Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

torsdag 6. januar 2011

VENNENE MINE ER DRITTLEI AV Å LYTTE

Anonym sa ...

Hei!!

Jeg er en dame som akkurat har funnet ut at jeg er "Hekta".
Jeg driver og leser boka deres og kjenner meg veldig igjen i Nora, i tankene hennes og drømmene hennes og i måten hun "over"tolker hvert ett minste lille tegn fra Frank. En liten forskjell er at min "Frank" ikkje er romantisk i det hele tatt, han har ikke sagt til meg på to år at han er glad i meg.

Vi har kjent hverandre i 3 år. Var kjærester, også da på en veldig diffus måte, det første året. Etter det har vi vært av og på som "venner" som han kaller det. Men som venner er vi så nær at jeg synes det likner mer ett kjæresteforhold. Jeg får behov for bekreftelse på om det er slik bare i mitt hode - om hva det egentlig er vi holder på med. Men om jeg ber om en slik bekreftelse blir jeg avvist og får svar som at vi var jo enige om å bare være venner. Selv etter jeg har konkludert med at denne mannen ikke vil det samme som meg og ikke er den rette for meg, så fortsetter jeg å håpe at det endrer seg, jeg fortsetter å oppsøke ham hele tiden, jeg avlyser og holder på vent avtaler i tilfelle han kan møte meg.

Jeg er ikke i tvil om at jeg er hekta og at jeg må ut av dette! Men så er det ett problem. Da jeg hørte et radiointervju med Sissel sa hun at for å kunne hekte seg av må man: 1. Innse galskapen, altså akspetere hektet. Der er jeg nå. Og 2. Man må snakke med venner. Det er problemet mitt.

Jeg har snakket så mye med alle mine venner om min "Frank" gjennom disse bølgedalene av følelser at alle vennene mine er drittlei av å høre om det. Og nå - når jeg føler meg virkelig klar for å gjøre noe med det, så er det ingen som tror på meg. Får bare svar som: Ja, ja, vi snakkes når du har klart det. Det der har jeg hørt før. Unnskyld, men tror ikke du klarer det denne gangen, heller.

Jeg forstår jo dette, for det er disse vennene jeg har brutt avtaler med for å være sammen med han, det er disse vennene som har stilt opp for meg hver gang jeg har blitt sviktet av han fordi de trodde de kunne hjelpe meg ut av det, men så snart jeg var overlatt til meg selv igjen var han det eneste som stod i hodet mitt.

Jeg forsøker alene nå. Har ikke hatt kontakt med min "Frank" siden 2. januar. Opplevde siste sviket fra ham på nyttårsaften, og det var 1.januar - da jeg var langt nede og en venninne sørfra fortalte meg om denne boken - at jeg bestemte meg for at nå må jeg komme meg ut av dette. 2. januar sendte vi noen meldinger til hverandre. Jeg forsøkte å forklare hvor lei meg jeg var fordi han brøt noe jeg trodde var en avtale på en viktig dag som Nyttårsaften. Viktig for meg. Han så det ikke slik, og sa at om jeg syns han svikter som "venn" så får jeg heller holde meg unna. For første gang gjorde jeg noe jeg i 3 år har holdt meg for god til. Jeg kalte ham en dritsekk! Dagen etter angret jeg og tenker at det skal hvertfall ikke være det siste han hører fra meg. Jeg sendte en sms og ba om unnskyldning. Har ikke hørt noe siden.

Jeg vurderer å slette ham som venn, men klarer ikke enda. Bør sikkert det.
Skal lese ferdig boka og la dagene gå uten kontakt, kanskje kan det være løsningen?

Hilsen fortvila dame

12 kommentarer:

  1. Hei fortvila dame!

    Jeg føler så inderlig med deg. Men - det er nesten en naturlov at tilhørerne går lei hvis ting blir sagt omatt og omatt. Da jeg var hekta var jeg i grunnen bare opptatt av én ting: Å overbevise venner (og meg selv) om at jeg ikke var helt på jorde. Jeg var så god til å insistere på dette at de fleste til slutt bare nikket og resignerte. Innspillene deres og velmente ord gikk inn gjennom det ene øret og ut av det andre. Jeg var bare opptatt av min egen tilkortkommenhet. Etter hvert skammet jeg meg så mye over å "misbruke" tiden deres at jeg like godt sluttet å snakke med dem.

