Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

tirsdag 22. mars 2011

WHEN GOOD DOGS DO STOOPID THINGS

Anonym sa ...
Jeg er en mann som har fått et hekt på en tidligere kollega som jeg hadde en kortvarig, ikke-seksuell affære med. Jeg har aldri før vært så forelsket, så dette var ganske overveldende for meg helt fra starten. Og det har nå vart i snart fire år. Jeg vet at følelsene var gjensidig fra hennes side til å begynne med, men siden vi var i hvert vårt forhold (hun var gravid, jeg hadde fått en baby) så ble det vanskelig å holde et vennskapsforhold ved like. Hun kuttet meg ut på den langsomme måten, ved å hinte om at dette nå var over fra hennes side, og aldri ta kontakt selv. Å fortsette et vennskapsforhold ble helt og holdent mitt ansvar. Å ta kontakt ble etter hvert vanskelig fordi det ble så stigmatiserende, jeg orket aldri enda en avvisning. Jeg savnet henne selvsagt, men følte meg dum og patetisk som en 13-åring.

Fortellingen burde ha sluttet der. Vi har ikke hatt noe kontakt siden annet enn et par utilsiktede streif, og det har nå gått over tre år. Men savnet, lengselen min, den har ennå ikke gitt seg. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og periodevis er det veldig smertefullt og slitsomt. Det kjennes ut som om det blir mer slitsomt med tiden. Jeg blir mer trøtt av det nå enn før.

Jeg har det bra i mitt eget forhold, jeg tør nesten si at jeg har det perfekt. Jeg elsker familien min og har verdens herligste og flinkeste unge. De problemene jeg og min kone hadde for fire år siden er ikke en gang spesielt relevante i dag. Men hvis pendelen står feil kan jeg tilbringe en hel helg med familien min mens tankene mine egentlig er hos hun andre. Dette gir meg egentlig ikke så dårlig samvittighet, jeg har etter hvert slått meg til ro med at det er tvangsmessig blitt en del av meg som jeg ikke kan gjøre så mye med annet enn å forsøke å ignorere. Men det er selvsagt ubehagelig både for meg og antakelig de rundt meg. Jeg blir fjern. Min nåværende samboer vet for øvrig om at dette er tilbakevendende problem, men dette er ikke noe vi fokuserer mye på.

Det som gjør dette ekstra vondt er vissheten om at jeg egentlig ikke gjorde noe galt den gangen, jeg hadde ingen egoistiske hensikter eller baktanker om en elsker på si. Det jeg savnet i mitt liv i 2007 var en trygghet på framtida, at jeg kunne dele livet med en som var positiv og trygg på seg selv, som jeg kunne stå opp og ta en kaffe med – også var dette bra nok. Man kan kanskje beskylde meg for at jeg var naiv og litt godtroende, og det var sikkert en smule irriterende at jeg titt og ofte tok kontakt i den tiden før jeg påla meg restriksjoner. Imidlertid kan jeg ikke se at jeg fortjente the silent treatment, jeg kan ikke se at noe jeg gjorde rettferdiggjorde det at jeg skulle ignoreres av hun andre i resten av mitt liv.

Hvorfor betydde hun så mye for meg? Grunnen til hektet er nok ikke håpet om at vi skulle kunne komme tilbake til hverandre. All fornuft og alt jeg vet sier meg at hun andre ikke tenker spesielt mye på meg i det hele tatt. Livet går videre. For meg handlet det nok mer om at hun ga meg en indre trygghetsfølelse, av at jeg nå var bra nok. Det ga meg en slags ro, som jeg ikke visste jeg trengte tidligere. I mitt liv har jeg dessverre hatt en del personer som har hatt sine egne ting å stri med. Fra jeg var barn lærte jeg meg å klare meg selv, og jeg lærte meg å tåle at folk kunne være litt egostiske og ekskluderende innimellom. Antakelig har dette bidratt til at jeg er såpass selvstendig og disiplinert som jeg er i dag. Jeg var vant til at JEG hele tiden skulle ta støyten, fordi jeg var mest stabil og sterkest, og jeg skulle gi mest. Dette mønsteret har gått igjen i familien, i kjærlighetsforhold og arbeidsforhold i hele mitt liv. Men denne forelskelsen og den langsomme avvisningen av meg, fra denne siste personen i rekken som – av en eller annen grunn – betydde så mye for meg, den vippet meg fullstendig av pinnen. Nå henger jeg og svinger etter et bein. Disse tankene stjeler så mye av tiden min – selv om alt annet i livet mitt ligger til rette for at jeg skal ha det bra.

