Etter at vi kom med boken Hekta - på et håp om kjærlighet får vi stadig henvendelser fra kvinner og menn som strever i sin relasjon til uforutsigbare kjærester og ekspartnere. Derfor har vi opprettet denne bloggen, slik at dere kan utveksle erfaringer og forhåpentligvis få hjelp fra rådene vi kommer med under veis.
Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.
Perfekt timing! Jeg føler nå at jeg endelig får sett min situasjon og avhengighet til hun jeg oppfatter som min kjæreste på en mer konstruktiv måte. Er redd jeg har forvekslet kjærligheten og hektet.
Boken gjør det lettere for meg å bearbeide den vekslende følelsen mellom den totale lykke, uroen, fortvilelsen og mine forsøk på å bli elsket.
Boken er smertefull, men god å lese fordi jeg kjenner meg så inderlig godt igjen i alle følelsene som Sissel Gran og Nora Skaug beskriver. Smertefull for jeg føler jeg burde vært oppvakt nok til å se det selv. God fordi min situasjon ikke er enestående.
For første gang i mitt liv har jeg fått litt innsikt i hva som har gjort meg til en oversensitiv mann.
Gjennom boken er jeg blitt gjort oppmerskom på sider med meg selv og min kjæreste som gjør at jeg må ta et valg som smerter. Jeg har fått råd jeg tror jeg trenger, men som jeg ikke har turt å spørre om. (stolthet/isolasjon fra venner og familie/venner som vil meg vel. Har ungått å fortelle om fortvilelsen jeg ofte har følt i forholdet).
Forfatterene har laget en meget verdifull bok for meg! Tusen takk!
Nå trenger jeg bare styrke til å bryte med hektet, men er usikker på om jeg har forsøkt alt for å få forholdet til å fungere. Er redd jeg kommer til å prøve bare litt til....
Jeg har lest innlegget ditt, det kunne vært meg som hadde skrevet det, så du er ikke alene. Jeg innser også at jeg må finne styrke til å bryte med dette, men det er så fryktelig vondt og vanskelig. Har jeg prøvd alt? Har jeg forklart meg tydelig nok? Og er også redd jeg kommer til å prøve bare litt til... Jeg skal iallefall kjøpe denne boka, kanskje det er verktøyet som hjelper meg i riktig retning. Ønsker deg lykke til. Livet er fullt av roser. Klem fra Ingrid
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. I tillegg kan jeg kjenne på skamfølelse over at jeg ikke har greid å se det helt selv når jeg har vært midt inni det. Det er så utrolig vanskelig å bryte kontakten..Samtidig vil jeg si, at de gangene jeg har fått til å holde avstand, ikke ta kontakt,ikke oppsøke kilder som gir næring til minner osv, har jeg kjent en ro som har vært veldig god å være i. Så god har den vært at jeg har faktisk greid å fortsette å la være å gjøre disse tingene nettopp for å opprettholde de gode følelsene. Jeg ønsker deg lykke til...:)
Takk for gode ønsker! ;-) Siden jeg skrev min kommentar har jeg forsøkt å holde avstand, ikke trygle og be om oppmerksomhet/kjærlighet. Opplever nå at hun forsøker å meg til å tro at jeg faktisk er den hun elsker. Stemmer jo ganske godt med Sissel Grans analyse om..... Jeg har ikke sagt at jeg har lest boken, men har forklart etter beste evne hvordan jeg opplever å ha overtilpasset meg i forholdet og hvor følsom/var/tolkende jeg er for "skjulte" budskap i det hun sier å gjør.
Erkjennelsen om at dette bare er et hekt er ganske sterk. Det gjør meg litt sterkere og gjør at jeg kan tørre å prioritere egne behov i litt større grad en å dekke hennes.
Har kommet til at det som hindrer meg i å bryte med "hektet" er redselen for ikke å finne en ny kvinne/jente som vil ha meg! (mange vil sikkert si at det "uten grunn", men den er der!)
Jeg lurer mest på hvordan og på hvilken måte jeg skal klare å bryte....
Godt å lese kommentarene og for første gang følger jeg med i en blogg! ;-)
Takk for den supre tilbakemeldingen på boka! Og takk for at du tok opp temaet om hvor vanskelig det er å bryte.
Det du har gjort nå er det samme som Sissel rådet meg (Nora) til å gjøre - et sceneskift. Du vet hva som skjedde - jeg falt tilbake i det gamle mønsteret bare etter noen dager (men greide ikke å se det, kjente bare at jeg fortsatt var like forvirret, og turte ikke ta det opp igjen).
Selvfølelsen din har nok fått en skikkelig knekk ettersom du er redd for ikke å lykkes i å finne en ny partner. Det må ikke hindre deg i å komme deg ut av hektet. Tror de fleste "hektofre" kjenner det sånn. Det følger med i det destruktive tankekjøret som opptar en. Man blir gående å rakke ned på en selv.
Flott at du er blitt en bloggfølger. Tro det eller ei, men det er første gang for meg, også :) - og for Sissel. Hun kommer forresten med et innlegg i morgen eller tirsdag, som er midt i blinken for deg!
Å få et svar fra deg/dere hadde jeg ikke forventet! :)
Har lest innlegget fra Sissel, og utdraget fra boka om å komme seg ut av hektet. Det er så lett å forstå at ¨"foreskreven medisin" er det eneste riktige!
Hva er jeg da så redd for? - Redd for at hun umiddelbart finner seg en ny! Da vil jeg fremstå som "taperen" Hun vil kunne hevde at det var jeg som ikke var interessert nok. (spesielt overfor sin familie og vennekrets) - Gruer meg til ny dating prosess! - Tap av status... (betyr jo noe å ha en kjæreste. Viser jo at jeg er litt atraktiv) - Hvordan vil barna mine reagere? (mistet sin mor/min kone og dette er første gang jeg har vært åpen med barna om å ha en kjæreste) - Et uopnålig ønske om å ha et alternativ å gå til! (har høy moral og kan ikke falle så dypt at jeg innleder noe nytt før det er avsluttet) Vil bare så gjerne ikke være så ensom!
Det beste argumentet for bryte er å få litt ro i hodet og at ikke forholdet til henne er altoppslukende og stjeler det meste av mitt overskudd. Kjenner meg veldig godt igjen i dumpehuske beskrivelsen.
Men, føler det litt godt at jeg har tilranet meg litt av initiativet. Om jeg enda ikke sitter med "begge hendene på rattet" har jeg ihverfall begynt å tenke på hvor jeg vil ende! Og ikke minst har jeg fått et begrepsapparat og gode knagger til å sortere tanker, følelser og handlinger. ;)
En uke til er gått. Fremdeles i hektet. Uken har på mange måter vært god etter "sceneskiftet". Får bekreftelser og det virker som hun begjærer meg og vil ha meg. Vet innerst inne at dette ikke går og at hun har andre verdier og behandler meg på en tidvis "upersonlig" måte. Skal jeg bryte før julen eller vil jeg som rotta prøve å få bare en belønning til? Er redd for at julen vil gå med til å forsterke savnet og følelsen av håpløshet. Har ikke noen jeg føler jeg kan støtte meg på i denne situasjonen.
Vet jeg har mange gode sider og har mye å gi. Er jeg i et trygt forhold er jeg en veldig god kjæreste.
Skal jeg tørre å bryte med hektet før jul å gå inn i det nye året med blanke ark?
Trygghet er viktig for deg, utrygghet og uforutsigbarhet er farlig for deg - som det er for alle andre.
Til siste slutt i mitt forhold til "Frank", hadde jeg ikke en klar tanke i hodet. Men det har du, og ligger mange skritt foran meg i så måte. Du har skjønt det. Du har akseptert og forstått at du sliter med en hekt-tilstand. At det ikke er noe gærent med deg. Du husker på hvem du er, vet at du har mangfoldige fine sider, du er selvreflekterende, og har ikke utslettet deg selv. Du kjenner fortsatt igjen din egen styrke. Har tatt initiativ, tenker framover. Du bagatelliserer ikke situasjonen du har havnet i. Det er et godt tegn! Ros deg selv for det.
