DET HAR GÅTT FEM DAGER ...

Anonym sa ...

Hei dere kloke mennesker,

Jeg er på vei til å gi opp meg selv, så ufattelig sliten. Alt for mange forskjellige og motstridende følelser svirrer i meg og jeg føler jeg er på tur til å bli gal.

I ti år har han vært i livet mitt. Det begynte med begjær, tidlig ble jeg forelsket. Da jeg forsto at han ikke følte slik for meg, tenkte jeg "neinei, rart han virket så interessert, men-men, da går jeg videre da." Jeg tok ikke mer kontakt med han, men to uker etterpå tikket det inn en melding fra han. Så var det i gang. Siden den gang, ti år tilbake, har det ikke gått en uke uten at han har hatt en viss kontroll og kontakt med meg. Men aldri ville han binde seg helt.

Han forklarte det slik: "jeg er så utrolig glad i deg, du er perfekt på alle vis, den snilleste jenta jeg vet om. Det er meg det er noe galt med. Jeg klarer ikke forplikte meg helt. Uansett hvor glad jeg er i deg, så blir jeg liksom ikke forelska, men la meg tenke på det. Jeg forstår du vil gå videre". Så satte han en tidsfrist, i en mnd (som oftest) skulle jeg vente på svaret. Det var en pine, vente på at han forhåpentligvis ville elske meg?! Det samme svaret kom alltid, ikke et klart ja eller et klart nei, men et svar som var "unnskyld, jeg er bare ikke klar. Jeg er glad i deg og vil ikke miste deg likevel".

Dette var greia. Fine perioder, dårlige perioder, uttallige tidsfrister. Midt i dette gjorde vi en avtale om å fortelle hverandre dersom vi traff noen andre. Han gjorde det, rotet rundt og løy for meg. Tilslutt fant jeg det ut ved en ydmykende tilfeldighet. Jeg trodde jeg var ferdig da, at nå var det over ... Han angret og oppsøkte meg tett. Etter to mnd. hadde han lurt seg inn i livet mitt igjen. Han lovte aldri å lyve til meg igjen. Vi var sammen i tre uker, men så, igjen: han ”klarte ikke binde seg”-samme regla, så var det i gang med tidsfristene igjen. Jeg forsøkte å bryte ut, forsøkte å treffe andre, men han fikset det alltid til, slik at de andre la på sprang fra meg. Og, jeg gikk tilbake til ham. I ti år.

Selvbildet mitt ble knust, hva var det med meg som gjorde det så vanskelig å elske meg? Jeg tilpasset meg ham i absolutt alt, i håp om at han ville ha meg fult og helt. Jeg ble sjalu og desperat, tilslutt bare likegyldig og ubetydelig for meg selv. Mange ganger tenkte jeg, og tenker jeg enda, at jeg har blitt gal. Jeg har blitt hysterisk og vill, ropt og grått, i forsøk om å nå inn til ham. Han har alltid bare løpt vekk da. For så alltid å komme tilbake når jeg har falt inn i mitt likegyldige og ubetydelige meg igjen. Det tærte på meg, men også så utilgivelig mye på venner og familie. Jeg løy og skjulte for dem at han var i livet mitt enda. Jeg skammet meg slik. Ingen kan forstå dette. Jeg jobber selv i psykiatrien, jeg er selvstendig og flink. Jeg har alltid hatt draget på andre menn. Jeg har et godt nettverk og jeg er kjent for å være reflektert og snill. Men med ham ble jeg en helt annen. Jeg hatet meg selv tilslutt.

For ca to år siden innså jeg at jeg måtte ta tak på et eller annet vis. Enten måtte jeg ta livet av meg, eller jeg måtte flytte vekk. Jeg flyttet vekk, jeg sørget for å gjøre alt jeg kunne for å få ham unna. Men før jeg gjorde dette gav jeg ham en siste sjanse: "Jeg vil ha et klart ja eller et klart nei, sier du ”unnskyld, jeg klarer ikke nå”, betyr det et nei for meg. Dette er siste sjanse". Det ble det samme, kjente svaret, men jeg bestemte meg for at dette betyr faktisk nei. Jeg flyttet, og fylte dagene med alt annet enn ham. Men han var der hele tiden. Innom på besøk, en melding eller en tlf.samtale. Han hadde alltid et overblikk og en kontroll over meg. Jeg la så inn forbud mot intimitet. Vårt seksuelle forhold var det som stod sterkest mellom oss, det hadde alltid vært svært bra for oss begge. Jeg hadde noen glipper før jeg klarte å slutte helt, han sluttet aldri å prøve å ha sex med meg igjen. Jeg hørte stadig om andre kvinner i hans liv, da jeg konfronterte ham, løy han for meg: "Jeg kunne aldri løyet for deg igjen, du er min beste venn og jeg kan aldri miste deg", sa han. Jeg ble forvirret, skulle jeg tro på ham eller andre? Jeg forsøkte å stavre meg av gårde og ikke tenke på det, heller tenke på å komme meg ut og vekk.

