Det har gått noen dager etter Magasinet på lørdag, og jeg ser at reportasjen har nådd frem, i hvertfall til noen av dere. Så innmari bra!:)
Å stå i en hekta-tilværelse kan godt sammenlignes med å befinne seg i en labyrint; man finner ingen soleklar utvei, det gis ingen svar man kan stole på. Man øyner et håp, men i neste øyeblikk møter man veggen, igjen og igjen. Samtidig blir man mer og mer utmattet av å løpe rundt alene uten å nå et mål. Man mister kanskje grepet om hva som egentlig er målet også, og man blir isteden oppslukt av situasjonen.
Flere har vært hekta i mange år. Jeg også. Og mange av oss har ikke ant hva vi har stått i. Det har gått femten måneder siden jeg startet den konstruktive avhektingen, og da jeg startet hadde jeg ingen andre hjelpemidler enn min egen analytiske hjerne og et sønderknust hjerte. Hjernen jobbet sakte, det var så mye som måtte vurderes i alle retninger. Hjertet var fullstendig utkjørt etter flere år i fri dressur mellom savn, sorg, misforstått kjærlighet og sikkert mange andre følelser. Det koblet nærmest helt ut og ble likegyldig. Hjernen overtok styringen. Jeg ser helt klart at det var hjernen som tok beslutningen om at jeg MÅTTE komme meg ut av forholdet! Og det tok altså et helt år før jeg fikk ro nok til å la både hjerne og hjerte samarbeide igjen. Hekta-boken til Nora og Sissel fungerte som en slags veibeskrivelse ut av labyrinten. Jeg var allerede på vei, men det å få en "diagnose" gav meg ro nok til kunne se "min Frank" i et mer riktig og helt perspektiv, med både hjerte og hjerne tilstede.
Et lite råd til selvhjelp sånn på tampen: Når du leser på bloggen om andre som er i samme håpløse situasjon som deg selv, prøv å skriv ned et svar (gjerne for deg selv) der du gir vedkommende din egen vurdering av hva som kan være en konstruktiv løsning. Det å stå litt på utsiden i en løsningsorientert rolle, kan ofte være nyttig i jobben med å finne svar på egne problemer!:)
:) K
Hei!
SvarSlettJeg er ei jente på 35 som er usikker på om jeg er hektet eller ikke og føler jeg er kommet i en fortvilet situasjon. Jeg har vært sammen med en mann på 39 i nå snart 4 år.
Vårt forhold har i disse årene innholdt mye bra, vi har like interesser og mye felles. Det har også vært preget av mye usikkerhet. Han har vært usikker på om han vil satse på vårt forhold, han har ikke ønsket at jeg skulle møte hans venner og familie. Jeg har ønsket at vi skulle ha et mer forpliktende forhold og at vi skal flytte sammen. Det har vært mange episoder i vært forhold der han har lovet at vi skulle gjøre ting sammen, dra på besøk til hans foreldre ol., som ble brutt i siste øyeblikk. Det siste var julen, der det endte med at jeg ble værende alene julen og nyttår. Dette ble egentlig en vekker for meg, og har nå tatt en ”pause” fra vårt forhold. Han sier at han egentlig ønsker å ha et mer forpliktende forhold, men ikke klarer. Han sier også gjentatte ganger at vi en dag kommer til å bo sammen, men at det ikke er noe han ønsker å planlegge eller snakke om, men det er noe som bare skjer. Samtidig føler jeg meg avvist av at han ikke ønsker å presentere meg for familien og at vi skal flytte sammen. Han har nå i den siste tiden sagt at han angrer på at jeg ikke har møtt familien hans.
Jeg er nå så usikker på mine egne følelser og hva jeg skal gjøre. På den ene siden ønsker jeg meg et forhold der man er en familie, samtidig tenker jeg at vi kan ha det fint sammen.
Kjære Nora!
SvarSlettJeg har så lyst til å spørre deg, Nora, etter å ha lest boka: Tror du på kjærligheten?
Jeg har så inderlig lyst til å tro
:/
Hei til deg som lurer på om Nora tror på kjærligheten ?
SvarSlettKjære deg ! JA :-)det finnes masse kjærlighet !!
ikke minst den du har til deg selv !! Du er verdifull nok til at en der ute som ser deg... og vil ha akkurat deg!
