Hvorfor
vi velger …
Og
takk Vårherre for Hekta-boken …
Da
jeg begynte å lese Hekta, satt jeg
sammenhengende og pløyde gjennom den fra perm til perm, uten å klare å løsrive
meg mer enn i noen minutter, for en kopp te og noen tissepauser. Det var morgen
før jeg var ferdig og sjanglet i seng, med en betraktelig mengde
aha-opplevelser og innsikt i jentesjelen. Jeg tenkte også: Unnskyld til jenter
jeg hadde betraktet som periodevis sterkt forstyrret.
Jeg
vet dette høres ut som en dårlig reklame for tv-shop, men sånn var det. Jeg
fikk så mye svar, så mye forklaring, så mye kunnskap om hva som bor i meg – i
oss, og i enkelte av venninnene mine, som jeg noen ganger har sett på som
komplette idioter, uten snev av verdighet.
Jeg
er ganske god på mishandlingsrelasjoner og mekanismene rundt det, noe jeg også
vil nevne litt om her på bloggen, da det kanskje kan ha en tråd av de samme
årsakene. Jeg jobber på et selvhjelpsenter for mennesker med angst og depresjon
og har i over ti år, gjennom grupper knyttet til dette senteret, vært med på å
hjelpe kvinner som er i fysiske- og psykiske mishandlingsforhold, til å bryte
ut. Utrolig spennende og givende arbeid.
Jeg
har lest Susan Forwards bok Menn som hater
kvinner og kvinner som elsker dem og Robert Norwoods Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde, samt
et vell av andre bøker om temaet. Men Hekta
var noe nytt. Jeg skjønte plutselig hvorfor venninnen min alltid fikk en
nærmest sykelig oppblomstring av hengivenhet og sammensmeltnings-trang til de
mennene som gjorde det slutt med henne. Eller andre jenter jeg kjenner, som
bidro til at jeg ble pinlig berørt når de hektet seg på menn som gikk omveier
rundt dem. Jenter som ikke tok en avvisning, men lullet seg inn i en nærmest
psykoselignende tilstand av livsløgn og overtolkning i forhold til menn som
ikke var interessert – utover å ligge med dem når de var dritings og hadde fått
avslag fra omtrent samtlige andre damer i lokalet. Og jeg skjønte meg plutselig
på kollegaer som etter en one-night-stand nærmest stalket mannen, og som i
fantasien begynte å tenke ut navn på ungene de skulle få.
Klart
at alt det der er hekt – ikke verre – men ille nok. Genialt sagt, genialt
skrevet. Men hvorfor har ingen sagt eller skrevet om dette før? At dette ikke
var skrullete, kjærlighetshungrige personer, men mennesker som på bakgrunn av
sin historie fikk en kortslutning når de ikke fikk bekreftet at de var verdsatt
eller ønsket?
Jeg
klarte, sist jeg ble … æh – vraket, å si: ”Jeg har det jævla vondt -- jeg er
mye mer glad i deg enn jeg antar at du er i meg – så hjelp meg litt med å komme
videre. Jeg føler meg modig som forteller deg dette, og jeg synes at jeg er
sterk som ber deg om hjelp.”
Han
hjalp meg.
Hekta-boken lærte meg faktisk
å håndtere meg selv noe bedre enn tidligere, samt å face fakta her: Jeg var
glad i en som ikke ville ha meg.
MISHANDLINGSRELASJONER
Men – fra smertefulle hekt til ødeleggende valg og mekanismer. Eksempler fra min
arbeidshverdag, fortalt av kvinner:
”Jeg møtte ham forleden på gaten – men, samtidig som jeg ble
redd og fylt med et gys av uhygge, tenkte jeg: Bare jeg hadde fått oppleve det
å knulle med han en gang til … bare én gang …”
”Han sa at han nesten var der – at han nesten hadde tilgitt
meg og begynt å bli glad i meg igjen. Men så flippet jeg ut – ble forbannet og
skreik til ham – da ødela jeg alt sammen enda en gang. Han trenger tid for å
bygge opp kjærligheten til meg – og jeg ødelegger det alltid.”
”Han satt og gråt som en unge, klamret seg til meg. Spurte
om jeg kunne tilgi ham. Jeg strøk ham over håret, trøstet, forsikret at jeg var
glad i ham og det skulle gå bra. Han hadde nettopp banket meg, jeg blødde
neseblod – hadde ikke følelse i halve ansiktet. Men han angret sånn. Det var
åpenbart at han hadde det vondt – voksne mannen satt og gråt. Jeg syntes synd på
ham.”
Det er så ufattelig trist å høre sånt.