Den siste tiden hadde jeg ikke noe intimt forhold til han. Han ville, men jeg var standhaftig. Likevel var han i livet mitt, gikk ikke en uke uten at jeg hørte fra han. Jeg merket at følelsene og begjæret mitt begynte å falme, men jeg var enda på mange måter avhengig. Så plutselig møtte jeg en ny. En som jeg kjente det kunne bli noe med, en som faktisk kunne lære meg hva kjærlighet er. For jeg har glemt hva det er. Jeg sørget for å tilbringe tid med denne mannen og min frank falmet ytterligere.

Så kom dagen da min frank merket at jeg for alvor begynte å glippe for ham. Min frank slo inn for fullt. Denne gangen på en annerledes måte. Nå sa han de tingene jeg hadde lengtet etter å høre fra han i alle disse ti år. Han ville ha meg, han ville dele livet med meg, han ville ha en familie med meg. Jeg var den fineste og beste han viste om. Han lirket seg nesten helt inn igjen. Men så, like før jeg tok hamn tilbake, fikk jeg høre om nye damer som han hadde hatt i over de to siste årene, han hadde behandlet dem som han gjorde med meg, med tidsfristene sine. Jeg konfronterte ham, han løy og nektet igjen. Jeg bestemte meg for å få et bevis, ringte til kvinnene selv og fikk det konstatert. Da klarte jeg å si at han skulle reise til helvete vekk og ut av mitt liv. Min frank ble da på en måte jeg aldri har sett han før. Han ble desperat (akkurat slik jeg har vært 100 ganger ovenfor han). Han gråt og skalv, spiste ikke, sov ikke, ville dø. Han tryglet og ba. For første gang sa han at han elsket meg, at han kjente han var forelsket og at hjertet hans var hos meg. Han sa han aldri ville tilgi seg selv hva han hadde gjort mot meg, og han gjorde alt for å vinne meg. SMS-er, telefoner, ringing på dørklokka, fulgte etter meg, blomster på døra osv.

Til å begynne med var det godt. Endelig fikk han kjenne hvordan det er, endelig fikk han som fortjent. Men jeg klarte ikke opprettholde sinnet. Jeg ble trist og fortvilet jeg også. Forvirringen var i gang. Plutselig begynte jeg å bekymre meg for ham. Han sa han hadde tanker om å ta livet sitt, jeg ble redd. Derfor ringte jeg moren hans, ba henne om å ta vare på ham, for jeg kunne ikke være der for ham mer. Hun sa hun forstod. Likevel, etter noen dager ringte hun meg opp og tryglet meg om å bli sammen med ham, hun også! Det ble for mye for meg. Jeg var på nippet til å dumpe kjærligheten og den nye mannen, gi meg hen til frankeren min igjen. Søsteren min tok da affære, hun reddet meg. Hun truet med anmeldelse om han tok kontakt med meg igjen. Siden har det vært helt stille, det er over ...

... det har gått fem dager. Jeg burde være lettet, jeg burde være glad. Likevel sørger jeg og det kjennes som jeg har kjærlighetssorg, selv om jeg nettopp kjente at jeg var forelska i en ny. Skal denne forvirringen noen gang ta slutt? Skal han noen gang ut av hodet mitt? Det kjennes ikke sånn. To dager etter at søsteren min truet ham med anmeldelse, var han ute på byen, fikk jeg høre, i tilsynelatende godt humør ... Han, som jeg trodde var døden nær og syk av kjærlighetssorg, var på byen og ferdig, mens jeg lå hjemme og gråt.

Har denne mannen virkelig ingen følelser for meg? Etter ti år? Er jeg virkelig så ubetydelig? Hvorfor bryr jeg meg? Jeg burde feire den sunne kjærligheten og den nye flotte mannen som har kommet inn i mitt liv, men jeg klarer det ikke.

Hjelp meg!

Med vennlig hilsen desperate, paranoide og triste meg.