Etter at vi kom med boken Hekta - på et håp om kjærlighet får vi stadig henvendelser fra kvinner og menn som strever i sin relasjon til uforutsigbare kjærester og ekspartnere. Derfor har vi opprettet denne bloggen, slik at dere kan utveksle erfaringer og forhåpentligvis få hjelp fra rådene vi kommer med under veis.
Faner
▼
onsdag 30. oktober 2013
mandag 28. oktober 2013
FRYKT FOR Å MISTE KAN SLÅ ULIKT UT
"Jenta" skrev 23. oktober 2013:
Hei!
Jeg kom over denne bloggen da jeg søkte litt rundt på nettet angående kjæresten min, som skal til psykolog.Vi har vært sammen i snart 8 måneder.
Jeg er redd for forhold, da jeg tidligere har gått inn for fullt og alltid endt opp med bli såra og brukt, men det er ikke eksene mine som jeg skal snakke om.
Jeg gikk igjennom lista dere har her på siden. Kjæresten min fortalte meg før sommeren hvordan han hadde det da jeg var i panikktiden, noe som jeg kommer i når ting begynner å bli seriøst litt for fort. Han hadde snakket med legen sin om at han hadde lyst å snakke med en psykolog da han føler seg på en måte deprimert, han klarer ikke å stole 100% på meg pga eksene hans, som har vært utro mot ham, han føler jeg kommer til å være det også. Jeg tok ikke dette så seriøst da han fortalte meg det, og han fikk ikke time hos en psykolog før nå, og han ville fortelle meg hvorfor han skulle dit igjen. Og alt han fortalte var bare en masse kryss på lista deres.
Jeg vet ikke om noe av det jeg sier er relatert til denne bloggen. Det jeg føler er at kjæresten min er sjalu, han tror jeg kommer til være utro. Han får en utrofølelse når jeg ikke svarer på meldinger med en gang, når jeg snakker om at jeg har lyst å være med mine venner, når jeg sier jeg går en tur uten ham og tar en øl. Det blir veldig vanskelig for meg og kan ikke tenke meg hvordan han har når han føler det sånn.
Jeg var ei livelig jente som hadde mange venner, en som de kunne snakke med, og jeg kunne snakke med dem, var sammen med dem hele tiden og hadde det gøy. Nå er jeg inne i leiligheten hans døgnet rundt, kan ikke være med venner selv om han sier jeg kan, men jeg vil ikke at han skal føle det sånn hver gang. Han må alltid vite hvor jeg er til en hver tid. Så det har blitt til at jeg sitter inne. Jeg er også arbeidsledig for øyeblikket så det blir veldig mye inne tid. Han har heller ingen venner sier han så det blir veldig mye tid sammen, men hvordan kan forholdet gro på en sunn måte hvis vi skal være sammen hele tiden, vi får jo ikke lært noe om oss selv, finne oss selv når vi ikke får vært oss selv? Så jeg føler meg fanget i kjæresten min sitt liv og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg tenker at han må få orden på disse tankene før han i det hele tatt kunne tenke seg å gå inn i forhold, men hvordan skal jeg klare å si det til han. Jeg har en kjempevond kul inne i magen som har lyst å komme ut, men jeg mister stemmen og smiler og sier jeg er glad i ham, noe som jeg er også, han er verdens snilleste person, som vil det beste for meg. Men vet ikke om vi er det beste for hverandre.
Hilsen
Jenta
Hei!
Jeg kom over denne bloggen da jeg søkte litt rundt på nettet angående kjæresten min, som skal til psykolog.Vi har vært sammen i snart 8 måneder.
Jeg er redd for forhold, da jeg tidligere har gått inn for fullt og alltid endt opp med bli såra og brukt, men det er ikke eksene mine som jeg skal snakke om.
Jeg gikk igjennom lista dere har her på siden. Kjæresten min fortalte meg før sommeren hvordan han hadde det da jeg var i panikktiden, noe som jeg kommer i når ting begynner å bli seriøst litt for fort. Han hadde snakket med legen sin om at han hadde lyst å snakke med en psykolog da han føler seg på en måte deprimert, han klarer ikke å stole 100% på meg pga eksene hans, som har vært utro mot ham, han føler jeg kommer til å være det også. Jeg tok ikke dette så seriøst da han fortalte meg det, og han fikk ikke time hos en psykolog før nå, og han ville fortelle meg hvorfor han skulle dit igjen. Og alt han fortalte var bare en masse kryss på lista deres.
Jeg vet ikke om noe av det jeg sier er relatert til denne bloggen. Det jeg føler er at kjæresten min er sjalu, han tror jeg kommer til være utro. Han får en utrofølelse når jeg ikke svarer på meldinger med en gang, når jeg snakker om at jeg har lyst å være med mine venner, når jeg sier jeg går en tur uten ham og tar en øl. Det blir veldig vanskelig for meg og kan ikke tenke meg hvordan han har når han føler det sånn.