    Vel. Det var meg. Du er i en litt annen posisjon: Du har akseptert at du er i et hekt, du vil ut av det, og du har en verktøykasse i boka som du kan bruke for alt den er verdt. Selv om selvfølelsen din har fått en real knekk skal du ha lit til at vennene dine tilgir avtalebrudd etc som du nevner. Raushet er en viktig ingrediens i et vennskap, vet du :)

    Jeg foreslår at du skaffer deg en heia-gjeng. (Den behøver ikke bestå av mer enn én venn :) Gjør det til et fellesprosjekt å få hektet deg av. La gjerne vennen lese boka (og bloggen) slik at hun/han forstår hva du er oppe i - og legg en plan sammen, sett opp mål, og evaluer. Og fortsett å lese på bloggen. Du trenger ikke (og bør ikke) stå alene i dette.

    Lykke til!

    God hilsen,
    Nora

    SvarSlett
  2. Kjære deg....
    Først må jeg si at jeg kjenner meg ENORMMT igjen i din historie...og finner mange likshetstrekk ved deg som i meg selv.-Jeg var i samme situasjon som deg i 3år med samme i et såkalt "kjæresteforhold" ...men ikke det alikevel da vi kaldte hverandre bare "vennen" osv..vi var sammen flere ganger i uken...ferier...og gjorde alt som kjærester gjør...MEN vi han holdt det der..-Nå er det litt over 2 mnd siden vi endte det hele....men han har sendt meg melding både jul og nyttår....men jeg har stålsatt meg og ikke gi etter denne gangen...så stolt av meg selv-Man fortjener sååå mye mere....men jeg sliter HVER eneste dag meg tilbakevendende tanker til han..og det vi hadde..men prøver også å minne meg selv på all ventingen...alle skuffelsene...og svikene som han også utsatte meg for....-Og disse er "lett" og glemme når krypdyrhjærnen din setter inn...og lengslen tar overhånd.-Det første grepene jeg har tatt for å frigjøre meg selv er å slette han fra facebook...msn osv...jeg har sletter koselig sms og ting som gjør at jeg mister fokusen på å bli "fri" fra hektet mitt. Jeg er 38 år...og 3 år av livet mitt på en persjon som ikke ønsker det samme som meg er for lenge!!...man fortjener så mye bedre...selv om jeg ikke ser det enda.
    -Når det kommer til vennedillemma kjenner jeg meg også igjen...venner er oppgitte...og sliten og høre på mine opp/nedturer m han...-Jeg har i ettertid prøvd å være så ærlig m mine nærmeste om den "prossessen" jeg går igjennom...bedt de å lese her på "hektabloggen og boken for å se hva jeg egentlig har vært igjennom..det synes jeg oxo du bør gjøre-Jeg prøver å ikke legge alt på deres skuldere med å sysselsette meg selv m aktiviter og daglige gjøremål..jeg prøver å trene og få tankene på noe annet..-Du må selv gå den harde veien å avhekte deg...og det vil du klare om du ser hva forholdet deres har gjort m deg. Man må begynne å leve igjen...ikke sette livet på hold for noen som i utgangspunktet ikke vil være der...LYKKE TIL:)
    hilsen MB

    SvarSlett
  3. Hei Nora og anonym!
    Du så gla jeg ble når jeg kom inn her nå og leste at det var respons på innlegget mitt. Jeg digger denne bloggen, den er mye til hjelp for meg.

    Det varmer veldig å ha dere som støttespillere om ikke annet.

    Jeg er syk og er hjemme fra jobb for tiden. Vel ikke syk da, men veldig sliten. Jeg trodde det var jobben som hadde gjort meg veldig sliten, men nå begynner jeg å tenke at det ikke er det. Jeg er veldig engasjert på jobb så kollegaene mine tror det er det som har slitt meg ut, men nå begynner jeg selv å tenke at det er Hektet. Jeg er så sliten av å være Hekta.

