Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

onsdag 8. februar 2012

DET HAR GÅTT FEM DAGER ...

Anonym sa ...

Hei dere kloke mennesker,

Jeg er på vei til å gi opp meg selv, så ufattelig sliten. Alt for mange forskjellige og motstridende følelser svirrer i meg og jeg føler jeg er på tur til å bli gal.

I ti år har han vært i livet mitt. Det begynte med begjær, tidlig ble jeg forelsket. Da jeg forsto at han ikke følte slik for meg, tenkte jeg "neinei, rart han virket så interessert, men-men, da går jeg videre da." Jeg tok ikke mer kontakt med han, men to uker etterpå tikket det inn en melding fra han. Så var det i gang. Siden den gang, ti år tilbake, har det ikke gått en uke uten at han har hatt en viss kontroll og kontakt med meg. Men aldri ville han binde seg helt.

Han forklarte det slik: "jeg er så utrolig glad i deg, du er perfekt på alle vis, den snilleste jenta jeg vet om. Det er meg det er noe galt med. Jeg klarer ikke forplikte meg helt. Uansett hvor glad jeg er i deg, så blir jeg liksom ikke forelska, men la meg tenke på det. Jeg forstår du vil gå videre". Så satte han en tidsfrist, i en mnd (som oftest) skulle jeg vente på svaret. Det var en pine, vente på at han forhåpentligvis ville elske meg?! Det samme svaret kom alltid, ikke et klart ja eller et klart nei, men et svar som var "unnskyld, jeg er bare ikke klar. Jeg er glad i deg og vil ikke miste deg likevel".

Dette var greia. Fine perioder, dårlige perioder, uttallige tidsfrister. Midt i dette gjorde vi en avtale om å fortelle hverandre dersom vi traff noen andre. Han gjorde det, rotet rundt og løy for meg. Tilslutt fant jeg det ut ved en ydmykende tilfeldighet. Jeg trodde jeg var ferdig da, at nå var det over ... Han angret og oppsøkte meg tett. Etter to mnd. hadde han lurt seg inn i livet mitt igjen. Han lovte aldri å lyve til meg igjen. Vi var sammen i tre uker, men så, igjen: han ”klarte ikke binde seg”-samme regla, så var det i gang med tidsfristene igjen. Jeg forsøkte å bryte ut, forsøkte å treffe andre, men han fikset det alltid til, slik at de andre la på sprang fra meg. Og, jeg gikk tilbake til ham. I ti år.

Selvbildet mitt ble knust, hva var det med meg som gjorde det så vanskelig å elske meg? Jeg tilpasset meg ham i absolutt alt, i håp om at han ville ha meg fult og helt. Jeg ble sjalu og desperat, tilslutt bare likegyldig og ubetydelig for meg selv. Mange ganger tenkte jeg, og tenker jeg enda, at jeg har blitt gal. Jeg har blitt hysterisk og vill, ropt og grått, i forsøk om å nå inn til ham. Han har alltid bare løpt vekk da. For så alltid å komme tilbake når jeg har falt inn i mitt likegyldige og ubetydelige meg igjen. Det tærte på meg, men også så utilgivelig mye på venner og familie. Jeg løy og skjulte for dem at han var i livet mitt enda. Jeg skammet meg slik. Ingen kan forstå dette. Jeg jobber selv i psykiatrien, jeg er selvstendig og flink. Jeg har alltid hatt draget på andre menn. Jeg har et godt nettverk og jeg er kjent for å være reflektert og snill. Men med ham ble jeg en helt annen. Jeg hatet meg selv tilslutt.

For ca to år siden innså jeg at jeg måtte ta tak på et eller annet vis. Enten måtte jeg ta livet av meg, eller jeg måtte flytte vekk. Jeg flyttet vekk, jeg sørget for å gjøre alt jeg kunne for å få ham unna. Men før jeg gjorde dette gav jeg ham en siste sjanse: "Jeg vil ha et klart ja eller et klart nei, sier du ”unnskyld, jeg klarer ikke nå”, betyr det et nei for meg. Dette er siste sjanse". Det ble det samme, kjente svaret, men jeg bestemte meg for at dette betyr faktisk nei. Jeg flyttet, og fylte dagene med alt annet enn ham. Men han var der hele tiden. Innom på besøk, en melding eller en tlf.samtale. Han hadde alltid et overblikk og en kontroll over meg. Jeg la så inn forbud mot intimitet. Vårt seksuelle forhold var det som stod sterkest mellom oss, det hadde alltid vært svært bra for oss begge. Jeg hadde noen glipper før jeg klarte å slutte helt, han sluttet aldri å prøve å ha sex med meg igjen. Jeg hørte stadig om andre kvinner i hans liv, da jeg konfronterte ham, løy han for meg: "Jeg kunne aldri løyet for deg igjen, du er min beste venn og jeg kan aldri miste deg", sa han. Jeg ble forvirret, skulle jeg tro på ham eller andre? Jeg forsøkte å stavre meg av gårde og ikke tenke på det, heller tenke på å komme meg ut og vekk.