Er det virkelig håp for å befri seg fra et hekt som dette?


Hilsen "good dog"

16 kommentarer:

  1. Du vet hvordan noen personer bare "forstår barn"? De bare vet akkuratt hva som skal til, setter seg ned i sandkassen, frem med spaden og går inn i barnas eventyrverden uten å møte på hinder som "tenk om buksa blir skitten?" eller "ugh, føler meg litt teit nå." Noen bare forstår barn. Det klikker med dem.

    Vel, jeg har en person som "forstår" meg. Han kjenner meg så utrolig godt, og vet akkurat hva han skal si for at jeg skal forstå. Han vet hvor skoen trykker, hvor jeg mister grepet, hvor jeg føler meg trygg og hvor jeg ikke går fordi jeg blir skremt. Han holder meg i sjakk, med kommentarer, besøk i helgene de kveldene jeg sa til alle at jeg ville være alene. Han forstår meg.

    Vi har det utrolig bra sammen. Vi har vært venner et par år, men den tiden vi har vært sammen har vi opplevd flere av de viktigste tingene livet har å by på. Han holder meg på jorden og er ikke redd for å kritisere meg om det er det jeg trenger. Han holder meg stabil.

    Vi har utrolig mange feller interesser. Sammen kan vi le av ting som ingen andre finner underholdende. Han er aldri flau over meg og bare ler av meg hver gang jeg begår en tabbe. Han ville aldri forlatt meg.

    Vi har alltid vært bare venner. Det er det vi er. Det er det jeg sier. Det er det folk tror. Men alle vennene hans vet hvor han går om kveldene, hvor han har vært hver fredag de siste 8 månedene. Ingen reagerer. For vi er bare venner.

    Men jeg gjør det. Nå, reagerer jeg. Min gode og trygge venn er også min værste fiende. Vennskapet vårt har traumatisert meg. Han er nemlig forlovet, med min gode venninne. Jeg var den første som fikk vite det. De fortalte meg før alle andre. Før foreldre og søsken. Jeg var den første. Hun har et år utveksling, på den andre siden av landet, og jeg har blitt det naturlige andrevalget. Min gode venn er så utrolig naiv og ville aldri forstått kjemien mellom oss. Og om han hadde følt den, ville han aldri gått fra forloveden sin. Han er en for god person til det. Har han gitt et løfte, vil han alltid holde det. Til evig tid. Selv om det betyr at kanskje vil være ulykkelig en periode av livet sitt. Når han forstår at han har valgt feil.

    Jeg er hekta på vennskapet vårt. Hvordan kan jeg redde det? Hvordan kan jeg redde megselv? Uansett hva jeg gjør, blir det tårer.

    SvarSlett
  2. Teit at dere ikke kan engelsk.
    Det skrives "stupid" - ikke "stoopid".
    Flaut for dere.

