VIL UT AV HEKTET

Anonym sa ...

Jeg er hekta! Har ikke lest boka, men bare ved å se/høre Sissel Gran på God morgen Norge,fikk jeg bekreftelsen som "lammer" meg, men også gir meg håp om å få livet mitt tilbake. Akkurat nå er det kaos, fortvilelse, kvalme, og jeg har svettetokter, for hvordan gir jeg klar melding til han jeg har vært (er) hekta på (over lang tid). Her gjelder det å ta frem styrken i mitt indre, som jeg heldigvis vet at jeg har, men skulle gjerne hatt en person å snakke med akkurat nå.

TAKK, NORA!

Leste reportasjen i VG og kjøpte boken da den kom ut. Vil gjerne takke deg for at du ved å dele din historie med "hele" Norge har gitt meg det verktøyet jeg trengte for å stenge skamfulle tanker ute.
For en tid tilbake var jeg på vei inn i et hekt, men kom meg ut ganske raskt før det gikk for langt. Jeg takker tilfeldigheter for at jeg fikk en tidlig exit. Til tross for at jeg aldri kom langt inn i noe hekt, så gjorde dette noe med meg. Det er ikke første gangen i mitt liv at jeg er blitt dumpet, eller har dumpet menn etter noen dater, men dette var annerledes fordi jeg satt igjen og følte meg så liten. Jeg var nesten på grensen til å skamme meg over meg selv. Selvtilliten, som vanligvis er god nok, var helt borte. I flere måneder spurte jeg meg selv hva handlet dette egentlig om? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg stilte de samme spørsmålene. Det å bruke så mye energi på et forhold som aldri ble noe enn fire dater er jo helt på trynet. Etter å ha lest din historie, og ikke minst etter å ha lest Sissels analyse, så har jeg fått ting på plass. Vedkommende jeg datet trigget rett og slett krypdyrhjernen min, og denne delen har vi, eller hvert fall jeg, tydligvis liten kontroll over. Det var så befriende. Nå vet jeg hvilke mekanismer som trådte i kraft. Nå har jeg kontroll igjen.

TARA NÅ

Seks siders reportasje om hekt i dette nummeret av bladet TARA!

SYMPTOM 3: JEG MISTER GREPET PÅ DAGLIGLIVETS RUTINER

Utdrag fra Hekta på et håp om kjærlighet


Hvis en tilstand av handlingslammelse "setter seg" hos oss, kan dette føre til at selve hverdagsfundamentet som livet er bygget på, begynner å smuldre opp. Hvis du svarer «ja» på mange av utsagnene under, er det virkelig fare på ferde: 

• Jeg vil bare sove/får ikke sove 
• Jeg er ukonsentrert både på jobben og hjemme 
• Jeg har ikke glede av det jeg pleier å like (lese/trening/møter med venner og så videre) 
• Jeg har ikke matlyst/overspiser/drikker for mye/kjederøyker 
• Jeg greier ikke å holde orden hjemme, alt flyter 
• Jeg glemmer/dropper avtaler 
• Jeg vil bare gå rundt i joggebuksa/ligge på sofaen 
• Alt er et ork 

Dette er alvorlig. Når livet ditt begynner å bli uinteressant for deg, er dette et rungende signal om at noe er feil. Disse symptomene er vanlige for mennesker som er alvorlig deprimerte, de er vanlige for dem som sliter med sorg eller lider av kronisk tretthetssyndrom eller utbrenthet, men du er ikke alvorlig deprimert, du er ikke i sorg fordi kona di eller barnet ditt har dødd, du lider ikke av kronisk tretthetssyndrom etter cellegift og strålebehandling for kreft og du er ikke utbrent – du er bare hekta på en person som egentlig ikke vil ha deg, eller som bare vil ha deg sånn innimellom. Betrakt det som en god nyhet. Alternativene er som du ser mye verre. 

