Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

torsdag 6. januar 2011

FORTVILELSENS MUNTERHET

Fortvilelsens munterhet er undervurdert i mange av livets irrganger. For en som er hekta kan det gjøre underverker å greie å betrakte seg selv i lys av litt selvironi (i alle fall streif-vis). Å akseptere følelsene man har med et ørlite Pusur-smil om munnen kan gjøre avhektingsprosessen litt mindre skummel.



I dag fikk vi inn en kommentar (se under) fra en som bare måtte skrive det av seg. Vi ønsker henne god boklesing og lykke til!
Hilsen Nora

HURRA JEG ER IKKE GAL, FÅ MEG UT FRA DETTE TIVOLIET!
Tusen takk for at jeg endelig skjønner at det finnes et ord for tilstanden min: Hekta!

Bare det at det er en betegnelse på den galskapen jeg har vært inne i det siste halvåret gjør det mye lettere!

Kort fortalt: Jeg er kresen, jeg har vært singel i 5 år, jeg har konsentrert meg om barna og jobb, og så, plutselig, dukker han opp fra intet, drømmemannen, og det er gjensidig! Alle prinsipper om at barna ikke skal introduseres for tidlig, at jeg skal ta det med ro i starten, alt glemmes og jeg er fanget midt i et tivoli, med spøkelsestog, karusell, og ja, etter hvert: Berg-og-dalbane.

I starten er det bare gøy, alt er perfekt, vi har begge funnet vår ”soulmate”, han overøser meg med sukkerspinn (kjærlighetserklæringer).

Det er bare ett skår i gleden. Han har vært separert i 3 år, og når jeg spør om han snart skal skilles, så blir han sint, unnvikende, og kan ikke forklare meg hvorfor han skal fortsette å være gift.

For å gjøre det hele kort: Fremdeles i en stim av gøy på dette underlige tivoliet er det bråstopp! Jeg får bare en telefon (etter et års forhold) ... om at han ikke vil mer, og at han ikke orker pessimismen min i forhold til oss … at jeg er en egoist som forventer at han skal skille seg, det er jo ikke så lett …

Da er det over i berg-og-dalbanen: Søvnproblemer, panikkangst (første gang i mitt liv). I to uker lever jeg på banan og yoghurt, jeg er lamslått, føler skyld, burde jeg bare slå meg til ro med at han ikke ville brenne broen til sin eks-kone (jeg tok det opp tre ganger i løpet av 8 mnd.)

Han tar stadig kontakt, vil vite hvordan det går med meg, står på sitt, mener jeg ikke skal blande meg i hans sivilstand, at han må få ordne med sitt, han kan fremdeles ikke forklare hvorfor (det var han som gikk fra henne … dårlig samvittighet kanskje?)

Men skal kjæresten finne seg i å være nummer 2?

Jeg raser rundt inni en vond spiral … Selve loopen: Av og til tryglende, av og til rasende, jeg taster og taster SMS, MSN, Facebook … jeg anklager ham for de mest idiotiske ting ...

Det er da jeg har det best, når jeg mistenker ham for å ha ugler i mosen, når jeg overdriver, kommer med påstander som er helt ute … jeg vet det, men det er akkurat som om det hjelper meg å bli fri ved å gjøre ham sint - når han sier jeg er gal … Å ”kjøre skuta på land” hjelper meg, for da holder han seg unna … en stund. Så tar han eller jeg kontakt – først for å høre hvordan vi har det og så er kommunikasjonen eller mangelen på kommunikasjon i gang igjen …

Av og til sier han at han gjerne vil ha meg som venn og elskerinne! Han ser at jeg er knust, men vil bruke meg. Én gang gir jeg etter, for bare å få det enda vondere… og han mener fremdeles at jeg forlangte for mye av ham når jeg ønsket at han skulle bli ferdig med den forrige. Én gang angrer han, sier han aldri har sluttet å elske meg og vil at vi skal ta en ferietur sammen, jeg er glad i to uker, før det plutselig kommer en SMS om at det nok aldri blir oss to allikevel.

