Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

tirsdag 11. januar 2011

SYMPTOM NR 10: JEG OPPLEVER AT SELVFØLELSEN MIN SKRANTER

Utdrag fra boka:

"Her er vi ved det verste symptomet på et «vellykket» hekt. Du er i ferd med å miste grepet på deg selv:
  • Jeg forstår ikke den andres væremåte, tanker og følelser
  • Jeg forstår ikke mine egne reaksjoner, tanker og følelser
  • Jeg kjenner ikke meg selv igjen
  • Jeg stoler ikke lenger på mine egne følelser
  • Jeg føler meg som et dårlig menneske
Redusert selvfølelse er hektets mest alvorlige konsekvens. I forelskelsen styrkes selvfølelsen fordi den andre ser deg, vil ha deg og bekrefter deg som ingen andre gjør. En som er forelsket føler seg sterk og beskyttet og fri. Nora, derimot, føler seg svak, ubeskyttet og ufri. Hun forstår ikke Franks intensjoner, og hun forstår ikke seg selv, og slik fremmedfølelse er egentlig kroppens og sjelens alarmsignal! Når du ikke kjenner deg selv igjen i samspillet med en annen, når du stadig føler deg forvirret og ubekvem og selvsensurerende, er dette en advarsel. Når du begynner å ignorere og bortforklare dine egne følelser, er dette en beskjed fra følelsesapparatet ditt om å stoppe opp og spørre deg selv: Hva er det som skjer med meg!? Svaret er at det er selvfølelsen din som er under angrep, denne finstemte radaren som skal rettlede deg i emosjonelt krevende situasjoner.

Selvfølelse kan defineres slik, med to komponenter:

1. Jeg liker meg selv og føler meg verdifull og akseptabel
2. Jeg føler meg kompetent og mestrende

Selvfølelse er bygget på en såle av å kjenne seg selv – jeg vet hva jeg føler, hva jeg liker, hva jeg misliker, og jeg kan stå for det. Hvis vi skal gi begrepet en helt kort definisjon, kan vi si at selvfølelse er en opplevelse av selvverd. Hvis du har god selvfølelse, sier psykolog Guro Øiestad i sin bok, Selvfølelsen, om temaet, har du en vennlig holdning til deg selv, du er på parti med deg selv, mens dårlig selvfølelse innebærer skam, selvkritikk og manglende selvstøtte. Det er viktig å huske på at du ikke er den samme sammen med alle. Selvfølelsen din er ingen konstant størrelse. Noen kan bidra til å bygge deg opp, og andre kan bidra til å bryte deg ned. I en romantisk relasjon er selvfølelsen spesielt utsatt, for du har knyttet deg følelsesmessig til en annen og er svært vár for den andres vurderinger, synspunkter og handlinger. Hvis du føler deg nedvurdert eller avvist av den andre, vil selvfølelsen din svekkes – du vil bli mer og mer kritisk til din egen dømmekraft og dine egne følelser i stedet for å innse at det er relasjonen og/eller den andre som er feil for deg."

10 kommentarer:

  1. Dette er mitt viktigste kjennetegn på at jeg har vært hekta, at selvfølelsen forsvinner. Til slutt jeg ikke meg selv igjen. Hvor var "gladjenta" blitt av? Jeg hadde krysset så mange grenser med min ex (som for øvrig aldri var "min"), overtilpasset meg så til de grader at jeg til slutt bare var en grå skygge av meg selv. Og som Nora i boka, gikk jeg også ned mange kilo. Det er som om man forsvinner helt når man er hekta, på fysisk og psykisk.

    Husker jeg en periode var så nedfor, men så begynte jeg å si til meg selv: "Jeg er vakker, jeg er klok, og jeg har et godt hjerte". Jeg gjorde dette fordi jeg følte meg så liten, så liten med min "hekter". Og gjett hva som skjedde!? Min følelse av verdi og stolthet steg så mange hakk, at jeg begynte å skjønne at dette faktisk ikke er noen bra mann for meg!

    Etter det var mye gjort, jeg begynte å hekte meg løs. Han begynte faktisk å like meg mer, men jeg glemmer aldri hvordan han behandlet meg mens jeg var hekta. Han benyttet seg til fulle av at jeg var forelsket og hektet. Det styrket hans ego noe voldsomt. Han kunne godt ha sex med meg mens han hvisket meg ømme ord i øret. Dagen etter kunne han si at han fortsatt ikke visste om han ville "ha meg" eller ikke!

