På nyttårsaften fikk vi inn denne kommentaren fra en mann som tror på vennskapet.
En veldig god bok og blogg som har fått meg til å forstå at jeg ikke er alene om å slite med hekteproblematikk. Jeg har åpenbart vært inne i et hekt de siste 2 årene etter at et forhold jeg var i ble avsluttet av partneren min på en for meg veldig utydelig måte. Etter det har vi hatt ganske mye kontakt og også vært sammen i perioder. I sommer og høst har vi hatt veldig mange fine opplevelser sammen som jeg trodde og håpet skulle føre oss ordentlig sammen igjen. Men hun er akkurat like diffus og utydelig som før og jeg kjenner meg veldig godt igjen i symptom nr 1 ”jeg føler meg ofte avvist” Men hva blir så min konklusjon på alt dette? Jo jeg tar et betydelig ansvar for det som har skjedd (ved at jeg har ”hengt” meg for mye på) og jeg ønsker faktisk at det hele skal gli over i et vennskap. Det tror jeg også hun ønsker. Bl.a. derfor har vi utvekslet hyggelige sms-er i jula og nå på nyttårsaften, og det føles faktisk godt og riktig for meg og sikkert også for henne. Jeg forstår at total avstand/avvisning for mange er løsningen på ”hektet”. Men jeg er litt overrasket over at det blir fremstilt som det eneste riktige og saliggjørende fra Sissel og Nora. For meg tror jeg den beste løsningen er å erkjenne og akseptere at det aldri blir hun og meg og at jeg derfor må gå videre og prøve å finne noen andre. Men at jeg likevel ønsker å ta vare på ”vennskapsbiten” i det vi har sammen. Hilsen JR
Takk for innspillet ditt, JR. Total avvisning behøver ikke å være riktig i ditt tilfelle. Du sier jo selv at du både har erkjent og akseptert at det aldri blir dere to, og dermed er sjansen fint til stede for at du vil kunne utvikle et vennskapelig forhold til din eks. Pass bare på at du ikke lurer deg selv. Det er absolutt mulig å forføre seg selv til å tro at man har akseptert situasjonen, uten at dette er reelt. Bak en "flink" fasade er det mulig å fortsette å plage seg selv med et vennskap som man dypest sett håper skal bli kjærlighet. Men siden du har erkjent din egen rolle så tydelig, at du tar eget ansvar for det som skjedde, kan det utmerket godt hende at du er på den sikre siden!
Vennskapsdilemmaet er forøvrig noe vi ikke har berørt som eget tema her på bloggen tidligere, og det er vel på tide. Mange er villige til å gi opp den kjærlighets-ideen som er knyttet til "alt eller ingenting". De vil faktisk ha lite, heller enn ingenting, fra den de har et forhold til. De VIL ikke gi slipp på det lille, fordi det lille faktisk gir mye. Det er også et valg. Så altså: Hvis man er villig til å gi opp håpet om at et forhold kan bli varig, monogamt og trygt, og hvis man er i stand til å leve på glimt av lykke, så er dette også et respektabelt valg, ikke stakkarslig eller "feil" eller sykt. Men forutsetningen for å greie å leve slik, uten å gå istykker handler igjen om AKSEPTERING: "Jeg aksepterer at dette aldri blir et trygt, forutsigbart og gjensidig kjærlighetsforhold, men jeg vil ha det allikevel."
Mange berømte kvinner (og menn) har levd med den smerten det er aldri å få være den eneste ene for den de elsker. Hege Duckert har skrevet en fantastisk bok - "Mitt grådige hjerte" - om kvinner som utviklet stor kunst samtidig som de led kvaler fordi de elsket "menn med rastløse hjerter". (Simone de Beauvoir , Frida Kahlo, Billie Holiday og Karen Blixen). Skal man tåle å leve uten trygghet i noe som både er og ikke er et forhold, må man som dikteren sier "elske sin skjebne" og ikke la livet gå i oppløsning fordi man ikke får det ankerfestet man lengter etter. Det er mange slags kjærlighet der ute.
