L.B sa ...
Hei alle sammen her inne :-)
Jeg har bare lyst til å fortelle at i hele 2011 har jag hatt det som mange av dere her på hekta blogg !! og jeg kan virkelig med hånden på hjertet si at jeg er frisk meldt :-) jeg har vært igjennom berg og dalbane lenge og hektet har vært et helvete til tider ! det er ikke mer enn tilbake til august / september 2011 ,at jeg var på bunn og ikke trodde at jeg kunne være uten denne mannen som gjorde meg til et menneske jeg knapt kjente igjen og vennene mine var sjokkert over at jeg som ble oppfattet som en resurs sterk person ble redusert til en så redusert overtilpasset person på hans premisser !
For det handler mye om oss selv, hvor mye vi tillater denne personen å få så mye makt !
vi prøver i kjærlighetens håp ! men hvor lenge skal vi være i dette rommet med håp og jeg har skjønt at hver og en må bruke sin tid !!
Familie og venner er nok maktesløse i denne prosessen ! min familie og venner gav meg rommet da jeg ba om det, for det er vi i hektet som eier følelsene :-) Jeg føler virkelig at jeg har vært på AA kur og kan nå si at det er deilig å bli fri:-) jeg har jobbet og dealet med disse følelsene, jeg har lest og vært her inne på hekta blogg som har vært en enorm hjelp å lese at andre også er i dette utrolige rommet av et hekt !! Jeg har møtt min hekter og det var deilig å stå å se på ham og føle frihet, god tur videre gutten min og lykke til, til tross for at han har ny kjæreste ytret han seg og skrev melding til meg... det eneste jeg så var en patetisk mann og jeg syntes synd på kjæresten gjennom nesten et år.. at hun heller ikke kommer til å få en hel kjæreste !! han traff henne en måned etter vårt brudd.
Jeg har brukt nå et år og kan gå videre inn i det nye året med nye kort og nye muligheter !
Og jeg ønsker alle dere her inne det samme for det nye året ! Vær snill med deg selv finn lyspunkter, tren og les :-) jeg fant en bok som har gitt meg mye glede og den kan jeg anbefale : kunsten å leve ! Jan Vincents Johannessen
lykke til alle her inne !!
stor klem L.B
Godt, sterkt og hektfritt 2012!:)
SvarSlettEt lite visdomsord med på årets første måned:
Before you diagnose yourself with depression or low self esteem, first make sure that you are not, in fact, just surrounding yourself with assholes.
(William Gibson)
K.
Hei, jeg har lest mange av innleggene her og jeg kjenner meg igjen i mye av det som står skrevet om å være hektet. Jeg har vært gift i 14 år, og vi har 2 barn sammen. Da vi i en lengre periode på kanskje 2 år har levd mer som en AS famile, en som et kjærstepar så ble vi i høst enige om en ordning der vi skulle bo borte fra hverandre 1 uke i gangen i en periode. Dette for å se om dette kan skape en positiv forandring i forholdet vårt, og se om vi kunne finne tilbake gnisten eller om vi ikke lenger skal bo sammen. Vi skulle i utgangspunktet gi det et år, men var begge innstillt å at vi måtte ta noen valg før det.
SvarSlettHun var den aktive i prosessen, men for meg virket det ok da jeg også ønsket en forbedring i forholdet vårt og hadde tro på at dette kanskje kunne føre til en positiv forandring for oss. Alternativet med at vi eventuelt ikke lenger skulle være sammen etter denne perioden var en tanke som jeg ikke var helt i modus for når vi gikk inn i dette må jeg i ettertid erkjenne.
For meg gikk det bra ca 3-4 uker. Jeg fikk mer tid til å trene, møte venner etc, men etterhvert ble denne situasjonen vanskeligere å takle for meg da jeg følte at vi skled mer fra hverandre. Hun ble mer fraværende og følesemessig kald, og ga uttrykk for at hun hadde det veldig fint og ikke savnet meg. Situasjonen ble vanskelig fordi jeg lengtet mer og mer etter henne. Jeg forsøkte en liten stund å møte henne med samme likegyldige holdning, men etterhvert klarte jeg ikke å skjule følelsene mine. Jeg fortalte veldig tydelig hva jeg følte for henne og at jeg virkelig ønsket at vi skulle få forholdet til å fungere igjen. Det har etterhvert ført til at vi har hatt bedre og mer kontakt den siste tiden, og også bedre kommunikasjon mellom oss. Hun gir uttrykk for at hun er veldig glad i meg, men mer som en venn og faren til barna en som kjæreste. Hun er villig til å jobbe med forholdet gjennom samtaleterapi, og vi har vært på det en gang sammen.