Noras metode blir å sove, for hun har evne til selvnarkose. Hun er i den farlige situasjonen at hun er sin egen arbeidsgiver, og det er derfor ingen som stusser om hun ikke kommer på jobb. Kontoret hennes er hjemme, hun har ingen annen sjef enn seg selv, og denne 

sjefen er på bærtur. Å ha en jobb å gå til er bra dersom man er hekta. Det gjelder for så vidt for alle livskriser, om det er sorg, samlivsbrudd eller depresjon. Jobben er en grunn til å komme seg opp og i dusjen, stelle håret, rake av seg skjegget, ta på rene klær, snakke med mennesker. Men stakkars den som ikke behøver å bevege seg ut, som Nora. Da kan alt gå i stå, for tilstanden kan skjules for omgivelsene i lang tid.  

De som har opplevd en alvorlig kjærlighetssorg, vil kunne kjenne igjen mange av symptomene over, men en kjærlighetssorg er allikevel noe annet enn et hekt. Har du kjærlighetssorg, så har du faktisk tatt innover deg at forholdet er over, at du er uønsket som partner. Du sørger over en tilknytning som er brutt og forsøker å lege dine sår. Mange som har kjærlighetssorg er riktignok både repetitive og handlingslammet i den forstand at minnet om den elskede kverner i bevisstheten deres, natt og dag. De kan snakke hull i hodet på sine venner og føler bare lindring når de får uttrykke hvor vondt de har det, men slik sorgbearbeidelse er vanlig og normalt også i forbindelse med andre typer tap.

BOKOMTALE

Kommentar til boken fra psykolog, professor dr. philos. Per Schioldborg, UiO

Boken utgjør en sjeldenhet ved at den er todelt; den ene forfatteren (Nora) beskriver sin opprivende skildring av hva det vil si å bli hektet på en søken efter kjærlighet, den andre forfatteren (Sissel) gir som psykolog en inngående analyse av selve hektets psykologi. Denne kombinasjonen gjør boken unik.

Noras fem måneders lange dagbok beretter om lyst, glede, kontakt samtidig med  usikkerhet, fortvilelse og avmakt. Mannspersonen fremstår som sjarmerende, spennende og tiltrekkende, men fremfor alt uklar, upålitelig og selvsentrert, og som atttpåtil velger å forlate henne. I dette dilemmaet kveles Nora langsomt, går ned i vekt (15 kg), lever i vedvarende tvil, forlater sine venner, lider. Beskrivelsen av Noras opprivende kjærlighetssøken er ganske enkelt fremragende; ekte, levende og  gripende.

Bokens andre forfatter, Sissel, gir en særdeles interessant og grundig analyse av hektets symptombilde; selve innlæringen  av konflikten gjennom periodisk forsterkning, lært hjelpeløshet gjennom vekslende forsterkningsbetingelser, og biologisk betinget følelsesaktivering. Forfatteren beskriver her bakgrunnen for  utviklingen av Noras økende sårbarhet og fastlåshet med innsikt og faglig tydelighet, og - like viktig – hvordan komme ut av hektets favntak.

Boken er spennende lesning med stor gjenkjennelsesverdi og grundig analyse. Kombinasjonen er suveren.

STORBYNATT MED BÅRD OG HARALD I KVELD!

Se Storbynatt med Bård og Harald i kveld på NRK1 22:30! Sissel kommer og skal snakke om hekt.

SYMPTOM NR 2: JEG FØLER MEG HANDLINGSLAMMET

Utdrag fra Hekta på et håp om kjærlighet

Hvis du kjenner igjen følelsen av stadig å være handlingslammet i forholdet, prøv å være konkret. Hvordan kommer handlingslammelsen din til uttrykk?

• Strever du ofte med å finne de riktige ordene? 
• Føler du ofte protest inne i deg, men uten å formidle det? 
• Blir du ofte sint, trist eller fortvilet uten å vise det? 
• Føler du at det som «virker» overfor andre, ikke virker i dette forholdet? 
• Føler du at det du sier og gjør lett blir galt? 
• Føler du deg låst, nesten paralysert noen ganger? 
• Går tankene dine i stå? 
• Blir du ofte tafatt og apatisk?