Sissel & Nora
Sissel og Nora skriver noe veldig viktig her:
SvarSlett"Pass bare på at du ikke lurer deg selv. Det er absolutt mulig å forføre seg selv til å tro at man har akseptert situasjonen, uten at dette er reelt. Bak en "flink" fasade er det mulig å fortsette å plage seg selv med et vennskap som man dypest sett håper skal bli kjærlighet"
Dette avsnittet beskriver min situasjon. Jeg lurte meg selv, flere ganger prøvde jeg å la det gå over i et vennskap, det var helt greit fra hekterens side. Det ble et emosjonelt mareritt og en vond og lang utsettelse for å komme i gang med avhektingsprosessen.
Selv tror jeg at hvis et hekt skal kunne gå over i vennskap må absolutt alt av følelser være borte, ellers ender en med å gå og håpe på noe som aldri kommer til å skje.
Hilsen en som ikke klarte det...
Takk for svaret fra Sissel og Nora og at de løftet ”vennskapsdilemmaet” opp som et eget tema.
SvarSlettTakk også for kommentaren fra JW. Jeg er enig i at det er en fare i å ”lure seg selv”. Jeg har nok gjort det en stund nå. Men hvis en er bevisst på faren og forsøker ”å gå videre” samtidig som en forsøker å bevare kontakten og vennskapet, så føler jeg at det er riktig for meg nå. JW,s råd om at absolutt alt av følelser må være borte for at hektet skal gå over i et vennskap blir for meg litt meningsløst. Men menes det erotiske følelser så kan jeg kanskje forstå det, og det var vel det JW mente.
Jeg er glad for at Sissel og Nora ikke nødvendigvis avfeier min ”strategi”. Fint også å høre at et ønske om vennskap og kontakt ikke nødvendigvis er stakkarslig , feil eller sykt. I mitt tilfelle hadde og har jeg veldig mange gode og spesielle tilknytningspunkter til min såkalte ”hekter” Jeg er overbevist om at hun opplever dette gjensidig. For meg er alt dette mer enn tilstrekkelig til at vi kunne fortsatt å ha et ”ordentlig” og stabilt forhold. For henne er det likevel noe som mangler eller blir ”feil”. Det har vært veldig vanskelig for meg å forstå og akseptere dette, men ved samtaler med henne mv. er jeg nå i ferd med å gjøre det.
Hvorfor ikke bare legge det hele bak meg? Jeg er kanskje ikke”skrudd sammen” på en slik måte? Jeg har flere andre gode venner, men føler at det er unaturlig og rart å gi slipp på alt det fine ”hekteren” og jeg har sammen.
Eller synes jeg nok at ”hekterne” nokså ensidig blir fremstilt som onde og hensynsløse i denne bloggen. Boka er imidlertid mye mer balansert og fordeler ansvaret i større grad. Mange av oss som blir hektet har et betydelig ansvar i å forstå de (dessverre) litt vage/ambivalente signalene som sendes ut fra hekteren. Antihektets 10 bud er en fin oppsummering og veldig viktige å forsøke å etterleve for begge parter i denne sammenhengen.
Hilsen JR
Veldig bra med innlegg som setter søkelys på andre sider av hekt-problematikken. Men jeg har et lite spørsmål til JR. Hvordan vil du reagere dersom hekteren din (altså nå din venn) treffer andre og evt. forelsker seg? Kanskje vet du ikke akkurat nå hvordan du kommer til å ta det, men det kan bli aktuelt, tror du ikke?
SvarSlettHilsen K
Godt spørsmål, K.
SvarSlettDet var det som skjedde i mitt tilfelle -- at jeg hektet meg av og beholdt og pleiet et "alminnelig" nært vennskap. Det fungerte til han fortale at han hadde møtt en ny kvinne (les: elskerinne). Jeg var overhodet ikke forberedt på min reaksjon -- reagerte med vantro og skuffelse, sorg og avmakt.
Altså: jeg var ikke avhektet, slik jeg trodde. Hodet sier en ting, hjertet noe annet.
Etter denne reaksjonen så jeg min egen galskap (krystallklart!) og begynte straks å hekte meg av -- igjen...
Jeg nikker ettertenksomt og gjenkjennende til det du skriver JR. Forelskelse ER nemlig mye galskap, enten den blir gjengjeldt eller avvist, som i ditt tilfelle. En slik form for "galskap" inneholder så sterke følelser at det vil gå ut over et fornuftig vennskap før eller siden.