    I dag har jeg tenkt tanken om jeg skal slette han fra Facebook, msn og slikt. Jeg vil tenke nøye over det før jeg gjør det, for jeg har gjort det mange ganger før, og både han og vennene mine syns det er patetisk når jeg angrer og legger han til igjen. Jeg vil ikke komme i den situasjonen igjen.

    Jeg er enda der at jeg sjekker aktiviteten hans på Facebook. Vet ikke hvorfor, og klarer ikke å la være. Jeg klarer akkurat nå å la være å sende melding og ringe til han, men føler meg veldig usikker på hva som vil skje om han tar kontakt.
    Jeg føler jeg må ha en plan. Og etter alle planene jeg har hatt og ikke klart bruke bør denne være hakket bedre.

    Siden jeg er så åpen som jeg er kan han lese meg som en åpen bok. Han vet alt om mine svakheter, han vet hvor han skal trykke for å få det han vil. Vennene mine har reagert på at han kan få meg til å gjøre akkurat det han vil.

    Og det syke er at jeg egentlig innser at om han hadde villet vært kjæreste med meg så hadde det ikke vært den rette for meg, for han kan ikke gi meg det jeg vil ha.

    Jeg ønsker meg en romantisk kjæreste som ser meg og som bryr seg om meg. En som har like interesser som meg og som jeg kan snakke med.

    Min "Frank" har veldig forskjellige interesser fra meg. Tenk at jeg brukte masse masse penger på å spandere bursdagstur på han, hvor jeg betalte alt. Jeg skjemmes av å si det. Har aldri fortalt til noen at det var jeg som betalte alt.

    Rotteteorien passer bra i mitt tilfelle. Han er veldig uforutsigbar, jeg aner ikke hvor jeg har han. I det ene øyeblikket viser han meg omtanke og stiller opp på det jeg ønsker meg, i det andre er han avvisende og kald. Og av og til sårer han meg veldig og det virker nesten bevisst. Jeg er så sliten av å tolke.

    Det er en uke siden sist jeg så han.
    Det er 4 dager siden jeg sist fikk en sms. Jeg sendte unnskyldningen om at jeg kalte han en drittsekk for 3 dager siden.

    Nå er det godt med en pause, og jeg håper at han ikke tar kontakt. Jeg mener det!
    Jeg vil ut av dette.

    Hilsen den fortvilte dama

    SvarSlett
  4. Kjære deg! Jeg tok endelig til vettet og slettet alle spor av ham på msn, mobil og facebook etter å ha lest boka "Han er faktisk ikke interessert". Alle hintene fra boka stemte med mitt hekt. For eksempel at "han er faktisk ikke interessert hvis han gjør det slutt", hehe, jeg må le av meg selv i dag som likevel håpet på denne mannen. Jeg har også måttet deaktivere facebookkontoen min eller blokkere for å presse meg selv, dette høres jo litt patetisk ut, men vi hektafolka vet jo at sånne triks er den eneste utveien! :) Husk, det er ikke farlig å "tilintetgjøre" et nettmenneske. Han vil uansett også komme til å gå videre og finne seg ei ny dame UTEN AT DU BRYR DEG, for når det skjer, er du kommet vel så langt! Vel, i mitt tilfelle var han faktisk dønn ærlig (jeg innså hvor feilen lå etter "bare" et år), så det blir litt annerledes, og sånn sett lettere å ende et forhold. Men å trykke på deleteknappen var mitt første skritt og en stor seier. Jeg vet at jeg ikke såret et annet menneske! Jeg reddet bare meg selv. Kommentaren "hvis jeg finner den rette dama, så..." var uten tvil det samme som å si til meg at "deg vil jeg faktisk ikke ha".

    Trenger du virkelig å vite hva han styrer med? Vil du egentlig vite hva han skriver i statusfeltet? Deleteknappen er til for å brukes, men det må bli din avgjørelse.