Høre at noen må gjøre seg fortjent til å bli elsket. At de må trygle kjæresten
om å si til dem at de er verdsatt. At noen må prestere og prestere for å bli
noe de ikke vet hva skal være, for å fortjene kjærlighet. At de ikke ser det –
at dette er et spill om makt, at uansett hva som blir gjort av bestrebelser så
vil det bli satt nye krav. For, det å gi fra seg disse mennene har gjennom å gi anerkjennelse, det gjør de aldri.
I forhold med vold, krenkelser, ukvemsord
og slag mister en perspektivet. Følelsen av at man ikke fortjener noe bedre,
sniker seg gradvis inn, mishandlingen normaliseres på en måte – for dette blir
det daglige, det andre blir for fjernt. Til slutt tror man at skal en skal være
glad som fortsatt har noen … for ikke mange ville vært sammen med en person som
er så elendig, frastøtende og dum som man er blitt fortalt, og er blitt
overbevist om, at man er. Å bryte ut er ikke et tema. Kunsten blir å unngå
konfrontasjoner. Ikke provosere eller forstyrre. Ikke gjøre ham urolig … et
sint blikk kan være nok … man
underkaster seg.
De fleste som tar kontakt og ønsker å
være med i ”voldsgruppene” unnskylder seg når de tar kontakt – de vet ikke om
situasjonen deres er alvorlig nok – eller om de opptar plass for andre som kanskje
virkelig trenger det.
Hvorfor faller man for disse atypiske
mennene, og ikke tar et nei for et nei? Som går på med krum hals og en
intensitet som både sjarmerer deg i senk og skremmer deg. De oppfører seg mye
mer dominerende og tilsynelatende mye sterkere enn andre menn gjør. De tar
heller ikke signaler om at dette går litt for fort eller at interessen er
lunken fra din side.
De manglende evnene til å oppfatte dine
grenser, burde jo ha gitt deg et varsko, men vi er så merkelig sammensatte at
det kan tvert imot oppleves som smiger, for noen. Eller oppleves som intens
kurtisering.
Disse mennene er ofte like stormende i
sengen, binder partneren til seg med en orgasmeleveranse uten sidestykke når
han er i godlunet, og som tar deg med over fjelltopper og til himmels – men som
allikevel ødelegger deg, tar fra deg alt du har av egenverd og tro på at du er
noe? Som er så ustabil at han i det ene øyeblikket skjeller deg ut så fråden
står ut av munnen på ham, men som i neste øyeblikk elsker med deg med en sånn
intensitet at du bare vet at alt han sa – alt han gjorde og det han truet med å
gjøre – umulig kunne være riktig?
Hva feiler det oss jenter – som gang på
gang går på dette, som går i armene på disse mennene, som ikke har tanke for
annet enn seg selv og sine enge behov? Som ser oss kvinner som noe de eier, og
et redskap for egen tilfredstillelse og behovsdekning? De tror løsningen på alt
det de gjør galt er et godt knull – da er de tilgitt.
En ganske så hyggelig mann jeg kjenner,
med annen etnisk bakgrunn enn meg, kunne fortelle meg: ”Women are like a shadow – when U follow them, they run, when U
go back, they come after U …” Han har lært de viktigste spillereglene, mener
han … Lykke til …
JUNKIEN
Jeg hørte
en forklaringsmodell på hvorfor man velger som man velger, og blir værende i et
traumatisk forhold:
I et mishandlingsforhold – fysisk eller psykisk – lever man ut hele
følelsesspekteret: Glede når den er bra. Skuffelse når den er på vei ned. Sorg
når den er på bunn. Og jævlig vondt, forventningen, når den er på oppadgående
kurs igjen. Enorm glede og lettelse når det er bra og ting har ordnet seg.
Akkurat som heroin-junkien som setter et skudd og finner ro, stoffet begynner å
gå ut av kroppen, nedturen kommer. SÅ: jakten etter mer dop, forberedelsen og
forventningen til skuddet og så ny dose og ny ro.
Som den narkomane blir man på en måte
avhengig av denne følelsesmessige rusen. I mishandlingsforhold skjer de samme
mekanismene. Narkomane på avvenning setter nåler med saltvann i årene – bare
for å få en liten del av dette ritualet.
Destruktivt avhengige personer (personer
som gjentatte ganger går inn i mishandlingsforhold) trenger faktisk ofte stimulansen i denne
sirkelen av følelser for å kjenne at de er i live og at de kan ha følelser. Men
de er ubevisste om at de gang på gang velger nye partnere som setter i gang
denne følelsesrusen som gir disse kickene og nedturene .
Det har med at vanlige stabile følelser kjennes
flate og ubetydelige. Vanlige partnere som ikke lager svingende emosjonelle
drama, får dem til å tvile både på seg selv, sine følelser og ikke minst på om kjæresten
føler noe for dem, siden alt er så jevnt og oppleves så flatt. De opplever ikke
turbulensen, smerten og sorgen uten dramaet i forkant. Det er denne kontrasten
mellom dyp fortvilelse og glede, som gjør at når tingene er normalt godt og
bra, så føles det ikke som det gjør i det destruktive forholdet: mange hundre
ganger sterkere.
