Kjære alle dere som sliter med tilbakefall og skamfølelse,
Erkjennelse er avgjørende for de fleste når de skal frigjøre seg fra tanker, følelser eller personer som plager dem. Når vi forstår hva vi føler og hvorfor, kan dette redusere forvirringsfølelse og roe ned et oppskremt nervesystem som har havnet i en kronisk stresspiral. Men veien til et nytt liv følger ikke en rett linje. Jeg har svært sjelden i mine 31 år som terapeut opplevd at klienters problemer er løst som ved et trylleslag straks de har forstått hva de faktisk strever med. AMBIVALENS, TILBAKEFALLSTANKER- OG HANDLINGER er normalt i alle tunge endringsprosesser. Og når man har "falt for fristelsen" til å kontakte eller gi etter for sin "hekter", vil mange føle skam og kanskje ikke våge å melde fra at de nok en gang har latt håpet og troen ta overhånd.
Hvis du nå sitter der igjen, etter nok et nederlag, IKKE KJEFT PÅ DEG SELV! Ikke mist motet. Det du har gjort er normalt. Fortell venner, bloggen, oss, at du glemte å binde deg til masten et øyeblikk fordi håpet tok overhånd. Dette gjør deg ikke ynkelig, du behøver ikke å skamme deg og isolere deg igjen. Stå fram med hevet hode. Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.
Hvis du nå sitter der igjen, etter nok et nederlag, IKKE KJEFT PÅ DEG SELV! Ikke mist motet. Det du har gjort er normalt. Fortell venner, bloggen, oss, at du glemte å binde deg til masten et øyeblikk fordi håpet tok overhånd. Dette gjør deg ikke ynkelig, du behøver ikke å skamme deg og isolere deg igjen. Stå fram med hevet hode. Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.
Heng med på bloggen, les og lær. Du kommer til å bli klokere for hver dag og ett skritt nærmere din frigjøring.
Beste hilsen
Sissel
Ja... her sitter jeg, etter å ha holdt "nyttårsforsettet" mitt i drift i nøyaktig 13 dager. I går sprakk det, og jeg trenger vel ikke si hva jeg har gjort... Ok, på en natt brast altså mitt håp for at jeg endelig har kommet meg videre. Slik er det altså ikke, og jeg føler en stor skam over å ikke ha klart det, denne gangen heller. Ikke svarte jeg på telefoner som kom inn i går kveld, fra velmenende venner. Fordi jeg var hos han. Hva skal jeg si... igjen! Føler at jeg nå virkelig har grunn til å skamme meg, at jeg valgte å dra til han nå, at jeg ikke har vilje eller mot til å klare å la være. Jeg vet ikke hva jeg skal si til forsvar, fordi det forventes av venner og familie at dette "forholdet" nå er slutt. Han har et sykt grep om meg som jeg ikke kan stå i mot, gang på gang viser det seg at jeg ikke er sterk nok. Han bruker alle midler til å få meg tilbake, holder meg god og varm i en ukes tid. For så å trekke seg unna... Dette klarer jeg aldri, vet da så inderlig vel at denne negative spiralen ikke er godt for meg. Jeg kommer meg ikke ut av det - hjelp!!!!!
SvarSlettSvar til deg over....
SvarSlettJeg har vært i samme situasjon som deg i 3 år..da jeg tok det ENDLIGE valget mitt i førsten av november. Jeg så virkelig hva dette forholdet hadde gjordt med meg som menneske.- Vi var så godt som et par ...dro på ferier...sammen flere ganger i uken...ALT.. -MEN han var virkelig uforhetsigbar...og drev på med "push/pull...varm/kald i alle disse årene...-Han hadde alt i meg som en kjæreste..men fordi han aldri ville definere forholdet var han "fri" til og gjøre som han ville...-Dette resulterte i at han "datet" andre jenter for å så komme tilbake tryglende til meg...slik ble at han satt med makten over meg og mitt liv...og jeg kunne ikke forstå at jeg fant meg i dette og hva var i.. før jeg leste "HEKTA boken". Og JA...forholdet vårt endte slik nok en gang at han hadde møtt noen..og sa til meg at "jeg burde finne på noe annet". Først da så jeg jeg at dette ikke handlet om meg..men om han. Jeg ville ikke være "brikke" i livet hans når han fant det for godt...til å bli skjøvet ut i "kulden" igjen.-Jeg lover deg...jeg har bindt meg til masten i 2 og halv måned nå...tross at han hadde sendt meg melding både jul og nyttår...-Jeg innrømmer også at jeg hadde en "sprekk" for 1 uke siden..sendte han en melding "savner"....-Men da jeg forsto at jeg var i ferd å gjøre...tok jeg meg sammen og gikk inn i meg selv og spurte "hva er det jeg savner"??...-Jeg vil ikke være i livet til noen som ikke vil være i livet mitt...-Der hadde jeg svaret..."ristet" hendelsen av meg og rettet meg opp igjen og ser frem til en "hektfri" hverdag uten han!!!-Du må selv ta tak i situasjonen din..."hektet" ditt..og forstå hva dette gjør med deg...bruk boka...bloggen og venner.-Dette er en vei å gå..men den er verdt det:)-Du har narret deg selv til å tro at du ikke klarer deg uten han.."krypdyrhjernen" din setter deg i den situasjonen...MEN ingen kan ta fra deg viljen din..tankene dine eller den du er..innerst inne vet du det selv!!
hilsen MB
Til deg som sprakk etter 13 dager,
SvarSlettBetrakt det som en glipp! Et ørlite tilbakefall. For hva er vel ett skritt bakover mot alle velrettete du har tatt forover :)
Bra at du skriver! Ser at du legger litt skylda på ham - mener at han bruker alle midler. Kanskje gjør han det utilsiktet - som min Frank som ikke var bevisst mitt hekt? Kan det ikke være slik at dette er DIN opplevelse av hans oppførsel? Og ikke en bevisst manipuleringsstrategi fra hans side? Tenk litt på det. Selv brukte jeg mye tid på å "angripe" Frank i min avhektingsprosess. Etter hvert skjønte jeg at det bare var en måte å få skjøvet ansvaret (og kontrollen) over på ham. Så skammet jeg meg litt over det, også, over at jeg kunne tenke så kjipt. Men så ble jeg stolt. Stolt fordi jeg greide å innrømme for meg selv hvor liten og sårbar jeg var. ”Takk for den innsikten,” sa jeg høyt, og ga meg selv et hardt klapp på skulderen (tror jeg har et dypt søkk etter det klappet enda :) Det var på det tidspunktet hektet mitt begynte å slippe tak for alvor.
Ikke gi opp! Verden venter på deg.
God hilsen,
Nora
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettTil JR, som skrev kommentaren som er fjernet over,
SvarSlettKommentaren din er flyttet til tråden OM HEKT OG VENNSKAP (november 2010)
Hilsen Nora
Hei
SvarSlettJeg har også sprukket mange ganger siden nyttår....til og med holdt på å bli sammen igjen med hekteren. I hvert fall hatt stort håp og klamrer meg fortsatt litt til håpet, som kommer i bølgedaler.
Det som er verst for meg er å tenke på at han finner en ny. Å se han sammen med ei ny dame, tenke på han sammen med en ny dame, hvor fint de vil ha det, at han kanskje er alt det jeg drømte om sammen med henne. At han er tydeligere, klarere, vet hva han vil etc - at han rett og slett ikke er en hekter sammen med henne, slik han var med meg. Også tenker jeg på om han kan endre seg, slik at han ikke er en hekter hvis vi blir sammen igjen i fremtiden... Men jeg lurer vel bare meg selv..
Hilsen A
Ja da, A. Hvis du ellers har alle symptomene på et romantisk hekt, lurer du nok deg selv big time. Det er jo nettopp ens HÅP om kjærlighet som er årsaken til at man fortsetter å være hekta - fortsetter og fortsetter, henger på, gir aldri opp. Jeg kjenner meg altfor godt igjen i fortvilelsen din.
SvarSlettJa, selvfølgelig vil han finne seg ny (men det kommer du også til å gjøre :)
Og, ja, kanskje forholdet han får til den nye vil gå bra - for kanskje hekter han ikke henne fordi hun er skrudd sammen litt annerledes og ikke lar seg hekte. Det er bare å konstatere. Jeg måtte også svelge den kamelen. Det er et stort beist, A, men du får det ned til slutt. Og ikke glem at den som har svelget en hel kamel har gjort en stor bragd! For da er det på sin plass med et digert rap og en velfortjent hvil i sofaen.
Nå er tiden for å være snill mot seg selv. Det er ingenting galt i at du tenker som du gjør. Forsøk heller å akseptere tankene og følelsene som kommer opp i deg. Først da kan du begynne å gi slipp.
Gode tanker fra Nora
Takk for godt svar, Nora. Jeg lurer nok bare meg selv, men merker at det vil ta lang tid å knuse håpet, kanskje flere år. Vi har delt 15 år av livet sammen. Og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal takle at han finner en ny. Jeg kan tenke på det og få masse panikkanfall og kjenne at det kommer jeg ikke til å takle i det hel tatt!
SvarSlettA
Har du vært i et hekt i hele forholdet deres? Eller er det først nå, etter bruddet, at du kjenner det sånn?
SvarSlettHilsen Nora
Hei igjen Nora (og Sissel).
SvarSlettJa, jeg tror faktisk jeg har vært hekta i hele forholdet, i hvert fall i mange mange år. Uff og uff. Sykelig sjalu har jeg også vært, så det å takle at han finner en ny vet jeg som sagt ikke hvordan jeg skal takle. Har ikke lest hele boka ennå, men er sjalusi et symptom på hekt, kombinert med ekstremt lavt selvbilde?
A
Sjalusi henger ofte sammen med lav selvfølelse. Å være fanget i et hekt gjør at nettopp selvfølelsen smuldrer opp. Så det at mange blir sjalu når de er hekta er nok mer vanlig enn uvanlig. Sjalusi oppstår gjerne når den andre ikke slipper deg helt inn i livet sitt og tankene sine. Slikt skaper uro og mistro. Har vi ikke tillit til den vi er sammen med, blir vi utrygge og mistenksomme. Og frykten for å miste, fyrer sjalusien. Selv var jeg ikke sjalu med Frank. Jeg valgte å stole på ham - fordi jeg antakelig var for vettskremt (ifølge Sissel :) til å kjøre de "filmene" du beskriver litt overfor her. En form for overlevelsesinstinkt kan det vel kanskje kalles. Det reddet i alle fall meg fra det absolutte hysteri. Men, hvis du kjenner at du ikke greier å vinne bukt med sjalusifølelsen din, synes jeg du skal snakke med en terapeut og finne ut om det kan være underliggende, personlige årsaker til at du sliter så inderlig med dette. Panikkanfall er ingenting å spøke med.
SvarSlettAlt godt,
Nora
Sjalusi er som ugress. Skap de rette vekstforholdene og den vil blomstre!
SvarSlettDen første usikre følelsen oppstår gjerne som en direkte konsekvens av at man aldri vet helt hva "Frank" eller "Frankine" holder på med. Jo mer uforutsigbart forholdet er, jo mer lar man fantasien overta for fakta, og slik skaper man sakte men sikkert filmen om det værst tenkelig senariet inni seg. Det å gå lenge med denne følelsen, gav i hvert fall meg en alvorlig mine. Jeg begynte å se etter tegn på at han kanskje hadde andre kvinner. For meg ble tanken på at det kunne være en annen en helt rasjonell forklaring på avvisningen og ustabiliteten hos min "Frank". For hva kunne ellers være årsaken..?
Det var nok ikke sjalusi i førsten, for jeg var ikke en sjalu person før jeg møtte min "Frank". Ideen om en annen kvinne var mer min bortforklaring av at han egentlig ikke var spesielt interessert i meg.
Og jeg fikk jo "selvsagt" rett. Han hadde andre kvinner. Allikevel fikk jeg sjokk da det kom for dagen første gang. Det var som om jeg hadde sanndrømt et grusomt mareritt, og når sjokket hadde lagt seg, kom panikken. Panikk for å miste, for å bli alene og for å aldri mer kunne stole på. Det var nesten ikke til å holde ut! Men panikken stilnet av gradvis i takt med hans overbevisning om at "hun betød ingenting" og "det er jo deg jeg elsker!"
Neste gang jeg ble avvist eller følte meg usikker på situasjonen, kom panikken først. Det var som om alt bare startet rett fra der det sist hadde sluppet. Jeg ble relativt raskt grønnere og grønnere av sjalusi, og jeg fant noe mistenkelig ved alt og alle.
Etter seks år var jeg blitt sykelig opptatt av kvinnene han KANSKJE hadde på si. Jeg var sysselsatt nærmest døgnet rundt med å følge opp alle tegn og spor, og det var som om jeg fikk et kick når jeg endelig kjente en sterk nok mistanke. Når mistanken nesten kvelte meg, begynte arbeidet med å finne solide bevis. Lønn for strevet var jo bildet som etset seg inn på netthinnen min av "Frank" og en annen kvinne, helst på et sted som ikke stemte overens med det kartet "Frank" hadde tegnet for meg. Det ble som et slags "Jippi, jeg hadde rett!Igjen!"
Sjalusi er ikke nødvendigvis noe man har i seg som en personlig, negativ egenskap. Men et hektmiljø er en fruktbar grobunn for absolutt ALLE dårlige egenskaper, og de eskalerer bare man blir værende lenge nok.
Ett års avhekting har fått meg til å innse dette. Neida, jeg er ikke ferdig med oppryddingen ennå. Jeg har en del igjen. Men du verden så mye lysere alt har blitt etter at jeg har tok tilbake kontrollen over meg selv!:)
K.
SJALU, MEN I UTGANGSPUNKTET IKKE LAV SELVFØLELSE.
SvarSlettFørst av alt, i ren desperasjon da jeg har hektet og viklet meg veldig inn i noe lette jeg igår på nettet og fant denne bloggen! Tusen takk for at den finnes! Idag kjøper jeg inn boken.
Jeg har møtt en mann, 18 år eldre enn meg, jeg er 35. Mannen er jo moden nok til å vite at det ikke er pent å tøyse med folk, men mitt inntrykk er at han er en kronisk erobrer eller noe. 3 kvinner har brutt med mann og barn for å være sammen med denne mannen, en høy flott og sjarmerende levende fyr. Altså min "Frank".(Jeg ler og humrer litt av at navnet "Frank" kommer til å være ganske belastende å bære i ettertiden).
Vi har vært sammen i 3 mnd, først i den senere tiden har jeg følt denne gnagende usikkerheten (selv om jeg "fersket" ham i å sende upassende smser til andre kvinner helt i starten, dette overså jeg siden han smilte så pent...)og nå har jeg viklet meg inn i at jeg sjekker mobilen min 4 til 10 ganger i timen for å se om han skriver "god morgen" osv. Det tar mye tid og kreftet. Han skriver til meg, men aldri noe særlig følelsefylt. Men plutselig, ansikt til ansikt, kan ha si fine ting. Han styrer bevisst unna tema fremtid, til og med påsken later til å være uoverskuelig. Osv osv, jeg forstår at jeg nok er hekta. Men om jeg skal fortelle ham hva jeg føler, kommer jeg til å føle meg så veldig liten og blottlagt...Så jeg oppfører meg heller som en litt slitsom overivrig sirkuspuddel...
Og så det merkeligste av alt. Hvordan havnet jeg i dette?! Jeg har ikke blitt avvist i noen særlig grad i forhold tidligere, så jeg har vært heldig sånn sett. Aldri har jeg vært sjalu, faktisk så lite sjalu at jeg har tenkt at jeg ikke har evnen til å være det. Nå tenker jeg ikke på noe særlig annet enn hvordan han ser ut når han smiler til en annen kvinne og denne kvinnen responderer.