Den siste tiden hadde jeg ikke noe intimt forhold til han. Han ville, men jeg var standhaftig. Likevel var han i livet mitt, gikk ikke en uke uten at jeg hørte fra han. Jeg merket at følelsene og begjæret mitt begynte å falme, men jeg var enda på mange måter avhengig. Så plutselig møtte jeg en ny. En som jeg kjente det kunne bli noe med, en som faktisk kunne lære meg hva kjærlighet er. For jeg har glemt hva det er. Jeg sørget for å tilbringe tid med denne mannen og min frank falmet ytterligere.

Så kom dagen da min frank merket at jeg for alvor begynte å glippe for ham. Min frank slo inn for fullt. Denne gangen på en annerledes måte. Nå sa han de tingene jeg hadde lengtet etter å høre fra han i alle disse ti år. Han ville ha meg, han ville dele livet med meg, han ville ha en familie med meg. Jeg var den fineste og beste han viste om. Han lirket seg nesten helt inn igjen. Men så, like før jeg tok hamn tilbake, fikk jeg høre om nye damer som han hadde hatt i over de to siste årene, han hadde behandlet dem som han gjorde med meg, med tidsfristene sine. Jeg konfronterte ham, han løy og nektet igjen. Jeg bestemte meg for å få et bevis, ringte til kvinnene selv og fikk det konstatert. Da klarte jeg å si at han skulle reise til helvete vekk og ut av mitt liv. Min frank ble da på en måte jeg aldri har sett han før. Han ble desperat (akkurat slik jeg har vært 100 ganger ovenfor han). Han gråt og skalv, spiste ikke, sov ikke, ville dø. Han tryglet og ba. For første gang sa han at han elsket meg, at han kjente han var forelsket og at hjertet hans var hos meg. Han sa han aldri ville tilgi seg selv hva han hadde gjort mot meg, og han gjorde alt for å vinne meg. SMS-er, telefoner, ringing på dørklokka, fulgte etter meg, blomster på døra osv.

Til å begynne med var det godt. Endelig fikk han kjenne hvordan det er, endelig fikk han som fortjent. Men jeg klarte ikke opprettholde sinnet. Jeg ble trist og fortvilet jeg også. Forvirringen var i gang. Plutselig begynte jeg å bekymre meg for ham. Han sa han hadde tanker om å ta livet sitt, jeg ble redd. Derfor ringte jeg moren hans, ba henne om å ta vare på ham, for jeg kunne ikke være der for ham mer. Hun sa hun forstod. Likevel, etter noen dager ringte hun meg opp og tryglet meg om å bli sammen med ham, hun også! Det ble for mye for meg. Jeg var på nippet til å dumpe kjærligheten og den nye mannen, gi meg hen til frankeren min igjen. Søsteren min tok da affære, hun reddet meg. Hun truet med anmeldelse om han tok kontakt med meg igjen. Siden har det vært helt stille, det er over ...

... det har gått fem dager. Jeg burde være lettet, jeg burde være glad. Likevel sørger jeg og det kjennes som jeg har kjærlighetssorg, selv om jeg nettopp kjente at jeg var forelska i en ny. Skal denne forvirringen noen gang ta slutt? Skal han noen gang ut av hodet mitt? Det kjennes ikke sånn. To dager etter at søsteren min truet ham med anmeldelse, var han ute på byen, fikk jeg høre, i tilsynelatende godt humør ... Han, som jeg trodde var døden nær og syk av kjærlighetssorg, var på byen og ferdig, mens jeg lå hjemme og gråt.

Har denne mannen virkelig ingen følelser for meg? Etter ti år? Er jeg virkelig så ubetydelig? Hvorfor bryr jeg meg? Jeg burde feire den sunne kjærligheten og den nye flotte mannen som har kommet inn i mitt liv, men jeg klarer det ikke.
Hjelp meg!

