeg var godt over 44 år når vi prøvde for første gang. Vi lyktes ikke og jeg er nå for gammel til å få eget biologisk barn. Det blir forvirrende ettersom han gikk med på å prøve IVF. Men så er da alle disse gangene han nektet å ha sex med meg når jeg hadde eggløsning mens jeg var fortsatt fertil; og de gangene han sørget for at det gikk for han på laken... Jeg blir kvalm når jeg tenker på dette og på den store uerstattelige skade det har påført meg.
Jeg er vel hektet på min egen drøm og håper på at det jeg fikk et glimt av på begynnelsen kan bli virkelighet. Vi har gode stunder sammen og mye felles. OG han lurer meg ganske bevisst tror jeg. Han vil leve som han vil og vil ha meg med så lenge jeg ikke har noen krav i det hele tatt. Setter jeg krav, mobiliserer han helt uanstendige midler for å utpresse meg og få som han vil.
Dette er ingen Frank, Sissel? Det er en litt verre variant? Jeg tenker at prosessen er slik: etter å ha investert så mye i forholdet, blir terskelen for å forlate forholdet høyere og høyere, fordi det å gå vil innebære å realisere alle tap uten lenger å kunne ha noen håp for å kunne restituere noe i det hele tatt.
Og slik har jeg tapt fem år som liksom samboer og kjæreste. Hva gjør jeg nå? For han elsker meg vel ikke?
Kjære deg som skrev innlegget 17.12. kl.08.52: Du vet jo så inderlig vel at disse drømmene bare er kortvarig glede, sier du. Er det en "kortvarig glede" du vil ha? Jeg var selv i dine sko i mange år, men jeg kom meg ut for ca et år siden. Nå har jeg nettopp lest boka (dels fordi jeg fremdeles trenger bekreftelse på at jeg har gjort rett...he-he..men også for å komme meg gjennom denne julen uten noe tull). Jeg anbefaler deg varmt å lese om "push-pull" i den siste delen av boka. Sissel beskriver en av hekterens (etter min mening) verste teknikker for å hekte deg fast. Hekteren din kjenner deg godt, og når han skjønner (og frykter) at du har planer om å komme deg løs, tegner han en rosa illusjon basert på alt du har sagt at du ønsker deg, bare for å få deg til å bli værende. Han går langt og velger ord med omhu nettopp for at du skal tro ham. Han gjør det kanskje ikke for å være slem, men det er en stygg form for egoisme når folk tyr til slike metoder for å oppnå egen gevinst. Tenk deg at denne mannen som vet så mye om deg, han vet akkurat hva du ønsker deg, hva du trenger, og kanskje beskriver han også hvordan han skal gi deg alt dette...han har frem til nå kun stått for et resultat som du best kan kalle "kortvarig glede". Igjen - vil du ha kortvarig glede? Du har mest sannsynlig veid alle løftene hans opp mot hva som er din virkelighet ganske mange ganger, og resultatet gjør at du tviler mer og mer for hver gang. Kjære deg; handling er ALT! Ord er kun ord i denne sammenhengen. Akkurat det avsnittet gav meg en solid knagg å henge mine erfaringer på. Spørsmålet er hva gjør du så med situasjonen..? I følge boka til Nora og Sissel