    Nå som jeg ser hva jeg selv skriver, er det jo ganske utrolig at jeg trodde jeg var glad i, og forelsket i denne fyren. Jeg er tross alt en voksen kvinne i 40-årene, med voksne/halvvoksne barn. Har vært gift og skilt, men aldri opplevd maken til besettelse! For det er jo det det er! Ikke sunt for sjelen i det hele tatt.

    Men nå holder jeg meg unna ham, selv om han vil være venner. Som jeg har skrevet her tidligere i denne bloggen. Slike venner trenger jeg ikke. Jeg er på vei oppover nå. Kjenner det i hele kroppen, føler meg sunnere og sterkere enn på flere år. Jeg var i dette forholdet til og fra i nesten 2,5 år. Nå har jeg vært meg selv i ca 6 mnd. Det er vidunderlig!

    Klem fra Elisa

    SvarSlett
  2. Kommentaren over er bakt inn i innlegget "SOLSKINNSHISTORIER"

    SvarSlett
  3. En ting jeg har fundert mye på i løpet av de 3,5 årene jeg har hatt et forhold med min "hekter", er HVORFOR I ALL VERDEN jeg tillater meg selv å ha det sånn. Jeg har kjent på hvor liten jeg føler meg når jeg er sammen med han, og hvor annerledes jeg er da enn den jenta jeg ellers i hverdagen føler meg som. Likevel streber jeg etter å få hans anerkjennelse. Forstå det den som kan.
    Jeg er ei glad jente, med mange gode og nære venner, en flott jobb, og jeg føler jeg har ganske god selvfølelse på mange områder i livet. Men hver gang jeg er sammen med denne mannen, krymper jeg ned til noe jeg ser på som et merksnodig vesen. Jeg blir liten. Jeg tør ikke si hva jeg mener. Jeg blir opptatt av å si de riktige tingene, opptatt av at han skal bli mentalt stimulert av hva jeg sier. Hva med meg da? Hvorfor glemmer jeg å tenke på hva JEG vil ha ut av det forholdet, og hvorfor i all verden føles det som at jeg er forelsket i denne mannen? Han gir meg jo ikke det jeg ønsker meg. Han gir meg faktisk minimalt, men det bittelille han gir, har vært nok til å holde meg varm. Og i de "kalde" periodene, da vi ikke har hatt så mye kontakt, har han datet andre jenter. Han forteller meg om dem, og for ikke lenge siden sa jeg til ham at det sårer meg, og at jeg føler jeg er hans "in-between-jente". Det kostet meg en del å si det. Hans respons på det, var at det ikke er bra, at det ikke er meningen, han vil bare være ærlig sa han. Men så gikk det én uke, og han ringer meg og vil se meg. Ikke et ord om det vi hadde snakket om, det var tilsynelatende glemt. Stemmen inni meg sier da at det var jeg som vant, ikke hun andre jenta. Og jeg drar til han, med et håp om at akkurat denne gangen skal være annerledes. "Nå har han tenkt på det jeg sa, nå er det meg han vil ha". Gud, hvor mange ganger har jeg ikke tenkt den tanken. Det burde finnes grenser for hvor sta jeg har lov til å være!
    Jeg har ikke møtt han eller hatt kontakt med han siden 13. desember 2010. I mellomtiden har det vært jul, min bursdag og nyttår. Ikke et ord fra han. Men fordi jeg sniker på hans facebokside, vet jeg at han er involvert med hun andre jenta igjen, så det er nok grunnen. Ofte får jeg totalt panikk når jeg tenker på hva de gjør sammen. Jeg blir glovarm i hele kroppen og pulsen slår vanvittig. Han kommer muligens til å ringe meg igjen. Og i tankene mine tenker jeg på hvor deilig det skal bli å være sint på han og si akkurat hva jeg mener om hvordan han oppfører seg. Men jeg gjør det aldri..
    Jeg ønsker av hele mitt hjerte å komme meg løs og finne en mann som er bra for meg. Men det verste er at hektet er et gjentakende mønster hos meg, og det skremmer. Nå gleder jeg meg til boka kommer i posten, og forhåpentligvis blir 2011 et år uten han.
    Takk for en bra blogg, og takk til min venninne som tipset meg om den!