På torsdag skrev jeg på en sms til ham: "Jeg elsker deg", han responderte ikke på det, vi har hatt en prat om å være forsiktig med store ord, men han sendte en humoristisk sms senere på dagen.
Vi er kjærester, han innrømmer det. Men hans definisjon på et kjæresteforhold er "litt mer forpliktende enn dating". Det er jo i og for seg kanskje en grei def., men måten han sier det på får meg ikke til å føle meg trygg.
Og det aller aller rareste er at jeg lenge ikke visste om jeg ville ha ham eller ikke. Så skjedde det noe, et eller annet han kommuniserte ifht at jeg plutselig følte meg utrygg. Og nå er det ca sånn at han er det eneste jeg vil ha, koste hva det koste vil.
Hva gjør jeg nå?!
Hilsen SLITEN SIRKUSPUDDEL
Fikk nettopp KK i posten og der leste jeg en artikkel hvor bloggen deres ble nevnt. Kjente meg så igjen, så jeg kunne ikke gjøre annet enn å sjekke ut bloggen. Dette tror jeg kan bli min redning og min hjelp!
SvarSlettJeg er bare 20 år, og å vite at jeg kan bli så oppslukt i et annet menneske skremmer meg. Alle vennene mine har alltid sagt at jeg fortjener så mye bedre, at han ikke er bra for meg. Han har gjort meg så mye vondt. Men gang på gang er det jeg som sitter og unnskylder meg. Jeg blir sittende med følelsen av at jeg har gjort det dumme og igjen tilgir jeg han.
Etter et år med en hekter inn og ut av livet mitt, ble jeg så stresset og glemte helt meg selv. Til slutt møtte jeg veggen og jeg ble veldig syk. I dag er det et år siden jeg ble syk og siden den dagen har han igjen vært flere ganger inn og ut av livet mitt. Men de månedene jeg var sykest og lå på sykehuset, da var han ikke der.
Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg er avhengig av å ha det vondt, siden jeg aldri klarer å gi slipp på han. Hvorfor kan jeg ikke bare gi slipp? Han forsvinner aldri, og da mener jeg aldri. Jeg kan stille klokken etter han. Etter kanskje 2-3 mnd uten å snakke sammen, kontakter han meg. Det er kanskje en melding eller et tapt anrop på mobilen min. Han skal alltid gjøre det klart at «hei, jeg er her fremdeles». Hvis vennene mine møter han ute, sitter han bare å snakker om meg til de og jeg får da selvfølgelig et referat...jeg føler meg så svak, og jeg er livredd for å møte han ute, fordi jeg blir så svak rundt han. Og ikke minst er jeg redd for å komme i kontakt med andre gutter. Han er den første jeg har åpnet meg ordentlig opp til og den første jeg har vært forelsket i. Jeg orker ikke å ha et slikt forhold til noen igjen! Jeg ønsker han ingenting vondt! Jeg vet at han innerst inne er et godt menneske og at han kan være en bra gutt. Vi ble aldri kjærester for han hadde alltid en grunn til å la være. Han har gang på gang knust hjertet mitt og her sitter jeg igjen. Og håper ting går bra med han, når han sikkert ikke sender meg en eneste god tanke.
Jeg ble til og med gravid med denne gutten og igjen var dette mitt problem alene. Jeg tok en abort og han av alle mennesker skulle vært der. Ingen har skuffet meg så mye. Og selv om han gjorde meg så vondt da dette skjedde sitter jeg fremdeles et halvt år senere og tenker på han. Jeg blir gal av meg selv og mine tanker! Jeg orker ikke mer, jeg orker virkelig ikke mer...jeg har nådd bristepunktet og jeg er livredd for at jeg skal bli syk igjen. Dette er bare en ond sirkel som har holdt på i to år. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Sånn jeg var for to år siden og sånn jeg er nå. Jeg har blitt så usikker og selvfølelsen er på bånd.
Kjære T.
SvarSlettSå bra at du har funnet frem til denne bloggen! Den er gull verdt for mange i samme situasjon som deg selv. Vi er nemlig mange som sliter med å komme oss ut av et hekt, og vi fins i begge kjønn og i alle aldre. Men tro meg - det er faktisk mulig å komme seg løs! Og det er mulig å finne tilbake til deg selv igjen!:)
Jeg blir oppriktig lei meg på dine vegne når jeg leser det du skriver. For det første må det være vondt for deg å oppleve at din første, store forelskelse er til en fyr som absolutt ikke gjengjelder dine følelser eller behandler deg med respekt. Alt du beskriver av vonde opplevelser i forholdet vitner om at du er hektet på en fyr som ikke vil/kan være en ansvarsfull, god eller empatisk kjæreste for deg. Men det som er MYE mer bekymringsfullt er at dette har gått så langt at du har blitt syk.
Du blir helt nødt til å spørre deg selv; Vil du virkelig ha en kjæreste som aldri er der for deg?? Vil du ha en mann som utnytter at du er forelsket i han, selv om han vet at han ikke vil ha deg som kjæreste? Og du, med hånda på hjertet...vil du virkelig være avhengig av å ha det så vondt..?
Jeg antar du vil svare "nei". Men med denne mannen har du erfart at du får du en som aldri stiller opp. Du har erfart at han egentlig ikke vil ha deg, men han utnytter at du er svak for han. Dette er en mann som kun gir deg den kjipe følelsen av at du er avhengig av å ha det vondt..
Han kan prate så mye han vil til felles venner om hva han føler for deg. Han kan kontakte deg hver uke om han vil, i håp om at du fortsatt er svak for han. Alt det betyr desverre INGENTING når han ikke kan vise i ærlig handling at det er deg han vil satse på! Vennene dine har helt rett når de sier at du fortjener mer enn dette. Alle fortjener å bli behandlet på en respektfull måte. Det mest respektfulle han kunne gjort mot deg var å holde seg unna dersom han visste hvor negativt han påvirket deg.
Han forsvinner aldri, sier du. Nei, han gjør kanskje ikke det så lenge han vet at du blir svak hver gang han kontakter deg. Det er en form for ubevist utnytting, det han driver med. En egoistisk handling, mest sannsynlig KUN fordi han vet at han kan! Han tenker neppe dette selv, men det gjør jo ikke saken noe bedre for deg. Med andre ord er det du som må ta ansvar og gjøre noe med situasjonen din. Du MÅ stille opp for deg selv!
Det mest viktige er å la være å svare på absolutt alle kontaktforsøkene hans. Ikke gi han et eneste lite innsyn i hva du føler. Selv om det gjør fryktelig vondt, selv om du føler at du blir gal...ikke gi han en mulighet til å oppdage at du er svak slik at han kan utnytte den situasjonen. Og du bør snakke med noen i din nærmeste omgangskrets om hva du står i akkurat nå. Det hjelper at folk som kjenner deg vet!:) Det hjelper også å skrive ned alt du sliter med av tanker og følelser. Skriv alt kaoset ned for deg selv, men gjem absolutt alt for han.
Les på bloggen, kjøp boken(!) og følg rådene som gis. Og du...skriv her på bloggen om hvordan det går med deg. Det hjelper å dele med andre. Det kan også være at nettopp du hjelper andre som sliter i samme situasjon.
Her på bloggen er du i hvertfall ikke alene!:)
Stor klem fra K.
Ok, så sitter man i saksa igjen... Etter 4 (!!!) måneder uten å ha sett min hekter, er det nå totalt kaos igjen inni meg. Det toppet seg da han forrige mandag ringte og ville se meg. Ville være nær meg igjen, ha det fint og bare kose oss. Han slapper så godt av med meg, sa han. Dette er selvfølgelig akkurat det jeg vil høre, og jeg faller for sjarmen hans. Igjen. Vi avtalte da at vi skulle møtes på fredag, da skulle jeg komme hjem til han. Og jeg må innrømme det, jeg gledet omeg til den dagen. Trodde igjen at nå var ting annerledes... Men dagen før ringer han og sier han heller vil på en fest med gamle venner. Men at han kan komme til meg denne uka. Og der kom "kulden" tilbake, og han prioriterer igjen andre ting foran meg. Men joda, han skal ringe meg i helga så kan vi avtale noe. Det skjer jo ikke, og jeg sitter nå og er frustrert ut av en annen verden.
SvarSlettJeg ga tydelig uttrykk i forrige samtale at ting må være annerledes nå, han må virkelig ha lyst til å se meg. Ellers trenger han ikke komme, sa jeg da. Tror det er det som gjør at han trekker seg unna nå, han syns vel at jeg stresser han med det lille kravet der. Og med bakgrunn i at jeg vet det, har jo jeg stort sett ikke satt krav tidligere. Så får vel kanskje gi meg selv et klapp på skulderen for å ha greid det denne gangen.
Men jeg er jo et naut og da, sjekker tlf hele tiden, og blir mer og mer frustrert når han ikke ringer. Skulle så gjerne greie å si nei til han når endelig ringer, men det virker som fysisk umulig for meg! Jeg er virkelig LEI av dette opplegget vårt, men kommer meg bare ikke ut av det.
Hvordan kan jeg redde meg selv fra mer frustrasjon og sorg? Sorgen for at jeg føler meg så liten og ikke får dette til vokser stadig.
Venner tipser meg om å være avvisende og si at jeg har andre planer og ikke kan møte han. Men det klarer jeg bare ikke, når det jeg eneste jeg vil er å se han igjen. Dette sier jeg til tross for at jeg vet at det ikke er bra for meg. Forstå det den som kan...
Jeg har lest boka, og hentet mye godt fra den. Men likevel sitter jeg her nå med hjertet i hånden og lurer på hva han bestemmer seg for. Helt utrolig!
Hilsen fra B.
Kjære B. Det jeg best kan sammenligne situasjonen din med, er røykeslutt. Eller hvilken som helst annen rusavvending, om du vil. Har man først bestemt seg for "ALDRI MER!" så kan man ikke ta en festsigarett etter fire måneder!! Det er du som bestemmer - ikke han(!) - hvorvidt du skal ha han inn i livet ditt. Det du vet er at sier du ja til han, så sier du ja til en ny runde med fornyet håpløs venting og frustrasjon.
SvarSlettHan kommer ikke til å endre seg, og det er en stor risiko for at han tenker nøyaktig det samme om deg. Derfor er han tilbake igjen nå etter flere måneder.
Men jeg skjønner hvordan du har det! Tro meg!:) Ta deg en ny leserunde i hektaboka, eller her på bloggen, og se om du finner noen gode tips angående avhekting. Prøv dem ut. Ta tak i deg selv! Jobb med å finne noe meningsfylt å fylle tiden din med. (Jeg anbefaler fysisk aktivitet!) Og skriv gjerne ut frustrasjonen din, men unngå å avsløre noe for ham. Han trenger ganske enkelt ikke vite hvordan du har det.
Lykke til!:) K.
Takk for støttende ord, K! Det hjelper å høre dette, og det hjalp meg også masse bare å få det ned på "papiret" her på bloggen.
SvarSlettJeg har også tro på at jeg bør holde meg helt unna. Men hva gjør jeg når han ringer? Det er jo egentlig da det blir vanskelig... Skal jeg bare la være å ta telefonen? Jeg tenker at det er den feige løsningen, at han bør få en forklaring liksom... Hva gjør dere andre? Er det ok å ikke ta telefonen når han ringer?
B.
Det at jeg sammenligner avhekting med røykeslutt, er fordi OPPLEVELSEN AV IKKE Å HA KONTROLL er nokså lik i begge former for avhengighet.
SvarSlettI begge situasjoner blir man forledet til å tro at man trenger en bestemt stimulans, og man vet at det vil gjøre vondt dersom man ikke får denne.
Fordi vi er opplyste og smarte, vet vi at den samme stimulansen desverre medfører smerte også på sikt. Altså..uansett hva vi velger, så vil det kjennes vondt! Og vi er skrudd sammen slik at vi stort sett velger utveier der smerten kjennes minst.
Da jeg sluttet å røyke måtte jeg først overbevise meg selv om at jeg ble lurt til å tro at jeg trengte sigarettene. Jeg ble lurt til å bruke penger på noe som gradvis gjorde meg asosial, rynkete, illeluktende og alvorlig syk. Sigarettprodusentene kom med mildere sigaretter, legene anbefalte gradvis nedtrapping og jeg valgte stadig å høre på kroppens signaler om å velge den minste smertes utvei. Jeg måtte jobbe så iherdig med min egen selvrespekt, at jeg til slutt klarte å sette et likhetstegn mellom "røyking" og "dum". Og jeg ville ikke fremstå som dum i egne øyne!
Så hva skjer egentlig i deg når han ringer? Jo, det tennes et håp (om kjærlighet). Han på sin side sier at han trenger å være nær deg, han slapper så godt av sammen med deg. Det er jo vel og bra å vite at man har den egenskapen at man får noen til å slappe av, men er det ALT som trengs for at han skal ha det bra? I så fall bør han kanskje anskaffe seg en hund...?
I et hekt mellom mennesker har vi ikke bare egen smerte å stri med. Vi har også samvittigheten som forleder oss til å tro at vi må gjøre sånn eller slik, hvis ikke fremstår vi som "dårlige" mennesker. Men helt ærlig, skylder du han virkelig å fremstå som imøtekommende og alltid tilstede? Det er jo han som uten skrupler har nedprioritert deg, ikke sant? Dette er mannen som lar være å kontakte deg fordi du stiller helt normale mellommenneskelige krav. Han vil bare ha nærhet og kos han, ikke mer enn det. Han ser kanskje ikke på deg som noe mer enn det heller; En kilde til "nærhet og kos"!
Jeg leser i det du skriver at DU HAR LANGT STØRRE SELVRESPEKT enn at du vil trives kun som hans kosevenninne! Hvis ikke ville du aldri stilt krav til han. Og som du selv har opplevd så innfrir han neppe dine krav, isteden velger han å bare bli borte uten noen form for logisk forklaring. Hvor er hans samvittighet? Hvorfor tenker ikke han det samme som deg, at ignorering er en feig løsning..?
Nei, du blir ikke en like dårlig person som han dersom du lar være å ta telefonen. Tvert i mot! Du gir deg selv en høyere status og du velger å ta vare på deg selv. Du vet at dette forholdet ikke er bra for deg og du vet at det ikke blir bedre enn det er akkurat nå! Han trenger heller ingen nærmere forklaring, slik jeg ser det. Jeg mener - han av alle vet best hvorfor man tyr til løsninger som ignoranse og nedprioritering.
Tenk etter, kanskje kan du sette likhetstegn mellom situasjonene, du også? Å ta telefonen når han ringer = dumt!
:) K
Hei B!
SvarSlettJeg tar ikke telefonen hvis han ringer. Han har forøvrig sluttet å ringe meg nå, fordi han vet at jeg ikke svarer. Så nå går det i SMS som jeg ikke svarer på. Tro meg, etter en stund uten respons fra oss, gir de opp!
Jeg har også sperret mail fra ham, slik at jeg slipper å se hva han kommer med.
Du skylder ham ingenting. Det er som K sier, det er som å slutte å røyke. Tenk på ditt eget velvære og helse!
Lykke til videre!
Elisa
Hei Elisa og K!
SvarSlettIgjen, takk for støtte! Jeg trenger å få det inn med teskje skjønner jeg, og det å få det fra noen som har vært der selv kjennes ekstra fint:)
Dere har selvfølgelig helt rett, jeg skylder han egentlig ingenting!!! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han faktisk har avlyst/unngått avtaler, hvor mange unnskyldninger han har hatt, eller hvor mange ganger han har sagt: Ja, men jeg kommer til deg i neste uke.
