Anonym sa ...
Hva kan jeg forvente?
Jeg har vært, og er fortsatt, delvis hekta. Problemet mitt, og en viktig grunn til at jeg har latt meg hekte, er at jeg egentlig ikke vet hva jeg kan forvente i et forhold. Selv om jeg snart er midt i livet, oppegående, ressurssterk og med mange venner. Jeg har ikke mange, men lange forhold bak meg, og føler nå at jeg har godtatt å leve med lite kjærlighet, kos og bekreftelse. Selv ønsker jeg virkelig å få vise min kjærlighet i form av oppmerksomhet og bekreftelse, men jeg har nok alltid tilpasset meg partnerens nøkterne innstilling. Og denne hekten min har latt meg forstå at jeg forventer for mye. Jeg begynner å ane at det ikke stemmer. For å komme meg helt ut av denne sirkelen trenger jeg noen forsikringer eller en realitetsorientering på hva som er vanlig mellom to som elsker hverandre (gjensidig). Er det noen som kan si noe om det?
Jeg har levd i en liknende situasjon som du beskriver i over fire år.
SvarSlettJeg har både tenkt over og reagert på hans manglende hengivenhet, og i begynnelsen koblet jeg det opp til at han kanskje ikke følte like mye for meg som jeg gjorde for han.
Men hele tiden "beroliget" han meg med at vi bare var ulike mennesker, med ulike behov for nærhet og bekreftelser. Og jeg ville jo ha han mer enn noe annet, så jeg tilpasset meg hans "nøkternhet" som du beskriver det. Og jeg fortrengte alt i meg som sa at dette faktisk ikke var gjensidig, at noe var feil. Til og med da vi bodde sammen, satt stemmene i meg så ofte spørsmålstegn til hans (manglende) hengivenhet. Jeg dyttet de bare vekk. Han bodde jo med meg, det fikk da være bekreftelse nok for meg!?
Feil.
Noe sier meg at du vet det samme som jeg visste,- du sier at du begynner å ane at det ikke stemmer. At det du forventer er hva du ønsker og trenger, ergo ikke feil for deg.
Er det kanskje noe inne i deg som har prøvd å fortelle deg lenge at du gir så mye mer enn du får? At du egentlig går og venter på at det skal bli bedre, at du skal få mer? At du overtilpasser deg hva kjæresten vil og ønsker, fordi du vet han eller hun ikke har mer å gi?
Jeg tolker ut ifra hva du skriver, at du egentlig vet hva du vil ha; et hengivent forhold? Du forventer ikke for mye, men hengivenhet er noe denne personen ikke gir deg, så da legger du vekk deg selv? Du føler ikke du får den gjensidigheten du trenger for å føle deg elsket og bli trygg på forholdet?
Jeg overtilpasset meg på denne måten helt til jeg jeg kom til det punktet at jeg fortrengte mine tanker og følelser. Dette har resultert i sykemelding og psykolog en dag i uken. i 30- årene, og ikke- fungerende for første gang i mitt liv.
Det måtte et brudd til med mannen for at jeg skulle klare å se og skjønne hva som hadde skjedd med meg, når jeg var i forholdet hadde jeg 0 oversikt. Jeg gav og gav, og tilpasset meg. Samtidig som jeg ventet på bedring og endring, og målte hengivenhet i andre forhold jeg så, mot mitt. Til slutt var det ikke noe mere meg, jeg var ødelagt. Jeg var jo ikke lenger da attraktiv for han, så han endte forholdet.
Det handler mye om å være så ærlig med seg selv og holde fast til sine egne tanker og følelser. Når du er i et forhold der du må fortrenge disse for å tilpasse deg, kan det bli farlig. Jeg skjønner så godt at du lurer på hva du kan forvente. Lurer på om det er andre der ute som har like "kjølne" kjærester, og som er lykkelige med de. Men kanskje du burde fokusere mindre på hva du kan forvente, og mer på hva personen og forholdet gir deg? Om du føler du virkelig har funnet personen som får frem det absolutt beste i deg? Som du føler deg verdsatt, trygg og elsket hos?
Lykke til!
:)
Kjære Nora og Sissel!
