Sissel Gran sier ...
Kjære alle dere som sliter med å gi slipp,
Alle som strever med frigjøringsprosessen etter et hekt (og all annen form for avhengighet) forteller om tomhetsfølelse, tristhet, frykt og "tilbakefallstanker". Dette er pinefullt, men normalt, fordi hjernen, hjertet og hele nervesystemet har vært overbeskjeftiget med hvordan å opprettholde kontakten med "den tilbedte". Alt har handlet om dette. Resten av tilværelsen har vært mer eller mindre ignorert. Når man begynner å hekte seg av, forsvinner derfor all opplevelse av mening med tilværelsen, men dette er en illusjon! Livet er der fortsatt, det bare venter på deg og har ventet på deg hele tiden. Meningen med tilværelsen er ikke borte, det er hektet (og den som har hektet deg) som har "hypnotisert" deg til å tro at alt annet er uvesentlig.
Tomhetsfølelse, sorg og frykt vil begynne dempe seg i det øyeblikk du begynner å akseptere at dette ikke har vært kjærlighet, men et hekt. I det øyeblikk du begynner aksepterer dine egne følelser: tristhet, skuffelse, skam og så videre, er du på vei ut av hektet.
I boka er det en illustrasjon av "Endringshjulet" og fasene de fleste går gjennom når de skal løsrive seg fra hekt og annen avhengighetsatferd. Du vil se at "tilbakefallstanker" er normalt. Man er ikke svak og dum, det er bare utrolig vanskelig å drepe sitt eget håp, men det er altså det man må - med venners hjelp, gjennom å snakke med andre som har lignende erfaringer, ved å følge med på denne bloggen, og noen ganger gjennom å oppsøke en terapeut.
Gjennom kognitiv terapi, hvor du blant annet lærer å koble om hjernens nettverk og gjenopprette en sunn kontakt mellom tanker og følelser, kan du få hjelp til å hekte deg av.
Beste hilsen
Sissel
Hei
SvarSlettMye konstruktivt og bra her.
Selv føler jeg mye av problemstillingene kommer inn under det å være "stormforelsket" Mange av de tanker og følelser som er beskrevet opplever en vel nettopp da..Problemet med et "hekt" blir vel at forholdet blir stående på stedet hvil? Altså at det ikke blir progresjon?
Hva blir egentlig forskjellen på et hekt og en skikkelig stormforelskelse? Som etter min mening også kan være positivt?
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettDette er akkurat som å lese om seg selv. Har også kastet bort flere år på et håp, skuffelser og følelsen av avhengighet! Har virkelig lyst til å komme meg ut av dette. Er en ufattelig lettelse å lese om andre som har det på samme måte og at det finnes en måte å gi slipp... Er lei av å ha det på denne måten!
SvarSlettTakk for at dere har gitt ut denne boken og startet bloggen!
Så enig så enig.
SlettMange takk. <3
Jeg lurer på om det kan kalles hekt når man sliter med å komme over kjærlighetssorg? Forholdet var verdens fineste (trodde jeg og sa han, ingen faresignaler) inntil han gjorde det slutt på mail, angret seg, veldig fine dager sammen med mange symbolhandlinger, før han slo opp igjen per mail.
SvarSlettDet var bare noen timer siden vi hadde sagt farvel. Han har ikke hatt noen forklaring og har heller ikke gitt meg en forklaring annet enn at følelsene tok PLUTSELIG slutt. Dette var veldig tungt og er det tidvis enda. Jeg har sendt ham en masse mail (flaut!) hvor jeg har sagt hvilken drittsekk jeg synes han er og masse andre stygge ting. Et forsøk på å få ham til å FØLE noe...Og spillet eller hva det er har liksom fortsatt. Var helt maktesløs i at mannen jeg elsket og hadde planer for framtiden med bare gitt på denne måten - uten prosess, uten å dele tanker før det skjedde.
Det hører med til historien at vi hadde vært venner i flere år før vi ble kjærester og at han dagen før han sendte meg ut i intet introduserte det barnet jeg ikke hadde møtt tidligere.