Jeg har veldig lyst til å la være å ta tlf, det er jo det selvfølelsen og fornuften sier at jeg bør gjøre også. De siste gangene han har ringt har jeg nesten vært litt skuffa etterpå, det må være fordi jeg ikke fikk til å si det jeg ville, eller fordi jeg overhode tok tlf.
Det å slutte å røyke har jeg ikke noe forhold til, men jeg ser sammenlikningen din, K. Livet mitt vil nok bli bedre uten han. Jeg synes jo selv at jeg fortjener en som er der hele tiden, ikke bare på sine egne premisser og når han har lyst på sex og nærhet. Det føles som jeg har gjemt unna mine egne ønsker og behov i et forhold. De vil jeg så gjerne finne tilbake til, og holde fast ved! (Den neste fyren jeg møter skal ikke få det lett, hehe)
Når jeg tenker meg om, så har jo han fått forklaring fra meg mange nok ganger til å forstå hvorfor jeg ikke tar tlf nå neste gang. Og han har jo ikke ringt meg nå denne uka, selv om han sa han skulle gjøre det. Det er vel kanskje grunn nok i seg selv til å ikke svare på hans neste tlf!
Jeg gir det et forsøk!
B.
Hei B!
SvarSlettJeg har fulgt "resepten" som Sissel og Nora har beskrevet i boka og de rådene jeg har fått her på bloggen. Idag er det 3 mnd eller 1/4 år siden jeg brøt med hektet mitt! Kjenner igjen det du skriver, og har selv lett etter unskyldninger for ta kontakt eller svare henne. Vet at det har vært riktig for meg å binde meg til masten. Brukte denne bloggen mye innledningsvis. Nå er jeg her mer sporadisk. Det synes jeg er et godt tegn. Jeg har det idag bedre en jeg har hatt det på flere år. Straks klar for å finne en kjæreste igjen! ;)
Mitt råd til deg er å bestemme deg for at du ikke vil ha noe mere med han å gjøre for så å følge rådet om å "binde seg til masten". Lykke til!
Klem, D
Jeg er en "voksen" dame som har lest boken og fulgt med her på bloggen en stund. Jeg trodde boka var skrevet til meg:-) Jeg har vært hekta på en mann i 17 år hverken mer eller mindre. Jeg har begynt den tunge veien for meg å frigjøre meg fra mitt hekt. I den forbindelse har jeg forsøkt å tenke på alle de negative tingene som har skjedd oppigjennom. Ser at mønsteret på den mannen jeg var hektet på er mye av det samme som andre skriver om her. Jeg tenker mye negativt om min "Frank", men i dag har jeg tenkt mye på noe jeg gjorde mot han. I min desperasjon etter å finne ut hvorfor han til tider var så fraværende sjekket jeg tlf hans for meldinger en gang han var så full at han sov godt. Det viste seg der at han hadde meldinger fra flere damer, så mine antagelser var rette. Jeg føler stor skam og forakt overfor meg selv for at jeg gjorde dette mot han. For en måned siden tok han kontakt for å snakke med meg.Det passet ikke for meg da,men vi ble enig om at han skulle ta kontakt nå han fikk tid. Jeg har ennå ikke hørt fra han. Jeg har aldri sagt til han at jeg sjekket mobilen hans, men jeg har nå en mistanke om at han tror det. Er det andre som har gjort noe slikt som dette? Er usikker på hvordan jeg skal opptre dersom han konfronterer meg med dette. Noen råd?
SvarSlettKjære voksne dame. Jeg var gift med en mann i 17 år. Han begynte å gå på badet og sende meldinger, og sitte i bilen og prate mobil lenge før han kom inn. Ved en tilfeldighet så jeg meldinger på hans mobil - ja det VAR en tilfeldighet - fra en kvinne som jeg fant ut han jobbet i lag med. I et helt år - inntil han flyttet ut, fulgte jeg med på deres meldinger til hverandre, så jeg var ganske godt orientert om det meste. Det gikk ut over nattesøvnen min, for jeg sjekket den når han sov. Var det uetisk av meg? Eller var det uetisk av ham å lyge for meg? Bygge opp et forhold bak min rygg, så han kunne flytte ut herfra og til en ny kvinne? Vel mine tanker i ettertid er at det gikk mest ut over meg selv. Det var et forferdelig år, hadde jeg vist det jeg vet idag, hadde jeg kastet ham på dør lenge før. Jeg gikk og håpet på det ville gå over, det gjorde det ikke. Han har nå ny famile med sin nye dame, jeg sitter her med hus og barn alene. Jeg såret meg selv helt urimelig ved å følge med på deres kommunikasjon, og jeg tålte alt for mye. Den som klarer å forlate en relasjon står mye sterkere enn den som blir forlatt. Sorgen over å bli forlatt trass i alt jeg tålte har vært nesten endeløs. Så egentlig tenker jeg det er ham som burde føle skam og forakt overfor seg selv fordi han bedrar deg. Du trenger ikke skamme deg, men du trenger å ta så godt vare på deg selv, at du ikke bruker livet ditt på å vente på på en mann der har andre damer. Det er mitt råd.
SvarSlettEn kort kommentar til deg, voksne dame, som skammer deg over å ha "kikket". Det er flere av dere, bl.a. Nora Skaug, du vet, hun som kikket i Franks almanakk ...
SvarSlettHilsen Sissel
Kjære Sliten sirkuspuddel! Du beskriver hvordan jeg har det. Denne voldsomme sjalusien overfor en mann som på toppen av alt er gift! men jeg vokter over ham som en sjalu hustru. Det vi hadde var en liten flørt men det var en sterk tiltrekning fra min side. Og etter at vi hadde ligget sammen, var jeg - som deg - usikker på om jeg egentlig ville dette. Som deg var jeg sterkt i tvil om dette var noe jeg ville forfølge. Men som du beskriver det; så fort jeg oppdaget at vi var flere om (manne-)beinet, ble jeg hekta.
SvarSlettNoe godt råd har jeg ikke, det er vanskelig å distansere seg når vi jobber sammen. Men jeg vet jeg ikke vil ha ham, og må bare prøve å distansere meg som best jeg kan. Jeg har hatt gleden av å avvise ham, og selv om jeg sykt nok ønsker at han skal gi meg anledning til å avvise ham igjen, er jeg aldri i tvil om at jeg ikke vil ligge med ham. Jeg hygger meg med at jeg avviser ham, selv i mine fantasier!, og jeg vet jo godt at han ikke betyr noe for meg eller jeg for ham. Han trigger noe i meg som ditt hekt trigger noe i deg, og der er vi bare enormt sårbare. Men jeg tror det ligger styrke i sårbarhet, bare at det tar tid og gjør utrolig vondt underveis.
Fortell om hvordan det går, jeg vil gjerne høre om fremskritt! Du er ikke alene, jeg skal tenke på deg og andre hekta folk når jeg står i min egen elendighet og vite at å holde avstand er det eneste som hjelper - på kort og lang sikt!
Hilse Medhekter
Hei Medhekter,
SvarSlettog andre som råder oss til å holde avstand til våre hektere. Et hekt er bygget på en avhengighetsadferd, som blir holdt vedlike av belønning med ujevne mellomrom. Derfor er rådet om å holde avstand det absolutt beste i mange tilfeller. Man må riktignok gjennom en "cold turkey" (avhektingsperiode), men det går relativt fort over. (uker, et par måneder)
Men... HVA gjør man når man jobber/studerer sammen med hekteren, og det ikke er et alternativ å si opp jobben/flytte? Hvordan avhekte seg fra en person som gir deg din daglige dose "heroin" hver eneste dag, og man har ingen mulighet til å unngå situasjonene dette skjer i?
Desperat hilsen E.T.
Jeg har lyst til å rope "SI NEI TIL HEROIN!" Men det blir vel i enkleste laget? Å holde god avstand til våre hektere er den beste løsningen! Men det er ikke nødvendigvis den eneste. Det er bare det, at alle andre metoder krever så MYE mer styrke av den som er hektet. Å daglig omgås den man ikke får, er vanskelig! Men det er ikke umulig.
SvarSlettSom Medhekter skriver så "hygger hun seg" med å avvise, selv i fantasien. Hun er fast bestemt på at hun ikke vil ha han, selv om hun føler seg hektet. Så flott!:) For det er ofte det som skjer i et hekt; Den man er fullstendig oppslukt av, den utviser ofte en så tvetydig væremåte at man gradvis blir klar over at denne personen ikke er bra. Man innser faktisk at man ikke vil ha en sånn kjæreste. Men i og med at man er hektet, så klarer man ikke uten videre å stoppe jakten på vedkommende. Man fortsetter å håpe! Noen greier kanskje å innse at forholdet kun var en illusjon, men så var det alle følelsene som kommer i kjølvannet av akkurat det resultatet. Man føler seg lurt, sjalu, bitter og sint, og det ligger mye energi i disse følelsene. Det blir om mulig verre når man daglig må møte vedkommende, ansikt til ansikt.
Men jeg tror det er mulig å bruke den samme energien til å NED-prioritere hekteren, og OPP-gradere seg selv! Jeg tror det er mulig å innstille seg selv på at dette er en person man IKKE KAN ha som kjæreste, nettopp fordi han eller hun ikke vil deg det beste. Nærmest let med lykt og lupe etter negative sider ved den man er hektet på. Det er ikke pent gjort, men akkurat her tør jeg påstå at hensikten er den beste. "Hygg deg" med å avvise han eller henne mentalt! Let etter gode hverdagsgrunner som gjør at du kan være glad for at det ikke blir dere to. Si de høyt til deg selv og skriv de ned (for deg selv). Overbevis deg selv, rett og slett!
Når man har vært hektet, har det gjerne gått hardt utover selvtilliten. Man har kanskje glemt seg selv fullstendig. Jeg får aldri sagt det nok: Fysisk aktivitet er den beste medisin, nærmest uansett hvor dårlig form man er i. Ikke bare for kroppen, men også for psyken.
Kom deg ut av "venterommet", løp av deg sinnet, begynn på et helsestudio, svøm, dans(!), spis sunt. Man får nemlig utløp for mange av de samme hormonene som har løpt løpsk i et hekt, når man er i fysisk aktivitet. Man blir "blåst" i hjernen, men hjertet slår roligere når treningsøkten er over.
I hekta-boken står det mye om å binde seg til masten, dvs stå i mot alle fristelser. Ved å fysisk bruke all tid på å bli et "bedre selv", binder man seg på en måte til en slags mast. Men det er nødvendig å planlegge uken. Involver gjerne en eller fler venner, og hold deg hardt til planene. BESTEM DEG for å bli en fri sjel i en sunn kropp!
K.
Kjære E.T., jeg sliter til tider veldig med det problemet selv og vil nå oppsøke en psykolog for å få hjelp til å mestre dette. I perioder har jeg følt meg ovenpå, men vi følsomme sjeler (som Sissel skriver om i boka si) faller lett i hektefella og sliter med å komme ut. For meg handler det å slippe taket på ham og livet hans, og det er ikke lett når man får nesen gnidd inn i det hver bidige dag. Det skal jernhard vilje til for å omgås på et sivilisert vis samtidig som man forsøker å distansere seg. Særlig når man løper på kvinnene hans på arbeidsplassen.
SvarSlettKommer forhåpentligvis tilbake med gode råd (psykologens).
Medhekter
Jeg ser at det stadig henvises til å ta ansvaret for eget hekt osv. At hekteren ikke nødvenigvis "mente det" sånn. Vel. Jeg tror at it takes two too tango. Hvis jeg skal tenke at dette bare er min feil, jeg som aldri har vært i denne situasjonen før, så blir jeg veldig selvkritisk. Særlig når han har en hærskare av kvinner bak seg som har reagert akkurat likt som meg - og ja, jeg burde selvsagt sett faresignalene. Jeg innser at jeg bare kan gjøre noe med meg selv. Men ta på meg skylden - det er virkelig det jeg har gjort de siste fire årene. Ikke skjønner jeg helt hvordan en slags sykeliggjøring av egen tankegang skal hjelpe den haltende selvfølelsen min heller...
SvarSlettC
Hei C.
SvarSlettI noen tilfeller er det mennesker som utilsiktet hekter andre til seg, og de skjønner ikke alltid at det er de som er selve problemet. Kanskje er de bare utydelige i sine signaler, kanskje har de ikke oppfattet signalene som gis dem fra omverden. Disse hekterne kan kun lastes for å være usedvanlig sløve, sosialt sett.
De virkelige snylterne, de som har hekting som livsstil, de som kun handler ut fra egne egoistiske hensyn og som utviser mangelfulle evner når det gjelder å sette seg inn i andres følelser, de menneskene har MYE skyld, spør du meg!
Uansett hvem av disse hekter-typene man havner ut for, så er det like fullt den hektede som sitter igjen med smerten. Det er IKKE en sykeliggjøring å innrømme at man er hektet! Det er ikke en nedvurdering av psyken å måtte be om profesjonell hjelp til å håndtere situasjoner man ikke mestrer. Tvert i mot! Å innrømme at man har et problem som man MÅ ha hjelp for å kunne løse, det er en styrke. Da tar man ansvar for seg selv!
Jeg skal være enig i at det ikke virker sånn når man står midt i problemet. Som du selv sier så er selvfølelsen haltende. Det å innrømme for seg selv og andre at man har vært blind, at man ikke lykkes med kjærligheten, at man har "latt seg" lure, at man har "akseptert" å bli misbrukt, at man har kjærlighetssorg (og det atpå til over en drittsekk), det er ikke akkurat med på å løfte selvfølelsen. Men det er nødvendig å innrømme at man har problemer dersom man skal kunne løse dem! Det er nødvendig å sette noen ord på hva man har opplevd og hvordan man har opplevd det, og kanskje kan man etter hvert dykke ned i dette med "hvorfor" også.
Underveis i et hekt, men også i avhektingen, kan man føle seg nesten syk av alle følelsene man opplever. Og jeg tror det er viktig å innse at man også kan bli syk av noe så banalt som en feilslått kjærlighetsaffære. Men det aller viktigste er å vite at dette IKKE er en permanent tilstand! Før eller siden kommer man seg på beina igjen, og forhåpentligvis kommer man seg ut av det med HELE seg selv i god behold.
Jeg har til gode å høre om en hekter som tar ansvar for situasjonen han eller hun har satt noen i. Det nærmeste en hekter kommer en viss ansvarlighet, er dersom vedkommende gjør det definitivt slutt når han eller hun skjønner hva de forårsaker. Og med "definitivt slutt" menes at de ikke tar kontakt igjen. Men hektere er vel mest kjent for å gjøre det stikk motsatte, ikke sant? Derfor er det viktig å ta grep om egen situasjon, og i det ligger også en innrømmelse av at man ikke har det særlig bra i hektet tilstand.
:) K
Kjære K
SvarSlettTakk for svar. Jeg skjønner hva du mener, og jeg mener absolutt ikke det er noen skam i å få profesjonell hjelp. For meg er problemet kanskje at dette ikke er en kjærlighetsaffære. Jeg er gift og elsker mannen min, men denne hekteren var en venn, som jeg av en eller annen grunn fikk et absurd avhengighet/kontrollbehov over. Jeg innser at dette er mekanismer som ligger i meg, men de trigges av noe, antakelig av en uforutsigbarhet som jeg vil tippe mange som blir hektet har opplevd feks i barndommen. Mange av oss fra ikke helt møblerte hjem drives av et ønske om å kontrollere det ukontrollerbare.Det er lettere å innse i mitt tilfelle, siden dette ikke var et romantisk hekt, men jeg vil tro at noen tror de er forelsket når det de egentlig prøver på er å få kontroll/likevekt også.