Greier du å bryte ut før jul, er det fantastisk. Hvis ikke, må du tilgi deg selv, og ikke skamme deg. Mitt "sceneskift" holdt stikk bare noen timer. Ikke dø av skuffelse hvis du ikke klarer det. Når du stiller høye krav, er fallhøyden stor. Små skritt, er ord du kan ta med deg på veien mens du fester grepet enda hardere om rattet.
Det var et godt svar å lese Nora! Har lest det mange ganger og det virker så riktig det du skriver.
For meg har det tatt tid å komme til denne erkjennelsen og begynne å handle. For flere måneder siden ble ting så vanskelig at jeg måtte sykemelde meg. Trodde da det var min totale belastning som var blitt for stor. De rundt meg ble bekymret. Har mye ansvar og skal få min lille familie til å fungere i tillegg til en krevende jobb. Jeg hadde kommet til det punktet hvor jeg brøt med kjæresten min fordi jeg hadde fått nok av tvetydighet og usikkerhet. Alt raknet og jeg hadde heller ikke en klar tanke i hodet. Angret meg veldig å opprettholdt kontakt og ville ha henne tilbake. Jeg fikk henne tilbake og tok all skyld på meg. Jeg skyldte på hvor stor belastning jeg har og hvor overfølsom jeg var blitt etter alt jeg har vært i gjennom tidligere. Er fremdeles sykemeldt. I perioden som har gått har jeg vært flink og samarbeidet godt med fastlege, jobb og andre instanser for å ta tilbake kontrollen på livet mitt. Har hele tiden hatt en følelse av at forholdet mitt har påvirket min hverdag mere en jeg har villet inse. Etter å ha lest boken fallt "brikkene" litt mere på plass og som jeg skrev tidlig fikk jeg verktøyet og knaggene til å forstå hva jeg er inne i. Har ikke våget å fortelle om forholodet/hektet til noen, det er for stor skam... Jeg har imidlertid fått god og profesjonell hjelp til å ordne opp i "hverdagsproblemene". Ser at ungene mine har fått lide av min "manglende" tilstedeværelse. Dette går heldigvis riktig vei.
Nå gjenstår bare styrken til å komme seg litt videre. "Vil bare ha på plass en situasjon rundt meg som gjør at jeg ikke på ny "kollapser" når jeg forhåpentligvis bryter med hektet!"
Det var ekstra godt å få råd om verdien av små skritt. Det er også godt å få bekreftet at jeg er på riktig vei! Tusen takk!
Da har jeg brutt med hektet.... Små skritt. Vanskelig første dag uten kontakt. Tenker og savner mye! Det var jeg som brøt. Orket ikke mere tankerush og dårlig selvfølelse. Når jeg nå leser boken for å holde fokus på å ikke prøve å ta kontakt, er kapittelet om mangel på selvrespekten noe av det som gjør at jeg finner styrke. Beskrivelsen av at når to personer elsker hverandre blomstrer begge, mens i hektet mister gradvis den hektede selvrespekten. Så sant, men tok lang tid før jeg så.
Hun er ei flott, tiltrekkende, sexy, sprek jente som delte mine interesser for fritiden. Dessverre klarte hun ikke å gi meg tryggheten jeg trengte! Det var kun jeg som kunne gjøre noe med det. Så ingen annen utvei en å bryte. Følelsen av skam for trygling for å bli forstått kjenner jeg meg veldig godt igjen i!
Har fortalt flere om dette, også barna mine. Savner å ha et nettverk som kan ta over litt slik at jeg bare kan slippe følelsene løs, gråte, og ikke ta ansvar for barna(ikke et alternativ). Istedet prøver jeg å kontrollere følelsene og bare gråte litt i det skjulte. Vil ikke fortrenge dette, men vil komme gjennom.
Er taknemlig for at denne boken finnes. Kan ikke beskrive hvor "godt" det føles å bli forstått for hvor krevende det er å være hektet på en person. Ønsket om gjensidig kjærlighet var ekte og det gjorde meg sårbar. "Betalingen" kommer nå! Men, lover å ikke gi opp håpet om ekte kjærlighet ;-)
Dette kommer til å gå bra! En uke og tre dager har godt bedre en jeg feyktet! Forsøker å følge boka og rådene som gis her inne. Uten de er jeg redd jeg vill tatt kontakt og tatt nok et skritt mot selvutslettelsen. Har slettet bilder, kontakt på FB, meldinger og telefonnummer. Har levert tilbake ting jeg har fått og lånt uten å være i kontakt med henne. Har tenkt igjennom hva jeg skal gjøre dersom hun tar kontakt. Jeg har klargjort en melding som jeg vil svare med dersom hun gjør det. Rart at jeg både håper hun tar kontakt og lar det være. Jeg må være sterk for dette har gjort og er fryktelig vondt.
Klarer ikke å la være å se bakover og savne henne tiltross for at jeg også ser alt det som gjorde at selvfølelsen ble så redusert. Jeg er enig med Sissel at jeg ikke er noe offer, og at jeg som hekta kan ha vært en slitsom kjæreste. Jeg ble dessverre den jeg ikke ville være. Å kjenne at jeg også savner henne er ikke noe jeg skammer meg for, men håper disse tankene blir færre og svakere.
Opplever også at jeg blir lettere tilsinns for hver dag som går. Det krever mye energi fra min side, men tror det er en god investering. Tenker positive tanker om hvordan jeg kan komme videre. Har gitt meg selv en liten pause fra "jakten" på den rette. Er i en fase nå hvor jeg vil være mere ærlig med meg selv på hva jeg egentlig vil ha og trenger. For meg er det viktig nå ikke bare å flykte inn i et nytt forhold for å få bekreftelser og nærhet.
Min "skrekk" er å bli avvist(mange årsaker til det) Er nok ikke direkte ensom, men vet jeg trenger ei å dele hverdagene med. Kanskje jeg i fremtiden vil se tilbake på dette hektet som en erfaring som brakte meg litt videre til å prioritere hva som er viktig for meg og mine!
Takker dere alle for gode innlegg og ønsker dere fortsatt en fredelig julehøytid!
I går fikk jeg bruk jeg bruk for min klargjorte melding! Hun tok kontakt pr sms med en uskyldig godt nyttårs melding.... Tror sterkt på rådene i boka. Velger å følge disse om å binde meg til masten!
Savner selvsagt det gode, det fysiske osv. Men, vet at hun ikke kan gi meg den tryggheten jeg trenger og fri meg fra redselen om å bli avvist. Synes jeg er ganske flink og ser at mere og mere av meg selv kommer tilbake. Nå gjenstår det bare å planlegge gode aktiviteter og opplevelser som kan bringe meg litt bort fra savnet.
Tiden går og jeg blir sterkere og sterkere! Sikkert ikke så mange som leser tilbake til november, men det her blir jo min historie ;)
Kommer tidvis på at jeg ikke har tenkt på henne på en stund(vi snakker her kun om timer). Da roser jeg meg! Det som jeg synes er rart nå, er at savnet har endret seg noe. Savnet erstattes gradvis av lysten til å vise henne "hva hun har gått glipp av". Ser at vennene mine er der og at jeg har masse å glede meg til. Har virkelig bundet meg til masten. Har gjort "bindende" avtaler for de nærmeste helgene jeg har alenetid. Var en stund litt usikker på om jeg kanskje burde ha disse ledige i tilfelle hun tok kontakt og skjønte meg og tryglet om mere tid med meg... ;) Selvbedrag ja, men, ærlig!