    Lykke til med å få han ut av synsfeltet! Tenk på deg selv, ikke han... :)

    SvarSlett
  5. Ja nå er det gått 27 dager siden jeg sist sendte ham en sms, 29 dager siden jeg sist så ham, og for halvannen uke siden gikk jeg til det viktige skrittet å slette ham fra facebook!! HURRAAA!!! Det aller beste med dette er at jeg føler jeg har "overtaket". Jeg fikk slettet ham før han rakk å slette meg. Tenk hvor ille dét hadde vært! Nå er det jeg som har kontroll, det er han som sitter der og ikke vet noe om meg og mitt liv. Han aner ikke hva jeg foretar meg, eller hvordan jeg har det uten ham. Jeg digger overtaket!!

    Hilsen den fortvilte dama, som ikke er så fortvilt lenger ... I feel free!!! :))

    SvarSlett
  6. Kjære "den fortvila dama" og alle dere andre som føler at dere endelig har fått overtaket.

    Ikke gå i den fella det er å delta i "konkurraser" der øvelsen består i å skape mest mulig usikkerhet for hekteren. Ikke få han eller henne til "Å SE" hva det er du mener at de går glipp av. Ikke sett deg et eneste mål som innbefatter hekterens deltagelse i en eller annen konkret form!!

    Er det noe som trigger nysgjerrigheten til en hekter, ja så er det håpet om å snu nederlag og mangel på kontroll til det motsatte. Han eller hun vil ofte ha det de ikke umiddelbart får, nettopp for å bevise for seg selv at de kan. Tro det eller ei, men dersom du utestenger en hekter..om det så bare er med bare et snev av håp om at han eller hun skal finne deg interessant igjen, ja da er det stor mulighet for at du vil lykkes med det! Og hva da, når du har lykkes? Hva vil du gjøre med den opplevelsen? Vil den gi deg en hevnaktig tilfredsstillelse, eller vil du atter få styrket ditt eget lille håp om at det er kjærlighet?

    Hva skjer når hekteren beskriver sitt savn til deg og fortiden på en måte som du alltid har ønsket å få høre? Jeg antar at hekteren vet godt hva du liker, for på et tidspunkt har du sagt ifra om de negative sidene av forholdet og kanskje noe om hva slags forventninger du egentlig har hatt. En hekter er ikke dum, han eller hun vet hva du ønsker deg, men de er bare ikke i stand til å gi deg dette. Det syke er jo at de er så fordømt flinke til å late som om de kan!

    Vil du la deg friste til å møtes? Vil du spille kostbar lenge nok til at hekteren atter skyver deg litt bort, bare for å få deg til å miste fotfestet enda en gang? Vil du virkelig gi hekteren en mulighet til å oppleve gleden ved deg på nytt?

    Jeg skjønner godt frihetsfølelsen din! Ingenting kan måle seg med endelig å ha overtaket etter å ha vært underlegen lenge! Men tenk over hva som er drivkraften bak følelsen din. Er det en frihetsfølelse som gir deg energi til å se fremover med glede? Er det en følelse som kjennes komplett og som bare innbefatter deg, eller kjenner du et snikende behov for bekreftelse fra hekteren for at følelsen skal vedvare? Tenk litt over det om ikke annet!:) Lykke til.
    K.

    SvarSlett
  7. Hm... Jo kjære K, jeg ser den, du har nok kommet lenger enn meg, for jeg sliter fremdeles med det ørlille håpet. Min hekter har stadig tatt kontakt, og jeg ser at han ikke er helt ferdig med meg. Jeg har nå kommet så langt (etter et halvt år)at jeg har gitt signaler om at han ikke må ta kontakt, han vil bare være "helt spesielle venner" sier han, og har nok ikke skjønt hvor vondt dette har vært for meg (det var han som brøt, etter at jeg "sprakk" og fortalte om alt som plaget meg i forholdet, usikkerheten o.s.v.... han stakk på dagen på en ganske sjofel og feig måte!
    Men sett nå at "Frank" gikk litt i seg selv... og etter en stund ble ferdig med sin tidligere venninde (som vel var mye av årsaken til at Nora aldri kom inn i varmen?) Sett at Frank så det hele i et annet lys etterhvert og virkelig jobbet for å få Nora tilbake... hva da? Er det sånn at man ALLTID skal sky hekteren som pesten? (Da mener jeg de hekterne som ikke har gått inn for å være det helt bevisst) MÅ man innfinne seg med at han aldri kan forandre seg/mening? Folk endrer seg jo, følelser endres, kanskje hadde Frank vært klar for Nora om de hadde truffet hverandre et halvt år etter det de gjorde?
    Ser jo at jeg nå skriver på en måte som viser at jeg fremdeles sitter i hektet... og ja jeg veksler mange ganger om dagen (!) mellom å tenke at han var jo ikke noe for meg, og så til å savne og tenke at han kanskje snart gjør et oppgjør med seg selv, og er villig til å satse! Det river og sliter meg i fillebiter, men jeg klarer ikke helt å lukke den bakdøra som enda står litt på gløtt for han....
    MÅ man være så kategorisk? Hadde vært artig å høre Nora og Sissel's betraktninger rundt dette også, og nei jeg tror ingen "har stjålet hjernen min" ... men jeg liker ikke å brenne broer heller....
    Hilsen ambivalent! :-)