SvarSlettTusen takk for en viktig bok. Jeg kjenner meg så godt igjen at det nesten er flaut å lese, og det er deilig å få bekreftet at jeg ikke er gal, men at det er helt normalt å bli opphengt i en person av å få uklare signaler. Men det er altså en ting jeg savner i denne boken. Kan man på ingen måte komme ut av et hekt uten å bryte med den som har hektet deg? Jeg er en jente i 20-årene, og har et forhold bak meg som uten tvil var et hekt, men jeg jeg klarer ikke å legge fra meg troen på at det vi kan finne sammen igjen. Min ekskjæreste var var helt fra vi møttes ganske utydelig på hva han følte og ville, og jeg ble etterhvert helt gal av å tolke han. Etter noen måneder ble vi imidlertid sammen, og han var trygg og fin mot meg, men etter en lang dateperiode preget av uvisshet satt jeg igjen med en tynnslitt selvfølelse. Jeg klarte ikke å bli trygg og sikker med han, noe som førte til at jeg alltid var på vakt. Etter noen måneder ble det slutt, jeg var på randen av en depresjon, og "presset" han til å slå opp med meg. Det var et tungt brudd for begge to, og etter kort tid ble vi enige om at vi ville forsøke å "fikse" forholdet. Han ville ta dette svært rolig, noe som igjen førte til at jeg gikk rundt med en konstant frykt for at han plutselig ikke ville ha meg allikevel. I denne perioden ble jeg deprimert, og raste ned i vekt. Etter et halvt års tid besluttet jeg å kutte helt med han for å ta vare på meg selv. Det er halvannet år siden nå. Vi har hatt sporadisk sms-kontakt, men ikke truffet hverandre noe særlig på denne tiden. Jeg har funnet tilbake til meg selv, og har det veldig bra, men jeg savner han fremdeles, og han har sagt at han også savner meg. Den siste tiden har vi tatt opp litt kontakt, vi har møttes, og snakket om å sees flere ganger. Og nå er jeg fylt av motstridende følelser. Skal jeg slå meg til ro med at det kun er et hekt, og kjempe videre for å glemme han, eller skal jeg tro på at vi kan få det fint sammen? Jeg vet ikke om jeg klarer å slå meg til ro med at vi ikke kan være kjærester ute å gi det en sjanse til. Jeg VIL være sammen med han, men jeg vil IKKE være hekta. Er det umulig?
Til alle som lurer på om det er lov å forvente gjensidighet i et parforhold.
SvarSlett"Gjensidighet er kjærlighetens hensikt", heter det. Hvis den ene parten i et forhold alltid holder igjen, enten fordi han/hun ikke kan eller vil gi mer, er ikke dette noe godt sted å være for den som hele tiden lengter etter mer hengivenhet og forutsigbarhet. Mange som skriver på denne bloggen har fortalt om hvor ødeleggende det er å overtilpasse seg og utslette sine egne legitime behov for nærhet og kontakt. Overtilpasningen skjer fordi man er livredd for å skyve den andre bort og fordi man håper at forholdet vil endre karakter og bli mer fortrolig og gjensidig. Den erfaringen mange av dere har, er at den andre slett ikke endrer seg, mangelen på gjensidighet blir tvert imot en permanent tilstand i forholdet. Nøkkelen til endring ligger i å spørre seg selv, med alvor og inderlighet: Hvis dette vedvarer, vil jeg ha det slik? Dersom svaret er nei (og det vil det vanligvis være), er det en beskjed til deg selv om å begynne på din løsrivelsesprosess.
"The proof of the pudding is in the eating" er et eldgammelt engelsk ordtak. Det betyr ganske enkelt at puddingen/kaken kan se fristende ut, men det er først når du setter tennene i den, at du finner ut om den virkelig er god. Oversatt til enkelt norsk: Handling teller mer enn ord. Fagre løfter som ikke følges opp, er ingenting verdt.
Beste hilsen
Sissel
Er det sånn at noen rett og slett ikke klarer å gi nærhet og kjærtegn? Kan det være at noen ikke får det til rett og slett? Hva skyldes det, og kan man eventuelt lære å takle det? Finnes det hjelp for kvinner og menn som har et forknytt følelsesliv, slik at det låser seg for dem når de møter et menneske (de føler for!) som ønsker nærhet og fysisk kontakt?
SvarSlettEr det en forutsetning for å kunne elske andre at man liker/er glad i seg selv? Og dersom man er full av selvforrakt, finnes det måter å få bukt med dette på?
Noen gjentatte hektere ønsker sikkert å elske, men blir maktesløse og "kalde" i møte med varme og kjærlighet. Finnes det håp for dem? De kan jo ikke bare løsrive seg fra seg selv..