Sånn går månedene: først stille, så: jeg eller han sender et lite signal – hyggelig kommunikasjon, flørt, - etter hvert spørsmål, så anklager, så er jeg igjen rasende, følger med på hva han gjør, har han en annen? Han som før var sterkt i mot nettdating er plutselig aktiv på flere datesteder, med bilder fra ferieturen vår, det gjør så vondt! Jeg snoker! I en periode sperrer han meg på alt som er: Facebook, MSN , mobbefilter på SMS… han er drittlei, men plutselig tar han kontakt allikevel …

Det rasjonelle i meg sier at jeg må ut fra Tivoliet fortest mulig, det var ikke jeg som var en egoist, men HAN, mens følelsene mine sier at jeg burde bare ventet og vært snill! Etter hvert kommer jeg på de dårlige sidene hans: kontrollbehovet, sjalusien, mistenksomheten, og vips, i neste øyeblikk så sender jeg en melding om at jeg elsker han! Men jeg er ikke gal. Jeg er bare hekta, jeg vet egentlig at han ikke er den samme som jeg forelsket meg i, for den mannen finnes ikke lenger!

Nå venter jeg bare på boka i posten, jeg vil aldri mer være på tivoli … og hvis jeg kommer meg ut så kanskje kan jeg til og med kan begynne å tro at det finnes ekte, varig kjærlighet der ute …

Jeg orker ikke denne gummistrikken!

Takk så langt, det hjalp at det finnes et ord på hva jeg er: Hekta!

13 kommentarer:

  1. "Det er da jeg har det best, når jeg mistenker ham for å ha ugler i mosen, når jeg overdriver, kommer med påstander som er helt ute … jeg vet det, men det er akkurat som om det hjelper meg å bli fri ved å gjøre ham sint - når han sier jeg er gal … Å ”kjøre skuta på land” hjelper meg, for da holder han seg unna"

    Takk for denne kommentaren. Jeg har også tastet og tastet - og for å forhindre at HAN skal komme tilbake (hadde jeg ikke sagt hva jeg har, ville han gjort det - og det kan jeg ikke) - og sagt de mest avsindige, idiotiske, stygge ting. Jeg kjenner meg ikke meg selv igjen, men alt er bedre enn at han skal få lov til å såre som han har gjort. Syv stive måneder har jeg kastet bort i endeløs sorg, med tusen spørsmål som han blåser i, og i et tastehelvete - som til tider er VELDIG gjensidig. Nå er det nytt år - forsett: Ikke taste han....Etter hvordan han behandlet meg kan jeg ikke slippe ham til i livet mitt rent fysisk. Men det er vondt, det er vanskelig. og jeg tenker med skam på alt jeg har tastet....

    SvarSlett
  2. Kommentaren som ble lagt inn her (7.1.2011 kl 15.48) er flyttet til innlegget "VERDIEN AV STØTTE FRA ANDRE MED LIKNENDE ERFARING"

    SvarSlett
  3. Etter å ha lest boken, er jeg helt bestemt på at ingen skal forsure og ødelegge mitt liv. Selv har jeg vært singel i 4 år, etter å ha vært gift i 20 år. Savner veldig en mann, og blir ofte trist og syns synd på meg selv som ikke finner kjærligheten. Men heretter skal jeg ha det godt. Om det så skal bli uten en mann. Jeg skal fylle livet med noen nye fritidsaktiviteter. Dette året er det skiene som jeg har tatt frem. Har allerede brukt dem på to turer, og de skal brukes minst to ganger i uken fremover.