Veldig uansvarlig av en voksen person og jeg har vært veldig mye sint og veldig opptatt av å få han - som oppførte seg aldeles følelelsesløst - skal føle noe...Bare destruktivt og dumt. og jeg lurer på om dette, som har vært en fem måneder, er en form for hekt eller bare normal, tung og vanskelig kjærlighetssorg over å miste ham og en tung sorg over måten han gjorde det på?
Takk for at dere har satt igang debatten!
Jeg vil også takke dere for at dere har gitt ut en bok, og startet en blogg, om et svært vanskelig og tabubelagt tema.
SvarSlettÅ være hekta på 3. året oppleves for meg som et totalt destruktivt avhengighetsforhold, som preger hele mitt liv, min hverdag som mor, arbeidstaker, venninne... Fokuset mitt omhandler fullstendig denne mannen, som jeg egentlig IKKE vil ha, men likevel kjemper for.
Jeg forstår regelrett ikke dette kaoset jeg lever i, HVORFOR jeg velger å fortsette, at jeg ofte priortere han fremfor barn og venninner... forsake så mye som betyr mer alt i ett!
Vente... vente... håpe og tro... for så å bli slått i bakken - igjen! Håpet brister, men tennes igjen like fort av den minste lille berøring eller gode ord.
Jeg er sliten... fryktelig sliten, av å ikke klare å avslutte dette "forholdet". Jeg føler meg maktesløs, sint, utålmodig, fortvilet.
JEG har mistet meg selv, HVOR er den snille gode mammaen jeg engang var, HVOR er den optimistiske blide jenta og venninnen?? HVOR er JEG???
Takk for at dette temaet bringes på banen - jeg håper at jeg ved hjelp av dette en gang finner tilbake til meg selv!!
Kjære deg...
SvarSlettSVAR: til deg som er "hekta" på 3 året...-Kjenner meg igjen i din historie..og har også levd i en "hekt til en mann i 3 år..-Og vi vært "inne og ute" opp til flere ganger i løpet av denne tiden..og til slutt mistet jeg den "trygge..glade jenta som finnes i meg..du mister deg selv fordi "grensene man vanligvis ville satt skyves lengere...og lengere bort. Til slutt kjenner man ikke seg selv igjen. Det og gå uvissheten i møte...aldri vite...og håpe..gjør noe med deg som menneske.-Mine venner advarte meg..men jeg valgte og heller snu det døve øret til...og lukke øynene til hvilken vond sirkel av vonde ting jeg var inne i...-Selvfølgelig "matet han meg med kjærlighet og nærhet også..og vi delte masse fint sammen...men like fint som disse opplevelsene var..så befant man seg i "kulda igjen...-Det hele endte for et par uker siden da han pludselig sa at jeg "måtte finne på noe annet"...og så fortalte han at han hadde møtt ei han ville satse med..-Verden min raste sammen.HVA VAR JEG???..tydelvis ingen...og det var da jeg så hvilken "hekt jeg hadde vært oppe i...-Dette unner jeg ingen...og jeg føler med alle som sitter oppe i dette..-Det er en lang vei og gå...men alle forjener vi gjensidig kjærlighet og forståelse..og disse tingen finnes desverre ikke i noen "hekt" May Bente
Etter å ha lest boka forstår jeg mekanismene som fører til et hekt, jeg har fått erfare de fleste i høyeste grad.
SvarSlettFor meg er det likevel en logisk bit som mangler her: Jeg ønsker ikke å ha et forhold til denne dama, jeg ønsker henne inderlig ut av livet mitt. Jeg er nesten sikker på at hun ikke vil ha et forhold til meg heller, men helt frem til siste gang vi hadde skriftlig kontakt for noen dager siden la hun ved en åpning:
Kanskje, senere, når det er gått en tid...
Poenget: Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp når situasjonen er slik? Det vi hadde var nok mer en serie møter enn et forhold.