Jeg var ei livelig jente som hadde mange venner, en som de kunne snakke med, og jeg kunne snakke med dem, var sammen med dem hele tiden og hadde det gøy. Nå er jeg inne i leiligheten hans døgnet rundt, kan ikke være med venner selv om han sier jeg kan, men jeg vil ikke at han skal føle det sånn hver gang. Han må alltid vite hvor jeg er til en hver tid. Så det har blitt til at jeg sitter inne. Jeg er også arbeidsledig for øyeblikket så det blir veldig mye inne tid. Han har heller ingen venner sier han så det blir veldig mye tid sammen, men hvordan kan forholdet gro på en sunn måte hvis vi skal være sammen hele tiden, vi får jo ikke lært noe om oss selv, finne oss selv når vi ikke får vært oss selv? Så jeg føler meg fanget i kjæresten min sitt liv og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg tenker at han må få orden på disse tankene før han i det hele tatt kunne tenke seg å gå inn i forhold, men hvordan skal jeg klare å si det til han. Jeg har en kjempevond kul inne i magen som har lyst å komme ut, men jeg mister stemmen og smiler og sier jeg er glad i ham, noe som jeg er også, han er verdens snilleste person, som vil det beste for meg. Men vet ikke om vi er det beste for hverandre.
Hilsen
Jenta
Jeg er utro, jeg drikker, jeg er deprimert, jeg maser, jeg kjefter og neglisjerer hele livet mitt i påvente av noe som aldri kommer. HVEM ER DENNE MANNEN JEG ER BLITT!?!
Anonym skrev 22. oktober 2013:
Jeg er en oppegående mann med1 barn fra et tidl ekteskap, gode venner, god økonomi og en ressursperson for mange.
For 5 år siden traff jeg min "likesinnede" etter at vi begge hadde vært single i ett par måneder. Hun virket utadvent og interessert. Hun hadde nylig hatt et opprivende brudd, flyttet langt og startet et nytt liv. Etter 3 måneder merket jeg at hun oppførte seg anderledes. Hun trakk seg mer tilbake, ble mer vag og hemmelighetsfull. Det fremkom at ex-kjæresten slet med bruddet og hun følte et behov for å ivareta ham. Hun reiste til ham flere ganger for å prate. Hun forsikret meg om at det ikke var farlig, men jeg følte utrygghet over at hun emosjonelt virket vag og tilbaketrukken. Når jeg meldte eller ringte fordi jeg var utrygg, merket jeg kulde, oppgitthet og mer tilbaketrekking. Hun gikk inn i bobla.
Jeg ble utrygg og fortvilet. Hun forklarte at det var eksen hennes det var synd på, ikke meg. Jeg hadde jo henne.
Dette pågikk over 2,5 år med 2-3 turer i året for å snakke med sin eks. Mine grenser var tråkket over, jeg begynte å tøye mine egne grenser. Når jeg ringte henne, tok det lengre tid før hun ga noe svar, og svarte hun, så var det kort og kaldt, bortsett fra en og annen dag når hun svarte meg kjærlig. Det var deilig, endelig skjønte hun. For neste dag å være helt "av" igjen. I denne perioden hadde vi mange krangler. Fullstendig forvirret og utrygg, merket jeg at jeg hadde et sinne over behandlingen jeg fikk: Jeg fortalte om mitt behov for gjensidighet, trygghet og likeverd i et forhold, og følte at jeg kun ble avvist, nedprioritert og degradert til en klagende og krevende person. Det var det jeg ble. Jeg mislikte den jeg hadde blitt. Hun trakk seg da alltid tilbake og det tok dager før hun klarte å prate. Om jeg unngikk å snakke om følelser og ble med på hennes ting (konkrete turer, utflukter og snakk om praktiske ting), kunne livet være fordragelig. Men tok jeg opp et tema som omhandlet samspillet mellom oss og hvordan jeg egentlig hadde det, trakk hun seg tilbake igjen og jeg måtte vente på at hun ble tilgjengelig.
Hun var mye borte, dro på kurs og var med egne venner. Jeg ble mer og mer desperat over å få hennes gunst og kunne gå dager og vente på et livstegn som ikke kom. Da jeg nesten hadde gitt henne opp kom det likevel noen fine ord eller snev av varme som jeg grep rundt som et deilig halmstrå. Jeg ble rolig og trygg i noen minutter.Valgte jeg å ringe henne opp etter en slik melding, ble jeg kaldt fortalt at hun var med venninner og at det passet dårlig å ringe.
