Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

onsdag 20. november 2013

REFLEKSJONER OM HEKT, STOLTHET, VALG OG AVHENGIGHET. Av Eva Rognvik.

Hvorfor vi velger …

Og takk Vårherre for Hekta-boken …

Da jeg begynte å lese Hekta, satt jeg sammenhengende og pløyde gjennom den fra perm til perm, uten å klare å løsrive meg mer enn i noen minutter, for en kopp te og noen tissepauser. Det var morgen før jeg var ferdig og sjanglet i seng, med en betraktelig mengde aha-opplevelser og innsikt i jentesjelen. Jeg tenkte også: Unnskyld til jenter jeg hadde betraktet som periodevis sterkt forstyrret.

Jeg vet dette høres ut som en dårlig reklame for tv-shop, men sånn var det. Jeg fikk så mye svar, så mye forklaring, så mye kunnskap om hva som bor i meg – i oss, og i enkelte av venninnene mine, som jeg noen ganger har sett på som komplette idioter, uten snev av verdighet.

Jeg er ganske god på mishandlingsrelasjoner og mekanismene rundt det, noe jeg også vil nevne litt om her på bloggen, da det kanskje kan ha en tråd av de samme årsakene. Jeg jobber på et selvhjelpsenter for mennesker med angst og depresjon og har i over ti år, gjennom grupper knyttet til dette senteret, vært med på å hjelpe kvinner som er i fysiske- og psykiske mishandlingsforhold, til å bryte ut. Utrolig spennende og givende arbeid.

Jeg har lest Susan Forwards bok Menn som hater kvinner og kvinner som elsker dem og Robert Norwoods Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde, samt et vell av andre bøker om temaet. Men Hekta var noe nytt. Jeg skjønte plutselig hvorfor venninnen min alltid fikk en nærmest sykelig oppblomstring av hengivenhet og sammensmeltnings-trang til de mennene som gjorde det slutt med henne. Eller andre jenter jeg kjenner, som bidro til at jeg ble pinlig berørt når de hektet seg på menn som gikk omveier rundt dem. Jenter som ikke tok en avvisning, men lullet seg inn i en nærmest psykoselignende tilstand av livsløgn og overtolkning i forhold til menn som ikke var interessert – utover å ligge med dem når de var dritings og hadde fått avslag fra omtrent samtlige andre damer i lokalet. Og jeg skjønte meg plutselig på kollegaer som etter en one-night-stand nærmest stalket mannen, og som i fantasien begynte å tenke ut navn på ungene de skulle få.

Klart at alt det der er hekt – ikke verre – men ille nok. Genialt sagt, genialt skrevet. Men hvorfor har ingen sagt eller skrevet om dette før? At dette ikke var skrullete, kjærlighetshungrige personer, men mennesker som på bakgrunn av sin historie fikk en kortslutning når de ikke fikk bekreftet at de var verdsatt eller ønsket?

Jeg klarte, sist jeg ble … æh – vraket, å si: ”Jeg har det jævla vondt -- jeg er mye mer glad i deg enn jeg antar at du er i meg – så hjelp meg litt med å komme videre. Jeg føler meg modig som forteller deg dette, og jeg synes at jeg er sterk som ber deg om hjelp.”

Han hjalp meg.

Hekta-boken lærte meg faktisk å håndtere meg selv noe bedre enn tidligere, samt å face fakta her: Jeg var glad i en som ikke ville ha meg.

MISHANDLINGSRELASJONER
Men  fra smertefulle hekt til ødeleggende valg og mekanismer. Eksempler fra min arbeidshverdag, fortalt av kvinner:

”Jeg møtte ham forleden på gaten – men, samtidig som jeg ble redd og fylt med et gys av uhygge, tenkte jeg: Bare jeg hadde fått oppleve det å knulle med han en gang til … bare én gang …”
”Han sa at han nesten var der – at han nesten hadde tilgitt meg og begynt å bli glad i meg igjen. Men så flippet jeg ut – ble forbannet og skreik til ham – da ødela jeg alt sammen enda en gang. Han trenger tid for å bygge opp kjærligheten til meg – og jeg ødelegger det alltid.”

”Han satt og gråt som en unge, klamret seg til meg. Spurte om jeg kunne tilgi ham. Jeg strøk ham over håret, trøstet, forsikret at jeg var glad i ham og det skulle gå bra. Han hadde nettopp banket meg, jeg blødde neseblod – hadde ikke følelse i halve ansiktet. Men han angret sånn. Det var åpenbart at han hadde det vondt – voksne mannen satt og gråt. Jeg syntes synd på ham.”