    SvarSlett
  3. "Stoopid" er urban sleng, skjønner du :)
    http://www.urbandictionary.com/define.php?term=stoopid

    Hilsen Nora

    SvarSlett
  4. sitter her nokså oppløst i tårer, sjokkert over at det er andre som har det som meg, leste gjennom disse utsagnene som tilsier at en er hektet, vel..det ble et rungende JA på alle....

    jeg har vært klar over at jeg har hatt mine "issues" de siste år, men jeg var virkelig ikke klar over at det fantes et ord for det, og andre som hadde det helt likt.

    jeg er 23 år, men alle mine nære venner er godt gifte, noen har barn, eller samboer med gifteplaner. jeg sier hele tiden til meg selv at jeg er ung og at jeg vil finne den rette, men likevel føler jeg meg ofte ensom, alene og mindre verdt enn dem fordi jeg ikke har en kjæreste.

    jeg har ingen problemer med å fange menns oppmerksomhet, men å holde på den derimot.. tror kanskje de merker at jeg er desperat etter en kjæreste, utsultet på kjærlighet og at jeg blir litt "ivrig"

    jeg har vært ALVORLIG hekta på 1 mann, og meget hekta på 2 andre. den første viste meg interesse, gjorde meg gravid i en alder av 17, han ønsket abort, og siden jeg tenkte "hvis jeg tar abort vil han kanskje bli sammen med meg" så gjorde jeg nettopp dette. han var 7 år eldre.
    han ville ha meg på besøk osv, men han ville ikke ha noe forhold. forelsket som jeg var så var jeg utrolig snill mot ham og gjorde alt for ham. kan skjønne at han ikke ville kutte dette ut da det bare medbrakte goder for ham! han er en snill gutt på bunn og ville nok aldri gjort meg noe stygt med vilje. men som en litt eldre gutt burde han ha kuttet meg ut. han gjorde kanskje noen forsøk, men jeg klarte alltid å lokke med noe for å komme på besøk. jeg visste jo han aldri ville ønske bli sammen med meg. men jo sjeldnere han var med meg, desto SYKERE ting tok jeg meg selv i å gjøre ... følte meg i en periode helt paraniod. tror kanskje jeg la ekstra mye i forholdet til denne "espen" fordi jeg hadde vært gravid. jeg tror også jeg ønsket å snakke med ham om dette, men han klarte ikke å snakke om alvorlige ting. så jeg levde bare i håpet.

    mine venner begynte å reagere på hvorfor de aldri fikk møte denne "espen" som jeg da hadde tilbragt 3 år sammen med. kun hjemme i hans leilighet. jeg forsvarte det med at han var travel, likte seg best hjemme osv. alt handlet om "espen" i 4 år av mitt liv. da han "dumpet" meg og fant en ny dame var jeg på mitt verste. jeg googlet henne, søkte i tlf-katalogen og fant ut hvor hun bodde. og hva søsknene hennes het. lette over alt for å finne ut mer om denne dama. og hva hun kunne ha som ikke jeg hadde hatt.. jeg oppførte meg helt på trynet. og gjorde ting som ikke ville falt meg inn den dag i dag.

    når jeg ser "espen" i dag, skjønner jeg at jeg ikke kan ha vært forelsket ... han er ikke utseendemessig min type, han har ikke mye av det jeg vil ha i en mann og han er rett og slett usosial og lat. jeg må bare ha vært 200% hekta. og det skremmer meg.

    greit nok at når dette begynte var jeg 17 og det varte til jeg var 20, og at jeg nok var litt ung. men jeg ser at jeg også nå, i en alder av 23, fortsatt blir fort hekta på menn, og jeg har fått meg en GOD guttekompis, som jeg VET ikke vil ha et forhold, men jeg tilbringer så mye tid med ham at nå føler jeg meg forelsket. han vil møte meg 4 gager i uken, vi går på kino. spiser middager, leier filmer osv osv. men vi har ikke så mye som kysset. jeg merker at jeg glorifiserer forholdet en del når venninner spør hvordan det går med meg og "petter". hver gang jeg er med ham ønsker jeg å kysse ham. men jeg vet jo ikke hva han tenker. det har gått så langt nå at vi har vært uatskillelige i 4 mnd. jeg tror nok bare han er ute etter vennskap.. hvordan kan jeg unngå å bli hekta igjen? og er det noe jeg kan gjøre for å forebygge?

    fortvilt jente

    SvarSlett
  5. Hei fortvilet jente!
    Begynn med å lese Hekta-boken vår. Der vil du få svar på mange av spørsmålene dine.
    God hilsen,
    Nora

