Anonym sa ...
Jeg er en kvinne på vei ut av et seks år langt hekt. Har ikke lest boka, men ble gjort oppmerksom av en venninne som følte at Sissel Gran snakket om meg da hun var på tv i forb. med bokutgivelsen. Jeg har lest en del her inne, og jeg ser at dette gjelder jo meg, i aller høyeste grad.
Å komme ut av hektet kan kanskje sammenlignes med røykeslutt etter mange års inngrodd avhengighet, bortsett fra at det tar mye lenger tid og det er ikke på langt nær så glamorøst å snakke høyt om. Man blir veldig ensom, tidvis bitter og man har vanskeligheter med å se gevinsten like lett som ved kutt av sigaretter. Jeg har kun to venninner som kjenner til min historie, og jeg føler at hektet har blitt min identitet overfor disse to. Det betyr at jeg ikke har orket å omgås dem så ofte i den siste tiden. De minner meg om ham og de gjør det tillatt for meg å bruke tid på å snakke om han. Dessuten har de ved et par anledninger kommet med positive hentydninger om hans person, noe som sikkert er velment, men som blir helt feil for meg.
Jeg har forsøkt å bli avhektet flere ganger tidligere, men har blitt innhentet ved manipulasjon, løgner og en enorm følelse av å være kjærlighetsløs og alene. I en periode tenkte jeg at hvis jeg bare falt for en annen mann, så ville jeg bli avhektet. Men man faller ikke for andre dersom man er hektet!
Å bygge opp en ny, positiv selvfølelse har vært viktig for meg. Å se verdien av meg selv, uten ham. Jeg var en aktiv jente før jeg traff ham, og jeg gjenopptok trening for et år siden. Jeg har trent hver dag for å kjenne at jeg lever! Tiden som tidligere var forbeholdt passiv venting på han, har jeg omgjort til noe som gavner meg. Jeg trener sammen med bekjente for å ha et positiv fellesskap med noen som ikke kjenner hverken ham eller sannheten om mitt hekt.
Innimellom jubler jeg innvendig over at tiden har gått uten at jeg har tenkt på ham. Det kan dreie seg om alt fra små timer til en hel arbeidsdag. Han slettet meg fra vennelisten sin på facebook for over tre år siden slik at jeg ikke skulle ha innsyn i hans liv. Nå er jeg så godt som helbredet fra å sniktitte på den åpne vennelisten hans. Jeg er ferdig med den evige jakten som var så destruktiv. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt rundt og lett etter han, med minst ti forskjellige adresser til potensielle elskerinner. Det sykeste er at jeg nærmest ble glad da jeg oppdaget bilen hans utenfor en av adressene. Jeg kunne endelig slappe av, jeg visste hvor han var og jeg kunne kjøre hjem igjen for å sørge. Jeg følte på en måte lettelse over å få bekreftet mistanken min, uten at jeg klarte å se min egen destruktive offerrolle.
Jeg kjenner meg nokså trygg på at jeg ikke kommer til å manipulere meg selv til å ta kontakt med ham igjen. Jeg avsluttet med å avvise han på en så stygg måte at jeg håper jeg må krype ned på rennesteinsnivå for å få aksept igjen, og det akter jeg absolutt ikke å gjøre. Men jeg skjønner også at det gjelder å motstå manipulasjon fra hans side. Han har sort belte i slike innfallsvikler. Han kan, hvis han vil, få en stygg avvisning til å bli et glimrende påskudd til å kontakte meg, selv etter flere uker og måneder.
Jeg er på rett vei! Og jeg vil så veldig gjerne rope ut til alle som sliter: DET NYTTER Å KUTTE ET DESTRUKTIVT MØNSTER selv om gevinsten virker tilsynelatende utopisk, for ikke å si verre enn utgangspunktet.
Kjære deg:)
SvarSlettFørst må jeg si til deg at jeg kjenner meg igjen i din "hekt" til et annet menneske på den måten og det river og sliter deg nesten ned.
Du skriver du har gang på gang prøvd å avrive deg bort fra "hektens klør men følesen av å være "kjærlighetsløs....alene har gjort at du har falt tilbake igjen...-Slik har det også vært med meg...men jeg forstår nå at det ikke er kjærlighet men "hektet som gjør at hjernen din forveksler dette med kjærlighet.-EN KJÆRLIGHET består ikke av dager med uforutsigbarhet,sorg og fortvilelse.-Dessverre i denne prosessen er det slik at man "mister seg selv og det man står for og dette går selvfølgelig ut over selvfølesen din..-Prøv å finne styrken i boken "hekta"...og i deg selv...for livet er for kort til å ha mennesker i livet som ikke ser verdien i deg som menneske eller hva du står for....-Jeg vet hvor hardt dette er da jeg selv har hatt det slik i 3 år med en fyr...og jeg tar små steg i prosessen at denne gang skal jeg klare å "rive meg løs fra dette og starte å leve igjen:) M
Jeg har hatt det som dere. Mange år med venting og håp. Så greide jeg å slutte å ta kontakt . Forsto selv at det er over.
SvarSlettSå hoppet jeg i det og sa ja til å treffe en mann. En annerledes mann , jeg er fasinert og nyter det å bli sett som kvinne. Virker som god terapi .
Så spennende med kommentarer på det jeg skrev!:) Jeg tror sikkert det fins ulike veier ut av et destruktivt forhold, alt etter hvem man er og hvor tøff medfart selvfølelsen har fått. Jeg har kommet til et stadium der jeg har forsonet meg med rollen jeg hadde i hektforholdet. Bl.a. det at jeg ikke maktet å stå opp for meg selv. Det har føltes utrolig tungt, men jeg skjønner nå hvorfor. Det at jeg gjorde de mest utenkelige og nedverdigende handlingene for å ikke miste han, det at jeg (på en måte)tillot at alt skjedde, det har vært SÅ tøft å akseptere. Men det gjør meg ikke lenger frustrert og trist. Kanskje kan jeg si at jeg har tilgitt meg selv? Men jeg må liksom se meg selv fra utsiden for å klare å gi meg full forståelse og trøst, og jeg har etterhvert blitt flinkere til å innrømme sider ved meg som gjorde det mulig å bli hektet i akkurat den mannen. Å bygge opp en positiv selvfølelse skal gi meg selvtillit nok til at jeg ikke trenger å gå i den fella igjen. Jeg har vært veldig sint på han også, og jeg mener fortsatt at han er tidenes drittsekk uten sidestykke. Men det å være sint på en drittsekk er nytteløst. Ikke trenger jeg å tilgi han eller forstå han heller. Men det har vært helt nødvendig for meg å få ut den agressive og negative energien som bare har vokst og vokst, og den har fått utløp i form av svette og tøff trening.
SvarSlettNår det kommer til å føle kjærlighet, slik den bør være i et godt forhold mellom to mennesker, så er det altfor tidlig for min del. Den siden av meg er fortsatt nokså ribbet og nummen. Så jeg tillater meg selv å vente med å føle en hel masse for andre. Jeg syns det er greit at jeg har nok med meg selv. Først og fremst vil jeg være trygg på at jeg fungerer igjen.
Lykke til av hele mitt hjerte til dere begge!:)
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettDe to kommentarene over er flyttet til eget innlegg (08.12.2010): SKAL MAN FORVENTE GJENSIDIGHET? TRENGER REALITETSORIENTERING.
SvarSlett