Det er så ufattelig trist å høre sånt. Høre at noen må gjøre seg fortjent til å bli elsket. At de må trygle kjæresten om å si til dem at de er verdsatt. At noen må prestere og prestere for å bli noe de ikke vet hva skal være, for å fortjene kjærlighet. At de ikke ser det – at dette er et spill om makt, at uansett hva som blir gjort av bestrebelser så vil det bli satt nye krav. For, det å gi fra seg disse mennene har gjennom å gi anerkjennelse, det gjør de aldri.

I forhold med vold, krenkelser, ukvemsord og slag mister en perspektivet. Følelsen av at man ikke fortjener noe bedre, sniker seg gradvis inn, mishandlingen normaliseres på en måte – for dette blir det daglige, det andre blir for fjernt. Til slutt tror man at skal en skal være glad som fortsatt har noen … for ikke mange ville vært sammen med en person som er så elendig, frastøtende og dum som man er blitt fortalt, og er blitt overbevist om, at man er. Å bryte ut er ikke et tema. Kunsten blir å unngå konfrontasjoner. Ikke provosere eller forstyrre. Ikke gjøre ham urolig … et sint blikk kan være nok  … man underkaster seg.

De fleste som tar kontakt og ønsker å være med i ”voldsgruppene” unnskylder seg når de tar kontakt – de vet ikke om situasjonen deres er alvorlig nok – eller om de opptar plass for andre som kanskje virkelig trenger det.

Hvorfor faller man for disse atypiske mennene, og ikke tar et nei for et nei? Som går på med krum hals og en intensitet som både sjarmerer deg i senk og skremmer deg. De oppfører seg mye mer dominerende og tilsynelatende mye sterkere enn andre menn gjør. De tar heller ikke signaler om at dette går litt for fort eller at interessen er lunken fra din side.

De manglende evnene til å oppfatte dine grenser, burde jo ha gitt deg et varsko, men vi er så merkelig sammensatte at det kan tvert imot oppleves som smiger, for noen. Eller oppleves som intens kurtisering.

Disse mennene er ofte like stormende i sengen, binder partneren til seg med en orgasmeleveranse uten sidestykke når han er i godlunet, og som tar deg med over fjelltopper og til himmels – men som allikevel ødelegger deg, tar fra deg alt du har av egenverd og tro på at du er noe? Som er så ustabil at han i det ene øyeblikket skjeller deg ut så fråden står ut av munnen på ham, men som i neste øyeblikk elsker med deg med en sånn intensitet at du bare vet at alt han sa – alt han gjorde og det han truet med å gjøre – umulig kunne være riktig?

Hva feiler det oss jenter – som gang på gang går på dette, som går i armene på disse mennene, som ikke har tanke for annet enn seg selv og sine enge behov? Som ser oss kvinner som noe de eier, og et redskap for egen tilfredstillelse og behovsdekning? De tror løsningen på alt det de gjør galt er et godt knull – da er de tilgitt.

En ganske så hyggelig mann jeg kjenner, med annen etnisk bakgrunn enn meg, kunne fortelle meg: ”Women are like a shadow – when U follow them, they run, when U go back, they come after U …” Han har lært de viktigste spillereglene, mener han … Lykke til …

JUNKIEN
Jeg hørte en forklaringsmodell på hvorfor man velger som man velger, og blir værende i et traumatisk forhold:

I et mishandlingsforhold – fysisk eller psykisk – lever man ut hele følelsesspekteret: Glede når den er bra. Skuffelse når den er på vei ned. Sorg når den er på bunn. Og jævlig vondt, forventningen, når den er på oppadgående kurs igjen. Enorm glede og lettelse når det er bra og ting har ordnet seg. Akkurat som heroin-junkien som setter et skudd og finner ro, stoffet begynner å gå ut av kroppen, nedturen kommer. SÅ: jakten etter mer dop, forberedelsen og forventningen til skuddet og så ny dose og ny ro.

Som den narkomane blir man på en måte avhengig av denne følelsesmessige rusen. I mishandlingsforhold skjer de samme mekanismene. Narkomane på avvenning setter nåler med saltvann i årene – bare for å få en liten del av dette ritualet.

Destruktivt avhengige personer (personer som gjentatte ganger går inn i mishandlingsforhold)  trenger faktisk ofte stimulansen i denne sirkelen av følelser for å kjenne at de er i live og at de kan ha følelser. Men de er ubevisste om at de gang på gang velger nye partnere som setter i gang denne følelsesrusen som gir disse kickene og nedturene .

Det har med at vanlige stabile følelser kjennes flate og ubetydelige. Vanlige partnere som ikke lager svingende emosjonelle drama, får dem til å tvile både på seg selv, sine følelser og ikke minst på om kjæresten føler noe for dem, siden alt er så jevnt og oppleves så flatt. De opplever ikke turbulensen, smerten og sorgen uten dramaet i forkant. Det er denne kontrasten mellom dyp fortvilelse og glede, som gjør at når tingene er normalt godt og bra, så føles det ikke som det gjør i det destruktive forholdet: mange hundre ganger sterkere.