    SvarSlett
  4. Jeg har vært hekta i åtte år, og begynte avhektingsprosessen i fjor vår. Da sluttet jeg å sende meldinger og jeg prøvde å møte opp på fester og lignende med et smil. Problemet mitt er at min Frank er en del av min faste vennegjeng. Vi var nemlig bestevenner og ble sammen og så bare forsvant alt av vennskap og det ble på en måte et hekt. Jeg har prøvd å være på fest med min Frank, men han sier til stadighet ondsinnede ting til meg som at "jeg er så feit at han skjønner ikke at jeg gidder". Det sliter veldig på min selvfølelse, spesielt at vennene våre ikke vil blande seg inn og bare ser at det skjer. Allikevel vil jeg forsatt se på meg selv som hektet, selvom jeg ikke tar kontakt med han. For han svirrer i hode mitt hele tiden. Og uansett hvor ondsinnede ting han sier så vil hjerte mitt at det skal skje noe liksom. Det verste er vel at han i det siste har klart å gjøre det slik at jeg ikke er invitert på sammenkomster hos våre felles venner, når han skal være der. Og jeg føler egentlig at jeg har bare mistet alt. Jeg er forsatt i jobb, men lidenskapen min for å være der er ikke den samme. Jeg forsover meg, skulker og vil helst bare sove og være i fred. HJELP? For jeg pleide å være den mest pliktoppfyllende jenten man fant, men det hele er vekke og jeg føler at jeg bare er et skall av hva jeg var en gang.

    SvarSlett
  5. Og så sprakk jeg igjen. Har sendt nok en mail til min hekter. Tror jeg har sendt 10 mail uten å få svar. Og når han ikke svarer blir jeg mer og mer desperat og skriver enda en. Er så skamfull at det river inni meg. Hvor pinlig er det ikke å være "den gale dama som er etter meg". Har null respekt for meg selv.
    Og jeg var så sinna når jeg skrev denne siste mailen. Fordi jeg synes det var slemt av han å først gi meg håp om noe godt, for så og vende meg ryggen og ignorere meg uten å avslutte på en ordentlig og voksen måte. Så det jeg skjelte han ut som bare det. Vet at jeg roter meg enda dypere inn i hektet. Er desperat for jeg har mistet meg selv. Og alle vennene mine synes synd på han som har meg etter seg og sier at jeg må skjerpe meg. Så jeg føler meg så alene. Det er så enormt sterke krefter i et hekt.

    SvarSlett
  6. Kjære Anonym som la inn kommentaren over!

    Jeg leser hva du skriver og får så utrolig vondt av deg og godhet for deg - eller, det er vel for meg selv, også, for jeg kan kjenne meg så godt igjen!! Følelsen av å ha blitt holdt for narr!, blitt forespeilet masse godhet, med stadige frampek, men samtidig underliggende budskap om at "der får vente ..." Jeg ble forelsket i en som var bare så altfor flink med ORD, samtidig som han stadig "la igjen" sine avtrykk på meg med ømme kyss og nær berøring. Han visste godt at jeg var forelsket i ham (jeg fortalte det), men han fortsatte skamløst å holde meg varm i møtene vi hadde og sa stadig ting som ga sterk næring til mitt HÅP om kjærlighet. Men plutselig var jeg ikke interessant lenger, og han vendte blikket sitt mot andre kvinner.

    Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ble så hektet nettopp i ham, for jeg kan ikke se for meg noe liv sammen med ham - allikevel ønsker jeg veldig sterkt å få hans kjærlighet.
    Jeg tror jeg er veldig svak for "de gode ordene". Kanskje kvinner legger mer vekt på ord, mens menn ser mer på utseende i starten av et forhold? Jeg var også overmoden for å gå inn i et forhold igjen da jeg traff ham, og ville veldig mye veldig raskt. Så når alle de gode ordene kom, de klare frampekene stadig var der, ømheten omsluttet meg ..., ja da ble jeg "klar som et egg" og åpnet meg opp uten noen livline bak meg. Dette var helt nytt for meg, for jeg har alltid vært den som har hatt kontrollen i mine forhold til menn, nå stod jeg plutselig helt naken og forsvarsløs og hadde gitt bort hjertet mitt. Så jeg opplevde ham som SLEM, manipulerende, kanskje psykopat, egoistisk, uempatisk, en mann som brukte kvinner for å bekrefte sitt eget ego. Jeg elsket og hatet ham på samme tid, og syntes fryktelig synd på fremtidige kvinner som skulle falle for hans sjarm (han har mye sjarm og har hatt mange kvinner i livet sitt).