    SvarSlett
  6. Jeg vet egentlig ikke om dette er rommet jeg skal bruke for å råde meg fram til noe. Dog oppfyller jeg et visst kriterie, jeg er hekta. Hekta på en som jeg nylig har møtt, det vil si for en uke siden. Vi møtes veldig kort og jeg klarer ikke la være og tenke på han. Jeg diskuterer med meg selv om jeg skal være modig nok til å ta kontakt med han, ta det første skrittet og vise at jeg er interessert. Tror jeg skriver her nå fordi jeg trenger noen til å heie meg frem. Noen som forteller meg en historie om hvordan de tok det første skrittet. Det er jo den "nei" som jeg forsøker å gjemme meg fra, hva om han sier nei?? Avvisning er bare så vondt.

    SvarSlett
  7. Jeg har tatt meg selv i å lese store deler av bloggen og KJENNE MEG GODT IGJEN. Dette har vært meg så lenge jeg kan huske. Har ikke hatt mange seriøse forhold, og de har som regel endt i kjærlighetssorg og en følelse av utilstrekkelighet og uelskbarhet.

    Inntil nå. For et drøyt år siden traff jeg en bra mann. Jeg har de gangene jeg ikke har blitt hekta på noen, vært på vei ut døra i det jeg har følt at en mann har vært for på (sendt meg for mange mld/tlf på en dag), og dermed innimellom blitt en (motvillig) hekter, innser jeg nå. Verken jeg eller min nåværende kjæreste var forelsket de første månedene og alt gikk i et sakte tempo. Dette gjorde at jeg turde å åpne meg og vise hvem jeg var. Vi gikk fra å være et useriøst bekjentskap til gode venner og til slutt kjærester i fjor sommer.

    Og det er her det interessante kommer inn. For nå burde jo alt være en dans på roser uten usikkerhet. Men usikkerheten er der. Uten at han er en hekter, har jeg likevel blitt hekta! Han er veldig imøtekommende med mine behov, og jeg tør å være meg selv i stor grad. Likevel tar jeg meg selv i å analysere mye av det han sier og teste ham.

    Alle de jeg har hatt følelser før for har på et tidspunkt forlatt meg, og underbevisstheten min regner med at dette også vil skje denne gangen. Hva overser kjæresten min som de andre har sett og ikke orket å håndtere? Slike tanker kverner i hodet mitt. Jeg har de typiske pappa-problemene også. Har en far som har brutt all kontakt med min yngste søster, og som i krangler med meg har truet meg med det samme. Gjennom oppveksten var han uforutsigbar og fraværende og jeg har nok alltid slitt med dette. Ble veldig truffet av ett av innleggene her på bloggen som omhandlet nettopp dette.

    En stor forskjell på meg og kjæresten min er at jeg helst vil være med ham hele tiden, mens han (som var singel i lang tid før han traff meg) har behov for alenetid. Dette er tid han tilbringer hjemme alene med en bok eller en film. Han har forklart meg det inngående og på et rasjonelt plan har jeg prøvd å forstå og respektere. Flere ganger de siste månedene har jeg likevel med forskjellige ”taktikker” (latet som om jeg har et ærend der han bor, sagt jeg har hatt en kjip dag, kranglet meg til) besøkt ham når vi på forhånd har avtalt å ikke treffes. Vi har hatt diskusjoner om dette, og jeg har sagt at jeg trenger å føle meg velkommen hos ham. Han har gått langt i å imøtekomme dette (aldri sagt nei til besøk f.eks), men på et tidspunkt sa han følgende: ”Siden jeg er så glad i deg, vil jeg gjøre veldig mye for at du skal føle deg trygg. Det negative ved dette er at jeg kan komme til å føle meg overkjørt. Vær så snill og tenk nøye over situasjonen når du trenger meg. Vit at jeg trenger deg, men at jeg også trenger tid for meg selv. Jeg kommer til å fortsatt være her imorgen”