Den fasen vi er inne i nå er utrolig krevende for begge. Det er en uavklart situasjon. Jeg opplever at jeg får veldig klare signaler om at hun vil ut og starte på nytt, men samtidig får jeg også signaler som viser at hun er usikker, har det vanskelig og gir forholdet vårt en liten sjanse.
Jeg opplever at vi har det hyggelig når vi er sammen. I samtalen mellom oss er det mer respekt og likeværd og interesse for den andre part en før, og begge er mer på tilbudssiden for den andre. Det har også vært noen store følesmessige utbrudd fra begge som jeg også tror kan være bra i et forhold. Enkelte dager har jeg bodd hjemme og vi har delt seng (noe vi ikke har gjort på en stund når vi bodde sammen).
Uansett kjenner jeg meg nå igjen i mange av beskrivelsene rundt det å være hektet. Jeg opplever selv at det er kjærlighet jeg føler, men kjenner igjen mange av beskrivelsene i det å være hektet. Det er ihvertfall en veldig destruktiv tilstand da det tar bort fokus fra alt annet. Jeg leter etter tegn og vink på at vi kan bli et par igjen. Jeg venter på å høre noe positivt fra henne, og jeg opplever kanskje at jeg går litt på akkord med meg selv når vi er sammen for å gjøre henne fornøyd.
Mottar gjerne noen råd fra noen som kanskje har opplevd noe lignende, eller som har noen erfaringer og tips de vil dele.
Hei Anonym fra 15 januar!
SvarSlettJeg kjenner igjen dette !! Av erfaring vet jeg at å dra lasset alene er tungt når den andre mer eller mindre ikke er med på å dra lasset !
Slipp fuglen løs ! kommer den tilbake er den din, men kommer den ikke tilbake så er den desverre ikke din !
Jeg har også lært av erfaring at gresset er ikke grønnere på den andre siden ! Det er grønt der du vanner !!
Men hvis du er den eneste som vanner er jeg redd du må innse at jo fortere du gir slipp ... jo bedre for deg !! for i min verden er forhold basert på frivillighet og glede! også viljen til å vanne og holde plenen fri for ugress sammen !!
Er man alene om den jobben, og at det ikke er et felles prosjekt til felles glede over å ha en fin ugress fri plen... Så gi slipp !
Den andre ser ikke jobben du gjør ! De tar deg for gitt og trenger en oppvåkning !! Og min erfaring er at jo fortere du gir slipp på reddslen for å miste! Jo bedre er det for deg og din selvfølelse.
En som holder fast på en som ikke helt vil... blir desperat og til slutt river de seg løs og det eneste du oppnår er sorg !! Mitt råd er igjen å slippe henne løs og la henne oppdage at gresset ikke er grønnere andre steder ! Dere har barn sammen og jeg kan love deg at det er kun dere som sammen har felles interesse for felles barn og etter 14 år felles historie !! Jeg må si at så sant det ikke er noe ekstremt uakseptabelt i et forhold ! så er det verdt å kjempe.. men ikke alene !! Det er utrolig vondt å ha den kampen alene men slipp for din egen del ! Akkurat nå tror jeg nok at hun er veldig trygg på deg og derfor tror jeg nok at hun ubevist handler ut i fra det faktum at hun trenger ikke ta stilling til sine følelser NÅ ! men utsetter avgjørelsen fordi hun er kanskje forvirret ?
hun vet ikke rett å slett ikke hva hun vil ! Men jeg kan love deg at hun tenker hvis hun får følelsen av å miste deg... og da må du være sterk og tenke langsiktig ! gir du deg han i en fase hvor hun drar deg tilbake...for å se ... er du der ? glipper hun igjen og du gir henne mer tid til fasen vet ikke !! og du blir værende i dette følelses messige vakumet om og om igjen !! Et HEKT
Jeg leste en gang til det du skrev....
selvfølgelig er hun glad i deg !! Men det virker som om hun heller ikke vil såre deg og strekker seg fordi hun selv også er i tvil.... spør henne om hva hun savner i forholdet ? Det å ha barn er jo en utfordring i seg selv ! mye energi går jo til barna... foreldre er vel ikke så flinke til å prioritere forhold ! Men igjen slipp henne og la henne tenke, føle... hun gir deg jo ganske tydelig signaler ! Vondt og jævlig å slippe, men du fortjener en hel kjæreste som vil DEG !!