    Jeg vil fortelle om en som har vært ”hektet” i 40 år, uten å greie å komme seg vekk. Min tante har en venn som er 10 år yngre, og som er en slem og vanskelig person. Vi har aldri sett at de har tatt på hverandre, eller at han har snakket pent til henne. Han ligner litt på en krysning mellom ”Narvestad” og ”Marve Fleksnes”. Han har ingen venner, og har kun en søster som han av og til er sammen med. Tante har aldri bodd sammen med denne vennen, har ingen barn og i en periode var det ingen kontakt mellom dem. Da fortalte hun at han var slem mot sin mor. Min tante er et snilt menneske, men etter hvert ble hun ganske deprimert. Vennen prøvde å hindre henne i å tilbringe tid sammen med oss. Min mor snakket med henne hver dag på telefon, og vi skjønte at hun begynte å glemme og rote. Vennen var der hver eneste dag i en årrekke og spiste gratis mat hos tante, og er en stor gjerrigknark. For å gjøre en lang historie kort, havnet hun på sykehjem for demente. Hjemmesykepleiere og naboer merket at denne mannen ikke kunne ”passe på” et dement menneske. Derfor fikk hun plass på sykehjem ganske raskt.

    Før tante ble syk, hadde hun satt opp oss som sine nærmeste pårørende. Da hun kom på sykehjem kom han dit hver eneste dag og tilbrakte opptil 7 timer daglig på hjemmet. Jeg tror han er desperat interessert i at hun skal skrive testament til hans fordel, og av den grunn driver med ”hjernevask”. Det rare er at tante vil at han skal komme, selv om hun tidligere har sagt at hun ville komme seg vekk fra ham. Han er en person som det er umulig å få ristet av seg. Han har laget mye bråk og tull på sykehjemmet. Til slutt måtte sykehjemmet begrense hans besøkstid til tre ganger i uken mellom et visst klokkeslett.

    Vel, dette er ikke helt samme type hekt som Nora opplevde. Likevel vet jeg ikke hva som er verst. De siste årene har de sittet i hver sin stol og glodd på TV. Her forleden fortalte naboene at han hadde vært sint bestandig. Rart å tenke på at det skulle vise seg at han var mye verre enn vi hadde forestilt oss. Tante som så litt ned på oss andre som både giftet oss raskt og ble skilt etter hvert. Hun skulle ikke bare ta den første og beste, men være sikker og tenke seg godt om. Så ble hun fanget i et nett som hun aldri kom seg ut av.

    SvarSlett
  4. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett
  5. Kommentaren over er flyttet (08.01.2011) til innlegget "OM HEKT OG ALKOHOL"

    SvarSlett
  6. Jeg vet ikke om jeg vil ha deg. Jeg vet ikke om jeg vil bli av med deg. Jeg vet ikke om jeg misliker deg. Jeg vet ikke om jeg liker meg selv. Jeg vet ikke om jeg elsker deg eller om jeg bare vil skade deg. Jeg vet bare at ingen andre gjør mot meg det du har gjort.

    Ja, og nå vet jeg også at jeg ikke er gal, jeg heller.
    K.

    SvarSlett
  7. Kjære K!
    Siden du har lagt den fine betraktningen din under "Fortvilelsens munterhet", hør på "Ekorn over veien", med Ole Paus :) Passer bra, siden det er mandag! Du finner den på www.spotify.com.

    God kveld fra Nora

    SvarSlett
  8. Takk Nora!:) Man skal ikke kimse av naturens signaler..på en mandag. K :)

    SvarSlett
  9. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett
  10. Kommentaren over er flyttet til innlegget "Hekt og alkohol".

    SvarSlett
  11. Dikt som har hjulpet meg; slik jeg husker det...
    (Jan Bull, nattboken)

    Da du sovnet fra meg
    uten forløsende ord,
    visste jeg noe om døden.

    Da du våknet
    og sa du elsket meg,
    visste jeg noe om livet.

    Men om deg min elskede,
    vet jeg ingenting.