Jeg har akkurat vært igjennom mange faser av et hekt, og en av fasene er nok akkurat dette spørsmålet som vi stiller oss alle sammen som er i et hekt ? finnes kjærligheten ? vi tror jo på den ellers hadde vi ikke holdt på som vi gjør ! MEN det er bare det at vi trenger en mottager !!!! Kjærligheten er to veis og det beste er at det er basert på frivillighet og lyst:-)
Du skal få et dikt av Eli Gudmundsen, som jeg fant :-) jeg var innom her for å dele det diktet, da jeg så det du skrev ! og fikk lyst til å svare deg :-)
" Og eg gjekk meg ut til havet for å kjenna vinden sval, for å gløyma bort den guten som har gjort meg vill og gal.
Fyst han sa han ville ha meg, men so vart eg no for heit, og han rømde redd ifrå meg, og no står eg reint i beit.
For slik er det no med kvinna. har ho fonne seg ein kar. Ja, då vert det liv i glørnå, dei som alle kvinner har.
Og me brenn som heite helvit og som eld i tørre høy.
Og får eg ikkje brenna. ja, då vil eg heller døy.
Men å døy for slikt eit mannfolk er no berre noko tøys.
Og snart treff eg vel ein annan som vil ha meg med til køys.
Ein som aldri gjeng ifrå meg. ein som berre vil meg vel.
Ein som likar galne jenter og som har ei vakker sjel.:-)"
Så jeg håper at du etter hvert skal få troen på denne vakre kjærligheten! Ta din tid og etter hvert kommer lysten også, og det vil ikke fortone seg så svart som når man står midt oppi tapet med alene følelsen og reddslen for å gi slipp.
LB
Et rørende og veldig beskrivende dikt :)
SvarSlettFint og bra dikt :-) Takk for at du delte!
SvarSlettKjære du som lurer på om jeg fortsatt tror på kjærligheten,
SvarSlettJeg har grublet i snart en måned på hva jeg skulle si, for spørsmålet ditt rommer så mye at svaret kunne fylle en ny bok :) I går kom ordene til meg. I kortversjon, gjennom stemmen til Michael Bublé. Jeg satt i bilen på vei fra Drammen og hørte "Haven't met you yet" på radio. Her er youtube-linken (du finner den også under fanen "MUSIKK"): http://www.youtube.com/watch?v=pDR_ldGke6A
Ja, jeg tror på kjærligheten! Det har jeg alltid gjort. Og kommer alltid til å gjøre. Ingen Frank Frankesen-er kan få meg til å endre på det. Jeg er god nok i massevis til å bli holdt og elsket. Men ikke av hvem som helst. Frank fikk meg til å innse det - jeg fikk en sårt tiltrengt wake-up-call og et nytt perspektiv på mine egne behov. Jeg innrømmer at jeg har vært ganske skvetten i etterkant ved tanken på et nytt kjæresteforhold. Men, jeg har ikke dårlig tid. Og jeg savner ikke en spesiell utvalgt å være sammen med. For jeg er heldig, livet mitt er fylt av gode ting på så uendelig mange måter, og kjærligheten har flere ansikter, det gjelder bare å gjenkjenne følelsen. Jeg vet godt hva den handler om. Jeg merker den hver dag, blant slekt, familie, venner - mennesker jeg holder av, og vice versa. Selv Tiger, katta til naboen, minnet meg om det i dag morges, da han strøk seg inntil den høyre leggen min, som takk for frokostserveringen i matmors fravær.
Gode sommerhilsener til deg,
Nora
Tusen takk, Nora!
SvarSlettNå sitter jeg og lytter til sangen og har lest teksten som jeg søkte etter på nettet. En riktig glad og optimistisk sang! -Og et veldig fint svar. Skulle nesten tro du kjente meg.. ;) Ble så glad da jeg så at du hadde svart, for jeg må innrømme at jeg har vært innom her av og til for å se om du hadde noe å si om akkurat det jeg grubler så mye på for tida. Mitt liv er også fullt av gode ting og nydelige mennesker, og prosessene jeg har vært igjennom de siste årene har gjort meg både klokere og mer bevisst på hva JEG trenger og ønsker. Det var på tide! Så nå øver jeg meg på å være bare meg, som mamma, datter, søster, venninne, kollega osv. Jeg kjenner på at det stort sett er godt.Og samtidig håper jeg på at kjærligheten skal dukke opp når jeg er klar for det. Det hjelper å høre at andre tror på den! Jeg må høre det om og om igjen. Hekter'n lurer i skyggene, men nå vet jeg hva han er.
God sommer til deg, Nora, og nok en gang: takk for at du tenkte på spørsmålet mitt.
:) <3