Vil du ha en som ikke helt vil deg ?? Du må bruke din tid, men prøv å alliere deg med gode venner og familie !
lykke til LB
Hei LB. Tusen takk for mange kloke ord. Jeg har virkelig lest det mange ganger og du har satt ord på ting jeg føler inne i meg og beskriver situasjonen riktig.
SlettSiden 15 januar har jeg til nå ikke klart å slippe henne fri, men fortsatt forsøkt å vanne litt for å se om ting kan bedre seg. Det som er frustrerende er at jeg føler at det bedrer seg litt gradvis, men du har rett i at jeg i stor grad er alene om jobben og at det ikke kan fortsette mer. Hun trenger en oppvåkning og jeg tror jeg er klar for å ta det store skrittet nå.
Jeg har så vidt kjent på følelsen av at hun har opplevd at hun ikke er helt trygg på at hun har meg. Det var når jeg tok med meg minstemann og reiste til et vennepar som er nærmest knyttet til meg og ble over der i helgen. Da fikk jeg plutselig mange meldinger om det ene og det andre som ga uttrykk for at forholdet ikke er helt ferdig. Vi måtte jo f.eks reise på ferie sammen i sommer. At hun er forvirret stemmer ganske godt med det jeg opplever. Hun sier i det ene øyeblikket at hun ikke er klar for å ta den store beslutningen, og i det andre øyeblikket at hun vil ut og videre uten meg. I vårt forhold har det ikke vært noe ekstremt uakseptabelt med unntak av at vi ikke har vært flinke til å pleie forholdet. Derfor har det vært vanskelig for meg å akseptere situasjonen. Uansett har det kommet til et punkt nå hvor jeg føler det på kroppen at det ikke er bra for meg å leve sånn. Jeg er klar til å ta steget videre og slippe henne helt løs. Jeg har i store deler av perioden siden vi flyttet fra hverandre jobbet med å slippe redselen for å miste henne. Første store følelse var nettop det og erkjenne at det kan ende med at jeg mister henne. Det har vært en periode fyllt med sterke følelser av fortvilelse, sorg, sinne, og redsel. Gradvis er det nå mindre slike følelser. Jeg bearbeider følelsene gjennom å jobbe med personlig egenutvikling, masse sosial kontakt og gode samtaler med få utvalgte venner og familie. Jeg vet at jeg fint kan klare meg, og ser mange spennende muligheter. Det føles veldig godt å jobbe videre i det sporet, mens fortsatt vanning av vårt forhold bare drar meg inn i føselsesmessige bølgedaler opp og ned hele tiden. Det å slippe henne løs innebærer at jeg fra nå kommer til utelukkende å tenke i sporet med å bli alene. Jeg kommer til å legge planer videre uten henne, og det innebærer også at jeg vil trekke meg unna følelsesmessig, og fysisk. Innerst inne håper jeg nok at dette skal føre til at hun våkner, men skal uansett jobbe med å tenke langsiktig og at jeg ikke nødvendigvis vil tilbake om det skjer. Dette kjenner jeg blir vondt og vanskelig, men det er nok det rette.
Det er veldig godt med tips og råd fra andre her da jeg til tross for det sosiale og samtale med venner og familie føler meg alene i prosessen. Jeg håper uansett og kunne dele mine erfaringer fra den perioden jeg nå går inn i og forhåpentligvis også hjelpe andre gjennom det. Målet for meg er å komme styrket og bra ut av dette. Vi fortjener alle å ha det bra og ikke la en annen person få ødelegge for oss.
Jeg har vært i et håpløs hekt siden desember 2010 og ble kurert sist lørdag etter å ha lest boken "Han er faktisk ikke interessert" av Greg Behrendt og Liz Tuccillo.
SvarSlettJeg har vært helt fortvilet i perioder, lest boka Hekta også...men ingen ting hjalp meg før etter jeg hadde lest 40 sider av denne boka. Så den anbefaler jeg på det varmeste.
Med fornuften visste jeg det jo...men for meg var det visst nødvendig å se det svart på hvitt...