SvarSlettDu er en fornuftig person, det syns i det du skriver. Kanskje du også bør gi deg selv kreditt for at du har i deg evnen til å kjenne forelskelse, til å la deg rive med og føle så sterkt for noen? Skaff deg litt perspektiv på situasjonen din; Du fikk ikke den du elsker. Det er det negative. Men det virkelig positive og store er at du er i stand til å elske noen så inderlig! Det du har følt har ikke vært forgjeves. Forsøk å se om det kan være en slags balanse mellom fornuft og galskap.
Det er noe i ordtaket "Det er bedre å ha elsket noen og tapt, enn aldri å ha elsket i det hele tatt." Jeg vet at det stemmer!:)
En velment tanke fra K.
Et interessant spørsmål du stilte K. Og fine ord du skrev til meg 6. januar 20.25 Men jeg har nok ikke rukket å svare på spørsmålet ditt før nå. Det var en annen anonym som svarte 6. januar 14.55. Hans erfaring er vel verdt å ta med seg. Min erfaring og tanker rundt dette er imidlertid litt annerledes.
SvarSlettMin ”hekter ”og nåværende venn hadde jeg et normalt forholdt til i ganske lang tid for en tid tilbake. Så gjorde hun det slutt på en for meg overraskende og utydelig måte. Jeg ønsket den gang å forstå det hele og også den gangen bevare kontakten og et slags vennskap med henne, men det var nok også på mange måter et hekt. Så etter en stund ble hun forelsket i en annen. Det var tøft for meg å oppleve, men jeg bevarte likevel ønsket om kontakt med henne og håpet om et vennskap. Bak det hele lå det nok også et lite håp om at vi skulle bli sammen igjen.
Nå er hun igjen alene, men jeg er forberedt på at hun igjen sannsynligvis kommer til å bli forelsket i en annen. Det er absolutt ikke uproblematisk fordi det naturlig nok vil begrense mulighetene til at hun og jeg kan gjøre en del ting sammen og ha en så vidt nær og fin kontakt som vi nå har. Det samme vil skje dersom jeg finner en annen. Noe jeg for så vidt håper på. Viktigst og riktigste for meg nå er likevel å beholde den fine kontakten og vennskapet med min ”hekter” og venn, så får det som skjer skje.
Hilsen JR
Det blir litt "surr" når vi alle er i samme båt og seiler under samme fane - "hekta"!:) Uansett er det fint at vi kan dra nytte av hverandres erfaringer.
SvarSlettJeg beundrer alle som kommer seg videre ut av et destruktivt hektforhold UTEN å føle bitterhet (og kanskje også sinne) over lang tids karusellkjøring med følelsene. Karusellen har vært som en loop, kun med en tydelig start. Resten har vært opp- og nedturer i høy fart, og det har vært nesten umulig å hoppe av.
Jeg har imidlertid jobbet hardt med å slippe taket i de negative følelsene og heller snu alt til å bli en nyttig erfaring for meg. Jeg vet at jeg ikke kan (eller vil) være venn med min hekter. Han er jo fortsatt den samme og vil neppe forandre seg. Du har en annen erfaring JR. Du har beholdt sympatien og respekten for din hekter, og da blir vennskap litt lettere.
Jeg er i hvertfall glad jeg fikk oppleve forelskelse, før det tok helt av og ble destruktivt. Da vet jeg at jeg kan oppleve det igjen, med en annen. Samtidig er jeg godt forberedt på signalene som kan skape problemer.
Lykke til!:) K
Flink til å skrive du K! :)
SvarSlettEr veldig enig med deg! Ikke lenge siden jeg brøt, men idag har "den indre monologen" virkelig fått kjørt seg. Er så mye jeg er bitter og sinna for. Ikke noen god følelse å ha, når jeg har valgt å ikke være venn og brutt tvert av.
Jeg har klart å ikke komme med usakelige og negative personkarateristikker i forholdet. Det er jeg glad for. Men, tenker den forbudte tanken om hvor godt det hadde vært å få henne til å føle hvor ille dette har blitt for meg. Men, bevarer det rasjonelle i meg og vet at det er jeg som er taperen dersom jeg synker så lavt.
