"Hvis du svarer et stort ”ja” på at du stadig føler deg avvist av kjæresten din, prøv å være konkret. Hvordan kommer avvisningen til uttrykk?
Tell over hvor mange ganger i løpet av den tiden dere har kjent hverandre det har skjedd at kjæresten din har tatt et initiativ til å treffe deg, snakke ordentlig med deg, ha sex med deg, overnatte hos deg og ta deg med til sine venner og sin familie. Hvis antallet ganger blir forsvinnende lite i forhold til hva du kunne ønsket deg, og hvis opplevelsen av å være avvist hele veien har vært en kilde til fortvilelse for deg, er det overveiende sannsynlig at kjæresten din ikke opplever seg som kjæresten din eller er sterkt i tvil om forholdet. Nora greier ikke å innse dette faktum, hun henger på til Frank gjør det slutt, selv om tallenes tale er klinkende klar når hun selv gjør opp regnskapet den 139. dagen:
”139 døgn med Frank, 36 netter i samme seng, 10 av totalen hos ham, 16 av totalen hos meg, 8 av totalen på hytta, 1 av totalen i London. 13 ganger sex av totalen ... 13 ganger sex? På 139 døgn? ... det kan ikke stemme? ... 8 av dem på mitt initiativ ... 6 på hans ... det blir 14. Har vi ikke hatt sex mer enn 14 ganger på 36 netter i samme seng? På fire og en halv måned? Her må det være noe feil. Jeg er elendig til å regne. Det var en jævlig dårlig idé, dette. Ikke finner jeg kalkulatoren min, heller.” "
mandag 1. november 2010
SYMPTOM NR 1: JEG FØLER MEG OFTE AVVIST
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
....og DER fikk jeg ord på det som er galt i mitt eget forhold...
SvarSlettJeg er samboer med en mann på femte året og dette har vært "med meg" hele veien. Jeg føler at jeg blir mer og mer usikker på meg selv jo lenger vi er sammen, at jeg ikke "kjenner meg selv igjen" på et vis.
Min samboer er ikke et uhyre på noen måte, han er en fin fyr med mange gode egenskaper- det er jo det jeg elsker ved ham, det er jo derfor jeg vil ha ham. Men alle egenskapene jeg ser at han har, og som han viser ovenfor andre, "virker" på en måte ikke ovenfor meg. Ovenfor meg er han ubesluttsom, vinglete, nær og fjern på samme tid, umulig å legge planer sammen med og jeg opplever manglende nærhet til ham. Samtidig opplever jeg at jeg også blir vinglete og dobbeltkommuniserende i forhold til ham. Jeg er såret og lei meg fordi jeg opplever at han er fraværende og uinteressert i forhold til meg, men vil ikke fremstå som sytete og forsøker derfor å være positiv og optimistisk når han foreslår noe. Selv om jeg egentlig er dritsur, skuffet, lei meg. Jeg oppfører meg på en måte jeg ikke ville ønsket at noen hadde oppført seg ovenfor meg. Jeg sier ja når jeg mener nei for å "tekkes ham", for kanskje å gjøre ham LITT mer interessert, engasjert, oppmerksom. Sint det ene øyeblikket, kosete det neste- fordi hele meg en forvirret klump.
Sexlivet har vært labert, og i store deler av forholdet fullstendig fraværende. Jeg har prøvd å snakke om det med ham mange ganger, men får litt sprikende og usammenhengende forklaringer. Jeg opplever at jeg omtrent må knekke sammen, før han tar initiativ og det "blir noe på meg", noe som gir meg en vond smak i munnen, for jeg ønsker jo ikke å måtte gråte meg til sex. Når jeg er så fortvilet, ønsker jeg egentlig ikke sex heller, samtidig som jeg er så "utsultet" at jeg tar det jeg får. Som igjen får meg til å føle meg mindreverdig, uønsket og uelsket.
Det gjør vondt å skrive dette, for det gjør det så tydelig for meg at dette burde jeg ha følt meg for god til- hvis andre hadde fortalt meg denne historien om sitt eget forhold, ville jeg ikke ha nølt med å råde dem til å gjøre det slutt. Men for meg er det likevel fryktelig vanskelig å tenke det som et alternativ. Jeg har vært veldig, veldig nær å flytte ut mange ganger. Men det er mye som holder meg igjen.
