Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

mandag 21. februar 2011

REDUSERT SELVFØLELSE? FREMMEDFØLELSE? DU ER I FARE!

16. februar fikk vi inn følgende kommentar fra "T" under innlegget FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN?

Fikk nettopp KK i posten og der leste jeg en artikkel hvor bloggen deres ble nevnt. Kjente meg så igjen, så jeg kunne ikke gjøre annet enn å sjekke ut bloggen. Dette tror jeg kan bli min redning og min hjelp! 
Jeg er bare 20 år, og å vite at jeg kan bli så oppslukt i et annet menneske skremmer meg. Alle vennene mine har alltid sagt at jeg fortjener så mye bedre, at han ikke er bra for meg. Han har gjort meg så mye vondt. Men gang på gang er det jeg som sitter og unnskylder meg. Jeg blir sittende med følelsen av at jeg har gjort det dumme og igjen tilgir jeg han. 
Etter et år med en hekter inn og ut av livet mitt, ble jeg så stresset og glemte helt meg selv. Til slutt møtte jeg veggen og jeg ble veldig syk. I dag er det et år siden jeg ble syk og siden den dagen har han igjen vært flere ganger inn og ut av livet mitt. Men de månedene jeg var sykest og lå på sykehuset, da var han ikke der.
Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg er avhengig av å ha det vondt, siden jeg aldri klarer å gi slipp på han. Hvorfor kan jeg ikke bare gi slipp? Han forsvinner aldri, og da mener jeg aldri. Jeg kan stille klokken etter han. Etter kanskje 2-3 mnd uten å snakke sammen, kontakter han meg. Det er kanskje en melding eller et tapt anrop på mobilen min. Han skal alltid gjøre det klart at «hei, jeg er her fremdeles». Hvis vennene mine møter han ute, sitter han bare å snakker om meg til de og jeg får da selvfølgelig et referat...jeg føler meg så svak, og jeg er livredd for å møte han ute, fordi jeg blir så svak rundt han. Og ikke minst er jeg redd for å komme i kontakt med andre gutter. Han er den første jeg har åpnet meg ordentlig opp til og den første jeg har vært forelsket i. Jeg orker ikke å ha et slikt forhold til noen igjen! Jeg ønsker han ingenting vondt! Jeg vet at han innerst inne er et godt menneske og at han kan være en bra gutt. Vi ble aldri kjærester for han hadde alltid en grunn til å la være. Han har gang på gang knust hjertet mitt og her sitter jeg igjen. Og håper ting går bra med han, når han sikkert ikke sender meg en eneste god tanke. 
Jeg ble til og med gravid med denne gutten og igjen var dette mitt problem alene. Jeg tok en abort og han av alle mennesker skulle vært der. Ingen har skuffet meg så mye. Og selv om han gjorde meg så vondt da dette skjedde sitter jeg fremdeles et halvt år senere og tenker på han. Jeg blir gal av meg selv og mine tanker! Jeg orker ikke mer, jeg orker virkelig ikke mer...jeg har nådd bristepunktet og jeg er livredd for at jeg skal bli syk igjen. Dette er bare en ond sirkel som har holdt på i to år. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Sånn jeg var for to år siden og sånn jeg er nå. Jeg har blitt så usikker og selvfølelsen er på bånd.

"K" svarer henne så klokt med:

Kjære T. Så bra at du har funnet frem til denne bloggen! Den er gull verdt for mange i samme situasjon som deg selv. Vi er nemlig mange som sliter med å komme oss ut av et hekt, og vi fins i begge kjønn og i alle aldre. Men tro meg - det er faktisk mulig å komme seg løs! Og det er mulig å finne tilbake til deg selv igjen!:) 
Jeg blir oppriktig lei meg på dine vegne når jeg leser det du skriver. For det første må det være vondt for deg å oppleve at din første, store forelskelse er til en fyr som absolutt ikke gjengjelder dine følelser eller behandler deg med respekt. Alt du beskriver av vonde opplevelser i forholdet vitner om at du er hektet på en fyr som ikke vil/kan være en ansvarsfull, god eller empatisk kjæreste for deg. Men det som er MYE mer bekymringsfullt er at dette har gått så langt at du har blitt syk. 
Du blir helt nødt til å spørre deg selv; Vil du virkelig ha en kjæreste som aldri er der for deg?? Vil du ha en mann som utnytter at du er forelsket i han, selv om han vet at han ikke vil ha deg som kjæreste? Og du, med hånda på hjertet...vil du virkelig være avhengig av å ha det så vondt..? 
Jeg antar du vil svare "nei". Men med denne mannen har du erfart at du får du en som aldri stiller opp. Du har erfart at han egentlig ikke vil ha deg, men han utnytter at du er svak for han. Dette er en mann som kun gir deg den kjipe følelsen av at du er avhengig av å ha det vondt.. 
Han kan prate så mye han vil til felles venner om hva han føler for deg. Han kan kontakte deg hver uke om han vil, i håp om at du fortsatt er svak for han. Alt det betyr desverre INGENTING når han ikke kan vise i ærlig handling at det er deg han vil satse på! Vennene dine har helt rett når de sier at du fortjener mer enn dette. Alle fortjener å bli behandlet på en respektfull måte. Det mest respektfulle han kunne gjort mot deg var å holde seg unna dersom han visste hvor negativt han påvirket deg.
Han forsvinner aldri, sier du. Nei, han gjør kanskje ikke det så lenge han vet at du blir svak hver gang han kontakter deg. Det er en form for ubevist utnytting, det han driver med. En egoistisk handling, mest sannsynlig KUN fordi han vet at han kan! Han tenker neppe dette selv, men det gjør jo ikke saken noe bedre for deg. Med andre ord er det du som må ta ansvar og gjøre noe med situasjonen din. Du MÅ stille opp for deg selv! 
Det mest viktige er å la være å svare på absolutt alle kontaktforsøkene hans. Ikke gi han et eneste lite innsyn i hva du føler. Selv om det gjør fryktelig vondt, selv om du føler at du blir gal...ikke gi han en mulighet til å oppdage at du er svak slik at han kan utnytte den situasjonen. Og du bør snakke med noen i din nærmeste omgangskrets om hva du står i akkurat nå. Det hjelper at folk som kjenner deg vet!:) Det hjelper også å skrive ned alt du sliter med av tanker og følelser. Skriv alt kaoset ned for deg selv, men gjem absolutt alt for han.Les på bloggen, kjøp boken(!) og følg rådene som gis. Og du...skriv her på bloggen om hvordan det går med deg. Det hjelper å dele med andre. Det kan også være at nettopp du hjelper andre som sliter i samme situasjon.Her på bloggen er du i hvertfall ikke alene!:)
Stor klem fra K.

Kjære T!

Alarmkokkene ringer i hodet mitt når jeg leser innlegget ditt! Du sliter med selvfølelsetap - hektets alvorligste symptom - du kjenner ikke deg selv igjen, du har satt livet ditt på vent, du har overtilpasset deg og visket deg selv ut i håpet om å oppnå kjærlighet fra en gutt som sviktet deg grovt da du du var syk og da du var gravid og tok abort i ensomhet. Det er usigelig trist at en 20-åring skal oppleve noe så vondt. 

Samtidig blir jeg lettet når jeg ser at du er så klartenkt og at du har så god selvforståelse. Det vil hjelpe deg videre. Du er virkelig i oppvåkningsfasen, du er i bevegelse, men det er selvsagt smertefullt å begynne å forstå hva man er blitt utsatt for - og hva man har utsatt seg selv for. 

Du må fortelle vennene dine at de ikke må hjelpe til å holde liv i dette tvangsprosjektet (som alle hekt er) ved å fortelle deg fine ting om hva din hekter sier om deg. De bør fortsette å være solidariske med deg og fortelle ham at han må ligge unna. Han mener ikke alvor med deg, han blir sikkert bare litt sentimental og revet av gamle god-følelser for deg når han treffer dem.
I boka skriver vi om "Å binde seg til masten" - å få hjelp av gode venner til å ligge unna sin hekter, holde avstand, pense tankene inn på andre spor, slutte å gi hektet oppmerksomhet. Og vennene dine høres jo absolutt ut til å være på din side! De har hatt rett hele veien når de sier at denne gutten ikke er bra for deg.

Et hekt er tankespor og følelser som setter seg fast og begynner å kverne i hodet. Det er hjernen din som henger seg opp. Et hekt blir en slags avhengighetstilstand som opprettholdes blant annet fordi hekteren fortsetter å dukke opp. Det er derfor du føler deg så svak når denne gutten plutselig kommer med en sms eller du oppdager et tapt anrop. Løsningen er å blokkere, avvise og slette alle spor etter forholdet til ham. Og du må gjøre det lenge, for det tar tid for hjernen å falle til ro og gå opp nye spor.

For noen er det tilstrekkelig å lese Hekta og følge "oppskriften" der, følge med på bloggen og snakke med venner. Hvis problemet vedvarer, ikke nøl med å søke profesjonell hjelp. På bloggen finner du en link til kognitive terapeuter som arbeider med å snu tankespor. Hvis du er student, kan du søke hjelp hos studenthelsetjenesten. Siden du har vært alvorlig syk, vil jeg tro at du har en fastlege som følger deg opp. Fastlegen kan evt henvise deg til Vinderen kveldspoliklinikk hvor terapeutene arbeider med angst-og depresjonsproblematikk for å forebygge at mennesker faller ut av utdannelse/yrkesliv. Innlegget du har skrevet på bloggen er godt nok som henvisningsgrunn.