For meg var det altså ikke snakk om en forelskelse, men en venn som bekreftet alle de kjipe tingene jeg trodde om meg selv. Jeg ble altså ikke gal i gjerningsøyeblikket - dette lå latent hos meg. Derfor synes jeg noen ganger fokuset på at dette er et "hekt" er litt ensidig - da virker det jo som om problemet er over bare man kommer over personen. Det er litt selvmotsigende. Mulig jeg har misforstått noe altså. C.
Hei C.
SvarSlettKanskje det er en forskjell på hekt mellom vennerelasjoner og hekt innenfor det som kan kalles kjæresterelasjoner? Jeg tør påstå at behovet for en viss kontroll i livet ligger i oss uansett hvor vi kommer fra. Selv var jeg en slags fri sjel som gjorde det jeg hadde lyst til, og alt kjentes greit fordi jeg alene hadde regien i livet mitt. Derfor var det nokså merkelig når jeg i mitt hekt mest av alt overtilpasset meg han og det uforutsigbare han førte med seg. Jeg tilpasset meg at han aldri holdt avtaler, jeg tilpasset meg hans svingende humør, jeg sørget alltid for at jeg hadde minimalt med avtaler sånn at jeg til enhver tid var ledig for han. Jeg ungikk kontrollerende spørsmål, og jeg listet meg nærmest rundt for å ikke være "feil" i forhold til han. Jeg hadde ikke et (for meg) merkbart behov for å kontrollere, tvert i mot - jeg ønsket bare å tilpasse meg. Men det var jo helt håpløst, for jeg ble aldri bra nok. Uansett hva jeg gjorde for å tilpasse meg, så kom det en uventet reaksjon fra han. I ettertid vet jeg at tvetydigheten (av- og påkoblingen) hans skrudde hodet mitt trill rundt. Først da han knuste tillit mellom oss i en tilfeldig avsløring av utroskap, kom behovet mitt for å kontrollere. Men da var jeg allerede så hektet at det ble en lett match for han å overtale meg til å bli i forholdet. Derifra og ut hadde jeg alle kontrollampene blinkende i hodet mitt døgnet rundt. Jeg forsto at jeg sto i fare for å miste han, og jeg startet derfor å jakte på han. Kontrollere han, for enhver pris.
Det å sette en stopper for jakten, bli ferdig med å kontrollere og ferdig med å ha noe fysisk med han å gjøre, det gav meg tilbake energi nok slik at jeg kom meg gjennom den sorgen som oppsto når alt var over. Du har litt rett i at det blir feil å tro at problemet er løst bare man kommer over vedkommende. "Å komme over" er for meg likestilt med å være forsonet med alt som har skjedd. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke hadde de rette forutsetningene til å skjønne at jeg ble hektet av en egoistisk snylter. Men jeg har lært! Han vil jo alltid være en del av min fortid, og derfor vil mine fremtidige valg bli tatt på bakgrunn av erfaringene han gav meg. Hvorvidt de skal bli et problem for meg, eller en styrke, det er jo opp til meg. Men jeg har ennå et stykke igjen før jeg føler meg trygg nok.
K.
Kjære E.T. og andre som måtte slite med sitt hekt i nære omgivelser! Da har jeg fått gode råd hos psykologen. Jeg fikk imidlertid raskt bekreftet at jeg nok var utsatt for en narsissist, så det blir kanskje noe spesielt. At det er en stor utfordring å bli avhektet når man omgås sin "besettelse" daglig, ble imidlertid slått fast. Da må jobben egentlig gjøres hver eneste dag.
SvarSlettFor meg ligger avhektingen i å ikke være så opptatt av livet hans; holde meg bevisst unna alle situasjoner med ham og forsøke å unngå involvering i livet hans på alle vis. Så dreier det seg om å være vennlig, hyggelig men nøytral.
Jeg har hatt stor glede av anbefalt litteratur her: "Om å leve et liv, ikke vinne en krig" med noen teknikker som skaper ro og distanse til det som skjer.
Jeg får også stadig bekreftet i det som skjer at jeg er eksperten både på denne mannen og mitt eget liv. Det handler om å ta den økende innsikten i det som skjer og mine følelser på alvor. Jeg tar derfor imot gode råd som jeg tror kan hjelpe meg, men er nødt til å tenke kritisk over om dette kan virke på "min" Frank. Vi er alle forskjellige og hektene har sin egen logikk. For meg er det viktigste å finne en samværsform som gjør hverdagen ok, noe som er en konstant utfordring. Jeg er også svært sensitiv og nærtagende, noe som ikke gjør situasjonen lettere. Min del av dette må jeg også ta inn over meg.
Oppsummert må jeg prøve å holde avstand på alle vis, opptre vennlig, tenke kaldt og håpe på en forandring om ikke så lenge. Håper det kan ligge noe i dette som du kan gjøre bruk av.
Lykke til - det ligger styrke i å vite at vi er flere om utfordringen!
Medhekter
Kjære K
SvarSlettHvem er det nå egentlig jeg prøver å lure...Det var selvføgelig et romantisk heft. Jeg hater og innrømme det, for jeg vil liksom holde fast på at vi var venner, at det var noe mer enn et skittent, utenomekteskaplig forhold...Jeg trodde ikke jeg var forelska, men alle tingene du beskriver i forhold til ditt hekt - tilpasningen, angsten for å gjøre noe feil, følelsen av å aldri være bra nok....han var også gift og kunne stadig fortelle hvor grei han var mot kona si i forhold til meg, feks kunne han fortelle hvor romantisk han var mot henne, hvor mange positive ting han sa, hvilken fantastisk elsker han var med henne. Og alle mine argumenter om hans oppførsel ble alltid møtt med at vi ikke var gift, så det var ikke hans ansvar. Det gjør det jo egentlig enda verre da, at jeg skulle bli avhegig av noen andre. Tiltross for at jeg elsker mannen min liksom. Jeg kjenner jeg nesten hater meg selv litt for det
Hvor lang tid tar det før det ikke er uutholdelig å ikke ha kontakt lenger? jeg satte igang tidenes mest patetiske sms-passiar på søndag, og det var helt grusomt. han var kald, og jeg hinsides masete. Jeg hadde vært flink og kuttet all kontakt en uke før. Men så klarte jeg ikke la være...Det irriterer meg at han skal sitte igjen med et inntrykk av meg som den svake. Selv om det ikke er noen konkurranse, eller burde ha noe å si.
jeg føler meg så liten og med så utrolig dårlig selvdisiplin. Huff. Heier litt på meg selv.
To korte sitater fra K. som jeg synes var bra:
SvarSlett"det som ofte skjer i et hekt, er at den man er fullstendig oppslukt av utviser en så tvetydig væremåte at man gradvis blir klar over at denne personen ikke er bra. Man innser faktisk at man ikke vil ha en sånn kjæreste. Men i og med at man er hektet, så klarer man ikke uten videre å stoppe jakten på vedkommende."
"Jeg tror det er mulig å bruke den samme (negative)energien som utløses i et hekt, til å NED-prioritere hekteren, og OPP-gradere seg selv!"
Jeg for min del har innsett at min Frankine kun er en illusjon, jeg har opphøyet henne til en gudinne og blir gang på gang skuffet når denne forestillingen ikke samsvarer med oppføreselen hennes. Som K. sier, min Frankine er så tvetydig at hun ikke er et aktuelt kjæreste-emne for meg. Jeg trenger noen som er tydelige i sine signaler og som viser initativ i forholdet, ikke bare lokker meg ut i følelseshelvete og lar meg lide alene.
Til tross for at jeg er så klar over at hun ikke er bra for meg, føler jeg fortsatt skam for at jeg ikke har vært "god nok" til å vekke interessen hennes. Klarer liksom ikke å gi opp håpet; men hekterinnen min vil nok ikke hjelpe meg til å knuse det, det må jeg gjøre selv. Det er hardt å knuse sitt eget håp; tenk om hun er min livs kjærlighet i forkledning! Bare litt til.....
Jeg føler at det nå er riktig for meg å foreta et sceneskift. Nå skal jeg OPPGRADERE meg selv og NEDGRADERE Frankine. Hvis jeg føler for å snakke med henne, skal jeg tydelig gi uttrykk for mine behov. Blir det "pinlig" stillhet i samtalen, skal hun FÅ ansavret med å løse den opp. Når vi samarbeider på jobb, skal jeg gi henne muligheten til å komme med idéer, ikke alltid løpe til å hjelpe henne som en hund med avisen. Hvis jeg går forbi huset hennes skal jeg banke på og forvente at jeg blir invitert inn, på samme måte som alle de andre vennene hennes. Hvis stemningen blir ubehagelig, har jeg hvertfall fått knust mine idylliske forestillinger om hvor koselig det er å være med henne. Jeg skal legge merke til alle tegn på hennes usikkerhet og tvetydighet, slik at jeg får bekreftelser på at hun ikke er noe for meg.
hilsen E.T.
"Hvem er det nå egentlig jeg prøver å lure?"
SvarSlettDet er et godt spørsmål å stille seg selv med jevne mellomrom! Ved å stille kritiske spørsmål til seg selv, så har man i hvertfall ikke avskrevet "seg selv" som en vettug og ærlig mentor i sitt eget liv!:) Dessuten, det er langt mer humant enn å hamre løs på seg selv med skyldfølelse, dårlig samvittighet og nedsettende tanker om egen verdi som menneske og potensiell partner.
Det er smart å være ærlig mot seg selv. Ikke minst er det et godt våpen i kampen mot "Det Urealistiske Håpet". Å være ærlig mot seg selv, innbefatter en solid innrømmelse av at Frank eller Frankine hverken setter nok pris på deg eller respekterer deg slik du ønsker at en kjæreste bør og skal. For det er jo det som er sannheten, ikke sant? Han eller hun behandler deg på en måte som gjør at du opplever det negativt. Det handler ikke om alt vedkommende "kunne" eller "burde". Å være ærlig mot seg selv betyr at man ser realistisk på den faktiske handlingen, og følelsene handlingen utløser.
Det er sunt å betrakte Frank/Frankine med et kritisk blikk. Du viser for deg selv at du har meninger om hva som ikke er bra for deg, og du blir bevist hva du ikke vil ha i livet ditt. Du kan gjerne trekke det enda litt lenger. Si til deg selv at Frank/Frankine er UINTERESSANT FOR DEG fordi.....og her kan man fylle inn med det som måtte passe av konkrete sider ved vedkommendes personlighet eller handlinger som du finner vanskelig å forholde deg til. Finn realistiske påstander som faktisk beskriver hvordan han eller hun oppfører seg. Handlinger som vekker negative følelser hos deg. Ved å beskrive det helt konkrete, så ser man hva man faktisk MÅ forholde seg til dersom man fortsetter jakten på vedkommende. Det er utrolig knusende for håpet, det å måtte se sannheten.
Før jeg hadde hørt om hekta-prosjektet til Nora og Sissel, så var innrømmelsene jeg gjorde for meg selv det eneste jeg hadde å støtte meg til. "Jeg vil ikke ha F fordi han juger - hver dag, til meg!" Bl.a.! Min Frank hadde mange slike banale egenskaper som jeg kunne plukke ut som grunner for hvorfor jeg ikke ville ha han. På et tidspunkt ble vekten av grunner så tung at jeg ikke lenger ønsket å håpe. Jeg var OVERBEVIST om at han var en fyr jeg IKKE ønsket å ha i livet mitt. Hverken som kjæreste eller som venn.
Alt dette kalles avhekting. Men selv om man har kommet så langt at man VET at man ikke vil ha han/hun, så fins det fortsatt feller å gå i hvis man ikke passer på. Jeg har erfart at det er mange utfordringer selv etter at jeg trodde alt var over. Én er ensomhet. Å være alene gir større rom for negativ tenking, og det er det siste man trenger å plage seg selv med nå. En annen ting er passivitet. Vel, disse to (tenking og passivitet) pleier ofte å henge sammen, og har tilsynelatende den samme dårlige påvirkningen, med mindre man sitter alene og tenker mens man skriver her på hektabloggen!:)
Påskeklem fra K :)
Hei K
SvarSlettDet aner meg at du tenker at mitt foreslåtte "sceneskift" egentlig bare er en ny tilpasning, et nytt forsøk på å knekke koden hos min Frankine. Og jeg tror du har rett; jeg håper fortsatt, selv om jeg skammer meg for å innrømme det. Jeg leter stadig etter grunner til at hun ikke er noe for meg. Men siden hun har en så EKSTREMT tvetydig oppførsel, klarer jeg ikke å bestemme meg for om de negative sidene jeg tilsynelatende oppdager faktisk er reelle. Og da starter den onde sirkelen på et nytt omløp...
Nå har det vært påskeferie og jeg har ikke sett henne på over en uke. Tidvis har det gått så lenge som en time uten at jeg har tenkt på henne, og det er et stort fremskritt. Er veldig nervøs for hvordan det blir når vi sees igjen på tirsdag; frykter at jeg havner tilbake i gamle hekta-mønster. Som sagt, jeg sliter med å bestemme meg 100% for at jeg ikke vil ha henne pga jeg aldri vet hvor jeg har henne. I det ene øyeblikket klemmer hun meg inntil seg, i det neste går hun forbi meg uten å se på meg engang. Og det er kanskje nettopp denne tvetydigheten som burde være den største varsellampen for min del. Jeg vil ikke ha en sånn person i privatlivet mitt!
Å, hvorfor skal det være så grenseløst vanskelig?Hvorfor skal hans mening bety så mye mer enn alle andre sin mening? Jeg har mange venner, og de liker meg og synes jeg er super. Hvorfor skal jeg falle ned i kjellern over at han ikke vil ha meg som venn? Han har nesten ingen venner, og han for meg til å føle meg som dritt. Allikevel er det han jeg hører på liksom. "hadde du bare vært litt mindre masete, litt mer selvstendig, gitt litt mer faen..."Blablabla - daaaaa hadde jeg vært bra nok liksom. Sukk.
SvarSlettC
Tusen takk for denne bloggen, den har virkelig hjulpet meg til å se hva det er jeg driver med. Jeg har vært hektet på samme mann i seks år. Spesielt den setningen om å være uinteressert i sitt eget liv traff meg hardt. I en periode på 1 ½ år hadde vi ingen kontakt, jeg husker så godt roen jeg følte, og at jeg plutselig fikk lyst til ting. Kjente lysten til å engasjere meg, bli med på organiserte aktiviteter og oppleve ting selv, sammen med venner eller barna. På den tiden trodde jeg at en endring i livssituasjonen min var årsaken, men det er helt klart at grunnen er at jeg var ute av hektet for en stakket stund.
SvarSlettJeg er 35 år, og har hatt en ordentlig kjæreste, denne mannen fikk jeg to barn med, men det ble dessverre slutt etter få år. Når vi ble sammen var jeg ikke direkte forelsket, men litt betatt og desperat etter en kjæreste. Jeg var lykkelig de årene det varte. Dessverre var siste året preget av avisning fra hans side, noe jeg tror har gjort meg enda mer sårbar for kjærlighetsrelasjoner
Dette har fått meg til å tenke at jeg kanskje ikke er istand til å forelske meg, at jeg istedet der andre blir forelsket blir hektet. Min første skikkelige forelskelse var definitivt et hekt som varte i flere år. Fra jeg var 17 til jeg var 21, da denne personen døde. Jeg regelrett lette etter ham i gatene istedet for å være med vennene mine på fester. Ennå husker omtrent hvert eneste ord han sa til meg i løpet av disse årene.