Når man hele tiden får mixede signaler fra den man har i hjertet, klamrer man seg til håpet i det uendelige. Det har vært tøffe tak, men nå er jeg endelig fri.Jeg har gitt slipp. Jeg ser på han på en helt annen måte nå, med andre briller og det er befriende. Han kan ikke lenger si noe til meg som får meg på hektet igjen. Jeg vet det ikke er mer å hente der, jeg er over ham. Og det tok bare den tiden det tar å lese 40 sider;-)))) Alle hektede bør lese den boka. Lykke til!!!
HEI!Flott å lese din historie, at det hjap deg å lese boka du skriver om! Er veldig frustrert på vegne av min venninne. Hun er hekta på en mann hun aldri har møtt, kun på nett/telefonkontakt. Han "leker" med henne, det kan gå dager hun ikke får kontakt på tross av avtale om å prates da. Når de så snakker sammen igjen sier han at han elsker henne, og at de snart kan møtes. Så er det "på an igjen", alt er sol og glede fram til neste skuffelse. Dette har nå pågått over lang tid. Mannen kontakter henne ofte om natten, det sier seg jo selv at dette går utover hennes "egentlige" liv...Hun etterlyser hjelp og råd, kan prate om ham i timesvis. Rådene hun får er de samme fra alle venner, kutt ham ut! Forsøker å være vekselvis tålmodig, forståelsesfull venninne, for så iblant være bestemt og småstreng...Intet ser ut til å hjelpe. Fant fram til denne bloggen for henne, hun er dessverre ikke særlig interssert...Vil nå gi henne bøkene om hekt! En kan jo HÅPE hun leser...Takk for anbefalingen!
SlettKjære alle dere.
SvarSlettJeg har insett at jeg nok har et hekt på en mann som jeg dessverre jobber sammen med. Vi har vært frem og tilbake i 2 år, og har avsluttet det vi holder på med utallige ganger. Han klarer ikke å bestemme seg for hva han vil, og er ikke klar for å bli kjærsten min, men sier jeg må gi ham tid, fordi han bruker lang tid på å klare å gå inn i et forhold. Jeg er 25 og han er 33.
de siste tre månedene har vi datet bare hverandre, og oppført oss som et kjærstepar. Likevel, da jeg i går stilte ham til veggs og sa at jeg trenger at vi blir kjærster, var han ikke klar for dette. Jeg føler på mange måter at jeg gav ham et ultimatum, for jeg sa at det da ikke var noe mer å snakke om. Er det noen som noengang har opplev at et slikt ultimatum har fått vedkommende til å bestemme seg? Altså, til å innse at det er deg han vil ha?
Det verste er at dette preger hele livet mitt. Ingen av vennene mine begriper hva jeg holder på med. Denne mannen er totalt blottet for følelser. og gav på ingen måte uttrykk at han synes bruddet var leit.
Vet det nå bare har gått en dag, men jeg er helu fullstnedig ute av funksjon og takler ikke hverdagen.
Hjelp. Hvorfor fortsetter han å skyve meg bort ved å si at han ikke er klar for et forhold men samtidig oppfører seg som om vi er i et forhold? Hvordfor innser jeg ikke at han faktisk ikke er interessert i et forhold. Når slutter man å se på telefonen og sitte hjemme og vente på at han skal ringe og si at jeg er hans livs kjærslighet og at nå har han bestemt seg?
Frustrert Frue
Hei Frustrert Frue,
SlettJeg var i samme situasjon som deg for mange år siden. Det er vel ti- tolv år siden nå. Jeg kom løs fra han fordi jeg fant meg en annen. Vet ikke hvordan det hadde gått dersom det ikke hadde skjedd. Tenk, jeg jobber fortsatt sammen med denne mannen, men det er bare helt nøytralt mellom oss og slik må det være. Jeg vet at dersom han ville så kunne han sjarmert meg igjen, men heldigvis så gjør han ikke det. Han jeg fant fikk jeg faktisk sønnen min med, men nå er jeg singel igjen og det er kollegaen min også.
Det eneste jeg kan anbefale er boka, som jeg har nevnt i mitt innelegg 29.1. "Han er faktisk ikke interessert". Så som du forstår har jeg vært i hekt opptil flere ganger i mitt liv....har vel nesten ikke hatt et normalt forhold for å si det sånn...