Du vet at du er et oppegående, velfungerende menneske, men i dette forholdet føler du deg ofte redusert til en fjott. Vanligvis, i andre typer relasjoner, hvis du ikke forstår en situasjon, når spillereglene oppleves uklare og du blir litt forvirret, har du kanskje ikke noe stort problem med å si fra eller slå det fra deg som en bagatell. I forholdet til en du er hekta på, blir du imidlertid altfor lett satt ut av spill og mister din ellers gode handlekraft og positive selvhevdelse. Dette kan føles helt absurd. I hektet blir du så redd for å støte den andre fra deg at du blir overforsiktig og sterkt selvsensurerende.


Ta dette eksempelet der Nora forsøker å få kontakt med Frank. De har kjent hverandre i 20 dager, og hun er langt inne i handlingslammelsen allerede. Nora er i Risør med venninnene sine, men greier ikke å ha det hyggelig sammen med dem. Frank er det eneste hun tenker på – hva han synes, tenker, føler, mener og gjør. Hun har sendt ham en tekstmelding og bedt ham ringe, men han sender ingen SMS tilbake: 

"Han svarer ikke. Det bekymrer meg. Han sa jo knapt ha det i dag tidlig ... Gjorde jeg noe feil i går, i dag morges? Oppdaget han noe ved meg han ikke likte? Var det ikke noe stas med meg likevel? 

Han ringer presis. Gudskjelov, da. Jeg løper inn på soverommet. Vil ikke at de andre skal høre. Stemmen min høres så teit ut, syns jeg, når jeg snakker med Frank."

Som du har sett, holder Nora på med slik selvnedvurdering hele tiden. Hun foretar noen rykk i selvfølelsens tjeneste innimellom, prøver å gjenreise sitt egentlige jeg i forholdet til Frank, prøver å foreta et «sceneskifte» etter samtalen med meg. Men hun faller raskt tilbake i en «holdt» og passivisert tilstand, av frykt for å gjøre eller si noe som Frank ville mislike. Denne tilbakevendende selvtvilen og forvirringen er typiske tegn på at man er hekta. Den 57. dagen snakker Nora strengt til seg selv: 

"Jeg vil ikke ha det sånn, jeg. Jeg vil ha en kjæreste som bryr eg om meg. Som lurer på hvordan det går med meg her hjemme. En som har plass nok til flere. En som vil vite hvorfor jeg våkner hundre ganger på natta og har det kjipt. Faen ta det dyret som grafser i magen min!"

Men hun formidler ikke disse tankene og følelsene til Frank. I stedet sender hun muntre tekstmeldinger som bare signaliserer sol og glede, kyss og klem. Hun føler seg som en smiskeguri, en som fortjener en ærespris i dobbeltkommunikasjon. Hun har det fælt, men sensurerer seg selv hele tiden. Hun misunner venninnenes letthet, den likefremme måten de kontakter sine kjærester på, uten frykt. «Ring Frank, da vel», sier de. «Hva er problemet?!» De skulle bare visst at deres Nora, denne sterke og flotte jenta, skjelver av skrekk ved tanken på å støte Frank, plage ham med uønsket kontakt. Noras handlingslammelse har tatt fra henne følelsen av å være et handlende subjekt, hun er blitt et objekt som liksom har kameraet rettet mot seg hele tiden. Hun føler ikke lenger at hun kan ta selvstendige og uredde initiativ, for alt hun tenker, føler og gjør blir vurdert med Franks kritiske blikk. 

De fleste har opplevd en form for handlingslammelse en eller annen gang i livet, også uten å være i et hekt, men vi bruker nok ordet «handlingslammelse» med for stor letthet. Tenk over hva det faktisk kan bety! Du vil gjøre noe, men kroppen lystrer ikke. Du vil snakke, men er stum. Du vil løpe unna en farlig situasjon, men er så stiv av skrekk at du ikke kan røre deg. Du er med andre ord paralysert, innestengt i din egen kropp. 

