Faner

søndag 28. november 2010

SYMPTOM 5: JEG OVERVELDES AV MOTSTRIDENDE FØLELSER

Utdrag fra Hekta på et håp om kjærlighet

I hektet sitter du på en dumphuske. I det ene øyeblikket er du oppe, i det neste er du nede. Eller verre, du sitter på monster-berg-og-dal-banen og farer euforisk til topps for i neste sekund å rase mot undergrunnen med hjertet presset opp i halsen. Kjenner du deg igjen i noen av påstandene under? 
  • Følelsene mine skifter så fort – fra håp og glede til dyp fortvilelse 
  • Jeg føler at jeg ikke kan stole på egne vurderinger 
  • Jeg bestemmer meg for noe, men ett ord fra kjæresten, så ombestemmer jeg meg 
  • Jeg greier ikke å ta beslutninger lenger 
  • Jeg diskuterer kontinuerlig med meg selv 
  • Jeg greier ikke å tenke klart 
  • Jeg kan føle meg rasende på kjæresten og angre i neste øyeblikk 
  • Den ene dagen vil jeg gjøre det slutt, den neste vil jeg bli for alltid 
I hektet kan positive følelser bli avløst av negative i løpet av sekunder. Du kan oppleve en situasjon som varm og trygg, men plutselig, uten at du vet hvorfor, snur stemningen og du blir kald innvendig. Hva har skjedd? Har du sagt noe feil? Har du vært for direkte? Sluppet ut for mye damp? Kjærestens varme ansiktsuttrykk er borte, og kroppen hans/hennes signaliserer motvilje. Du føler deg ikke lenger ønsket, situasjonen er ikke lenger trygg, og du aner ikke grunnen til det. Sånt kan selvsagt skje i ethvert forhold, for mange par har minefelt som det er farlig å bevege seg inn i. Men i hektet er det sånn støtt! Du opplever stadig at du feilvurderer både følelser og situasjoner, det blir farlig å tro at noe som helst er i orden i mer enn ti minutter. Innimellom, når du er alene, føler du deg ganske gal, rett og slett. Du snakker høyt til deg selv, går hvileløst fram og tilbake hjemme hos deg selv og kjefter og banner eller gråter og stønner høyt. Du river deg i håret, forakter din egen ubesluttsomhet og manglende evne til å skjære gjennom. Så ringer kjæresten og er blid i stemmen, og dermed dumper du ned i en stol og smiler med hele kroppen. Alt er bra! Du er en overspent tosk! Etter samtalen er du fylt av energi og rydder, vasker og kaster bøss og skrot. På kvelden når dere treffes, føler du deg som en verdensmester. Etter et kvarter kjenner du at noe skurrer, du aner ikke hva, du blir stiv av uro, og øyeblikket av lykke er over. De fleste forhold vil selvsagt gå gjennom en fase med uvisshet i starten, med følelsesmessig pendling, med tolkninger og feiloppfatninger. Problemet med hektet, er at dette er en type forhold som aldri blir skikkelig definert. Usikkerheten vedvarer, som en permanent tilstand, ikke som et uttrykk for jomfruelig famling i forholdets tidlige fase. 

Etter hvert som forholdet mellom Nora og Frank utvikler seg (eller snarere ikke utvikler seg), øker Noras ambivalens. Hun sier ofte et stort nei til Frank inni seg, fordi hun kjenner at relasjonen ikke er bra for henne. Allikevel ender hun alltid opp med et ganske skjelvende, lite ja. Hun lar seg drive av håpet om at Frank skal slukke tvilen hennes, og derfor kan hun ikke ta sin egen opplevelse av motstand på alvor. Pendlingen mellom ja og nei blir en konstant tilstand i henne. Hun mister dømmekraften, den sunne fram-og-tilbake-bevegelsen- mellom følelser og tanker som er forutsetningen for selvkorrigering og for at vi skal kunne ta valg som er bra for oss. Når dømmekraften svikter, er det vanligvis et tegn på at det er følelsene våre som ignoreres eller undertrykkes. Vi innstiller oss helt på den andres frekvens, og dermed lukker vi oss for våre egne emosjonelle signaler og kutter ut vårt indre kompass.