foretok jeg meg to riktige ting for ca et år siden. Jeg brukte samme metode som Supermann; hardt mot hardt. Jeg hadde gått så mange runder med rosa løfter og jævlige nedturer, at jeg hadde blitt såpass overbevist om at alt ved min hekter var "kortvarig glede". Jeg brukte min hekters egen metode for det han kalte "helt stueren og effektiv kommunikasjon" hver gang jeg trengte å snakke ansikt til ansikt, nemlig sms. I en kortfattet melding avviste jeg han hardt og brutalt. Deretter bandt jeg meg selv gradvis til en mast, bl.a. ved å slette han fra mail-lister og facebook. På den tiden hadde jeg utrolig mange muligheter til selv å bli funnet av han. Jeg hadde jo skaffet meg det gjennom årenes løp fordi han stadig mente at "han gjorde ALT for å nå meg men uten å lykkes". Dessuten hadde jeg laget meg små "kamuflasjetelt" på nett der jeg usett kunne holde oppsyn med alt han foretok seg. Jeg fjernet et etter et "telt" etterhvert som jeg kjente meg tryggere på at jeg ikke trengte han. Jeg fikk sperret hans nummer fra å sende meg manipulerende smser. Hver gang han sendte noe, fikk han beskjed om at han var sperret. Det eneste han kunne gjøre var å oppsøke meg ansikt til ansikt. Nå var han heldigvis en nokså feig, konfliktsky og selv-empatisk hekter, men jeg tvang meg allikevel til å komme meg ut med venner og kollegaer, trene, gjøre meg utilgjengelig i miljøer som bare var mine, og ikke hans. Nå er det snart gått et år, og som du ser så opptar han meg fremdeles. Men ikke fordi han var en fantastisk og god mann for meg. Han opptar meg fordi han representerer bildet på alt jeg skal styre unna i fremtiden. Et år med positiv unnastyring er ikke lenge med tanke på årene jeg var negativt hekta. Et stort lykke-til, fra K.
SvarSlettLer....når ser at jeg har skrevet at jeg benyttet samme metode som Supermann..he-he.. Supermann var vel aldri hard! Han var kun en mannsaktig engel i trikot. FANTOMET derimot!:) Han var hard mot harde problemer. Poenget mitt er at man må være hard og konsekvent dersom man skal oppnå å bli fri. Ikke minst må man sette grenser for seg selv. Julen kommer, og den kan bli god. Gi deg selv en ny start i julegave. Gi deg selvtilliten og tryggheten tilbake.
SvarSlettGod jul!:) K
Kjære K!!!
SvarSlettTusen takk for et veldig godt innlegg....tror det kan hjelpe mange av oss "hektere" å finne styrken i oss selv å klare det:) Selv var jeg hektet på en i 3 år..og dette endte for snart 2 mnd siden...-Ser jeg har lang vei og gå...og kjemper mot mine motstridene føleser daglig..Jeg har tatt de nødvendige stegene i forhold til han...og kjenner at jeg fortjener bedere enn dette og alle "smulene" han gav meg . Takk for innlegget ditt...kjenner meg veldig godt igjen i det..
GOG JUL til deg:)
PS!!
SvarSlettHadde vært moro å møtt deg "K"....hørt mere om AV "hektingsperioden din..for jeg må innrømme at jeg gleder meg å bli så sterk som deg:)
Jeg skrev innlegget over også.