Med vennlig hilsen desperate, paranoide og triste meg.

17 kommentarer:

  1. Kjære desperate, paranoide og triste deg.

    Vet du, jeg blir kjempesliten bare av å lese om situasjonen din i disse ti årene! Hvordan går det egentlig med deg? Du har stått i dette veldig lenge! Så..hva i all verden kan jeg skrive for å få deg til å forstå at det kun er du som kan avgjøre hvorvidt denne frankeren skal få fortsette å snylte på deg?

    Du stiller deg undrende til hans følelser for deg og til din egen verdi (i hans øyne, vel og merke), og jeg skjønner godt at du tviler. Men mye i det du skriver sier meg at du innerst inne vet svaret, og det er denne "innerst inne-følelsen" du må hente frem og stole på!:) Du må våge å ta innover deg at han IKKE kommer til å endre seg, og at forholdet du har til han aldri vil bli bedre enn det du har opplevd nå i ti år! Han er en egoistisk juksemaker!

    Det er tungt å innse sannheten, men slik jeg tolker innlegget ditt så er jeg rimelig sikker på at du er hektet på en gjennomført egoistisk snylter av den smarte typen. Du er hektet på en franker som er smart på deg. Han vet hvordan du virker, han kjenner godt til hvilke knapper han bør trykke på, men han har liten respekt for følelsene dine. Du på din side har akkurat det han trenger for å leve godt på hans premisser. Han snylter på dine gode egenskaper. Jeg vil tro at en av de beste egenskapene du har, sett med hans øyne, er at du aldri avviser han 100 %. (Med 100 % mener jeg for-resten-av-livet! Ikke bare periodisk sexnekt!) Uansett hvor mye dritt han trer nedover deg, så er du på en måte tilgivende og tilgjengelig etter litt bearbeiding fra hans side. Du er overtalbar. Inni deg skriker du kanskje nei, men han kjenner deg og manipulerer deg myk og medgjørlig. Du er ikke alene om å være overtalbar i hans verden, men du er jo så ufattelig tålmodig! Der andre før eller siden snur han ryggen, blir du værende. Fordi du er hekta.

    Frankere som han snylter på andres godhet, akkurat som innsektene suger blod eller nektar. Dersom du stenger døren for en periode, vil han raskt finne andre som gladelig stiller opp. Drivkraften hans er ren egoisme, han ønsker kun å tilfredsstille egne behov. Hva det betyr av negative følelser for deg, er ikke uvesentlig for han. Han juger jo om sine handlinger, i håp om å slippe konfrontasjoner med påfølgende sexnekt. En som er styrt av å tilfredstille egne behov ønsker jo ikke å forholde seg til dårlig samvittighet eller å styre med konflikter. Han vil kun ha ro og glede, og massevis av positiv bekreftelse på seg selv.


    Jeg antar at det du føler for han er en slags må-ha-følelse som overskygger alt? En mikroskopisk liten del av det er kanskje noe som ligner på kjærlighet, men vær nå ærlig og kjenn etter...kanskje handler det like mye om sinne? Om hat og frustrasjon, fordi han leker med følelsene dine? Kanskje er det trygghet for det velkjente (som desverre også er det negative) du føler mest, og jo lengere ned selvtilliten senkes jo mer har du behov for å søke du mot det trygge. Det er garantert fler negative følelser enn positive, og det kjennetegner et hekt.

    Jeg var i et lignende forhold som deg, men "bare" i sju år. Men jeg vet at det går an å komme seg ut av det og jeg vet at livslysten og gleden kommer tilbake. Dog ikke uten kamp, med full egeninnsats! Har du kjøpt hektaboken? Les den! Spesielt den delen som omhandler hvorfor man blir hektet og den om hvordan man blir avhektet. Les og skriv her på bloggen. Allier deg med søsteren din! Få telefonnummeret hans sperret slik at hverken du eller han kan sende hverandre smser. Men mest av alt; Hent frem og stol på den indre følelsen som forteller deg at han absolutt ikke er bra for deg. Han er mest sannsynlig ikke bra for noen!

    Lykke til!:)
    K.

