Vil være venn sa ...
Jeg traff mitt hekt på internett for snart to år siden. Vi traff hverandre "live" i juni i fjor, og datet/var sammen av og på til juli i år. Da gjorde han det slutt, noe jeg ikke "kjempet i mot". Vi har ikke hatt kontakt siden, bortsett fra et par meldinger ang. gjenglemte ting. Jeg har datet en mann etter dette, og tror jeg er over hekteren, selv om jeg tenker mye på alt som skjedde i forholdet. Jeg savner ham ikke som en kjæreste, men jeg savner ham som en venn. Han har veldig mange bra kvaliteter og er en fantastisk støtte til de rundt han. Som kjæreste derimot var han ikke noe bra, men han er/var nok en hekter fordi han kjente seg selv veldig dårlig, og han var mye "forvirra". Spørsmålet mitt, som jeg ikke finner noe klart svar på i boka, er: Når kan man bli venn med et hekt? Eller kan man aldri det? Jeg har ikke sett ham på 4,5 måned, og har lyst å treffe ham og ha ham i livet mitt som den gode vennen jeg vet han er. Nå reiser jeg vekk og kommer ikke tilbake før i slutten av januar. Da blir det jo et halvt år siden sist jeg så ham, så jeg har jo hatt god tid på meg. Hva mener dere om hekt og vennskap? Bør man holde seg langt unna?
Da jeg satte meg ned for å kommentere denne henvendelsen om hekt og vennskap, ble dagens storslalomrenn for herrer direkte overført fra Val d’Isere på NRK1. Flere av gutta kjørte ut. Plutselig sa den ene reporteren: ”Det er mange hektere i dag.” Da ble jeg avsporet.
SvarSlettFor - var det portene han siktet til som ”hektere”? Nei. Det var slalomkjørerne. Det var de som hektet i porten. Ikke porten som hektet i dem. Og én ting er sikkert. Nå - etter rennet - forsøker hver bidige én av de som kjørte ut å finne grunnen til hvorfor de hektet i akkurat den porten.
… Vel. Bare et lite apropos :)
Når kan man bli venn med et hekt? Eller kan man aldri det? spør du.
Det kommer an på deg. Og hvor om å gjøre det er for deg å være venn med en som åpenbart har potensial i seg til å få deg utrygg og fremmedgjort for deg selv. (Jeg legger til grunn at du virkelig var inne i et romantisk hekt. Altså rammet av de fleste symptomene, fysiske så vel som psykiske.)
Jeg ønsket også å være venn med Frank etter bruddet. Eller, kall det heller en voldsom trang. Mens jeg skrev det som seinere skulle bli min del av boka, vred og vrengte jeg på hvordan jeg kunne få det til uten at det virket påtatt. Etter hvert forsto jeg at denne vennskapslengselen handlet om et siste desperat forsøk på å få hentet tilbake noe av verdigheten som jeg mistet mens vi var sammen, få rettet opp skjevheten på et vis.
Bakenfor slike selverkjennelser lurte imidlertid en ny bønn: Vil jeg bli akseptert da? Vil han like meg bedre da? Kanskje han vil ha meg tilbake likevel? Det var da jeg innså at jeg fortsatt var hekta, at jeg ikke var kvitt håpet. Ikke håpet om Frank. Men håpet om kjærlighet. Og endelig skjønte jeg det som var avgjørende for avhektingsprosessen min: at problemet satt hos meg, ikke hos ham.
Om Frank (som hadde gitt meg på båten) i det hele tatt hadde lyst til å være min venn, vørte jeg ikke en tanke. Så blokkert var jeg. Nå vet jeg bedre. Jeg vil ikke ha Frank som venn. Jeg trenger å beskytte meg for mennesker som trigger redselen i meg for å bli avvist. Da jeg endelig innså det, tok det ikke lang tid før jeg fikk karret meg opp på beina.
Kjære "Vil bli venn", håper dette kan gi deg noen refleksjoner mens du er borte.