MB
Du ER allerede sterk!:) Det å daglig slite med motstridende følelser krever mye styrke! Du kjemper en slitsom drakamp mellom følelser og fornuft, og så langt kan det jo se ut som at fornuften din er sterkest! Det er bra!:) Det sies en del om hekterens manipuleringsteknikker, men vi bør jo i langt større grad se på hvordan vi manipulerer oss selv til å tro at vi trenger denne personen. Hva slags teknikker bruker vi? Jeg antar at vi manipulerer oss selv både når vi er i selve hektforholdet, og når vi er under oppbygging igjen etter at forholdet er slutt. Jeg vet at min største fiende var å være alene. Når jeg var alene fikk jeg nemlig tid til å tenke, og når jeg tenkte mistet jeg ofte motet, og uten mot ble jeg så håpløst ensom! Jeg ble lammet, sløv, trist og sint på den fordømte slasken som hadde satt meg i den ensomme situasjonen. Idet jeg tenkte at min ensomhet hadde noe som helst med HAN å gjøre, så var jeg på full fart inn i en negativ manipulering av meg selv. For neste bitre skritt ned i gørra var ofte; "her sitter jeg alene, mens han lever livets glade dager på fjellet med morsomme venner, eller på byen, eller kanskje han har dratt utenlands med en annen.." Jeg var i lange perioder utrolig flink til å manipulere meg selv ned med slike tanker. Selv om jeg var sint på han og nærmest hatet han for alt han hadde gjort, så manipulerte jeg meg ved å sette likhetstegn mellom "min lykke" og "han". Jeg overså helt at han var min fordømte ulykke! Dersom han hadde hatt mulighet til å kontakte meg i en sånn ensom ned-periode, så ville jeg vært et lett bytte. Heldigvis kjente jeg igjen manipuleringen min fra tiden jeg var i forholdet og jeg fjernet alle muligheter for han til å nå meg og motsatt. Det som gjorde at jeg kom meg opp igjen var først og fremst trening. Ingenting virker mer avvæpnende på en hjerne fullstappet av udetonerte problem-bomber enn fysisk utfoldelse! I tillegg løser man opp en stresset, forknytt kropp. Man blir naturlig sliten og man får tilført ny positiv energi. Svømming, dansing, klatring, sal-trening, gå turer til fots og på ski...prøv og kjenn etter!:) Bonus er bra helse, friskt utseende og fysisk styrke. Men best av alt er at treningen virker som plaster på en skadeskutt selvfølelse. Også smiler jeg litt skadefro inni meg når jeg tenker på alle årene som min laidbacke hekter var passivt støttemedlem på sats...he-he...det syns jo på han!:)
SvarSlettK
Hei igjen K!!
SvarSlettTAKK nok en gang for nok et flott innlegg...man kjenner seg virkelig igjen i en del av tankene du hadde i din avhektings prosses..og du gir mange flotte råd:) Det kjennes godt at det finnes flere av oss som har opplevd dette...og kan dele erfaringene med hverandre..og komme rakrygget ut av dette...:) Jeg kjenner jeg finner ro og styrke til å klare det...2 mnd har jeg vært hard..og stått imot mine indre"demoner" og jeg er stolt..-Og når jeg ser DEG som har klart det 1 helt år..ser jeg at man kan klare dette!! TUSEN TAKK til deg K :))
mvh MB
Jeg vil også takke K for et veldig bra innlegg! Det fikk meg til å "våkne opp" litt for jeg er i den situasjonen du beskriver. Sitter og tenker altfor mye mens hun sannsynligvis ikke ofrer meg en tanke.
SvarSlettTar det fine innlegget ditt med meg videre.
Tusen takk :)