    Jeg har tenkt over dette, men i stedet for å ta for det det er ble jeg bare utrygg. Til jeg leste denne bloggen og skjønte hva jeg holdt på med! Fordi jeg ikke er vant til et forhold der det ikke er noe hekt har jeg ubevisst nesten forsøkt å gjøre ham til hekter fordi jeg er hekta selv. Det er mer gjenkjennelig for meg å ha et destruktivt forhold, og derfor klarer jeg ikke helt å tro at jeg har funnet noe bra som fungerer. Takk og pris for at jeg fant denne bloggen og kan ta tak i ting før jeg hadde dratt ting for langt. Jeg skjønner at det ikke er enkelt å forholde seg til noen som alltid trenger "mer". Jeg tror til og med jeg kan vise ham bloggen og fortelle at det er sånn jeg er vant til å ha det og derfor har jeg vært i overkant trengende.

    Selv om man altså finner et sunt og likeverdig forhold blir ikke problemene alltid borte. Gammel vane er vond å vende, men den som vet bedre har sjansen til å gjøre bedre. Jeg tror kommunikasjon og det å prøve å ta ting i beste mening er løsningen på mitt nåværende problem, og jeg er veldig glad for å ha lest denne bloggen slik at jeg skjønte hvilken ond spiral jeg var på vei ned i igjen.

    SvarSlett
  8. Hei good dog :)
    Jeg kjenner meg sånn igjen i hvordan du skriver, til og med hvordan du bar som barn. Jeg hadde også en hekt for et par år siden, mens jeg var i et annet forhold. Både forholdet og hekten er over. I etterklokskapen så ser jeg at min hekter hadde egenskaper som jeg savnet både i forholdet vårt og sider ved meg selv som jeg følte jeg ikke fikk utløp for på den tiden. Isteden for å ta tak i tingene her og nå så drømte jeg om en mann jeg bare såvidt hadde hatt kontakt med for flere år siden. Også som deg, hver eneste dag. For meg var det en virkeøighetsflukt, jeg turte ikke tillate meg selv å kjenne på hva disse følelsene egentlig prøvde å fortelle meg, for jeg tror nok ikke jeg ville ha han, som ikke er min type i det hele tatt. kanskje du trenger litt hjelp til å sortere tankene? Jeg vet ihvertfall hvor lite konstruktivt det er å bruke så mye tankekraft og energi på en fantasi som har lite med virkeligheten å gjøre.. Ønsker deg alt godt og lykke til :)

    SvarSlett
  9. Jeg tok kontakt med denne Frankinnen min (skriftlig, digitalt) og oppklarte et par ting, og etter det har jeg følt meg gradvis mye bedre. Jeg tenker på henne ennå, men det er ikke vondt lenger. Jeg kan mye lettere fokusere på viktigere ting.

    Det kom fram et par interessante ting om denne, jeg tror kanskje litt sjeldne versjonen av hekt, men jeg kan ta dem siden.

    -good dog-

    SvarSlett
  10. Når jeg kjenner hekte-vibbene begynne setter jeg på "Bad Romance" med Lady Gaga. Vet ikke hva dere tenker på når dere ser videoen, men for meg er den litt sånn "SLIK SER HJERNEN DIN UT PÅ HEKT". Delvis storøyd naiv, delvis krypende på gulvet foran hektern, desperat tryglende om kjærlighet. Og det er kanskje ikke bare jeg som har fantasert om at Frankern endelig skal si ja, slik at jeg kan ta min grusomme hevn...?