    SvarSlett
  12. Sitter med boken "Hekta".. Følelsene boka beskriver er som revet ut av min egen kropp..
    -Jeg er hekta på kjæresten min. Noe som kunne vært bra, kunne vært godt. Men det er ikke godt. Det er ikke sunt.
    -Vi har vært kjærester i to år. Hvor egentlig bare det første halve året var godt. Da følte jeg også hennes følelser. Jeg trodde jeg kjente henne.
    -Hun har en slags makt over meg. Holder meg på så lang avstand at jeg ikke kan skimte noe av dama jeg møtte for to år siden i det jeg ser. Holder meg der en stund, forså å ta meg inn i varmen igjen.. selv om varmen er langt kjøligere nå enn før. Så er jeg inne. Men går på "tå hev" og på en måte venter på neste "utkastelse".
    -Jeg falt for det varmeste, silleste og mest positive mennesket jeg noen gang hadde møtt når jeg møtte henne. Hun viste meg verden og livet på en helt ny måte. Den verden som alltid hadde vært der. Verden hadde alltid ligget for mine føtter, jeg hadde ikke sett den. Det gjorde jeg nå, sammen med henne.
    -Den, og også den andre verden jeg engang kjente til er nå borte. Jeg lever, men ikke mitt liv. Alt jeg hadde og kjente til er borte.
    -Jeg er husmor på heltid. Alltid til stede, alltid her for å gjøre alt jeg makter for at alt skal være perfekt. Hun er litt her, og litt der. Tar vare på omgangskretsen sin. Min? Der er ingen.
    -Litt etter litt begynte analyseringen av mine venner. Og alt hørtes så fornyftig ut.. hun ville mitt beste. Og evaluerte en etter en ut av livet mitt. Fordi de ikke var god for meg. Så stod familien min for tur.. de er falske, viser meg ikke takknemlighet og setter ikke pris på den gode jeg er. Så de er også blitt borte.
    -Jeg har aldri før vært usikker på meg selv på så mange områder som nå. Jeg tør ikke "prøve meg" på min egen kjæreste. Jeg tør ikke håpe på at det skal "bli noe på meg". Alt er opp til henne. Hun styrer det. Hun styrer sitt liv, hun styrer mitt liv.
    -Det har vært slutt. MER enn en gang. Men vi finner alltid tilbake igjen. Jeg er livredd. vil ikke være uten henne.
    -Jeg er hekta. Hekta på at hun smiler til meg, at hun gir meg en klem, kysser meg. holder rudt meg. Sier hun elsker meg. Gir meg komplimenter. Og jeg elsker når hun vil elske med meg. Kan telle på en hånd elskoven vi har delt det siste året. Jeg er der ved hver minste vink, "du trenger bare vinke å si hei, jeg kommer alltid løpende til deg. "
    -Jeg merker jeg leser boken sakte, bruker tid. for jeg merker det er vondt å lese det jeg lar ødelegge meg selv.
    -Vil jeg ut av hekten? vil jeg være uten henne? uten alt det gode? En gang var alt vi delte så hjertevarmt og inderlig! Vi satt bryst mot bryst, og hjertene våres snakket til hverandre, jeg kunne begynne å gråte av at det var så sterkt. Hun viste meg himmelen på jorden. Nå river det i hjertet av lengsel. Jeg vil dit! Jeg vil til himmelen igjen! Sammen med henne jeg elsker av hele meg. Med vissheten om at hun ikke elsker meg på samme måte, heller ikke like mye som før. (Det har hun sagt mer enn en gang). Sitter jeg allikevel og venter. Håper at hun skal se på meg og igjen se det hun såg for to år siden. Jeg er jo den samme. Den lille jenta hun møtte og som hun såg rett inn i sjela til. Hun sier hun ikke kunne ta blikket fra meg, at hele meg, og alt rundt meg ropte på henne. Hun hadde aldri følt sånn før, og hadde aldri vært så forelsket, så betatt, så villig til å dele seg selv med noen før. Jeg var smigret og sjarmert langt utover de grenser jeg trodde var mulig. Man har jo hørt sånt før. Har jo vært med på den her "flørte, smigre prosessen" i starten av et forhold før. Men med henne var det så annerledes. Hun var så god, for god til å være sann.

    Tårene triller.. Jeg tror jeg er snart er ferdig.. jeg er blitt visket ut..

    KrystallTåre.

    SvarSlett
  13. Sitter med boken "Hekta" ... Følelsene boka beskriver er som revet ut av min egen kropp ...

    Jeg er hekta på kjæresten min. Noe som kunne vært bra, kunne vært godt. Men det er ikke godt. Det er ikke sunt.