De gangene jeg tar meg i å kjenne på savnet og føle lengselen prøver jeg å se for meg døren til det rommet Sissel har kallt "Håpets død". Kjenner at trening og prioritering av meg selv virker og at jeg føler meg flottere og flottere for hver dag! :)
Fy søren, så flink du er - og konstruktiv! Du er på en selverkjennelses-trip uten like. Innmari stolt av deg. Blir stolt av meg selv faktisk, også, som har tatt samme reisen. (Jada, jeg hadde også lyst til å vise ham hva han hadde gått glipp av. Gjett om jeg er glad jeg ikke gjorde det :) Har en sterk følelse av at du kommer til å ende opp med samme tanke som meg: At hektet var gull verdt! For aldri har jeg kjent meg selv og mine behov bedre enn nå, etter alle omveiene jeg nødvendigvis måtte ta. Skynd deg langsomt! Nyt timene framover, dagene, ukene. For hvert sekund kommer du nærmere deg selv. Og da finner du ut at DU er mye mer interessant under lupen enn henne. Nemlig.
Takk for gode ord og tanker nok en gang Nora! De hjelper og styrker meg! Så bra du også er stolt av deg selv og meg! Det gjør meg glad! Tror også denne erfaringen gir meg mye på sikt!
Det har gått 4 uker og en dag siden jeg gjorde det slutt! Når jeg kjenner etter savner jeg henne mindre og mindre og det er godt. Jeg har helt klart forvekslet kjærligheten med hektet ;) Som sist har "sinnet" over måten hun behandlet meg på blitt sterkere. Føles på en måte litt fortvilende å vite at jeg aldri kan konfrontere henne med dette. Ikke at jeg egentlig tror hun bryr seg, men hadde håpet at hun gjorde det... ;)Det er mitt neste mål å finne noen "teknikker" som gjør det mulig å bli kvitt disse tankene eller ikke bruke så mye energi på de. Jeg tenker også mindre og mindre på henne og fortsetter å rose meg for dette!
Har mye å glede meg over om dagen. Kjenner en positiv "drive" på en rekke områder; trening, kosthold, venner, jobb og familie. Er allerede blitt tryggere på meg selv igjen og kjenner at den økte selvfølelsen gjør meg godt ;) I tidligere forhold har jeg opplevd et sterkt ønske om straks å finne meg en ny kjæreste. Denne gangen har jeg ikke panikk og kjenner meg ganske avslappet til det å få en ny kjæreste. Hun kommer når jeg er klar! :D Når jeg leser tilbake i bloggen var jo redselen for ikke å finne ei ny jente noe av det som hindret meg i å gjøre det slutt. Heldigvis tok jeg feil!
Nærhet og kjærlighet er et grunnleggende sterkt behov jeg har, men kaoset og tankekjøret i hektet har fått opp øynene mine for hvor skadelig det er å miste seg selv for å dekke det seksuelle behovet og være i et forhold jeg egentlig skjønner ikke er riktig. Mitt mål nummer to blir derfor å fortsette med å finne ut hva jeg egentlig trenger ;)
Setter fremdeles stor pris på at dere som skriver her deler deres tanker og erfaringer. Kjennes godt å ikke være alene ;)Vet at det kan komme tider der ting blir "mørkt" igjen. Jeg tror heller ikke jeg hadde kommet hit jeg nå er hadde det ikke vært for boken!
Takk for flott bok og blogg! Jeg var hekta på en fyr i nesten 11 måneder før jeg greide å kutte tvert. Kjenner meg igjen i mye i Noras historie, og i det boka beskriver om hvordan hekt blir etablert. Det er 3 måneder siden nå jeg brøt all kontakt med denne fyren, og jeg synes jeg har vært flink: Slettet alle spor, kastet alle ting, aldri tatt kontakt igjen. Han har tatt kontakt med meg et par ganger for å ordne praktiske ting. Disse møtene har jeg greid å begrense til under 1 minutt og de har vært helt forretningsmessige fra min side, mens han har på seg “begravelsestryne” og ser ut som han lider noe fryktelig. En skulle tro det var jeg som hadde gått fra ham.
Jeg har forståelsesfulle venner og familie, jobb og en hverdag full av aktiviteter. Jeg kan ikke se hva jeg kunne gjort annerledes eller "bedre". Likevel henger jeg igjen i (tvangs)tanker om denne eksen. De dreier seg ikke om at vi skal bli sammen igjen, eller at jeg synes synd på ham, men bare at han “fins”. Kan ikke forklare det noe bedre, det er som om han ligger som en glasur over tankene. Jeg drømmer også om ham innimellom, noe jeg synes er svært ubehagelig. På den positive sida: Tankene er blitt færre og svakere, panikkfølelsen og vondt i magen er helt borte. Mener selv jeg har akseptert at hele greia var et hekt og at det aldri kunne bli noe ordentlig forhold. Har ikke noen ny kjæreste enda men har datet flere. Jeg må nevne at vi bor veldig nær hverandre sånn at jeg ikke kan unngå å gå på ham innimellom. Er jeg for utålmodig? Må jeg bare ta enda mer tid til hjelp, så vil han bli en “vanlig” person for meg til slutt? Takk for alle tips!
Hei igjen! Allerede februar!;) Det er jeg som har "blogget" litt i bloggen om min tid siden 20 november! Den første tiden etter at jeg brøt med hektet gikk sakte. Tankene mine dreide seg mest om henne! Nå er det godt over 6 uker siden jeg brøt, men med forarbeidet blir det enda lengre ;)Står liksom ikke fast lengre. Nå er tankene på henne sjeldnere, men de er der fremdeles. Det kan gå flere timer uten at jeg tenker på henne! ;) Er kjempefornøyd med egen innsats og at jeg tørr å være ærlig med meg selv og overfor omgivelsene mine. Dette hadde jeg ikke klart uten støtten i boken og bloggen! Standhaftighet og å følge "oppskriften" virker for meg! Har ikke sett henne siden jeg brøt. Jeg gruer meg litt til det, spesielt hvis hun er sammen med en annen mann... vet ikke hvordan jeg vil reagere på det. Har selvsagt prøvd å tenke på noen alternativer ;)
Er fremdeles ikke klar for et nytt forhold. Er fremdeles overrasket over at det ikke stresser meg! Selvsagt lengter jeg etter/savner (ser ikke så stor forskjell jeg... ;) ) nærhet og en spesiell person i livet mitt. Vil ikke date og gi forhåpninger til en annen person eller bli betatt og vraket før jeg er "sterk" nok. Wow!hørtes nesten litt "nobel" og klisjeaktig ut, men jeg er oppriktig! Det positive med dette er at jeg tørr å være sosial og med på hyggelige ting og treffe andre mennesker med et åpent sinn og uten noe å tape ;)
Ønsker alle her inne fortsatt lykke til! Jeg heier på dere også!
Nå har det gått to måneder siden jeg børt med hektet. Det har gått 3 måneder siden jeg kom over boken og bloggen! Det ordet som passer best for å beskrive min følelse i dag er; lykke! :D Sissel og Nora skulle vært "slått til riddere eller adlet" for sin forståelse for hva dette gjør med mennesker og det at de tørr å guide oss ut av dette kaoset ;)Dere har faktisk betydd en forskjell for meg! Vet ikke hvordan jeg skal få takket dere nok. Livet mitt er "kommet tilbake"! Svulstige, pompøse, klisjeakigte ord, men sanne for meg!
Har ikke hatt et tilbakefall. Har kjempet med tankene, savnet, selvfølelsen osv. og føler at jeg har vunnet. Dette med god hjelp fra dere alle! Jeg tror i den fasen jeg er nå må våge å tørre igjen. Ikke være for "brent" eller redd for å feile igjen. Jeg vil faktisk ha en kjæreste igjen! Et godt tegne er at jeg ser klarer for meg hva jeg savner hos den "rette"... og tror at hun vil få en innmari bra kjæreste i meg, som forhåpentligvis kan bruke den økte selvinnsikten til å være tydeligere og mer klar over hva som trigger overfølsomheten min.