TILKNYTNING
En distansert, kritisk far eller mor får alltid ungene til å streve ekstra for å tekkes dem – bare prestasjoner får frem smil og kosestemme. Man vil være elsket, og dette lærer barn kjapt. Når barnet har vokst opp med at prestasjoner gir oppmerksomhet og kjærlighet, så er det dette som gjelder. Man blir bekvem med det, selv om det er destruktivt – for det er trygt. Når man så finner en partner som spiller på de samme mekanismene, så er det noe kjent med situasjonen. Kjente ting gir trygghet … så man vil ikke reagere på at man må prestere for å bli elsket eller få høre at man er bra nok.

Barn som vokser opp i hjem med rus og utrygghet har allerede godt innebygget i seg karusellen av glede, smerte, fortvilelse og håp som mishandlingsforholdene speiler. Vi kan ha hatt veldig kontrollerende mødre, eller andre omsorgspersoner, som nektet oss å vokse opp, som overprøvde valgene og meningene våre, som måtte redegjøre for hvor vi gikk, hvem vi snakket med og hva vi tenkte. Alt dette, selvsagt, i kjærlighetens navn og av omsorg, lot de oss få vite.

Det er ikke så rart da – at vi går ut i verden og finner noen som vi kjenner igjen.
For alt som er kjent – er også trygt.
Paradoksalt nok.

6 kommentarer:

  1. Heia Eva!

    Vi er imponert over din selvanalyse og ditt klare hode. Og veldig glad for at du deler din egen historie med oss og med alle som leser på bloggen. Tusen takk! Det er spesielt verdifullt at nettopp du, som jobber med selvhjelp og grupper, griper fatt i hektproblematikken. Det er riktig som du sier at temaet har vært dårlig forstått og beskrevet.

    Den mer alvorlige koblingen du skildrer, er jo den mellom kvinner som har lært seg til å tolerere mishandling – og til og med bli hekta på det. Grunnlaget for denne toleransen legges nok, som du sier, i tidlige år, med ustabile omsorgspersoner og uforutsigbar kjærlighet. I Hekta bruker vi for eksempel begrepet en ”premiepappa” når barnet må gjøre seg fortjent til oppmerksomhet fra den voksne, når barnet alltid må koble seg på og tilpasse seg for å sikre seg den voksnes nærhet og interesse. Da risikerer man å bli sårbar senere i livet, fordi man blir overopptatt av uklare hengivenhetssignaler fra andre og kan ofte feiltolke dem.

    De fleste hektere er det vi har kalt frankere/frankiner (etter ”Frank” i Hekta-boka). De driver med hekting – uten onde hensikter, men gjør allikevel stor skade hvis de møter et menneske som er hekt-disponert. De mennene du beskriver er den aller verste varianten av hektere. De har en intensjon om å hekte. De ønsker å kontrollere. De er ute etter makt. Og mange av dem er farlige.

    Den som er vant til å leve i en emosjonell berg-og-dal-bane, vil være dårlig rustet til å sette grenser og å sette pris på et vanlig, ”kjedelig” parforhold. Det må rett og slett læres. Og forkjærligheten for det ”spennende” – les: kompliserte og destruktive – må avlæres. Poenget med å gå i en selvhjelpsgruppe sammen med andre som har din erfaring, er å bli i stand til å starte på en slik avlæringsprosess.

    SvarSlett
  2. Hei

    Oioioi, hvor skal jeg begynne... Å komme innom denne bloggen var som å lese min egen historie som startet for halvannet år siden. Jeg var nyseparert, og glad for å komme i egen leilighet og klar til å starte med oppbyggingen av meg selv igjen. Første helgen jeg var alene, uten barna mine, var han der. Vi hadde hatt kontakt en stund via chat, og var på en måte blitt "kompiser". Han virket interessert men jeg holdt tilbake. Han var ikke min type. Men etter mange telefonsamtaler og treff på byen, havnet vi til sengs. Koste, lå i armkroken, småsloss og delte helgene med hverandre. Jeg falt hodestups. Han hadde gitt masse av seg selv til meg, jeg tok i mot og gav tilbake... og så trakk han seg unna. Jeg ville være kjæreste. Han holdt meg skjult. Kunne være med meg hjemme hos ham eller meg- og kanskje gå hjem sammen med meg etter en bytur. Jeg fortalte til mine om denne mannen som jeg var blitt glad i, men han gjorde ikke det til sine. Han prioriterte utelivet sammen med andre fremfor en kveld med meg. Ingen visste at han hadde en "kjæreste". Han oppsøkte tidligere flørter når jeg hadde trukket meg unna. Bevisst. Jeg strevde og jobbet med å få ham. Lenge. Så våknet jeg... alarmen ringte hos meg etter ca et år. Da hadde han gått ut med at jeg var hans kjæreste endelig. Det måtte jo være godt nok for at jeg skulle være trygg og stole på ham. Slik at han kunne fortsette med det han ville uten å inkludere meg. Men skaden var skjedd. Jeg hadde store tillitsproblemer til ham, sa til ham at jeg ikke kunne leve sammen med en som gjorde meg usikker. Historiene er mange. Men gang på gang, sprøytet han inn nok til å holde meg varm. Til å få meg tilbake. Mine venner sto fortvilet og så på at venninnen deres forsvant mer og mer inn i seg selv. Jeg ble sykmeldt, og nå jobber jeg 50%...