Er redd for at det kommer til å ta tid før jeg kan være venn med vedkommende.
Tror forresten det kan være lurt for meg å prøve kognetiv terapi for å endre noe av tankemønsteret mitt slik at ikke det "forsurer/stenger" for det positive som jeg håper vil komme ut av dette!
Og størst av alt er Kjærligheten! ;)
Beundringsverdig at du ikke har falt for fristelsen til å virkelig la din hekter få føle hvor ille dette har blitt for deg! Veldig bra!:)
SvarSlettSissel skriver et sted her på bloggen noe om hvorfor noen mennesker kan være så "onde" at de kan utsette andre for så mye smerte som et hekt jo er. Bl.a. nevnes manglende innlevelse og forståelse for andres følelser, samt liten evne til å føle empati. Det kan i værste fall bety at hekteren IKKE vil forstå din smerte uansett hvor mye du bestreber deg. Hevn og gjengjeldelse vil kanskje få hekteren til å kjenne på egen smerte, men det er ikke dermed sagt at hekteren setter det i umiddelbar forbindelse med noe han eller hun bør ha ansvar for, og dermed føler sympati for deg. Tvert i mot. Du kan ufrivillig bli den store syndebukken.
Da jeg begynte de første, tafatte forsøkene på å komme ut av mitt destruktive forhold, virket det som om min hekter alltid forventet hevnreaksjoner. Hvis jeg ikke svarte på meldinger, anrop, lukket opp når han sto på døra, osv., ja så relaterte han det til hevn fra min side. Jeg hevnet (i følge han) alle hans avvisninger, jeg gav han den samme ubehagelige følelsen av å aldri vite, jeg var like uforutsigbar og mistenkelig som han hadde vært. At jeg ikke ville gå inn i vennskapsfellen var etter hans mening også en form for hevn. Jeg hadde ikke lenger evnen til å føle respekt for han, sa han. I etterkant ser jeg at han hadde litt rett i akkurat det. Det hører med til historien at han hadde andre forhold gående parallelt med mitt.
Men i starten gikk jeg altså fem på og tolket reaksjonene hans som ekte smerte. Jeg var oppriktig lei meg for at jeg hadde gitt han de samme ubehagelige opplevelsene som han hadde gitt meg. Dermed var veien tilbake inn i hektet kort via min dårlige samvittighet. Det eneste han oppfattet var at jeg var hevnlysten, og dermed ble alt snudd på hodet. Han så ikke sin egen rolle og dermed sitt eget ansvar. Og jeg lot meg hekte på igjen.
Det tok en stund før jeg klarte å forstå alt dette. Men fra da av viste jeg at det måtte fullstendig isolasjon til for at jeg skulle komme videre.
Du har med andre ord et veldig godt utgangspunkt for å lykkes med avhektingen!:)
K
BALANSERTE RELASJONER ER AVGJØRENDE FOR Å LYKKES!
SvarSlettJeg tror en veldig viktig og mange ganger avgjørende faktor for å få til gode menneskelige relasjoner er balanse og likeverd. At begge parter ønsker omtrent det samme og at begge tar omtrent like mye initiativ for å få dette til. Dette gjelder både i vennskap og kjærlighet. De fleste av de historiene som presenteres her på bloggen illustrerer egentlig dette synes jeg. Mange forhold lider under uavklarte, uklare og forskjellige forventninger og ønsker fra de to parter. Noe annet som forårsaker mange hekt ser ut til å være at den en parten har en såkalt pågående tilknytningsstil og den andre er preget av nær sagt det motsatt kombinert med mye uklarhet og ambivalens. Den såkalte hekteren er ikke nødvendigvis ond og slem, men har bare en del personlighetstrekk som vedkommende kanskje ikke en gang er ordentlig klar over hvordan oppfattes av den andre. Dette er mine betraktninger som gjør at jeg tydeligvis ikke blir så bitter som mange andre her på bloggen, selv om jeg også til dels har blitt dypt skuffet og følt meg dårlig behandlet. Samtidig som jeg som før nevnt har hatt og fortsatt har veldig mange gode opplevelser med min” hekter” og venn.