Mitt råd til "nye" lesere er å stole på de rådene som Sissel og Nora gir i boken og bloggen, samt de kloke kommentarene til K. De virker!
Tiden går og går. Jeg følger oppskriften enda ;-) Har flere ganger hatt lyst til en sniktitt inn i hennes liv igjen, men har latt det være. Jeg ser tilbake på denne vonde tiden jeg har vært gjennom nå med en viss grad av takknemlighet. ;)
Har datet litt siden sist! Veldig hyggelig og oppmuntrende. Det er lettere nå å være klar over mine egne behov, men jeg mangler åpenbart trening i å kommunisere de.... Håper jeg ikke selv er blitt utydelig og en hekter. Har satt meg inn i rådene til Sissel, men synes de er vanskelige å ommsette i praksis. Savner også på en måte å være forelsket og savne og fantasere om jenta jeg er i et forhold til. Har fortsatt med trening og gjort hyggelige ting med venner og lagt planer for min fritid. Herlig å oppleve at det gir konkrete resultater og gjort at jeg nå føler meg vel og har en god struktur på hverdagene mine. Det beste er at det er slutt med tankerushet og at selvfølelsen min nå er mye bedre en på lenge lenge. Er nok avhektet på en måte, men har ikke møtt henne siden. Så det gjenstår å finne ut i praksis. Vet at jeg har vært hektet og siden jeg av og til kommer innom bloggen og leser innleggene, regner jeg meg som fremdeles i prosessen ;) Sender nok en takk til Nora og Sissel!
Jeg må bare si at jeg er ufattelig imponert og stolt over din innsats. Givende å følge din prosess og se hvordan du gradvis kommer deg til hektene. Viktig å gi seg selv tid og rom til å sørge også, tror jeg (uten å "dyrke" sorgen og savnet, selvfølgelig), for de følelsene vil være der uansett hvor vondt du har hatt det eller hvor rett det var å bryte ut.
Er så glad for å se en mann skrive :-))) Jeg har lest bloggen din og kan følge omtren hver minste detalje !
Bare jeg er kvinne og har hatt akkurat samme reise som deg ! Nå etter et halvt år kan jeg endelig begynne å føle meg fri.... deilig !! og våren er her og jeg føler at jeg som en blomst våkner til liv uten konstant å våkne med første tanke HAM !!!
Jeg tok faktisk mot tol meg og leste en dialog mellom oss som jeg beholdt for å lese når savnet var stort, bare for å minne meg selv om hvor galt hele forholdet var og ikke minst slitsomt !! Har også vært sykemeldt ... jeg har lest og lært en hel del om meg selv og ungene mine føler at de har fått mamma n sin tilbake !! Jeg stresser heller ikke med å date !! deilig å finne seg selv og ikke minst delete fortid :-) det fortjener en fremtidig kjæreste ! LB
Takk for hyggelige kommentarer fra LB og S! De varmer!
Wow! Det er nå over et halvt år siden jeg brøt med hektet! Den siste tiden har gått veldig fort. Er fremdeles litt stolt av meg selv. Mye har fallt på plass i livet mitt. I jobbsammenheng oppnår jeg veldig gode resultater. På hjemmebane har vi det betraktelig mye bedre. Trener jevnlig og føler meg mer attraktiv en på lenge ;) Har klart å holde meg helt borte fra henne! Hevnlyst og "hat" opptar meg overhodet ikke lengre, sitter igjen med en forståelse for hvor skadelig hun var for meg og at det tross alt bare var meg som kunne løse "problemet"!
Det er bare et men! Klarer ikke helt å bli betatt av noen jenter enda... Slipper de på en måte ikke inn! Er veldig avslappet i forhold til å finne en kjæreste og er ærlig på det! Oppleves litt vondt å skuffe andre! Trenger nok kanskje litt mere tid og noen tips på hvordan jeg skal tørre å prøve å forplikte meg litt mere igjen!
Leser fremdeles i bloggen og dere som strever med hekt, har min store forståelse på hvor vanskelig og vondt det er! Stå i det og kom dere videre. Livet er mye bedre nå!
Straks er det sommerferie! Ønsker alle noen herlige sommermåneder!
I morgen er det et år siden ba om styrke til å bryte med hektet mitt! Denne boken hjalp meg til å klare å bryte med hektet. Har ikke hatt tilbakefall og anser meg som avhektet av hun jeg engang trodde jeg elsket! Jeg har fulgt oppskriften til punkt og prikke! Den virker! Jeg er ganske stolt av meg selv på dette området:) Takk Nora, Sissel og dere som har støttet meg her inne! Til å begynne med var jeg her mange ganger om dagen. Takk for at denne bloggen finnes. Jeg leser smertefulle innlegg om lengsler og lav selvfølelse. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Mitt råd til dere er å holde seg til oppskriften som Sissel og Nora beskriver! Er også enig i at ikke vær for harde mot dere selv om dere ikke er feilfrie og ikke har klart det dere ønkser. Prøv igjen! ;)
Så noen selvransakende ord! Jeg ser i ettertid at jeg i aller høyeste grad er i risikogruppen for å havne i hekt. Kombinasjonen av meg som en sårbar mann og en utydelig jente var ikke heldig for noen av oss! Det er ikke før jeg nå har funnet kjærligheten igjen jeg innser dette! Jeg har nå erkjent at jeg har vært og er deprimert! Min oppvekst og mine erfaringer i livet er nok årsaken til det. Min selvfølelse har i stor grad vært knyttet til hva jeg presterer og klarer fremfor hvem jeg er! Kryptisk? ;) Et eksempel; Jeg føler meg ikke elsket med mindre jeg er i nærheten av min kjæreste og kan gjøre noe godt for henne. Jeg føler meg som god far kun når jeg er "flink" til å gjøre aktiviteter eller legger til rette for at vi skal ha det hyggelig. Jeg reagerer mer på tankene/tolkningene mine og de kropslige følelsene fremfor situasjonen slik den egentlig er. Det er min nåværende kjæreste som har vært tydelig på at mine tolkninger og reaksjoner har vært feil. Hun elsker meg og vil meg alt det beste. Jeg må innrømme at jeg dessverre har havnet i "gamle programerte tankemønstre" som gjør at jeg har brukt mye energi på å tenke det verste og være forberedt på nye skuffelser. Jeg vil ikke lengre ha slike tankerush eller grubletanker og er nå i en prosess for å endre mitt tankemønster. Gjennom denne siden har jeg funnet linker til en psykolog og terapaut som skjønner situasjonen og vi er i oppstarten av Metakognitiv Terapi. I stedet for å bruke energi på å kjenne veldig på de vonde følelsene og hva det gjør med meg, og dermed være i det triste meste av tiden, håper jeg nå å kunne bruke energien på å ikke la disse tankene få "slå rot"! ;)
Jeg ser veldig positivt på fremtiden og er enormt taknemlig for hjelpen jeg har fått her inne! Kommer til å følge med dere, men denne kommentaren avslutter min avhektingsprosess!
Hmmm....intressant. Samlivsbrudd nå 10 dager før Julaften som er i dag. 3 år i vasken. Gikk inn på bokhandelen for å kjøpe en selvbiografi-pocket som jeg kunne lese og kanskje lære noe av. Tenkte denne boken Hekta på et håp om kjærlighet kunne svinge litt nå i Jula? Er glad i kjæresteri og glad i kjærligheten.
Er på side 122...hva venter?
Mann 42 år, 2 barn som bor hos meg. Begge barna fra før, trur jeg har levd sammen med et sykt menneske pr definisjon, i 3 år uten å forstå det? Dette mener i allefall ei venninne av meg som er psykolog!Så her vakler jeg mellom følelser og epikriser?
Hva vil boken gi meg? Jeg faktisk elsker denne personen (når hun er frisk) tror jeg, sies det....ja det gjør jeg fremdeles mener jeg og det verker i kroppen...hele døgnet desverre.