Iløpet av alle disse årene har jeg nedverdiget og tilpasset meg selv på alle tenkelige måter. Heldigvis har jeg aldri gjort noe som har gått ut over andre, løyet på meg graviditeter eller slike ting. Det er liksom siste rest av selvrespekt har igjen og lener meg på. Selv om det ikke har noe for seg å gråte over spilt melk, blir jeg noen ganger trist av å tenke på at jeg har neglisjert meg selv så til de grader i så mange år. Både skole og jobb har fått lide. Heldigvis tror jeg at jeg klart å være en brukbar mor. Men likevel har det hatt innvirkning på deres liv feks gjennom sterkt redusert økonomi.
Jeg føler jeg er kommet så langt i hektet til mannen jeg holder på med nå, at jeg er helt likegyldig, ikke bare til meg sev, men også til ham. Den paniske følelsen av sjalusi er fullstendig borte, det er jo ikke sånn at jeg lurer på om han treffer andre, jeg VET at han gjør det. Han forteller det villig selv. En dame ble gravid, han hadde ingen problemer med å fortelle meg det, og beklage seg over hvor synd det var i ham. Og han fikk selvsagt støtte fra meg. Jeg tror ikke han «hekter» med vilje. Han har nok like store relasjonsproblemer som meg selv. Det har dessverre fått meg til å godta og akseptere situasjonen, og så ligger selvsagt håpet der: bare han skjønner at jeg er den rette for ham, og at han en dag vil gjøre det.
Det er lenge siden jeg innså at denne mannen ikke er bra for meg, itillegg lever han et liv jeg ikke ønsker for meg selv og mine barn.
Jeg tror jeg skal klare fint å hekte meg av denne mannen, jeg tror egentlig jeg har kommet ganske langt også. Det er mulig det er feil å fokusere slik, men jeg finner litt trygghet i at jeg vet at han ikke «forsvinner» dersom det går lang tid mellom hver gang vi har hatt kontakt. Jeg skjønner såpass at jeg må bruke denne tiden til å bygge opp meg selv. Noe jeg tenker å gjøre med trening, gjøre en større innsats i å skape mestring iforhold til hverdagen. Jeg vil snart være ferdig med studier jeg denne gangen ser ut til å klare. Å begynne i jobb vil gjøre mye for selvfølelsen min, og ikke minst økonomien. Det er slik jeg ser det mye som ligger tilrette for at jeg skal kunne skape et bedre liv for meg selv.
Er redd for er at jeg aldri skal finne en kjæreste, hvordan skal jeg jeg klare å bli forelsket på en sunn og god måte? Jeg trenger nok hjelp. Tar gjerne imot forslag til litteratur eller praktiske råd.
Vi bare tipse om en sang som er helt i overenstemmelse med hektaproblematikken. Jeg finner den ikke på youtube, men her er iallefall spotifylinken:
SvarSletthttp://open.spotify.com/track/32QlEL34MsDAG4wjHjlvlU
En liten oppdatering fra E.T.:
SvarSlettKort fortalt sliter jeg med et hekt på en jente som jeg egentlig ikke er interessert i. Men hektproblematikken gjør seg gjeldende når en annen mann(bekjent av meg) gjør tilnærmelser til denne kvinnen. Jeg blir da sjalu, forbannet og irritert, fordi jeg vet at han ikke er bra for henne. Jeg lir provosert over at han ved hjelp av sleipe knep oppnår en kontakt med henne som jeg ikke er i nærheten av.
Denne mannen har en rekke manipulerende og narsisisstiske personlighetstrekk. Han evner engasjere damen i samtaler, som mest av alt ligner monologer der hans eget ego for fritt spillerom. Damen biter på, nikker og smiler og lar typen holde på. Helt til hun gir uttrykk for egen behov, eller ønske om at han skal stille opp for henne. Da avbryter han kontakten og sier at han ikke vil ha noe med henne å gjøre mer.
Jeg vet at denne jenta sliter med sitt eget selvbilde, og har lav selvtillit. Hun synes derfor det er mer behagelig med menn som tar føringen 100%, så hun "slipper" å gi noe av seg selv... det er nemlig farlig for henne å vise for andre hvor svak hun egentlig er. Dermed er hun et lett offer for en slik mann, som trenger en kvinne som alltid er der for han NÅR DET PASSER HAN. Og som tolerer at han ikke stiller opp for henne når hun trenger det som mest.
Jeg blir i så måte truende for henne, da jeg i min væremåte ønsker å se henne som en hel person, ønsker at hun skal få gi av seg selv og sine talenter, og ønsker å omgås en dame som kan stå opp for seg selv. Pga lav selvtillit er dette truende for henne, og jeg må tolere at hun velger menn som utnytter henne, da dette samsvarer bedre med de følelsene hun føler inni seg.
PS. dette er min tolkning av situasjonen, men samtaler med mange i vår felles venneflokk bekrefter at jeg ikke er alene om denne oppfatningen.
mvh E.T.
Jeg har etter ni måneders avholdenhet fra min hekt tråkka i salaten med forbuden frukt. Jeg skriver her for å fortelle vår historie og be om råd til hvordan jeg skal komme meg ut av det forholdet.
SvarSlettVår historie går 3,5 år tilbake. Hekten var umiddelbar da jeg så ham første gang. Hele min kropp zoomet inn på han og jeg kjente en voldsom fascinasjon for ham. Han hadde de nydeligste brune øynene jeg vet om og det var sterk kjemi mellom oss fra første stund. Først etter et par uker forteller han meg at han har samboer. På det tidspunktet hadde vi flørta daglig på msn og i andre sosiale media. Det kom som et sjokk og jeg ble sur og kuttet kontakten. Dessverre ikke spesielt konsekvent i form av total blokkering. Men han tok stadig kontakt og siden jeg kjedet meg i livet mitt og ikke hadde andre spennende atspredelser på kjærlighetsfronten lot jeg meg egentlig villig drive med av strømmen. Jeg var ikke forelska til å begynne med, bare fascinert, og likte at det var litt forbudt, at jeg hadde så voldsomt drag på en mann som egentlig hadde en annen. Det stivet vel mitt ego, selv om jeg i blant også følte at det var umoralsk.
I løpet av det første året møttes vi aldri fysisk/hadde sex, men bare kontakt på msn. Ofte daglig, opptil 7-8 timer. Vi utviklet en nær følelsesmessig kontakt, både gjennom seksuelt ladede meldinger, men også i form av kameratskap og humor. Ingen mann har noensinne kunnet få meg til å le så godt som han. Tiden gikk, jeg prøvde i flere omganger å fase det ut, men sprakk alltid når han etter flere måneder tok kontakt igjen. Da kunne vi ha kontakt i ganske lange perioder og han ble en integrert det av livet mitt, selv om vi bare møttes på nett. Jeg var sterkt pågående det første året og gjorde en intens innsats for å forføre ham. Til sist klarte jeg det. Etter et helt år med oppbygget spenning møttes vi en kveld hvor samboeren hans var på ferie. Vi hadde en fantastisk og lidenskapelig natt og i uka som fulgte kontakt hver eneste dag. Etter det har vi hatt sex bare to ganger, men i perioder en del kontakt på nett og telefon. Vi planla til og med en hemmelig ferie sammen i utlandet som jeg dog avlyste.
Som tiden gikk ble jeg mer og mer forelsket og besatt, også av tanken på å få ham til å forlate samboeren sin, og vi hadde flere voldsomme oppgjør. Jeg sank inn i dyp avmakt og depresjon, vekslet mellom total hengivenhet og nostalgi, og å be han dra til helvete. Han lovde å holde seg unna, men holdt aldri løftene sine.
For halvannet år siden bosatte jeg meg i utlandet. Også da begynte han å kontakte meg, men avstanden gjorde at jeg endelig, for første gang klarte å bryte og innlede et forhold til en annen mann. Det siste året har jeg tidvis savnet ham veldig, men klart å holde meg unna og avvise hans kontaktforsøk. Særlig etter at han fikk barn i vinter skjønte jeg at det var over en gang for alle, trodde at han ville ha såpass med moral at han ville forplikte seg til deres familie.
Erica
Men i helgen glapp det altså da han kontaktet meg midt på natta. Jeg hadde vært ute og var beruset da jeg kom hjem. Vi chattet og møttes på skype i fire timer. Han sa at han ikke klarte å slutte å tenke på meg og savnet meg, at han elsker både meg og sin samboer.
Jeg er igjen full av avmakt og aner ikke hva jeg skal gjøre. Mine venner er fantastiske, men er også lei av mine stadige tilbakefall. Han er som et dop. Samtidig føler jeg at det stikker dypere enn bare sex. Jeg er oppriktig forelsket i ham og tror ikke at jeg noen gang vil lykkes med å finne en mann jeg kan ha det like moro og lidenskapelig med. Har ingen illusjoner om at han noensinne kommer til å forlate sin samboer.
Det hjelper å lese denne bloggen og se at andre er, eller har vært, i en lignende situasjon. Da føler jeg meg mindre skamfull og ynkelig. Gleder meg til å lese boka deres og håper å kunne finne trøst og råd der, men om dere har mulighet til å gi et kort svar med enkle tips ville jeg blitt veldig takknemlig.
Erica
Hei Erica. Jeg anbefaler deg på det varmeste å lese boka! Mulig din situasjon er noe anerledes enn den Nora beskriver i boka, men rådene som gis er garantert hjelpsomme.
SvarSlettJeg tror nesten det er umulig å gå gjennom livet uten før eller siden å føle fascinasjon for andre, selv om man allerede er i et forhold. Styrken ligger i å avstå fra fristelsen til å utvikle følelsene. En hekter avstår sjelden fra fristelser, noe mannen du traff er et glimrende eksempel på det. Dere ble betatt av hverandre. Men der han skulle tatt ansvar og avvist deg på et tidlig tidspunkt, valgte han istede å holde tilbake betydningsfull info om seg selv, nemlig det at han var i et forhold. Når du tok avstand, fortsatte han å ta kontakt med deg. Han ville ha i pose og sekk, og du representerte muligheten. Han ville ha et uforpliktende eventyr, og du ble med på notene.
Mest sannsynlig tar han fortsatt kontakt med deg KUN fordi han vet at han kan. At du ble med på de forbudte notene har garantert styrket overbevisningen hans. Du gir han positiv bekreftelse. Og hvem vil vel ikke ha litt ukomplisert glød og pasjon i hverdagen..? Han vet godt at du er overtalbar, han vet at du er svak og han trykker på med jevne mellomrom. Han utnytter dine følelser. Men han forlater IKKE kvinnen han er sammen med. Dette er handlingen hans. Mitt råd til deg er å legge ALL vekt på handling, og sett en svart strek over ordene han bruker for å nå frem til deg. Det spiller ingen rolle hva han sier at han føler, for i realiteten vil han ikke være din.
Det eneste smarte du kan gjøre er å kutte absolutt all kontakt med denne mannen. Tenk litt på tredjeperson her også, nemlig hun som blir ført bak lyset med jevne mellomrom. Vil du virkelig ha en fyr som er villig til å tråkke på kjæresten sin kun for å oppnå egen nytelse? Vil du ha en du vet gir etter så lett for gjensidig fascinasjon? Vil du noen sinne kunne stole på en som gjør som han..?
Lykke til.
K.
Kjære K!
SvarSlettTakk for et omtenksomt og klokt svar. Du sier en masse ting som jeg har tenkt en del på tidligere og kunnskap jeg på en måte har, men ikke helt klarer omsette til å endre mine egne handlinger og tanker. Det er sant at min hekt utnytter enhver liten sprekk som måtte finnes til tross for mine avvisninger. Han hører ikke 9 nei'er når hans erfaring er at jeg sier ja 10'ende gang. Det er min egen skyld. Jeg kunne vært sterkere, bitt tenna mer sammen og aldri latt disse sprekkene oppstå.
Men så skjer det likevel gang på gang, nesten umerkelig, og plutselig sitter jeg der med skjegget i postkassen. Det er nå gått en uke siden vår siste kontakt og jeg har null kontroll. Sendte sms i går som jeg ikke fikk svar på. Mine tanker kretser om han på repeat og vil ikke slippe taket. "Jeg elsker ham!" er tanken som hele tiden kverner i hodet mitt og det virker helt uoverkommelig å pense inn på et annet spor. Man blir så usigelig sliten av sånt kverneri at motstandskraft og oppdrift svekkes betydelig.
Selvfølgelig vil jeg ikke ha en kjæreste som er en svikefull drittsekk som tramper på folk som er glad i han eller som bare tenker på seg selv. Men å ta kontrollen tilbake og ikke fortsette ut av det sidesporet denne siste gjenopptaking av kontakt har ført med seg, det er jammen ikke lett.
Tusen takk uansett for dine oppmuntrende ord, også til alle dere andre som skriver her. Dere er gode og sterke mennesker.
Hei Erica
SvarSlettTenk på dette ! Hva om han forlot sin samboern og barn, og ville ha deg ??
Er du forelsket i en situasjon eller er det virkelig en sånn mann du vil ha ?
Det han nå gjør med deg, kan han i fremtiden gjøre mot deg !
Bruker du verdifull tid på en som tilsynelatende virker utrolig useriøs ?
Får du en sånn mann, vil du alltid være på vakt pga fortiden og hvordan han håndterer og faktisk utnytter andre !!
Velg en annen kurs og bli lykkelig.
Jeg har sett et par venninne eksempler på at mannen har gjort nettopp dette !! alle blir ulykkelig og barna har det værst !
Min venninne oppdaget mannens hemmelige liv, kastet ham ut.. han flyttet inn til sin hemmelige venninne og nå har hun etter 5 strevsomme år kastet ham ut fordi han glemte ikke familien sin ! han er alene nå og fisker hos min venninne, men hun har blitt en klok kvinne ! mannen er alene nå og den hemmelige venninne brukte 5 verdifulle år på en useriøs mann ! riktig nok frivillig, men han holdt henne med mange lovnader ! Did he walk the talk ? NO
LB
Dette er mine første ord nedskrevet på disse 4 årene.Har vært et he....å leve med min "Frank".Han var manipulerende,men sjarmerende,sosial men antisosial,oppe-nede hele tiden.Føles som jeg har sittet i en karusell i flere år og at jeg ikke fikser at den stopper. jeg har blitt behandlet som luft men også prinsesse,søppel og diamant vekselsvis. Han har greid å manipulere venner,familie iden grad vi har hatt kontakt med de og de tror på han.Det er jeg som er rota til alt vondt,jeg som var ubrukelig og dårlig mor/husmor.Jeg var sjalu og defor ødela jeg alt. Men jeg spionerte på mld hans,og jeg gikk t.o.m til det skritt å avlytte han med diktafon og da avdekket jeg det jeg visste.Han har hatt andre damer hele veien,og skjelt meg ut for min sjalusi og tvil.Jeg visste magefølelsen min var rett,og jeg holdt på å bli gal av å vite men ikke vite. så derfor spionerte jeg på han og roet meg når jeg fikk høre han i samtale med en annen kvinne,som han sa han elsket.Da gikk lufta ut av meg og jeg ble på en måte rolig innvendig,for fikk det konstantert. Men har bodd for meg selv i 2 måneder nå,og håper fremdeles han kommer til å forandre seg og ((plutselig)) innse at hans fysiske/psykiske vold var galt og ber om unnskyldning og alt blir godt igjen.Vi har ett barn sammen som bor halvparten av tiden med han og jeg uroer meg for ungen når hos far men samtidig er han flink pappa og har klart å få meg til å gå med på å dele på tiden med ungen.Jeg bodde i 4 år sammen med han og har opplevd verdens beste/verste stunder med han.hver gang vi har gått fra hverandre,jeg har blitt kastet ut gravid/med unge og alene,har jeg tatt vare på meg selv og holdt på selvfølelsen min men nå etter siste brudd så har jeg ikke noe energi og bryr meg ikke om noe.Lar dagene gå og gjør mange hverdagslige ting men jeg føler meg som en robot som ikke er i kontakt med følelsene mine,som om jeg bare er et skall.Er redd det er varig mèn og jeg ikke klarer hente frem noe glede flere gang.alle tankene var tidligere bare ei stor suppe men nå er jeg ikke engang i knotakt med dem lenger.Når med han er jeg sterk,ser klart og når alene fortapt.som om jeg lever på hans energi. Er avhegig og vet jeg går tilbake hvis han sjarmerer meg i senk flere gang,har ikke styrke til å si nei.For tenk om...Hva skal jeg gjøre,føler for å legges inn og medisineres rett og slett. er det kanskje det jeg må gjøre,få såpass mye profesjonell hjelp?