Jeg avslutter der jeg startet - i alpinistenes verden: I dag kan jeg si som Aksel Lund Svindal i et intervju etter at han kjørte ut i OL 2010: ”Det er en port jeg ikke skal kjøre rett på. Jeg trodde jeg var forbi, men hektet likevel. Shit happens. Det er ikke synd på meg.”
Beste hilsen,
Nora
Godt skrevet Nora! Jeg har vært i denne vennefella i ca et år nå, og det har ikke hjulpet meg til å få selvfølelsen og verdigheten tilbake.... Etter at jeg leste boka falt mange biter på plass for meg, blant annet at det vennskapet jeg har i dag med min hekter ikke er et sunt og normalt vennskap.
SvarSlettMen det er ikke lett å bryte helt med han, jeg har forfattet to e-poster som jeg ennå ikke har klart å sende. Den første ble veldig omfattende, det er så mye jeg har behov for å si. Den andre er kortere, hvor jeg skriver ganske kort at vi ikke kan ha mer kontakt (hverken møtes, sms, eller chatte på facebook) fordi jeg ikke klarer å komme over følelsene mine for han så lenge han er en del av livet mitt.
Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å være istand til å ha han som en vanlig venn. Men jeg vet at jeg ikke har klart det sålangt.
Boka har hjulpet meg til større selvinnsikt i min personlighet. Det håper jeg kan komme til nytte i framtiden slik at jeg ikke lar meg gli inn i tilsvarende relasjoner på nytt.
Takk for en flott blogg og ei superbra bok!
Hei :)
SvarSlettOg takk for raskt svar!
Det var så absolutt et hekt ja, men et hekt jeg nok var på vei ut av allerede før det ble slutt. Gode råd fra mange gode venner som hjalp meg å se hva som var galt med forholdet... Og sorgen, den var langt mindre enn ved de tidligere bruddene...
Jeg savner han virkelig som venn, men en del av meg er motstridende til denne tanken. Mest av alt fordi jeg ikke har lyst at han skal få i både pose og sekk. Vil han ikke være kjæresten min, vil jeg heller ikke ha han i livet mitt sa jeg tidligere...
Kan jo legge til at har datet andre etter dette, var også veldig betatt av en mann, men dette ble lagt "på is" (ikke pga av hekteren). Går også til psykolog for å få hjelp til å bearbeide barndommen, men det er sikkert en god idè å ta opp dette vennskapet der... Få hjelp til å sortere tanker og følelser...
Vel... jeg får ta tiden til hjelp nå... skal ta med meg disse rådene, virkelig gå i meg selv for å finne ut om det er en underliggende grunn til å bli venn med han igjen. Jeg håper ikke det...
God jul alle sammen :)
Svar til deg....
SvarSlettJeg har hatt det som deg med en jeg hadde i livet mitt i 3 år...-JA...han var min venn i tilegg til alt det andre- Jeg også sliter med motstridene føleser om jeg vil ha han som min venn igjen...JA vi delte masse sammen..alt fra og være min beste venn..elskere...reisepartnere o.l -MEN han utsatte meg før mye kjipe perioder også...og de skal man ikke glemme..all uforhetsigbarheten, ventingen og måten han såret meg m andre...-Når man er i en "hekt" velger man bare å se det "rosenrøde" fine ved den persjonen og glemmer at denne persjonen faktisk ikke vil ha DEG som kjæreste eller en partner eller noe annet..-Hvorfor skal man da unne seg m "smuler" og være takknemlig m det?? Vi holdt på i 3 år...og JA han var min venn...men nå for en måned siden traff han en annen han ville bruke tiden sin på...min verden "raste" sammen...etter ALT..er det slik han velger å behandle meg?? Det har vært en vond periode for meg...og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han..MEN hadde han vært min venn ville han absolutt gjort dette på en annen måte...kanskje brydd seg om hva han gjorde mot meg?? Jeg har derfor valgt å ikke ha han i livet mitt...og en dag vil jeg sikkert se at jeg gjorde det riktige valget..-Man fortjener tross alt noen som respekterer en som en persjon og menneske..og ikke en som tenker på egen vinning og egoisme. M
Han som jeg var hekta på visste at jeg var forelsket i ham, og at han selv ikke var det i meg. Likevel tok han i mot alle "frynsegoder" han kunne få fra meg, ved at jeg stilte opp når han trengte hjelp, sex når han hadde lyst til det m.m.