Utfordringen er å prøve å forstå partneren best mulig og tilpasse seg deretter. Når en relasjon er i ubalanse har en etter min mening flere valg: 1. Forsøke å møtes på halvveien. 2. At den som vil/føler minst gjør et forsøk på ”løfte seg” og gi mer av seg selv i forholdet. 3. At den som føler mest senker forventningene til forholdet ned til den som vil/føler minst. 4. Bryte kontakten totalt.
Anbefalingene i hekteboka og det de aller fleste på bloggen ser ut til å mene er at punkt 4 er riktig: Bryte all kontakt og helst slette alle spor. Denne oppskriften passer tydeligvis for de fleste. Men kan ikke dette også vise seg å være litt sårbart? Det virker som en del som følger en slik strategi plutselig kan falle nesten helt sammen bare på grunn av en sms eller et mer eller mindre tilfeldig møte med” hekteren” forholdsvis lang tid etter ”bruddet”
Eller synes jeg det er besnærende å prøve meg på noen nye og enkle definisjoner: Et ”hekt” er et ubalansert forhold der den ene parten føler og vil mer enn den andre uten at dette er klart kommunisert og forstått. Et ”kjærlighetsforhold” er et forhold der to parter er hektet gjensidig på hverandre.
Hilsen JR
Jeg sitter her og smiler imens jeg leser, for det er alldeles vidunderlig at det går an å si så mye fornuftig om en situasjon som er så til de grader uforståelig, komplisert og kaotisk når den pågår!
SvarSlettJeg vet at jeg har en i overkant ivrig, analyserende hjerne, som til enhver tid krever Å FORSTÅ før den kan AKSEPTERE. Å havne i et langvarig hekt har lært meg at jeg ikke trenger å forstå alt. Jeg har over tid blitt tvunget til å akseptere det uforståelige. Det har vært nyttig!:)
Det er vanskelig å forstå en ambivalente væremåte. At noen i det ene øyeblikket kan være kjærlig, følsom og trengende, for så i det neste bli avvisende, kjølig og likegyldig krever en rasjonell forklaring for ganske mange.
Min hekter hadde et uuttømmelig hav av (for han) logiske unnskyldninger som jeg ikke forsto. Men det holdt hjernen min sysselsatt døgnet rundt, og det blir man syk av. Å bryte kontakten helt har gitt fornuften min den tiden den har trengt til å catche opp med følelsene, og resultatet er at jeg har akseptert forelskelsen min (jippi!) men jeg trenger ikke lenger forstå fenomenet HAN.
Så JR...de to definisjonene du skriver om helt til sist, de er enkle og teoretiske. Tenk så deilig det hadde vært å ikke ha behov for å stille noen spørsmål, men bare akseptere at SÅNN er det!:) Da kunne langt flere hekt-forhold uproblematisk gått over i vennskap!:)
K.
Har tenkt litt mere idag. Litt mindre sinna monolog heldigvis ;) Om jeg noen gang blir venn med hekteren min er på en måte ikke så viktig. Det viktigste for meg er at jeg ikke lar hun diktere min hverdag og lykke. Jeg kan ikke få det jeg vil og trenger av henne uansett. Dessverre fylles jeg nå på en måte av sjalu tanker om hun allerede har funnet seg en ny osv. Gleder meg til den dagen jeg klarer å ikke savne det gode med henne. Er redd det ikke skjer før jeg er i et nytt forhold. Kanskje når mitt neste forhold er trygt er det lettere å "slippe taket helt" og kunne omgås som venner.
SvarSlettEn venn sa idag "det virker ikke som hun forstod dine behov og ikke kjente den du virkelig er. Dette burde hun ha forstått hvis dette var kjærlighet". Det var noen gode ord som ikke beskriver henne som et dårlig menneske. Jeg vil bare ha henne ut av hodet...
KAN ET HEKT (IGJEN) GÅ OVER TIL ET BALANSERT OG GODT KJÆRLIGHETSFORHOLD?
