Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

fredag 21. mars 2014

INNBILT KJÆRLIGHET

Anonym skrev:

Jeg visste det var over før det hadde begynt. 

Det gjorde så vondt, og så godt på samme tid. Det var ekstase, et ekstatisk helvete. Ingen ville ønske noe sånt for seg selv, unntatt meg. Straffet jeg meg selv? Trodde jeg ikke jeg var verdt mer? Jo. Men jeg likte å leke gjemsel med min egen fornuft, med bind for øynene og plugger i ørene. Alt jeg enset var den umulige kjærligheten som ikke var der, men som jeg skapte for mitt indre. Jeg var ustoppelig. Jeg var en annen, den jeg en gang hadde drømt om å være, da jeg sto bak buskene i skolegården og så lengselsfullt bort på sjefsløvinnene i klassen – de som var noe. Nå kunne jeg være en av dem, om jeg ville, jeg kunne få hvem jeg ville, men den jeg ville ha vare ikke den jeg ville at han skulle være. Så jeg lot som. Jeg fløy, svevde av gårde på min egen innbilte overbevisning. Alt var rosa, kantet med svart. 
Jo, jeg visste det var dødfødt. Likevel lot jeg det gå, jeg ville bare nyte det så lenge det varte. Helt til jeg ikke nøt det lenger. Og da var det slutt. Og jeg ville ikke at det skulle være slutt, og jeg gråt. Jeg gråt i omeletten, jeg gråt i pelsen på hunden, jeg gråt i puter, dyner, lakener og madrasser. Snart var hele den neglisjerte, kaotiske, støvete leiligheten impregnert av tårer. 

En uke før dommedag hadde jeg forsøkt å henge opp et bilde av oss på veggen. Det så olmt mot meg og ville ikke slippe meg av syne. Jeg kastet det i søpla. Printet ut et nytt. Hengte det opp. I en annen fargetone denne gangen. Svart-hvitt. Kanskje det ville få det hele til å henge sammen, se bedre ut. Men nei. Det gikk også i søpla, sammen med de fem foregående forsøkene, ett i sepia, ett i varme farger, ett i en slags syttitalls vintageslør. (Miljøskade som følge av overdreven Instagram-bruk – det er i alle fall det han ville ha sagt.) Jeg visste det var dødfødt. Og en uke senere fikk jeg det bekreftet. 

Det var tolv og en halv måned med innbilt kjærlighet. Tolv og en halv måned med selvpining, selvpåført underdanighet, utilgivelig overdreven tilpasning, ti forsvunne kilo. Slutt. Over. Svart på hvitt – i skriftlig form. For jeg torde ikke se ham i øynene, ah … de øynene, stirrende, mørke, beregnende – og uutholdelig pene. Jeg lurte alltid på hva som befant seg bak dem. Kanskje var det det som drev meg. Kanskje var det det som fikk meg til å overse all kritikken, den følelsesmessige utilgjengeligheten, panikken, angsten, forvirringen. 

Men demonene gjorde seg gjeldende. Jeg ble allergisk mot alt som hadde med ham å gjøre – og samtidig var det bare ham jeg ville ha, kun ham jeg ville tenke på: blind og døv, og på full fart inn i en blindvei. Jeg, som alltid hadde likt å danse, kunne ikke engang se et par dansesko, jeg, som hadde hørt på jazz siden jeg var liten, fikk brekninger av å høre på Alltid Jazz. For hans verden var ikke min verden. Den hadde kun én inngang, og den var låst. Jeg forsøkte å komme meg inn bakveien, men det fantes ingen. 

Og jeg – jeg var ikke lenger meg. Jeg var ikke lenger kreativ, ambisiøs, glad i å pynte i huset, flink til å lage mat. Flink, ja … jeg var ikke lenger flink til noe som helst. Jeg var verdiløs, alt var verdiløst, samme hva noen andre sa. Det var jo opp til ham å definere hva som var hva. Eller, var det ikke det?

3 kommentarer:

  1. Kjære anonym,

    Innlegget ditt tok så brått slutt at vi trodde du hadde reist deg og gått midt i bekjennelsen. Du beskriver jo hekt-helvetet veldig korrekt, men hva har du gjort for å komme deg løs? Det vil vi gjerne vite.