SvarSlettKjære LB!
SvarSlettTakk for svar. Du stiller et spørsmål som jeg tror mange andre her på bloggen jevnlig stiller seg selv, nemlig dette om man er forelsket i sin hekt eller i drømmen om noe som kunne vært. Jeg tror det er en dyp menneskelig impuls å ønske samhørighet, og derfor er det også sånn at noen av oss griper tak i de mulighetene vi nå engang har, også selv om de i det lange løp er destruktive. Så svaret på spørsmålet er jo, man klynger seg til et håp, en drøm, det nærmeste man kommer kjærlighet og forelskelse. Men svaret er også nei. Vi som sliter med hekt tror jeg også er forelskede i den personen det gjelder, og det han/hun representerer.
Min hekt er ikke bare en svikefull og kjip mann. Han har en rekke kvaliteter og ting jeg tiltrekkes av, i tillegg til simpel psykisk og fysisk tiltrekning. Det siste er ikke et område for rasjonalitet. Det bare er. I noen perioder som en tsunami.
Min (og kanskje også andres?) hekt har imidlertid et janusansikt. Like lidenskapelig, åpen og hengiven som han kan være, like innesluttet, egoistisk og likegyldig kan han være. Basically fordi han bryr seg mest om seg selv og har sine egne indre demoner å slite med.
De demonene blir mitt problem så lenge jeg lar dem slippe inn i livet mitt og lar han få definere meg. Jeg vet at jeg må gi slipp og si nei til å ha janus i livet mitt. Det er helt ubeskrivelig tøft, men som det blir sagt her vil det kanskje gå den dagen man begynner å velge TIL, og ikke fra. Velger livet, og ikke dveler ved den tapte kjærligheten. Jeg skal prøve igjen, og ønsker alle andre lykke til med det samme. Pappa sa alltid "det skal nok gå". Vi har ikke annet valg enn å tro på nettopp det.
Erica
god kveld Erica
SvarSlettJeg kjenner at jeg blir varm og kald om hverandre !! Det du svarer til meg ER JO akkurat det jeg har gjennomgått det siste halve året !! Og ja de har kvaliteter vi tiltrekkes av og blir fasinert av og forelsket i ... det er jo det som er slitsomt at de også har de gode sidene !! Men på den andre siden gjorde han meg til et menneske jeg ikke likte.. den utadvendte personen jeg er ble til et vrak fordi jeg overtilpasset meg for å nå inn til ham, jeg gjorde alt for at han skulle like meg godta meg som jeg var !! i stedet ble det på hans premisser, som Sissel skriver i boka HEKTA at han var varm og nær i belønningstider, for så å bli kald og fjern som straff når han var missfornøyd med meg og mine nærmeste. Han har høy selvtillit og var uforutsigbar, noe som gav ham full kontroll fordi han fikk meg til å gå på nåler for at mine omgivelser ikke skulle merke !! han var nedlatende og spydig mot meg for så å angre gang på gang ! Det ble nok for meg og jeg forlot ham, og han bruker alle midler for å få kontakt ! Og jeg må virkelig bruke alle mine urkrefter for å ikke ta mobilen, har byttet e-post. Og ja jeg falt for fristelsen etter en stund og tok kontakt og føler meg så skamfull for at jeg i det hele tatt kunne gjøre det... men det var akkurat som om at det var et friskhetstegn for meg at han ikke hadde tatt kontakt på to måneder !Men det var nok en annen dame, som gjorde ham stille! og jeg kan ikke begripe meg selv som gjorde det etter å ha vært flink så lenge ??? Han lovet bot og bedring og så var det igang igjen,så tro meg jeg vet hva du sliter med ! og jeg følte nettop skam fordi det var meg som falt for fristelsen.Men jeg fikk nok atter bekreftet, ting forandrer seg ikke ! etter som tiden går så er det akkurat som om at de negative tingene forsvinner og man står igjen med lenglsel, håp og tro ! Jeg har nå tatt sikringen og som Nora fjernet alle spor i form av gaver, levert tingene og bedt om mitt ! blokert på FB, byttet e-post og sperret mobilen for hans nr ! og jeg har venninner som hver dag binder meg til masten og snart har fått ørebetennelse av å høre på :-)) men de forstår og er tålmodige venninner som ser at jeg må få min tid til å komme tilbake !! Jeg oppfattes som resurs sterk og oppegående og de har sett at jeg ble til en venninne som de ikke kjente igjen ! Så lykke til Erica, vi er mange her ute som har det som deg !! klem LB
Takk og lov!!! Det er flere som sliter med denne avhengigheten!! Kjenner meg så igjen i innlegget over! Forholdet vårt varte i nesten 3 år før vi begge omsider var så slitne av det turbulente forholdet vårt. Det hele begynte med at jeg ble kjent med han mens jeg var i et seriøst, men kjedelig forhold. Det var rett og slett bare noen timer mellom de to guttene! Jeg måtte finne en ny kjæreste, for haddee angst for å være singel og alene. 'Hekteren' hadde alt den forrige kjæresten min ikke hadde. Høy selvtillit, omtenksom, omsorgsfull, full oppmerksomhet hele tiden! om det så bare var en chipspose i bæreposen skulle ha bære den for meg! Men problemet var at han hadde altfor for mange hobbyer! Han hadde rett og slett ikke tid til meg! og det førte til at jeg klaget og klaget.. for jeg fikk jo ikke lengre den oppmerksomheten jeg trengte! Hver gang vi kranglet ble han ekstremt kaldt. Jeg gråt mens han kalte meg de styggeste ting! Han sa det var slutt. Og hver gang sto jeg å sprerret ytterdøren for at han ikke skulle gå i sinne! Når han fikk roet seg, ba han alltid om at vi måtte sette en strek over det hele og prøve å kose oss resten av kvelden! Han hadde liksom en av og på knapp. Og sånn har vi holdt på i nesten 3 år. Han er så utrolig snill og grei når han har det greit, men så iskald og nesten voldlig når han ikke har det greit! Og jeg ble likedann! Klarte ikke å legge avtaler med venner i tilfelle han fikk litt tid til å være med meg! Og alt var min skyld som førte til hans aggresjon! En gang mens han var skikkelig beruset var han så voldlig mot meg at jeg hadde blåmerke på halsen etter at han hadde kvelt meg! Dagen etter husket han ingenting, sa han og var bare den skjønneste kjæresten! Nå har det vært slutt i en uke. Han henter tingene i leiligheten min om noen dager! Jeg savner han sånn, savner all opp merksomheten jeg fikk i de fine stundene våre. Glemmer alt det negative...off! Klarer ikke fokusere på noenting. Tar sovemedisin for å få sove! Han har det vondt selv, (jeg har selvfølgelig ikke klart å holde meg unna med å sende sms til han). Jeg vil så gjerne komme meg videre, finne den rette! Alt jeg ønsker er å gifte meg og få barn!
SvarSlettHva skal jeg gjøre?????
SvarSlettForholdet vårt hadde nesten vart i 3 år før vi klarte å bli enige om at dette orket vi ikke mere! Han tok seg aldri tid til meg og jeg klaget på det. Han var den som dominerte hele forholdet med når han hadde tid til å være med meg! Var han glad var jeg glad, var han sur ble jeg lei meg! HAn hadde meg rundt lille fingeren! Når ting ikke gikk helt som han ønsket ble han svært sur og aggrasiv og freste meg opp i ansiktet mens han kalte meg stygge ting mens jeg gråt og ba om at han ikke måtte gå!
Men nå etter at d har vært slutt i 3 uker og jeg har begynt å komme meg såvidt videre etter mye gråting, så har han snudd! Nå har han endelig skjønt at jeg er ei han kan gi seg helt henn til. Lover meg gull og grønne skoger hvis jeg bare tar han tilbake! Han ringer og bobanderer meg med meldinger om at han hater seg selv for at han ikke innså dette før nå. Og jeg klarer bare ikke ta han tilbake nå på dette tidspunktet! Hjerte sier en ting og magen sier en annen ting. Tenk om han virkelig har forandret seg?? Går d ann på 3 uker? d har jo vært halvt slutt mange ganger før og vi har blitt sammen bare etter noen dager igjen, selv om jeg følte d var noe som ikke stemte! Men igjen.. kan man total forandre seg på så kort tid!??
Kjære deg over !
SvarSlettHAN HAR IKKE FORANDRET SEG OG KOMMER IKKE TIL Å GJØRE DET !!!!
Tro meg !!! Han manipulerer og finner nye strategier og svake punkter for å få det han ønsker !
Jeg tror oppriktig ikke at de vet hva de driver med fordi de har så stor kjærlighets behov selv ! at de som utrolige fattige mennesker som ikke har spist på lenge stjeler mat og deler absolut ikke med noen pga det utrolige sult behovet de måtte ha !
Et menneske med så store behov lærer seg å smigre og tilnærme seg andre for å oppnå og få tilfredstilt sitt skrikende behov ! Når de har fått fylt sitt lager... så ser de vel et øyeblikk at de overskred noen grenser for å oppnå det men det er når de er mette !
Da ser de kanskje det og ber om unnskyldning, bot og bedring MEN det er helt til neste gang de blir sultne, det som er trist er( tror jeg )at de har ikke lært hvordan man selv kan bidra for å få dekke et gi og få kjærlighets liv... de har aldri lært det fordi de kanskje ikke har fått annerkjennelse og masse kjærlighet i livet sitt ?? og vi som har blitt overøst med kjærlighet av våre egne omgivelser skjønner kanskje ikke dette store behovet ? vi har jo masse overskudd og vil jo så gjerne redde disse menneskene ! Bare jeg er snill nok, bare jeg er tålmodig, bare jeg ikke gjør noe som ikke gjør dem sjalu, bare jeg elsker dem nok så vil de fylles med din kjærlighet og se deg ! NEI er min erfaring, de tømmer deg for det meste og så i tillegg blir de rasende og er stygge mot deg fordi du setter noen grenser og ønsker en kjæreste som vil deg vel tilbake !! Og de vil ha kontrollen over deg som fyller dem !
Jeg sa til X kjæresten min en gang, at du er jo som et bortskjemt barn som ikke vil rydde rommet ditt og likevel mene at du fortjener å få ukepenger ! og atpåtil bli forbandet og sur fordi man da setter noen grenser !
Med det mener jeg at mange voksne må erkjenne at de er ansvarlige for eget ve og vel ! At når de gang på gang må stjele eller ta seg til rette for å få det de vil oppnå så er det noe riv ruskende galt !
Jeg har lært at ønsker du en oppriktig tilbakemelding fra dine omgivelser ! Så se hvordan de responderer tilbake til deg ! Et menneske som man ønsker å være sammen med får masse oppmerksomhet nettopp fordi de selv skaper gode relasjoner !
En med gode hensikter har ikke behov for å overbevise deg, bombadere deg med angre meldinger eller unnskyld meldinger, har endelig innsett meldinger !! det er ikke hva de sier men hvordan de håndterer situasjonen ! En som angrer gir deg respekt og tid til selv å velge seg tilbake og velger du deg ut så respekterer de deg også for å sette den grensen og går videre !!
Et forhold som har vært slutt og tilbake mange ganger tror jeg ikke overlever på sikt !!
sier magefølelsen Nei så hør på den !!
lykke til !!
LB
Det er altså ikke bare meg? Jeg er ikke alene om å rasere egne vennskap for å tilpasse meg Mannen. Det er ikke bare meg som tror at bare vi gir det litt tid vil vi bli verdens lykkeligste. Det finnes andre som tror at det kun er Mannen som kan gjøre deg lykkelig. Det er altså ikke bare meg som lurer på om jeg lar lykken vandre ut døra idet jeg sier at nå er det nok. Jeg er heller ikke alene om å vite at jeg ikke har det bra sånn som ting er nå, men i det øyeblikket en av oss prøver å avslutte får jeg totalt panikk og bare må ha denne Mannen.
SvarSlettJeg kom over denne bloggen via en link på et nettforum. Jeg har ikke lest eller hørt om boka før, men må si at det frister å lese den nå. Om min historie kan fortelles kort blir det som følger:
Jeg møtte en fantastisk mann. Vi hadde sammenfallende drømmer, interesser og hadde en kjemi jeg ikke hadde opplevd med noen før. Jeg visste med en gang at dette var mannen i mitt liv. Det var bare et lite hinder, han var visst mannen i noen andres liv også. (Dette kan gjerne være en pekefinger til dere som er "den andre".) Etter et halvt år ble han singel, og noen mnd etterpå var vi kjærester og samboere. Vi var lykkelige og harmoniske, planla og fikk barn og begynte å by på hus. Da møtte han sin neste. 4 mnd inn i deres forhold fant jeg det ut, og siden har vi vært av og på.
Han har løyet til meg et utall ganger, lovt gull og grønne skoger like mange ganger som han igjen har gått tilbake til henne. Jeg fatter ikke at hun har holdt ut, men hvorfor har jeg det? Vi er veldig gode venner, og ønsker å gjøre ting sammen. Vi har begge store visjoner om et godt foreldreforhold uansett romantisk forhold oss imellom. Ønskene våre om hvordan og hvor vi vil leve livene våre er fortsatt like. Vi ønsker å være en familie, og vi ønsker ikke at barnet skal være skadelidende i denne situasjon.
Jeg stoler ikke på han et sekund, men klarer heller ikke tanken på å la han gå, og at noen andre tar min plass i vårt familieliv. Jeg vil være sammen med en mann som respekterer meg, og som jeg kan føle trygghet sammen med. Men hvordan skal jeg noensinne kunne gå inn i et forhold til noen andre når jeg er så opphengt i denne mannen?
Jeg ønsker meg en kjernefamilie, med flere barn. Om jeg nå bryter ut vil jeg gå videre i livet som en av de med mine-dine-våre, og kjenner veldig på skammen jeg føler pga det. Jeg begynner også å bli såpass voksen at om jeg skal ha flere barn bør det skje i nærmeste fremtid, men jeg kommer jo ikke til å finne meg en ny mann med det første..
Jeg kjenner meg igjen i mye i sjekklisten, jeg er sjalu så det holder, spionerer og finner ro idet jeg finner bevis på at han fortsatt lyver. Jeg har også lavere selvfølelse i det at jeg ikke klarer å se for meg at noen vil ha meg. Samtidig har jeg iløpet av den tiden vi har vært frem og tilbake begynt å finne tilbake til det som er bare meg, MEG alene på egne ben og ikke som en del av to. Mine interesser får være mine, jeg utdanner meg på høyt nivå og har gjort en god jobb i en ledende stilling. Jeg har også begynt å tenke at å ha bare et barn ikke er så ille, og at livet som singel kan være fint.