SvarSlettPå mange måter nedverdiget jeg meg selv,og tapte en god del av min selvfølelse, stolthet og følelse av verdighet. Derfor vet jeg at han aldri kan bli min venn nå som det er slutt mellom oss.
En god venn ville ikke ha dratt fordel av at en annen var "på knærne etter ham". Sånne venner trenger i hvert fall ikke jeg. Faktisk så var det en venn av meg i min ungdom som jeg nå nok tror var hektet på meg. Han bokstavelig talt lå på sine knær og spurte om jeg ville være kjæresten hans. Jeg sa nei, fordi jeg ikke hadde de samme følelsene for ham. Jeg ville ikke lure ham, og holdt avstand fra ham. I mine øyne er det det man må gjøre, hvis man virkelig er en venn som vil den andre det beste.
TAKK for at det fins en side der jeg kan lese om andre. Så definerer jeg meg selv ikke så splitter pine gal likevel.. Det er faktisk ikke bare meg..
SvarSlettHar i de to siste årene vært hekta på en mann. Vi har hatt enorm kjemi fra dag 1, og han vet at jeg er på knærne etter ham. Men han har kjæreste, så vi er på papiret kun venner. Men han vet jeg vakler for ham. Når sjansen byr seg, kan han uoppfordret, kysse meg, klemme, ta på meg, kose og fortelle hva meg alt det han har lyst å gjøre med meg. Og jeg faller... og tøyer grensene mine, begynner å håpe, blir forvirret, fordi jeg håper at bak alt det han sier og gjør, fins det kanskje en der, som vil være min likevell..
Senere blir han oppgitt over at jeg ikke har tatt tegningen. Han har jo fortalt meg at det ikke blir oss, sier han.. Når jeg spør hvorfor han da kysser på meg, svarer han at han liker tanken på at jeg er hans.. som om DET er ett mindre tvetydig svar.
Så sitter jeg igjen. konstant forvirret, konstant håpefull, og konstant livredd for å kaste håpet i bosset, for tenk om.... Grenser for meg selv og mitt liv, er fløyet utav vinduet, og igjen sitter ei jente med masse kjærlighet til en som så tydelig viser at de ikke synes den er verdt noenting.. og det er det som gjør mest vondt...
Kommentaren over er lagt ut som eget innlegg (13.12.2010) under tittelen "OM HEKT OG SIDESPRANG"
SvarSlettHei Granskaug!!!!! Lykke til i Sandvika i morgen.. Dere er sterke og flotte damer. Takk begge 2. Dette er vondt, tøft og veldig godt å vite vi er mange som lider av HEKT!!!! Den ekte kjærligheten kommer sikkert til oss alle sammen en dag. Vi fortjenere det ALLE SAMMEN. Klem Eva
SvarSlettTakk og et spørsmål...
SvarSlettFørst takk til Nora for kommentaren ang. hekt og vennskap. Godt og lese! Selv prøvde jeg å la det gå over i et vennskap, noe som selvfølgelig gjorde alt mye verre. Da stod hun jo helt fritt til bl.a. å innlede et nytt forhold mens jeg var hjelpeløs tilskuer. Anbefales ikke! Sliter virkelig med dette nå.
Så et spørsmål jeg håper Sissel eller Nora kan svare på: Bør vi fortelle de det gjelder at de "hekter" andre? De vil jo sannsynligis fortsette med dette.
I dette tilfellet har vedkommende selv vært hekta via nettet, samtidig som hun nylig har innledet et slags forhold til en annen person. Hun kjenner ikke til dette med hekt men jeg ser jo nå tydelig hva dette er. Hun har fortalt detaljert om det.
Jeg tenker at jeg ikke skylder henne noe som helst, og at hun får ordne opp i sitt eget liv.