Ønsker deg all lykke til med å løsrive deg fra din kollega. Det er utrolig vanskelig når man jobber sammen og må se ham hver dag, det vet jeg alt om. Men les boka, da skjønner du det ganske fort, han er faktisk ikke interessert i deg. Han skal bare ha tennveske på egobålet sitt...det er alt. Leit å måtte innse det, men dersom han var glad i deg ville han ikke vist deg slike dårlige sider....han ville ønsket å vise seg fra sin beste side.
Lykke til!
Takk for tips. Har allerede lest den også, men er kanskje lenger i prosessen nå, så vil prøve igjen. Alt er vel bedre enn å sitte og håpe på noe som ikke skjer...
SvarSlettC
Etter snart ti år i et hekt til en mann begynner det å bli nok. Ja, så lang tid har det tatt for meg. Jeg tiltrekkes av avvisningen og glimtene med nærhet han har gitt meg. Det har det ikke kommet noe godt ut av for meg. Eller kanskje det har det... Etter mange år i terapi merker jeg nå omsider hvor lite det gir, hvor lite trygghet, varme og nærhet det blir i relasjon til en mann som avviser meg så mye. Jeg har heller ikke klart så mye nærhet, så da falt vel valget naturlig på den fjerne mannen. Men nå er jeg faktisk på god tur å trøtne. Det er på tide å si takk for meg. Jeg regner med å si det i løpet av kort tid. Det jeg og min hekter greier å få til er ikke nok for meg. Jeg kjenner det, og håpet om at det skal "gå seg til" er borte. Det som er trist er at jeg kjenner meg litt ødelagt etter alle disse årene med å stå på vent, i alarmberedskap. Jeg kan vel egentlig ikke se for meg at jeg orker mer mannegreier. Bare tanken på å bli intim med en mann igjen gjør meg faktisk kvalm. Jeg har tillatt å la meg bruke av en mann som har vært av og på i ti år, og som har hatt andre damer i kortere og lengre tid. De forholdene har sett på som ordentlige forhold, så lenge de har vart da, noen måneder eller ett år eller to, det til meg har ikke vært et forhold. Jeg har følt meg så lite verdt som kvinne. Jeg er nok resignert, har nok gitt opp å tro at et godt og nært forhold er mulig for meg. Men i alle fall, jeg vil ikke mer med han som kommer og går. Det har nesten brutt meg ned. Jeg vet ikke hvordan det blir framover. Men det blir i alle fall uten han.
SvarSlettJeg var så sikker på å gå videre i livet uten han i 4 februar innlegget mitt. Jeg har sagt nei til han flere ganger, nå har jeg igjen sagt ja. Det kjennes feil, jeg har ikke de riktige følelsene for han, det har alltid kjentes feil egentlig. Jeg vet ikke hvorfor jeg svarte ja. Jeg håper kanskje ennå? Jeg gruer meg, det er slitsomt å ha han på overnattingsbesøk. Så hvorfor sier jeg ja?
SvarSlettGammel vane - vond å snu... Tilbakefall heter det. Bare rist det av deg og gå videre på nytt :) Ikke tenke masse negative tanker. Det skjer for oss alle. Fant et godt sitat på Face book i dag - "Ikke la noen bli en prioritet i livet ditt, når du bare er et alternativ i deres." Ønsker deg lykke til.
SlettJomfruen.
Ja det er et tilbakefall. TAKK for at du ønsker meg lykke til, jeg trenger det. Han kommer om noen dager, og jeg har begynt å fantasere om at det "blir oss", bare jeg er tålmodig, ikke stiller noen krav eller noen spørsmål, og bare lar alt være på hans premisser. Det er samme metoden jeg har brukt i ti år, så den har jo virket.... Jeg gruer meg, men gleder meg også. Jeg kjenner ambivalens, tenker at "what so" om jeg surrer videre i dette hektet, det er livet mitt slik jeg har kjent det så lenge, det er ikke for alle å bli så lykkelige eller finne en ok partner. Jeg bagatelliserer og rasjonaliserer min langvarige smerte i dette hektet. Det har aldri kjentes riktig, men likevel fortsetter jeg. Vel, det er et tilbakefall. Jeg skal likevel ta imot han når han kommer. Jeg savner han. Eller jeg savner noen. Det er ikke etter "avhekt oppskriften" dette, men jeg gjør det likevel. Det er meningsløst, det gir bare mer skam og smerte etterpå. Men likevel...