Ikke gå alene med tankene dine og la dem fylle deg med mismot. Livet venter på deg, dette VET jeg, etter over 30 år som terapeut. Jeg har sett at mennesker kommer ut av de verst tenkelige situasjoner med nytt håp og nye liv. Du kommer til å få det bra igjen, du kommer til å treffe en gutt som du blir glad i og som blir glad i deg.

Du har fått et veldig godt svar fra K, en kvinne som har kommet seg løs fra sitt hekt, og som du ser av andre innlegg på bloggen, så er det fullt mulig å greie å gi slipp på en hekter. Man må bare forstå hva man har vært rammet av og deretter følge de små skritts prinsipp, én time eller en dag av gangen med ett mål for øye: Frigjøring og løsrivelse.

Jeg ønsker deg lykke til med starten på din avhektingsprosess!

Beste hilsen
Sissel

11 kommentarer:

  1. Jeg er målløs. At noen jeg ikke kjenner kan bry seg nok til å skrive så gode ord til meg. Tusen takk, begge to. Dere får meg til å se at sjansen for å komme meg ut av dette er mulig. K, svare er nei på alle spørsmålene. Jeg vil ikke ha det sånn, jeg vil ikke ha en sånn person i livet mitt. For han har lovet meg alt, men aldri gjennomført noe av det. Og likevel har jeg gitt han sjanse etter sjanse og trodd at for MEG vil han forandre seg. Jeg har klenget meg til de få, gode stundene. Men det er jo ikke sånn det skal være. Man skal ikke sittet overrasket hvis han er snill og omtenksom for en gangs skyld.
    Han har alltid hatt den makten over meg, så det ender med at jeg unnskylder meg hver eneste gang. Når jeg sitter og forsvarer han ovenfor andre, for at han ikke var tilstede da jeg hadde det så vanskelig, stopper jeg opp og tenker. SÅNN HER skal det IKKE være.
    Det er skummelt for jeg føler meg svak, men jeg skal ikke vise han det. Han fortjener ikke å vite noe om meg, når han ikke er en del av livet mitt.
    Fikk for noen dager siden vite at han har gått rundt og sagt til folk som ikke er nære han eller meg, at jeg tok abort. Det sårer, at han ikke respekterer meg nok til å holde det tett. Det er flaut at han gjør det. Men det er bare å innse at dette forholdet er en enveis greie. Alle tankene og følelsene er ikke gjensidige. Det er vanskelig å svelge, men det er realiteten.

    Denne gutten vet akkurat hva han skal si. Jeg har en tendens til å tro at jeg er ferdig med han, så møter jeg han noe sted, så blir det som et slag i magen fordi alle følelsene jeg trodde var borte kommer susende over meg.
    jeg går til psykolog, men føler det er vanskelig for henne og forstå hvordan jeg har det med denne gutten.

    Han har sendt meg tre mail denne uken, men jeg kan med stolthet si at jeg slettet alle tre. Det er en herlig følelse! Starten på min avhengighet er i gang og i morgen skal jeg kjøpe boken. Prosessen har begynt og jeg vet veien er lang. Men det er helt greit, for jeg tror ting vil bli bedre.

    Igjen TAKK, K og Sissel.