For min del tror jeg dette kunne vært mye lettere om jeg hadde hatt mulighet til å kutte han ut. Hvis jeg slapp å forholde meg til han, slapp å vite om nye kjærester, slapp å se armene jeg så gjerne skulle hatt rundt meg.. Men vi har barn sammen, og samvittigheten overfor barnet gjør at jeg ikke klarer å ha et ikkeksisterende forhold til ham. Vi må snakke sammen om vi skal være best mulig foreldre.
Mens jeg skrev nå fikk jeg en melding om at alt skal ordne seg, han elsker meg jo...
Det jeg ikke forstår, det er hvorfor de holder på sånn, og trygle oss tilbake, og si at de elsker oss over alt, for så å te seg sånn på nytt at vi MÅ komme oss unna? Hvorfor gidder de det? De gjør jo bare skade?
SvarSlettHei igjen :-)
SvarSlettJeg har vist blitt en ivrig skriver her inne :-)
Til deg over og nest siste med barn som ønsker seg flere barn !!
Jeg blir så utrolig lei meg av å lese om dere!
fordi jeg selv har kjent alt det dere skriver på kroppen og jeg sier ikke at din historie er lik min! men gjenkjennelse av det du skriver er
skremmende lik og følelsene du beskriver er lik mine, bekymringene er lik mine og det du beskriver er utrolig identisk !
Jeg og min HEKTER var utolig forelsket, vi hadde mange like interesser og ville hverandre !
MEN hvorfor opplever man frustrasjonen ? og lykkes ikke i det man lengter etter ? det å fungere med en partner på godt og vondt ? jeg mener jo selvfølgelig at man er to om et forhold og man må gripe tak i seg selv... og jeg tror på at der man vanner gresset er det grønt og at man sammen luker ut ugresset som kommer sammen, og at begges interesse er å pleie plenen for at den skal bli flott og at man begge får stor glede av å sammarbeide om prosjektet ! begge har jo det ansvaret ... det beste for deg ! det blir det beste for meg ! Men blir et felles prosjekt kun den ene som tar ansvaret og den andre kun vil nyte et ferdig dekket bord og ikke delta !! Går jo den andre tom etter hvert og blir sliten... fordi man tenker jo at jeg elsker jo denne personen så høyt at jeg ønsker kun det beste for ham /henne... men hvorfor føler ikke den andre på sammee måten, og hvor blir det av lysten og viljen til å dra lasset sammen ? når den andre uteblir fra et felles prosjekt vil man jo etterhvert få et behov for å bli inkludert og tenkt på! ELSKET rett å slett!! Det er jo et grunnleggende behov vi mennesker har, man blir lykkelig av å bli sett, elsket og prioritert !
Foreldre begynner jo på det prosjektet...
Og får man ikke det til å begynne med så blir man kanskje en person som sluker rått når noen ønsker å øse av sitt lager med kjærlighet! Da blir det ubalanse i et forhold ! Jeg har tro på terapi men da må vedkomne selv innse !
Jeg tviler ikke på at hun over som fikk melding om at hun er elsket ønsker å tro det ! Og han elsker henne sikkert, men av innlegget har han et stort hjerte og deler hjertet sitt med flere !
Vil du være i et forhold hvor du skal være usikker på om han vil deg ? Tilitten jo brutt ! som jeg sa til min X at følelser kan man kanskje ikke styre over, vil du ha en annen enn meg så kan og vil jeg ikke stoppe deg ! Men en informasjon som jeg fortjener å få kan du styre !
Han tar jo valget fra meg ved å gå bak ryggen på meg og informere meg om at nå er det en for mye her! Han vil ha i pose og sekk, og i disse tider med sykdommer så utsetter han meg ved å ikke være ærlig... En sånn person vil ikke jeg ha !!!Elsker en sånn person meg ? NEI de elsker kun seg selv... hvor blir det av respekten for et annet menneske ? og ikke minst de barna de har fått,og respekten for mamman til barnet de valgte en gang... fortjener man en sånn behandling ??? JA et fremtidig forhold til en annen mann med barn og x koner er en utfordring ! Men finner du en moden mann så er ikke det et problem ! de er løsningsorienterte, har venninner med ny kjæreste som er gode eksempler på det !
Ta vare på deg selv og vis barna at man skal ikke finne seg i hva som helst, selv om det er pappa....ifølge bøker kopierer jo barna ofte de voksne ! Men jeg har stor tro på at man kan finne gode løsninger med proffesionel par terapi.. men da trengs det vilje og innsikt på at kursen må forandres og forandringen må vises ikke via ord men handling !
LB
Hei hei alle medsøstre og brødre! Har vært i et hekt i 10 år og kjenner meg veldig mye igjen i ting dere alle skriver. Da jeg så han første gangen sa jeg til meg selv at han skal jeg ha. Nydelig ,høy og mørk mann. Fikk mange varsler om at han var en skjørtejeger, men det måtte jeg jo finne ut av sjøl tenkte jeg. Kjempedumt!!! vi ble sammen , men etter 2 mnd ble han kjent med ei annen jente som han plutselig hadde mye kontakt med og sjalusien begynte å vise seg hos meg. Han sa han skulle på hyttetur med noen kamerater men turen var med henne fikk jeg greie på i etteretid. han sa han ikke ville si noe til meg for han viste at jeg ikke likte det. da er det mye bedre å la meg høre det fra andre i ettertid.Han trodde jo at han lurte meg men den som blei lurt var jo han. de var jo bare venner. han fortsatte å treffe henne uten å si noe til meg .Jugde å sa han skulle alt mulig rart. men sannheten kommer jo alltid for en dag.jeg begynte å bli usikker å begynte på et detektivarbeid som jeg er i ennå. I løpet av de 10 åra vi var /er sammen skjedde det samme 5 ganger. han blir kjent med nye damer som BARE er venner å det ender opp med at detektiven jeg finner ut at det er alt annet enn vennskap. han juger å lover om hverandre.jeg sier at hvis han må ha kontakt med henne og henne så kan jeg ikke være sammen med han pga tidligere erfaringer. det er meg det er noe galt med for jeg tåler jo ingen ting. for 1 uke siden oppdaget jeg noen mld på telefonen som igjen viser at han er utro. har sagt til han at nå er grensa nådd. kan overhode ikke stole på deg. han kommer da med at vi må slipe kantene begge to men åssen skal jeg kunne slipe kantene. han må jo vise meg at jeg kan stole på han over en laang periode før jeg igjen må opprette ny tillit til han. vet at det ikke går men føler at han synes jeg er veldig urimelig i mine grenser. har prøvd å få han til å se tingene fra min side han sier jo da at han ikke hadde kunnet godta slike ting. enda fortsetter og fortseter han i samme spor. hva er feil med sånne typer??? han har også et voldsomt sinne som kommer VELDIG gått fram de få gangene jeg prøver å komme med noe jeg mener som paser han dårlig. må gå på tå hev og gjøre alt han mener jeg skal gjøre og gjern litt til. vi har liksom en pause nå som han mener jeg skal bruke på å finne ut hva jeg kan gjøre med min sjalusi for han kan ikke ha ei som snoker rundt i sakene hans. han er 50 år å vil leve live som han sier. han vil ikke bli sitti å holdt i hånda. det vil jo ikke jeg heller men når vi er ute på byen en skjelden gang blir det som regel bråk for han er veldig opptatt av å få oppmerksomhet at jeg bare blir sittanes der å føle meg liten og usikker . han sikler etter oppmerksomhet.dette ble mye ,men kunne ha skrevet side opp og side ned om mange fler ting men jeg avslutter her .det er jeg som har satt ned foten nå, har truffet han et par ganger etterpå når han har ringt for å høre om jeg har kommet fram til en løsning på hvordan vi kan løse sjalusien min. i morgen tenker jeg på meg selv uten å han i bakhodet at jeg må være tilgjengelig når han ringer. reiser på en 3 dagers tur med ei venninde. det har jeg aldri gjort før men i morgen skjer det... hurra for meg
SvarSlettHei. Jeg er 39 år og såkalt "vellykket". For tre år siden møtte jeg en mann som ble opp over ørene forelsket i meg. Da vi begge var i hver vår skilsmisse holdt jeg han på avstand. Da vi begge hadde flyttet hver til vårt innledet vi et lidenskapelig forhold. Var forelsket, og tilbrakte all tid sammen. Da hans skilsmisse var mer komplisert enn min, da han har tre barn, ble vi enige om å la det vente med å møte barna. Selvfølgelig gikk det hensynet foran. De led under skilsmissen, og han så dem sjelden. Det gikk et år... Etterhvert ble dette tenær så betent, med stygge krangler. Det utviklet seg til at han gav meg skylden for dette og i krangel kunne si at han holdt tilbake barna fordi jeg kranglet, og dermed ikke var bra nok. Dette var frustrerende og sårende. Jeg begynte innse at noe var galt. I et halvt år gikk jeg i meg selv, og snakket med venner om at jeg tydelig hadde et krangle problem. Jeg tok på meg skyld og følte at jeg måtte bevise at jeg var bra nok. Slik. Holdt jeg på. Så fulgte brudd, og tilbake igjen. Alt uten at det ble videre greie på det. Jeg begynte gradvis å innse at det faktisk var ( ikke påstått, men reell manipuleringfra hans side.) Jeg ble holdt nede og unde kontroll. Han gav seg ikke. Oppsøkte meg igjen. Jeg gav etter. Mged resultat at jeg holdt igjen på sex, fordi noe var galt. Han ble sint. Jeg ut igjen. Jeg rasende. "copy, paste, copy paste..." Altså igjen og igjen. Innimellom var det fantastiske stunder. Dessverre. Et år til... Forrige helg fikk han besøk av sine foreldre, som jeg ikke fikk hilse på. Da rant det over. Jeg tror jeg skrev tretti illsinte meldinger, for så å angre dypt og be om godt vær. Han fikk liksom rett igjen... Det er meg det er noe galt med...
SvarSlettSå kommer han på ny... Jeg er iskald, men blir alikevel med. Det er hyggelig, men jeg vegrer meg for intimitet. Han reagerer. Ny krangel. Nye sinte sms fra meg. Det føles ikke bra.
Jeg har lest hekta. Veldig åpen og hjelpsomme ord. Mitt helt er litt merkelig, i og med mannen har vært så forelsket, men alikevel ikke vil forplikte. Det er vanskelig å forstå, og venner synes det ermerkelig. Helt ut ærlig er det sider ved han jeg virkelig stusser ved, som ikke er bra. Mtp passiv agressjon etc.
Så nå vil jeg slutte ta kontakt, og slutte vente på ord fra han. Men ender med stadige tilbakefall. Jeg leser bloggen, og kanaliserer styrke til å holde avstand.
Det en kan tenke er at neste forhold er nødt tilnå bli bedre, med normale positive rammer. Jeg tror min form for hekt til en viss grad skyldes at jeg vil få det til. Han vet dette, og benytter det bevisst som en form for kontroll. Dessverre.
Jeg må kutte tvert. Jeg skjønner mer og mer når det settes ord til. Takk til Nora og Sissel. ;)
Du som skriver 29. juni:
SvarSlett"vet at det ikke går men føler at han synes jeg er veldig urimelig i mine grenser. har prøvd å få han til å se tingene fra min side han sier jo da at han ikke hadde kunnet godta slike ting. enda fortsetter og fortseter han i samme spor. hva er feil med sånne typer??? han har også et voldsomt sinne som kommer VELDIG gått fram de få gangene jeg prøver å komme med noe jeg mener som paser han dårlig. må gå på tå hev og gjøre alt han mener jeg skal gjøre og gjern litt til. vi har liksom en pause nå som han mener jeg skal bruke på å finne ut hva jeg kan gjøre med min sjalusi for han kan ikke ha ei som snoker rundt i sakene hans."
Du skriver at din hekter har sagt at han ikke hadde tolerert den samme adferden fra deg som han utviser overfor deg. På tross av dette later det til at han ikke tar det innover seg. Kjære deg, husk at handling betyr alt, ord betyr ingenting. Når det er et mønster over tid at han sviker deg, står det klart for med at hans "innrømmelser" bare er en midlertidig bortforklaring, en siste utvei for å forsvare seg mot din rettmessige og sunne aggresjon. Du har ikke et sjalusiproblem, det er derimot din hekter som spiller på din samvittighet for å gjøre deg svak, slik at han kan fortsette med sin selvdestruktive adferd. Jeg tror ikke han har det speiselt godt heller, gjør ham en tjeneste og bryt kontakten fullstendig. Han trenger nok å finne ut av en del ting som de fleste voksne mennesker har gjort unna i 20-årene.
Hilsen E.T.
Hei E.T! Tusen takk for tilbakemeldinger fra deg. Jeg er så usikker at jeg trenger masse brekreftelser på at jeg ikke er urimelig. Har møtt han noen ganger etter at jeg skrev innlegget her.Forrige mandag ga jeg han klar beskjed om at forholdet er over etter 3 uker med tenkepause. Han fortalte da at han hadde truffet ei han ville bli bedre kjent med. Det kom jo ikke som noe bombe... Så kommer tirsdagen og han sender meg følgende melding : kom en tur hvis du har lyst.klem! Føler at han vil holde meg "varm" i tilfelle det ikke funker med den nye dama.De andre gangene det har vært slutt har det gått 2-3 mnd så har han funnet ut at gresset ikke var grønnere på den andre siden allikevel. Jeg har tatt han tilbake hver gang. Han ba på sine knær sist det ble slutt for å få meg tilbake. vi gikk i terapi og han sa at det var meg han ville ha. Han gikk også med på betingelse jeg satte. Det var bla at han skulle la være å bli "godt" kjent med nye damer og holde seg unna nabodama som jeg ikke stolte på.Hun kom ut å snakka med x hver gang han var ute å holdt på med noe.Betingelsne jeg hadde satt ble visket ut etter hvert. Når jeg nevnte betingelsene sa han jeg måtte vel ha kommet over det nå. Så han klarte aldri å bevise for meg at jeg var det "#viktigste i livet hans.Jeg tolket det slik :det var viktigere for han å ha et godt forhold til henne enn at jeg skulle ha det bra og stole på han. Hva mener dere? Hun sendte ofte meldinger hvor hun spurte om tjenester fra han. Når jeg sa at jeg mislikte det unnskylte han seg med at han gjorde tjenester for de andre naboene også. Jeg sa at det er greit men ikke HENNE!!! Må si at han "elsker "å være hjelpsom mot alt og alle. Da skinner han i glansen av oppmerksomhet.
SvarSlettHei igjen E.T! Du skriver at han ikke har det spesielt godt heller... Hva mener du med det? hilsen O.J
SvarSlettHei O.J.
SvarSlettI et forhold der en partner utnytter og den andre lar seg utnytte, er begge skyldige i situasjonen som har oppstått. Begge lider, på hver sin måte. Moralsk sett så vil den som aktivt undertrykker den andre alltid være mest skyldig. Den parten som lar seg utnytte, ser ofte på seg selv som "snill og grei", og kan ikke forstå at vedkommende skal fortjene så mye dritt. Realiteten er at "snille" mennesker tiltrekker seg slemme partnere. En mann med stort kontrollbehov eller et narsissistisk syn på seg selv, vil søke kvinner som lar seg undertrykke, slik at han kan føle seg stor og mektig og ikke måtte kjenne på egne vonde følelser av utilstrekkelighet. En kvinne som på en eller annen måte er usikker på sin evne til å ta vare på seg selv, vil søke en partner som kan ta kontrollen over henne. Hun vil (underbevisst) heller leve i et dårlig forhold med psykisk og fysisk terror enn å måtte leve alene med sin angst.