SvarSlettKjære deg. Ikke gjør det. Ta ikke imot ham. Det er lov å ombestemme seg og avlyse avtalen om å møtes. For hver gang du sier ja til denne mannen og tror og håper på et godt forhold med ham, utsetter du muligheten til å heles og bli åpen for en annen og god mann for deg. Vær snill mot deg selv! Ønsker deg styrke og mot til å få et godt liv. Med vennlig hilsen AC
SvarSlettHekteren min var så sleip å komme på banen igjen med en uskyldig valentines hilsen. Jeg trodde jeg hadde kommet meg vidre, følte meg så sterk etter å ha lest boka "han er faktsk ikke interessert". (Mitt innlegg lenger opp 29.1.12)Men jammen meg sliter jeg igjen gitt. Ikke etter valentines hilsen, den holdt jeg ut...men to dager senere får jeg en sms tidlig om morgenen. Det står bare : "hva er det med deg? får deg ikke ut av tankene mine". ÆSJ ÆSJ OG DOBBELT ÆSJ. Blir myk som smør av sånt jeg...kan han ikke la meg være i fred for pokker, dersom han ikke har noe seriøst å tilby. Jeg klarte ikke la være å svare...men svarte at jeg ikke orket mer...Jammen var han frekk nok til å skrive : "det er vel lov å håpe?" Faderuttan, det er jo han som ikke vil....drittsekk...han liker at jeg håper på han, og så skal han bare kose seg med det?? Fikk enda en søt melding neste kveld. Den natten fikk jeg så store ryggsmerter at jeg ikke fikk sove. Jeg kjente at frustrasjonen over ham og at han ikke respektere meg satte seg i ryggen min. Da var begeret mitt fullt. Jeg måtte gjøre noe. Neste dag, det var lørdag for en uke siden, tok jeg toget ut til huset hans, 30 km fra meg. Jeg hadde bestemt meg for rett og slett å skremme han til å holde seg unna meg. Og det klarte jeg. Jeg ringte ikke på døren men stod utenfor og det var skremmende nok for han. Jeg skrev en sms at jeg stod utenfor og ville at han skulle kommme ut litt. Ingen svar. Da skrev jeg : OK, ta aldri mer kontakt med meg.....og så gikk jeg. Har ikke hørt fra han og regner med at han ble så skremt at han ikke tar kontakt igjen..men hvem vet med sånne galninger....huff...må bli sterk nok til å ikke reagere på neste sms...det er en utfordring.
SvarSlettVennlig hilsen L.
Jeg skrev innlegget 4 februar, og ett par etter det. Jeg har ikke møtt han siden 27 februar. Han har sendt en god helg sms siden da og idag en god påske melding. Jeg har ikke svart på dagens melding. Det er jeg glad for, det gir meg en større følelse av kontroll. Han kan ikke regne med meg.
SvarSlettD
Det ligger et håp godt gjemt under at jeg ikke svarte han i påska. Et håp om at han vil bli redd for å miste meg... Og at han da vil meg. Det blir ikke sånn, det er hektet mitt som snakker. Bra jeg hørte hva hektet mitt faktisk sa. Jeg kjenner meg ofte kvalm for tiden. Som jeg har tatt imot dritt altfor lenge. Jeg høres sikkert klandrende og offeraktig når jeg sier det, Det får bare være, det er faktisk sånn det kjennes. Det er bare jeg som kan stoppe det.
SlettD
Hei D.
SvarSlettJeg kjenner meg igjen i hva du skriver.
Jeg har hatt noen innlegg før påske, fem år gammelt forhold.
Jeg har hatt en fine påske sammen med familien min og da kjente jeg meg sterk.
Jeg vet at vårt forhold er over og at han ikke vil meg.
all fornuft og tanker sier meg at jeg vil ikke ha han heller, men de stanser ikke følelsene.
Jeg trodde jeg var sterk etter påske, ikke en lyd fra han og ikke en lyd fra meg.
Jeg gjorde noe dumt i går, sende han en melding på face book, ville si at jeg hadde det bra.
Skulle ikke gjort det, sov dårlig i natt, lå våken og tolket og fantaserte.
Dårlig dag på jobb, stresset i kroppen, stram muskulatur og knute i magen.
Ikke bra, jeg vet det selv, med all min fornuft.
Skal holde meg unna Facebook.
Har ikke klart slette han ennå..
De kommer nok, men ikke ennå, jeg skal se fremover og ting vil bli bedre.
M