Det er mulig jeg elsket og klarer ikke hekte av? Barna gråter på Julaften fordi hun er borte og de er glad i henne.
Jeg har lest innlegget ditt, det kunne vært meg som hadde skrevet det, så du er ikke alene. Jeg innser også at jeg må finne styrke til å bryte med dette, men det er så fryktelig vondt og vanskelig. Har jeg prøvd alt? Har jeg forklart meg tydelig nok? Og er også redd jeg kommer til å prøve bare litt til... Jeg skal iallefall kjøpe denne boka, kanskje det er verktøyet som hjelper meg i riktig retning. Ønsker deg lykke til. Livet er fullt av roser. Klem fra Ingrid
SvarSlettJeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. I tillegg kan jeg kjenne på skamfølelse over at jeg ikke har greid å se det helt selv når jeg har vært midt inni det. Det er så utrolig vanskelig å bryte kontakten..Samtidig vil jeg si, at de gangene jeg har fått til å holde avstand, ikke ta kontakt,ikke oppsøke kilder som gir næring til minner osv, har jeg kjent en ro som har vært veldig god å være i. Så god har den vært at jeg har faktisk greid å fortsette å la være å gjøre disse tingene nettopp for å opprettholde de gode følelsene. Jeg ønsker deg lykke til...:)
SvarSlettTakk for gode ønsker! ;-)
SvarSlettSiden jeg skrev min kommentar har jeg forsøkt å holde avstand, ikke trygle og be om oppmerksomhet/kjærlighet. Opplever nå at hun forsøker å meg til å tro at jeg faktisk er den hun elsker. Stemmer jo ganske godt med Sissel Grans analyse om.....
Jeg har ikke sagt at jeg har lest boken, men har forklart etter beste evne hvordan jeg opplever å ha overtilpasset meg i forholdet og hvor følsom/var/tolkende jeg er for "skjulte" budskap i det hun sier å gjør.
Erkjennelsen om at dette bare er et hekt er ganske sterk. Det gjør meg litt sterkere og gjør at jeg kan tørre å prioritere egne behov i litt større grad en å dekke hennes.
Har kommet til at det som hindrer meg i å bryte med "hektet" er redselen for ikke å finne en ny kvinne/jente som vil ha meg! (mange vil sikkert si at det "uten grunn", men den er der!)
Jeg lurer mest på hvordan og på hvilken måte jeg skal klare å bryte....
Godt å lese kommentarene og for første gang følger jeg med i en blogg! ;-)
Takk for den supre tilbakemeldingen på boka! Og takk for at du tok opp temaet om hvor vanskelig det er å bryte.
SvarSlettDet du har gjort nå er det samme som Sissel rådet meg (Nora) til å gjøre - et sceneskift. Du vet hva som skjedde - jeg falt tilbake i det gamle mønsteret bare etter noen dager (men greide ikke å se det, kjente bare at jeg fortsatt var like forvirret, og turte ikke ta det opp igjen).
Selvfølelsen din har nok fått en skikkelig knekk ettersom du er redd for ikke å lykkes i å finne en ny partner. Det må ikke hindre deg i å komme deg ut av hektet. Tror de fleste "hektofre" kjenner det sånn. Det følger med i det destruktive tankekjøret som opptar en. Man blir gående å rakke ned på en selv.
Flott at du er blitt en bloggfølger. Tro det eller ei, men det er første gang for meg, også :) - og for Sissel. Hun kommer forresten med et innlegg i morgen eller tirsdag, som er midt i blinken for deg!
Alt godt,
Nora
Takk Nora!
SvarSlettÅ få et svar fra deg/dere hadde jeg ikke forventet! :)
Har lest innlegget fra Sissel, og utdraget fra boka om å komme seg ut av hektet. Det er så lett å forstå at ¨"foreskreven medisin" er det eneste riktige!
Hva er jeg da så redd for?
- Redd for at hun umiddelbart finner seg en ny! Da vil jeg fremstå som "taperen"
Hun vil kunne hevde at det var jeg som ikke var interessert nok. (spesielt overfor sin familie og vennekrets)
- Gruer meg til ny dating prosess!
- Tap av status... (betyr jo noe å ha en kjæreste. Viser jo at jeg er litt atraktiv)
- Hvordan vil barna mine reagere? (mistet sin mor/min kone og dette er første gang jeg har vært åpen med barna om å ha en kjæreste)
- Et uopnålig ønske om å ha et alternativ å gå til! (har høy moral og kan ikke falle så dypt at jeg innleder noe nytt før det er avsluttet) Vil bare så gjerne ikke være så ensom!
Det beste argumentet for bryte er å få litt ro i hodet og at ikke forholdet til henne er altoppslukende og stjeler det meste av mitt overskudd. Kjenner meg veldig godt igjen i dumpehuske beskrivelsen.
Men, føler det litt godt at jeg har tilranet meg litt av initiativet. Om jeg enda ikke sitter med "begge hendene på rattet" har jeg ihverfall begynt å tenke på hvor jeg vil ende! Og ikke minst har jeg fått et begrepsapparat og gode knagger til å sortere tanker, følelser og handlinger. ;)
Takk igjen!
En uke til er gått. Fremdeles i hektet. Uken har på mange måter vært god etter "sceneskiftet". Får bekreftelser og det virker som hun begjærer meg og vil ha meg. Vet innerst inne at dette ikke går og at hun har andre verdier og behandler meg på en tidvis "upersonlig" måte. Skal jeg bryte før julen eller vil jeg som rotta prøve å få bare en belønning til? Er redd for at julen vil gå med til å forsterke savnet og følelsen av håpløshet. Har ikke noen jeg føler jeg kan støtte meg på i denne situasjonen.
SvarSlettVet jeg har mange gode sider og har mye å gi. Er jeg i et trygt forhold er jeg en veldig god kjæreste.
Skal jeg tørre å bryte med hektet før jul å gå inn i det nye året med blanke ark?
Trygghet er viktig for deg, utrygghet og uforutsigbarhet er farlig for deg - som det er for alle andre.
SvarSlettTil siste slutt i mitt forhold til "Frank", hadde jeg ikke en klar tanke i hodet. Men det har du, og ligger mange skritt foran meg i så måte. Du har skjønt det. Du har akseptert og forstått at du sliter med en hekt-tilstand. At det ikke er noe gærent med deg. Du husker på hvem du er, vet at du har mangfoldige fine sider, du er selvreflekterende, og har ikke utslettet deg selv. Du kjenner fortsatt igjen din egen styrke. Har tatt initiativ, tenker framover. Du bagatelliserer ikke situasjonen du har havnet i. Det er et godt tegn! Ros deg selv for det.
Greier du å bryte ut før jul, er det fantastisk. Hvis ikke, må du tilgi deg selv, og ikke skamme deg. Mitt "sceneskift" holdt stikk bare noen timer. Ikke dø av skuffelse hvis du ikke klarer det. Når du stiller høye krav, er fallhøyden stor. Små skritt, er ord du kan ta med deg på veien mens du fester grepet enda hardere om rattet.
Fortsatt lykke til!
Nora
Det var et godt svar å lese Nora! Har lest det mange ganger og det virker så riktig det du skriver.
SvarSlettFor meg har det tatt tid å komme til denne erkjennelsen og begynne å handle. For flere måneder siden ble ting så vanskelig at jeg måtte sykemelde meg. Trodde da det var min totale belastning som var blitt for stor. De rundt meg ble bekymret. Har mye ansvar og skal få min lille familie til å fungere i tillegg til en krevende jobb. Jeg hadde kommet til det punktet hvor jeg brøt med kjæresten min fordi jeg hadde fått nok av tvetydighet og usikkerhet. Alt raknet og jeg hadde heller ikke en klar tanke i hodet. Angret meg veldig å opprettholdt kontakt og ville ha henne tilbake. Jeg fikk henne tilbake og tok all skyld på meg. Jeg skyldte på hvor stor belastning jeg har og hvor overfølsom jeg var blitt etter alt jeg har vært i gjennom tidligere.