    Vi har vært kjærester i to år. Hvor egentlig bare det første halve året var godt. Da følte jeg også hennes følelser. Jeg trodde jeg kjente henne. Hun har en slags makt over meg. Holder meg på så lang avstand at jeg ikke kan skimte noe av dama jeg møtte for to år siden i det jeg ser. Holder meg der en stund, forså å ta meg inn i varmen igjen.. selv om varmen er langt kjøligere nå enn før. Så er jeg inne. Men går på "tå hev" og på en måte venter på neste "utkastelse".

    Jeg falt for det varmeste, silleste og mest positive mennesket jeg noen gang hadde møtt da jeg møtte henne. Hun viste meg verden og livet på en helt ny måte. Den verden som alltid hadde vært der. Verden hadde alltid ligget for mine føtter, jeg hadde ikke sett den. Det gjorde jeg nå, sammen med henne. Den, og også den andre verden jeg engang kjente til er nå borte. Jeg lever, men ikke mitt liv. Alt jeg hadde og kjente til er borte.

    Jeg er husmor på heltid. Alltid til stede, alltid her for å gjøre alt jeg makter for at alt skal være perfekt. Hun er litt her, og litt der. Tar vare på omgangskretsen sin. Min? Der er ingen.

    Litt etter litt begynte analyseringen av mine venner. Og alt hørtes så fornuftig ut ... hun ville mitt beste. Og evaluerte en etter en ut av livet mitt. Fordi de ikke var gode for meg. Så stod familien min for tur ... "de er falske, viser meg ikke takknemlighet og setter ikke pris på den gode jeg er." Så de er også blitt borte.

    Jeg har aldri før vært usikker på meg selv på så mange områder som nå. Jeg tør ikke "prøve meg" på min egen kjæreste. Jeg tør ikke håpe på at det skal "bli noe på meg". Alt er opp til henne. Hun styrer det. Hun styrer sitt liv, hun styrer mitt liv. Det har vært slutt. MER enn en gang. Men vi finner alltid tilbake igjen. Jeg er livredd. Vil ikke være uten henne. Jeg er hekta. Hekta på at hun smiler til meg, at hun gir meg en klem, kysser meg. holder rundt meg. Sier hun elsker meg. Gir meg komplimenter. Og jeg elsker når hun vil elske med meg. Kan telle på en hånd elskoven vi har delt det siste året. Jeg er der ved hvert minste vink, "du trenger bare vinke og si hei, jeg kommer alltid løpende til deg."

    Jeg merker jeg leser boken sakte, bruker tid. for jeg merker det er vondt å lese det jeg lar ødelegge meg selv. Vil jeg ut av hektet? Vil jeg være uten henne? Uten alt det gode? En gang var alt vi delte så hjertevarmt og inderlig! Vi satt bryst mot bryst, og hjertene våre snakket til hverandre, jeg kunne begynne å gråte av at det var så sterkt. Hun viste meg himmelen på jorden. Nå river det i hjertet av lengsel. Jeg vil dit! Jeg vil til himmelen igjen! Sammen med henne jeg elsker av hele meg. Med vissheten om at hun ikke elsker meg på samme måte, heller ikke like mye som før. (Det har hun sagt mer enn én gang). Sitter jeg allikevel og venter. Håper at hun skal se på meg og igjen se det hun så for to år siden. Jeg er jo den samme. Den lille jenta hun møtte og som hun så rett inn i sjela til. Hun sier hun ikke kunne ta blikket fra meg, at hele meg, og alt rundt meg, ropte på henne. Hun hadde aldri følt sånn før, og hadde aldri vært så forelsket, så betatt, så villig til å dele seg selv med noen før. Jeg var smigret og sjarmert langt utover de grenser jeg trodde var mulig. Man har jo hørt sånt før. Har jo vært med på den her "flørte, smigre prosessen" i starten av et forhold før. Men med henne var det så annerledes. Hun var så god, for god til å være sann. Tårene triller ... Jeg tror jeg er snart er ferdig ... jeg er blitt visket ut.

    KrystallTåre

    SvarSlett