Så bra at mine erfaringer kommer til nytte! Bruk dem gjerne!:) Følelsen av å være "alene i hele verden" med et så mislykket kjærlighetsliv, er desverre med på å gjøre oss (om mulig) enda mer ensomme. Vi bruker mye tid på å analysere. Vi setter faktisk et menneske, som aldri har hatt til hensikt å styrke oss, så høyt oppe på vår egen dagsorden at vi glemmer oss selv! Jeg laget meg en todelt, skriftelig analyse av min hekter. På den ene siden skrev jeg alt jeg likte ved ham. Alt ved han som jeg trodde jeg ikke kunne leve uten. På den andre siden skrev jeg alle feilene, manglene, de dårlige sidene og alt jeg ikke ville ha. Alt ved han som virket mistenkelig og rart. Du verden, det var nyttig! Jeg tror ikke jeg dvelte så lenge ved listen med alt det positive. Ikke ble den så lang heller. Dessuten, det meste som sto der var hverken unikt eller så spesielt at det ikke ble slått i hjel av den negative listen. Blant annet skrev jeg noe så banalt som at han var flink (så oppmerksom, liksom!) til å gi meg deilige massasjer når jeg var anspent og sliten. Det ble slått ihjel av at han alltid hadde "morsomme" kremer og oljer lett tilgjengelig, og mest sannsynlig var han omreisende innen massasje...for beholdningen minket jevnlig uten at det kom meg til gode. Etter hvert som tiden gikk ble jeg mer og mer kritisk til hans person. Jeg tok for meg utseende, klær, leiligheten hans, lukt osv. Kanskje ikke så veldig voksent av meg..he-he..for jeg har jo lært at man ikke skal kritisere noen for ting man ikke kan noe for. Men det var kun jeg som skulle se det. Ingen skulle bedømme det jeg skrev, bare jeg! Når man skriver ned baksiden av medaljen på en slik måte, tvinger man seg til å se på hekteren med kritiske øyne. Man tenker over situasjoner som var vonde, hendelser man opplevde som nedverdigende for en selv. Man dreper mange illusjoner og man blir så innmari klar over at man fortjener MYE bedre. Dette er en avhektingsteknikk man kan benytte i fullstendig ensomhet, og jeg antar at Sissel Gran ville godkjent teknikken som et nyttig verktøy. Jeg har forlengst kastet listene. Jeg trenger ikke lenger å bli påminnet alt han var eller ikke var. Det holder lenge å bli oppgitt over at jeg måtte gå til det skritt å lage skriftelige lister for i det hele tatt å kunne sjelne mellom det gode og det dårlige hos den personen!
SvarSlettHa en fin-fin søndag!:) K
Hei igjen K:)
SvarSlettOj for noen flotte innlegg du har...jeg har jo kommentert det tidligere og trekker på smilebåndet her:) TAKK..
mvh MB
Jeg har akkurat blitt dumpa etter aa ha vaert i et forhold i over 5 aar. Det startet som en vannvittig forelskelse som varte lenge. Kanskje over et aar. Trodde jeg i alle fall. Naa tviler jeg paa alt i hele forholdet vaart. De siste 3-4 aarene var en evig jakt paa den samme hengivenheten som han ga meg i starten. Jeg har gitt og gitt og gitt. Blitt avvist av baade ham og familien hans, men staatt i det fordi jeg trodde saa sterkt paa det vi hadde i starten. Det var han som startet det hele. Det hadde aldri blitt oss om ikke han hadde tatt kontakt med meg. Naa skjemmes jeg over at jeg har brukt over 5 aar av livet mitt paa en som bare har gitt meg smuler. En som bare ikke har vart aerlig nok til aa faktisk gjore det slutt for lenge siden. Jeg er helt knust etter aa ha jobbet intenst for aa gjoere denne mannen glad. Det er ingenting jeg ikke ville gjort for ham og det har vaert en vannvittig berg og dalbane. Naa ser jeg jo ogsaa at det er lenge siden jeg har fatt noe saerlig med bekreftelse fra ham. Jeg tror ikke han har sagt at han var glad i meg mer enn to-tre ganger det siste