    SvarSlett
  2. Kjære Sissel og Nora! Jeg er i et langvarig forhold, er gift og har flere barn med mannen min. I perioder er forholdet tilsynelatende bra. Vi har stort sett hatt et veldig fysisk forhold. I andre perioder er det er store konflikter. Det hele går i sykluser, men det er de samme problemstillingene, tankene og følelsene som kommer igjen. Jeg føler meg ensom og avvist og lite inkludert i hans liv. Føler at noe er galt i forholdet. Alt dreier seg om hans jobb, hans kolleger, hans invitasjoner (jeg er til dags dato aldri inkludert), hans drømmer, hans identitet osv. Når vi snakker om fremtiden, dreier alle hans drømmer seg om ting som ikke inkluderer meg. Det er sårt! Jeg opplever det som han alltid vender seg bort fra meg og barna. Han tenker alltid på jobb. Skrur på pc-en så snart han er hjemme. Sitter der kvelder, ukedager, helger, ferier. Tar så å si aldri initiativ til familieaktiviteter. Ved middagsbordet er han ofte taus og innadvent, han sovner ved siden av meg i sofaen, er taus om jeg snakker engasjert om et tema, osv. Når han ikke er ved pc-en har han alltid i-poden på øret. Det gjør det umulig å ta komntakt uten å få en følelse av at man forstyrrer. Han har et voldsom temperament, og har hissige utbrudd over alt og ingenting i løpet av en dag. Snarsintheten gjør det vanskelig å ta opp vanskelige spørsmål fordi han blir så sint!
    Etter som årene har gått føler jeg meg redusert til en klengete, masete og uselvstendig person. Jeg føler meg som en klamp om forten på mannen min, som en person som hindrer han i hans livsutfoldelse. Samtidig hindrer jeg min egen! Jeg må mase om at han skal gjøre husarbeid, ta seg av barna, være sammen med meg. Jeg har blitt veldig sjalu og får fullstendig panikk om mannen min blir invitert ut med kolleger eller på seminar. Har følelsen av at han stadig er på utkikk etter andre. Er i det daglige på en måte alltid ”på vakt” etter tegn på om han har involvert seg følelsesmessig et annet sted eller viser interesse for andre. Det er nå blitt slik at han ikke kan delta på fester eller overnatte på kurs osv. Jeg skammer meg! Og han er sint på meg. Klager over at jeg er depressiv og har dårlig selvtillit. Jeg føler meg usikker, redd, svak, nervøs, latterlig og dårlig. Jeg er utrygg i forholdet. Jeg maser og maser: Er du glad i meg? Er du virkelig glad i meg? Er du trofast? osv. Jeg lengter etter tegn på kjærlighet: Et år unnlot han å kjøpe presang til meg på fødselsdagen. Jeg var knust og dagen ble helt ødelagt. Han hadde heller ikke fortalt barna at jeg hadde bursdag, så jeg fikk verken kort, eller små, skeive, hjemmelagede presanger som er så koselig å få. Unnskyldningen hans var at han ble så lenge på jobb. Fikk dårlig tid og fant ikke noe. Og det ennå han vet hvor viktig det å gi og få gaver er for meg! Han sa: Jeg forventer aldri å få en gave fra deg. Jeg synes ikke det er så viktig med gaver. Det er tanken som teller!
    Jeg har kastet bort så ufattelig mye tid og energi gjennom årene på å tenke og gruble over forholdet. Jeg føler dyp skam og er livredd for at andre skal oppdage hvor fæl jeg er. Prøver ofte å normalisere min egen situasjon. Jeg har det da ikke så aller verst? Og nå har jeg dårlig samvittighet over å ha skrevet alt dette. Kanskje jeg bare tuller det til selv fordi jeg tenker og føler for mye? Er jeg overfølsom? Hva er den objektive virkeligheten i dette? Om jeg bare kunne vite!
    Føler meg forvirret, fortvilet og ikke minst redd. Er dette et hekt, eller er jeg bare et dårlig menneske? Er dette normale ekteskapskonflikter og det jeg må kunne forvente i et langt samliv? Han mener at alle problemene våre er min feil, og kanskje er det det? Stiller jeg for store krav? Jeg føler meg sterkt knyttet til og avhengig av mannen min. Alt virker så rotete og komplisert, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

    Fortvilet og forvirret

    SvarSlett
  3. Hei, kjære deg.

    Jeg kjenner meg igjen når jeg leser brevet ditt. jeg er ikke i et fast forhold nå, men fellesnevneren på mine tidligere forhold har vært at jeg føler meg tappet for energi og at grensene mine har blitt tråkket over. Hvordan kan det ha seg at noen blir behandlet respektløst i et forhold, mens andre ektemenn har med blomster hjem til sin kone hver eneste fredag (for noen har det også sånn :)?

    Jeg vet jo ikke hvordan det er å være deg, og jeg leser brevet ditt farget av mine tidligere erfaringer, så kanskje er svaret mest til meg selv.

    Du spør hva den objektive virkeligheten i dette er. Men du har jo svaret selv, selvfølgelig er det IKKE greit sånn som du har det nå!! Hvor er tilliten til din egen magefølelse, respekten for dine egne følelser? Hvis relasjonen mellom dere er som du beskriver, så forstår jeg godt følelsene og reaksjonene dine.

    Men hvordan har det blitt sånn mellom dere? Jeg tenker: Hvordan var det når dere bestemte dere for å lage en framtid sammen? Følte du at du var god nok i deg selv, at du var verdig å bli elsket? eller følte du et behov for å overtilpasse deg selv, sa du ja når du mente nei, lot du han tråkke (ubevisst) over dine egne grenser fordi du ikke viste han hvor de var? Ga du uttrykk for at du syntes det var greit at han satset karriere? var du ærlig mot deg selv når dere snakket om hvordan framtiden skulle være, eller tilpasset du deg hans forventninger om framtiden for å få den mannen du ville ha - fordi du tenkte at hvis du viste ditt sanne jeg så ville han ikke være interessert? Kanskje har dere ikke snakket så åpent og konkret om det? har du funnet deg i mer enn du egentlig kunne tåle, uten å gi uttrykk for det tidligere?