    OK, det er mye rart i den videoen, men den er akkurat sær nok OG humoristisk nok til at jeg kan se hvor komplett håpløse og egentlig KOMISKE alle disse følelsene er! Og det trenger jeg i blant;-)

    Hilsen en som har vært hekta

    SvarSlett
  11. Må si takk for en strålende, ærlig, raus og oppklarende bok! Trodde at jeg hadde lest det meste om denne type forbindelser - men oppdaget at jeg etter mange varierende erfaringer/forhold, gode og dårlige, forelskelser og hekt - fikk en ny innsikt!
    I skrivende stund kjenner jeg fremdeles følelsen av kvalme og skam over at jeg som veldig godt voksen kvinne ble utsatt for og forført av moderne sjekketriks- det som jeg nå etter å ha lest boken (hektet) - kalles en PUA (Pick up artist). Disse triksene skriver Sissel om i boken og advarer med rette: jeg opplevde at bruken av såkalte "negs"(jeg trykker deg ned slik at jeg kan flyte opp)-førte meg inn i en tilstand av frykt som med mindre selvobservasjon lett kan forveksles med forelskelse... Jeg kom meg ut i tide og med mye strev -men er nå istedet hektet på å finne ut alt som er innenfor disse sjekketeoriene...Leit og trist å oppdage et degraderende kvinnesyn (kvinnen er "target"/objekt) er ramme alvor og som selv oppegående, voksne akademiske menn bruker som sjekkemetode. Vil advare andre kvinner i alle aldre mot disse metodene - fordi de av oss som har den dårligste bagasjen med oss (tidligere misbruk/vold) veldig lett kan bli hektet - og veldig skadet i møtet med noe som for andre kan virke nesten litt latterlig...

    SvarSlett
  12. Ja takk begge deler, temker jeg om deg. Det er kanskje tid for å 'ta et oppgjør'; hva er det du liker med det du har, og hva kan du realistisk forvente å oppnå med et nytt forhold? Du skylder både deg selv og dine omgivelser å ta stilling til dette, lykke til!

    SvarSlett
  13. Hei!

    Jeg kjenner meg igjen i omtrent alt som skrives i boka. Jeg er 29 år og har datet en mann i 3 måneder. Nå er det over. Han signaliserte ved et par anledninger at det må gå sakte, siden han har blitt sviktet før, og var redd for å kaste seg inn i noe nytt. Det gikk alt annet enn sakte allikevel.
    Jeg har analysert alt opp og i mente hva jeg har gjort galt, og om jeg burde vært mye mer tydelig i en tidligere fase om hva jeg hadde behov for- nemlig mye mer bekreftelse og kontinuitet.
    Han var av og på konstant. Kunne kritisere meg og være spydig. Sa selv at han var klar over dette. Ville han få fram en reaksjon hos meg?? Hvorfor gjorde han dette? Jeg følte meg mindre og mindre.

    Er det noen som helst mulighet for at det kunne blitt oss dersom jeg hadde vist mer styrke og egenvilje? Det var der jo hele tiden, men hekta som jeg var, ble jeg ute av stand til å gjøre noe i frykt for å støte han eller endre på noe som vi hadde/ikke hadde.
    Eller er det slik at dersom det er såpass lite likevekt i "forholdet", så er det ikke "ment to be"?

    Hanne

    SvarSlett
  14. Kjære 29-åring!
    Jeg kjenner meg veldig igjen i et du skriver! Jeg er 20 år og har vært i et godt forhold med en utrolig fin fyr i ett år nå. Han er snill, imøtekommende og når vi er sammen er jeg avslappet og tilfreds. Men jeg tar meg selv i å overanalysere og teste hans følelser for meg når vi ikke er sammen. Jeg er veldig opptatt av bekreftelse, og blir ofte skuffa hvis han for eksempel ikke svarer like "passionate" på smser jeg sender ham. Kjæresten min er mye ute og reiser på grunn av jobben sin, mens jeg sitter hjemme og "venter" på å høre fra ham. Hvis han ikke gir lyd fra seg på en dag eller to blir jeg ofte irritert. Et sted inni meg vet jeg at han er glad i meg, og at to dager uten kontakt for ham overhodet ikke er synonymt med at JEG ikke liker HAM lenger. Han bekymrer seg ikke, men er rolig og stabil. Likevel overdøves denne sannheten av "støy" i hodet mitt.