    SvarSlett
  2. Kjempeinteressant å lese denne bloggen:) Mitt problem er at jeg selv er hektet på en annen person, samtidig som noen menn er hektet på meg...den personen jeg er hektet på har selv opplevd å bli avvist av meg tidligere, FØR jeg "oppdaget" ham...merker at jeg er avhengig av å ha et slags hoff av beundrere som kan være en buffer for de/han jeg er hektet på. Mitt poeng er at jeg ikke nødvendigvis er et offer, men tiltrekker meg mennesker som er like "avhengige" som meg....og så velger jeg den som gir meg mest motstand..og som også er mest karismatisk..kompliserte greier. Vet at dere har skrevet at avhengigheten er mest relatert til eget selvbilde, synes det er trist at jeg føler sterkest når personen er minst tilgjengelig...

    SvarSlett
  3. Hei igjen.
    Takk for svaret K, dere er virkelig kloke:)...

    Hvordan går det med meg ja.. hm, jeg kjører berg- og- dal bane gjennom livet, det går fort, men merkelig nok går det ikke fremover.

    Jeg leste boka hekta første gang for to år siden. Jeg har lest den en gang til i etterkant. Jeg har lest "han er faktisk ikke interessert", og jeg har lest utallige selvutviklingsbøker. jeg har kjempet mye i perioder for å komme meg av berg og dalbanen, men jeg for MÅ bare henge på likevel, alltid. Håpløs, jeg vet, skammelig å innrømme hvor godt jeg vet hva jeg befinner meg i faktisk, og enda verre å innrømme at jeg lengter som gal hvis det går for lang tid uten han. Det stygge han har gjort, det forsvinner, og plutselig tryller jeg han om til drømmeprinsen. Det er sykt, men sant.

    Sist jeg skrev, skalv jeg av redsel og lettelse på samme tid, av glede og sorg, hvem vet hva.. men at det alltid er forskjellige og motstridende følelser vet jeg. Da tenkte jeg det var over, men det er ikke over.. Han forer meg nå, forsiktig men jevnt. Små smser med godhet, ydmykhet og kjærlighetserklæringer. Noen opprigninger hvor han så vakkert "gråter av lengsel" (helt stille, jeg kan selvfølgelig ikke si det til noen). Det sykeste av alt er at det funker. Du har helt rett, jeg blir myk og litt etter litt mer medgjørlig. Og vet du? Jeg er roligere nå, enn da jeg sist skrev! Du har så inderlig rett i at i denne syke greia handler mye om min egen trygghet og redsel. Han kjenner meg ja, men jeg kjenner også han- på godt og vondt er han faktisk trygg for meg. Uten han er jeg vettskremt! For det synest umulig å stole på noen igjen, bli trygg igjen..umulig. han er igang, jeg er igang. Jeg vet ikke hva jeg skal ta til meg nå, for å bli motivert, jobbe meg ut.. jeg er sliten og trygg og vil bare puste litt.

    Hilsen desperate, paranoide og triste meg

    SvarSlett
  4. Hei igjen, desperate, paranoide og triste deg.. En forhenværende hektet person vil med stor sannsynlighet fremstå som klok fordi han/hun har gjennomskuet det slitsomme spillet som et hekt jo er. Det vil være din situasjon også, når du kommer så langt. Jeg skriver "når", og ikke "hvis", for du vil komme deg ut av det!:) Avhekting starter alltid med å innse at man har et problem, at man ikke har det bra, og det er nettopp det du har gjort her på bloggen. Du ER på rett vei!

    Det er lett å beskrive de praktiske handlingene i et hekt og rundt en avhektingsprosess. Spesielt i etterkant. Men til syvende og sist dreier alt seg om dine følelser og dine forutsetninger for å håndtere påvirkning og manipulering akkurat nå. Du har brukte så mange år av ditt liv på å være hektet, og det kan tenkes at du er så formet i den rollen at du ikke finner ut av det på egenhånd. Kanskje du bør vurdere en mer profesjonell hjelp? Som du kan se av boka til Nora, så var det nettopp profesjonell hjelp Nora fikk av Sissel Gran, selv om de i utgangspunktet var venninner. Nå er det svært få av oss har en psykolog i omgangskretsen som uten videre ser når noe er galt fatt. Men ta en titt under "Infobank" øverst på bloggen. Der er det linker til et mer profesjonelt støtteapparat. Du kan dessuten snakke med fastlegen din, og få en henvisning til hjelp.

    Den amerikanske presidentfruen Elanor Roosevelt sa en gang at "Ingen kan få deg til å føle deg underlegen uten ditt eget samtykke." Med andre ord bør man prioritere å styrke seg selv, slik at man kan gjenkjenne og stå imot andres overtramp.