TILKNYTNING
En distansert, kritisk far eller mor får
alltid ungene til å streve ekstra for å tekkes dem – bare prestasjoner får frem
smil og kosestemme. Man vil være elsket, og dette lærer barn kjapt. Når barnet har
vokst opp med at prestasjoner gir oppmerksomhet og kjærlighet, så er det dette
som gjelder. Man blir bekvem med det, selv om det er destruktivt – for det er
trygt. Når man så finner en partner som spiller på de samme mekanismene, så er
det noe kjent med situasjonen. Kjente ting gir trygghet … så man vil ikke
reagere på at man må prestere for å bli elsket eller få høre at man er bra nok.
Barn som vokser opp i hjem med rus og
utrygghet har allerede godt innebygget i seg karusellen av glede, smerte,
fortvilelse og håp som mishandlingsforholdene speiler. Vi kan ha hatt veldig
kontrollerende mødre, eller andre omsorgspersoner, som nektet oss å vokse opp,
som overprøvde valgene og meningene våre, som måtte redegjøre for hvor vi gikk,
hvem vi snakket med og hva vi tenkte. Alt dette, selvsagt, i kjærlighetens navn
og av omsorg, lot de oss få vite.
Det er ikke så rart da – at vi går ut i
verden og finner noen som vi kjenner igjen.
For alt som er kjent – er også trygt.
Paradoksalt nok.
Heia Eva!
SvarSlettVi er imponert over din selvanalyse og ditt klare hode. Og veldig glad for at du deler din egen historie med oss og med alle som leser på bloggen. Tusen takk! Det er spesielt verdifullt at nettopp du, som jobber med selvhjelp og grupper, griper fatt i hektproblematikken. Det er riktig som du sier at temaet har vært dårlig forstått og beskrevet.
Den mer alvorlige koblingen du skildrer, er jo den mellom kvinner som har lært seg til å tolerere mishandling – og til og med bli hekta på det. Grunnlaget for denne toleransen legges nok, som du sier, i tidlige år, med ustabile omsorgspersoner og uforutsigbar kjærlighet. I Hekta bruker vi for eksempel begrepet en ”premiepappa” når barnet må gjøre seg fortjent til oppmerksomhet fra den voksne, når barnet alltid må koble seg på og tilpasse seg for å sikre seg den voksnes nærhet og interesse. Da risikerer man å bli sårbar senere i livet, fordi man blir overopptatt av uklare hengivenhetssignaler fra andre og kan ofte feiltolke dem.
De fleste hektere er det vi har kalt frankere/frankiner (etter ”Frank” i Hekta-boka). De driver med hekting – uten onde hensikter, men gjør allikevel stor skade hvis de møter et menneske som er hekt-disponert. De mennene du beskriver er den aller verste varianten av hektere. De har en intensjon om å hekte. De ønsker å kontrollere. De er ute etter makt. Og mange av dem er farlige.
Den som er vant til å leve i en emosjonell berg-og-dal-bane, vil være dårlig rustet til å sette grenser og å sette pris på et vanlig, ”kjedelig” parforhold. Det må rett og slett læres. Og forkjærligheten for det ”spennende” – les: kompliserte og destruktive – må avlæres. Poenget med å gå i en selvhjelpsgruppe sammen med andre som har din erfaring, er å bli i stand til å starte på en slik avlæringsprosess.
Hei
SvarSlettOioioi, hvor skal jeg begynne... Å komme innom denne bloggen var som å lese min egen historie som startet for halvannet år siden. Jeg var nyseparert, og glad for å komme i egen leilighet og klar til å starte med oppbyggingen av meg selv igjen. Første helgen jeg var alene, uten barna mine, var han der. Vi hadde hatt kontakt en stund via chat, og var på en måte blitt "kompiser". Han virket interessert men jeg holdt tilbake. Han var ikke min type. Men etter mange telefonsamtaler og treff på byen, havnet vi til sengs. Koste, lå i armkroken, småsloss og delte helgene med hverandre. Jeg falt hodestups. Han hadde gitt masse av seg selv til meg, jeg tok i mot og gav tilbake... og så trakk han seg unna. Jeg ville være kjæreste. Han holdt meg skjult. Kunne være med meg hjemme hos ham eller meg- og kanskje gå hjem sammen med meg etter en bytur. Jeg fortalte til mine om denne mannen som jeg var blitt glad i, men han gjorde ikke det til sine. Han prioriterte utelivet sammen med andre fremfor en kveld med meg. Ingen visste at han hadde en "kjæreste". Han oppsøkte tidligere flørter når jeg hadde trukket meg unna. Bevisst. Jeg strevde og jobbet med å få ham. Lenge. Så våknet jeg... alarmen ringte hos meg etter ca et år. Da hadde han gått ut med at jeg var hans kjæreste endelig. Det måtte jo være godt nok for at jeg skulle være trygg og stole på ham. Slik at han kunne fortsette med det han ville uten å inkludere meg. Men skaden var skjedd. Jeg hadde store tillitsproblemer til ham, sa til ham at jeg ikke kunne leve sammen med en som gjorde meg usikker. Historiene er mange. Men gang på gang, sprøytet han inn nok til å holde meg varm. Til å få meg tilbake. Mine venner sto fortvilet og så på at venninnen deres forsvant mer og mer inn i seg selv. Jeg ble sykmeldt, og nå jobber jeg 50%...