    Da kan jeg godt skjønne at din mann stiller seg uforstående til at du nå plutselig skal tegne opp nye grenser og forventinger til han, noe helt annet enn han oppfattet at dere ble enige om når dere bestemte dere for å lage en framtid sammen. Og når han i tillegg kommer hjem fra jobb, og møter dine bebreidende blikk, en følelse av at han aldri klarer å gi deg det du vil ha, fordi du ikke har vært tydelig på dine grenser, forventninger og ønsker fra starten av. Menn er "enkle" i den forstand at de ikke er tankelesere. De tar en spade for en spade og forstår ikke at "hvorfor bidrar du aldri når vi lager mat" kan bety "jeg vil så gjerne være sammen med deg, fordi jeg er så glad i deg". Kanskje han leser en uttalelse som dette slik: "Du bidrar ALDRI, med andre ord er du ikke god nok som du er." Hjemme får han gjentagende bekreftelse på at hans innsats som ektemann ikke er tilfredsstillende.

    På jobben derimot, leverer han og får positiv bekreftelse. Mål, oppgaver og retningslinjer er sannsynligvis mye mer konkret og forståelig enn det er mellom dere.

    Jeg velger å tro på det gode i mennesket, og leser egentlig ikke noe i brevet ditt som skulle tilsi at han ønsker å gjøre deg vondt med vilje. Han er et godt menneske for meg til det motsatte er bevist.. :)

    Jesper Juul skriver i magasinet i dag: Kjærlige følelser fungerer bare i et fellesskap hvis de omsettes til en atferd som mottakerne opplever som kjærlig. Din mann har kanskje ikke forstått hva du vil ha.


    Men en gang bestemte mannen din seg for at han ville satse på deg, og dere er fortsatt sammen. Jeg tenker at et forhold alltid er noe man må jobbe for å få det til å fungere. Kanskje han er villig til å gå i parterapi sammen med deg for å prøve å få relasjonen deres til å bli positiv igjen for dere begge, og kommunikasjonen til å fungere bedre?

    Jeg ønsker så inderlig at du igjen skal finne tilbake til et godt forhold, først og fremst til deg selv :) Lykke til kjære deg! jeg sender deg mange varme tanker.

    SvarSlett
  4. Takk for at du svarte på innlegget mitt, for at du ville engasjere deg i mitt liv og for gode tanker! Da jeg leste boken til Sissel og Nora kunne jeg kjenne meg igjen i mye av det de skriver om. Er likevel usikker på hva det er som har foregått og foregår i mitt eget liv, leter etter forklaringer, det er så lite jeg forstår.

    Da jeg møtte mannen min var jeg på veg ut av mitt første ekteskap. I utgangspunktet var jeg veldig usikker på om denne mannen var den rette. Det ble mye frem og tilbake, av og på i forholdet. Jeg gjorde det slutt, men endte opp med å ta han tilbake i et svakt øyeblikk. Jeg satset alt og var overbevist om at dette var den store kjærligheten. At dette forholdet skulle bli alt mitt forrige forhold ikke hadde vært. Begynner nå å lure på om det var jeg som hektet han den gangen, og at han siden har hektet meg? Går det an?

    Vi var kjærester i et par år før vi ble samboere. Vi fikk flere barn sammen i tillegg til de jeg hadde fra før. Vi har nå vært gift i mange år, slitsomme år, en berg og dalbane av motstridende følelser. Da vi flyttet sammen oppdaget jeg helt andre sider ved han enn de jeg hadde sett før: Han kunne lyve meg rett opp i ansiktet uten å blunke. Han brøt avtaler fordi han var uenig eller fordi han mente de ikke var viktige. Han kunne være ute på fest til langt på natt uten å si fra hvor han var eller med hvem. Han kunne overse meg totalt når vi var ute sammen. Han kunne stille seg på utsiden av familien og oppføre seg som om vi bare var to venner som bodde sammen. Han kunne stirre andre kvinner i senk selv om jeg var tilstede. Han var tydelig sterkt fascinert av kollegaer av det motsatte kjønn. Han hadde hemmeligheter for meg. Han fortalte ikke alt. Han omskrev sannheten.
    Alt dette resulterte i at jeg ble svært usikker og opplevde mannen min som to ulike personer ute og hjemme. Det han sa hjemme stemte ikke med adferden ute. Jeg begynte å tvile på om jeg var bra nok. Om jeg egentlig var den han ville ha.