aaret, men han gjorde jo andre ting som jeg valgte aa tolke som at han var det. Hver eneste kveld laa vi inntil hverandre foer vi sovnet.. lite sex, men likevel naer. Han ville aldri naar jeg tok initiativ, men kom ofte dage etter aa ville. Jeg opplevde det saa krenkende aa alltid bli avvist for deretter aa bli plukket opp igjen dagen etter at jeg spurte ham hvorfor han alltid gjorde det. Om det var en makt greie. Han sa bare a han mente ikke aa vare stygg med meg. Hadde bare ikke saa lyst lengre. Jeg vil ikke leve med denne mannen, men likevel er det en saa vannvittig sorg. Jeg gaar rundt som et aapent saar som kan begynne aa graate naar som helst. Det skal ingenting til. Jeg har store problemer med aa treffe andre som kun kjenner den offentlige utgaven av ham. Det er mange som ser opp til ham og det har plaget meg gjennom hele forholdet at ingen ville tro meg om jeg sa hvordan det var aa leve med ham. Naa faller jeg bare sammen naar jeg treffer alle disse som tror han er verdens flotteste mann. Jeg trodde jo ogsaa det. Jeg trodde det saa sterkt at jeg gjorde alt for aa faa den mannen jeg forelsket meg i tilbake. Den siste tiden foer bruddet har jeg gatt og fortalt meg selv at dersom det ikke gaar bra med oss saa skal jeg ikke bli bitter. Jeg har valgt aa leve med ham. Ingen har tvunget meg inn i dette. Jeg har jo sett alle tegnene, men overbevist meg selv om at det er jeg som er oversensitiv. Saa fikk jeg rett. Det er er forferdelig aa tenke tilbake paa hvor tidlig dette startet. Han har tom vaert direkte stygg med meg enkelte ganger. Saa stygg at jeg har ikke klart aa fortelle noen tidligere hvordan min egen kjaereste har behandlet meg. Verdens flotteste mann er en feig dritt. Jeg opplevde at han ville skremme meg bort slik at han slapp aa ga. Det er saa mye her at jeg kunne skrevet bok.. Han har definitivt en utfordrende tilknytningshistorikk og for meg ble et en personlig tragedie at han sjekket opp meg. Han sier bare godt om meg. Som at jeg er et tvers gjennom godt menneske. Han beklager at han ikke har behandlet meg som jeg fortjener.. at han skjemmes over at han ikke stilte opp for meg da vi var sammen. Jeg forstaar ikke hvordan han har klart aa ta i mot alt jeg har gitt ham. Jeg haaper at han kjenner det innerst i hjerterota naar han ser seg selv i speilet. Jeg vil at han skal ha det like vondt som meg. Men det er jeg som maa gjoere jobben for meg naa. Jeg nekter aa baere dette med meg videre. Noe vil selvfolgelig alltid ligge igjen, men jeg vil elske og bli elsket - paa ordentlig. Jeg vil finne en som gjor meg godt og jeg vil torre slippe ham inn. Jeg slettet alle mailer mellom oss i dag. Slettet nummeret fra mobilen min og alle meldinger. Jeg vil ikke vente paa noe mer fra ham. Jeg er drittlei av aa tolke, lengte og vente. Jeg vil videre!
SvarSlettKjære deg som skrev innlegget 19. des. kl.20:09. Jeg skrev innlegget 17. des. 18:42. Våre historier er såpass like at jeg fikk gåsehud. Også vi har hatt et fint første år for så å oppleve lite gjensidighet fra ham, av og på, og forvirrende. Jeg føler hele tiden han er på vei ut, samtidig som han kan si ting som peker på fremtiden. Eller så kan jeg føle at vi har det fint og drømme om vårt felles liv, så kan han antyde at han vil slå opp. Forvirring. Også min utvalgte avviser meg gang på gang når jeg vil ha sex. Han tar ikke initiativ kvelden etter. Etter mange kvelder med avvisning, kan jeg spørre han om ikke han skal