    :) K

    SvarSlett
  5. Kjære deg, kjenner mg igjen i alt du skriver,
    her er boken som var begynnelsen til et helt nytt liv for meg:

    http://www.amazon.com/Women-Who-Love-Too-Much/dp/0671733419

    Den finnes på svensk også:
    http://www.vattumannen.se/Product.aspx?ProdNo=52993

    Søk også på sex- og kjærlighetsavhenginge, norge, dette er et anonymt felleskap for alle som sliter med dennne sykdommen.

    Finnes det ikke noen gruppe der du bor, gå til al-anon, der får du hjelp på samme måte, det eneste som kreves for å være med der er at en venn eller slekting har et alkoholproblem. Ikke bry deg om at gruppen er for pårørende av alkohiolikere, det er mer eller mindre akkurat samme sykdom - du vil forstå etter hvert!!

    Jeg lover deg at hvis du leser boken og går på møter vil du få et helt nytt liv - det livet du fortjener.

    SvarSlett
  6. Jeg trenger skrive om mine opplevelser. De siste ukene har vært en karusell. 5 år har vi vært kjærester ikke samboere, mine barn og dine barn, jeg har vært tett på hans familie og han tett på min, men nå er det over. Tre ganger før har han formidlet at han ville ut og jeg har nektet akseptere og fått snakket meg selv inn igjen. Jeg er usikker på hvem som hekter hvem i vårt forhold, jeg opplever at han er varm, nær og snakker om en felles fremtid vi skulle flytte sammen men i ande perioder er han avvisende og fjern. De har i det siste stort sett vært meg som har tatt initiativ til kontakt og sex. Det er alltid han som har gitt uttrykt for at han er usikker og nesten alltid i en tekstmelding, alle gangene fordi jeg har spurt hva som plager han. Første gang endret han status profilen på facebook fra i ett forhold til i ett åpent forhold, dette gjorde meg svært utrygg. Da jeg spør hva dette betydde for oss, sa han ingenting. I ettertid har jeg undret meg på om han gjorde dette fordi han var usikker eller for å teste meg. Jeg utviklet sjalusi i denne perioden. Ett år etterpå merket jeg igjen at han trakk seg vekk, denne gangen var det ille for meg jeg gråt i ett i tre døgn før jeg fikk kommet opp og pratet med han, den gangen sa han at han ombestemte seg da han så hvor sterkt jeg følte. Han ble sjokket over kraften i mine følelser har han uttalt og dette gjorde at han ombestemte seg. Jeg brukte lang tid på å bygge opp igjen tilliten til han etter dette. Vell ett år etterpå merker jeg igjen at han trekker seg bort, igjen tar jeg det opp med han, han sier da at han føler vennskap for meg, i en tekst melding. Jeg går rett i kjelleren igjen, reiser til min familie for å ha noen rundt meg. De neste dagene sender han noen meldinger og vil vite hvordan jeg har det, etter noen dager sender han meg en melding og sier han angre seg og vil ha meg tilbake. Han sa han ikke kunne gi oss opp at forholdet vårt var alt for viktig til å bare kaste på båten, jeg var viktig. Jeg er igjen sammen med han glad men redd så denne gangen sa jeg at han aldri mer fikk virre slik dette måtte bli siste gangen. Jeg undrer meg på om jeg alt nå har startet forberede meg på mer. De siste halv annet året kom vi hverandre nærmere, men jeg undres nå, han i barnedåp hos mine jeg i konfirmasjon hos han, middager med foreldre, mine unger sammen med hans i lek på tunet, felles ferier, samtaler om en felles fremtid, jeg var en del men ikke i hverdagen da vi ikke bor på samme sted. Så sitter jeg her i dag i en følelse karusell. For tre uker siden sa han at han følte det var noe som manglet mellom oss en gnist. Jeg ville ikke høre og fant mange andre mulige årsaker til våre eller hans problemer. Den neste uken er det jeg som spør etter kontakt han svarer men jeg opplever det avvisende. Jeg går enda mer på og spør om han ikke kan komme ned og snakke med meg. Han trekker seg vekk og sier trenger mer tid, i neste øyeblikk ombestemmer han seg og vil komme. Før han neste morgen sier unnskylder seg. Der var støtet for meg og denne gangen er det brudd og jeg har satt grenser. Ingen tekstmeldinger, det gjør for vondt. Han sier han akseptere dette. I denne skrivende stund kjenner jeg at følelsene mine flyter, vondt i hodet, kvalm, tårer. Jeg må akseptere det blir ikke oss, han vil ikke ha meg. Jeg er ikke helt der ennå. Jeg vet han er glad i meg men jeg vil mer en han og det er vont.