Samtidig fortsetter hun jo å "ødelegge" både seg selv og andre så lenge hun selv ikke er klar over hvilke mekanismer hun setter i gang...
Kjære JW!!
SvarSlettFørst må jeg si jeg føler med deg...jeg er i akkurat samme situasjon som deg....og det er vondt å se man bare har vært en "brikke" i et annet mennskes liv..:(
Når jeg leste spørsmålet du stiller Nora /Sissel må jeg bare si hvilken tanke som slo meg...
NEEEEI...ikke fortell henne at hun "hekter" andre..hvorfor skal du det kjære deg??..-Det spiller ingen rolle for henne uannsett...for det er DEG som står i fokus nå...ikke HENNE!!-Hvorfor skal du nok en gang "miste" ansikt for en persjon som ikke overhodet har brydd seg for deg før og vil sannsynlig være likegyldig nå??
Du har absolutt rett i det du skriver at du ikke skylder henne noe...og JA...hun vil bare forsette slik som hun er...men ikke med DEG. Jeg vet dette er vondt og vanskelig...og man har mange spørsmål og vonde føleser å man sitter igjen med..men til slutt vil vi komme seirende ut av dette...jeg lover:) MB
Hvor mange dager var det hun var hekta på han, i boka???
SvarSlettJeg har kjøpt den...har ikke tørt helt å lese så mye enda...er vel mest interessert i hvordan man hekter seg AV.
Hva er kjærlighet og hva er hekt, og hva gjør jeg når jeg har vært hekta i over 20 år (gang det med 365 dager ....,) på samme mann. Og han er gift. Vi treffes nå og da. Jeg trenger nok virkelig hjelp. Eller vil jeg egentlig hektes av? Det er jo trygt og godt å vite hva jeg har ??? Absolutt ingenting. Men det er heller ingen andre som får komme inn i hjertet mitt ....Det skal bli interessant å lese boka.
Har du fått lest boka? Hvordan går det da?
SvarSlettJeg er nå ferdig med denne boka, og den har gitt meg mye. Da jeg leste omtalen av den, tenkte jeg: "Gud, det er meg dette handler om. Dette må jeg lese!" Det ligger mye terapi i å se at man er flere der ute, at man ikke er "gal".
SvarSlettJeg hadde et slags forhold til en mann i 1 1/2 år. Det var aldri definert som et "ordentlig forhold", men jeg var like fullt i et hekt. Drevet av håpet om at det ville bli et forhold, om jeg sto på nok, og sa /gjorde de riktige tingene.
Da vi møttes, sa det "pang", fra begges side. Vi var sjelevenner. Vi hang på tlf, chattet, og møttes. Livet var godt. Dette var mannen i mitt liv. Etter et par mnd (og, for å gjøre en lang historie kort) brøt han tvert, som lyn fra klar himmel. Jeg var i sjokktilstand. Det kom forklaringer som " Vi passer best som venner", "Du trenger mer enn jeg kan gi", "Jeg er ikke ferdig med et tidligere forhold". Ingenting rimte, han hadde vært ivrigere enn meg, og uttrykt hvor spesielt dette var for ham. Etter noen forsøk på å "nå inn" uten å lykkes, kuttet jeg ut. Slettet ham på facebook, fra mobilen osv. Slettet alle SMS. Det var en forferdelig tid. Etter 2-3 mnd dukket det opp en melding på facebook: "Fremdeles sint, sur eller lei deg?" Jeg fikk sjokk, trodde aldri jeg skulle høre fra ham igjen. Vi tok opp kontakten, etter hans forklaring om at "Han fikk panikk, vet ikke hva som skjedde …"
Ting ble ikke som i starten, han var nå mer reservert. Færre meldinger, litt mer reservert innhold osv, men han var jo tilbake! Han hadde savnet meg! Og vi fortsatte … av/på, av/på ...
Denne mannen har hatt store psykiske problemer, og er enda ikke helt frisksmeldt. Dette var årsaken. Som han sa en gang; "Jeg vil så gjerne, men får det ikke til". Han var brent etter skilsmisse som kom midt i en periode da han var svært psykisk nedbrutt, og et annet forhold som tok slutt. Men, innimellom ville han planlegge, snakke fremover, være med meg, og når vi møttes hadde vi det helt fantastisk. Da var det bare oss.