    Hilsen Sissel og Nora

    SvarSlett
  2. FARVEL, DA

    En skygge som faller, en arm som letter
    Et slag, et fall, et lyn mot himmelen i form av et skrik
    En indre flamme som eksploderer for så å slukne i én bevegelse
    Så blir det tomt, stille
    Underlig stille

    Vi er i baret, vi kommer ingen vei
    Ute av stand til å tvile
    Ute av stand til å holde hverandre
    Ute av stand til å slippe
    Vi er ingen, bare språk, bokstaver, ord
    Tomme, som rømmeboksen som flyter i bunnen av plastavfallsdunken
    Hvem bryr seg om den?

    Det var ikke noe slag, det bare kjentes som ett
    Og det smalt igjen og igjen, selv lenge etter at du var sovnet
    Du sovnet, og jeg lå våken
    Jeg sovnet og du våknet og så på meg i mørket
    Og tenkte mest sannsynlig ikke på noe som helst
    Mens jeg drømte om monstre, om meg som ble kvalt, om meg som falt
    Om meg som ble gjort til latter – av deg – lå du der og tenkte ingenting
    Drømte ingenting

    Det var det som var slaget, akkurat der var det
    Det vedvarende slaget, som traff midt i magen
    Som traff bak i hodet før jeg fikk sjansen til å snu meg
    Som traff i hjertet så det skvatt og kom ut av rytme

    Hvorfor så stille, lille persille?

    Jeg er kvalm og trett og mett, fordi jeg er lei av å være sulten
    Hva tenker du på? Ingenting. Er du glad i meg?
    Jeg er glad i deg
    Jeg sier i hvert fall det, til deg, og du sier ingenting
    Tenker ingenting, drømmer ingenting, sier ingenting
    Jeg er tørrlagt av min egen selvsensur, jeg er en ørken, du er luftspeilingen
    Oasen jeg tror ligger der, foran meg
    Stadig lengre foran meg
    Men jeg fortsetter å gå. Hvorfor går jeg? Jeg vet ikke
    Jeg har gått så lenge at jeg ikke husker

    Jeg må finne en måte å si det til deg på
    At du er en luftspeiling, en illusjon i mitt indre
    Jeg sier det, jeg sa det, og du blir stille, som persille, som luft, som speil, som mose Du snakker til meg men jeg kan ikke høre deg, for du finnes ikke
    Du fantes aldri, og nå er du snart borte

    Farvel, da

    SvarSlett
  3. Det er vanskelig, jeg ble sittende alene i mange år etter et samlivsbrudd og ble etterhvert mer og mer innesluttet. Så plutselig møtte jeg en jente, vi hadde noen ting felles og vi ble venner. Vi bor langt unna hverandre men etterhvert så skjedde det noe, følelser, hun var bestandig så snill og god, smart, morsom, og jeg tenkte ofte på henne. 2-3 år passerte og hun sa jeg var kjekk og at det hadde vært fint å møtes en gang. Jeg tillot meg selv å bli glad, kanskje vi kunne møtes og hvem vet hva som kan skje. Jeg tror jo at folk mener det når de sier slikt.

    Men det skjedde aldri noe, nå har det gått 6 år, snart 7, og jeg er vel bare en slags venn hun sjelden tenker på, jeg lurer ofte på hvordan hun har det men hun spør sjelden meg hvordan jeg har det. Vet ikke hvorfor det ble sånn, men nå er jeg altså tilbake der jeg var etter det samlivbruddet for mange år siden men det er enda verre nå. Jeg er alene hele tiden og klarer ikke å slutte å tenke på hun jeg møtte, gjorde jeg noe feil? Hva var det egentlig som skjedde.. Jeg vet at det ikke er noe jeg kan gjøre og jeg vet at jeg må la henne være ifred, vil hun ikke så skal ikke jeg mase. Forstår bare ikke hvorfor hun sa de tingene hun sa. Går bare å venter på å glemme men det tar så lang tid, jeg har snart brukt et helt ti-år på ting jeg ser mange andre bruker to dager på. :(

    SvarSlett