Og sånn gikk dagene.Hundrevis av episoder med avvisninger, nedprioriteringer og emosjonell avstand. Jeg merket at alle de grensene jeg før hadde, var så godt som visket ut. Jeg kjente ikke lenger meg selv igjen.Vi gjorde slutt flere ganger, men når hun følte at jeg glapp for henne, kom hun alltid tilbake etter lange tenkepauser (og mer venting for meg). Jeg var totalt overtilpasset hennes behov og hadde slettet ut alle egne behov.
Jeg ble deprimert, gjorde dårligere arbeid på jobben,unngikk egne venner og nedprioriterte viktige deler av mitt eget liv. Jeg merket mindre glede av å være sammen med egne barn, men prøvde likevel å fremstå som normalt. Jeg ble kranglete mot henne i fylla, synes synd på meg selv og drakk for å roe meg ned. Jeg oppsøker også i ren frustrasjon en annen dame som ser meg, hører på meg og vil være med meg. Selv etter flere forsøk på å få dette nye bekjenskapet til å virke, er det dødfødt, fordi jeg kun venter på at HUN skal se meg? Jeg er skamfull og reagerer med å være utro og drikke meg full? Jeg kjenner ikke meg selv igjen. jeg har mistet selvfølelsen og selvrespekten. Jeg begynner å skuffe andre (denne nye dama) meg selv og hun jeg er sammen med, for det fremkommer at jeg har vært utro. Da får jeg enda flere ultimater som jeg godtar. Jeg er utro, jeg drikker, jeg er deprimert, jeg maser, jeg kjefter og neglisjerer hele livet mitt i påvente av noe som aldri kommer.
Hvem er denne mannen jeg har blitt? Vi har gjort det slutt og nå skal jeg ut av dette hektet, gjeninnta livet mitt, binde meg til masta, trene, pleie venner og familie.
Jeg er en oppegående mann med1 barn fra et tidl ekteskap, gode venner, god økonomi og en ressursperson for mange.
For 5 år siden traff jeg min "likesinnede" etter at vi begge hadde vært single i ett par måneder. Hun virket utadvent og interessert. Hun hadde nylig hatt et opprivende brudd, flyttet langt og startet et nytt liv. Etter 3 måneder merket jeg at hun oppførte seg anderledes. Hun trakk seg mer tilbake, ble mer vag og hemmelighetsfull. Det fremkom at ex-kjæresten slet med bruddet og hun følte et behov for å ivareta ham. Hun reiste til ham flere ganger for å prate. Hun forsikret meg om at det ikke var farlig, men jeg følte utrygghet over at hun emosjonelt virket vag og tilbaketrukken. Når jeg meldte eller ringte fordi jeg var utrygg, merket jeg kulde, oppgitthet og mer tilbaketrekking. Hun gikk inn i bobla.
Jeg ble utrygg og fortvilet. Hun forklarte at det var eksen hennes det var synd på, ikke meg. Jeg hadde jo henne.
Dette pågikk over 2,5 år med 2-3 turer i året for å snakke med sin eks. Mine grenser var tråkket over, jeg begynte å tøye mine egne grenser. Når jeg ringte henne, tok det lengre tid før hun ga noe svar, og svarte hun, så var det kort og kaldt, bortsett fra en og annen dag når hun svarte meg kjærlig. Det var deilig, endelig skjønte hun. For neste dag å være helt "av" igjen. I denne perioden hadde vi mange krangler. Fullstendig forvirret og utrygg, merket jeg at jeg hadde et sinne over behandlingen jeg fikk: Jeg fortalte om mitt behov for gjensidighet, trygghet og likeverd i et forhold, og følte at jeg kun ble avvist, nedprioritert og degradert til en klagende og krevende person. Det var det jeg ble. Jeg mislikte den jeg hadde blitt. Hun trakk seg da alltid tilbake og det tok dager før hun klarte å prate. Om jeg unngikk å snakke om følelser og ble med på hennes ting (konkrete turer, utflukter og snakk om praktiske ting), kunne livet være fordragelig. Men tok jeg opp et tema som omhandlet samspillet mellom oss og hvordan jeg egentlig hadde det, trakk hun seg tilbake igjen og jeg måtte vente på at hun ble tilgjengelig.
Hun var mye borte, dro på kurs og var med egne venner. Jeg ble mer og mer desperat over å få hennes gunst og kunne gå dager og vente på et livstegn som ikke kom. Da jeg nesten hadde gitt henne opp kom det likevel noen fine ord eller snev av varme som jeg grep rundt som et deilig halmstrå. Jeg ble rolig og trygg i noen minutter.Valgte jeg å ringe henne opp etter en slik melding, ble jeg kaldt fortalt at hun var med venninner og at det passet dårlig å ringe.
