Hilsen Nora, som fryder seg over den første solskinnshistorien som kom inn i dag:
"Mitt viktigste kjennetegn på at jeg har vært hekta, er at selvfølelsen forsvinner. Til slutt kjente jeg ikke meg selv igjen. Hvor var "gladjenta" blitt av? Jeg hadde krysset så mange grenser med min ex (som for øvrig aldri var "min"), overtilpasset meg så til de grader at jeg til slutt bare var en grå skygge av meg selv. Og som Nora i boka, gikk jeg også ned mange kilo. Det er som om man forsvinner helt når man er hekta, på fysisk og psykisk.
Husker jeg en periode var så nedfor, men så begynte jeg å si til meg selv: "Jeg er vakker, jeg er klok, og jeg har et godt hjerte". Jeg gjorde dette fordi jeg følte meg så liten, så liten med min "hekter". Og gjett hva som skjedde!? Min følelse av verdi og stolthet steg så mange hakk, at jeg begynte å skjønne at dette faktisk ikke er noen bra mann for meg!
Etter det var mye gjort, jeg begynte å hekte meg løs. Han begynte faktisk å like meg mer, men jeg glemmer aldri hvordan han behandlet meg mens jeg var hekta. Han benyttet seg til fulle av at jeg var forelsket og hektet. Det styrket hans ego noe voldsomt. Han kunne godt ha sex med meg mens han hvisket meg ømme ord i øret. Dagen etter kunne han si at han fortsatt ikke visste om han ville "ha meg" eller ikke!
Nå som jeg ser hva jeg selv skriver, er det jo ganske utrolig at jeg trodde jeg var glad i, og forelsket i denne fyren. Jeg er tross alt en voksen kvinne i 40-årene, med voksne/halvvoksne barn. Har vært gift og skilt, men aldri opplevd maken til besettelse! For det er jo det det er! Ikke sunt for sjelen i det hele tatt.
Men nå holder jeg meg unna ham, selv om han vil være venner. Som jeg har skrevet her tidligere i denne bloggen. Slike venner trenger jeg ikke. Jeg er på vei oppover nå. Kjenner det i hele kroppen, føler meg sunnere og sterkere enn på flere år. Jeg var i dette forholdet til og fra i nesten 2,5 år. Nå har jeg vært meg selv i ca 6 mnd. Det er vidunderlig!
Klem fra Elisa"
ENDELIG FRI, ETTER EGEN OPPSKRIFT
SvarSlettJeg vil gjerne dele med dere hvordan jeg avhektet meg. Det tok tre måneder og var et lite helvete, men nå står jeg tilbake sterkere og klokere enn jeg var før jeg traff denne mannen som såret meg så dypt.
Jeg har nok ikke fulgt oppskriften i boken. Men synes det er viktig å vise at man må finne en måte som fungerer og ikke nødvendigvis gjøre "det riktige".
Jeg satt fast i "vil ha, men får ikke"-problematikken. Det er en sterk drivkraft og er også tema i alle former for misbruk og avhengighets-tematikk. Nå har jeg klart å snu det til "får, men vil ikke ha" og da har det ramlet et tonn fra mine skuldre og gitt meg livet mitt tilbake. Så hvordan gjorde jeg det?
Jeg skrev en mail til denne mannen og forklarte at jeg satt i klisteret. Fortalte kort om hektets natur. Jeg ba ham gjøre det slik at alle mine mail til ham i fremtiden måtte gå gå direkte i søppelkassa. Og så begynte jeg å skrive. Alt det jeg følte. Alt sinne, all sårhet og det som gjorde at jeg kjente meg så liten og verdiløs. Siden jeg kunne skrive så mange mailer jeg bare ville, følte jeg ikke noe behov for å sende sms eller ringe. Etter å ha sendt ca 15 mail, forsvant plutselig trangen.
Når jeg tenker på ham nå, er det med en følelse av en liten sorg, men jeg ser også på ham som et tema i mitt liv som jeg er ferdig med.
