Det er mange som skriver om sjalusi på bloggen, og det er bra! Sjalusi er en av de mest uverdige følelsene vi kan ha, så det er fint at den luftes ut!
Det er skambelagt å være sjalu, det betraktes av mange som et tegn på umodenhet. Derfor gjør det vondt å innrømme at man er sjalu. I psykiatrien er sjalusi tradisjonelt blitt sett på som et tegn på tidlige traumer og tilknytningsskade i barndommen, og det kan noen ganger være riktig. Er du blitt forlatt, sviktet eller blitt vilkårlig behandlet av omsorgspersoner som liten, kan du bli redd, sjalu og klamrete overfor en partner senere i livet. Eller verre, du kan bli voldelig og kontrollerende.
"Grunnløs" sjalusi kan ødelegge et parforhold helt, men så er det bare dette at sjalusi sjelden er helt grunnløs, følelsen oppstår sjelden i et vakum. Mange av de parene jeg arbeider med strever med sjalusi-følelse hos den ene parten, og når vi går nærmere inn på hva som ligger under, er følelsen ganske logisk. Sjalusi oppstår ofte når den ene opplever at den andre glipper unna, virker hemmelighetsfull, er blitt fjern, fremmed, jobber ekstremt mye, er alle andre steder enn hjemme, ikke prioriterer forholdet, ikke orker sex, ikke ser den sjalu partens emosjonelle behov og så videre. Da må vi nøste og prøve å finne den såre "underteksten" i den sjalu partens anklager, sinne og utbrudd, og "underteksten" er ofte slik: "Du er ikke her for meg lenger, jeg føler at du forsvinner for meg". Det er tristhet og frykt for å miste den andres kjærlighet som ofte ligger under sjalu atferd, ikke et behov for å kontrollere og dominere. Det er opplevelsen av selv ikke å ha noen kontroll i relasjonen som skaper denne fortvilte kavingen som kalles sjalusi. Sjalusien kan være grunnløs i den forstand at den andre slett ikke er verken utro eller på vei bort, men følelsen av å være forlatt stimuleres av partnerens bortvendte væremåte.
I hekt-relasjoner er sjalusi derimot IKKE grunnløst. Et hekt vedlikeholdes jo nettopp fordi den tilbedte ALDRI er forutsigbar, tydelig og stabilt tilgjengelig - Frank eller Frankine er faktisk ikke påkoblet, kun periodevis.
Både K og SLITEN SIRKUSPUDDEL forteller under innlegget FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN? at de ikke har vært spesielt sjalu av seg tidligere. De er himmelfalne over sin egen tilstand, men begge ser at det er deres personlige Frank som aktivt har bidratt til å skape sjalusifølelse hos dem. Derfor er det helt korrekt når K sier at et "hektmiljø er en fruktbar grobunn for absolutt ALLE dårlige egenskaper, og de eskalerer bare man blir værende lenge nok."
Så altså: Kuren er å bestemme seg for å hekte seg av, binde seg til masten når tvilen melder seg, bruke venner, bok, blogg, jobb og alle gode ting i livet for å roe ned sitt eget elektrifiserte system og finne mening et annet sted enn i den smertefulle hekt-relasjonen.
Beste hilsen Sissel
Kjære Sissel!
SvarSlettEndelig en beskrivelse av sjalusi som noe mer enn en negativ karakteristikk av en person som er kontrollerende og herskesyk!
Du har en fantastisk evne til å beskrive følelser på en presis og enkel måte. Det du skriver i boken, bloggen og sier i intervjuer treffer meg. Skammen og den litt slitte selvfølelsen for å være hektet, blir mindre og de rådene du gir opplever jeg som troverdige og effektive. De hjelper meg virkelig mye!
Dette går riktige veien! Tusen takk til deg og Nora!
Takk for den gode forståelsen Sissel!
SvarSlettSjalusi, eller sjalusiens destruktive natur slik den gradvis trigges frem i et hekt, ble det tydeligste tegnet på at jeg hadde mistet meg selv. Det som er skremmende var at jeg på en måte tillot at det skjedde!
Jeg skammet meg egentlig ikke over å føle sjalusi. Jeg kjente at nest etter sinne så ble sjalusien den mest naturlige og riktige følelsen jeg kunne ha når jeg oppdaget at jeg ikke var den eneste kvinnen min "Frank" nøt godt av.
Jeg opplevde at kommunikasjonen mellom oss, eller mangel på sådan, var med på å styrke mistankene mine, og jeg levde for å avsløre han slik at jeg kunne få fred. Å reagere med sjalusi ble normalen, og jeg skammet meg ikke over det normale.