Er fremdeles sykemeldt. I perioden som har gått har jeg vært flink og samarbeidet godt med fastlege, jobb og andre instanser for å ta tilbake kontrollen på livet mitt. Har hele tiden hatt en følelse av at forholdet mitt har påvirket min hverdag mere en jeg har villet inse. Etter å ha lest boken fallt "brikkene" litt mere på plass og som jeg skrev tidlig fikk jeg verktøyet og knaggene til å forstå hva jeg er inne i. Har ikke våget å fortelle om forholodet/hektet til noen, det er for stor skam... Jeg har imidlertid fått god og profesjonell hjelp til å ordne opp i "hverdagsproblemene". Ser at ungene mine har fått lide av min "manglende" tilstedeværelse. Dette går heldigvis riktig vei.
Nå gjenstår bare styrken til å komme seg litt videre. "Vil bare ha på plass en situasjon rundt meg som gjør at jeg ikke på ny "kollapser" når jeg forhåpentligvis bryter med hektet!"
Det var ekstra godt å få råd om verdien av små skritt. Det er også godt å få bekreftet at jeg er på riktig vei! Tusen takk!
Da har jeg brutt med hektet.... Små skritt. Vanskelig første dag uten kontakt. Tenker og savner mye! Det var jeg som brøt. Orket ikke mere tankerush og dårlig selvfølelse. Når jeg nå leser boken for å holde fokus på å ikke prøve å ta kontakt, er kapittelet om mangel på selvrespekten noe av det som gjør at jeg finner styrke. Beskrivelsen av at når to personer elsker hverandre blomstrer begge, mens i hektet mister gradvis den hektede selvrespekten. Så sant, men tok lang tid før jeg så.
SvarSlettHun er ei flott, tiltrekkende, sexy, sprek jente som delte mine interesser for fritiden. Dessverre klarte hun ikke å gi meg tryggheten jeg trengte! Det var kun jeg som kunne gjøre noe med det. Så ingen annen utvei en å bryte. Følelsen av skam for trygling for å bli forstått kjenner jeg meg veldig godt igjen i!
Har fortalt flere om dette, også barna mine. Savner å ha et nettverk som kan ta over litt slik at jeg bare kan slippe følelsene løs, gråte, og ikke ta ansvar for barna(ikke et alternativ). Istedet prøver jeg å kontrollere følelsene og bare gråte litt i det skjulte. Vil ikke fortrenge dette, men vil komme gjennom.
Er taknemlig for at denne boken finnes. Kan ikke beskrive hvor "godt" det føles å bli forstått for hvor krevende det er å være hektet på en person. Ønsket om gjensidig kjærlighet var ekte og det gjorde meg sårbar. "Betalingen" kommer nå! Men, lover å ikke gi opp håpet om ekte kjærlighet ;-)
Ønsker alle en fredelig julehøytid!
Dette kommer til å gå bra!
SvarSlettEn uke og tre dager har godt bedre en jeg feyktet! Forsøker å følge boka og rådene som gis her inne. Uten de er jeg redd jeg vill tatt kontakt og tatt nok et skritt mot selvutslettelsen.
Har slettet bilder, kontakt på FB, meldinger og telefonnummer. Har levert tilbake ting jeg har fått og lånt uten å være i kontakt med henne. Har tenkt igjennom hva jeg skal gjøre dersom hun tar kontakt. Jeg har klargjort en melding som jeg vil svare med dersom hun gjør det. Rart at jeg både håper hun tar kontakt og lar det være. Jeg må være sterk for dette har gjort og er fryktelig vondt.
Klarer ikke å la være å se bakover og savne henne tiltross for at jeg også ser alt det som gjorde at selvfølelsen ble så redusert. Jeg er enig med Sissel at jeg ikke er noe offer, og at jeg som hekta kan ha vært en slitsom kjæreste. Jeg ble dessverre den jeg ikke ville være. Å kjenne at jeg også savner henne er ikke noe jeg skammer meg for, men håper disse tankene blir færre og svakere.
Opplever også at jeg blir lettere tilsinns for hver dag som går. Det krever mye energi fra min side, men tror det er en god investering. Tenker positive tanker om hvordan jeg kan komme videre. Har gitt meg selv en liten pause fra "jakten" på den rette. Er i en fase nå hvor jeg vil være mere ærlig med meg selv på hva jeg egentlig vil ha og trenger. For meg er det viktig nå ikke bare å flykte inn i et nytt forhold for å få bekreftelser og nærhet.
Min "skrekk" er å bli avvist(mange årsaker til det) Er nok ikke direkte ensom, men vet jeg trenger ei å dele hverdagene med. Kanskje jeg i fremtiden vil se tilbake på dette hektet som en erfaring som brakte meg litt videre til å prioritere hva som er viktig for meg og mine!
Takker dere alle for gode innlegg og ønsker dere fortsatt en fredelig julehøytid!
I går fikk jeg bruk jeg bruk for min klargjorte melding! Hun tok kontakt pr sms med en uskyldig godt nyttårs melding....
SvarSlettTror sterkt på rådene i boka. Velger å følge disse om å binde meg til masten!
Savner selvsagt det gode, det fysiske osv. Men, vet at hun ikke kan gi meg den tryggheten jeg trenger og fri meg fra redselen om å bli avvist.
Synes jeg er ganske flink og ser at mere og mere av meg selv kommer tilbake.
Nå gjenstår det bare å planlegge gode aktiviteter og opplevelser som kan bringe meg litt bort fra savnet.
Tiden går og jeg blir sterkere og sterkere! Sikkert ikke så mange som leser tilbake til november, men det her blir jo min historie ;)
SvarSlettKommer tidvis på at jeg ikke har tenkt på henne på en stund(vi snakker her kun om timer). Da roser jeg meg! Det som jeg synes er rart nå, er at savnet har endret seg noe. Savnet erstattes gradvis av lysten til å vise henne "hva hun har gått glipp av". Ser at vennene mine er der og at jeg har masse å glede meg til. Har virkelig bundet meg til masten. Har gjort "bindende" avtaler for de nærmeste helgene jeg har alenetid. Var en stund litt usikker på om jeg kanskje burde ha disse ledige i tilfelle hun tok kontakt og skjønte meg og tryglet om mere tid med meg... ;) Selvbedrag ja, men, ærlig!
De gangene jeg tar meg i å kjenne på savnet og føle lengselen prøver jeg å se for meg døren til det rommet Sissel har kallt "Håpets død".
Kjenner at trening og prioritering av meg selv virker og at jeg føler meg flottere og flottere for hver dag! :)
Er glad jeg fant denne boken!
Fy søren, så flink du er - og konstruktiv! Du er på en selverkjennelses-trip uten like. Innmari stolt av deg. Blir stolt av meg selv faktisk, også, som har tatt samme reisen. (Jada, jeg hadde også lyst til å vise ham hva han hadde gått glipp av. Gjett om jeg er glad jeg ikke gjorde det :) Har en sterk følelse av at du kommer til å ende opp med samme tanke som meg: At hektet var gull verdt! For aldri har jeg kjent meg selv og mine behov bedre enn nå, etter alle omveiene jeg nødvendigvis måtte ta. Skynd deg langsomt! Nyt timene framover, dagene, ukene. For hvert sekund kommer du nærmere deg selv. Og da finner du ut at DU er mye mer interessant under lupen enn henne. Nemlig.
SvarSlettProsit!
Nora
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettKommentaren over er flyttet (13.01.2011) til innlegget HVORDAN KAN HAN VÆRE SÅ SLEM MOT MEG?