    SvarSlett
  7. Jeg har lest ut boken og tenker at jeg bør lese den igjen.

    Jeg reflekterer over hvorfor ting ble slik de ble.
    Jeg vet han er glad i meg, jeg vet at han ikke ønsker meg noe vondt.
    I den siste samtalen vi hadde sammen sa han at det mangler noe mellom oss, jeg vet ikke hva sa hen. Men en glød. Det var meg som ikke ville lytte.
    Hvorfor ville jeg ikke lytte?
    det var de blanda signalene.
    Fordi han holdt rundt meg, sa han var glad i meg og ikke ønsket miste meg.

    Jeg vet at situasjonen stresset han.
    Jeg ønsker ikke stresse han, jeg vil at han skal ha det bra.
    De skriker i meg, hva med mine behov, hva med mitt stress.
    Ser du ikke hva du gjør nå.

    Den siste gange jeg var sammen med han snakket han med meg om sine følelser at ting opplev des vanskelig i forholdet til meg.

    Jeg vet han bryr seg om meg og har omsorg for meg
    Han sa, du må må og kjenne etter hva som er rett for deg.

    Jeg har brutt ut nå, men det er så vondt.
    Jeg må ha grenser, ingen kontakt, han respekterer dette.
    Allikevel roper tankene mine etter han, ring meg si du vil ha meg tilbake.
    Si jeg er viktig for deg si at du angrer.

    Jeg er ikke sint på han, han er ikke ett stygt menneske.
    Han har sine ting i sin rygg sekk og jeg har mine i min.
    Det farger oss.
    Det vonde er å akseptere dette gikk ikke.
    Jeg er ikke helt der ennå.

    SvarSlett
  8. Å akseptere.

    Det er meg som har skrevet de to andre innleggene ovenfor.
    Det kjennes godt få skrevet ned tankene sine.
    Snakker med mine søster på telefonen, de gjør godt få snakket om frustrasjonen min, gråte men best av alt de hjelper meg sette grenser.
    Litt underlig egentlig at ett voksent menneske på 40 år med halv voksne barn, ikke er bedre i stand til sette grensene for seg selv.

    Min søster kjefter, det kjennes godt egentlig.
    Hun sier nei vet du hva du fortjener så mye mer, jeg vet det selv.
    Jeg sørger over det det kunne blitt. Jeg har ennå ikke akseptert helt at det var bare i mitt hode.

    Jeg kjenner sinne og, det er en god følelse.
    Jeg er rasende på han.
    Slå opp med meg over tekstmelding etter 5 år, så barnslig.
    Hvorfor tekst melding?
    Dette forstår jeg ikke.
    Er det så enkelt som at han ikke ønsker snakke med meg?

    SvarSlett
  9. Kanskje på tide at du gir deg selv et oppmuntrende klapp på skulderen også? Ikke minst fordi du er flink til å jobbe deg rasjonelt ut av en kaotisk og uforståelig situasjon.

    Jeg kjenner igjen følelsen av ikke å forstå hvorfor. Jeg kjenner igjen spørsmålene dine, behovet for å finne en rasjonell grunn til hekterens uforståelige handling. Dessverre er det slik at mange av oss bruker vanvittig mye energi på å analysere før vi kan forstå og akseptere, og jo mer vi analyserer, jo dypere inn i problemet havner vi. Men det er MYE som absolutt ikke kan eller bør forstås. Ofte er forklaringen så banal at vi nekter å tro den, og derfor fortsetter vi å grave oss dypere inn i problemene i håp om å finne en mer troverdig forklaring.

    Prøv og tenk at du IKKE trenger å forstå han. Du trenger ikke å få svar på hvorfor. Han valgte å sende deg en sms etter fem år. Det var hans valg, hans måte å gjøre det på, hans løsning på "problemet", om du vil. Så banalt kan det være! Det sier ikke så mye om deg, men det sier veldig mye om han. Og videre kan du stille deg spørsmålet om du egentlig trenger en kjæreste som velger slike løsninger på noe som (for deg) er så viktig. Snu litt på problemstillingen og sett fokus på hva som er ditt behov. Jeg tror vel egentlig ikke at det fins så mange som ville vært fornøyd med sms-løsningen hans. Sånn sett er det ikke særlig flatterende for hans del. Men det er nå en gang hans valg. Det var så modig og real han klarte å være i situasjonen. La det stå for hans regning. Du trenger ikke identifisere deg med hans handlingsvalg.
    Masser av lykke til, og ikke minst håper jeg du får en god påske.