Sånn gjorde jeg det. Men da hadde jeg (heldigvis) en hekter som var så redd at han ikke har tatt kontakt med meg etter den første mailen jeg sendte - hvor jeg ba ham om ikke å svare. Om han hadde svart meg, ville nok ikke denne metoden fungert, men antakelig bare gjort det hele enda verre.
Hilsen alternativt avhekta
Gratulerer til begge to! Godt å lese at det ER mulig å komme seg hel gjennom et hekt.
SvarSlettAlternativt avhekta skriver: "Om han hadde svart meg, ville nok ikke denne metoden fungert, men antakelig bare gjort det hele enda verre." Dette kan jeg bekrefte. Det skjedde med meg og min Frank -- gang på gang...
Etter flere år frem og tilbake ble min metode å be Frank på en vennlig men bestemt måte å slette meg fra alle sine kontaktlister (mobil, e-post, FB). Sammen med denne bønnen skrev jeg kort hvordan jeg hadde opplevd forholdet, og at jeg valgte å ta vare på de de gode minnene. Vanligvis ville han svart med en lang emosjonell utredning, men denne gangen kom det en kort melding: at det ikke var noen hensikt å tvære dette ut og at han ville gjøre som jeg befalte. Han oppfattet min bønn som befaling! Umiddelbart ble dette litt sårt, men så skjøv jeg det vekk og tenkte "Ok, det er HANS opplevelse og den kan jeg ikke gjøre noe med!" Denne tanken var "Eureka!" for meg -- først DA klarte jeg å kutte symbiosen...
Takk til dere som er "over på den andre siden" for at dere deler det med oss andre. Selv sliter jeg fremdeles med bitterheten etter et år ut av hektet. Min "frank" skulle nok ønsket å slippe alle mailene fra meg.... men jeg har rett og slett problemer med å takle at jeg kunne være så blind og døv så lenge! Jeg har lest boka, og det hjalp en god del. Min "Frank" tar ingen selvkritikk, og er nok av den sorten som manipulerte og hektet ganske bevisst, at en forelskelse skulle gjøre meg så blind er i etterid helt nifst å tenke på, for jeg ser jo etterpå at han SA en ting... og GJORDE noe helt annet! Jeg har mailet edder og galle, og begriper ikke hvorfor jeg bare ikke kan la han være i fred med sitt (store) ego.... til og med etter å ha fått vite i ettertid om at han har løyet ganske mye for meg og andre så greier jeg ikke å sette strek! Er vel egentlig mest sint på meg selv fordi jeg lot meg lure, og ikke så den (tydelige) skriften på veggen! Så her sitter jeg så liten så liten, og t.o.m viser denne kyniske mannen at jeg er det...
SvarSlettNoen råd?
snupp!
"Når nøden blir til bitterhet, blir den kreft i sinnet, men når nøden blir til bønn, blir den til en kraft i sjelen." Slik heter det i et ordtak av ukjent opprinnelse. Mitt beste råd: Les om bitterhetsessens i Paulo Coelhos "Veronika vil dø" ;)
SvarSlettTil anonym som skrev 8.feb. Det beste du kan gjøre er nok å slutte og skrive til din "Frank". Du skader kun deg selv, og han får rett i sin kynisme. Hvis du absolutt vil skrive, så skriv på papir, og brenn det i peisen etterpå. Utrolig god følelse!
SvarSlettJeg hadde seriøst tenkt å sende exen brevet jeg skrev, og sende med et smykke jeg hadde fått av ham. Hadde til og med satt på frimerker. Men så regnet det så fælt den dagen, at jeg ikke gikk ut og fikk sendt brevet i postkassen. Så tenkte jeg i et plutselig klarsyn: Søren heller, dette kan jeg jo ikke sende! Så ut kom smykket, (har gjemt det til jeg kanskje får et barnebarn en dag), og brevet gikk i peisen. Det var slik en seier for meg!