SvarSlettHei igjen! ;)
SvarSlettTakk for gode ord og tanker nok en gang Nora! De hjelper og styrker meg! Så bra du også er stolt av deg selv og meg! Det gjør meg glad! Tror også denne erfaringen gir meg mye på sikt!
Det har gått 4 uker og en dag siden jeg gjorde det slutt! Når jeg kjenner etter savner jeg henne mindre og mindre og det er godt. Jeg har helt klart forvekslet kjærligheten med hektet ;)
Som sist har "sinnet" over måten hun behandlet meg på blitt sterkere. Føles på en måte litt fortvilende å vite at jeg aldri kan konfrontere henne med dette. Ikke at jeg egentlig tror hun bryr seg, men hadde håpet at hun gjorde det... ;)Det er mitt neste mål å finne noen "teknikker" som gjør det mulig å bli kvitt disse tankene eller ikke bruke så mye energi på de. Jeg tenker også mindre og mindre på henne og fortsetter å rose meg for dette!
Har mye å glede meg over om dagen. Kjenner en positiv "drive" på en rekke områder; trening, kosthold, venner, jobb og familie. Er allerede blitt tryggere på meg selv igjen og kjenner at den økte selvfølelsen gjør meg godt ;)
I tidligere forhold har jeg opplevd et sterkt ønske om straks å finne meg en ny kjæreste. Denne gangen har jeg ikke panikk og kjenner meg ganske avslappet til det å få en ny kjæreste. Hun kommer når jeg er klar! :D Når jeg leser tilbake i bloggen var jo redselen for ikke å finne ei ny jente noe av det som hindret meg i å gjøre det slutt. Heldigvis tok jeg feil!
Nærhet og kjærlighet er et grunnleggende sterkt behov jeg har, men kaoset og tankekjøret i hektet har fått opp øynene mine for hvor skadelig det er å miste seg selv for å dekke det seksuelle behovet og være i et forhold jeg egentlig skjønner ikke er riktig. Mitt mål nummer to blir derfor å fortsette med å finne ut hva jeg egentlig trenger ;)
Setter fremdeles stor pris på at dere som skriver her deler deres tanker og erfaringer. Kjennes godt å ikke være alene ;)Vet at det kan komme tider der ting blir "mørkt" igjen. Jeg tror heller ikke jeg hadde kommet hit jeg nå er hadde det ikke vært for boken!
Hei!
SvarSlettTakk for flott bok og blogg! Jeg var hekta på en fyr i nesten 11 måneder før jeg greide å kutte tvert. Kjenner meg igjen i mye i Noras historie, og i det boka beskriver om hvordan hekt blir etablert. Det er 3 måneder siden nå jeg brøt all kontakt med denne fyren, og jeg synes jeg har vært flink: Slettet alle spor, kastet alle ting, aldri tatt kontakt igjen. Han har tatt kontakt med meg et par ganger for å ordne praktiske ting. Disse møtene har jeg greid å begrense til under 1 minutt og de har vært helt forretningsmessige fra min side, mens han har på seg “begravelsestryne” og ser ut som han lider noe fryktelig. En skulle tro det var jeg som hadde gått fra ham.
Jeg har forståelsesfulle venner og familie, jobb og en hverdag full av aktiviteter. Jeg kan ikke se hva jeg kunne gjort annerledes eller "bedre". Likevel henger jeg igjen i (tvangs)tanker om denne eksen. De dreier seg ikke om at vi skal bli sammen igjen, eller at jeg synes synd på ham, men bare at han “fins”. Kan ikke forklare det noe bedre, det er som om han ligger som en glasur over tankene. Jeg drømmer også om ham innimellom, noe jeg synes er svært ubehagelig. På den positive sida: Tankene er blitt færre og svakere, panikkfølelsen og vondt i magen er helt borte. Mener selv jeg har akseptert at hele greia var et hekt og at det aldri kunne bli noe ordentlig forhold. Har ikke noen ny kjæreste enda men har datet flere. Jeg må nevne at vi bor veldig nær hverandre sånn at jeg ikke kan unngå å gå på ham innimellom. Er jeg for utålmodig? Må jeg bare ta enda mer tid til hjelp, så vil han bli en “vanlig” person for meg til slutt? Takk for alle tips!
Hilsen BL
Hei igjen!
SvarSlettAllerede februar!;) Det er jeg som har "blogget" litt i bloggen om min tid siden 20 november! Den første tiden etter at jeg brøt med hektet gikk sakte. Tankene mine dreide seg mest om henne! Nå er det godt over 6 uker siden jeg brøt, men med forarbeidet blir det enda lengre ;)Står liksom ikke fast lengre. Nå er tankene på henne sjeldnere, men de er der fremdeles. Det kan gå flere timer uten at jeg tenker på henne! ;) Er kjempefornøyd med egen innsats og at jeg tørr å være ærlig med meg selv og overfor omgivelsene mine. Dette hadde jeg ikke klart uten støtten i boken og bloggen! Standhaftighet og å følge "oppskriften" virker for meg!
Har ikke sett henne siden jeg brøt. Jeg gruer meg litt til det, spesielt hvis hun er sammen med en annen mann... vet ikke hvordan jeg vil reagere på det. Har selvsagt prøvd å tenke på noen alternativer ;)
Er fremdeles ikke klar for et nytt forhold. Er fremdeles overrasket over at det ikke stresser meg! Selvsagt lengter jeg etter/savner (ser ikke så stor forskjell jeg... ;) ) nærhet og en spesiell person i livet mitt. Vil ikke date og gi forhåpninger til en annen person eller bli betatt og vraket før jeg er "sterk" nok. Wow!hørtes nesten litt "nobel" og klisjeaktig ut, men jeg er oppriktig! Det positive med dette er at jeg tørr å være sosial og med på hyggelige ting og treffe andre mennesker med et åpent sinn og uten noe å tape ;)
Ønsker alle her inne fortsatt lykke til! Jeg heier på dere også!
Klem, D :)
Hei igjen!
SvarSlettNå har det gått to måneder siden jeg børt med hektet. Det har gått 3 måneder siden jeg kom over boken og bloggen! Det ordet som passer best for å beskrive min følelse i dag er; lykke! :D
Sissel og Nora skulle vært "slått til riddere eller adlet" for sin forståelse for hva dette gjør med mennesker og det at de tørr å guide oss ut av dette kaoset ;)Dere har faktisk betydd en forskjell for meg! Vet ikke hvordan jeg skal få takket dere nok.
Livet mitt er "kommet tilbake"! Svulstige, pompøse, klisjeakigte ord, men sanne for meg!
Har ikke hatt et tilbakefall. Har kjempet med tankene, savnet, selvfølelsen osv. og føler at jeg har vunnet. Dette med god hjelp fra dere alle!
Jeg tror i den fasen jeg er nå må våge å tørre igjen. Ikke være for "brent" eller redd for å feile igjen. Jeg vil faktisk ha en kjæreste igjen!
Et godt tegne er at jeg ser klarer for meg hva jeg savner hos den "rette"... og tror at hun vil få en innmari bra kjæreste i meg, som forhåpentligvis kan bruke den økte selvinnsikten til å være tydeligere og mer klar over hva som trigger overfølsomheten min.
Mitt råd til "nye" lesere er å stole på de rådene som Sissel og Nora gir i boken og bloggen, samt de kloke kommentarene til K. De virker!
Klem, D :)
Herlig å lese. Da vet jeg dette går bra ;-)
SvarSlettTakk
Mann 41...
Hei igjen!
SvarSlettTiden går og går. Jeg følger oppskriften enda ;-) Har flere ganger hatt lyst til en sniktitt inn i hennes liv igjen, men har latt det være. Jeg ser tilbake på denne vonde tiden jeg har vært gjennom nå med en viss grad av takknemlighet. ;)
Har datet litt siden sist! Veldig hyggelig og oppmuntrende. Det er lettere nå å være klar over mine egne behov, men jeg mangler åpenbart trening i å kommunisere de.... Håper jeg ikke selv er blitt utydelig og en hekter. Har satt meg inn i rådene til Sissel, men synes de er vanskelige å ommsette i praksis.