Det jeg VIRKELIG skammet meg over, var at jeg mot all fornuft tok han inn i varmen igjen og igjen, uansett hvor mange mistanker jeg hadde! Jeg tilgav aldri, for jeg fikk jo aldri en innrømmelse fra han som hang på greip og som gav meg noe ekte å tilgi han for. Jeg glemte heller aldri hvor vondt det føltes, jeg bare gjemte det langt inni meg. Men isteden for å komme meg ut av hektet med verdigheten i behold, senket jeg min egen verdi helt ned til rennesteinsnivå og tillot meg selv å fremstå som dum, mindreverdig og fullstendig hjelpesløs hver gang jeg ikke klarte å si nei til han. Det ble et sykt spill mellom min "Frank" og meg som jeg aldri kunne vinne.
Jeg savner det å tilgi. Det å rolig kunne fortelle min "Frank" at jeg var svak og blind av forelskelse, og at jeg på den måten gjorde meg tilgjengelig for hans skrudde væremåte. At jeg på et vis var delaktig i utfallet. Men jeg klarer ikke!! Jeg føler mest av alt forakt og avsky for det han gjorde, og jeg vet at han fortsatt holder på i samme stil. Isteden har jeg valgt å jobbe med og tilgi meg selv, og jeg sier jeg et høyt pokker ta alle dere "Franker" og "Frankiner"!
K.
Hjelp til selvhjelp!
SvarSlettTusen takk, kjære Sissel og kjære Nora.
Siden 2.nyttårsdag da jeg fikk vite om denne boken og denne bloggen har livet mitt blitt forandret.
Jeg skrev til dere da om at jeg ville bruke dere til å komme meg ut av mitt hekt. Jeg var da der at jeg innså at jeg var hekta. Jeg var i følge dere allerede på i gang med avhektingen. For det første du må gjøre er å innse at det er ett hekt.
Jeg ønsket også å komme meg ut av dette.
Jeg har nå i 18 dager fulgt dere, lest boken, fulgt rådene fra boken og gjort alt dere anbefaler. Jeg takker dere for hjelpen så langt.
Jeg er forbi to hinder:
1) jeg har klart å ikke ta kontakt, ringe, sende sms eller mail på 18 dager. Det har faktisk ikke vært så vanskelig heller takket være dere.
2) jeg har slettet min Frank fra facebook....fikk vite av venner dagen etter at Frank noen timer etter jeg hadde slettet han har forandret sin status fra singel til i ett forhold. Min reaksjon. Jeg ler ....for jeg ser det latterlige i det som har vært, for jeg skjønner at dette er ett nytt spill fra hannes side. Han vil forsøke å gjøre meg sjalu. Han vet at jeg har vært sjalu i forholdet, for jeg har vært så åpen at jeg har fortalt alt. Nå vil han "fange" meg igjen. Men jeg ler....og jeg tenker at "Nei, ikke denne gangen" Jeg er blitt sterkere. Jeg klarer å stå imot nå. Jeg er kommet ett steg lengere, og jeg vil ikke tilbake i det som var. Jeg tenker til og med at om det virkelig er tilfelle at han er i ett forhold, så er jo det fint for han, jeg hater han ikke, ønsker han faktisk lykke. Men jeg synes synd i denne kvinnen om det er virkelig er en. Jeg får lyst til å advare henne. Først fikk jeg en umiddelbar tanke "lykke til kvinne, du har virkelig noe å bryne deg på". Men jeg kjenner at det er ikke meg. Jeg får faktisk lyst å advare henne. Ja og han....kunne ønske han kunne lese boken deres, det er bare så synd at jeg vet at han er ikke mottakelig. Hadde han vært det så hadde vi sikket funnet ut av det i løpet av de 3 årene jeg prøvde. Ingen skal si at jeg ikke prøvde :)
En siste ting. Jeg tror ikke jeg er på trygg grunn enda.
Jeg har ikke sett han, face to face siden 30.desember i fjor. Det er en terksel jeg må over. Men jeg føler meg sterk og jeg har tro på at jeg skal klare det. Og eventuelle andre "tester" han måtte utsette meg for.
En venninne sa til meg, hvis han dukker opp hjemme hos deg, så må du si til han: " Du må gå, jeg vil ikke ha deg her!"
Det har jeg tenkt å gjøre.
Nok en gang tusen takk for støtten så langt.
Jeg føler meg som ett nytt mennneske allerede!!
Ikke så frustert kvinne lengre
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettKommentaren rett ovenfor er ikke fjernet fra bloggen, men flyttet til innlegget ER JEG KLAR FOR EN NY KJÆRESTE?
SvarSlett