Takk for dette rommet!
Til deg som har skrevet kommentaren over.
SvarSlettEns egen tilknytningshistorie kan ha stor betydning for hvordan man oppfører seg i forhold. Noen kan være tilknytningsskadde, som Giacomo Casanova - verdenshistoriens største sjekkekunstner (hekter). Her er et utdrag fra boka:
”Casanova ble født i 1725 i Venezia, i en tid da ekteskapet fortsatt var en forretningsmessig institusjon. Eliten moret seg med utroskap og soveromsleker med elskere og elskerinner, så Casanova var ikke den eneste i sitt slag, men han var den mest sagnomsuste, også i sin samtid. Hva som er sant, halvsant eller fri dikting vedrørende denne eventyreren, diplomaten, forfatteren og libertineren har vist seg å være vanskelig å fastslå. Han har uansett gitt opphav til udødelige dikt, romaner, biografier, operaer og film og til et begrep og en rolle alle forstår betydningen av: En casanova er en storsjarmør, en mann kvinner ikke kan stole på, han er fri som fuglen og vil etterlate sitt offer med lite annet enn skammen og hjertesorgen.
Giacomo Casanova har imidlertid en interessant tilknytningshistorie som kanskje forklarer noe av hans rastløse galopp fra kvinne til kvinne. Han ble tidlig overlatt til sin bestemor. Foreldrene var omreisende skuespillere, og moren levde sitt liv på turné med teatret. Faren døde da han var åtte. Som barn led lille Giacomo av neseblødninger, og doktorens råd var å få ham vekk fra det fuktige klimaet i Venezia. På sin niende fødselsdag ble han sendt til et pleiehjem for barn på fastlandet. Han følte seg dypt sviktet av foreldrene. I sine memoarer skriver han kvasst: «De kvittet seg med meg.»
[…] Casanovas navn er blitt et begrep. Men navnet vil, som mannen som en engang bar det, alltid assosieres med hvileløshet, erobringskunst – og kjedsomhet. Den triste konsekvensen av bare å elske selve jakten, er jo at måloppnåelse bare gir kortvarig lykke. Snart må man opp på hesten igjen og ri videre for å slukke sin umettelige tørst etter bekreftelse og kortvarig lidenskap. «Bindingsangst» er det folkepsykologiske begrepet for slik atferd. Hvis man lar være å knytte seg til noen emosjonelt, unngår man også å bli såret og skuffet. Hvis jeg ikke gjør meg avhengig av noen, kan jeg ikke bli forlatt. Hvis jeg er den som alltid forlater, forblir jeg usårbar. Casanova trakk seg fra hvert eneste forhold han ble involvert i. For ham betydde overlevelse alt, og emosjonell involvering forbandt han antakeligvis med stor fare.”
Hilsen Nora
Hei Nora
SvarSlettTakk for denne beskrivelsen av Casanova.
Her setter du mye på plass i forhold til min hekt. Har vært hekta på en gift mann, men brøt da jeg ikke lenger maktet å være medbedragerske. Kort tid etter bruddet fikk jeg vite at han hadde en ny elskerinne. I ettertid ser jeg at mannen manglet evne til nærhet -- både med sin kone og sine elskerinner.
Hektfri hilsen "Pippi"
Her, i Niels Fredrik Dahls roman "I fjor sommer", fant JEG det som fikk MEG til å slutte å være en gift manns elskerinne.