2 kommentarer:

  1. Jeg er en jente på 20 år som har siden begynnelsen av året vært involvert i en gutt på samme alder. Vi kom begge rett ut fra forhold da vi begynte å treffes. Og vi ble kjærester ganske raskt. Jeg hadde alltid "makten" i forholdet, jeg fikk mye oppmerksomhet og er penere enn han... men midt i forholdet begynte jeg å oppdage at han flørtet og sjekket opp andre jenter på byen og at han gikk bak ryggen min og løy til meg. Jeg avsluttet forholdet umiddelbart, både på grunn av min stolthet og på grunn av vissheten om at jeg kunne få andre gutter. Han tryglet om tilgivelse og angret sånn på at han hadde såret meg.
    Men jeg savnet han noe voldsomt etter bruddet, og snakket med ham. Han var svært usikker på om han ønsket å fortsette, men til slutt ble vi enige om å prøve igjen, med blanke ark og en helt ny bli-kjent-fase. Nå er dette nesten et halvt år siden og vi er fortsatt ikke offisielt kjærester. Han sier at han trenger tid til å komme over og bearbeide det som skjedde. Jeg føler at han snakker sant og kan stole på at han ikke vil være utro igjen, men jeg føler jeg aldri vet hvor jeg har ham - om vi kommer til å bli sammen igjen eller ikke.
    Jeg har blitt mer og mer usikker og mindre tålmodig på om dette er noe jeg gidder. Han sier hele tiden når jeg spør, at han lover at vi skal bli sammen igjen og at vi skal ende opp med hverandre. Men det kan gå dager uten at vi treffes, fordi han er opptatt med seg selv, drar på reiser eller rett og slett ikke vil ta initiativet til å spørre meg. Han hinter liksom til at jeg skal spørre noen ganger, men ellers føler jeg hele ansvaret på å holde forholdet i gang går på mine skuldre...
    Jeg føler jeg kjenner meg igjen i nesten alt som står på denne siden, alle symptomene. Jeg må erkjenne at jeg er mer forelsket i han nå enn da vi var sammen, fordi jeg på en måte vil ha det jeg ikke kan få... Men samtidig tenker jeg hele tiden at han virkelig ikke bryr seg nok om meg - da hadde han vel ville blitt kjæreste med meg igjen snart? Jeg har ikke sett familien hans eller vennene hans siden vi var ekte kjærester. Han prioriterer meg ikke så mye lenger, og gir generelt lite bekreftelser og er svært lite romantisk. Og jeg vet jo at han kan hvis han vil...
    Samtidig sier han at han elsker meg og vil fri en gang osv... SÅ jeg blir GAL! Hvor står jeg oppi alt dette? Han vet jo hvor usikker jeg er, men virker ikke som han bekymrer seg så mye over dette...
    Har gått ned 5 kg, sover generelt lite, har lite livsgnist og gråter i tide og utide. Jeg føler inni meg at dette er galt og usunt, men han overbeviser meg alltid om at "vi skal fikse det", og "alt skal bli slik det var", "vi er snart sammen igjen" osv.
    Skal jeg stille ham ultimatumet: skikkelig forhold eller aldri mer?
    Kjenner at dette tærer meg og bryter ned selvtilliten min, jeg får ikke fred.
    Og det var jeg som pleide å være rundbrenneren..

    SvarSlett
  2. For det første, om en person virkelig vil ha deg og bryr seg om deg, vil han ikke bruke hundre år på å bli sammen med deg igjen. hva er vitsen å pine seg selv dag inn og ut, fordi en dust til en gutt sier vi snart blir sammen. Han har jo livet og hjerte ditt i hånden sin. Vær en sterk og selvstendig kvinne, og forlat gutten. Fordi du fortjener mye bedre. Du fortjener en som faktisk bryr seg om deg, en som gjør alt for å få deg.

    SvarSlett