    SvarSlett
  8. Det stemmer at jeg er kommet langt i avhektingsprosessen. Men jeg har også seks år på baken i et destruktivt hektforhold, så jeg har "god" erfaring og kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

    Forholdet var et eneste langt mareritt med av- og påkobling ala det du beskriver. Påkoblingene var vakre og lovende, avkoblingene tilsvarende stygge. "Min Frank" gikk stadig i seg selv. Til tider jobbet han veldig hardt med å få "sin Nora". Men jeg er rimelig sikker på at det ikke hadde vart over flere år dersom jeg hadde hatt hekta-boken som verktøy, en blogg å forholde meg til eller en psykolog blant mine nærmeste venner. Men viktigst av alt; Det hadde vært kort prosess dersom jeg IKKE hadde opprettholdt håpet!

    Dette med håp er en sterk drivkraft! Jeg vet at med min analytiske hjerne, så har jeg alltid hatt et behov for å forstå ting for å kunne akseptere at det er sånn eller slik. Det jeg ikke forsto den gangen var at jeg ble manøvrert til å tro at "min Frank" ville ha meg, til å ha håp - og han var fordømt overbevisende. Handlingen hans derimot, den sto i grell kontrast til ordene. Jeg analyserte ord og handling i alle retninger, uten å forstå noe. Dette uforståelige kaoset bidro til at jeg ikke kunne akseptere. Det var så MYE som var feil, men jeg fikk stadig tent et nytt håp! Og så lenge jeg ikke aksepterte realiteten slik den fremsto - som et uholdbart, endeløst kaos - ja så fortsatte jeg å lete etter forståelse. Du kan kanskje tenke deg hvordan det sto til med hjernen min ...

    For et år siden kapitulerte jeg ENDELIG! Spillet hans var da nådd et punkt hvor jeg ikke lenger brydde meg om noe var sant eller bløff. Jeg viste ikke lenger hva jeg følte i forhold til handlingene hans. Jeg viste bare èn ting, og det var at dette kan jeg ALDRI forstå! Ergo hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte akseptere det uforståelige. Først da klarte jeg å kutte all forbindelse. Jeg brant alle broer og bandt meg til den etterhvert så berømte masten.

    Det betyr ikke at "min Frank" har vært usynlig hele dette året. Tvert i mot! Mannen har svart belte i overtalelsesteknikker og han har ingen skrupler. Men jeg har vært i forkant og jeg har hatt planene klare. Og best av alt, jeg har aldri mistet håpet om å ha et godt liv. Tvert i mot!:)

    MÅ man være så kategorisk, spør du. I noen tilfeller finnes det kanskje unntak. I et smertefullt hekt derimot, er det egentlig ingen.
    K.

    SvarSlett
  9. Kjære K:)

    Igjen må jeg takke deg for dine flotte innlegg...de hjelper meg og holde meg sterk:) Du er virkelig en person jeg ville tatt en prat med:)
    varm hilsen MB

    SvarSlett
  10. K du sier:
    "Mannen har svart belte i overtalelsesteknikker og han har ingen skrupler. Men jeg har vært i forkant og jeg har hatt planene klare."

    Hva har du gjort helt konkret når din Frank har prøvd å overtale deg dette året?

    Enig med MB, du skriver godt -- jeg vil også takke deg for dine reflekterte innlegg.