SvarSlettJeg vet ikke i hvilken grad avsnittet gjør like sterkt inntrykk på andre, men her er det i alle fall:
"Det er mange menn som bedrar sine kvinner, det er mange menn som har flotte, vakre, strålende kvinner ved sin side, kvinner de har lovet å elske og ære i trofasthet til døden skiller dem ad, men som likevel er utro, som likevel forvandler kvinnene til sårete dyr, forbitrede vesener. Og hvis disse mennene i det hele tatt orket å spørre seg selv om hvorfor de bedrar sine ektefeller eller livsledsagere - det tror jeg ikke de orker i særlig grad - så vil mange av dem si til seg selv eller til speilet eller svirebroren - det er lengselen etter nye kropper, den første berøringen, det brå fallet i brystet når hånden din stryker over en ny kropp, over nye bryster, over en ny og ukjent fitte, at det blir en besettelse, noe man blir huka på. Og jeg vet ikke om de er klar over i hvor stor grad hver forbudte berøring dreper noe i dem, evnen til å bevege seg på dypet, evnen til å bli værende, evnen til å gi. Jeg var sikkert ikke av de verste med Margit, det vet jeg ingenting om. Og jeg aner ikke hva Margit måtte ha visst, jeg sa aldri noe - men jeg vet at da skilsmissen var i gang og hun sa at hun ikke følte seg elsket, ikke følte seg begjært - så visste jeg at det ikke kom av at jeg hadde sluttet å elske henne på grunn av hvem hun var, men at jeg ikke lenger hadde evnen til å elske henne eller begjære henne, at jeg hadde skuslet den kapitalen bort på andre kropper, nye kropper, kropper jeg likevel ikke klarte å vekke til live. Kropper jeg ikke engang ønsket å vekke til live fordi det egentlig bare handlet om de første sekundene av ny, naken hud under hånden min eller en fremmed, fast hånd rundt pikken min. Og vi satt der, Margit og jeg, hos ekteskapsrådgiveren og jeg tenkte på noe fra det finske nasjonaleposet Kalevala - noe jeg hadde bitt meg fast i en gang jeg sløvt stirret på TVen, med Margit ved siden av meg og bollen med potetgull på bordet til venstre for ølboksene: Det finnes ikke den ting en mann ikke vil bytte bort mot en sekk tomhet og en bøtte aske."
Mange kvinner blir hekta på gifte menn, menn som i utgangspunktet ikke kan gi en elskerinne gjensidighet...
SvarSlettDet kan virke som om jo mer uoppnåelig en mann er, desto mer/sterkere kan en kvinne bli hekta... Er det det som er dynamikken?
For sikkerhets skyld: rollene kan snus
(gift kvinne vs elsker, uoppnåelig kvinne).
Har likevel inntrykk av at det er flest kvinner som blir hekta...
Til kommentaren fra Sissel 8. desember: Jeg har i over to år (etter flere år uten å ha spurt meg så veldig om jeg ville være i dette hektet) spurt meg selv om det er verdt det å vente på en som aldri blir sikker og som heller ikke klarer å forholde seg særlig voksent og adekvat til følelsesmessige/relasjonelle problemstillinger. Og svaret har vært nei. Jeg har altså vært i en slags løsrivelsesprosess i mitt eget hode og gjentatte ganger formidlet til ham at vi ikke kan fortsette i denne "protestpolkaen" som beskrives i boken og som jeg kjenner mag veldig godt igjen i.
SvarSlettSamtidig tenker jeg ikke at det alltid er så enkelt som å bare "rive seg løs", særlig ikke dersom Frank/Frankine etter å ha fått kniven på strupen, sier at han/hun vil ha en likevel. Så kan man spørre seg, slik du skriver, er dette bare pene ord eller mener han virkelig dette. I mitt tilfelle har han kommet med innrømmelser og kjærlighetserklæringer først ETTER at jeg har sagt at jeg ikke orker mer, og ETTER at han først har sagt nei til mitt forslag om å gå til familievernet som en måte å avklare om forholdet er liv laga på. Dette har nå gjentatt seg noen ganger i løpet av de siste par årene, mens jeg dels har ignorert en kropp i økende stress og utbrenthet. Samtidig må det sies at han faktisk har endret seg til det bedre, i betydningen at han er kjærlig og hengiven, ønsker en fremtid med meg, klarer å snakke med meg om "oss" mer enn 5 minutter. Nå er status at HAN vil flytte sammen og være kjærester (men ikke gå i parsamtaler), mens JEG ikke vet om jeg bare skal rive meg løs som beskrevet, fordi jeg etter alle disse årene er redd for nye skuffelser - og fordi kroppen i lang tid har sagt ifra at jeg ikke har det bra (med en mann som fremdeles er sarkastisk og vil gå midt i en diskusjon, som ikke har evnen til å holde hjemmet sitt i noenlunde ryddighet) - eller om jeg skal holde fast ved et håp om at en mann på over 50 faktisk KAN ha evne til å endre sin måte å forholde seg til egne og andres følelser på - forutsatt at han virkelig vil jobbe med det sammen med meg og en tredjeperson.
-Så er vel kanskje denne usikkerheten min bare nok et eksempel på et hekt-symptom, men lett er det ikke når han nå liksom elsker meg og vil ha barn med meg. Eller er han bare hektet på meg nå, fordi jeg sier at jeg er usikker.