    Jeg er en godt likt, ressurssterk og oppegående kvinne. Men jeg har falt for feil mann. I natt har jeg atter en gang skrevet til ham at jeg ikke kan ha det på denne måten. Nå ligger jeg på sofaen og leser denne bloggen i håp om å hente ut noen gode råd for å komme meg ut av dette. Det skremmer meg å se hvilken påvirkningskraft disse menneskene kan ha på oss. Og jeg gråter når jeg leser at enkelte mennesker her inne har holdt ut i hele 10 år. Jeg har kjent denne mannen i to år, og hatt et av og på forhold i et og et halvt. Og jeg er på grensen til sammenbrudd. Selvbildet er på bunn og jeg har nå blitt fremstilt for andre som "den sjalue" kjæresten etter at jeg trakk meg ut av en sårbar situasjon der jeg kjente meg usikker denne helgen. Men jeg tenker at folk får tro og mene hva de vil. Jeg får heller være den sjalue damen. Jeg ber til Gud om at denne mannen må la meg være i fred nå. Samtidig så kjenner jeg på følelsen av å være livredd for å miste ham. Og det vet han.

    Har du noen gode ord og oppmuntringer til meg, så er jeg veldig takknemlig. Jeg trenger å høre hvor farlig det er å bli i denne relasjonen. Jeg ser det selv, men det når liksom ikke helt inn likevel.

    SvarSlett
  3. Hei!

    Jeg har vært i "hektet" mitt i 3,5 år, "av og på". Han har nå (1 januar 2014) for 10 gang (minst) gjort det slutt, og nå er det definitivt. Jeg opplever et sterkt savn og en abstinens-følelse som nesten tar knekken på meg. Jeg strever med å "binde meg til masten" (har lest "Hekta" flere ganger). Det har vært ekstremt slitsomt og destruktivt i disse årene. Jeg sliter med lav selvfølelse og egenverd, og har hatt selvmordstanker. Jeg får nå hjelp hos en dyktig psykolog, og ønsker sterkt å bli "frisk".

    Dere nevner selvhjelpsgrupper. Vet dere hvordan og hvor jeg kommer i kontakt med disse, dersom det finnes da?

    På forhånd takk for svar.

    Takk for bloggen, Sissel og Nora, og lykke til til dere andre som kjemper med et "hekt"!

    Hilsen Lykkeliten

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi kjenner ikke til noen som driver hekt-selvhjelpsgrupper nå, men skulle ønske noen kunne ta initiativ til det. Det er bra at du får hjelp hos en flink psykolog. Alle som sitter fast i destruktive hekt, og som ikke kommer løs ved egen hjelp, må sørge for å få profesjonell hjelp.

      Slett
  4. Er dette en bok for menn eller kvinner? Og hvem er den hektede? Dvs. jeg har alltid sett på meg som "hekta" når jeg er blitt forelsket og følelser ikke er "returnert" slik man håper. Som en ulykkelig forelskelse i en person man ikke helt klarer å slutte å få ut av hodet fordi man stadig tvinges til å omgå (f.eks. vennekrets eller jobb)?

    På det lille jeg har lest så virker det som om det er "subjektet" man blir forelsket i som er den hektede og at intensjonen til den andre er en ond kontrollfreak-type person.

    SvarSlett
  5. Til deg som lurer på hvem den hekta er:

    HEKTA er en bok for alle kjønn i alle aldre.

    Det er du som er hekta, dersom du fortsetter å henge på en person som ikke returnerer følelsene dine. Et hekt har likhetstrekk med en ulykkelig forelskelse. Det er veldig sjelden at intensjonen hos den andre, altså den du er hekta på, er å skade eller såre, men vedkommende kan være en hekter, likevel -- altså en som, uten å vite det, opprettholder den andres hekt. Vi definerer et hekt som følger:

    "En nervøs, romantiserende, tvangsmessig opptatthet av en annen, med sterke innslag av panikk og avhengighet."

    Vi anbefaler deg å lese på bloggen eller kjøpe HEKTA, for å skjønne mer av hva du har havnet i.

    SvarSlett