    SvarSlett
  11. Å fortelle helt konkret om det siste året føles nesten mer vanskelig enn å si noe om selve hektet. Dessuten er ikke alle Franker like samvittighetsløse som min. Noen Franker våkner opp og gjør det slutt, hvilket er det eneste fornuftige.

    Poenget er at jeg sto i mot. Jeg lot meg ikke hekte på igjen! Jeg svarte ikke positivt på tilnærmelsene. I måneder var det min høyeste prioritet og jeg trodde min utilgjengelighet hadde virket. Da han atter dukket opp igjen etter en lang periode med stillhet, ble min eneste mulighet for å få fred rett og slett å true ham med å dra katta ut av sekken dersom han ikke stoppet. Få galskapen frem i lyset!

    Den fantasifulle "stalkingen" fra hans side hadde etterlatt seg mange spor. Jeg hadde tatt vare på dem, men jeg tenkte aldri at det kunne brukes til noe. Ikke før da.

    Du skjønner, min Frank oppførte seg nesten som et insekt; han trengte ulike blomster som alle hadde én ting til felles og det var tilgjengelighet kun for ham til å suge ut akkurat den type nektar han trengte der og da. Han levde bare i nuet! Nektaren var egenskaper som han trengte hos andre for selv å føle seg vel, spennende, anerkjent, sorgløs, mett, elsket, opplagt, i vinden, inkludert, smart, sporty ... D.v.s. ALT som gav ham bekreftelse og fikk ham til å føle seg betydningsfull i egne (og kanskje andres) øyne. Det handlet ikke så mye om sex. Han var en slags multisnylter, kort og godt.

    Jeg antar at jeg hadde mange morsomme egenskaper i begynnelsen. Jeg tilbød ham dessuten noe han sa "han ikke kunne leve uten". Det vanlige for et normalt insekt er jo å forlate den ene blomsten fordi den neste er mer næringsrik. Han forlot aldri meg, bare i korte perioder. Det var av- og påkobling, mye push & pull. De andre "blomstene" var mer flyktige. De visnet liksom bort av seg selv. Men man kan jo spekulere i om de ble borte fordi han stadig ville tilbake til meg, eller om returen til meg kom som følge av at de ble borte.

    Alt dette var en kompleks situasjon jeg verken så eller forsto omfanget av når jeg var midt i det. Han tillot jo ikke innsyn. Isteden ble jeg gradvis mer og mer redusert av manipulasjon, mangelfull kommunikasjon og uvisshet. Det som hadde startet som en forelskelse for meg, var blitt et hekt. Jeg fikk aldri bestemme hva jeg selv skulle føle. Jeg fikk isteden tredd ukontrollerbare, og til dels ukjente følelser nedover hodet via han.

    Jeg gjorde meg etter hvert så utilgjengelig jeg kunne ut ifra min daværende kunnskap om utilgjengelighet. Det jeg ikke hadde regnet med, var at dette trigget ham. Det ble en kamp han nektet å tape.

    Jeg har tenkt mye på hvordan det ville gått dersom han hadde respektert mitt ønske om å være utilgjengelig. Kanskje ville jeg "kun" hatt kjærlighetssorg istedenfor fortvilelse. Jeg ville definitivt følt meg mye friere nå. Og da ville heller ikke familien hans visst noe. Å dra katta ut av sekken vekket mange følelser som spredde seg fort. Ikke minst blant alle de flotte "blomstene" på enga som alle trodde på at de hadde noe som han "ikke kunne leve uten".

    Heldigvis er ikke alle Franker og Frankiner som min. Noen kan også være verre. Men nå har vi fått boka og vi har bloggen, og vi har venner og familie som MÅ brukes når man står i noe som er så håpløst.

    K.

    SvarSlett
  12. Ja, da fant jeg denne bloggen også - mens jeg bare sitter og håper på at HAN vil sende meg en sms - noe han sikkert ikke vil gjøre. Vi er begge i et forhold, men jeg vil ut og leve med min elsker, HAN. Så foruten å være hektet, er jeg sjalu på hans samboer. Håpløs situasjon, panikk, grubling, angst. Jeg skal kjøpe boken i morgen.

    SvarSlett