SvarSlettJeg forstår at hovedhensikten med boka og bloggen er å hjelpe mennesker ut av problematiske og åpenbare hekt. Men jeg tenker at i hvert fall i en del tilfelle kan det være gråsoner og usikkerhet når det gjelder hva en faktisk stå overfor. Jeg tenker at en del såkalte ”hektere” ikke helt vet hva de vil og heller ikke vet hvordan de påvirker og ”virker” på andre mennesker. Derfor tenker jeg at det første en bør gjøre i en hektesituasjon (hvis en fortsatt har gode følelser for hekteren) er å forsøke å få til en god kommunikasjon og være mest mulig åpen om problemene. Kunne ting for eksempel utviklet seg annerledes dersom Nora hadde turt og ta opp med Frank all den usikkerheten og frustrasjonen hun bar på? Kanskje vil Nora svare nei på dette, fordi Frank bare er slik eller sånn. Men ingen hektere er vel helt like, selv om mange sikkert har en del fellestrekk. Sissel skriver i forbindelse med at en ikke må føle skam ved å ”sprekke” (kontakte hekteren igjen):” Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.” Jeg er enig i at det er veldig viktig å eventuelt få den erkjennelsen til å sige inn for fullt, men det kan vel først skje dersom en virkelig har prøvd å få til et balansert og godt forhold? Og alle slike forsøk er vel ikke dømt til å mislykkes selv om relasjonen minner mye om/eller er et hekt?
Hilsen JR
Kjære JR,
SvarSlettTror du har rett i at mange "hektere" ikke vet hva de gjør mot andre ... eller påvirkningen de har ... men tror også at noen VET. Jeg har prøvd i åresvis å ha et balsert og godt kjærlighetsforhold til min "hekter" ... vært åpen med hvordan jeg føler osv...-Problemet er i nesten alle tilfeller av dette at det er dårlig kominikasjon og at man ønsker forsjellig agenda av denne relasjonen man deler...og fordi det blir "ubalanse" i det to mennesker deler blir det komplisert og mange episoder man kunne vært foruten!! Jeg tror for en persjon som opplever et "hekt" at det er vanskelig og forbli venner med denne persjonen så lenge "hektet" og følesene pågår. Muligens med tid og avstand at man kan finne et venneskap igjen med andre premisser enn det man hadde når man var i "hektet". Jeg vet med sikkerthet at jeg ikke kunne vært venner eller hatt et balansert kjærlighetforhold m min "hekter" ... da det er STOR sannsynlighet for at man går tilbake i samme spor som var ... og bli "hengende" før løsrivelsen av hektet. INGEN GOD KOMBINASJON med andre ord!!
hilsen MB
Hei,
SvarSlettJeg har selv vært hekta på en mann, og etter en "short and sweet" affære hadde vi en lang og bitter (for meg) periode som "bare gode venner." Jeg orker ikke gå gjennom alt det vonde det førte til, men kan bare si følgende: dersom du vurderer å være "bare gode venner" med din hekter, så betyr det billetter på første rad til å bivåne hans/hennes møte med sitt livs kjærlighet (ikke deg). Bilder på Facebook av lykkelige øyeblikk og romantiske frieri (men det er ikke du som er tagget i de bildene). Hvis du er riktig flink, kanskje du blir invitert i bryllupet? Ikke som brud eller brudgom, men som gjest?
Hvis blodtrykket ditt IKKE blir påvirket av disse tankene, så kan dere sikkert bli riktig gode venner:-)
Men tro meg, det beste jeg noensinne har gjort var å slå opp med ham som hadde slått opp med meg, men som så gjerne ville være "bare en venn", og kutte all kontakt. Jeg måtte hekte meg av, og det har tatt lang tid.
Legger til slutt ved et dikt av Margaret Atwood:
You fit into me
like a hook into an eye
a fish hook
an open eye
Fant det i samlingen "The Hell With Love: Poems to Mend a Broken Heart" - som jeg anbefaler på det varmeste til alle. Hvis det føles som en fiskekrok i øyet er det ikke kjærlighet, da er det på tide å hekte seg av, folkens:-)
T
Bra bok, T.! Nå ligger den i litteraturlista. Takk skal du ha.