Nå har vi, etter at jeg har mast i årevis, bestilt oss en ferietur til fjernere strøk om et par uker. Vi har aldri vært på ferie sammen, eller i det hele tatt vært på tur sammen bare oss. Vi bor sammen med hans barn, noe som gjør at det blir mye familieopplevelser, og få kjæresteopplevelser. Nå skal vi ha en kjæresteopplevelse, og jeg er fryktelig spent på hvordan det vil gå. Vil vi overhodet fungere sammen på tur? Vil vi ha noe å prate om når tv`n, pc`n og ungene ikke er der og binder oss sammen? Jeg er spent, men forventningsfull og litt optimistisk. Jeg opplever at han gleder seg til turen, og det føles godt. Dette er en tur jeg ser på som en "siste sjanse" for oss.
Er jeg fryktelig blåøyd og naiv som tror at denne turen kan gjøre oss godt? At forholdet vårt kan forandre seg? Jeg tror nemlig kanskje at jeg er det.
Jeg fikk sjokk når jeg så på God Morgen Norge.....
SvarSlettHjelp!!!!!!!!!!!!!! Jeg er HEKTA (tror jeg).. Det er en del av symptomene som stemmer - dessverre...
Dette var fryktelig vondt å høre og lese at jeg antageligvis er hekta..
Vi har hatt et forhold i snart 4 år. Oppdaget etter 2 år at han faktisk hadde samboer. Jeg aksepterte at han ikke flytte ut pga økonomisk binding til henne. Moren hans døde i våres og han skulle kjøpe huset og vi skulle flytte inn der. Dette kjøpet nektet hans bror - han ville selge det på det åpne markedet. Og det ble gjort. Pengene har de fått nå for et par uker siden.
Det er en god avstand mellom oss. ca 20 mil. Så det er sjelden vi har møtt hverandre, men vi har hatt daglige samtaler og natta-hilsen hver kveld.
Jeg har vært fornøyd med dette så langt.. (trodde jeg ihvertfall :0))
Forrige helg skulle jeg i et selskap og kjørte da forbi hans bosted.Jeg tok det for gitt av han da ville komme å møte meg og nedturen ble ENORM når han ikke gjorde det. Han sa at han sovnet!!! Det holder ikke! Og det fikk han greie på. Jeg ble så skuffet (og heldigvis sint) at jeg satte et krav om at han på nyåret fikk flytte ut fra der han bor, for nå kan han gjøre opp de økonomiske mellomværende han
har til sin samboer.
Etter det har jeg ikke hørt noe, ikke ringer han, ikke svarer på sms, ikke tar han tlf når jeg ringer......
Det som er ekstra ille er at jeg fremdeles sliter etter en fryktelig tøff skillsmisse (etter 33 års ekteskap). Dette har nå endt opp med personlig konkurs og en depresjon som jeg jobber meg ut av (han har ikke vist hvor ille
det har vært med meg).. Det har liksom vært litt slik at: BARE HAN FLYTTER UT - SÅ VIL ALT BLI BRA!!!!!
Dette korthuset er nå drevet ned - det ble slått i bakken med et brak i går morges.. Jeg sliter og sliter ned at ikke depresjonen skal få ta tak i meg IGJEN. Orker ikke det - orker ikke flere selvmordstanker - orker ikke mer
vondt - orker ikke. Orker ikke mer løgner. Orker ikke p leve uten ham. Orker ikke stå opp. Orker ikke kle på meg. Orker ikke fungere..
Si at det ikke er sant.....
Hva skal jeg gjøre nå?????
Kjære deg. Et hekt er et emosjonelt, tankemessig og nevrofysiologisk oppheng, det er derfor det har så sterk effekt både på tanker, følelser og kropp. Les boken og se om du finner noen råd som passer for deg der. Det kan hende at du trenger profesjonell hjelp. Ikke nøl med å starte jakten på en flink terapeut som kan forstå hva du strever med og guide deg ut av hektet ditt. Forsett å følge med på bloggen, og du vil se at du ikke er alene i verden om å streve med dette. Lykke til.
SvarSlettSissel
Jeg har kjøpt boken og var og hørte på dere i dag... Det var faktisk morsomt.. Jeg lo godt av meg selv og alle disse vrengte tankene vi klarer å få til våre hoder. Min "kjære" har jo tross alt vært utrolig tålmodig som har stått ut dette maset i snart 4 år..... Jeg trekker meg nå tilbake og slikker mine sår og leser boken.. Jeg lover å se på Noras tekst med et blikk innover på og i meg selv. Jeg har heldigvis noe selvironi og latter igjen....
SvarSlettDette skal jeg klare.
Takk for at dere har gjort dette - det krever et utrolig mot av Nora å blottlegge seg som hun har gjort!!!!
Hva med oss stakkar elskerinner, som henger fast og er hekta og klamrer oss til håpet år etter år etter år. Finnes det en kur?
SvarSlettHilsen Fortvilet.