    Jeg fikk en "Godt nytt år"-SMS fra ham og svarte på denne, siden har jeg verken gitt eller fått noe livstegn. Jeg har lest boka til Sissel og Nora, og forstår at jeg må holde meg unna ham om jeg skal få tilbake livet mitt. Jeg har ennå ikke greid det helt da jeg fortsatt "snoker" etter bloggene hans på nettsiden hans og på en datingside vi begge er på. Jeg kjenner så altfor godt igjen ordene han skriver der, og jeg leser de lange rekkene av kommentarer fra kvinner som blir fascinerte - og jeg tenker i mitt stille sinn: "dere skulle bare ha visst", "pass dere"!

    Du må ha meg tilgitt at dette blir så ustrukturert og flytende. Jeg ønsket bare så inderlig å gi deg min støtte og fortelle deg at du verken er gal eller et dårlig menneske, bare ganske enkelt helt MENNESKELIG!! I et hekt føler og sier og gjør vi ting vi aldri hadde tenkt eller drømt om var i oss. Vi er da anstendige mennesker! Min vei framover er å søke å forstå meg selv og situasjonen min mest mulig, å tilgi meg selv for eventuell uanstendighet, å la den stakkars mannen også få ha et menneskelig ansikt (han drømmer om et stabilt, langvarig forhold, men har så langt i livet ikke greid å få det til). Jeg har et langvarig ekteskap bak meg, som inneholdt mye glede og kjærlighet, så jeg vet jeg har evnen til å elske, gjennomleve vanskelige perioder, være nær og ta ansvar. Og jeg lurer ingen, jeg er ærlig og dermed også sårbar, men helt klart EKTE - og det er jeg glad for!

    Du er også naken og sårbar nå, prøv om du kan se på det som en god kvalitet hos deg selv! Ikke skam deg over følelsene dine, heller ikke sinnet ditt. Kan du prøve å sette lyset på deg selv i stedet for ham? Prøve å forstå deg selv og tilgi deg selv, kanskje mest fordi du sviktet deg selv en periode. Om du tenker på deg selv som et såret barn en liten stund, et barn som trenger beskyttelse og støtte og omsorg - og det er DU som skal gi henne dette. Hvordan vil du gjøre det?

    Alt godt til deg!

    SvarSlett
  7. Innsendt 09.05.2013
    Hei

    Jeg er en mann som for et og et halvt år siden traff ei dame jeg falt veldig for. Jeg jobbet hardt en periode for at det skulle bli oss. Hun sliter bl.a med en typisk kvinnesykdom i ledd/muskler som gjør at jeg må ta hensyn til dette. Vi bor hver for oss og forholdet vårt består stort sett av turer og hennes hobby som jeg bl.a. bidrar økonomisk til da jeg tjener vesentlig mer en henne. Det som bekymrer meg er at i starten overnattet vi sammen hver helgene og hadde et regelmessig sexliv. Det siste året har hun klaget på sin sykdom og sagt hun ikke klarer å hvile med meg i leiligheten. SÅ nå har det blitt slik at vi nesten aldri overnatter sammen, kun når vi er på reiser. Vi er nesten aldri sammen på vanlige hverdager og noen ganger føler jeg at jeg må lokke med noe for å få treffe henne. Dette gjør meg utrygg på forholdet og jeg kjenner meg veldig igjen i faresignalene dere beskriver. Frem til i dag har jeg funnet meg i et noe platonisk forhold for å ta hensyn til plagene hennes, men nå har jeg begynt å lure på om hun utnytter meg? Er det noen som har et råd til meg? Er jeg hekta?