    Jeg har sagt i fra til mannen min. Både om hva jeg tenker og føler om forholdet. Om hva som er viktig for meg. Om hvor grensene mine går. Om hva jeg lengter etter, men ikke får. Har sagt at jeg er redd for at jeg kan komme til å vente hele livet uten å få det jeg trenger og ønsker. Han kan be om unnskyld og love å gjøre det bedre. Kan si at han ikke vil at jeg skal ha det slik osv. Tror han er oppriktig, tilgir, venter og håper- igjen og igjen. Problemet er at han bare følger opp en dag eller to og deretter faller han tilbake til tidligere adferd. Og siden jeg har dårlig samvittighet for utbruddet/ konflikten/ maset så resignerer jeg bare helt til neste utbrudd/ konfliktpunkt. Ofte avviser han hele problemstillingen, det jeg tenker og føler. Jeg blir usikker og undertrykker de negative tankene om forholdet så godt jeg kan. Er glad i mannen min og håper det skal bli bedre. Prøver å fokusere på de gode stundene og det som er bra. Slik har årene gått. Jeg har blitt fordi jeg har så mye å tape, fordi jeg skammer meg og har mistet troen på meg selv. Jeg har også blitt fordi jeg har ett håp om at det skal bli bedre og fordi situasjonen selvfølgelig ikke er svart-hvit. Det er mye godt i mannen min. Problemet er den konstante usikkerheten jeg lever i. Tankene som hele tiden kverner rundt om han og forholdet. Usikkerheten på om jeg er elsket eller ikke. Det er så mange motstridende signal.

    Hilsen fortvilet og forvirret

    SvarSlett
  5. Hei, vet ikke om jeg gjør dette riktig nå, men trenger noen råd her! Har hatt et forhold til en skjønn mann i noen mnd nå og vi har mange felles interesser og har hatt det veldig flott sammen. Tom barna har hilst et par ganger på hverandre. Han har vært i et tøft forhold før meg, noen år, med en psykopat. Og denne dama smser ol til han og er visst litt små besatt av meg. Han sa til meg nå at han går på akkord med seg selv og trenger å finne roen. Så nå må jeg bare prøve alt jeg kan å holde litt lav profil denne uken. Jeg ønsker jo ikke å ødelegge noe som kan bli bra med å mase. Han har bedt meg om å gi han ro, og sier han er glad i meg. Men å beholde roen å ikke ta kontakt med han er utrolig vanskelig. Er jo redd for å miste han. Vi har planlagt endel sammen utover sommeren og høsten, så jeg må vel bare slappe av. Men synes det er litt rart at han trenger ro hvis han er glad i meg, og jeg vet han koser seg sammen med meg. Det har han sagt flere ganger. Men man blir kanskje preget av å ha vært sammen med en psykopat, og da særlig hvis man er mann. Hva gjør jeg?

    SvarSlett
  6. Jeg har nå vært sammen med en fyr i 2 år, vi bor fremdeles ikke sammen fordi jeg er skeptisk. Magefølelsen har sagt til meg for lenge siden at jeg bør gå og det har jeg også gjort, flere ganger. Hver gang så trygler han om å få meg tilbake og bruker ord som: Vi hører sammen, og vi kan ikke leve med noen andre. Jeg hører jo selv hvor idiotisk det høres ut, men jeg faller gang på gang.

    Vel, til alle dere som tror at folk ikke har uttrykt det de mente, og ikke har satt klare nok grenser og så videre.

    Jeg kan skrive under på at jeg har prøvd å fortelle klart og tydelig hva som er galt, hva som bør gjøres for at ting kan bli bedre. Jeg har til og med gitt ham reglene som ble lagt ut her - for hvordan en ikke bør oppføre seg i et forhold, hvis en ikke ønsker at den andre skal bli hektet. Allikevel får jeg daglig presset mine egne grenser, og høre at jeg er vanskelig, andre er bedre, jeg er sjalu som ikke lar ham få gjøre som han vil. Jeg har til og med spurt ham om hvorfor han fremdeles er sammen med meg hvis han syns at jeg ikke er bra nok. Det han da svarer er at han elsker meg og at han "faktisk" godtar meg sånn som jeg er.

    Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si, og har bare funnet ut at jeg får prioritere meg selv og la han seile sin "egen sjø".

    SvarSlett
  7. Hei T!

    Når jeg leste blogg-innlegget ditt, var det som å se meg selv i et speilbilde. Jeg forstår akkurat hvordan du har det, og det er helt forferdelig.

    Nå har jeg ikke snakket med "min" fyr på over 2 mnd. Tro meg, det er rekordtiden de 3 siste årene, da vi møttes for første gang. Håper det fortsetter i samme retning.