SvarSlettBeste hilsen,
Nora
Jeg mistet bestevennen og ham jeg drømte om til en venninne. Vi var bare gode venner, men vi hadde veldig nær kontakt i mange år. De to siste årene ble en viktig grense brutt og vi hadde også et intimt forhold. Det ble en substitutt for noe annet. Greit når han var singel, men jeg lurte meg selv lenge. Jeg har alltid levd alene og trives med det, men jeg fikk smaken på noe annet gjennom ham. Det var godt å bli sett som kvinne og ikke bare som venninne. Jeg har ikke hatt så nært venneforhold til noen over så lang tid. Det er vel derfor det gjør så vondt og tar så lang tid å komme videre. Jeg har intet usnakket med ham. Han har fortalt åpent og ærlig hvorfor det aldri kunne bli oss. Jeg tok konsekvensen og kuttet kontakten, men vi møtes pga felles venner. Jeg er ikke stolt av mine handlinger efter "bruddet", men jeg klarer ikke bedre.
SvarSlettJeg har jobbet mye med å finne tilbake til meg selv. Jeg har fått hjelp av gode venner og fagfolk. Jeg er ikke i mål, men tiden gjør underverker. Jeg tenker mye på ham, men mener jeg har forsonet meg med at vennskapet er over og at han ikke lenger er en del av mitt liv. Da burde det ikke være så vanskelig å møtes.. Slik er det ikke. Jeg får ”hjerteklapp”, jeg planlegger hvordan jeg skal takle alle mulige og umulige tenkte situasjoner – dernest tiden sammen og så debriefing. Det er vanskeligst å forholde seg til henne. Jeg vet så godt at hun er helt uskyldig i min misære. Vi var ikke nære venner, men har vært i samme vennegjeng lenge. Alt føles så kunstig nå. Jeg skjønner ikke hvorfor det gjør så vondt å se henne, men det er nok noe sjalusi. Jeg skulle jo så gjerne vært i hennes sted. Jeg klarer ikke å definere hva slags sjalusi det er. Den rasjonelle delen av meg er ikke sjalu, men følelsene sier noe annet. Jeg føler meg som en taper overfor en som jeg ikke skjønner hvorfor jeg skulle tape for. Hva har hun som jeg ikke har? Jeg er overrasket over at han klarer å leve med henne. Det irriterer meg litt. Vil jeg ha rett? Er det litt av kjernen i det hele? Slår kontrollfreaken i meg inn?
Jeg har flere venner som jeg har vært forelsket i eller sammen med. Jeg har svelget kameler for å komme over i vennesporet, men det er gjensidige gode vennskap i dag. Det siste caset er annerledes. Det klarer jeg ikke å håndtere – selv etter 1½ år uten særlig kontakt. Det beste er å ha null kontakt. Da må jeg trekke meg ut av vennekretsen og det har jeg ikke lyst til. Jeg leter i blinde etter en måte å håndtere dem og følelsene mine på for å klare å møtes. Den rasjonelle delen av meg synes det burde være enkelt, men de ukontrollerbare følelsene reagerer annerledes. Er det usikkerheten om hvordan jeg skal håndtere noe som var så nært – som jeg kjenner så godt? Det er rart å skulle være fremmed overfor noen som man har vært så nær – og det gjelder egentlig dem begge. Hvis det er problemet, så vil mye gå seg til. Hvis jeg fremdeles er glad i ham, så er det verre. Eller vil være glad i ham? Det er tull i og med at jeg vet at det aldri vil bli oss. Jeg jobber med å overbevise meg selv.
Jeg skulle så gjerne ha skjønt hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og hvorfor det er så vrient å komme ut av dette.. Er det såret stolthet? Er jeg skuffet? Bitter? Fordi jeg nok en gang har satset på feil hest? Fordi jeg ikke klarer å få en kjæreste. Når alt fungerte så bra – hvorfor gikk det ikke – hvorfor var jeg ikke bra nok? Jeg er vant til å få til mye ved egeninnsats – på denne fronten taper jeg gang på gang – why? For å komme videre så dreier det seg ikke så mye om avhekting lenger, men hva må jeg gjøre med meg selv? Hva må jeg gjøre for å lære meg å gruble mindre og gi litt mer f.. Hvordan kan jeg lære meg til å legge ting bak meg? Akseptere ting som de er. Det handler om egenutvikling.
Hilsen "jeg vil, men får det ikke til"