legge seg han også. Han kan si han kommer straks og så låse seg på badet og lese avisen! Når jeg protesterer forteller han noe i retning av at han må få lov til å lese avis... Jeg tror han trenger å sette meg ned, at dette er ikke bare for å vise meg at han er sjefen, men også fordi han setter pris på å kunne behandle meg på en nedsettende måte– det gir han stor tilfredsstillelse at jeg blir til tross for det. I tillegg til det, bruker han sex for å straffe meg. De siste fem måneder har vi ikke hatt sex i det hele tatt . Han truer også med å slå opp annen hver uke også, men så ser vi etter ny seng eller snakker om vår nye leilighet. Alt dette fordi jeg ikke går med på at vi ikke skal ha noen avtaler i helger og søndager slik at han skal være tilgjengelig og kunne treffe sin sønn i tilfellet sønnen skulle ønske det… Dialogen uteblir. Min kjære gjør akkurat som han vil samt presser meg med total utfrysing, ingen sex, ingen uttrykk for kjærlighet, og ved å vise interesse for andre kvinner i våre egne kretser – uten at han er interessert i noen av dem. Og dette helvetet kan han tillate seg til å utsette meg for i fem måneder for å få som han vil. Det forbauser meg at verden rundt oss ikke ser hva han holder på med. At disse damene, noen av dem intelligente og ressursfulle, spiller spillet hans. Han skaper en sånn illusjon om at det er dem han er egentlig opptatt av, ikke meg. Og de blir smigret, og de gir mye oppmerksomhet tilbake. Han er jo min samboer. Om han er opptatt av en annen burde han vel slå opp så finne kjærligheten med henne? Det skaper en sånn jævlig atmosfære mellom meg og disse bekjente vi omgås med. Jeg er ikke truet, men det er nedsettende og jævlig likevel. Mennene som kjenner oss ser heller ikke hva som skjer. De ser en tvers gjennom hyggelig mann, solid og pålitelig, lavmælt, hjelpsom, flink på det meste, flott. Svigermors drøm. Ingen ville tro meg om jeg hadde sagt noe stygt om ham. Jeg har ingen liv lenger, for jeg er hans satellitt. Hvorfor blir jeg så lenge med noen som oppfører seg sånn? Jo fordi jeg har sett og ser de gode sidene og vet hvor godt vi kan ha det sammen. Jeg tror at han er glad i meg, på sin måte. Jeg vet at jeg fortjener et ekte og gjensidig forhold. Jeg blir fordi jeg tror at innerst inne er han et godt menneske, et menneske jeg har mye felles med, et menneske som er glad i meg når han ikke taper seg selv i sitt svarte hull; at jeg kan få han til å stole på kjærligheten og satse med hele seg. Vi kunne bli så lykkelige sammen. Men foreløpig tærer han alt ned og jeg bruker alle mine krefter på å redde forholdet på bekostning av meg selv. Sånn kan det ikke være.
SvarSlettKjære deg. Jeg vet at det høres så teit ut dette her. Jeg føler med deg. Jeg vet at du føler deg utnyttet og nedverdiget for å ha brukt såpass lang tid på noen som ikke ga deg noe tilbake. Men jeg synes du må også huske at du er et flott menneske som tror på andre mennesker sin godhet, og det er ikke noe å være skamfull for, det er noe å være stolt av også! Samtidig er det viktig å komme ut og ikke la han ødelegge mer. Han får løse sine problemer et annet sted, han kommer sikkert til å gi lite til sin nye dame også. Du må ikke tenke på ham mer, du er heldig det er over. Ta vare på deg selv og bygg opp livet ditt igjen. Du må ikke tro han om han skulle komme tilbake noen gang, aldri gi ham en sjanse til, han kan ikke ta imot det du har å gi. Klem og lykke til videre.
