Anonym sa ...
Jeg lurer på om den situasjonen som min mor lever i , kan kalles hekt? Min far er alkokoliker, en skjult sådan. Hele livet blir drukket bort, min mor har gjennom alle år prøvd etter beste evne å skjule dette. Dekket over, ordnet opp i hans problemer.Jeg har også blitt opplæret til å dekke over, skjule problemene fra omgivelsene. Min mor tenker bare på å beholde den perfekte fasaden utad, hun utsletter alle sine egne behov. Det er bare min fars behov som teller. Selv etter 25 års rusmisbruk tror hun fortsatt at hun kan få ham til å slutte ... bare hun finner løsningen ... Han har ødelagt hennes liv og våre liv, men hun står ved hans side alikevel. Jeg har brutt delvis kontakten med ham, dette forakter hun. Hun er istedet sint på meg for å bryte ut. Hun beskytter fortsatt pappa. Tror hun har et "hekt" på ham, et hekt på samlivet slik hun drømte om at det skulle bli. Ingen av oss er lykkelige i denne situasjonen.
Tanker fra en datter av en alkoholiker og en medavhengig mor.
Kanskje du vil ha nytte av å lese Märta Tikkanens bok Århundrets kjærlighetssaga.
SvarSlettTusen hjertelig takk for boktips! Den vil jeg gjerne lese. Og jeg er veldig glad jeg leste denne bloggen. Den var fantastisk å lese.
SvarSlettDet var grusomt vondt å lese/høre om dette. For det er nok der jeg er. Jeg er nok HEKTA. Jeg skal komme til Norli i morgen og høre på dere, samt kjøpe boken. Jeg har levd i et langt ekteskap med en alkoholiker og forsto (etter 33 år) at jeg ikke kunne forandre på ham og brøt derfor ut av det ekteskapet. Jeg har slitt og slitt med samvittigheten og skyldfølse, nå har han fått hjerneblødning og sitter på sykehjem. Og hvem stiller opp!!! Jeg selvsagt. Medavhengighet går vist ikke over. Og nå har jeg altså klart i rote med i en HEKTA situasjon.. Off... Dette er tøffe tak kjenner jeg. Fryktelig vondt.
SvarSlettJeg er en kvinne som har vært gift med en alkoholiker i 25 år. Kjenner meg veldig godt igjen i berg-og-dal-bane-beskrivelsen innlegget "Fortvilelsens munterhet". Og er selvfølgelig hekta; jeg har ventet på at han skulle slutte å drikke. Det skjer i perioder, siden han er en periode-alkoholiker, men samtidig venter jeg bare på neste sprekk. Jeg har, etter mange forskjellige erfaringer i selvhjelpsgrupper, psykologer, coacher osv. funnet ut at jeg er trøtt på å leve livet til et annet menneske som ikke vil bli avhektet av alkoholen. Jeg vil finne tilbake til meg selv, for sannelig har jeg mistet meg selv underveis. Ventet på de gode stundene, som tidvis har kommet, akseptert totalt uakseptabel oppførsel, og vært den perfekte muliggjøreren for alkoholikeren og rettferdiggjort dette "for å holde ekteskapet i sammen", for barnets skyld. Nå er barnet voksent og jeg ser galskapen, og finner på nye unnskyldninger for ikke å gå ut av hekta-tilværelsen. Jeg er redd for å bli alene, redd for å ikke høre "Jeg er så glad i deg", osv. og allikevel føles det godt når vi ikke er sammen. Jeg føler meg tilfreds, sterk og handlingskraftig når han ikke er rundt meg. Jeg trenger hjelp for å klare å sette grenser for meg selv og for å klare å finne ut av dette.
SvarSlettMärta Tikkanens bok, Århundredets kjærlighetshistorie, er en bok som er direkte, ærlig og brutal i sin beskrivelse av livet som konen til en rusavhengig; medavhengig! Takk for at dere anbefalte den!!:)
SvarSlettM