    K :)

    SvarSlett
  10. Mange takk K.

    Jeg tar dine innspill med meg, særlig dette om å ikke analysere meg i hel.
    Jeg ser at der kan man lett havne, jeg ønsker gå videre med livet mitt og ikke la dette ødelegge og hemme meg.

    Jeg har fremdeles troen på kjærligheten.
    Der finnes en som vil være rett for meg.

    Jeg har en god dag i dag, i dag tenker jeg, trist for deg, du har hatt en resurs sterk, oppegående, snill og vakker kvinne i ditt liv, henne har du mistet med din oppførsel.


    Ønsker deg og en god påske.

    SvarSlett
  11. Du tenker kun på deg selv og dine behov. Du møter meg kun når det passer deg og helst ikke så ofte. Savn er ikke noe du føler. Du har i beste fall ikke vett på å vise det. Du kan gjerne lage en avtale med meg først, for å finne noe mer spennende etterpå og avlyse med meg.

    Å gå en hel dag utenom å snakke sammen er nesten det beste for deg, noe du trives best med. Får du en melding eller to for mye, blir det rett og slett bare et ork for deg det også. Du svarer kort og uinteressert, å sende meldinger til den du elsker – er rett og slett helt jævlig kjedelig! Lei av å skrive forteller du, mens jeg tenker for meg selv at å sende en tekstmelding til din kjære er ikke noe man går lei. Ikke når kravet er veldig få meldinger om dagen. Man vil jo gjerne snakke med partneren sin.

    Når det har gått noen dager hvor du har kost deg i ditt sosiale liv med fisketurer, drikking, festing, kompistid og hva annet du måtte bedrive tiden med, er det på tide å møte meg igjen. Du vil kysse minst mulig og for guds skyld ikke bruke et minutt på å se meg inn i øynene og fortelle at jeg betyr noe for deg. Useriøsitet og spørsmålet om hva i alle dager vi to skal finne på sammen for å ikke kjede oss døds i hjel , er det som går i tankene dine. Når du har fått din dose med sex og er ferdig med det, blir det i hvert fall tomt for ideèr om hva du kunne finne på med jenta di. Er jeg der for lenge, vil du helst at jeg skal dra hjem, slik at du kan ha nye dager med frihet.

    Når jeg ser på deg bekymret og gir uttrykk for at jeg er redd, pga mangel på kjærlighet og omsorg, blir det rett og slett for mye. Da tenker du «faen til kjerringmas» og kjenner deg ekstremt irritert. Du får den omsorgen og bekreftelsen du trenger, så det kunne virkelig ikke falle deg inn at jeg ber om mer av det. Du selv får nesten for mye. Prøver jeg å snakke om det, gir du korte svar eller ingen svar i det hele tatt. Jeg blir såret og kjenner klumpen i halsen vokse, men velger bestandig å holde kjeft. Det er jo så ufattelig slitsomt for deg å høre på, og sånn egentlig – kunne du ikke brydd deg mindre. Klaging er det værste du vet, er det du tenker mens du venter på at jeg skal bli ferdig. At jeg blir sittende frustrert og lei meg er virkelig ikke ditt problem. Jeg må bare roe meg ned, så du kan få fred. Du koser og gir et kyss bare når det passer deg. Uforutsigbart. Jeg vet aldri hvor jeg har deg hen. Jeg vet aldri hva du tenker eller føler. Du viser det ikke. Det er jeg som står for alt. Det er jeg som holder oss sammen. Jeg tenker på deg hele tiden, jeg veksler mellom sinne og tårer. Jeg skjønner ingenting, og er i et evig tankekaos fult av spørsmålstegn. Du sier du elsker meg og vil være sammen med meg, men atferden din tilsier helt andre ting.