Jeg hadde ydmyket meg nok i løpet av "forholdet". Best å i hvert fall avslutte med verdighet. Lykke til!
Hilsen Elisa (som selv om min historie ble kalt en solskinnshistorie fortsatt jobber med meg selv. For min "Frank får jeg jo ikke gjort noe med)
Til deg som ber om råd..
SvarSlettDu sier du er sint på deg selv fordi du lot deg lure. Med det dømmer du din egen handling fra en tid da du IKKE hadde den samme visdommen som du har i dag. Du dømmer din egen fortid basert på klokskap fra erfaringer du har gjort i etterkant. For sannheten er jo at du IKKE kunne handlet så veldig anerledes fordi du IKKE forutså hva som kom.
Så stopp med å gi deg selv "mental juling", og forsøk heller å rette oppmerksomheten mot hvordan du best kan komme deg opp igjen!:)
Det er ingen vinnere i et hekt. Men om du kan komme deg ut av det med bare et ørlite snev av dyrkjøpt stolthet (les: ikke send han NOE!), så vil du om litt begynne å vokse i egne øyne. Du vil i større grad føle deg bedre. Han fortjener ikke å få vite noe hvordan du har det! Og ikke skylder du han hjelp til selvinnsikt. Men du fortjener å få bearbeidet det du har opplevd. Lag deg heller en mappe på pcen og kall den et eller annet passende. Legg all skriftelig eder og galle i denne, isteden for å sende til han. Her kan du dessuten skrive ned alle tilbakefallende følelser også, uten at det raker noen andre enn deg.
Og du..les siste del i boka, den som omhandler hvordan du hekter deg av. Der står det faktisk GODE råd som gjelder akkurat for deg slik du har det nå!:)
Klem K.
3 år med av/på, kald/varm og godt inne i en vond spiral jeg ALDRI trodde jeg skulle komme ut av. Men i november skjedde det som ble avgjørende for meg. Han traff en annen, noe han hadde gjort flere ganger, men alltid kommet tilbake igjen, angrende ... Men nå var det nok, mer enn nok for meg. Jeg var bare blitt en nervøs, nedbrutt jente på 38 år som ikke visste hvem jeg var lenger eller hva jeg sto for. Selvtilliten min var nådd bunnen!!! En venninne fortalte meg om "hekta" boken - og så var det gjort! Jeg kjøpte boken og leste den ut på en kveld/natt ... Dette var veldig sterkt for meg da jeg endelig kunne sette ord på hva jeg hadde opplevd og hvilken situasjon jeg hadde
SvarSlettbefunnet meg i. Jeg bare gråt, men det var en befriende gråt: Endelig fantes det ord for alt det vonde og galskapen jeg hadde opplevd ... Jeg begynte allerede der og da å jobbe med meg selv og situasjonen. Jeg slettet han fra ALT. Facebook, msn og meldinger på telefonen. Jeg ville ha ham vekk, ville finne meg selv igjen ...
Det ble noen tøffe måneder, hvor han sendte noen meldinger osv. MEN jeg brukte boken og bloggen flittig. Og det hjalp meg enormt! Fant mye styrke her og klarte og se bort fra forsøkene hans i å oppnå kontakt med meg.
Nå er det gått 4 mnd snart og jeg kjenner at jeg ikke trenger ham i livet mitt mer *SMILER* Jeg ser så klart hva dette gjorde med meg som menneske og jeg vet nå at jeg fortjener sååå mye mer :) Jeg kommer meg igjennom dagene og nå ... nå tenker jeg knapt på hva han gjør eller hvor han befinner seg. Og fy flate ... hadde jeg bare visst dette før! JEG ER FRI:))
Varm hilsen MB
Jeg er glad denne bloggen finnes! Jeg har selv vært hektet i mange år, gjentatte ganger, - det holdt med EN setning: "Jeg er i grunnen ikke klar for et forhold nå" (eller noe lignende) og KLIKK så var jeg hektet og gjorde alt jeg kunne for at det skulle bli et forhold! Det resulterte i først et ekteskap og siden to samboerforhold, hvor jeg følte meg mer og mer ulykkelig. Disse mennene var følelsesmessig utilgjengelige for meg, men kanskje ikke typiske "hektere". Jeg traff en slik også - og det ble utrolig nok redningen!