Jeg sjekker via nettet hver dag, og er det noe "nytt" så er det som å få et knytteneveslag i magen. Jeg har slettet henne, hun har ikke slettet meg, jeg må be henne gjøre det for å miste denne åpningen. Hvorfor klarer jeg ikke det? Hvorfor skriver jeg ikke og ber henne gjøre det nå?
Hvorfor vil jeg vite? Vi passer ikke sammen en gang. Ulike interesser, hva er så spennende med henne? Småbarnsmor i full jobb, travelt opptatt med vanlige ting stort sett hele tiden.
Likevel har jeg overtilpasset meg, langt på vei gitt avkall på egne verdier osv, nærmest utslettet meg selv.
Historien er litt mer komplisert enn jeg skriver her men jeg skal ikke bli for detaljert.
Jeg hadde noen vage følelser helt i starten men langt fra nok til å bygge et forhold på.
Kan det være rester av dette som ligger igjen et sted langt der inne i meg selv?
Jeg er 100% sikker på at jeg ikke vil dette. Likevel er det så vanskelig at jeg går til en terapeut for å få hjelp. Hadde jeg bare visst at en relasjon til et annet menneske kan være så farlig...
Jeg vil være meg selv igjen!
Hei igjen! Jeg begynner å lure på meg selv. Jeg klarer ikke å slippe taket i mannen jeg. Vil liksom ikke. Jeg er så inderlig glad i ham.. Jeg må jo trives med å plage meg selv. Leser Sissels sider i boken om og om igjen. Vil liksom ikke ta det inn over meg. Vil bare ha ham! Himmel og hav!!!!!! Ær`e muli`... Det er liksom en bitter-søt følelse i maven. Klem fra selvpiner (og en som like å være selvutsletter). Vi ses på seminar..
SvarSlettEva
Kjære Eva.
SvarSlettJeg skjønner innmari godt hvordan du har det, for jeg var akkurat der du er nå. Tidvis har jeg det sånn ennå, selv om jeg har erkjent at det var et forhold som ALDRI kunne bli. Det var et usunt hekt der jeg til slutt mistet absolutt alt.
Jeg har heldigvis kommet videre, jeg har jobbet med meg selv veldig lenge og føler meg trygg igjen. Trygg på hva som blir rett og galt i det minste. Det er allikevel èn gigantisk emosjonell felle, og det er alle minnene! Når jeg er alene, eller kjenner meg ensom av en eller annen grunn, så kommer minnene inni hodet mitt om det som faktisk var bra (små bagateller, men dog), og der og da skal ingenting til for at jeg blir vippet av pinnen. Det holder med lukten av han, det at han kommer nære nok til at jeg kjenner varmen hans, hører stemmen...alt det som gjorde meg SÅ forelsket. Alt som gjorde meg solgt! Alt som fortsatt virker på meg. Derfor kan han aldri få den muligheten.
Jeg har gjort alt som står i min makt for å holde han borte fra meg, og han vet ikke engang at jeg sørger. Han er en (mer eller mindre bevist) verdensmester i hektteknikker, og vil garantert dukke opp dersom jeg vifter med hvitt flagg. Jeg HAR viftet mange ganger, og jeg vet hva som skjer! Kanskje vil han ikke komme til avtalt tid. Kanskje passer det best for han å komme akkurat den kvelden jeg egentlig skal ut med venninner. Kanskje kommer han seint på kvelden og har med vin, slik at jeg blir liten og dum og han blir stor og seirende. Kanskje kommer han og vi har det fint inntil han blir trist og sier at han må få orden på livet sitt...få gjort det slutt med sin nåværende på en real måte...få sørget for at hun ikke blir skadelidende fordi han er en dust.. Kanskje kommer han og lukter litt fremmed. Kanskje kommer han som om han har bestilt tid og beløp..
Det er sårt å kjenne på savnet, men jeg sier til meg selv at det blir enda verre dersom jeg gir etter. Ja, jeg ville ha den mannen! Med hud og hår!! Hadde jeg bare sluppet alle "heftelsene" ved han som nær hadde ødelagt meg.
Den eneste som kan hindre meg i å få alt jeg ikke vil ha, er meg selv.
Ja, vi sees på seminar!:) K.