    Jeg kunne aldri forklart dette til deg, du ville ikke forstått.
    Vi har det morsomt og koselig til tider, vi har et superbra sexliv. Vi krangler ikke så mye, mest fordi jeg føyer meg og du hater å snakke.
    Men hvor er prioriteringen din og lidenskapen hen? I rasshølet ditt?
    Du var mye bedre før. Det er det som gjør så vondt, jeg vet du har vært slik. Vi var avhengige av hverandre, som to dråper vann.
    Jeg prøver å gi, men får ikke noe tilbake. Bestemmer du deg for å være søt mot meg, er det i minimale mengder før du torturerer meg med nye dager med uinteressert oppførsel.
    Du gir meg uro og sliter meg ut psykisk. Hvordan kunne du noen gang forstå?

    Jeg kunne ønske du bare lekte kostbar.
    Men faktum er, du sender ikke melding fordi du har ikke lyst.
    Du dropper meg fordi du heller vil feste.
    Du vil jeg skal dra tidlig dagen etter, fordi du har fått nok.
    Du skriver ikke at du savner meg, fordi du føler ikke at du gjør det.
    Du skriver ikke at du gleder deg til å møte meg, fordi du føler ikke en stor glede.
    Du vil ikke ligge å kysse, fordi det er kjedelig.

    Du ser deg ikke selv.
    Alt skal gå din vei .
    Egoistisk er et ord som passer deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Vet jeg er langt etter i tid her.. Akkurat oppdaget denne bloggen. Men dette innlegget var veldig beskrivende. Jeg kunne kopiert hele teksten og brukt den som min egen. Gjerne sendt den til HAN. Men som vi alle vet, de forstår det ikke. Min HAN ville himlet med øynene og brydd seg mindre....

      Slett
  12. Hei:-)
    Jeg vil veldig gjerne kjøpe boken, men finner den ikke noen plass?:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Klikk på bildet av boka (øverst til høyre i skjermen). Da kommer du inn på Bokkildens nettsider og kan kjøpe boka gjennom dem.
      Beste hilsen
      Nora

      Slett
  13. Innsendt 22.04.2013
    Hei!

    Da jeg leste ditt innlegg gikk det kaldt nedover ryggen på meg, det kunne like gjerne vært min ord – for dette er også min historie. Det er som jeg har levd ditt liv. 10 år, sterk og reflektert, nesten med aldri helt – i hans øyne. Jeg ble til slutt desperat, livet mitt raknet, jobben kollapset – jeg klarte ikke lenger og oppsøkte hjelp. Det ble min redning. I terapi fikk kunne jeg åpne meg uten å kjenne på skammen jeg følte når hans navn ble nevnt for mine venner og familie. Jeg følte at jeg hadde brukt opp kvoten for trøst og forståelse hos dem. I terapirommet har jeg gjenoppdaget meg selv før han og lært uendelig mye. Jeg har lært om min eventyrlige styrke og det vil jeg dele med deg nå. Trekk pusten og tenkt på følgende –du er sterk! Ikke bare er du sterk, du er sterkere enn de fleste andre rundt deg! (Da min terapeut sa de ordene til meg begynte jeg å lure på om hun trengte terapi like mye som meg:-)). Å leve som hekta i 10 år og likevel stå oppreist er en bragd – det er en bragd at du lykkes på jobb, har et stort nettverk, og at du sannsynligvis er en ressursperson for andre! Du har levd med et spøkelse som har spist opp energien din og likevel har du lykkes. Problemet for meg var at jeg brukte min stryke på å bli i stedet for å gå. Jeg bygget opp et berg av styrke for å holde ut med han. Og så lærte jeg meg å bruke den samme styrken på å snu og gå vekk fra han. Du har styrken i deg, du må bare lære deg å skifte retning på den.

    Det er nå 2 år siden jeg snudde meg og gikk. Det har vært tøft men hver eneste dag borte fra han har vært en dag nærmere meg. I dag fikk jeg sms av min Frank og gikk på bloggen for å søke felleskap. Hadde nemlig ikke hørt fra han på maaange måneder og det falt meg ikke inn at han hadde noen påvirkning på meg lengere. Men den gang ei, det påvirket meg da han skrev at han (midlertidig) skulle bli min kollega og dermed tramper i mitt «bedd» uten at jeg har noen fluktmulighet. Når jeg leser din historie blir jeg trygg igjen, fordi jeg vet at jeg aldri mer skal komme dit. Og jeg håper du finner trygget i min, at du aldri heller skal være der du er i dag.

    Ta vare på deg selv, jeg tenker på deg :-)

    SvarSlett
  14. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett
  15. Kommentaren som ble lagt inn her, av Anonym 9. mars 2014 kl. 20.49, er tatt inn som eget innlegg, 21.03.2014.

    SvarSlett