    Mitt problem nå er bare det: jeg orker ikke tanken på en ny gutt, aldri! Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på et nytt forhold. I mine "ødelagte" tanker, finnes det ingen gutt som kan erstatte den gamle (ca samme type som din). Selv om det egentlig bare var noe dritt. Jeg tror virkelig ikke det finnes noen andre der ute som jeg kan trives med. Og derfor er det kanskje like greit å bare gå tilbake? Jeg vet, det er helt feil, men er jo det jeg har mest lyst egentlig. Tenk hvis han forandrer seg for MEG? det ville vært såå romantisk... skjer ikke :/

    Håper det går bedre med deg. Vi er tydeligvis mange i samme båt, men bare noen få meter igjen ... så ror vi i land! Og gresset ER helt sikkert mye grønnere på andre siden :)

    lykketil!!
    mvh M

    SvarSlett
  8. Hei M!

    Jeg syns du skal klappe deg selv på skulderen! 2 mnd uten kontakt er kjempe bra jobbet:) Du kan være stolt over deg selv.

    Tanken på en ny gutt er for meg også en veldig veldig fjern tanke, og det gjør det lett å gå tilbake. For jeg skjønner hva du mener. Jeg gav «min» gutt 6 sjanser fordelt på 2 år...det var 5 for mange. Han tryglet og ba om å gi han en sjanse, men alle løftene og endringer varte 2-3 uker så var det et helvete igjen. Men har du det ikke, innerst inne, mye bedre alene, enn sammen med han? Er det ikke en liten byrde som er løftet fra skuldrene dine, nå som du slipper å tenke på alle bekymringene og de miksede signalene han gav deg? Nå kjenner jo ikke jeg deg, men ingen fortjener å bli behandlet på en dårlig måte.
    Og det stor spørsmålet da, om han kommer til å forandre seg. Jeg trodde også «min» ville forandre seg for meg. Men han er som han er, og det er ikke noe man kan gjøre med det. Du har gitt han 3 år av ditt dyrebare liv, men det har likevel ikke vært nok for han.

    Ikke stress med noen ny gutt. Tror det er viktig at du blir lykkelig og glad igjen, før du finner en ny. Hvis ikke blir det fort at man legger alt ansvaret på den andre personen. Din lykke er ditt ansvar, og du må ta vare på deg selv! Det er viktig å huske at du må jobbe med deg selv. Han har sine problemer, men tenk også over hva dine utfordringer er. Sitter å leser «hekta på et håp om kjærlighet» nå. Jeg anbefaler den på det sterkeste. Der får du skikkelig oversikt over ting og ser ting mye klarere.

    Det er godt å vite at man ikke er alene:)

    SvarSlett
  9. Til deg som skrev kommentar 7. mars 2011 12:13,
    Håper du har funnet litt mer ut av tingene. Dersom forholdet fortsatt står på stedet hvil, og du har symptomer på et romantisk hekt, foreslår jeg at du studerer Anti-hektets 10 bud. Viktig at du ikke overtilpasser deg!
    Beste hilsen,
    Nora

    SvarSlett
  10. Til "Fortvilet og forvirret"

    Det er ikke alltid sånn at det er tanken som teller. Se på blomstene for eksempel. De kan ikke leve på gode tanker. De må ha vann. Vann og vann, pluss en gjødningskur i ny og ne. Ellers visner de, med mindre det er snakk om en kaktus. Det samme gjelder med et kjærlighetsforhold. Man kan ikke sitte på jobben og tenke på at kona har bursdag, eller forklare det at man 1: glemmer å gi bursdagspresang og 2: glemmer å organisere barna litt så mamma får noe koselig (som man antagelig vet at mamma setter pris på), med at "det er tanken som teller". Og når var det han kom på denne tanken...? Etter at han skjønte at du ble skuffa?

    Dette bursdagseksemplet høres ut som et fille-eksempel, blant alt det andre du har å tenke på. Når jeg leser teksten din ser jeg for meg et fryktelig rot, massevis av fortvilte og forvirrede tanker i en svart sky. Og sånn har du hatt det lenge? Du har surret deg inn i et spindelvev av skygge-tanker, og DET ER IKKE DIN SKYLD NEI! Han har ikke vannet deg! Kanksje har han fått det for seg at det er en kaktus han fant den gangen, men da trenger han briller.

    Nå vet ikke jeg hvor mye vann du gir ham heller. Han derimot, høres jo ut som en kaktus, men det er jo ikke godt å si for oss som ikke kjenner ham.

    En ting er sikkert, du kan ikke leve sammen med en som er kaktus. Du er jo full av stikk for lenge siden. Og det er vondt å stå ved siden av en som ikke later til å trenge vann, når man er av de slaget som faktisk liker å gi (en sånn en som du virker som). Dessuten er det FARLIG. Du holder jo på å visne!

    Nei. Du må komme deg til en H2O-kilde og det litt BRENNKVIKT! Slutt å tenke så mye, eller gå inn i dype analyser meg her og der. DET HAR DU ALLEREDE GJORT I...ÅREVIS?