Jeg er en godt likt, ressurssterk og oppegående kvinne. Men jeg har falt for feil mann. I natt har jeg atter en gang skrevet til ham at jeg ikke kan ha det på denne måten. Nå ligger jeg på sofaen og leser denne bloggen i håp om å hente ut noen gode råd for å komme meg ut av dette. Det skremmer meg å se hvilken påvirkningskraft disse menneskene kan ha på oss. Og jeg gråter når jeg leser at enkelte mennesker her inne har holdt ut i hele 10 år. Jeg har kjent denne mannen i to år, og hatt et av og på forhold i et og et halvt. Og jeg er på grensen til sammenbrudd. Selvbildet er på bunn og jeg har nå blitt fremstilt for andre som "den sjalue" kjæresten etter at jeg trakk meg ut av en sårbar situasjon der jeg kjente meg usikker denne helgen. Men jeg tenker at folk får tro og mene hva de vil. Jeg får heller være den sjalue damen. Jeg ber til Gud om at denne mannen må la meg være i fred nå. Samtidig så kjenner jeg på følelsen av å være livredd for å miste ham. Og det vet han.
Har du noen gode ord og oppmuntringer til meg, så er jeg veldig takknemlig. Jeg trenger å høre hvor farlig det er å bli i denne relasjonen. Jeg ser det selv, men det når liksom ikke helt inn likevel.
Hei!
SvarSlettJeg har vært i "hektet" mitt i 3,5 år, "av og på". Han har nå (1 januar 2014) for 10 gang (minst) gjort det slutt, og nå er det definitivt. Jeg opplever et sterkt savn og en abstinens-følelse som nesten tar knekken på meg. Jeg strever med å "binde meg til masten" (har lest "Hekta" flere ganger). Det har vært ekstremt slitsomt og destruktivt i disse årene. Jeg sliter med lav selvfølelse og egenverd, og har hatt selvmordstanker. Jeg får nå hjelp hos en dyktig psykolog, og ønsker sterkt å bli "frisk".
Dere nevner selvhjelpsgrupper. Vet dere hvordan og hvor jeg kommer i kontakt med disse, dersom det finnes da?
På forhånd takk for svar.
Takk for bloggen, Sissel og Nora, og lykke til til dere andre som kjemper med et "hekt"!
Hilsen Lykkeliten
Vi kjenner ikke til noen som driver hekt-selvhjelpsgrupper nå, men skulle ønske noen kunne ta initiativ til det. Det er bra at du får hjelp hos en flink psykolog. Alle som sitter fast i destruktive hekt, og som ikke kommer løs ved egen hjelp, må sørge for å få profesjonell hjelp.
SlettEr dette en bok for menn eller kvinner? Og hvem er den hektede? Dvs. jeg har alltid sett på meg som "hekta" når jeg er blitt forelsket og følelser ikke er "returnert" slik man håper. Som en ulykkelig forelskelse i en person man ikke helt klarer å slutte å få ut av hodet fordi man stadig tvinges til å omgå (f.eks. vennekrets eller jobb)?
SvarSlettPå det lille jeg har lest så virker det som om det er "subjektet" man blir forelsket i som er den hektede og at intensjonen til den andre er en ond kontrollfreak-type person.
Til deg som lurer på hvem den hekta er:
SvarSlettHEKTA er en bok for alle kjønn i alle aldre.
Det er du som er hekta, dersom du fortsetter å henge på en person som ikke returnerer følelsene dine. Et hekt har likhetstrekk med en ulykkelig forelskelse. Det er veldig sjelden at intensjonen hos den andre, altså den du er hekta på, er å skade eller såre, men vedkommende kan være en hekter, likevel -- altså en som, uten å vite det, opprettholder den andres hekt. Vi definerer et hekt som følger:
"En nervøs, romantiserende, tvangsmessig opptatthet av en annen, med sterke innslag av panikk og avhengighet."
Vi anbefaler deg å lese på bloggen eller kjøpe HEKTA, for å skjønne mer av hva du har havnet i.