Og sånn gikk dagene.Hundrevis av episoder med avvisninger, nedprioriteringer og emosjonell avstand. Jeg merket at alle de grensene jeg før hadde, var så godt som visket ut. Jeg kjente ikke lenger meg selv igjen.Vi gjorde slutt flere ganger, men når hun følte at jeg glapp for henne, kom hun alltid tilbake etter lange tenkepauser (og mer venting for meg). Jeg var totalt overtilpasset hennes behov og hadde slettet ut alle egne behov.
Jeg ble deprimert, gjorde dårligere arbeid på jobben,unngikk egne venner og nedprioriterte viktige deler av mitt eget liv. Jeg merket mindre glede av å være sammen med egne barn, men prøvde likevel å fremstå som normalt. Jeg ble kranglete mot henne i fylla, synes synd på meg selv og drakk for å roe meg ned. Jeg oppsøker også i ren frustrasjon en annen dame som ser meg, hører på meg og vil være med meg. Selv etter flere forsøk på å få dette nye bekjenskapet til å virke, er det dødfødt, fordi jeg kun venter på at HUN skal se meg? Jeg er skamfull og reagerer med å være utro og drikke meg full? Jeg kjenner ikke meg selv igjen. jeg har mistet selvfølelsen og selvrespekten. Jeg begynner å skuffe andre (denne nye dama) meg selv og hun jeg er sammen med, for det fremkommer at jeg har vært utro. Da får jeg enda flere ultimater som jeg godtar. Jeg er utro, jeg drikker, jeg er deprimert, jeg maser, jeg kjefter og neglisjerer hele livet mitt i påvente av noe som aldri kommer.
Hvem er denne mannen jeg har blitt? Vi har gjort det slutt og nå skal jeg ut av dette hektet, gjeninnta livet mitt, binde meg til masta, trene, pleie venner og familie.
HEKTA I 27 ÅR? ELLER BARE EN KRONISK PLEASER?
Tuttantei sa 21. oktober 2013:
Kjære dere!
TAKK! Takk for at dere setter ord på noe som er så vondt og vanskelig!
Jeg er muligens hekta ...
Jeg lurer på følgende: Er det mulig å være hekta i 27 år???? Det er altså så lenge vi har vært gift. Jeg er ekstremt tilpasningsdyktig og har så lenge barna bodde hjemme, vært sysselsatt på heltid som buffer mellom mann og barn.
Jeg har nok overlevd i forholdet fordi jeg hele tiden har unnskyldt og unnskyldt ham - og ikke "krevd" noen ting.
Hvis det er en hekt jeg er i, er det utrolig vanskelig å stole på egen vurderingene etter så mange år som "pleaser" ... Tenk om jeg tar feil ... Tenk om jeg er urimelig ...
Er det noen som har vært i et mangeårig forhold som har noen tanker om dette????
Tuttantei sa 21. oktober 2013:
Kjære dere!
TAKK! Takk for at dere setter ord på noe som er så vondt og vanskelig!
Jeg er muligens hekta ...
Jeg lurer på følgende: Er det mulig å være hekta i 27 år???? Det er altså så lenge vi har vært gift. Jeg er ekstremt tilpasningsdyktig og har så lenge barna bodde hjemme, vært sysselsatt på heltid som buffer mellom mann og barn.
Jeg har nok overlevd i forholdet fordi jeg hele tiden har unnskyldt og unnskyldt ham - og ikke "krevd" noen ting.
Hvis det er en hekt jeg er i, er det utrolig vanskelig å stole på egen vurderingene etter så mange år som "pleaser" ... Tenk om jeg tar feil ... Tenk om jeg er urimelig ...
Er det noen som har vært i et mangeårig forhold som har noen tanker om dette????
fredag 18. oktober 2013
HEKTABLOGGEN ER AKTIV IGJEN!
Kjære brukere,
Etter et års pause har vi "åpnet" bloggen igjen. Bare hittil denne måneden har vi hatt 3600 sidevisninger og det betyr at behovet for bloggen vår lever. Sett i gang og utveksle erfaringer her inne. Hvordan går det med dere som har fortalt oss om hekterfaringene deres? Har dere kommet dere videre? Og i så fall: Hvordan?
Vi vil lese alt som kommer inn, og følge opp med noen svar.
Beste hilsen
Nora & Sissel
Etter et års pause har vi "åpnet" bloggen igjen. Bare hittil denne måneden har vi hatt 3600 sidevisninger og det betyr at behovet for bloggen vår lever. Sett i gang og utveksle erfaringer her inne. Hvordan går det med dere som har fortalt oss om hekterfaringene deres? Har dere kommet dere videre? Og i så fall: Hvordan?
Vi vil lese alt som kommer inn, og følge opp med noen svar.
Beste hilsen
Nora & Sissel