Man kan ikke bygge kjærlighet på at partneren skal være en "quick fix" av underutviklede deler i sin egen personlighet. Det er dømt til å mislykkes. Ekte kjærlighet bygger på at to hele individer som hver for seg har bearbeidet barndommens mangler møtes, og kan både gi og ta like mye. Begge parter i et usunt forhold må jobbe seg ut av sine personlige problemer. Men det er selvsagt vanligere at den som har blitt utsatt for mishandling, er den som får kraft til å komme seg ut av forholdet og starte på nytt. Den undertrykkende personen går ofte videre til neste offer, og klarer aldfri å konfrontere seg selv med sine mangler.
Det sies at i krig og kjærlighet er alt tillatt. Men man kan ikke vinne i kjærlighet. I det du har "vunnet over" partneren din, er alle spor av kjærlighet eliminert.
Hei annonym 14 juli! Takk for kommentaren din som har gjort at jeg er sikker på at jeg har gjort et riktig valg med å gå fra x. Hva gjør jeg for å ikke komme i samme situasjon igjen? Er veldig "redd" for at han om 2-3 mnd kommer for å få meg tilbake og jeg ikke klarer å si nei til det. Har bestemt meg for ALDRI mer x, men det har jeg sagt før. Jeg VIL klare det denne gangen. Hilsen o.j
SvarSlettKjære O.J. og dere andre som skriver om dette med tilbakefall, og redsel for å bli svak i møtet med hekter.
SvarSlettJeg fikk sist vår et visdomsord av en bekjent (som forøvrig også er psykolog) og det går som følger: "Whenever you blame someone else, you immidiately bacome a victim. Ask yourself; Do you want to be a victim?" Hver gang du setter skylden på andre (for din egen situasjon), trer du umiddelbart inn i offerrollen. Spør deg selv - vil du være et offer?
Det var et tøft visdomsord som ikke jattet med, men isteden "forlangte" at jeg betraktet min egen rolle med kritisk blikk. På det tidspunktet hadde jeg vært avhektet veldig lenge, men jeg ble stadig påminnet hekterens eksistens. Og selv om jeg var såkalt friskemeldt, tråkket jeg fortsatt rundt i en mørk gjørme av negative følelser og ikke minst en slags uforklarelig motvilje mot å bli kjent med nye mennesker. Visdomsordet provoserte meg så det holdt. For.."det var jo ikke min skyld at jeg hadde vært forelsket i en psykopat!" Men samtidig fant jeg også noe positivt i ordtaket. Det ga meg et spark bak, jeg ville absolutt ikke gå rundt og være et offer for noen! Jeg hadde (før hektet) vært en glad og utadvendt jente, og jeg tiltrakk meg mennesker på en positiv og normal måte. Mitt største problem var at jeg hadde vært i overkant naiv, håpefull og forelsket i en (for meg) fullstendig feil person. En person jeg til da gav all skyld for at jeg hadde blitt innadvendt, ulykkelig og kanskje også litt følelsesredd. Men jeg ville ikke lenger være i den rollen. Jeg ville ha mitt gamle "jeg" tilbake.
Som hektet er det lett å føle seg styrt av hekteren. Man blir villedet, feilinformert, lurt, utnyttet og beseiret, og det er bare noen av de tingene vi vet at en hekter kan utsette oss for. Gradvis mister man seg selv, og ikke minst verdien man selv følte at man hadde før man ble trukket inn i hektet. Man ender opp med å være tilgjengelig for ytterligere misbruk og man har konstant følelsen av å være et offer. Hekteren får all skyld. Jeg ser at dette også var min situasjon. Jeg skjønte ikke da hva jeg sto i og jeg lot meg drive med, selv om det tidvis strittet voldsomt i mot inni meg. Men husk på det; Når noe stritter i mot inni deg...så er det et varsel om at du utsetter deg for noe som mest sannsynlig ikke er bra for deg! Ta varslet på alvor og tenk over hva du bør gjøre for best å beskytte deg selv. For det er KUN du som bestemmer hvilke personer du vil ha i livet ditt, og det er KUN du som kjenner best på kroppen om noe er vondt for deg. Du kan avgjøre om det skal stoppe eller fortsette. Du kan for eksempel starte med å velge deg ut av offerrollen.
Sommerklem fra K!:)
E.T her, jeg som skrev innlegget 14. juli. Jeg synes rådet fra K om å begynne med å velge seg ut av offerrollen er veldig konstruktivt. Jeg merker selv det hjelper i forhold til min hekterinne, når jeg klarer å ikke se meg som offer for hennes manglende bekreftelse av meg. Imidlertid tror jeg det er individuelt hvor lett det er å velge seg ut av offerrollen, alt etter hvor dypt hektet sitter. Hos meg ligger det en del fortrengte følelser fra barndommen i bunn, som gjør at jeg underbevisst søker partnere som avviser meg, mens jeg avviser dem som vil meg vel. Derfor blir det, i mitt tilfelle, litt for lettvint å velge seg ut av offerrollen. Det er en lang prosess og ikke gjort på noen få dager.
SvarSletthilsen E.T.
Tusen takk for denne siden. Det er en livredder. Selv har jeg vært i hekta-forhold mange ganger og er nå separert fra en hekter. Som en sa her inne: man bruker gjerne mindre og mindre tid på å komme seg vekk fra hekterne etterhvert som man får noen slike forhold bak seg.Mitt siste forhold varte i tre år, det før der i fem år og det første i 8 år-Jeg håper bare ikke at jeg treffer en til som jeg må bruke 1 eller 2 år på:-) Jeg vil også si at jeg i likhet med andre her inne, sliter veldig med å kunne 'se' hvem som er en hekter og hvem som ikke er det. Jeg vil velge å bruke mye tid på meg selv og forbedre mitt eget selvbilde og min styrke, lære meg til å ta hensyn til meg selv og bli glad i meg selv, før jeg ser meg om etter en ny partner. kanskje trenger jeg etterhvert ikke å tenke på hvordan jeg kan vite om min neste kjæreste er en hekter, hvis jeg kan lære meg dette. I mellomtiden vil jeg bruke tid på denne bloggen og til slutt si at jeg er veldig veldig glad for å ikke være alene i verden, selv om jeg ikke ønsker at andre skal ha det vondt.
SvarSlettKjære E.T.
SvarSlettFørst...det er så bra at du ser det positive i din egen situasjon. Det er utrolig viktig å være bevisst alle handlinger som fungerer bra for en selv!:)
Når det gjelder lettvinte løsninger.. Jeg mente selvfølgelig ikke å presentere dette som selve løsningen på et vanskelig og langvarig hekt. Jeg vet hvor tøft det er å komme seg ut av problemet. Men et sted må prosessen starte, og mitt innlegg om å komme seg løs fra offerrollen, handler i korte trekk om å ta tilbake oss selv og heve oss opp fra den gjørma et hekt representerer.
Hekteren får vi neppe gjort noe med, han/hun er umulig å bli klok på i all sin tosidighet og uklare natur. Jeg antar at alle her inne har brukt uante ressurser på å prøve og forstå sin hekter, uten å komme noen vei. Isteden har vi blitt avhengig av de få smulene hekteren tilgodeser oss med når det passer han/henne.
Når jeg leser hva signaturen O.J. skriver: "Er veldig "redd" for at han om 2-3 mnd kommer for å få meg tilbake og jeg ikke klarer å si nei til det."..da kjenner jeg igjen følelsen av ubehagelig maktesløshet! Jeg hadde den samme følelsen selv i veldig lang tid. Eller som en annen skriver litt tidligere i denne tråden: "Så kommer han på ny...Jeg er iskald, men blir alikevel med. Det er hyggelig, men jeg vegrer meg for intimitet. Han reagerer. Ny krangel." Dette er soleklare tegn på at selv når alarmklokkene kimer innvendig og man VET at dette ikke er bra for en, så blir man filleristet i troen på seg selv når hekteren melder sin interesse. Dette er en adferd som bare bryter oss ned. Man blir et offer for hekteren og man blir et offer for sin egen manglende styrke. Hvor mye mental juling skal egentlig et menneske tåle før det er nok?
Jeg skal være den første til å underskrive på at den som bedriver hekting er skyldig. Men dersom man skal komme seg ut av rollen som hektet, må man gjøre noe aktivt selv. Man må først og fremst ta det ansvaret det er å velge hekteren ut av livet, og man må bruke tid på det. Men man må også snu på en del av tankene man har om seg selv. Jeg kuttet forbindelsen med hekteren, men opplevde allikevel at jeg dro med meg redsler og gud-vet-hva av negative erfaringer videre. Å ha vært hektet ble nærmest en taus identitet jeg hadde på meg selv. Jeg var med andre ord fortsatt et offer, og jeg trodde det skulle være sånn. Jeg hadde (nesten) godtatt tanken på at årene som hektet kanskje ble mitt aller siste kjæresteforhold. Jeg orket ikke tanken på å innvolvere meg i noen og jeg tenkte også at ingen ville orke å innvolvere seg i meg. Men sånn trenger det absolutt ikke være! Men man trenger heller ikke vente så lenge som meg før man starter den konstruktive prosessen med seg selv!:)
K.
Kjære K! Ser situasjonen min fra en helt annen side nå.Skal nå jobbe mye med meg selv for å komme ut av offerrollen. Jeg vil nemmelig ikke være et usselt offer!!!! Kjenner meg veldig igjen det med å ha mistet sin identitet.Jeg var også en munter og glad jente før jeg møtte hekteren. Ble til slutt bare en skygge av meg selv. Nå vil jeg finne meg selv igjen og nyte livet.Selv barna mine ble satt litt i skyggen når hekteren hadde grep om meg. Sliter med masse dårlig samvittighet overfor dem.Andre som har hatt det på den måten? Føler meg som en dårlig mor.Hilsen o.j
SvarSlettHjlp!!!Jeg klarte å slippe masten i dag.... Det var ikke vanskelig... Hvordan skal jeg klare å klamre meg fast igjen??? En liten mld om at han savna meg var alt som skulle til... hilsen o.j
SvarSlettNå har jeg lest hele bloggen, og innser at jeg har vært hekta. Forholdet jeg er i nå har endret meg til en person jeg ikke kjenner igjen og som jeg ikke liker. Vi hadde en grusom start. Han var ikke ferdig med x`n, og hadde kontinuerlig kontakt med henne. Noe som gjorde veldig vondt selv om de pga avstand aldri møttes. Jeg ble konstant nedprioritert til fordel for andre mer spennende ting, og han slapp meg liksom ikke til. Det kunne gå lang tid før jeg fikk svar på mld, han tok sjelden initiativet til å møtes og jeg som aldri har slitt noe særlig med sjalusi, ble plutselig hypersjalu. Jeg overvåket, snoket og jeg kranglet, og var generelt ganske ufyselig til tider. Vi flyttet sammen etter 1,5 år men gjorde det slutt 6 mnd etter, det var jeg som bad han dra. Jeg var utslitt av hodekjør, mistenksomhet og å ikke ha det bra.
SvarSlettJeg klarte jo ikke å holde fast på den beslutningen, plutselig ble han alt jeg ville ha igjen. Og han flyttet tilbake. Nå har det gått 1 år siden den gang, og jeg føler meg helt tom. Jeg skjønner ikke hvorfor, for jeg ser jo at han ikke er samme person lenger. Han HAR absolutt endret seg på endel. Men det føles som om opplevelsen av å være hekta, og den endringen det har gjort med meg selv hindrer meg i å føle noe lenger. Jeg er bitter på han fordi han behandlet meg dårlig, og jeg er bitter på meg selv for at jeg var så svak den gangen. Og for at jeg er svak enda... Jeg er livredd for å dumpe han for så å få panikk som sist. Han sier det er meg han vil ha og at det er derfor han er her... men jeg klarer ikke åpne opp for det. Jeg er redd for å få en på trynet igjen. Det verste er at han ikke er en slem person, han har mange gode sider og jeg tror nok ikke han gikk inn for å være en Frank. Og det gjør det hele enda vanskeligere, jeg orker ikke tanken på å såre han ved å gjøre det slutt igjen. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal tørre å åpne opp for å få det bra heller. Ulykkelig alene og ulykkelig sammen med han, det finnes jo ingen vei ut!!
L30
Jeg ser at det er mange som opplever at hekteren tar kontakt igjen etter en stund og vil gjenoppta relasjonen. Jeg for min del er i en fase hvor jeg håper på at det skal skje. jeg er den som hele tiden tar kontakt og arrangerer et "tilfeldig møte" i håp om at han skal se hva han har mistet og ønske det tilbake. Jeg føler nesten at det har klikket for meg og at jeg virkelig ikke er på nett. Vi var gift i 7 år og de fleste av dem turbulente fordi han ikke hadde evnen til å sette andres behov foran sine egne og gjorde ting som var til stor skade for meg. Han greide ikke å nekte seg selv noe han hadde lyst på så hvis han ikke hadde penger til det han ønsket, så brukte han et kredittkort eller tre. Han hadde en bakgrunn som narkoman og selv om han tilsynelatende for alle andre var en oppegående og sjarmerende mann, sprakk han med jevne mellomrom. Det begynte som regel med en tur på byen og endte i bruk av narkotika en dag eller to før han kom hjem igjen. Hver gang han gjorde dette ble jeg frustrert og sint og avviste han. Det som er virkelig mystisk og som jeg ikke forstår er at han greide å snu hele situasjonen rundt og jeg endte opp med at det var jeg som ba om unnskyld og som tok på meg ansvaret for at han ble drevet så langt at han valgte å ruse seg. Han ville da skilles fra meg som krevde så mye av han at han gjorde så dårlige valg. Jeg fikk da panikk og la meg helt flat og gikk tilogmed til psykolog for å jobbe med meg selv så jeg ikke skulle jage han ut i rus igjen. I perioder hadde vi det fint og han investerte i forholdet, men fordi jeg ikke hadde tillit og egentlig mistet respekt ble det bare vanskelig. Jeg krevde engasjement og bevis for at han ikke skulle bruke opp penger eller ruse seg igjen og utviklet et stort kontrollbehov. Dette førte igjen til at han trakk seg mer og mer unna og brukte tid og penger(stort sett penger han ikke hadde) på andre ting enn familie og hjem. Mer misnøye hos meg og mer tilbaktrekking hos han. Hver gang jeg stilte for mye krav eller jeg ikke lot han holde på som han ville, truet han med skilsmisse og jeg fallt sammen. Tryglet og ba han om å bli og lovte at jeg skulle forandre meg. Han ønsket bare at jeg skulle la han få være han og bare slappe av og kose meg i livet. Ikke være så nevrotisk at jeg ikkke fikk sove når regninger ikke ble betalt eller når jeg gruet meg for at han skulle på byen. Dette var egenskaper han mente jeg måtte ha hjelp av psykolog for å få bukt med.Han var det ingen ting galt med så noe samlivsterapeut trengte vi ikke. Etter flere år med dette ble en del av meg enig med han i at det var jeg som var problemet og jeg følte med liten og dysfunksjonell. Heldigvis så bor det en opprører i meg også som hele tiden protesterte mot disse "sannhetene" og jeg tok alltid til motmæle med det resultat at han truet med skilsmisse og jeg gikk ned på kne og tryglet igjen. Tilslutt satte jeg kniven på stupen og ba om skilsmisse hvis han ikke valgte oss. Han valgte da og gå. Jeg sitter nå igjen med fortvilelse og bare ønsker han tilbake for å prøve en gang til. Jeg oppsøker han og det ender ofte med at vi har sex og jeg føler meg liten og brukt etterpå. Jeg gråtet i flere dager etter og greier ikke spise eller gjøre noe fornuftig. Detter er så destruktivt og Jeg vet jeg har et problem, men føler meg maktesløs. Håper jeg kan komme tilbake med en solskinnshistorie på bloggen her senere
SvarSlett