SvarSlettJeg oppdaget at det jeg en gang kalte FORELSKELSE var en intens følelse av å strekke meg på tå for å nå opp, for å være bra nok, for å tilfredsstille. Til sist ble jeg klar over at dette ikke hadde noe med forelskelse eller kjærlighet å gjøre, men var en FORHEKSELSE hvor jeg repeterte barndommens kamp for å være god nok til å bli elsket.
Denne erkjennelsen ble fulgt av sorg, sorg over mislykkete forhold og sorg over savnet jeg opplevde som barn. Jeg var også redd jeg måtte innstille meg på å leve alene, noe jeg hadde liten lyst til, men jeg hadde enda mindre lyst til å gå inn i nok et hekt. Jeg hadde attpåtil en mistanke om at jeg ville finne et ikke-hektet forhold kjedelig!!
Jeg kom etter hvert gjennom sorgen. Jeg ble klar over at jeg kunne elske uten å være hektet. Jeg opplevde min første virkelige forelskelse (noe som føles helt annerledes enn å være forhekset eller hektet)og oppdaget at et ikke-hektet forhold kan være spennende!
Den tilværelsen jeg har nå er til fulle verd kampen jeg hadde med meg selv for å komme ut av mine hekt! Til de som fortsatt kjemper vil jeg si: DET NYTTER! DET ER VERD DET!
Jeg synes dere er så flinke! Hvor får dere denne selvdisiplinen fra? Jeg klarer ikke. Klarer ikke la være å sende patetiske meldinger, ringe, mase og be på mine knær. Min "frank" tar aldri kontakt, for å si det sånn, så det problemet har jeg ikke. Han synes jeg er grenseløst masete, og jeg trykker meg selv ned i søla gang på gang. Uff. How to?
SvarSlettJeg har skrevet på denne bloggen før. Har vært hektet på en mann på jobben, som har vist seg som en manipulator og en kvinneforfører av rang. Jeg er forhåpentligvis på vei over i ny jobb. For ham føler jeg kun forakt - og medlidenhet. Han er en stakkar. Jeg prøver å tilgi meg selv for min manglende innsikt som førte til at jeg involverte meg med denne mannen og er takknemlig for de erfaringer - og faktisk også det som er bra! som denne hendelsen har gitt meg. Jeg aksepterer at jeg fortsatt skammer meg litt over hva som har skjedd, men at min skam er sunnere enn hans totale mangel på sådan! Fra ham vil jeg aldri få en beklagelse over smerten han har påført meg, anstendig oppførsel eller ærlighet. I vissheten om dette, og om hva han trenger og bruker kvinner til, kan jeg slippe alle håp om en anstendig og gjensidig relasjon med ham. Han var aldri interessert i meg som menneske, for ham er kvinner kun et middel til bekreftelse. Jeg sliter fortsatt med tanker om hevn, men har klart å oppføre meg anstendig hittil. Men jeg aksepterer også at det er naturlig å ønske noen vondt som med vilje har tråkket på følelsene mine uten å ta noe ansvar for det.
SvarSlettDet nytter, folkens! Hold avstand, se ham/henne for det han/hun er og la handlingene dømme ham/hennne. Takk for denne bloggen, som har vært til stor hjelp, og som jeg fortsatt er innom, dog ikke så hyppig som før. Å føle seg fri fra dette mennesket - det er som å ha fått tilbake livet sitt. Nei, det ER å ha fått tilbake livet sitt! Jeg unner dere alle følelsen. Og måtte jeg aldri! få behov for denne bloggen igjen!
Klem fra Medhekter