    Hvis du syns det er vanskelig..."herregud, hvordan skal jeg gjøre dette...han er jo umulig å få kontakt med...nå tar han på seg ipaden sin igjen også..." (bare et lite innstikk - IPOD!? HJEMME I STUA!???? Var det virkelig det du skrev?), så syns jeg bare du skal si høyt og tydelig: "Nei. ...(navnet hans her), jeg må ha vann." Og så går du UT av huset. Setter deg i bilen eller trasker opp til t-banen eller bussen eller hva du tar, og frakter deg selv til en venninne. BLI DER. Ta inn på hotell om nødvendig. Så sender du ham linken til denne bloggen på mailen hans, og innrømmer at "Redd og forvirret" er deg. DU ORKER IKKE MER. Han...IKKE du...må bevise for deg at han ikke er en kaktus, men faktisk også en orkidé/rosebusk/klematis/smørblomst eller en annen blomst SÅNN SOM DU ER. Du trenger avstand. Og han må seriøst frem med vannkanna. Og dersom han ikke klarer den enkle justeringen i livet sitt (som det å gå med vannkanne faktisk er), da har han bevist det. Da er han og blir han en kaktus. Og kaktus er ikke din stil.

    Ta vare på deg selv.

    PS. Dersom du har grunn til å frykte at han ikke er i stand til å ta seg av barna mens du er borte, må du ta dem med deg. Da sier du heller "Nei. ...(navnet hans), VI må ha vann." Og deretter gjør du det samme som forklart ovenfor. Men det høres ut som at det beste for deg kanskje er å få tid for deg selv, for du trenger å finne tilbake DET SOM ER DEG slik at du kan krysse over båder "forvirret" og "fortvilet". Jeg vet ikke hvordan det er med barna dine, om du og de kan tåle å være sammen, når du skaffer deg avstand.

    Vær ærlig mot både ham og dem, uansett. Da mener jeg, bare si det som det er. Det er det minst vanskelige og farlige, selv om det kanskje er det vi frykter mest. Og det som gjør deg sterkest.

    Jeg har bare sett deg utenfra. Dette er bare en blogg, og da kan det hende at folk som meg kommer med veldig selvsikre oppskrifter. Men, jeg har kjent meg igjen i deg og tror jeg vet hvordan du har det. Pass på deg selv - en kaktus gjør det ikke. Du har et ansvar - du er mor. Barna dine skal ikke kysses god natt av en mor som er forvirret og fortvilet. Det kan du også bruke som argumentasjon for deg selv, i det du stiller deg opp og sier nei.

    Hilsen "Stukket"

    SvarSlett
  11. Til "Fortvilet og forvirret"
    Stol på deg selv og dine tanker og følelser. Det finnes ingen objektiv sannhet om deg, mannen din eller forholdet ditt. Dersom du ikke har det godt, så burde det være godt nok argument for en endring - både for ham og for deg. Du sier det bor mye godt i ham, men for meg høres han ut som en skikkelig alfahann som først og fremst har sine egne behov for øyet. Det høres ikke ut som om du stoler på ham. Det er det antagelig gode grunner for.

    Jeg har en kollega på jobben som passer beskrivelsen til mannen din. Jeg vet det ikke er ham, men han er samme type. Jeg vet han lyver sin kone rett opp i ansiktet og forteller henne hvor sjalu hun er, hvor slitsom hun er å leve med, hvor lei han er av alle spørsmålene hennes. Hvordan jeg vet det? Han har sagt det selv. Og han har hatt et forhold til flere av sine kolleger. Han forteller også at han er på jakt etter en yngre kvinne, han vil ha flere barn.

    Jeg synes oppriktig synd på hans kone, på samme måte som jeg synes synd på deg. Og priser meg lykkelig for at jeg har en snill mann som elsker meg og som holder fast på meg. Han lytter og tilpasser seg så godt han kan. Har erfaring fra tidligere forhold som er mer lik usunne hekt, hvor jeg har følt at jeg har måttet strekke meg stadig lengre for å holde fast på en mann. Det er så mange snille og godtroende kvinner som hele tiden tenker det beste om sine menn, også når det faktisk er grunn til å være skeptisk. Det skal ikke være nødvendig å gå på akkord med seg selv hele tiden. Har du en mann som gir også, eller som bare tar?

    Det er ikke sikkert din mann er utro, men kan han lyve deg rett opp i ansiktet samtidig som han "stirrer andre kvinner i senk" så er det grunn til å være mistenksom. Stol på magefølelsen din - finn ut av det! Og spør deg selv hva du vil leve med - det er opp til deg. Alt godt!

    SvarSlett