Savner også på en måte å være forelsket og savne og fantasere om jenta jeg er i et forhold til.
Har fortsatt med trening og gjort hyggelige ting med venner og lagt planer for min fritid. Herlig å oppleve at det gir konkrete resultater og gjort at jeg nå føler meg vel og har en god struktur på hverdagene mine.
Det beste er at det er slutt med tankerushet og at selvfølelsen min nå er mye bedre en på lenge lenge.
Er nok avhektet på en måte, men har ikke møtt henne siden. Så det gjenstår å finne ut i praksis. Vet at jeg har vært hektet og siden jeg av og til kommer innom bloggen og leser innleggene, regner jeg meg som fremdeles i prosessen ;) Sender nok en takk til Nora og Sissel!
Håper dere alle får en fin mai :)
Klem, D :)
Kjære D
SvarSlettJeg må bare si at jeg er ufattelig imponert og stolt over din innsats. Givende å følge din prosess og se hvordan du gradvis kommer deg til hektene. Viktig å gi seg selv tid og rom til å sørge også, tror jeg (uten å "dyrke" sorgen og savnet, selvfølgelig), for de følelsene vil være der uansett hvor vondt du har hatt det eller hvor rett det var å bryte ut.
Lykke til videre!
S
Hei D :-)
SvarSlettEr så glad for å se en mann skrive :-)))
Jeg har lest bloggen din og kan følge omtren hver minste detalje !
Bare jeg er kvinne og har hatt akkurat samme reise som deg !
Nå etter et halvt år kan jeg endelig begynne å føle meg fri.... deilig !! og våren er her og jeg føler at jeg som en blomst våkner til liv uten konstant å våkne med første tanke HAM !!!
Jeg tok faktisk mot tol meg og leste en dialog mellom oss som jeg beholdt for å lese når savnet var stort, bare for å minne meg selv om hvor galt hele forholdet var og ikke minst slitsomt !! Har også vært sykemeldt ...
jeg har lest og lært en hel del om meg selv og ungene mine føler at de har fått mamma n sin tilbake !!
Jeg stresser heller ikke med å date !! deilig å finne seg selv og ikke minst delete fortid :-) det fortjener en fremtidig kjæreste !
LB
Hei igjen!
SvarSlettTakk for hyggelige kommentarer fra LB og S! De varmer!
Wow! Det er nå over et halvt år siden jeg brøt med hektet! Den siste tiden har gått veldig fort. Er fremdeles litt stolt av meg selv. Mye har fallt på plass i livet mitt. I jobbsammenheng oppnår jeg veldig gode resultater. På hjemmebane har vi det betraktelig mye bedre. Trener jevnlig og føler meg mer attraktiv en på lenge ;)
Har klart å holde meg helt borte fra henne! Hevnlyst og "hat" opptar meg overhodet ikke lengre, sitter igjen med en forståelse for hvor skadelig hun var for meg og at det tross alt bare var meg som kunne løse "problemet"!
Det er bare et men! Klarer ikke helt å bli betatt av noen jenter enda... Slipper de på en måte ikke inn! Er veldig avslappet i forhold til å finne en kjæreste og er ærlig på det! Oppleves litt vondt å skuffe andre!
Trenger nok kanskje litt mere tid og noen tips på hvordan jeg skal tørre å prøve å forplikte meg litt mere igjen!
Leser fremdeles i bloggen og dere som strever med hekt, har min store forståelse på hvor vanskelig og vondt det er! Stå i det og kom dere videre. Livet er mye bedre nå!
Straks er det sommerferie! Ønsker alle noen herlige sommermåneder!
Klem D, :)
Hei igjen!
SvarSlettI morgen er det et år siden ba om styrke til å bryte med hektet mitt! Denne boken hjalp meg til å klare å bryte med hektet. Har ikke hatt tilbakefall og anser meg som avhektet av hun jeg engang trodde jeg elsket!
Jeg har fulgt oppskriften til punkt og prikke! Den virker! Jeg er ganske stolt av meg selv på dette området:) Takk Nora, Sissel og dere som har støttet meg her inne!
Til å begynne med var jeg her mange ganger om dagen. Takk for at denne bloggen finnes.
Jeg leser smertefulle innlegg om lengsler og lav selvfølelse. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Mitt råd til dere er å holde seg til oppskriften som Sissel og Nora beskriver! Er også enig i at ikke vær for harde mot dere selv om dere ikke er feilfrie og ikke har klart det dere ønkser. Prøv igjen! ;)
Så noen selvransakende ord! Jeg ser i ettertid at jeg i aller høyeste grad er i risikogruppen for å havne i hekt.
Kombinasjonen av meg som en sårbar mann og en utydelig jente var ikke heldig for noen av oss!
Det er ikke før jeg nå har funnet kjærligheten igjen jeg innser dette!
Jeg har nå erkjent at jeg har vært og er deprimert! Min oppvekst og mine erfaringer i livet er nok årsaken til det. Min selvfølelse har i stor grad vært knyttet til hva jeg presterer og klarer fremfor hvem jeg er! Kryptisk? ;) Et eksempel; Jeg føler meg ikke elsket med mindre jeg er i nærheten av min kjæreste og kan gjøre noe godt for henne. Jeg føler meg som god far kun når jeg er "flink" til å gjøre aktiviteter eller legger til rette for at vi skal ha det hyggelig. Jeg reagerer mer på tankene/tolkningene mine og de kropslige følelsene fremfor situasjonen slik den egentlig er. Det er min nåværende kjæreste som har vært tydelig på at mine tolkninger og reaksjoner har vært feil. Hun elsker meg og vil meg alt det beste. Jeg må innrømme at jeg dessverre har havnet i "gamle programerte tankemønstre" som gjør at jeg har brukt mye energi på å tenke det verste og være forberedt på nye skuffelser.
Jeg vil ikke lengre ha slike tankerush eller grubletanker og er nå i en prosess for å endre mitt tankemønster. Gjennom denne siden har jeg funnet linker til en psykolog og terapaut som skjønner situasjonen og vi er i oppstarten av Metakognitiv Terapi. I stedet for å bruke energi på å kjenne veldig på de vonde følelsene og hva det gjør med meg, og dermed være i det triste meste av tiden, håper jeg nå å kunne bruke energien på å ikke la disse tankene få "slå rot"! ;)
Jeg ser veldig positivt på fremtiden og er enormt taknemlig for hjelpen jeg har fått her inne! Kommer til å følge med dere, men denne kommentaren avslutter min avhektingsprosess!
Lykke til alle sammen!
Klem D :)
Hei!
SvarSlettHmmm....intressant. Samlivsbrudd nå 10 dager før Julaften som er i dag. 3 år i vasken. Gikk inn på bokhandelen for å kjøpe en selvbiografi-pocket som jeg kunne lese og kanskje lære noe av. Tenkte denne boken Hekta på et håp om kjærlighet kunne svinge litt nå i Jula? Er glad i kjæresteri og glad i kjærligheten.
Er på side 122...hva venter?
Mann 42 år, 2 barn som bor hos meg. Begge barna fra før, trur jeg har levd sammen med et sykt menneske pr definisjon, i 3 år uten å forstå det? Dette mener i allefall ei venninne av meg som er psykolog!Så her vakler jeg mellom følelser og epikriser?
Hva vil boken gi meg? Jeg faktisk elsker denne personen (når hun er frisk) tror jeg, sies det....ja det gjør jeg fremdeles mener jeg og det verker i kroppen...hele døgnet desverre.
Det er mulig jeg elsket og klarer ikke hekte av? Barna gråter på Julaften fordi hun er borte og de er glad i henne.
Jeg er glad for alle som vil få ei fin jul.
Oss