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi synes ikke du er hekta. Men du har fortsatt et stort håp om at det kan bli dere to. Det høres imidlertid ikke ut som om hun er så veldig interessert i å ha deg som annet enn en god venn. Hvis dette ikke er tilstrekkelig for deg, må du nok være veldig tydelig på det. Alternativt vil hun ha et mindre tett forhold fordi plagene hennes krever at hun har mye alenetid. Du må huske at hvis man har store plager, kan man tolerere det i starten av et forhold når blodet bruser, men når en forelskelse roer seg, melder vondtene seg hos mange. Men ikke vær taus om din tvil. Ta det opp, snakk med henne på en voksen måte.

      Slett
  8. Innsendt 11.05.2013
    Det som er grunnen til at man blir hektet, er lav selvfølelse. Det er en ting, en annen ting er fravær av selvrespekt. Når disse to tingene mangler, kommer man veldig ofte i en hekte-tilstand.
    Man blir bare trukket mot slike mennesker da, og så sliter man med å komme løs fra de igjen, for da har man blitt avhengig av mennesket.

    Men hadde god selvfølelse og selvrespekt vært til stede, så kommer man ikke inn i slike forhold, for man finner seg ikke å bli behandlet så dårlig og respektløst. Da skriker hele deg i mot denne oppførselen fra en annen.

    Men har man blitt frarøvet selvfølelsen som barn/ungdom - og selvrespekten likeså - ved at man har blitt grundig tråkket på og trakkassert, så klarer man ikke å se det når man kommer inn i et forhold som voksen. Da er det så inngrodd fra barndom av.

    Så det som må til, er terapi. Man må få bygd opp selvfølelse og selvrespekten igjen. Da unngår man slike destruktive personer og forhold for fremtiden.

    SvarSlett
  9. Hei!
    En venninne av meg ba meg gå inn på denne siden, pga jeg har store problemer i ekteskapet for tiden. Det var en skikkelig tankevekker.

    Jeg er 41 år, gift, har barn på 15 og 17 år og jeg har en skade som gjorde meg ufør som 25 åring. Skaden har gjort meg til tider veldig syk, og det har gjort at min mann har hjulpet meg gjennom utrolig mange tøffe tak. Den energien jeg har hatt har jeg brukt på mann og barn. De har måttet ta mange hensyn i forhold til at jeg er skadet, og derfor har jeg nok vært mer ettergivende enn jeg burde ha vært pga dårlig samvittighet.
    De siste ukene har hele verden rast sammen. Vi sliter veldig i ekteskapet, og alt er visst min feil pga skaden min. - alt hjemme hos oss som ikke er perfekt blir skyldt på den.
    Min mann har en tendens til å "snakke meg ned". I perioder er ingenting godt nok. Jeg er en dårlig kone, dårlig mor, dårlig husmor, dårlig kokk osv. Jeg blir kjempelei meg og gjør da mitt for å endre på det. Dette kan han også si når vi er sammen med venner sånn at en føler seg kjempeliten.
    De siste ukene har dette tatt helt overhånd, og jeg har blitt kjempelei meg. Når jeg tar det opp med han hva han har sagt, så har jeg alltid oppfattet det feil. Gjør jo at en begynner å lure på seg selv. Jeg sier at jeg trenger at han respekterer meg, men tror ikke helt han skjønner hva jeg mener. Vi snakker rett og slett forskjellig språk.
    Hadde en venninne kommet til meg og fortalt hun hadde det sånn som jeg har det, hadde jeg sagt du må komme deg vekk. Hvorfor klarer jeg ikke det selv da??
    Problemet er vel at når vi først har det bra, så har vi det helt utrolig bra. Da lever jeg drømmelivet rett og slett, men så er det nedturene da....
    Det som skremmer meg mest er hvordan jeg skal klare meg alene...
    Har tenkt masse på hva som er lurt å gjøre, men klarer ikke å skjønne hva som er best. Blir jeg må jeg gi slipp på mye av det som er blitt meg. Men så elsker jeg ha jo...
    Øyeåpneren kom da min 17 år gamle datter sa: Mamma, du sa at jeg ikke burde være sammen med exen min fordi han rakket ned på meg, hvorfor lar du pappa kjøre over deg hver da da?
    Så nå er spørsmålet, hva gjør jeg nå.... Skal ha konfirmasjon for minsten i mai. Skal jeg flytte ut før han konfirmeres, eller skal vi bo sammen og krangle, skal vi bo hjemme en uke hver, Gode råd mottas med takk for en superforvirret sjel... Føles litt som jeg klarer ikke leve med han men heller ikke uten...


    SvarSlett