Hei til 20 des 10:59 :o)
SvarSlettTakk for fin kommentar! Det hores ikke teit ut i det hele tatt.. Jeg tror jo ogsaa at det er til det beste. Det er derfor helt fortvilende at det enda skal gjore saa vondt! Naa er det jo ikke saa lenge siden bruddet, men jeg vet jo at han ikke er bra for meg. Ikke bare det - han er odeleggende for meg.. Jeg strever bare saa veldig med aa kvitte meg med bildene av den han var sammen med meg den forste tiden. Han tok meg med storm. Jeg var bergtatt og vi spiste hverandre opp. Hvor ble det av? Jeg provde aa sette opp en liste over ting jeg liker ved ham. Den ble kort.. Den motsatte ble adskillig lengre. Jeg jobber og jobber med dette. Jeg vil saa gjerne elske og bli elsket - naa! Men tanken paa noen andre er enda helt fjern. Er ikke i naerheten av aa kunne aapne meg for noen som helst. I dag kjopte jeg ei notatbok og satte i gang med aa skrive. Ut med det! Jeg haaper det hjelper. Jeg gjor alt jeg kan for aa kvitte med med dette mennesket. Jeg tror virkelig ikke at han har gatt inn for aa vaere vond. Jeg tror han var ferdig med meg for lenge siden, men for stolt ovenfor omverden til aa gaa. Saa da provde han aa faa meg til aa gaa. Men jeg gav meg jo ikke og saann har dagene gaatt og saann gikk over 5 aar. Vi har jo hatt mange fine stunder, men det har hele veien ligget en skygge av frykt over meg. At jeg aldri trakk ut kontakten selv.. Saa vondt som jeg har det naa, samtidig som jeg vet at han ikke er for meg, saa skjonner jeg jo hvor uendelig sterk jeg har vaert i troen.. blind og ikke en gang av kjaerlighet. Jeg liker ham jo ikke en gang! Det du sier om at det er flott aa tro paa godheten i mennesket. Det er saa vanskelig. Jeg brenner meg bare.. ikke at jeg er noen engel. Absolutt ikke. Om jeg har gjort noen vondt saa har jeg et voldsomt behov for aa beklage og si at jeg vet det var daarlig av meg. Jeg kan holde paa noe saant i aarevis. Selv om jeg vet at den det eventuelt gjelder ikke ofrer hele saken en tanke.
Jeg onsker deg virkelig alt godt! Vi er jo sterke - la oss bruke styrken til vaart eget beste fra naa av..
Hei igjen, 20.des 23:50. Takker!
SvarSlettAng. sorgsprosessen. Det tok meg mange år å komme over et tidligere forhold noe som kostet mitt liv virkelig veldig mye ser jeg i ettertid. Fordi jeg var 36 år når det ble slutt med ham tidligere flammen min, og jeg klarte å drukne meg selv i mye jobbing for å komme over tapet. Slik gikk en år, jeg ble 40 og da våknet jeg og begynte å tenke på at jeg ikke hadde hatt et ordentlig liv de siste årene og ikke hadde stiftet familie. Det er forferdeldig dumt å dvele alt for lenge, å la et uheldig treff med feil mann skade en på den måten. I mitt tilfelle ble det så tungt fordi jeg var så klar til å stifte familie når jeg traff den der mannen og han var så kjekk og hengiven, han ga "alt" og så trakk han seg brått - så var det over. Jeg var helt uforberedt og ble overveldet av støttet. Jeg opplevde det som en grusom ulykke, slik det er når den man elsker kysser en god morgen og går etter frokost for så å aldri komme hjem igjen fordi han ble kjørt over på vei tilbake. Det er ubeskrivelig traumatisk. Like tungt kan det være etter et brudd, spesielt om det skjer mens man ikek helt venter det.
Leste et sted at sorgsprosessen går i fire stadier. Først blir man sjokkert og fornekter det hele - håper på at det ikke er over likevel, et mirakel vil skje etc. Så bli man syk av fortvilelse og savn, får ikke sove, husker alt man satt pris på, låser seg inn, gråter og gråter over det tapte. Så kommer sinne, og det er kraften som drar en ut av det og opp igjen. Det er prosessen der man må tære ned alt man satt pris på hos den elskede, sette han i dårlig lys for egne øyne, brenne bilder, brenne bruer. Man er da sint og agressiv også mot resten av verden, urettferdigheten, alt tullet og helvete. Det er vel vitkig å ikke dvele for lenge i noen av disse fasene, samtidig som det er viktig å la hver av disse følge sitt løp, fullføres. Så kommer roens fase der man kan huske det gode i forholdet og ved personen, sette pris på det gode man har opplevd, det man har lært, men kan likevel putte det i en boks og stable det bort i skapet - "Thank you for the music" og farvel fasen, tilgivelsesfasen. Da har man funnet tilbake balansen har forhåpentligvis vokset som menneske i prosessen og er virkelig klar for å gå videre.
Lykke til - og ha en riktig god jul!