KOMMENTAR TIL BOKA [Fra Anders]

Hei Nora!
Veldig bra bok. Utrolig all right av deg å dele dette, så uforbeholdent, med oss andre. Har en vært der så kjenner en seg så altfor godt igjen. Handlet boken på fredag og har fått lest den nå i helgen. Tingene er, for meg, på trygg og god avstand, men jeg fikk litt frysninger underveis - du har skrevet å en måte som gir stor grad av innlevelse - det var så veldig mye kjent. Men du klarer også å flette inn noen runder som kaller på smilet og latteren. En utfordring å klare å holde meg gjennom en sånn historie, men der har du gjort et glimrende arbeid.

Det jeg også liker er at boken, etter mitt inntrykk, distanserer den andre personen - den fokuserer så entydig på at det er en selv som sitter med problemet og derved løsningen. Og da mister den andre personen litt betydning, det er ikke dennes eksistens, det denne gjør, sier, ikke sier eller gjør som er problemet - det er hele tiden en selv! Det var en avgjørende erkjennelse for meg den gangen.

Så, igjen takk for en super bok - jeg håper virkelig andre som sitter i eller har vært i dette drepende tåkelandet, får anledning til å lese den.

Stor klem,
Anders

SYMPTOM NR 1: JEG FØLER MEG OFTE AVVIST

"Hvis du svarer et stort ”ja” på at du stadig føler deg avvist av kjæresten din, prøv å være konkret. Hvordan kommer avvisningen til uttrykk?

• Blir kjæresten unnvikende eller sint hvis du etterlyser mer kontakt?
• Er det vanskelig å legge planer sammen?
• Føler du deg kritisert og irettesatt?
• Tar kjæresten lite initiativ til å være sammen/ha sex?
• Er det nesten alltid du som tar initiativ?
• Passer det sjelden at dere treffes?
• Synes kjæresten stadig at det er for tidlig å treffe hverandres venner/barn/familie?
• Føler du deg ofte forlatt eller utestengt fra kjærestens verden?
• Vet du lite om hva kjæresten driver med/tenker på?

Når et annet menneske begynner å bety mye for oss, lengter vi etter hans eller hennes tilgjengelighet, at han eller hun er der for oss. Vi vil så gjerne se tegn på at den andre setter oss først, foran jobben, venner, eksen, familien, interesser, Facebook. Vi vil selvsagt ikke at den andre skal slippe alt annet. Men vi ønsker oss en SMS når den andre ikke er der, full oppmerksomhet når vi er sammen, overbærenhet hvis vi sier noe ”feil”, bekreftelse på at forholdet tåler dagens lys. Når du har koblet deg emosjonelt på en annen, er du sårbar for ignorering og avvisning fordi forsvaret ditt er lagt ned. Du har åpnet deg for den andres innflytelse gjennom å bygge ned grensene dine, og du har gjort det i tillit til at den andre vil deg vel.

Tell over hvor mange ganger i løpet av den tiden dere har kjent hverandre det har skjedd at kjæresten din har tatt et initiativ til å treffe deg, snakke ordentlig med deg, ha sex med deg, overnatte hos deg og ta deg med til sine venner og sin familie. Hvis antallet ganger blir forsvinnende lite i forhold til hva du kunne ønsket deg, og hvis opplevelsen av å være avvist hele veien har vært en kilde til fortvilelse for deg, er det overveiende sannsynlig at kjæresten din ikke opplever seg som kjæresten din eller er sterkt i tvil om forholdet. Nora greier ikke å innse dette faktum, hun henger på til Frank gjør det slutt, selv om tallenes tale er klinkende klar når hun selv gjør opp regnskapet den 139. dagen:

”139 døgn med Frank, 36 netter i samme seng, 10 av totalen hos ham, 16 av totalen hos meg, 8 av totalen på hytta, 1 av totalen i London. 13 ganger sex av totalen ... 13 ganger sex? På 139 døgn? ... det kan ikke stemme? ... 8 av dem på mitt initiativ ... 6 på hans ... det blir 14. Har vi ikke hatt sex mer enn 14 ganger på 36 netter i samme seng? På fire og en halv måned? Her må det være noe feil. Jeg er elendig til å regne. Det var en jævlig dårlig idé, dette. Ikke finner jeg kalkulatoren min, heller.” "