Dess mer jeg snakket følelser, dess mer trakk han seg tilbake. I august i år klarte jeg å bryte, etter flere forsøk. Det var helt forferdelig, trodde jeg skulle gå under. Hjelpen var gode venner, samt at jeg rett og slett hadde fått nok. Jeg orket ikke mer, holdt på å tørne av denne av/på greia. Jeg hadde kommet til min egen grense for hva jeg tålte.
På senhøsten møtte jeg en annen mann, en annen type heftig forelskelse, ikke så "dyp" som med hektet mitt, men nok til at jeg kom meg ovenpå og glemte ham jeg var hektet på. Dette nye forholdet varte heller ikke, men jeg ser det som det som hjalp meg å "bryte trolldommen" i det jeg følte for hektet mitt.
[fortsettes i kommentaren under ...]
[... fortsettelse på kommentaren over]:
SvarSlettI dag har jeg og mitt "hekt" kontakt igjen, faktisk. Men "magien" er borte, og jeg klarer å se ham som et helt menneske, på godt og vondt. Vi har en sterk mental tilknytning, og prater mye over chat, møtes en sjelden gang, og har en fin relasjon. Det kan like gjerne være han som tar kontakt, som meg. Han sperrer ikke for livet mitt lenger, jeg ser andre menn. En ”lykkelig” slutt, for han er intelligent og givende, og jeg vil helst ikke miste det mentale brorskapet vi hadde sammen. Jeg forstår også hans situasjon nå, for han var/er nok glad i meg, men han klarte aldri trekke meg helt inn pga sin tunge ballast, og sine problemer.
Jeg er glad jeg brøt i sommer, for situasjonen var helt forferdelig, og jeg ser det også klart at jeg var en "klegg" i hans liv, i stedet for å respektere hans grenser og ta innover meg også de negative signalene han prøvde å gi i mellom.
Det slår meg at jeg kjenner igjen mye av min egen personlighet og bakgrunn gjennom Noras historie. Litt kronglete barndomsforhold, en sterk lengt etter å bli elsket og "tatt vare på", men på utsiden sterk og selvstendig, vant til å klare seg selv. Jeg har også denne "pågående" tilknytningsmåten som nevnes, er iherdig, for har lært at det lønner seg. Denne gangen hjalp det ikke, og det var tungt å innse. Jeg er også som henne hypersensitiv, var og veldig følsom. Og med et enormt behov for å forklare, forstå, og gå i dybden. Vanskelig å gi slipp.
Det er godt å lese denne bloggen, vi er flere. Tro meg, dere som står midt i det: Bryt! Det er knusende vondt en stund, men det blir bedre, og en dag ser man tilbake og ser godt hvor fornuftig det var. Jeg er heller ikke bitter. Jeg har lært masse av det som skjedde, og tar med meg den erfaringen videre i livet. Alt har en mening, men man ser det gjerne ikke før etterpå. Og – de gode stundene tar jeg også med meg, og ville ikke vært dem foruten. De var gull – i øyeblikket. Mitt hekt var ikke noen hensynsløs flørt, og hadde vel heller ikke noen anelse om hvor vondt jeg egentlig hadde det. Vi har ikke snakket så mye om det etter at vi tok opp kontakten; har ikke gått i dybden på det. Jeg er over det og livet mitt går videre. Siden vi nå klarer å opprettholde en kontakt på et nivå begge ønsker, vil jeg la det hvile.
Det at jeg klarte å gjenopprette et vennskap med min hekt, gjør ikke at jeg ukritisk sier at alle kan det, og man må være helt sikker på at man har gitt opp håpet om at det kan bli kjærlighet. Jeg er også veldig var på mine egne følelser, og ville bryte tvert om jeg merket noe av de samme følelsene skulle komme tilbake igjen.
Lykke til, dere som enda er i hektet. Det ER mulig å komme ut!