    Etter jeg kom over denne bloggen har jeg skjønt at jeg har hekte-symprtomer og tendenser, og synes det er utrolig skremmende. Hvis jeg fortsetter slik frykter jeg at jeg kommer til å ødelegge forholdet vårt - det blir rett og slett for slitsomt å slite seg psykisk ut over en lang periode. Jeg må ta tak!!!!

    Men hvordan skal jeg gå fram? Selv om vi har et forhold hvor vi kan snakke om alt, er jeg redd han skal føle at jeg er helt crazy som har denne hekten. Kanskje det også vil dytte ham bort. Spørsmålet er; må jeg få ham til å skjønne at jeg trenger litt mer i hverdagen, eller må jeg prøve å forandre meg selv? Jeg vil tross alt at han skal ha lyst til å ta kontakt, ikke føle seg presset (kanskje som kjæresten din, 29-åring, som frykter å føle seg overkjørt).

    Jeg håper virkelig på noen gode tips og råd. Jeg vil ha en roligere hverdag uten alt det destruktive, men fortsatt være sammen med kjæresten min!

    Hilsen 20åring

    SvarSlett
  15. jeg har lenge vært forelsket i en mann. Noe jeg trodde var en forelskelse viser seg når jeg tenker meg om et hekt. Jeg holder på å smelte når jeg er sammen med ham og jeg bare ønsker å være og er snill når jeg er sammen med ham, han er veldig snill, omtenksom, hjelpsom, har et fantastisk humor og slik kan jeg fortsette og fortsette. Problemet er nemlig at ingen av oss har tatt et steg videre og sagt om det som er kan bli til noe mer. Vi er ikke et par. ble kjent som venner av et par. Sånn har det pågått i to år nå og jeg kjenner at jeg ikke klarer å fungere på denne måten lenger. Jeg er helt klar over at jeg har utviklet en slags avhengighet som hemmer meg i å utvikle eller gi sjanse til andre menn. Begynner å bli ganske sliten. Jeg er redd for å miste det nære forholdet vi har skapt samtidig som jeg vet at å være par, finne en som vil elske meg, er noe jeg ønsker meg mer. Kan et hekt være platonisk? jeg har lyst å sende ham et brev, en slags kombinasjon av kjærlighetsbrev og avskjedsbrev samtidig uten å legge skyld på noen bare beskrive mine følelser. Har en slags rasjonell avstand(til tiders:)) og ser hvor sårbar, irrasjonell, emosjonell jeg kan være særlig når jeg ikke er med ham. Har snakket med noen venner men det første steget må jeg ta selv. Jeg er så redd men jeg vet at jeg kan klare det. Det er så vondt når forelskelse oppleves ikke gjensidig selv om man vet at den andre er glad i deg på en rar, sin egen måte. men er det kjærlighet? -tvilsomt:) hjeeelp

    SvarSlett
  16. Hodet mitt vet jeg er hekta, og at det ikke er sunt. Hodet mitt vet at jeg bør gi slipp, at dette ikke gjør meg godt.
    Problemet mitt er at jeg ikke vil. Jeg vil ikke slippe. Jeg vil ha smulene, håpet og drømmen.
    Samtidig vil jeg videre. Jeg har ikke det jeg trenger i livet mitt nå. Jeg vil ha en kjæreste, og jeg håper hele tiden at det skal bli oss.
    Hvorfor sender han miksede signaler ? Det er akkurat som om han ikke vil gi slipp på meg heller. Det denne indre overbevisningen, som gjør at jeg hele tiden ser håp, og ikke vil slippe. Som gjør at jeg tror det kan være kjærlighet. Vanskelig kjærighet, bare...
    Vi har aldri hatt et forhold, knapt vært sammen fysisk. Et nettforhold. Nå knapt det, men for meg et mellom hodene forhold. Sannsynligvis bare i mitt hode, men jeg nekter å godta at det bare er i mitt hode. Skummelt at jeg gir det plass. Årene går. Jeg håper. Jeg er redd, men mest redd for å miste han.

    SvarSlett